Søk i denne bloggen

tirsdag 20. desember 2016

Minneord. Helge Vold 1941-2016






En kjær venn og stor faglitterær veileder er gått bort. Helge Vold var forlags- og tekstredaktør for Nordnorsk kulturhistorie som utkom i 1994 og Norsk polarhistorie som ble utgitt 10 år senere. Han har også bidratt i det pågående prosjektet Norsk polarpolitikk. Jeg var medredaktør i alle verkene sammen med andre kolleger ved UiT (Marit Anne Hauan, Helge A. Wold, Harald Dag Jølle og Stian Bones). Prosjektene har pågått over flere år og involvert ca. 80 forfattere, pluss redaktørene. I tillegg var han også forlagsredaktør for to andre bokprosjekter med base ved UiT på 1980- og 1990-tallet, nemlig Nessekongene redigert av Nils Magne Knutsen og boka Pomor med Einar Niemi som redaktør.

Helges innsats var en vesentlig årsak til at disse bøkene ble fullført, flere av dem ble trykket i flere opplag og Nordnorsk kulturhistorie fikk Brageprisen.  Mine erfaringer med Helge under arbeidet med det siste bokverket gjorde at da Norsk polarhistorie skulle trykkes, var vårt ufravikelige krav at Gyldendal igjen stilte med Helge Vold som forlagsredaktør. Det er det eneste absolutte ultimatum jeg har stilt i forhandlinger noen sinne. Som jeg i flere sammenhenger har uttrykt offentlig: Uten Helge Vold ingen Nordnorsk kulturhistorie, heller ingen Norsk polarhistorie. 

Hva gjorde Helge Vold så unik som tekstredaktør? Helges redskap i arbeid med andres tekster var pinsetten. Jeg minnes godt min første erfaring med han når det gjaldt mine egne tekster. Jeg var nervøs for hans kommentarer, jeg visste jo han var den beste forlaget kunne stille med. Jeg slapp å vente lenge, - et annet av hans varemerker, han lot aldri forfattere sitte på pinebenken. Tidlig neste morgen etter at han hadde mottatt manus, jeg tror det var en lørdag, eller kanskje en søndag, hadde jeg hans milde røst i telefonen. Han hadde lest og hadde sine kommentarer. 

Men han ville sende en versjon av min tekst der hans rettinger ikke framgikk. Da manus kom, den gangen ved hjelp av det norske postvesen, la jeg merke til at manuset virka så kort. Det var opplagt at det var kraftig slanket. Men sjokket var å lese min egen tekst uten å kunne merke hva han hadde kuttet. Det var småordene, fyllordene og de unødvendige bisetningene som var borte. Det eneste jeg merket, var at teksten hadde blitt så mye lettere og bedre å lese. Og Helge hadde gitt meg den første skolering som redaktør: En tekst blir som regel bedre når den slankes, eller  ”legges i syrebad” som han engang uttrykte det. Og han var en mester til å se hvordan et manus kunne forbedres ved små omrokkeringer, en annen inngang eller innledning, noen nye overganger. Av og til er det små ting som skal til for å berge en tekst, men det gjelder å ha blikk for det. Helge hadde denne evnen og hadde utviklet og dyrket denne kunsten gjennom et langt forlagsliv. 

Han var også bunnsolid når det gjaldt å sjekke kildereferanser og å kontrollere at forfatterne hadde sørget for å gjengi sitater pinlig riktig.  Hvor ofte ringte jeg ikke og fant han på Deichmanske bibliotek eller Nasjonalbiblioteket i arbeid med å sjekke sitater. Men først og fremst var han en solid faglig støtte for oss andre gjennom sine unike og brede kunnskaper i norsk historie, litteratur og kultur.  Han reddet mange forfattere fra å begå kulturhistoriske blødmer og historiske feil, siden han var et levende leksikon.  

Men Helge var ikke bare en profesjonell tekstredaktør, det var hans menneskelige egenskaper som også gjorde han så unik. Han hevet ikke røsten i møte med gjenstridige forfattere, han ga sjelden eller aldri opp selv de håpløse manus. Han fulgte Bibelens ord om å gå den ekstra milen med forfatteren for å kunne nå det lovede land: en trykkeklar tekst. Slik har han berget mange bøker i dette landet fra totalhavari. Og han møtte sine forfattere med ekte respekt, men uten å snakke dem etter munnen. Vi er mange redaktører og forfattere som har mye å takke han for. Mesteparten av det jeg har lært om redaktørrollen, har jeg lært av Helge Vold. 

Helge skrev også selv, bl.a. den innsiktsfulle biografien: Helge Krog 1889-1962: en biografi (2011) og Nordahl Grieg om seg selv (1983). Han var redaktør og medredaktører for flere bøker, bl. a Landsgymnaset (2007). 

Det ble et faglig samarbeid som med årene voks til et vennskap. Helge ble en venn jeg satte stor pris på og ble glad i. I de siste månedene fullførte han en tekst og fikk trykket en artikkel om vårt samarbeid og om Gyldendals arbeid med nordnorsk faglitteratur fra 1970-tallet fram til i dag. Selv da han visste at den tidsfristen han nå måtte forholde seg til, var livet selv, hadde han overskudd og glede av å produsere tekster, det som hadde fylt hans yrkesliv. Men han gjorde det også for min skyld. Han visste hvor glad jeg ville bli. Og en uke før han døde ringte han for å takke for samarbeidet og vårt vennskap. Raus, vennlig og beskjeden på egne vegner. Slik var han, og slik vil jeg minnes han.  
Fred over hans minne!

onsdag 23. november 2016

UiT - Quo vadis ?






Innlegg i Nordlys 13/12 2016 : http://nordnorskdebatt.no/article/hvor-vil-uit






Jeg har de siste dagene fordypet meg i historia og debatten om opprettelsen av UiT fram til stortingsvedtaket i 1968 og oppstarten i 1972. Det som har slått meg mest er:

1. Hvor radikalt politikere og universitetsbyggerne tenkte, både politisk og faglig. De tenkte nytt både med hensyn til forholdet samfunn/universitet, hvordan universitetet skulle styres, bl.a. hvordan ansatte og studenter skulle involveres. Og faglig var ambisjonene skyhøye og nyskapende. Forskning og undervisning skulle integreres. I mitt fag historie foreslo for eksempel faginnstillinga at studentene skulle delta i forskningsgrupper fra dag en i studiet.




2.  Hvor reflekterte de var når det gjaldt balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning,  mellom det  ansvaret UiT hadde for økonomisk utvikling av region og nasjon, og det langt videre samfunns- og kulturansvar et universitet har. Universitetsbyggerne var seg også svært bevisst at et universitet i Nord-Norge hadde et langt videre samfunnsoppdrag enn bare å utdanne leger, lektorer og lærere, fiskerikandidater og andre fagfolk, selv om det var viktig nok.  
Et uttrykk for det er den vekt som ble lagt på Tromsø museum med dets kompetanse innafor samisk kultur og arktisk kulturhistorie, som en basis for det universitetet som skulle bygges. Det samme gjelder grunnforskningsmiljøet innafor geofysikken som Nordlysobservatoriet representerte. I det siste tilfellet var det heller ikke studenttall som gjaldt, et universitet hadde et langt bredere  forskningsansvar.



3. Universitetsbyggerne balanserte også mellom behovene regionalt og nasjonalt. Det skulle være et universitet for landsdelen, men like viktig, et norsk breddeuniversitet plassert i Nord-Norge.  Landsdelen i seg selv var et viktig forskningsobjekt, og en skulle også forsyne resten av landet med etterspurt kompetanse.



 4. Jeg er også imponert over viljen og evnen til å se framover. Den kraftige satsinga på samfunnsfagene er et eksempel på det. Det var et felt en mente ville trenge forskning og fagkompetanse, selv om en var veldig usikker med hensyn studentrekrutteringa.  Likevel satset en altså , i mellomtiden kunne de ansatte bruke all sin tid på forskning. Så dristige var de, og så rett har de fått.


5. Den første store krisen for UiT m.h.t. studentrekruttering falt i tid sammen med tapet for Bodø når det gjaldt etableringa av en Handelshøyskole i Nord-Norge på 1980-tallet.

Hva var da svaret fra UiT? Nei, ikke en nedlegging av fag. I så fall ville mitt eget fag, historie, vært ille ute.
Nei, svaret var selvfølgelig en stor utvidelse av fagtilbudet, en rekke nye fag, jus, kunstfagene, biblioteksutdanning kom med andre ord p.g.a. av ei rekrutteringskrise. Det har også nylig skjedd med lærerutdanninga i Finnmark.
Var det noen ved UiT som tenkte tanken på å legge ned utdanning av lærere i Finnmark når studenttallene nå er elendige? Nei, selvfølgelig ikke, UiT tenkte alternativt og satset på desentralisert undervisning.



6. Min bønn til alle som skriver strateginotater ved UiT: Les innstillinga fra målsettingskomiteen, avgitt i mars 1971. Den avstedkom mye diskusjon blant ansatte og studenter da den kom, men den hadde langt mer å gi i refleksjon om universitetspolitikk og strategisk tenkning enn det meget smale mandat strategiutvalget må ha hatt.
Det er for meg for eksempel ufattelig at et tilfeldig antall studenter skal være et kriterium på studiekvalitet. Det er verken uttrykk for refleksjon, kvalitet eller strategi. En helbreder som kjent ikke uten å gå bak symptomene, som synkende studenttall kan være. Det er i alle fall ikke ei akseptert løsning å ta livet av pasienten.



7. Og til slutt en oppfordring til rektor Anne Husebekk. Sett deg ikke i en slik situasjon at du om noen år, når skoleverket i landsdelen etterspør lærere i fremmedspråk, bl.a. fransk og tysk, må henvise dem til  Nord Universitet i  Bodø. 

onsdag 9. november 2016

Is i magen


Etter ukevis med heftig debatt om Strategiutvalgets innstilling om
studietilbudene ved UiT - Norges artiske universitet, som så ut til å ramme
humaniorafagene katastrofalt, har fakultetsstyret ved HSL-fakultetet
(humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning) fattet et fornuftig og
enstemmig vedtak. Det peker på helt andre løsninger enn strategiutvalgets forslag innebar. 

Dekan, fakultetsadministrasjon og fakultetsstyret fortjener
ros fordi de seriøst har gått inn i tallmaterialet, tatt høringene på
alvor og hatt is i magen. Dessuten: rektor Anne Husebekk har ikke tatt noen
offentlig stilling før fakultetet har fått sagt sitt. Det tyder på
ryddighet i beslutningsprosessene. Til sist, men ikke minst: De mange som har
engasjert seg i Nordnorsk debatt og i andre media har også levert et viktig
bidrag til at HSL-fakultetet har andre svar enn strategiutvalget. Godt å se
at engasjement og sakkunnskap kan påvirke beslutninger.


Men strategiutvalget ved UiT og dets leder må nå virkelig gå i
tenkeboksen og kritisk vurdere sitt eget arbeid. Og så får vi inderlig
håpe at styret ved UiT tar hensyn til et enstemmig vedtak i HSL-styret. 

tirsdag 11. oktober 2016

Enig og tro til Saltfjellet faller



    
                                                    Saltfellet og Svartisen nasjonalpark

Innlegg i "Nordnorsk debatt" (Avisa Nordlys)
Einar-Arne Drivenes

Når jeg argumenterer for at landsdelen skal opptre som en enhet, altså som en region, er forutsetninga at vi lykkes med å spre institusjonene. Men ikke minst: alt kan ikke styres fra Tromsø, eller Bodø. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har f.eks. foreslått Narvik som regionhovedstad. Ser vi på ting som synes å ha vært en suksess, f.eks. fusjonen mellom UiT og høyskolene i Alta, Narvik og Harstad avhenger dette samarbeidet av at det bygges ut solide campus på alle steder, og også på nye steder.
Jeg tror forutsetninga for å ha fått bygget ut f.eks. universitetsbyen Mo i Rana ville ha vært bedre om vi hadde hatt et universitet i Nord-Norge og ikke to. Det betyr ei sammenslåinga av de to universitetene i nord. Ideen om en region møter imidlertid sterk motstand fra den politiske ledelsen i Nordland fylke og ikke minst i Bodø. Hovedinnvendinga er at det er så langt, dette Nord-Norge. Avstander er selvfølgelig ei utfordring, men kan da umulig være det som avgjør dette spørsmålet.
Det som skuffer meg mere, er at en får en sterk følelse av at mange mener at vi som heier på et samla Nord-Norge og av en eller annen grunn er bosatt i Tromsø, har en skjult agenda: I bunn og grunn snakker vi for vår syke mor - Tromsø.
Jeg synes det er synd og det ødelegger for en åpen og skikkelig diskusjon. Selv føler jeg meg først og fremst nordnorsk, født på Vestvågøy, med farsslekt fra Helgeland og en drøss søskenbarn på Helgeland, ungdomstid i Mehamn, skolegang i Alta og studier og yrkesliv i Tromsø. Jeg tror faktisk det går an å spre godene og styrke hele landsdelen. Jeg tror på ett Nord-Norge, og ikke minst på at Helgeland er en vital del av denne landsdelen.