Norske polarekspedisjoner i møte med arktiske urfolk

Foredrag Senioruniversitetet Tromsø 20 mars 2024

(Omarbeidet og forkorta versjon av foredrag om samme tema i Berlevåg august 2023)

 Einar-Arne Drivenes

                                                                                                                                            

Disse to sitatene er hentet fra en omtale av den samme arktiske folkegruppe, og det samme lokalsamfunnet. De er begge hentet fra publikasjoner skrevet av lederen av en av de første, og mest kjente norske polarekspedisjonene. Jeg skal komme tilbake til forfatteren. 

De tre mest relevante norske polarekspedisjoner når det gjelder dagens tema, er Amundsens to seilinger gjennom henholdsvis Nordvestpassasjen (Gjøa-ekspedisjonen) og Nordøstpassasjen (Maud-ekspedisjonen) - og Nansens Grønlands-ekspedisjon. Jeg vil bruke mest tid på Maud-ekspedisjonen i årene 1918-25. Til slutt vil jeg si litt om Gjøa-ekspedisjonen som pågikk fra 1903 til 1906, - og Fridjof Nansens kryssing av Grønlandsisen i 1888 og den medfølgende overvintring på vestkysten. 

Som en sammenligning kunne jeg også ha trukket inn tromsøværingen Adrian Jacobsen (1853-1947).  Hans reiser, også i Arktis, med sikte på å samle etnologisk materiale, er interessant i vår sammenheng. Hans usedvanlig omfattende samlinger befinner seg nå i en rekke museer verden over, hovedsakelig i Tyskland. Det må jeg i denne gang la ligge, han ble jo også presentert av Sigbjørn Rønbeck i et foredrag her på Senioruniversitet sist høst. Det samme gjelder i høyeste grad nordmannen Eivind Astrup (1871-1895) som deltok på to av Robert Peary ekspedisjoner i første del av 1890-tallet. Han skrev ei meget lesverdig bok: «Blandt nordpolens naboer», som omhandler hans møte med inuittene på nordvestkysten av Grønland. Ei slik sammenligning mellom Jakobsens innsamlingsarbeid, Astrups ekspedisjon og de tre polarekspedisjonene jeg skal snakke om, vil dere finne i bind 2 av Norsk Polarhistorie. Det kapitlet er skrevet av min medredaktør av samme verk, Harald Dag Jølle, og er som Astrups bok, vel verdt å lese. 

Men først er det nødvendig med litt polar vitenskapshistorie for å få fram hvordan arktisk lokalkunnskap endret utforskninga av polarstrøkene. Første del av 1800-tallet var dominert av engelskmennene. Etter Napoleons-krigene satt landet med en stor marineflåte som måtte brukes til noe fornuftig. Den ledige engelske marinekapasiteten ble satt inn i forsknings- og oppdagelsesreiser. Aktiviteten ble konsentrert om Nordvestpassasjen, men engelskmennene gjorde også noen kartleggingstokter i Antarktis. Forsøkene i nordvest endte tragisk for den berømte Franklinekspedisjonen. Med fartøyene «Terror» og «Erebus», forsøkte John Franklin i 1845 å finne veien gjennom Nordvestpassasjen. Mesteparten av det kartleggingsarbeidet som ble gjort fra britisk side i disse områdene i årene som fulgte, ble utført av de mange mislykkede rednings- og leteekspedisjonene som ble sendt for å finne Franklin og hans menn. 

Etter 1850 endra polarforskninga karakter, og andre nasjoner tok ledelsen: USA, men ikke minst de skandinaviske landene. I den polare vitenskapshistoria kan en med rette snakke om en skandinavisk polarforskningsskole. Den engelske og skandinaviske/og deler av den amerikanske polartradisjonen var prega av ulikt syn på forholdet menneske og natur. De engelske ekspedisjonene hadde karakter av "krig" eller erobring, kanskje ikke så rart siden det var marinen som ble mobilisert for å trenge gjennom is og snø. Bildet av store opptog av engelskmenn slepende på sitt utstyr i en heroisk kamp mot naturkreftene i Canadas isøder ligner i mangt et felttog. En kamp som naturen ofte vant - for erobrerne betød det i disse traktene ofte døden, riktignok den heroiske varianten. 

Den skandinaviske polarforskningsskolen ble i sterkere grad prega av at det var nødvendig å gjøre naturen til en forbundsfelle, en skulle ikke arbeide mot naturkreftene, men med dem. Det ga seg utslag i utrustning og metodikk. Det var stor forskjell på Amundsens fåtallige, ski-løpende, hundedratte ekspedisjon og de engelske framstøt på brei front. Derfor var det heller ikke utslag av tapernes misunnelse når så mange engelskmenn kritiserte Amundsen for hans bruk av hundene som hundemat etter hvert som de sleit seg ut i kappløpet mot Sørpolen. Her dreide det seg om et grunnleggende ulikt syn på natur og sivilisasjon. Nansen utrolig enkle, men nettopp derfor så geniale plan, om å la seg drive med strømmen over polhavet, var også et utslag av denne filosofien om å gjøre naturen til en medspiller. Dette ga seg utslag i en helt annen ekspedisjonsstrategi. Nansen, Amundsen og dansken/grønlenderen, Knud Rasmussen (1879-1931), tok i langt sterke grad enn tidligere i bruk teknikker som var utvikla av folk som levde i arktiske strøk eller som hadde fangst- eller jakterfaringer fra polarområdene. Det var trolig en viktig årsak til den suksess skandinaviske polarforskere hadde mellom 1870 og 1930. 

Pioneren var finlandssvensken og geologen Adolf Erik Nordenskiøld (1832-1901). Han gjorde systematisk bruk av den kompetansen folk i Arktis hadde, fra ishavsfarere til reindriftssamer. Det gjaldt utstyr, bekledning og kunnskaper om å bevege seg i is og snø, både til sjøs og på lands. Til forargelse for noen nordmenn, det er Nordenskiøld, ikke Nansen, som er The founding father av den skandinaviske skolen. Helt fra 1872 hadde han samiske deltakere på flere av sine ekspedisjoner.

Skandinaviske polarforskerne tok altså fra første stund i bruk den lokale og regionale arktisk kompetanse. Men de hadde mye å lære av folk som levde enda lenger inn i isen, i Grønland og områdene rundt Nordvest- og Nordøst passasjen. I utgangspunktet var en først og fremst opptatt av de overlevelse-teknikker folk i Arktis gjorde bruk av. Det å skaffe seg innsikt i, og å forstå og formidle de arktiske folkenes kultur var ikke målet. Men det endret seg etter de møtene polarfarerne etter hvert fikk med arktiske urfolk. Det betød også at de ble kvitt mange av sine fordommer. 

Det store gjennombruddet for norsk polarforskning skjedde i de to siste tiårene av 1800-tallet. I åra fram til 2.verdenskrig skaffet Norge seg en verdensledende rolle i geofysikk basert på materiale polarekspedisjonene hadde framskaffet. Det gjelder fiskeri- og havforskning og meteorologi med Johan Hjort, Fridtjof Nansen, Vilhelm Bjerknes, Bjørn Helland-Hansen og Harald Ulrik Sverdrup i spissen. De tre siste var knytta til Geofysisk institutt i Bergen, men hadde samarbeid med de andre, særlig gjaldt det Nansen. Vilhelm Bjerknes revolusjonerte f.eks meteorologien, det er ikke for ingenting at en snakker om Bergensskolen innafor geofysikk. Datagrunnlaget for disse nyvinningene var det ikke minst Maud-ekspedisjonen som stod for, det gjaldt is-drift, havstrømmer, havdybder, luft- og sjøtemperatur, vind og geomagnetiske målinger. Det var disse type data og forskning disse ekspedisjonene var planlagt for, ikke kulturvitenskap, - ja i tillegg til rekordjakten da, men det siste må vi i denne omgang la ligge. 

Så over til Roald Amundsens to ekspedisjoner. I dagene 9. til 16. juli 1918 lå forskningsfartøyet Maud ute på Pølsehavna i Tromsø. Dette er det andre norske forskningsfartøyet spesialkonstruert for isgang og skruis. Det første norske spesialbygde fartøy for polarforskning, Fram, hadde ligget her 25 år tidligere, i 1893. Maud hadde samme oppdrag: å trenge inn i isen øst i Nordøstpassasjen, la seg drive over Polhavet, og bruke ventetida til å samle vitenskapelige data. 

Men Maud og Fram var også knyttet mer direkte sammen. Maud-ekspedisjonen er et direkte resultat av det løftet Roald Amundsen hadde gitt da Nansen i 1907 lånte han Fram. Han skulle gjenta Fram-1 ekspedisjonens drift over Polhavet og samle nye data for Nansen og norsk havforskning. Som kjent fant Amundsen på det «tjuvstykket» å ta omveien om Sydpolen, - verdens lengste omvei. Maud-ekspedisjonen var altså et forsøk på å holde løftet til Nansen elleve år tidligere. Den 16. juli stevnet Maud nordover etter å ha losset 5 tonn tørrfisk, skinnklær og annet utstyr. Som skipper hadde Amundsen engasjert en trofast følgesvenn som både hadde vært med på ferden med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen og på erobringa av Sydpolen, nemlig tromsøværingen Helmer Hansen. Havforskeren og meteorologen Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var ansatt for å lede de vitenskapelige observasjonene og undersøkelsene.

                         

                                                                                 

Maud-ekspedisjonen ble blant menigmann i ettertid ble betrakta som en fiasko, den klarte nemlig ikke å komme inn i drivisbeltet over polhavet. Men vitenskapelig sett var den en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom tidene, og for Norges del den viktigste. Det enorme observasjonsmaterialet de samlet var ikke minst Sverdrups fortjeneste. Det ble grunnlaget for den forskninga som skaffet han og andre norske geofysikere internasjonal berømmelse og posisjon i årene som fulgte. 

Ekspedisjonen ble en langdryg affære. Allerede 9. september 1918 ble de stoppet av ismassene og den første overvintringa fant sted øst for Kapp Tscheljuskin, (1918/1919). Også neste sesong (1919/1920) var isforholdene vanskelige og de måtte overvintre utenfor Ajun-øya lenger øst (1919/1920). Her hadde de det første møte med tsjusktsjerne. Sverdrup foretok da en reise høsten 1919 og vinteren 1920 sammen med de tsjuktsjere som drev reindrift. Sverdrup skrev først om dette flere måneders opphold i Amundsens bok "Nordøstpassasjen" (1921) i kapitlet: "Blant rentsjusktsjere og lamuter," og i 1938 utga han ei egen bok om oppholdet, "Hos Tundra-folket". Neste overvintring, 1920-21 skjedde ved Kapp Serdze Kamen. Her foretok Sverdrup sammen med Oscar Wisting, sin andre ekspedisjon blant tsjusktsjere, nå gjaldt det den bofaste kystbefolkninga. Denne sledereisen skriver Sverdrup om i boka "Tre aar i isen med Maud" som utkom i 1926. 

De naturvitenskapelig data som norske polarforskningsekspedisjoner brakte med seg hjem var som oftest et resultat av forhånds-planlagte forskningsprogram Det gjaldt ikke etnologisk materiale eller kulturvitenskapelig kunnskap. Det var et resultat av tilfeldige møter med arktiske urfolk. Heller ikke Maud-ekspedisjonen hadde som formål å drive kulturstudier, og hadde heller ikke gjort forberedelse på et eventuelt møte med urfolk i Sibir. Det kan ikke sies klarere enn Sverdrup gjør på første side i boka "Hos Tundra-folket": «Vi reiste ikke ut for å studere primitive folk, vi håpet å drive med isen over Polhavet.« Og da han under sin første vinter sammen med tsjuktsjerne strevde med å lære språket, var savnet stort etter ei ordbok eller annen litteratur som hjelp. Men selv det, hadde de ikke om bord på Maud. «Selv om en fullstendig fremstilling av tsjuktsjisk hadde eksistert før vi reiste fra Norge, vilde ingen av oss ha tenkt på å anskaffe den, for det falt oss ikke inn at vi skulde treffe disse menneskene". 

Da de hadde lagt seg til ro for den andre overvintring ved Ajon-øya ble de en dag til sin store overraskelse oppmerksom på et telt inne på stranda. De hadde ikke ventet å møte mennesker før lenger øst, hvor de kunne møte fastboende kyst-tsjuktsjere. I boka Hos tundra-folket er det første møtet beskrevet i sjangeren; «hvite menn møter ville innfødte». Det preger ikke resten av boka etter min mening, selv om den noen steder er eksotiserende og preget av fordommer, bare hør her: «--- Amundsen gikk i land sammen med Helmer Hansen, og Olonkin, som snakket russisk. Amundsen likte aldri å forlate skuten ubevæpnet, for bjørn kan en treffe overalt, men denne gang lot han geværene bli om bord for ikke å skremme de fremmede. Da de tre nærmet sig stranden, kom tre menn imot dem, også uten geværer, og vi som fulgte begivenhetene i kikkert så alle forsvinne inn i et telt.» (s. 6) 

Det viste seg at disse tsjuktsjere var reindriftsnomader, som om sommeren oppholdt seg ved kysten og flyttet med sine reinflokker til innlandet om vinteren. Folkene på «Maud» fikk snart besøk av sitt nye bekjentskap: "Den neste uken hadde vi daglig besøk om bord. Våre venner kom i flokker, drakk utrolige kvanta av skjoldende te og var mer enn villig til å selge renkjøtt og reve-skinn for te og tobakk. --- ; de fleste av våre gjester hadde aldri vært om bord i et skib og noen av dem hadde aldri sett en hvit mann" (s 6 og 7). Amundsen foreslo at Sverdrup skulle følge tsjuktsjerne og dra sammen med dem til innlandet, bo blant dem om vinteren og vende tilbake følgende vår. Og han skulle reise alene mente Amundsen. «--- for hvis to var sammen, vilde de danne en liten fremmed koloni, mens en enkelt kanskje vilde bli opptatt som medlem av gruppen og behandlet som en likemann." (s. 7).  Amundsen mente dette ville være en enestående anledning til å studere de mest isolerte folkeslag i Sibir, og kanskje bli fortrolige med deres opprinnelige «skikker». 

Sverdrup grep denne muligheten begjærlig selv om han innrømmer at han var en amatør når det gjaldt etnologi og språkforskning, men at han mer enn gjerne ville nytte muligheten til å leve blant «primitive mennesker og lære noe av deres livssyn» som han skriver (s. 7). Gregory og hans kone Kånkalj var Sverdrups vertskap under reisen. Gregory var egentlig lamut, en annen urfolksgruppe, men hadde giftet seg inn i en tsjuktjsisk familie og levde slik som dem. Han var mellom 35 og 40 år, hans kone var rundt 40. Sammen med dem bodde barn, og barn fra tidligere ekteskap, svigerbarn og barnebarn, til sammen en familiegruppe på ca. 15 personer som Sverdrup skulle leve sammen med de følgende månedene. 

Sverdrup starter boka med en kort beskrivelse av historiske forhold, særlig forholdet mellom tsjuktsjere og de koloniserende russere. Så følger en detaljert beskrivelse av boform/telt (overtelt, innetelt, ilsted, belysning). Sverdrup skaffet seg et eget innetelt fordi lufta ble for tett sammen med flere andre personer. Overteltet var så stort at der kunne settes opp flere innetelt. Det at et telt også består av et overtelt og et innetelt, er altså ikke en moderne oppfinnelse. Deretter tar Sverdrup for seg bekledningen for voksne og barn, fra topp til tå – menn, kvinner og barn. Klærne var for det meste laget av skinn, mest rein, men også reveskinn og skinn av hunder. Sverdrup brukte selv tsjuktsjeriske klær. Han har også en gjennomgang av hvor mange reinsdyr som skulle til for de ulike bekledningene for voksne og barn. 

Hans beskrivelse er til tider ned til den minste detalj, for eksempel hvordan de ordnet seg med bleiebarn; -"-- som små puttes de i en dobbel skinnpose med fire ekstraposer for armer og bein og med en stor klaff mellem benene. Klaffen er fylt med mose, opsmuldret ormet tre eller renhår og innholdet skiftes hver gang barnet skriker." En ung tsjuktsjerkone som ventet barn samlet ikke på barneklær med blonder, men samlet mose i en stor sekk, plukket ut kvister og tørket den godt. Hadde hun vært flittig, hadde hun barnetøy nok, ifølge Sverdrup. (s 23) Han overdriver nok litt, det var vel bleier det her er snakk om. Sverdrup forteller hvordan flyttinga foregår, hvordan leirplassen organiseres, og ikke minst hvordan den forlates, ryddig og hvor etterlatenskaper fjernes omhyggelig. 

Sverdrup var ellers ikke særlig imponert over ordenssansen blant sine reisekamerater. Med det var det mye han beundret dem for, bl.a. evnen til å tåle kulde: "Når renen infanges kan ungguttene springe sig gjennomsvette, så skinnklærne klistrer seg til kroppen, og sette sig på sleden og kjøre i timevis uten å fryse." I detalj får vi vite hvordan arbeidet fordeles mellom ung og gammel, kvinne og mann. Det samme gjelder redskaper, transportmidler og hvordan raidene er organisert. Og han forsøker å forklare hvorfor det er slik eller slik, som regel tyr han til funksjonelle forklaringer. Mat og matskikker blir gjennomgått nokså fri for fordommer og Sverdrup åt det meste, men rått kjøtt og tran som delikatesse avholdt han seg fra. 

Vi får vite at menn og kvinner kler seg nakne etter at alle lys og lamper er slukket og legger seg under skinnfellene. Og vi får vite en del om ekteskapsinngåelser, samliv og forholdene mellom kjønnene. Det siste virker å gjøre et visst inntrykk på forfatteren, han hevder i alle fall at kvinnene er: "--- fullstendig likestillet med mennene, deres arbeid er naturligvis forskjellig, men det vurderes ikke ringere." Sverdrup beskriver bryllup og bryllupsskikker og gir en funksjonell og rasjonell forklaring på flerkoneri og konebytter som foregikk. Det siste førte ofte til dobbeltekteskap, hvor konene fikk to ektemenn og mennene to koner, en dobbeltallianse ifølge Sverdrup. Han forklarer ordninga med at den var en forsikring mot barnløshet. Barn var i slike samfunn den viktigste aldersforsikring. Et samliv mellom fire personer ville selvsagt øke sjansen for at det ble barn av det. Og i en slik allianse ble alle barn betraktet som felles barn. Religion, syn på naturen og lov og rett tas også opp i boka. 

Når boka går slik i dybden, og gir så detaljerte skildringer av for eksempel mentalitet, tenkesett, tro og religiøsitet henger det trolig sammen med at Sverdrup brukte tid på lære språket. Sverdrup har bl.a. en detaljert gjennomgang av begravelsesskikker og syn på døden. Han gir også leseren en tidvis morsom innføring om hvordan språkopplæringa foregikk, bl.a gjennom de misforståelser og forviklinger som Sverdrups første vaklende skritt inn i det tsjuktiske språket, førte til. Språket var naturligvis ordfattig sammenligna med et «kulturspråg» ifølge Sverdrup, og med en «forvirrende» ordrikdom m.h.t. deres eget felt, nemlig reindrift. Denne beskrivelsen er et eksempel på den litt nedlatende og fordomsfulle holdningen hos vestlige oppdagere og vitenskapsmann, og som noen ganger skinner gjennom i boka. Og han fant en interessant forskjell på kvinne- og mannsspråk.

Sverdrups studier av tsjuktsjerne ble betrakta som verdifulle for kulturforskninga noe Harald Dag Jølle, påpeker i sitt kapittel i Norsk Polarhistorie. Etnografisk Museum hadde nesten ingen gjenstander fra dette folket. Sverdrup fant harpunspisser som viste seg å ligne på funn gjort i Alaska, og dermed viktige for spørsmålet hvor inuittene stammet fra. I Norge stod spørsmålet om hvor samene kom fra stammet sentralt, og en hadde spesielt interesse av for folkegrupper østover i Sibir. Relasjonen mellom reinnomadisme og kystkultur var også en viktig problemstilling for arktiske kulturstudier. Her kunne Sverdrups arbeid brukes. Sverdrups etnografiske samling ble sammen med billedmateriale og notater overlevert til Etnografisk Museum, og språkforsker Konrad Nielsen arbeidet videre med den ordboka Sverdrup hadde laga for tsjuktsjerisk. 

Men når det gjelder Sverdrups holdninger og forståelse av kulturen, er Jølle nokså kritisk. I motsetning til Nansen, Amundsen og Eivind Astrup, finnes det liten beundring og fascinasjon for polarfolkets samfunnsstruktur hos Sverdrup. Jølle mener Sverdrups framstilling «avviker sterkt fra for eksempel Nansens fokusering på at inuittene opprinnelige samfunn var velfungerende og moralsk høyverdige». I boka "Tre år i isen med Fram" (1926) som omhandler sledereisen Sverdrup og Wisting hadde rundt Tsjuktsjer-halvøya i våren 1921, reiser Sverdrup tvil om tjuktsjernes intellektuelle evner. «Vårt indtryk av tsjuktsjerne i det hele er at deres aadelige utvikling stanser i en tidlig alder» (s. 22) 

Etter å ha lest "Hos Tundrafolket" er jeg ikke like kritisk som min medredaktør. Mitt inntrykk er at Sverdrups holdninger er veldig sprikende, et godt eksempel står på nest siste side hvor han sier at han ikke hadde møtt annet enn «forekommenhet og vennlighet». Videre heter det: «Fra de ren-tsjuktsjerne jeg traff har jeg derfor for en stor del hatt de beste inntrykk ….» Men i neste setning heter det: «Deres største karakterfeil er deres grenseløse ubesluttsomhet og upålitelighet.» Uansett: Boka er vel verdt å lese. Den gir et unikt innblikk inn i en arktisk kultur sett gjennom en norsk polar- og havforsker, og senere direktør for Norsk Polarinstitutt. 

Også Roald Amundsen var bevisst på at de ugjestmilde områdene i Arktis krevde spesifikke kunnskaper, teknikker og evner. Amundsen rendyrket denne kompetansen. Han videreutviklet det som ble kjennetegnet med den skandinaviske polarforskningsskolen, det å kunne overleve, arbeide og ta seg fram under polarhimmelen. Han så dette som en viktig del av å være polarforsker, en måtte være vel så god i kunsten å overleve, som å forske. Men ikke minst var Amundsen i likhet med Nansens opptatt av å trekke lærdom av folk som levde i Arktis. 

Hans møte med en gruppe inuitter (netsilikene) under Gjøa-ekspedisjonen (1903-06) var nok tidvis preget av en ovenfra og nedad holdning, og først og fremst var Amundsens interessert i hvordan inuittisk teknikk kunne brukes til sitt formål. Hans beskrivelser fra Nordvestpassasjen er full av eksempler på teknikker han lærte av inuittene, - hvordan varme forfrosne fingre, hvordan få meiene til å gli mest mulig, hvordan pakke en fornuftig slede, hvordan skulle en kle seg, og hvordan bygge den perfekte iglo. Det siste brukte han mye tid sammen med ”Teraiu” for å lære seg: ”en ypperlig læremester”, i følge Amundsen. 

Denne viljen til å tilegne seg arktisk kompetanse, gjorde både Nansen og Amundsen, - og Sverdrup til ufrivillige kulturforskere. Ingen av dem hadde formell kulturvitenskapelig skolering og de reiste heller ikke ut for å studere arktiske urfolk, men de fikk relasjoner til de innfødte som kan minne om et senere sosialantropologisk ideal om deltakende observasjon. Men det er også mye som skiller dem fra denne tradisjonen. De var alle kultursamlere, enten av gjenstander eller i form av å beskrive verdier, samfunnsstrukturer og institusjoner. Nansen skiller seg riktignok fra Amundsen ved at han i sterkere grad var opptatt av å analysere og forstå kulturen på den egne premisser og var mer opptatt av allmenne trekk ved skikker og moral. 

Amundsen, eller rettere hans ekspedisjoner, var de eneste av de norske polarekspedisjonene som samlet et etnografisk gjenstandsmateriale av noe omfang og det fra folkegrupper som var lite kjent i Vesten, ja netsilikene var til da ikke kartlagt. Samlinga fra denne folkegruppa teller 700 gjenstander og ble overtatt av Etnografisk Museum, nå Kulturhistorisk Museum. De ble utstilt i det som fikk navnet Gjøa-salen. Det er fortsatt verdens største samling av gjenstander fra denne inuittiske folkegruppen. Og som vi så, ble også etnologisk materiale fra Maud-ekspedisjonen overtatt av til Etnografisk museum. Amundsen hadde ingen ambisjoner som kulturforsker. Han så et kommersielt potensial i kajakkene, harpunene, skinndressene og pile-spissene. De kunne bringe penger i en slunken reisekasse og den kunne skaffe prestisje til Amundsen personlig og nasjonen. Og den etnografiske samlinga var også viktig for å vitenskapeliggjøre Gjøa-ekspedisjonen. 

Så til slutt: tilbake til de to sitatene vi starta med, d.v.s Fridtjof Nansen, - det første skrevet før han la ut på turen over Grønlandsisen i 1888, det andre etter at han var kommet hjem. Hans syn på inuittene før 1888-ekspedisjonen var ikke prega av innsikt, men et typisk uttrykk for den rådende og nedlatende kulturbeskrivelsen som var vanlig på den tid. I et foredrag han holdt like før han dro kommer dette klart fram. «--- paa Grønland som saa mange andre steder på jorden, at trods den megen skrig om trange tider og sult, så dør flere folk av for meget mad end for lide (og de) spiser saa længe de kan gabe». Og de var langt fra vakre, særlig gjaldt det kvinnene, som aldri vasket seg, og som kun drev sitt «dorske dagdriverliv indendørs i snevre vinterhuse». 

Da han kom tilbake etter ekspedisjonens ufrivillige overvintring, var tonen en helt annen. I et nytt foredrag kritiserer han i sterke ordelag slike holdninger han selv hadde gitt uttrykk for bare to, tre år tidligere. Den hovmodighet «vi europeere» har utvist overfor andre folkeslag har ført til at «vi selv er villige til å se ned på alle naturfolk som lave og usiviliserte». Slike holdninger ønsket Nansen nå å komme til livs. Det gjør han ikke minst i boka «Eskimoliv» utgitt i 1891. Det preget også han syn på koloniseringa av Grønland, koloniherrene, d.v.s danskene «burde pakke sine varebeholdninger sammen», bringe dem og handelsmennene om bord i de danske handelsskipene og seile alt sammen tilbake til Danmark. Og under striden om suvereniteten over Øst-Grønland mellom Danmark og Norge i mellomkrigstida, var Nansen en av de ytterst få som påpekte at «landets rettmessige eiere er eskimoene». 

Denne 180-graders vendinga i Nansens holdninger og kultursyn var resultat av det tette samlivet med grønlendere Nansen hadde hatt under overvintringa 1888/89. Han fikk respekt for kulturen, ikke minst for å ha utvikla en kulturform som var tilpasset slike ekstreme og marginale natur- og klimaforhold. I motsetning til Sverdrup og Amundsen drøfter og diskuterer Nansen overordnede synspunkter og teorier om kulturformer og den kulturhistoriske utviklinga, og hans refleksjoner omfatter langt mer enn arktiske overlevelsesstrategier. Men til tross for Nansens positive erfaringer og opplevelser under overvintringa, og til tross for hans rosende omtale av de moralske normer hos de inuittene han møtte, ja, i så måte stod over europeerne, - endret ikke det hans synspunkter om at det fantes »laverestående» og «høyerestående» kulturer, - og at han tilhørte den sistnevnte. Nansens kritikk av den moderne vestlige verdens fordervende og ødeleggende virkning på inuittenes kultur, kan jo også være uttrykk for en forestilling om «den lykkelige villmann», - en tilværelse uten kulturell og økonomisk endring. Ville grønlenderne vært lykkeligere uten økonomisk og kulturell modernisering? – uten et skriftspråk, moderne skolevesen, helsetilbud, motorisert fiske- og fangst, og småflyplasser? Det mente nok heller ikke Nansen.