I februar 1971 dannet en flokk studenter i Bergen "Populistiske Arbeidsgrupper"(PAG). Aksjons- og frontarbeid ble prioritert, som for eksempel i innsats i den brede samlingen mot EEC. Tanken var at bare gjennom å skape brede, tverrpolitiske fronter kunne en regne med å få gjennom de tiltak som ledet fram til et populistisk samfunn. Vi ønsket å engasjere langt flere enn de som var beskjeftiget med tradisjonell partipolitikk. Det som etter hvert skulle kjennetegne norsk populisme, var den økologiske orienteringa. Dette kom blant annet fram i "Grønn sosialisme for utkantproletarar" av Bjørn Unneberg, og særlig i "Populisme i norsk sosialisme" av Hartvig Sætra. Og ikke minst var Ottar Brox og hans bok "Hva skjer i Nord-Norge" viktig. I de siste årene har noen av oss vært samlet til PAG-seminarer hvor vi diskuterer tema som var aktuelle i fjerne studieår, men som også er aktuelle i dag. Det følgende er mitt bidrag i 2017 i Hyllestad.
Historie og politikk.
Einar-Arne Drivenes
Det er første gang jeg har vært med på ei slik PAG-samling, og er derfor også mitt første forsøk på å reflektere litt rundt min egen politiske vandring fra den gang vi mente at populismen (Brox-varianten) var svaret, og som i kontant forstand ga seg uttrykk i at vi i samla flokk kjempet mot EEC i 1972. Noen av dere har jeg ikke sett siden festen og nachspiel på Fantoft den 24. september 1972 hvor vi feira seieren i den kampen. Dagen etter flytta jeg fra Bergen til Tromsø.
I Tromsø havnet ei stor gruppe PAG-ere, og noen nye ble rekruttert, først og fremst på Institutt for samfunnsvitenskap, den gang rommet det både mitt eget fag historie , og arkeologi og filosofi. Med få unntak, Nils Aarsæther bl.a. , gikk PAG-folka i Tromsø ikke inn i aktivt partipolitisk arbeid, selv ikke i den perioden SV ble etablert som parti. Jeg er i så måte ikke noe unntak, - jeg er like partiløs nå som jeg var i 1972. Men min velger-adferd plasserer meg på venstresida , fra AP til SV, med en meget kort visitt hos Krf på 1990-tallet, da jeg trodde at Bondeviks sentrumsallianse kunne ha noe for seg. Nå er jeg vel en typisk rød-grønn velger.
Jeg tipper at min velger-adferd ikke er så veldig uvanlig blant tidligere pagere, uten at jeg vet noe om det. Poenget med å starte med mine egen politiske valg, er at de trolig viser at der er noen samfunnsmessige verdier som har vært viktige og nokså konstante etter at jeg fikk stemmerett som 21-åring.
Men mine synspunkter på det teoretiske grunnlaget for vår bevegelse, den broxianske populismen, er en annen enn den var for 40 år siden. Det har med min gjerning som historiker å gjøre. Ottar Brox sine analyser var i stor grad konsentrert om nordnorsk økonomi, men også et bestemt syn på nordnorsk historie. I festskriftet til Ottar Brox, Folkemakt og regional utvikling (1982) stilte jeg spørsmåltegn ved hans fortelling om at Nord-Norge helt fram til Nord-Norgeplanen i 1952 stort sett var bosatt av fiskerbønder , og at den statlige moderniseringspolitikken etter krigen var den vesentlige årsaken bak den nordnorske fiskarbondens fall. Brox mente at 1930 og 1940 åra var en konsolideringsfase. Mine undersøkelser viste derimot at primærnæringene hadde vært i tilbakegang helt siden slutten av 1800-tallet og den tradisjonelle kombinasjonen fisker/småbruker hadde blitt stadig mindre vanlig, og at mellomkrigstida bare representerte ei midlertidig oppbremsing av en langsiktig trend.
I boka Fiskarbonde og gruveslusk (1985) undersøkte jeg rekrutteringa av arbeidere til tre store bergverksbedrifter i Nord-Norge mellom 1825 og 1920. Det viste seg at i krisetider for den tradisjonelle økonomien strømmet fiskarbønder til bergverkene. Men bare de færreste ble gruvearbeidere på livstid, for de fleste bare for noen år, eller måneder. Det viste seg at det var mulig å kombinere over sektorgrensene. I krisetider i fiskeriene eller jordbruk var det faktisk mulig å kombinere lønnsarbeid i gruveindustrien med den tradisjonelle tilpasninga.
Det var derfor ikke noen ekspansiv storindustri representert ved de mange bergverk som truet den tradisjonelle husholdsøkonomien i perioden før 1940, de bukket da også snart under i den økonomiske krisa etter 1. Verdenskrig.. På dette punktet har Ottar Brox rett. Men det sterke innslaget av fiskarbønder i bergverkene før 1920 viser at han undervurderer sekundærsektorens (industri, bergverk, handverk, bygg og anlegg) betydning for vedlikehold av husholdsøkonomien , i tillegg til at han undervurderer sekundærsektorens betydning i nordnorsk økonomi totalt.
I 2016 kom så Brox med boka På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? hvor han utvider fortellinga til å gjelde hele Norge. Kortversjonen er at Norge ble et rikt land lenge før oljealderen, og at forskjellene i inntekt og levekår har vært mindre i Norge enn i andre land. Og hovedforklaringa er at enkel tilgang på dyrkingsjord, skog og fisk, som ga muligheter for mangesysleri, forklarer både rikdom og likhet helt fram til begynnelsen av 1960 tallet. Småbrukeralternativet ble et stadig bedre gjennom hele perioden 1830-1960, i forhold til lønnsarbeideralternativet, ifølge Ottar Brox. Et belegg for dette er den store økninga i antall gårdsbruk fra 1800-tallet av, og som faktisk varte helt fram til 1959. Denne veksten i antall bruk, og ikke minst småbruk, og medfølgende yrkeskombinasjoner gjorde det lettere for lønnsarbeidere i industrien å kreve respektable lønninger. Dette fordi så mange nordmenn fant levebrød i småbruks/husholdsøkonomien, og det ikke dannet seg et reservoar av billig arbeidskraft slik som i andre land under industrialiseringsfasen.
Brox kan nok også her ha rett i det små, men han generaliserer igjen på et for spinkelt empirisk grunnlag. Det å bruke bare bruksstatistikken og ikke kombinere det med yrkesstatistikken fører galt av sted. I Nytt norsk tidsskrift nr 1 2017 har tre forskere ved Statistisk sentralbyrå gjennomgått hans bruk av jordbrukstellingas tall og vist hvor galt dette kan gå. Mange av disse brukene var i realiteten store boligtomter.
Det var kort og godt ikke en stor ekspansjon i antall småbruk her i landet fram til 1959. Likeså påviser de nok en gang Brox sin tilbøyelighet til å undervurdere sekundærnæringene, og tertiærnæringenes betydning i moderniseringa av Norge. Tidlig på 1900-tallet bidro jordbruk, industri og tjenesteytende sektor med henholdsvis 26, 28 og 46 prosent av BNP. I perioden 1939-1953 med henholdsvis 15, 35 og 50 % av BNP. Heller ikke tesen om en sammenheng mellom inntektslikhet og småbruker/husholdsøkonomien mener disse tre forskerne at Brox har belegg for. En har nå studier som viser den såkalte Gini-koeffisienten, et mål for inntektsulikhet i Norge fra 1875. Etter 1900 finner vi tre distinkte faser: 1900-1939, 1939-1953 og den siste fra 1950-tallet og fram til 1980-tallet. Svært høy inntektsforskjeller tidlig på 1900-tallet, kraftig fall i perioden 1939-53, utflating i perioden fram til første del av 1980-tallet med en klar økning etter det. Men det store fallet i inntektsulikhet skjedde altså i den perioden sysselsettinga i primærnæringene/småbruksøkonomien stupte.
Ottar Brox sine to bøker om Nord-Norge: Hva skjer i Nord-Norge (1966) og Nord-Norge fra allmenning til koloni (1984) var tross sine empiriske svakheter, epokegjørende og viktige for utforskninga av landsdelen. De hadde et nytt faglig perspektiv og en alternativ tolkning av samfunnsprosesser. Ottar Brox kapslet ikke landdelen inn i se selv, men så landsdelen i en nasjonal kontekst. Og de er velsignet fri for identitets- og kulturteoretisk tullball, det er økonomi og økonomisk tilpasning som er kjernen i analysen.
I kjølvannet av Nordnorsk kulturhistorie (1994), hvor jeg var medredaktør, kom det en rekke Nord-Norge bøker som også ble ledsaget av en heftig debatt om moderniseringa i landsdelen; Jens Ivar Nergård: Det skjulte Nord-Norge (1994); Erik Oddvar Eriksen, red.: Det nye Nord-Norge, Avhengighet og modernisering i nord (1996); Øyvind Thomassen, red : Spenningens land. Nord-Norge etter 1945 (1997) ; Edmund Edvardsen: Nordlendingen (1997).
I de senere år har det kommet en serie på tre bind om nordnorsk samfunnsvitenskapelig forskning og samtidshistorie utgitt på Orkana forlag med redaksjon på Institutt for samfunnsvitenskap (UiT). Det første bindet hadde tittelen: Hvor går Nord-Norge? Tidsbilder fra en landsdel i forandring med redaktørene Svein Jentoft, Jens Ivar Nergård og Kjell Arne Rørvik.
Fra og med Nordnorsk kulturhistorie (1994) har identitet og kultur blitt et tema i floraen av Nord-Norge bøker, tema som Ottar Brox har vært lite interessert i. Selv har jeg vært kritisk til tendensen til essensialisering og ”seg selv nok” tendensen i en del av denne litteraturen. Et meget velskrevet eksempel på disse tendensene finner vi i boka Nordlendingen forfatta av Edmund Edvardsen og som jeg anmeldte i Nytt norsk tidsskrift nr 1 1998 under overskrifta ”Sorgen over de tapte lus”. Et hovedpoeng hos Edvardsen er at prester, lærere, leger var krigere for den herskende kulturelle klassen i Norge. Målet var å skape nordlendinger om i sitt bilde. Prosjektet var å kultivere, sivilisere og ikke minst fornorske den nordnorske periferien. Resultatet var selvforakt og et svakt kulturelt selvbilde hos den som var gjenstand for oppdragelsen, nordlendingen. Det er greit å konsentrere seg om moderniseringas omkostninger, men forestillinga om nordlendingen som et entydig offer er ikke riktig. Det er bare halve historia, og knapt nok det. Folk i Nord-Norge har ikke motsatt seg modernisering i enhver skikkelse. De har tvert imot også kjempet for å få del i moderniseringas goder og minimalisere dens ulemper i allianse med nasjonale folkelige bevegelser, bl.a. arbeiderbevegelsen.
Jeg leser denne boka som en slags kulturell forfallhistorie med en underforstått essensialistisk forståelse av nordnorsk kultur og identitet. Det som er minst berørt av tidens krav, er det autentiske og ekte. Bygdeoriginalen Laurits som blir fortellingas helt, han som spiser av samme fat som katta uten skam eller sjenanse. Laurits blir aldri noen øyentjener for makteliten, han var heller ikke noen representant for internaliserte herskerforhold hvor en oppdrar seg selv, også i enerom.
Distriktsleger, lærere eller prester utøvde ikke alltid sin gjerning med tilstrekkelig respekt for lokal kultur. Men Edvardsen unnlater å forholde seg til hva som var moderniseringas mål. For å ta legene, hensikten var faktisk å bedre folkehelsa gjennom å endre de hygieniske standardene som gjaldt. I dette fikk de etterhvert mange forbundsfeller, ikke minst våre oldemødre, bestemødre og mødre. De skammet seg ikke over å måtte klare seg med lite, bare de klarte å holde hus, heim og barneflokk flidde og reine. De var også de som etter hvert drev sanitetsforeninger og tuberkuloseforeninger. Var disse kvinnene øyentjenere for kultureliten? I krigen mot lus og utøy og for å bedre folkehelsa måtte riktignok noe av den tradisjonelle kulturen ofres. Det samme gjelder de fleste andre sider ved moderniseringsprosessen, både velferdsstaten, utdanningssamfunnet og kommunikasjonssamfunnet har sin pris.
