Søk i denne bloggen

mandag 5. september 2022

Kirka og universitetene

Innledning ved Høymesse i Tromsø Domkirke 4. sept 2022

Einar-Arne Drivenes

Den 1 september i 1972 åpnet kong Olav det nye universitet i Tromsø her i Domkirka. Sist torsdag hadde vi en en flott 50-årsmarkering, også her i Domkirka, nå med kong Olavs barnebarn, kronprins Haakon, til stede. Høytidelig kom de tre gamle institusjonene, kongemakt, kirke og universitet opp midtgangen, universitetets folk i sine kapper og kjeder, - jeg merka meg at kirkens folk kom uten sine kapper.

 

Kirka og universitetene har opp gjennom århundrene levd i symbiose, men også i spenning til hverandre. 

 

Kirka spilte en viktig rolle da universitetene voks fram som institusjoner i middelalderen, til dels initiert av kirka selv. Universitetene hadde riktignok indre selvstyre, men var også underlagt paven. 

 

Universitetene utdannet de teologene som trengtes i kirker og klostre, - slik har det vært helt til i dag, etter hvert også i Tromsø. På samme måte som de utdannet jurister og medisinere og senere også lektorer og lærere.

 

Spenninga har, særlig etter opplysningstiden på 1700-tallet, dreid seg om forholdet mellom tro og viten, mellom dogmer og vitenskap. Det kan jeg ikke, på mine tre minutters tilmålte tid, gå særlig dypt inn i. 

 

På torsdag sa kronprinsen at det er tvilen som driver vitenskapen videre fram, - det at man ikke tar noe for gitt, men stiller nye spørsmål til etablert kunnskap. Her er vi ved kjernen av spenninga mellom kirke og vitenskap. Til tross for at universitetene i middelalderen hadde stor frihet i forskninga, f.eks. når det gjaldt natur og skaperverket, var det langt vanskeligere og risikabelt å stille spørsmål om kirkens dogmer. 

 

Men som for vitenskapen, tror jeg at tvilen også gjelder den kristne tro, - tro og tvil er følgesvenner. Det er det jeg kaller den kjempende tro

 

Et eksempel er mannen i Markusevangeliet (kap. 9) som kom til Jesus for å be han hjelpe sønnen om å bli kvitt en “ånd som gjorde han stum”. Alt er mulig for den som tror, svarte Jesus. “Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 

 

Til tross for sine tvil overlot han sin sønn til Jesus.

 

En kjempende tro er altså ingen død tro.

 

søndag 5. juni 2022

Polarpolitikk i ly av tyske bajonetter

Grønlandsekspedisjonen som nå pågår i regi av UiT-Norges arktiske universitet, avsluttes med kajakk i kjerneområdene for norsk fangst og meteorologi i mellomkrigstida og ikke minst under krigen.

Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 skapte usikkerhet og praktiske problemer for norske polare bosettinger, værstasjoner og fangststasjoner i ishavet, det gjaldt bl.a. forsyninger og utskiftning av mannskap på Øst-Grønland. Lederen av Norges Svalbard og Ishavs-undersøkelser (NSIU), Adolf Hoel, fikk hovedansvaret for å organisere arbeidet med å skaffe forsyninger og å få til et mannskapsskifte. 

Hoel hadde tatt nederlaget svært tungt da Haag-domstolen i 1933 ga Danmark medhold i striden med Norge om Øst-Grønland. Han meldte seg derfor inn i NS samme høst på betingelse av at det ble programfestet at NS skulle føre en «sterk polarpolitikk». Hoel kom derfor til å stå sentralt i den grønlandspolitikken som ble utformet i spenningsfeltet mellom grønlandsaktivister, NS og den tyske okkupasjonsmakta under krigen. Han fremmet sammen med en annen grønlandsaktivist, Gustav Smedal, bl.a. forslag om å opprette et eget polardepartement. De planla også en storstilt opptrapping av den norske aktiviteten på Øst-Grønland.

            Høsten 1940 var det imidlertid bruddet i forsyningene til de norske fangstmennene på Øst-Grønland og værstasjonene i Myggbukta på Nordøst-Grønland og Torkildsbu på Sydøst-Grønland som skapte bekymringer. To ekspedisjoner var planlagt i 1940 for å skifte mannskap og skaffe forsyninger. Gjennom kontakt med den norske regjeringa, da den ennå befant seg på norsk jord, og senere med Administrasjonsrådet og tyske myndigheter, ble utreise klarert for Grønland. 

Fangstskutene Vesle-Kari og Ringsel forlot Tromsø 2. august. Ringsel returnerte til Norge 19. september etter å ha fullført oppdraget uten dramatikk, mens Vesle-Kari, hvor John Giæver var ekspedisjonsleder, ble tatt i arrest. Det viste seg nemlig at regjeringa etter å ha ankommet London, også arbeidet med avløsninger av de norske værstasjonene på Grønland. Dermed ble Vesle Kari møtt av oppsynskipet Fridtjof Nansen med kommandørkaptein Ernst Ullring da de ankom Grønland og tatt i arrest. 

Giæver ble rasende over den situasjonen han var kommet i. Den måten han ble behandlet på under den ni ukers interneringa gjorde ikke saka noe bedre. Etter hvert ble sinnet mer og mer rettet mot oppdragsgiverne i Oslo, med Hoel i spissen. Giæver mente at Hoels NS-tilknytning kastet en mørk skygge av mistenksomhet over alt han siden foretok seg under krigen.  Det ble ikke bedre da en ny Grønlandsekspedisjon organisert av NSIU, ble oppbragt av amerikanerne høsten 1941. 

Nå gjaldt det ishavsskuta Buskøy av Ålesund med Hallvard Devold som ekspedisjonsleder. Det var mannen som i 1931 hadde heist det norske flagget i Myggbukta på Øst-Grønland og okkupert et landområde i kong Haakons navn (Erik Raudes Land). Oppdraget i 1941 var det samme som Vesle-Kari og Ringsel hadde året før; ilandsette fangstfolk, bringe forsyninger og skifte ut mannskap på de norske fangststasjoneneLike nord for Myggbukta ble båten oppdaga av det amerikanske kystvaktskipet Northland. En snøstorm hadde natta før tvunget Buskøy i le av Jacksonøya, men om formiddagen fredag 12. september endte også denne ekspedisjonen rett i fanget på allierte styrker, nå den amerikanske kystvakta. Mest oppsikt vakte det at båten også hadde med seg en radiosender og en nordmann i tysk tjeneste, Jacob Rytter Bradley. Han var hyret inn av tysk etterretning for å sende meteorologiske observasjoner, og var satt i land på Jonsbu før Buskøy ble tatt.

Northland satte derfor kursen nordover hvor mannskap og utstyr på de norske fangststasjonene ble tatt om bord. Det ble tatt særlige forholdsregler da en nærmet seg Jonsbu hvor radiostasjonen og Bradley var satt i land. Jonsbu ble i nattens mulm og mørke omringet av «til tennerne bevebnede menn» Her fant man Bradley og to fangstfolk fra Tromsø i sin søteste søvn. Buskøy ble ført til Boston hvor avisene meldte «Spyship in Boston to-day». Jacob Bradley ble internert og slapp ikke fri før i 1948. Devold ble fengslet, ført til England og slapp ut i 1942. 

Diskusjonen om grønlandsekspedisjonene i 1940 og 1941 har dreid seg om to forhold. Visste Hallvard Devold og Adolf Hoel at Bradley var tysk spion? Eller var radiostasjonen og Jacob Bradley påtvunget ekspedisjonen av tyske militære myndigheter i siste liten uten at verken Hoel, Devold eller skipperen, Elias Hessen, var informert? Og var ekspedisjonene i 1940 og 1941 ledd i en større opptrapping av norske aktiviteter på Grønland av grønlandsaktivister i kompaniskap med NS med tanke på revansje for tapet av Øst-Grønland i 1933? Etterforskninga av Adolf Hoel under landsvikoppgjøret kunne ikke finne bevis for at Bradleys oppdrag var planlagt og kjent for de nordmennene som stod bak ekspedisjonen. Ekspedisjonene i 1940 og 1941 var først og fremst forsyningsekspedisjoner til norske aktiviteter som hadde vært på Øst-Grønland lenge før krigen. Samtidig vet vi at det ble lagt planer for en betydelig opptrapping av norsk aktivitet, noe som bare kunne ha skjedd i ly av tyske bajonetter. Fiaskoen med Vesle Kari og Buskøy satte en effektiv stopper for å realisere disse planene.

fredag 27. mai 2022

Ishavsimperialismens tid

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus



 

I kjølvannet av grønlandsekspedisjonen i regi av UiT-Norges arktiske universitet, har det blitt reist spørsmål om Norges rolle i dansk grønlandspolitikk.  

For hundre år tilbake var Øst-Grønland sentrum for en kamp om suverenitet mellom Danmark og Norge. Konflikten starta da Danmark i 1921 utvida sin suverenitet fra å omfatte de bebodd delene av Vest-Grønland til å gjelde hele Grønland. Den norske utenriksministeren, Ihlen, hadde muntlig godtatt dette i 1919. Samtidig utvidet Danmark monopolsystemet til å gjelde Øst-Grønland og hele kystområdet rundt øya ble avsperret. Dette vakte sterke reaksjoner i Norge. I første omgang var en redd for at dette kunne hindre norsk fangst både på land og til havs. Etter hvert kom det meste til å dreie seg om nasjonale følelser provoserte fram av den historiske uretten mange mente var begått, da Norge mista bilandene sine i vest. I ei bisetning i Kieltraktaten i 1814, gikk Grønland, Island og Færøyene tapt. 

Etter 1921 starta organiseringa og mobiliseringa for å fremme norske interesser på Øst-Grønland. Mållag og ungdomslag var viktige støttespillere. Omkring 30 % av landets herredsstyrer sendte resolusjoner til regjering og Stortinget, og i 1926 ble Norges Grønlandslag stiftet.  

Fra norsk side ble det argumentert langs tre akser; folkerett, økonomi og historie. Det ble aldri krevd full revers: norsk suverenitet over hele Grønland. I første fase av striden, fra 1921 fram til forhandlingene som resulterte i Øst-Grønlandsavtalen i 1924, var det norske standpunktet at områdene utenfor de danske områdene på vestkysten skulle betraktes som «terra nullius», herreløst land. Grønlandsavtalen skulle regulere fangstvirksomheten og annen virksomhet og sikre norske interesser. Da forhandlingene startet, var det norske kravet at dersom denne status («terra nullius») skulle endres, måtte suvereniteten tilfalle Norge. Suvereniteten skulle omfatte hele Øst-Grønland med unntak av de grønlandske bosettingene som på det tidspunktet var på Øst-Grønland, nemlig området rundt Ammassalik (i dag: Tasiilaq). I avtalen (paragraf 6) godtok Norge også at Danmark anla en bosetting i Scoresbysund (i dag : Ittoqqortoormiit) som lenge hadde vært planlagt. Norge anerkjente videre «at der ble utferdiget de særbestemmelser, som hensynet til den innfødte grønlandske befolknings livsvilkår krever» (St.meld 5, 1924). Danske myndigheter etablerte denne bosettinga og flyttet grønlendere hit i 1930. Selv om den hadde vært planlagt i lang tid, var det neppe en tilfeldighet at flyttinga av grønlendere skjedde da konflikten spisset seg til. Under forhandlingene ble en enig om å være uenig om suverenitetsspørsmålet, og det var det striden gjaldt i årene som fulgte. Svært få, også i Danmark etter det jeg vet, mente at Grønland tilhørte grønlenderne. I Norge fremmet en ensom røst, Fridtjof Nansen, slike synspunkter. 

I årene fra 1924 gjaldt det for begge sider å styrke sin posisjon ved å trappe opp økonomisk og vitenskapelig aktivitet i de omstridte områdene. Dette var viktig for å kunne erverve suverenitet ifølge datidens folkerett. Uenigheten om suvereniteten var ikke løst da saka spisset seg til i 1931. For de norske aksjonistene ble den planlagte danske treårige vitenskapelige ekspedisjonen leda av Lauge Koch, utløsende. For å sette regjeringa under press og få fortgang i saka, okkuperte ei gruppe norske aktivister et område nord for Scoresbysund på østkysten, 27. juni 1931, og kalte det Erik Raudes Land

Det førte til ei voldsom mobilisering og press på regjeringa for å foreta en statlig okkupasjon, noe som fant sted den 10. juli. Dagen etter gikk den danske regjeringa til sak ved Domstolen i Haag.  I 1932/33 okkuperte den norske stat også et område på Sørøst- Grønland sør for Ammassalik (Tasiilaq), Fridtjof Nansens Land. Ingen av disse okkupasjonen omfattet grønlandske bosettinger. Ledende politikere var kritisk til den private okkupasjonen, også i regjeringen, men en valgte likevel å følge opp med en statlig okkupasjon. I 1933 fall dommen, Norge vant ikke fram på et eneste punkt. 

De fleste norske historikere har i ettertid dømt det som skjedde, nådeløst. Jens Arup Seip hevder at en gjeng ishavsimperialister «drev landet inn i internasjonale forviklinger på en måte som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket”. Det er en dom preget av etterpåklokskapens arroganse. Seip ser helt bort fra den brede mobiliseringa, det dreide seg ikke bare om en gjeng aksjonister på ytterste høyreside i politikken. De aller fleste norske folkerettseksperter på den tida mente at Norge hadde rett til å gå til okkupasjon. Og mange historikere mente at også historia var på norsk side. De historiske og nasjonale argumentene var avgjørende for den folkelige mobiliseringa. Historiske og nasjonale grunner var trolig også viktige da kong Haakon engasjerte seg i saka. Lenge før striden blussa opp i Norge, hadde han i 1906 tatt spørsmålet opp med sin far, Fredrik VIII av Danmark. Danmark burde ta initiativ til å få til et «Opgjør» mellom de to landene om «Bilandene særlig Grønland» (adv. Per Ryghs dagbok). I 1931 skal kongen også ha uttrykt at Norge hadde en god sak, og i 1933 skal han ha tatt tapet i Haag svært tungt. Noen bisarr episode i norsk historie styrt av en gjeng aktivister var Grønlandssaka ikke, så langt derifra. 

Polarstatene Danmark, Norge og Sovjetunionen utvidet sin suverenitet til å omfatte store områder i Arktis i mellomkrigstida. For Norges del omfattet dette områder uten urbefolkning (Svalbard). I bokverket Norsk Polarhistorie er striden om Øst-Grønland og Svalbardsaka behandla i kapitlet Ishavsimperialisme (bd. 2), der hører disse sakene også hjemme. Det gjelder også Danmarks og Sovjetunionens polare erobringer.

Tilbake til UiTs ekspedisjon over Grønland; jeg er spent på samtalen mellom grønlenderen og ekspedisjonsmedlem Kunuk Lennert og polarhistoriker, Nansen-biograf og ekspedisjonsleder Harald Dag Jølle, hvor de drøfter striden om Øst-Grønland og hvordan dagens grønlendere ser på saka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

     



lørdag 23. april 2022

Kvinner i isen. (Anmeldelse i Nordlys februar 2022)


Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie


Kjønnsdimensjonen har vært lite belyst i norsk polarhistorie. Det er vel ikke så rart, mener mange, når en tenker på det beskjedne antallet kvinner i ishavsfangst, polarekspedisjoner, polarforskning og polarpolitikk. Ishavet og polarområdene har vært en arena for menn.

            Men utvider vi perspektivet, har kvinner alltid vært der. Ser vi ishavsfangsten som del av den nordnorske økonomien, spilte kvinnene en avgjørende rolle. De styrte på hjemmebane, med fehold og jordbruk, og hadde i tillegg et stort ansvar med å produsere klær og utstyr til de årlige ekspedisjonene. Men ikke minst var kvinnene med i fangstmennenes og polarekspedisjonenes mentale univers; ja, så sterkt at hjemlengsel, savn etter kone, barn eller familie var tabuområder en sjeldent snakket om. «Føleri» eller «kjerringsjuke» som det gjerne het, skulle kureres med daglige faste rutiner og hardt fysisk arbeid. De kvinnelige stedsnavnene på Svalbard viser det samme, hustruer og døtre har så desidert satt sterkest spor etter seg. 

            Men stedsnavnene på Svalbard viser også hvor stort misforholdet mellom kvinner og menn har vært, ca. 6 % kvinnenavn. https://munin.uit.no/handle/10037/4746. Sjekker vi stikkordregistrene til et utvalg polarlitteratur, bl.a. Norsk Polarhistorie, vil misforholdet være enda større. Disse tallene viser at dette har vært mannens arena, men også at polarlitteraturen har gjort mannsarenaen større enn den faktisk er. Polarkvinnene finnes nemlig, men ofte skjult i arkivene.  

Det demonstreres til fulle i boka Polare kvinner. Norsk polarhistorie i kjønnsperspektiv, skrevet av Anka Ryall, litteraturviter som bl.a. har utgitt bøker om kvinner i reiselitteraturen, også i Arktis. Hun er professor emerita i humanistisk kjønnsforskning ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiT Norges arktiske universitet. Boka kan med fordel leses parallelt med Polare maskuliniteter: fra oppdagelsen av Svalbard til heltetidas siste time, skrevet av folkloristen Marit Anne Hauan, som i mange år har studert norsk fangst på Svalbard. 

Men nå til de polare kvinnene. Boka til Anka Ryall, som er utgitt av Orkana forlag, er en veldesignet og vakker bok, med foto- og billedmateriale som er godt avstemt med teksten, velskrevet, og ikke minst byr den på nyheter. Boka er beregnet på allmenheten, og er velsignet fri for akademisk jåleri. 

Nærmest ved en tilfeldighet ble forfatteren tipset om biografiarkivet ved Norsk polarinstitutt som, ikke overraskende, bare omfatter 30 kvinnenavn av i alt 1325, sånn ca. 2 %. Det pirret nysgjerrigheten hos litteraturviteren og kjønnsforskeren, og gjorde henne til historiker. Resultatet er portretter av 17 kvinner, noen kjente, men kanskje mest interessant er de ukjente polarkvinnene. Det gjelder for eksempel fangstmannen Gudrun Andersen og hotellbestyrer Laura Borgen, og hvem har hørt om rengjøringshjelp Victoria Bakkevig eller Marta Phillips Gilson? Og hvorfor er Ella Anker en polarkvinne? 

Noen vil kanskje sette spørsmåltegn ved utvalget, og andre som er skeptisk til kildestyrt historieforskning, vil spørre om det holder med ett arkiv. Det er liten grunn til bekymring, forfatteren nøster trådene og følger sporene over i andre arkiv og litteratur for å skape liv av gulna papir, slik alle seriøse historikere gjør. I Victoria Bakkevigs mappe lå bare hennes dødsannonse. Anka Ryall har kjent spenninga og gleden av å gå på jakt i arkivene. Hvem var Victoria, hvilken rolle hadde ho i norsk polarhistorie? 

Utvalget av kvinneskikkelser i boka skal vise bredden i det polare kvinnelivet. Forfatteren har villet vise det arktiske hverdagslivet, ikke bare det spektakulære, det heroiske og det modige hos polarmennesker. I kapitlet om hverdagsskildrere finner vi historien om fotografen Herta Grøndal som fra 1950-tallet har dokumentert samfunnet på Svalbard gjennom sine bilder, fra gruveslusk i arbeid, kjøkkengjengen på Stormessa og brakkeliv, til fangsthytter og fangstmenn langt fra folk og sivilisasjon. I boka finnes en rekke av hennes bilder, også det legendariske fotografiet av bergmester Jonsens kone foran sitt lille drivhus. I 2015 ble en stor del av Herta Grøndals fotosamling på over 12000 bilder overdratt til Norges arktiske universitetsmuseum, på folkemunne kalt Tromsø Museum. Der hevder eksperter at bildene trolig representerer den viktigste dokumentasjonen av Svalbard i etterkrigstid.

Flere av portrettene i boka gir Anka Ryall mulighet til å være både litteraturviter og historiker. Noen av kvinnene har skrevet beretninger eller bøker om sitt polare liv som Martha Phillips Gilson og Wanny Woldstad. Andre står bak polarklassikere som Nord for det øde hav (Liv Balstad) og  Kvinne i polarnatten (Christiane Ritter). Fortellingene om disse kvinnene viser at litteraturvitenskap og historie kan være en vellykket miks.

Særlig godt kommer det fram i historien om Brit Hofseth, geologen som døde bare 24 år gammel under feltarbeid på Senja i 1941. Noen måneder etter ble Nils Johans Ruds roman Drivende grenser lansert. Boka ble presentert som en roman bygget på inntrykk etter en ekspedisjon med «Polarbjørn» til Grønland sommeren 1939, hvor Rud hadde deltatt. Brit Hofseth var en av forskerne på samme tur. Brit var trolig modell for Norunn, femme fatale i romanen, en ung, vakker kvinnelig forsker omgitt av menn. I minneskriftet fra kolleger året etter var det imidlertid Brit Hofseths kjærlighet til geologien det dreide seg om, - hun ville bli og ble geolog.  Dette er en historie som skapt til å drøfte kvinneroller og holdninger til kvinnelige polarforskere. Men fram til nå har vi ikke hatt hennes egen versjon, inntil Anka Ryall gjorde storfangst i arkivene. Brit Hofseth skrev ikke romaner, men hun har skrevet en dagbok, gjemt og glemt i 90 år. Det snur på mange måter hele fortellinga om henne. Hvordan? Da må dere lese Anka Ryalls bok.

 

 

Tromsø - fra ishavsby til forskningsby.

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus



Tromsø - fra ishavsby til forskningsby.

Den første vitenskapelige institusjonen i Nord-Norge, Tromsø Museum, ble opprettet i 1872. Først seks år senere fikk museet en fast ansatt konservator. Da var Tromsø en by på vel 5400 innbyggere med økonomisk basis i handel, sjøfart, fiskeri og ishavsfangst.  Porten til Ishavet var da en riktigere merkelapp på byen enn Nordens Paris. I dag, 150 år senere, har byen mer enn tidoblet sitt innbyggertall (ca.77 000) og har ca. 4 400 ansatte ved de to forskningsinstitusjonene UiT og Fram-senteret. Inkluderer vi antall ansatte ved UNN (i Tromsø), som også er en tung forskningsinstitusjon, er nesten 9000 ansatt ved de tre institusjonene. Legger vi så til antall studenter i Tromsø (ca. 11 600) utgjør disse tre forskningsinstitusjonene over 1/4 av byens befolkning. Tromsø er ikke lenger ishavsbyen, men forsknings- og studentbyen.

            Ishavsbyen og forskningsbyen henger imidlertid nøye sammen. Da Tromsø Museum ble etablert 16. oktober 1872, var Ishavet og Arktis en del av de områdene som skulle dekkes. 

Geolog Karl Pettersen (1826-1890) var viktig som en av grunnleggerne og lederne de første årene. Han organiserte et fast opplegg for å få ishavsskipperne til å ta vitenskapelige observasjoner på sine ferder. Han samarbeidet med den norske meteorologen og oseanografen Henrik Mohn (1835-1916), og den tyske polarforskeren og geografen August Heinrich Petermann, (1822- 878). Peterman trykket bl.a. mange kart fra Arktis i sitt tidskrift, Petermanns Geographische Mitteilungen, basert på observasjoner gjort av nordnorske ishavsskippere

Ishavskipperne var de første kartleggerne av Ishavet og Arktis. Det er naturlig å trekke fram tre personer. Elling Carlsen (1819-1900) var fangstmann, oppdager/kartlegger, kjentmann og is-los for flere vitenskapelige ekspedisjoner. Han gjennomførte den første omseilinga av Svalbard i 1863 og var den første ishavsskipper som drev fangst i området rundt Novaja Zemlja og Karahavet. I 1871 oppdaget han Willem Barentsz overvintringsbase fra 1596-97 på Novaja Zemlja. Carlsen var også is-los for den østerisk-ungarske ekspedisjonen til Frans Josefs land med skipet Tegentthoff (1872-74).

Edvard Holm Johannesen (1844-1901) var den første som seilte rundt Novaja Zemlja. Han samlet vitenskapelige data på oppdrag fra Karl Pettersen, og fikk sine iakttagelser publisert i svenske Kungliga VetenskapsakademiensHandlingar. For denne innsatsen fikk han Vitenskapsakademiets medalje i sølv (1869) og gull (1870).

Hans Christian Johannesen (1846-1920) var bror av Edvard Holm Johannesen og skipper på et av to følgeskip, Lena, under Nordenskjølds gjennomseiling av Nordøstpassasjen med Vega i 1878. Hans Christian Johannesen solgte i 1901 Gjøa til Roald Amundsen, ei skute han hadde fangstet med i 18 år. Han var også konsulent for Nansen under planlegginga av Fram-ekspedisjonen. Nansen ville ha han til å føre Fram, og Amundsen ville ha han med som skipper på Maud-ekspedisjonen, han avslo begge tilbudene.

Det skulle gå 50 år før de to neste vitenskapelige institusjonene med ansvar for Arktis ble etablert i Tromsø, Vervarslinga for Nord-Norge og NordlysobservatorietI 1915 fikk Olaf Devik, ei bevilgning for å starte forberedende arbeider til opprettelse av et værvarslingssystem for de nordlige landsdeler. To år senere ble selskapet for Geofysisk institutt i Tromsø opprettet, og i 1918 stod et nybygg ferdig (Geofysen). I februar 1920 startet stormvarslingstjenesten for Nord-Norge opp. Geofysen huset de første årene både stormvarslingstjenesten og registreringa av jordmagnetisme. I 1927 ble det vedtatt at vær og nordlys skulle skille lag, Vervarslinga for Nord-Norge fortsatte i Geofysen, mens målinger av magnetfelt og nordlysforskning ble lagt til det nybygde Nordlysobservatoriet (Tromsø geofysiske observatorium), som stod ferdig i 1928.  

Tromsø har også sterk tilknytning til polargigantene Amundsen og Nansen. Amundsen hentet en av sine viktigste menn i Tromsø. Helmer Hansen (1870-1956) deltok på ferden gjennom Nordvestpassasjen, erobringa av Sørpolen i 1911, og var kaptein på Maud (Maud-ekspedisjonen, 1918-1925).  Han mønstra av i 1920 etter en konflikt med Amundsen. Tromsø var også i begivenhetenes sentrum da Amundsen forsvant siste med Latham i 1928, og hele verdenspressen strømmet til Tromsø.

 Tromsø var også i sentrum for oppmerksomheten lørdag 22 august 1896, da over  tre hundre mennesker samlet seg  til fest i Arbeiderforeningens lokaler, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Dagen før hadde Nansen og Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord og 101 grader østlig bredde, i et forsøk på å nå Nordpolen. Det var all grunn til å feste, - og festen i stort format starta i Tromsø. 

Det ble snart til noe mer enn en varm velkomst for Fram-mennene. Det ble en fest for nordmenn og Norge. Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt.  Den ble et samlingsmerke som hele nasjonen kunne flokkes om og identifisere seg med. Samtidig ble ekspedisjonen tolka som et uttrykk for norske egenskaper og dyder.  Nansen takket for mottakelsen, men sørget også i en av sine taler å framheve ishavsfarerne fra Tromsø. De hadde vist vei, og deres årlige kamp i Ishavet var vel så dristig og rosverdig som hans egen ekspedisjon. I likhet med ordføreren trakk Nansen de historiske linjene og satte deres innsats inn i en nasjonal sammenheng. Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø, en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.

Da Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968 og åpnet i 1972, hadde det et program om å styrke forskning i regionen og i nordområdene, og å bidra til kvalifisert arbeidskraft, både i skoleverk, off. administrasjon og forskning i Nord-Norge. Tromsø Museum og Nordlysobservatoriet ble inkorporert med UiT da det ble etablert.  I tillegg kom en rekke andre fag som også hadde nordområdene som forskningsfelt, fra naturvitenskap til humaniora og samfunnsvitenskap.

I 1993 ble det besluttet å flytte Norsk Polarinstitutt (NP) til Tromsø. Stortingsrepresentant Torbjørn Berntsen fra Oslo hadde vært en innbitt motstander av at NP skulle flyttes ut av hovedstaden, men som miljøvernminister med ansvar for institusjonen, skifta han standpunkt. Det skjedde, ifølge han selv, da han forstod at hans ønske om et krafttak for norsk polarforskning kun kunne gjøres ved å koble distriktspolitikk og forskningspolitikk. Det var den gang langt lettere å skaffe politisk støtte til å bygge et nytt og moderne polarinstitutt i periferien, d.v.s.  i Tromsø, enn på Vippetangen i Oslo. Dette dreide seg derfor ikke minst om investeringer og penger. Det kom selvfølgelig Tromsø til gode. Flyttinga impliserte også at det skulle reises et opplevelses- og formidlingssenter for arktisk forskning, Polaria. Tromsø fikk en turistattraksjon på kjøpet. 

Men det lett dokumenterbare antall stillinger og bygningsmasse er likevel ikke det mest interessante i denne sammenheng. Sammenligna med 50- åringen i Breivika, UiT, er NP en mygg om en snakker om investeringer.  Men NPs symbolske betydningen trenger ikke å være noe mindre for byen Tromsø. Universiteter finnes nå i så mange byer, men Norge har bare ett polarinstitutt med et nasjonalt ansvar. Norsk polarinstitutt er heller ikke bare et forskningsinstitutt, men også et forvaltningsorgan. Her legges mange av premissene for norsk politikk både i Arktisk og Antarktis. NP sitter på sitt fagfelt mye nærmere den politiske makt enn andre forskningsinstitusjoner.  

Ei viktig forutsetning for at det overhodet ble aktuelt å flytte NP til Tromsø, var at UiT var etablert 25 år tidligere, og hvor en også drev arktisk forskning. Målet med flyttinga var å styrke arktisk/polarforskning og å gjøre Tromsø til det desiderte nasjonale senteret for denne forskningsaktiviteten.  I Nord-Norge var Tromsø på den tid uten konkurrenter. På samme måte som i 1968, da universitetet ble reist, stod en samla landsdel bak kravet om flytting av NP. Det er grunn til reise spørsmål om det kunne skjedd i dag.

Flyttinga fikk en selvforsterkende effekt. Uten flyttinga av NP hadde en neppe kunnet etablere noe Fram-Nordområdesenter for klima- og miljøforskning, som er en paraplyorganisasjon som omfatter mange samarbeidende institusjoner i Tromsø, også UiT. Det ene har fulgt det andre, som snøballen i kram snø, - og rett i fanget på Tromsø by, vil vel noen onde tunger si. Bildet halter om en tror dette betyr at det har kommet gratis. Det har krevd hardt arbeid, fra forskerne, forskningsinstitusjonene og fra politikere, lokalt og regionalt. Vi skal heller ikke glemme noen nasjonale politiske strateger som har ønsket å ta hele landet i bruk.

Det var derfor heller ingen tilfeldighet at da utenriksminister Gahr Støre lanserte nordområdestrategien i 2005, hvor forskning var omdreiningspunktet eller navet, skjedde det i Tromsø, i UiTs storstue, auditorium 1. Der han har holdt flere slike programtaler i årene etter, senest som statsminister i januar i år. Ved den siste anledningen spilte NP en mer beskjeden rolle enn ved tidligere besøk av Jonas Gahr Støre.

Det er liten tvil om at NP-flyttinga bidro til å flytte fokus over mot Arktis og polarstrøkene, også for de øvrige forskningsmiljøene i byen. Forskningsfokus for UiT i startfasen var landsdelen, i noen grad Nordkalotten og Svalbard. Det ble ikke snakket så mye om Arktis, heller ikke det sirkumpolare og slett ikke om Antarktis. Nå bor vi plutselig i Arktis og UiT har skiftet navn til UiT – Norges arktiske universitet. Det må vel også bety at en mener institusjonen har et nasjonal arktisk ansvar, slik NP har det.  

Tromsø har i økende grad også blitt en internasjonal møteplass for forskning og politikk. Et uttrykk for internasjonaliseringa av forskningsmiljøet i Tromsø er konferansen Arctic Frontiers som hvert år fyller byens hoteller og restauranter og Arctic Science Summit Week, som nettopp har gått av stabelenEt annet kraftfullt uttrykk for internasjonaliseringa er at Arktisk råds sekretariat ble lokalisert her. Dette hadde neppe skjedd uten bredden og styrken til forskningsmiljøene i Breivika og ved Fram-senteret.  

For første gang siden Amundsen fikk bygd polarskuta Maud, har Norge nå fått et spesialbygd forskningsskip beregna på polarstrøkene, Kronprins Haakon.  Skipet er eid av NP, det skal driftes av Havforskningsinstituttet, og den største brukeren er UiT.  I den sammenheng er det også etablert et gedigent nasjonalt forskningsprogram, Arven etter Nansen (2018-2023), med en totalramme på nesten 800 mill kr ledet av UiT. 

Tromsø er i dag den desidert ledende forskningsbyen i Norge når det gjelder nordområdene, Arktisk og Antarktis. Det gjelder både om vi tar utgangspunkt i publikasjoner eller antall årsverk, enten om vi snakker om nordområdene, Arktis eller Antarktis. En undersøkelse fra 2021 viser at mellom 40 og 50% av all publisering om Arktis (i denne undersøkelsen definert som områder nord for Polarsirkelen) i Norge foregår i Tromsø.  

Hjemmehavnen for Kronprins Haakon er Tromsø - bak på hekken står det: Tromsø. Et sterkere symbolsk uttrykk for Tromsøs posisjon i norsk polar- og arktisk forskning finnes knapt.

 

(https://img8.custompublish.com/getfile.php/4799239.1308.pzssbmn7pasiwu/Kartlegging+av+arktisk+kunnskap+i+forskningssektoren+i+Tromsø_Final+report_8+Jan+2021.pdf?return=gammel.tromso.kommune.no)

 

https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2640384/NIFUreport2019-24.pdf?sequence=7&isAllowed=y

 

 

 

 

 










lørdag 9. april 2022

Ingenting å skamme seg over




Innlegg i Nordnorsk debatt (avisa Nordlys)

 UiT må bidra mer i den offentlige debatten og særlig legge til rette for at unge forskere kan bidra mer i så måte. Dette er marsjordren fra Nordlys på lederplass 31. mars. 

                  Først noen basistall. UiT har ca. 3900 ansatte og 11500 studenter i Tromsø, i tillegg kommer de andre studiestedene, bl.a. Alta, Harstad og Narvik. Totalt har UiT – Norges arktiske universitet ca. 15 500 studenter og ca 4700 ansatte. UNN, hvor der også forgår utstrakt forskning og utdanning innafor medisin, har ca. 4500 medarbeidere i Tromsø (totalt 6300). Studenter og ansatte ved disse to institusjonene utgjør 1/4 del av Tromsøs 77500 innbyggere. I tillegg kommer en rekke andre forskningsmiljø, bare Fram-senteret huser nær 500 personer. De nesten 20 000 personene ved UiT og UNN resulterer også i en rekke andre arbeidsplasser, ikke minst i kultur-, service- og handelssektoren. Er det rart at noen spør: Hva hadde Tromsø vært uten UiT og UNN?

            Det er derfor helt på sin plass at Nordlys mener at UiTs størrelse og betydning må avspeiles i media og den offentlige debatt, også i Nordnorsk debatt. Men det må også gi seg utslag i avisas dekning utenom debattspaltene. Der mener jeg Nordlys enda har en jobb å gjøre, men det overlater jeg trygt til avisa selv.

            Så er jeg også enig med lederskribenten i Nordlys at det må legges til rette for at yngre forskere deltar i samfunnsdebatten. Og dette handler også om å formidle forskningsresultater til allmenheten.

Når det gjelder forskning, har nemlig UiT ingenting å skamme seg over.  I nordområdeforskning, forskning som gjelder Arktis pluss Norges tre nordligste fylker, var UiTs bidrag målt i antall årsverk i 2018, like stort som alle de andre universitet og høyskoler til sammen. (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), Rapport 2019:24). Det samme gjelder polarforskning, forskning i Arktis og Antarktis. UiT er så desidert størst innenfor universitets- og høyskolesektoren, med 16 % av antall årsverk i polarforskning totalt. Universitetet i Oslo, det universitet som kom nærmest UiT, stod for 9 %. 

Når det gjelder utført arktisk forskning (publisering og siteringer), er det gjennomført en undersøkelse i 2021som omfatter hele forskningssektoren i Tromsø. Det viser det samme som NIFU-rapporten. UiT kommer meget godt ut, både nasjonalt og internasjonalt. Det samme gjelder Norsk Polarinstitutt (NP) som har en imponerende publikasjons- og siteringsstatistikk, sett i forhold til antall ansatte.

Forskere i Tromsø har altså mye å formidle, også til allmenheten. Og selv om forskning kan dreie seg om fenomen svært få har hørt om, må det formidles i et språk alle forstår. Det krever mye arbeid og tid. Tid er en knapp ressurs særlig for unge forskere, formidling og debatt må veies opp mot egen forskning. De er i etableringsfasen yrkesmessig og ofte når det gjelder egen familie. Som emeritus med god tid (også til Nordnorsk debatt), kan jeg daglig observere denne tidsklemma. Og det har ikke blitt bedre med årene. Forskning er inngangsbilletten til faste stillinger, det er ikke innlegg i Nordnorsk debatt. 

På toppen av det hele er det de siste 20 år innført et insentivsystem i hele forskningssektoren hvor publisering i anerkjente utenlandske tidsskrift får størst uttelling. Dette er det første som må endres om forskere i kvalifiseringsfasen skal ha tid til formidling og debatt. Rektor ved UiT kan ikke gjøre det på egen hånd, men han kan ta initiativ til at noe blir gjort. 

tirsdag 5. april 2022

Ein bisarr episode ?

Innlegg i avisa Dag og Tid , april 2022

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus 


                                                 


Historie eller førestillingar om historia (minnehistorie) blir ofte brukt for 

å legitimere krig. Ein måte å gjere det på, er å setje Historia i revers, slik Andreas Skaartveit 

formulerer det i Dag og Tid nr 13. Han har også funne eit norsk eksempel: striden om Aust-

Grønland mellom Danmark og Noreg frå 1921 til 1933. «Det heile vart berre ein bisarr 

episode i norsk historie», hevdar Skaartveit. Er det slik? 

Konflikten blei utløyst då Danmark utvida sin suverenitet frå å omfatte dei bebudde delane av Vest-Grønland til å gjelde heile Grønland, noko dei meinte den norske utanriksministeren munnleg hadde godtatt. Dette vekte sterke reaksjonar i Noreg. Etter kvart kom det mest til å dreie seg om nasjonale kjensler provoserte fram av den historiske uretten mange meinte var begått, då Noreg mista bilanda sine i vest. I ei bisetning i Kieltraktaten i 1814, gjekk mellom anna Grønland tapt. Usemja om suvereniteten var ikke løyst då saka spissa seg til i 1931.

For å setje regjeringa under press for å få fortgang i saka, okkuperte ei gruppe norske aktivistar eit område på austkysten i juni 1931, og kalla det Erik Raudes land. Det førte til ei valdsam mobilisering og press på regjeringa for å foreta ein statleg okkupasjon, noko  som fann stad den 10. juli. Dagen etter gjekk den danske regjeringa til sak ved Domstolen i Haag. I 1933 fall domen, Noreg vann ikkje fram på eit einaste punkt. 

Frå norsk side blei det argumentert langs tre aksar; folkerett, økonomi og historie. Det blei det aldri kravd full revers: norsk suverenitet over heile Grønland. Det prinsipale norske standpunktet var at områda utanfor dei danske områda på vestkysten skulle betraktas som «terra nullius», herrelaust land.

Dei fleste norske historikarar har i ettertid dømt det som skjedde, nådelaust. Jens Arup Seip hevdar at ein gjeng ishavsimperialistar «drev landet inn i internasjonale forviklinger på en måte som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket”. 

Det er ein dom prega av etterpåklokskapens arroganse. Han ser heilt bort frå den breie mobiliseringa, det dreidde seg ikkje berre om ein gjeng aksjonister. Dei fleste norske folkerettsekspertar på den tida meinte at Noreg hadde rett til å gå til okkupasjon. Og mange historikarar meinte at også historia var på norsk side. Dei historiske og nasjonale argumenta var avgjerande for den folkelege mobiliseringa. Historiske og nasjonale grunnar var truleg også viktige då kong Haakon engasjerte seg i saka. Lenge før striden blussa opp i Noreg, hadde han tatt spørsmålet opp med far sin, Fredrik VIII av Danmark. Alt i 1906 skal han ha sagt noko slikt til faren: «Nu har Norge i 1905 havt sit opgjør med Sverige, Nu kommer utvilsomt Norge til at ville have et Opgjör med Danmark om Bilandene særlig Grønland. Nu burde Danmark tage Initiativet og tilskynde et saadant Opgjør, ...” (adv. Per Ryghs dagbok).

Nokon «bisarr episode i norsk historie« var Grønlandssaka ikkje, så langt derifrå.

 

 

 

 






mandag 21. mars 2022

Science and politics. Some aspects of Norwegian polar research in the 1900s

By Einar-Arne Drivenes

Professor in history at the University of  Tromsø, Norway

Editor of: Into the Ice. The History of Norway and the Polar Regions

Polar record, 2013-07, Vol.49 (3), p.316-319




 There has always a been a close connection between science and politics in the polar regions.[i] This pertains not only to the research sponsored by individual nation-states, but also to international research cooperation in this area. With regard to Norway, these two main lines can be illustrated by the reception Nansen and  his men received after the Fram expedition, when they returned home in 1896.

            King Oscar sought to internationalise the expedition. According to a report by Dagbladet, during a dinner party in the castle a few days prior to the national celebration in the public square by Akershus Festning, the King concluded his speech by emphasising that Nansen’s polar journey belonged to “the entire world and humanity in general, that is, not exclusively to any one country. Leiv Ericson, Vasco da Gama, Columbus, Cook, Peary, Stanley, Nordenskiöld, and now, Fridtjof Nansen, are victorious bearers of a cultural work that is of significance to the entire World.”

            However, at the national celebration for Nansen in the square by Akershus Festning, the well known author  Bjørnstjerne Bjørnson did everything he could to nationalise the Fram expedition. In his speech, which was cited in its entirety in Dagbladet, he turned the Fram expedition into a symbol of Norway. [ii] The characteristics this expedition represented were national characteristics, and the practical and theoretical knowledge that had made the expedition possible came from Norway.  His objective was, as Nansen, basically to make the Fram expedition Norwegian.

            The expedition had an educational effect on Norwegian youth about the values of self-control, endurance and the courage to set high goals. In this way, according to speaker, “Fram” was a rallying point for the nation and an inspiration to maintain good Norwegian virtues.  Yet the expedition was also the result of Norwegian traits. Knowledge, loyalty and self-control were developed through the quiet efforts of the Norwegian people, and suddenly they all emerged through one great feat.  Nansen’s meticulous planning was an expression of a particular conscientiousness that again was the result of the work of generations upon generations: “a people’s finest and most noble heirloom.” Bjørnson found Nansen’s courage in the Norwegian people.  With regard to loyalty, it was said: “you can easily go into the houses out by the skerries or up under the mountains, and you will find the same thing everywhere”. [iii]

            During the interwar period, there is no hiding the fact that this national rhetoric was used by nationalist activists. In the 1930s, segments of Norwegian polar research were accompanied by an undercurrent of imperialism in the Arctic Ocean, where the goal was “a greater Norway”. This pertained especially to the research that Norway’s Svalbard and Arctic Sea Studies (NSIU) sponsored. The leader and founder of the institution, the geologist Adolf Hoel, was ardently engaged, if not an activist, in Norwegian interests in the polar regions. During the Spitsbergen (Svalbard) case he emphasized the connections between Norwegian political interests and scientific expeditions in the Arctic. The expeditions was a part of the Norwegianisation of Spitsbergen according to Hoel. [iv] He did not devote a great deal of time and ink to explaining to politician the purely scientific benefits that this work could yield. 

            Yet this is not the entire story. During the glory days of Norwegian polar research, which includes the entire period from 1880 until 1940, important areas within polar research were internationally-oriented and focused on cooperation over national borders. This pertains especially to the theoretical research disciplines within geophysics, like northern lights research, oceanography, meteorology and fishery research.

It might perhaps be believed that the more interest-based and applied research that focused on mapping the natural resources in the Arctic, which was run by the NSIU during the period before 1945, was more politicised than theoretical polar research. However, the postwar period reveals that this distinction is not valid.

            In the first years after the war, the reorganisation of NSIU was key. The institution was stigmatised by the fact that the leader, Adolf Hoel, had been a member of the NS (the Norwegian Nazi Party) since 1933. During the war, he was the headmaster at the University of Oslo, appointed by the Quisling government. The purpose of reorganising NSIU was to bolster both the scope and quality of research at the institutions. And there was nothing lacking in their ambitions:  the institute was to become a “central institute” for Europe, and hold a leadership position in European polar research. The internationally recognised oceanographer and polar researcher, Harald Ulrik Sverdrup, was called home from the well-known Scripps Institution of Oceanography in California to lead the institution. The reorganisation of the institution was carried out in 1948, and it new name became the Norwegian Polar Institute.

            This process had both domestic and foreign aspects, with Norwegian political interests in the Arctic and Antarctica being the most important ones. In this way, not much was new in relation to the interwar period. This is not a remarkable fact. The institution was not merely a research institution, but also a state administrative organ for the polar areas. Neither the NSIU nor the Norwegian Polar Institute is under the jurisdiction of the Ministry that has been responsible for research in this country. The institution was first accountable to the Ministry of Commerce, then to the Ministry of Industry for a while, and then, since 1979, the Ministry of Environment.

            Nevertheless, what is most interesting is that Norwegian polar research during the postwar period was greatly influenced by superpower politics and the Cold War. This had to do with both the theoretical polar research linked to purely research institutions like universities, and the research sponsored by the Norwegian Polar Institute. In the book:  Into the Ice, The History of Norway and the Polar Regions, the professor of the History of Science, Robert Marc Friedman, conducted an interesting analysis of how superpower politics influenced Norwegian polar research during the initial years after the war. [v]

Friedman calls attention to an initiative introduced by Swedish glaciologist Hans Ahlmann for the Norwegian authorities to vitalise and reorganise Norwegian polar research after the war.  Ahlmann’s interest was particularly an expression of his concern about the Soviet Union’s efforts to intensify their research in the Arctic. He was afraid that the West was going to fall behind. In Norway, this concern was shared by leading politicians, especially after the Soviet Union expressed a desire to change the Svalbard Treaty towards the end of the war. 

            At the same time, Ahlmann eventually became convinced that, for both economic and scientific reasons, polar research had to be organised through cooperation with several countries. Thus, he was a keen advocate for getting an international authority, like Sverdrup, to take on the leadership of the Norwegian Polar Institute. The most important task Sverdrup received when he took over as director was then to organise and secure money for an international expedition to Antarctica, the Norwegian-British-Swedish expedition (NBS or the Maudheim expedition). Part of the expedition’s scientific purpose was, among other things, to test Ahlmann’s theories about global warming.

            Yet the expedition did not just have idealistic scientific objectives. It was also important for demonstrating British and Norwegian claims of sovereignty after the United States had heavily invested in research in Antarctica and at the same time proposed to internationalise the area.  The heavy investment by the United States was the direct result of a growing fear of Soviet expansion in the Arctic. Antarctica was a perfect place to get more information about how men and equipments could manage in polar areas.

However, the influence superpower politics had on Norwegian priorities during preparations for The International Geophysical Year (IGY) in 1957 was even greater. Friedman demonstrates how the polar scientific community in Norway, including the Norwegian Polar Institute, initially believed that the country’s limited research funds with regard to participation in IGY could not be used for an expensive expedition to the Antarctic, but had to be concentrated in the Arctic. After the Soviet Union surprisingly had shown interest in participating in IGY, and there was uncertainty linked to Soviet involvement in Antarctica, the American Embassy in Norway directly contacted the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. After a great deal of back and forth, the result of the American pressure was a Norwegian expedition to Antarctica (the Norway Station expedition).

The period of the 1960s well into the 70s became a period of  lull for the Norwegian Polar Institute, even though the renowned director from 1960, the geologist Tore Gjelsvik, managed to accomplish a certain expansion of the staff and grants. He also used foreign policy arguments, but this did not seem to have much support on Svalbard. On the contrary, it seems that Norwegian authorities were very careful with research installations that might seem provocative to the Russians. This particularly pertained to research that was financed by American funds, or could indirectly have military relevance, like, for example, space research. On the other hand, Gjelsvik seemed to have greater success with acquiring funds that had direct economic relevance.

From the middle of the 1970s, Norwegian politics in Svalbard entered into a new and more active phase. The most visible sign of the new politics was the construction of an  airport, which led to a communication revolution for the Svalbard community. This also had great significance for the Norwegian Polar Institute, and for polar research in general. Up until this point, all of the research in this area had been completely dominated by the Polar Institute, even with regard to logistical services for external researchers. Now the researchers and research community could themselves get to Svalbard more easily. This especially pertained to the newly established University of Tromsø, which must be viewed as an important part of the increased  investment in polar research after 1970. In 2006 the University of Tromsø was the leading university in Norway with regard to the use of  research funds for polar research [vi] and  in 2009 the University of Tromsø was  the largest contributor  in Norway [vii] of scientific publications about "The High North". [viii]

In 1979, the Polar Institute was transferred from the Ministry of Industry to the Ministry of Environment, something that also signified both a symbolic and real shift from economic to environmental research. While the institution initially concentrated on geosciences and glaciology, with the mapping of resources as its primary focus, a shift had occurred toward environmental research in general, and biology in particular. The research profile changed focus then from the use and exploitation of polar resources to environmental conservation. At the same time, the Polar Institute provided new positions of employment. In 1960, the institute had 22 permanent positions, in 1975, it had 34, in 1993, following the move to Tromsø, it had 63, and, in 2010, 159 people worked there, of which 49 were contract employees.

While the new period for the institute with regard to its research profile happened at the end of the 1970s, its move to Tromsø in 1993 was still the most fundamental change in the institute’s history after 1948.  At about the same time, the polar research and education that the four mainland universities of that period had conducted with a base in Svalbard became institutionalised in the cooperative project UNIS (University studies in Svalbard). With the relocation of the Polar Institute, the Ministry of Environment emphasised that the institute’s primary task should still be management-oriented research. Investment in research increased after the move was completed in 1998, and this also pertained to theoretical research.  In addition, the environmental profile was strengthened through the prioritisation of three main areas: polar climate, environmental toxins, and biodiversity.

In this way, the 1990s introduced a pronounced increase of Norwegian polar research with a great deal of political support. The motives for this increased investment are explicitly stated in the White Paper about Norwegian polar research from 1993 [ix], where the move of the Polar Institute was also introduced. The report is thoroughly explicit with regard to both the goals of and justifications for the government’s increased investment. The increase was necessary in order to strengthen Norway’s position as an arctic nation in a time in which several large nations showed increased interest in the polar regions. It is pointed out that polar research is an important means for protecting national interests linked to sovereignty and jurisdiction, resource-related questions and environmental conservation.

According to the White Paper, polar research was a precondition for achieving several political objectives. Yet this vigorous effort was also necessary in relation to the theoretical research. The politics of national interest clearly emerge in the White Paper. In this report, it is strongly emphasised that Norway must actively participate in international research cooperation, not only to retain its role as a polar nation, but also because this research is quite demanding on resources and expenses. One condition for active Norwegian participation in this type of research cooperation across national borders was that Norwegian polar research be of high international quality. During the Cold War, this research cooperation took place within the two power blocs. One exception from this is The Antarctic Treaty from 1961, in which the signing powers, including the Soviet Union, together accept responsibility for the management of the area.

After the fall of the Berlin Wall, new possibilities for cooperation opened up. One of the important factors behind the relocation of the Polar Institute to Tromsø, and the establishment of university studies on Svalbard, was the establishment of the Barents Region in 1993, following an initiative by the Foreign Minister at the time, Thorvald Stoltenberg. It then became necessary to establish several national research institutions within the region. Thus, it is no accident that a scholar within Norwegian Polar History has used the heading, “Et polart felleskap” (A polar community), to refer to the postwar period, indeed with a question mark following.

The next time distinction in Norwegian polar research can be located in 2006, when the new government introduced its strategy on the northern region. [x] Here, the production of knowledge and research, including polar research, is also a key element. It is “the hub” itself, as it is called, of the entire investment into the northern region. This was characterised in the following way in the government’s strategy on the northern region:  “As a part of knowledge development, we are going to further develop foreign policy to have a greater capacity to raise Norwegian interests in the northern region.” Here, national interests clearly emerge in the way they did in the White Paper on Norwegian polar research in 1993.

What research profile has the investment in the northern region resulted in? The statistics that are available from the Norwegian Institute for Studies in Innovation, Research and Education, show that the natural sciences and technological sciences in 2009 [xi] constituted three-quarters of the research in the northern region, while social sciences and humanities constituted about one-tenth, measured in number of man-hours.  The overview provided by the Research Council of Norway from the same year shows that oil-related research alone constituted 28 percent of the funds the Research Council granted to research in the northern region in 2009.

Even though it is too early to say, there is every reason to question whether investment in the northern territory has resulted in a research profile that points to a return to more economically-oriented research in the northern region, including polar research. There is less doubt that Norwegian activity and research even today is controlled by national interests.

 There are many similarities between today’s policies on the northern region and the political ambitions Adolf Hoel had on behalf of Norway during the period of  imperialism in the Arctic Ocean before the last World War. Attempts to norwegianise the polar regions in the north through scientific activity are not at all sensational or particularly Norwegian. This was a part of a long tradition throughout the West. History tells us that scientific was a main pillar of western cultural conquest  from pole to pole. 

In the postwar period, these interest-based policies have to a much greater degree been balanced with the recognition that the polar regions had to be managed within international legal regimes and through international research cooperation.

 

 

 

Literature:

 

Arlov, Thor Bjørn: Svalbards historie. Tapir akademisk forlag. 2003.

Barr, Susan: Norway – a Consistent  Polar  Nation. Analysis of an image seen through the history of the Norwegian Polar Institute. Oslo 2003.

Bones, Stian: Norway and past International Polar Years – a historical  account. In “Polar Research” 26  2007 , Norwegian Polar Institute.

Drivenes, Einar-Arne, Harald Dag Jølle:  Into the Ice-The History of Norway and the Polar Regions. Oslo Gyldendal,  2006. 

http://issuu.com/polarhistorie/docs/intotheice_del1?mode=window&backgroundColor=%23222222

http://issuu.com/polarhistorie/docs/intotheice_del2?mode=window&backgroundColor=%23222222

 (This is a 1 volume version of the three-volume "Norwegian polar history" published by Gyldendal norsk forlag. Oslo 2004).

Drivenes, Einar-Arne: “…Så langt livet rakk, for Norges ære…” i P2 Akademiet XXVIII. Oslo 2002. (Drivenes, Einar-Arne: "... So far  his life had time,  for Norway's honor ..." in P2 Academy XXVIII. Oslo 2002).

Drivenes, Einar-Arne: Ishavsimperialisme. Kap 3 i Norsk Polarhistorie bd. 2. Oslo 2004. (Drivenes, Einar-Arne: Imperialisme in polar regions. Chapter 3 of the Norwegian Polar History vol 2 Oslo 2004).

Friedman, Robert: Playing with the big boys. Chapter VI in Into the Ice-The History of Norway and the Polar RegionsOslo Gyldendal,  2006

Friedman, Robert: Å spise kirsebær med de store. Kap 5 i Norsk Polarhistorie bd. 2. Oslo 2004. (Friedman, Robert: Playing with  the big boys.  Chapter 5 of the Norwegian Polar History vol 2 Oslo 2004).

Hessen, Dag O.: Klodens helse sett fra polene. Kap. 6 i Norsk Polarhistorie bd. 2. Oslo 2004. (Hessen, Dag O.: The world health as seen from the poles. Chap. 6 of the Norwegian Polar History vol 2 Oslo 2004)

Dagbladet 10/9 1896.

 

St.meld. nr. 42, 1993. Norsk polarforskning (Norwegian polar research).

Regjeringens nordområdestrategi. Utenriksdepartementet  2006. (Government's strategy. Ministry of  Foreign Affairs 2006).  http://www.regjeringen.no/upload/kilde/ud/pla/2006/0006/ddd/pdfv/302927-nstrategi06.pdf

Nordområdeforskningen  2009. Kartlegging av ressursinnsats, resultater og merverdi. NIFU-STEP: Rapport 31/2010.   (High North Research, 2009. Mapping of  resource allocation, performance and value. NIFU-STEP: Report 31/2010).

Forskningsrådet. Norsk polarforskning. Forskningsrådet  policy for 2010-2013. (Research Council. Norwegian polar research. Research Policy for 2010-2013)

 



[i] By polar research, I am referring to the research that takes place in the polar regions, or where the polar regions have had vital importance for research. The polar regions are defined here as the Arctic and Antarctica.  The Arctic includes areas where the average temperature in July is 10 degrees Celsius or lower, which means that nearly all of the mainland of Norway falls outside of this. Antarctica constitutes the area south of the Antarctic convergence , where warm ocean currents from lower latitudes meet cold polar waters, somewhere between 53 degrees and 62 degrees south latitude. 

 

[ii]  Dagbladet 10/9 1896.

[iii]  Dagbladet 10/9 1896.

[iv] Drivenes, Jølle 2006: 287

[v]  Friedman  2006: 319-361

[vi] Forskningsrådet. Norsk polarforskning. Forskningsrådet policy for 2010-2013. Oslo 2009.  (s. 37) . (Research Council. Norwegian polar  research. Research Policy for 2010-2013. Oslo 2009. (p. 37)

[vii] Nordområdeforskningen 2009. Kartlegging av ressursinnsats, resultater og merverdi. NIFU-STEP: Rapport 31/2010  (s. 38).  (High North Research, 2009. Mapping of  resource allocation, performance and value. NIFU-STEP: Report 31/2010. p. 38).

[viii]   "The High North" in this context includes the circumpolar Arctic and the Barents Region. The circumpolar Arctic is defined as all land and sea territory north  of the Arctic Circle.

[ix]  St.meld. nr. 42, 1993. Norsk polarforskning (Norwegian polar research)

 

[x]  Regjeringens nordområdestrategi. Utenriksdepartementet  2006. (Government's strategy. Ministry of  Foreign Affairs 2006).  http://www.regjeringen.no/upload/kilde/ud/pla/2006/0006/ddd/pdfv/302927-nstrategi06.pdf

[xi]  Nordområdeforskningen  2009. Kartlegging av ressursinnsats, resultater og merverdi. NIFU-STEP: Rapport 31/2010.   (High North Research, 2009. Mapping of  resource allocation, performance and value. NIFU-STEP: Report 31/2010)