Sorgen over de tapte lus

Anmeldelse av boka Nordlendingen skrevet av Edmund Edvardsen. Pax Forlag. 1997 Trykt i Nordlys 1. sept. 1997 og Nytt norsk tidsskrift nr 1 1998.

Einar-Arne Drivenes

Etter at Nord-Norsk Kulturhistorie kom ut høsten 1994, er det kommet en rekke bøker med Nord-Norge eller nordlendingene som tema: Jens Ivar Nergård: Det skjulte Nord-Norge (1994); Erik Oddvar Eriksen (red.): Det nye Nord-Norge, Avhengighet og modernisering i nord (1996); Edmund Edvardsen: Nordlendingen (1997); Øyvind Thomassen, Jostein Lorås (red.): Spenningenes land. Nord-Norge etter 1945 (1997).

I disse bøkene presenteres mange ulike perspektiv på landsdelens historie og egenart. Særlig er meningene delte når det gjelder den økonomiske, sosiale og kulturelle moderniseringa landsdelen har gjennomgått. Noen av forfatterne fokuserer nokså ensidig på de omkostninger denne utviklinga har medført. Den nordnorske historia blir da ofte ei forfallshistorie, - fra det egentlige og autentisk nordnorske til det uekte og utenfra (sørfra) påtvungne moderne. Nordlendingen blir offer for en sørnorsk kulturimperialisme.

Et annet perspektiv er å se moderniseringa som et mer likeverdig kulturmøte og ikke som et brutalt overfall sørfra. Det er en prosess hvor gammelt og nytt smelter sammen, ikke uten smerte og omkostninger, heller ikke uten maktmisbruk, men det er ikke snakk om noen total kulturell underkastelse. Det finnes nordnorske varianter av det å være moderne, på samme måte som det finnes en rekke andre lokale og regionale eksemplarer av det moderne mennesket.  Den diskusjonen som ble ført i "Nordlys" sist vinter etter Jens Ivar Nergårds innspill om en "intellektuell snuoperasjon" i forskninga om Nord-Norge, avslørte en slik grunnleggende uenighet i synet på moderniseringa av landsdelen.

Edmund Edvardsens siste bok som har fått den insisterende tittelen, Nordlendingen, kan leses som et innlegg i denne diskusjonen. Som pedagog og sosiolog har Edvardsen lenge vært opptatt av den kulturelle likerettinga som Nord-Norge og nordlendingene har blitt utsatt for gjennom sørnorske "kulturpedagoger" som lærere og distriktsleger. Han er også kjent for å ha en sjelden god penn. I 1984 ga han ut ei tankevekkende bok, "Den gjenstridige allmue" hvor skoleverkets forsøk på å oppdra folk nordpå ble beskrevet, for ikke å si avkledd. Denne gang er det ikke minst distriktslegene som får gjennomgå.

Et hovedpoeng hos Edvardsen både i 1984 og nå, er at prester, lærere og leger var krigere for den herskende kulturelle klasse i Norge. Målet var å skape nordlendingene om i sitt bilde. Møtet mellom disse kulturmisjonærene og den nordnorske allmuen var en rå maktkamp. I beste Foucaulttradisjon karakteriserer han dette som et møte mellom "herre og knekt" (s.8). Prosjektet var å kultivere, sivilisere og ikke minst fornorske den nordnorske periferi. Resultatet var selvforakt og et svakt kulturelt selvbilde hos den som var gjenstand for oppdragelsen, nordlendingen, - i skammekroken er da også den talende overskrift for den første av de fire hoveddeler boka består av. Forfatteren tar oss med inn i denne skammekroken, f.eks som stotrende og knotende 20-åring på jakt etter en plass i det sørnorske arbeidsmarked først på 60-tallet. Resultatet var et språklig og kulturelt mageplask:


"Det var nordlendingens skjebnesvangre og sørgelige forsøk på å snakke norsk i et avgjørende knipetak. Det var språket til den som har satt alt på et kort og taper ansikt idet kortet vises fram. Det var en tale i tunger, talen til den bortkomne, den fremmedgjortes tale, stotringen og stammingen til den som setter seg og er satt utenfor seg selv, bablingen til den som harfått skåret av sin tunge, rallingen til den som er gesimsen nær og bare vil ett: synke i jorda og glemmes. Det var nordlendingen som lander på kulen i Holmenkollen og framkaller Oslogrytas latter.

Det som skulle vært en samtale på pappsjefens kontor, mellom gjest og vert, ble ingen samtale. Den ble knektens kny under herrens åsyn. " (s. 30/31).


Men nordlendingen ble ikke bare satt i skammekroken når han var langt hjemmefra, han ble også tuktet på hjemmebane av de nasjonale oppdragerne i kirke, skole og helsevesen, ifølge Edvardsen. Oppdragelsesmetodene var utspekulerte, først gjaldt det å skape bilde av den "innbilte nordlending": den enfoldige, usedelige, overtroiske og urenslige nordlending (del 4). Dernest måtte en få nordlendingene til å tro på innbildningen:

"Oppdrageren prøver , ved "idelig tilrettevisning", å pode bildet av "den innbilte nordlendingen " inn i nordlendingen, d.v.s. å gjøre ham til skamplagg i egne øyne for dermed å få ham på bedre tanker" (s. 173).

Nordlendigene tok riktignok igjen ved å lære seg "øyentjeneriets kunst" (s. 211), men det kunne bare bli fattigmanns trøst. Underveis setter Edvardsen farge, lys, lukt, liv og lyd inn i sine praktfulle beskrivelser av nordnorsk natur og kulturlandskap, samtidig som han gir oss innsikt til å få forstand av når det gjelder den tradisjonelle kystnorske livsform (del 3: Folkevettets verden). Det er i de kapitlene hvor han beskriver det tradisjonelle samfunnet eller hvor han våger å blottlegge egne opplevelser at boka gir meg mest. Her kommer hans uomtvistelige litterære kvaliteter også best til sin rett. Hvilke fagbøker i sosialantroplogi, sosiolog, pedagogikk eller histore kan male det nordnorske småbrukersamfimet på denne måten? :

"Behold landskapet, men flytt deg tilbake i det, halvannet århundre eller så. Sving tryllestaven som i eventyret: Sett husene på murene. Legg steingjerdene på plass, rydd støene. Anstreng deg til det ytterste og man folkene opp av gravene. Kom også i hu den våte grava. Så blåser du liv i bildet.

La årstidene rulle og gå. Legg inn fargene, regnbuens farger så vel som gråtonene og det svartkvite. Sett inn lysetid og mørketid og bygg en himmelstige med spennviddefra syvende frost til den syvende himmel. Glem ikke luktene.

- - Og la lydene fritt lyde under åpen himmel. La en kaukende villgjessflokk dra forbi en kveld i august. La måsen slenge ut sine første vårlyder en stille tøværskveld i slutten av februar, i stilla før neste kuling.

- - Blås til liv og drama. Sett inn alt som er nevnt og mer til, fargene, smaken, aromaen, lydbildene, kroppens og sinnets følsomhet for stemninger av alle mulige slag. Sett inn alt dette, hverdagens krydder, men glem ikke det viktigste: bevegelsene og handlingen, kystboerens gjøren og laten, virksomhetene, deres tider, steder og skikkelser, mangesysleriet og tusenkunstneriet,- - - " (s. 104/105).

Edmund Edvardsen skarpe iaktakelser og kulturanalyser har ikke bare en sjelden medrivende språklig form selv til essay å være, han formidler også mye kulturhistorisk kunnskap. Og jeg skal villig innrømme at jeg lar meg rive med, til tider er det en sann svir. Likevel føler jeg meg langt fra vel.

Det er greit å konsentrere seg om moderniseringas omkostninger, men jeg liker ikke forestillingen om nordlendinger som et offer, sprellende på rygg i en kulturkamp hvor utfallet var gitt. Det er bare halve historia og knapt nok det. Folk i Nord-Norge har ikke motsatt seg modernisering i enhver skikkelse, de har tvertimot kjempet for å få del i det moderne samfunns goder og har selv bidratt til modernisering på nordnorsk vis. Og i kampen for å få del i moderniseringas goder og å minimalisere dens omkostninger allierte de seg med folkelige bevegelser også i andre deler av landet, som f.eks. innafor arbeiderbevegelsen. Til tider skjedde moderniseringa av landsdelen til og med i beste samforstand med de nasjonale kulturelle eliter. Moderniseringsprosessen var ingen entydig kulturell slagmark hvor kystfolket i nord kjempet mot resten av Norge.

Jeg leser også boka med en stadig sterkere fornemmelse av en slags kulturell forfallshistorie. Analysen og fortellinga har en underforstått essensialistisk forståelse av nordnorsk identitet og kultur slik jeg leser den. Det som er minst berørt av tidens krav er det autentiske og ekte.

Bygdeoriginalen Laurits blir helten i denne fortellinga. Han er iallefall Edvardsens eksempel på den utvungne, ekte og udisiplinerte nordlending: han som spiser fra samme matfat som katta uten å vise skam eller sjenanse;

"- - - Laurits og katta, benket ved det samme middagsbord, hun sittende ombredd med tallerkenen oppå bordet, han sittende krum på en stol, med hodet svevdende i lav høyde over tallerken, begge uten gaffel, og begge med labbene, hun med potene, han med fingrene, begge nennsomt og fredelig søkende etter godbitene i det felles matfatet" (s. 215).

Tegning: Alf Nikolaisen

Laurits ble aldri noen øyentjener for den kulturelle maktelite, han var heller ikke noen representant for "internalisert herskerforhold hvor en oppdrar seg selv", selv i enerom.

Jeg er av de som mener at det er et framskritt å bruke gaffel, også når en spiser fisk, og å la katta få sitt eget fat; på samme måte som jeg betrakter de fleste følger av moderniserings- og siviliseringsprosessen som uomtvistelige goder. Jeg er overbevist om at Edvardsen også mener det. Når en under lesninga av boka til tider likevel kommer i tvil om hvor forfatteren vil, henger det trolig sammen med at han aldri forholder seg til hva som var moderniseringsprosjektets innhold. Vel utviste distriktsleger, lærere og prester kulturell uforstand og de utøvde utvilsomt makt i sin mest arrogante form. Innsikten i pasientenes, elevenes og menighetenes livsformer og kultur var heller ikke alltid like imponerende.

 Men for å ta legene som Edvardsen denne gangen retter det hardeste skytset mot: Målet var faktisk å bedre folkehelsa gjennom bl.a. å endre de hygiensk standarder. I dette arbeidet fikk de etter hvert forbundsfeller, ikke minst gjaldt det mange av våre oldemødre, bestemødre og mødre. De skammet seg ikke over å måtte klare seg med lite, bare de klarte å holde hus og heim og ungeflokk flidd og rein. Det var også de som dreiv den organiserte kampen i utallige foreninger mot tuberkulose og andre folkesykdommer i allianse med, ja nettopp: distriktslegene. Var disse kvinnene "øyentjenere" for kultureliten? Eller førte de sin egen kamp for ei bedre framtid? I krigen mot lus og utøy og for ei bedre folkehelse måtte riktignok noe av den tradisjonelle kulturen ofres, og jeg sørger ikke særlig over det. Det samme gjelder de fleste andre sider ved moderniseringsprosessen. Både velferdsstaten, utdannings- og kommunikasjonssamfunnet har sin pris.

Forfatteren gjør også fortellinga for enkel ved å sette for skarpe skiller mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom før og nå, mellom makt og avmakt, mellom sør og nord. Dikotomier gjør seg ikke alltid like godt i realitetenes verden som i sosiologiens eller i pedagogikkens. Dermed kommer ikke det tvetydige og sammensatte i moderniseringa fram, og hva verre er: boka kan da fungere som en bekreftelse på myter og fordommer om folk nordfra til tross for at forfatteren utvilsomt har hatt intensjoner om det motsatte.

Det norske livsrom

Einar-Arne Drivenes

Under krigen tok geologen og den NS-innsatte rektoren ved Universitetet i Oslo, Adolf Hoel,  i bruk begrepet “livsrom” i sine skrifter og i foredrag om Norges stilling i Arktis. Mange vil se dette i sammenheng med hans tilknytning til NS og nazismen. Lebensraumideologien var som kjent en måte å legitimere den nazistiske ekspansjonismen på.

Men var Hoels tanker om det norske livsrom identisk med det nazisistiske lebensraum?  Hva innebar hans livsromsteori, og kan vi finne endringer i hans polarpolitiske tenkning før og etter at han tok begrepet i bruk? For å finne Hoels inspirasjonskilder er det nødvendig med en gjennomgang av den idéhistoriske bakgrunnen for forestillingene omkring “livsrom”. Begrepet og teoriene om lebensraumn er nemlig eldre enn nazismen.

Det er vanskelig å forstå Hoels polarpolitiske tenkning uten å se den i lys av vitenskapshistoria innafor hans eget felt, geologi/geografi. Fra slutten av 1800-tallet har vi en rekke forsøk på å "vitenskapeliggjøre" sosial- og humanvitenskapene ved å bruke teorier og modeller henta direkte fra naturvitenskapene. Den nye fagdisiplinen geografi utvikla seg nettopp i dette skjæringsfeltet mellom kultur- og naturvitenskapene. Mange mente at faget geografi var særlig velegnet til å kunne bygge bro mellom disse fagtradisjonene. Denne tendensen ser vi både i England, USA og Tyskland hvor den "nye" geografien ble etablert med menn som Halford Mackinder (1861-1947), William Morris Davis (1850-1935) og Friedrich Ratzel (1844-1904) i spissen. David Livingsstone kaller dette "the geographical experiment - an experiment to ceep culture and nature under one conceptuel umbrella" i sin vitenskapshistorie om geografifaget.^[1] 

Disse geografene mente at historiske og politiske prosesser kunne forklares ut fra de naturforhold de ulike folk levde under. Den nye geografien var ikke bare "a science of discriptions nor of distribution, but of causality, that its function was to exhibit the way in which a variety of physical causes played, firstly upon one another, and secondly upon man".^[2]

Politisk geografi og geopolitikk ble snart viktige underdisipliner i det "nye" geografifaget som vokste fram som universitetsdisiplin på slutten av 1800-tallet. Den tyske geografen Friedrich Ratzel (1844-1904) regnes som grunnleggeren av moderne politisk geografi. Hans teorier om den organisk voksende stat hvor forestillingen om livsrom(lebensraum) var sentral, er prega av biologisk og naturdeterministisk tankegang typisk for siste del av 1800-tallet. Vi skal se nærmere på Ratzels ideer i forbindelse med en gjennomgang av Hoel nedenfor. Hans teorier ble videreført og utvikla av den svenske statsviteren Rudolph Kjellén (1864-1922). Han mente som Ratzel at stater måtte betraktes som analoge med biologiske organismer, de måtte vokse og ekspandere eller dø. Det ble dermed både legitimt og nødvendig  for stater å utvide sitt territorium. Det var Kjellén som først brukte og utvikla begrepet geopolitikk, hvor lebensraumtenkninga inngikk som et sentralt element^[3]. 

Denne vitenskapelige begrunnelsen for en ekspansiv utenrikspolitikk ble utdypa og videreført av den tyske generalen og senere professoren i geografi ved Universitetet i München, Karl Haushofer (1869-1946) ^[4]. Han sier selv han var elev av Ratzel og står i gjeld til hans teorier. Det er liten tvil at Haushofers inspirerte den nazistiske imperialismen og utenrikspolitikken. Både Haushofer selv og hans to sønner hadde viktige posisjoner i statsforvaltning og vitenskap under nazistene. En av hans tidlige studenter og senere omgangsvenn var Rudolf Hess.

I løpet av i 1930-åra og under siste krig ble geopolitikk så sterkt sammenfiltra med nazistisk tankegods at det siden har skygget for den førnazistiske tradisjonen innafor dette feltet.  Den sterke koblinga til nazismen gjorde at livsromsteoriene ble marginalisert av etterkrigstidas kommentatorer. Men går vi bak naziperioden, vil vi finne dette tankegodset svært utbredt både i vitenskapelige og politiske kretser. 

Som geograf stod altså Adolf Hoel i en solid fagtradisjon når han ga seg inn i på historie, økonomi og politikk. Det er derfor galt å vurdere hans utlegninger som naturviten-skapmannens amatørmessige forsøk på å forstå samfunnsmessige, politiske og historiske prosesser. I Hoels polarpolitiske tenkning finner vi tidlig en forestillinger om Arktis som det norske "livsrom". Selve begrepet bruker han riktignok ikke før under krigen, men det tankegodset som er knytta opp til begrepet kommer klart til syne i hans betenkninger der han argumenterer for opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) i 1928. 

I likhet med de “nye” geografene rundt århundreskiftet var Hoel prega av en naturdeterministisk tankegang. Et hvert folk ble i den grad prega av de fysiske betingelser de levde under at de utvikla helt spesielle forutsetninger for å mestre nettopp disse naturforholdene. Nordmenn stod i en særstilling når det gjaldt Arktis. "Intet annet folk har slike betingelser for å gjøre noe ut av polartraktene som det norske" slår Hoel kategorisk fast i 1927.^[5] I et større notat, "Våre interesser i Polarområdene" som han opprinnelig skrev i 1931, men som er retta og revidert flere ganger på 1930-tallet heter det; "Det er ikke bare som polarforskere at vi nordmenn har større betingelser enn andre, men også for utnyttelsen av polartraktene har vårt folk egenskaper, som stiller dem i en klasse for sig".^[6] 

Noen få ganger forsøker Hoel å forklare hvorfor det forholdt seg slik: I 1935 ordla han seg slik i en 17-maitale på Lillehammer: "Hvad kan nu dette komme av? For å besvare et slikt spørsmål må vi se litt på vårt lands beliggenhet og natur.--- Som følge av landets nordlige beliggenhet og store høide over havet er næringsmulighetene få og små så Norge er det tynneste befolkede land i Europa. Vestpå og nordpå gir landet mangesteds så små muligheter for livsopphold at mennesker ikke kunne leve der, hvis de ikke hadde havet. Dette hav er et av jordens mest stormfulle. Meterologisk Institutt sender hvert år 400 stormvarsler. De folk som måtte søke sin næring der blev opdratt til verdens beste sjøfolk."^[7](Min understrekning). 

Mer eksplisitt var han i et fordrag han holdt under krigen. "Norges interesser i polartraktene er betinget av geografiske og klimatiske forhold. --- Norges naturlige beskaffenhet gjør at vår befolkning er mere skikket enn andre lands innvånere til å ferdes i disse trakter, til utforskning av landet og havet og til utnyttelse av disse områders rikdomskilder. Våre landsmenn kjenner seg hjemme i disse trakter. De treffer ikke noen nye, ukjente forhold som virker fremmede, hindrende og skremmende på dem. Tvertimot, det er hjemandets kjente natur som de her møter".^[8]Nordmenns særegne karakteregenskaper var altså skapt gjennom kampen mot de arktiske naturkrefter som omga dem. "De er fra sin hjemstavn vant til ensomhet, kulde og mørketid om vinteren. De blir derfor i høyere grad enn andre skikket til å utforske, bebygge og utnytte polarlandene."^[9] 

Hoels tenkning er prega av den samme naturdeterminisme som hos Ratzel. Hos Ratzel impliserte det to forhold. For det første mente han at universet var underlagt innebygde, immanente, naturlover. De gjaldt også alt organisk liv, såvel menneskeliv som plante- og animalsk liv. Gjennom studier av naturforhold var det også mulig å avdekke de lover som gjaldt det menneskelige samfunn. Dernest mente Ratzel at menneskesamfunn, kultur, sosiale og politiske forhold ble omforma av det fysiske miljøet. Forklaringsfaktorene synes i begge disse tilfeller å være eksterne faktorer, enten generelle "lover" eller de fysiske omgivelsene.^[10] 

Men hos Ratzel var det ikke bare snakk om en passiv tilpasning til de fysiske omgivelser. Hans emigrasjonsteori går i korthet ut på at levende organismer som klarte å undertvinge seg naturen i ett fysisk rom ville ha en iboende tendens til å emigrere til nye omgivelser. Her ville en ny tilvenningsprosess skje. Denne iboende tendens til romlig ekspansjon var avgjørende for et folks overlevelsesevne, samtidig var denne uavvendelige tendens til migrasjon den viktigste årsaken til kulturell endring ifølge Ratzel. Også Adolf Hoel legger spesiell vekt på emigrasjon og folkevandringer i beskrivelse av norsk historie. Hos han var dette riktignok et særegent norsk kjennetegn.“Vi har vel alle sammen en eller annen gang sunget Bjørnsons herlig kvad;"Norrønafolket det vil fare. Det vil bringe kraft til andre". Disse linjer karakteriserer på en mesterlg måte to eiendommelig trekk ved vårt folk. Siden vår histories gry og inn til idag har vi vært et farende folk og et folk som har gitt megen kraft til andre."^[11] (min understrekning). Utvandring og okkupasjon av nytt land var den "norske" krisestrategien under de marginale arktiske natur- og klimaforhold her under Nordpolen, " .. nordmennene bor for en stor del på grensen av eksistensmulighetene. En liten forværrelse av klimaet kan fremkalle hungersnød, noe som gjentagne ganger er hendt i vår historie. Store deler av vårt folk har derfor til alle tider vært nødt til å søke ut for å livnære seg, bl.a. ved utvandring til oversjøiske land".^[12]

Den iboende trang til migrasjon som alle levende vesener syntes å ha, viste ifølge Ratzel at alle levende skapninger skapninger måtte ha ekspansjonsområder. Men det gjaldt ikke bare enkeltindivider, det gjaldt også kollektiv. I boka Politishe Geographie utvidet han teorien om lebensraum til også å gjelde kulturelle og politiske enheter. "Here in Spencerian fashion, he dilated on the biological analogy of the state as an organism which inevitably underwent population enlargement to the point where resource exhaustion or territorial expansion was inevitable. For the state to exist, was to extend".^[13]

Adolf Hoels analyser av norsk historie er prega av lignende tanker. Han så en klar sammenheng mellom nasjonal og politisk vitalitet (storhetstid) og evnen til å ekspandere i nord. I den norske nedgangstida i seinmiddelalderen makta vi ikke å opprettholde den økonomiske aktiviteten i området eller holde på suver­eniteten. I stedet var det andre stormakter som utnytta de veldige rikdommene i Arktis. "Men så snart vi begynner å våkne av vår lange dvaletilstand vender blikket sig atter mot nord".^[14] Hoel pekte så på hvordan nordmennene økonomiske sett erobra Ishavet i løpet av det 19. århundre, videre hvordan Norge gjennom oppdagel­ser gjort av norske fangstfolk, Den norske Nordhavsekspedisjonen, Nansens, Sverdrups, Amundsens ekspedisjoner og Spitsbergen-ekspedisjonene, vitenskapelig sett "underla" seg polarområda. Omsider våkna  også den politiske bevissthet om vår "politiske rett", og Norge erverva til slutt suvereniteten til Svalbard, "nøkkelen til det europeiske polarhav". Norge hadde ikke bare en historisk rett, men også en "naturlig" rett til å ekspandere i nord. Det var den eneste retning hvor landet vårt hadde muligheter for ekspansjon og "tillike den for vårt folk mest naturlige retning" fordi nordmenn gjennom så mange århundrer hadde tilpassa seg lignende natur og klimaforhold.^[15]

Men selv om der finnes mange paralleller mellom Hoels tenkning og Ratzels teorier har jeg ikke funnet noen direkte belegg for at Hoel kjente Ratzels livsromsteorier. I sine mange artikler og notater om økonomi, samfunnsliv, geografi og historie gir Hoel ytterst sjelden litteratur eller kildehenvisninger, heller ikke til Ratzel. I den bokmassen Hoel solgte til Polarinstituttet på 1950-tallet finnes riktignok en liten publikasjon av Friedrich Ratzel fra 1883 om polarforskingas betydning for geografifaget, men hovedverket i vår sammenheng,“Politische Geographie” fra 1897 finnes ikke blant disse bøkene. Ratzels hovedverk ble presentert i Norge et par år etter det utkom gjennom en lang artikkel i årboka til Norske geografiske selskap.^[16] En gjennomgang av denne årboka viser også at Ratzel var kjent innafor geografifaget i Norge. Når vi i tillegg vet at Hoel i faglig spørsmål orienterte seg sterkt mot Tyskland, er det svært sannsynlig at han iallefall kjente til hovetrekkene i Ratzels politiske geografi.  

 

Begrepet livsrom dukker riktignok ikke opp i Hoels vokabular før i 1941. Tidligere brukte han helst begrepet "ekspanjonsområde" (1931) eller analoge begreper.^[17] Men i et manuskript fra 1941 bruker han begrepet for å legitimere norske krav i det oppgjøret som måtte komme etter krigen om suverenitets-spørsmålene. "Det er vårt håp at Norge ved dette oppgjør må få sine rettmessige krav tilfredstillet i disse trakter som er vårt naturlige livsrom".^[18] Året etter holder han et offentlig foredrag i Aulaen om "Norges interesser i polartraktene". Dette var del i en serie foredrag som ble arrangert av Rikspropagandaavdelinga i NS og som skulle “danne grunnlaget for en positiv propagandaaksjon over hele landet”.^[19] En rekke av partitoppene med Quisling i spissen bidro med foredrag. Foredragene ble trykt i serien “Norges nyreisning”, vistnok uten Hoels viten og vilje.

I sitt foredrag i mars 1942 knytta Hoel begrepet livsrom direkte til Norges rett til å ekspandere nordover. "Disse områder, og da særlig de i nord, som jo ligger utenfor vår stuedør, hører med til til Norges livsrom og er vårt naturlige ekspansjonsområde".^[20] 

Som vi tidligere har sett mente han at en slik ekspansjon var legitim og "naturlig" fordi nordmenn levde under så marginale naturforhold at de alltid hadde måttet søke ut. Dernest var folk i disse områdene mer skikka til et liv i Arktis. I "Nasjonalverket. Det nye Norge" redigert av den kjente NS-kvinnen, Halldis Neegård Østbye, skrev Hoel en artikkel om de norske interesser i Artis under tittelen “Norges Livsrom”.^[21] Artikkelen er en gjennomgang av polarområdenes økonomiske og politiske betydning for Norge, men forfatteren utdyper ikke livsromsbegrepet. I 1942 sa Hoel også¨ja til å skrive en artikkel om betydninga av det “arktischen Räume für  Europa” i et verk om “Lebensraumfragen der europäischen Völker” redigert av prof. W. Credner ved Geografisk institutt ved Den tekniske høyskolen i München.  

Det er symptomatisk at Hoel først tar i bruk betegnelsen “livsrom” under krigen og da i NS-sammenheng. Det kan tyde på at han bevisst og av taktiske grunner knytta an til den nazistiske lebensraumtenkninga. Han visste hvor sentralt lebensraum stod hos de tyske makthaverne. Norske interesser kunne fremmes ved å bruke makthavernes retorikk. 

Men egentlig var hans livsromsteori langt fra nazistisk. Hans synspunkter endra seg heller ikke etter at han tok ibruk ordet “livsrom”. På 1920 og 1930-tallet var Hoel opptatt av den den internasjonale spenninga i Arktis. Mange nasjoner ønska å ekspandere inn i det samme området, og Hoel framheva "de farer" Norges stilling i disse traktene innebar. Når det gjaldt Svalbard, påpekte han det faktum at utlendinger hadde den samme rett til å utnytte ressursene og til å drive vitenskapelig utforskning av området. Nordmenns dominans m.h.t. økonomisk aktivitet og forskning kunne lett gå tapt. Og uansett ville den utenlandske aktiviteten reise problemer når det gjaldt forvaltninga av øygruppa. Utenom Svalbard var Hoel fra slutten av 1920-tallet særlig bekymra for den danske og den russiske ekspan­sjonen. "Russerne i øst og danskene i vest forsøker å klemme oss mellem skjolde".^[22] Han hadde da spesielt i tankene den russiske utvidelsen av territorialgrensa til 12 nautiske mil og de danske suverenitetkrav for hele Grønland. Begge disse forholda hadde betydning for den norske fangstnæringa. Hoel var også bekymra for at stormaktene satte seg i besittelse av større havområder. Det var ingenting i veien for at Russland utvida territorialgrensa til 24 mil eller  erklærte området mellom Novaja Zemlja og Russlands nordkyst for et russisk innhav. Hoel pekte på Storbritannias praksis fra Sydishavet hvor de hadde tatt  store havområder for å kunne ha kontroll med den norske kval­fangsten. Norges stilling var derfor meget utsatt, og spørsmålet var hvordan vi på beste måte kunne "forsvare vår stilling i disse våre fjerne interessesfærer og uteliggende dele av vårt land".^[23]

Men tross de sterke mellomstatlige interessekonfliktene i nord var Hoel hele sitt liv overbevist om at utvidelse av norsk suverenitet i nordområdene bare kunne oppnås gjennom fredelige midler. Selv etter det sviende nederlaget i Grønlandsaka framholdt Hoel folkeretten som det eneste grunnlaget Norge kunne basere suverenitetsutvidelse på. Derfor var det så viktig å dokumentere historisk, økonomisk og vitenskapelig bruk av de områdene en gjorde krav på. Dette synspunktet holdt han fast på også under krigen. I den omtalte Aula-talen i 1942  understreka han foran en forsamling av NS-folk at disse spørsmålene først kunne løses etter at krigen var slutt og da gjennom forhandlinger. Krig tok han eksplisitt avstand fra: "Vi kan ikke forsvare våre rettigheter eller vinne nytt land i polartraktene ved krig. Det er kun ved solid viden, ved videnskapelig innsats, økonomisk utnyttelse og ved å ha våre kunnskaper i orden at den kan skje".^[24]

Hans livsromsteori var ikke som hos nazistenes kobla til militærstrategi. Livsrom innbefatta for nazistene også forsvarsikre grenser og rett til militær erobring av nødvendig livsrom om så på andre nasjoners bekostning.^[25] 

Hoels synspunkter skilte seg også fra den nazistiske livsromsteorien når det gjaldt rasespørsmål. Læra om  livsrom var innafor nazismen kobla sammen med raseteorier.^[26] Den nazistiske raselære med vekt på de genetiske egenskaper stod i motstrid til Ratzels naturdeterminisme hvor naturforhold, geografi og eksterne faktorer var avgjørende, ikke rasemessige forhold. Nasjonal enhet og samhold var for Razel ikke et produkt av etnisk og rasemessig homogenitet, men heller et resultat av "geographical conditions which create similar conditions of life".^[27]  Hoel la heller ikke vekt på raseegenskaper, eller genetiske forhold som forklaring på nordmenns arktiske fortrinn. Han henviser riktignok flere steder til den hvite rase, men jeg har aldri sett at han bruker raseegenskaper som forklaring på nordmenns arktiske fortrinn. Hoel synes å stå i en klar Ratzeltradisjon med vekt på natur, topografi og klima som forklaringsvariabler.

 

---

[1].David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Episodes in the History of a Contested Enterprise. Oxford 1992.

[2]. Livingstone, sm.st. s. 191

[3]. S.D. Brunn and K.A. Mingst: "Geopolitics"  i Michael Pacione: Progress in Political Geography. London 1985.

 

[4].Hans-Adolf Jacobsen: Karl Haushofer, Leben und Verk. 1979.

 

Woodruff D. Smith: The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford 1986.

 

Jean Klein: "Reflections on Geopolitics: From Pangermanism to the Doctrines of Living Space and Moving Frontiers" i Ciro E. 

Zoppo, Charles Zorgbibe: On Geopolitics: Classical and Nuclear. 1985. 

 

Henning Heske: "Karl Haushofer: his role in German geopolitics and in Nazi politics", Political Geography Quarterly, Vol 2, No. 2, April 1987.

 

Mark Bassin: "Race contra space: the conflict between German Geopolitik and National Socialism". Political Geography Quarterly, Vol 2, No. 2, April 1987.

 

J.H. Paterson: "German geopolitics reassessed". Political Geography Quarterly, Vol 2, No. 2, April 1987

 

Klaus Kost:"The conception of politics in political geography and geopolitics in Germany until 1945". Political Geography Quarterly Vol 8, No. 4, Oktober 1989.

Pacione (forrige note, sm.st.)    

[5].Adolf Hoel: Brev 18. februar 1927. NSIU-arkiv. Pk.19. Riksarkivet.

[6].Adolf Hoel: Våre interesser i polarområdene. NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[7].Adolf Hoel: Tale 17.mai på Lillehammer 1935. Hoels privatarkiv. (Adv. Paul Røer, Oslo)

[8].Adolf Hoel: Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitets aula fredag 17. april 1942 (Kretsmøte i NS). NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkiet.

[9].Adolf Hoel: Om utforskningen av polartraktene. 1941. NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[10].Mark Bassin: "Race contra space: the conflict between German Geopolitik and National Socialism". Political Geography Quarterly. Vol. 6. No. 2, April 1987.

Woodruff D. Smith: The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford 1986.

 

David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Oxford 1992.

 

 

En alternativ tolkning av Ratzel finner vi hos James M. Hunter: Perspective on Ratzels political geography. New York 1983. 

[11].Adolf Hoel: Tale 17. mai på Lillehammer 1935. Hoels privatarkiv. (Adv. Paul Røer, Oslo)

[12].Adolf Hoel: Norges interesser i plartraktene. Foredrag i Universitetets aula 17. april 1942. Kretsmøte NS. NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[13].Sitatet er henta fra David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Oxford 1992.

 

Woodruff D. Smith: The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford 1986.

 

Mark Bassin: "Imperialism and the nation state in Friedrich Ratzel's political geography" i Progress in Human Geography, Vol 11 1987.

[14].Adolf Hoel: Brev 18. februar 1927. NSIU-arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

 

[15].Adolf Hoel: Brev 18. februar 1927. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[16]. H. Magnus: Friedrisch Ratzels Politiske Geografi. Det norske geografiske selskaps aarbok XI 1899/1900.

[17].Adolf Hoel: Våre interesser i polarområdene. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet. Her bruker han begrepet "vårt naturlige ekspansjonsområde". s. 36. 

 

I 1927 sier han om områdene i nord: "den eneste retning hvori vi har anledning til å utvide vårt land og tillike den for vårt folk mest naturlige retning". Se brev av 18. februar 1927. NSIU's arkiv. Pk 19. Riksarkivet.

[18].Adolf Hoel: Om utforskningen av polartraktene. s. 21. NSIU's arkiv. Pk.19. Riksarkivet.

[19]. Brev til A. Hoel fra NS 25. Februar 1942. Handskriftsamlinga UB/Oslo. Boks Ms4 2095 -F.

[20].Adolf Hoel: Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitets aula 17. april 1942. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[21]. Haldis N. Østbye: Det Nye Norge: Nasjonalverket / tilegnet Vidkun Quisling. Oslo : Blix 1941.

[22].Adolf Hoel: Brev av 18. febr. 1927. NSIU's ariv. Pk. 19. Riksarkivet

[23].Adolf Hoel: Brev av 18. februar 1927. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet

[24].Adolf Hoel: Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitetets Aula 17. april 1942 (NS-kretsmøte). s. 18. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[25].Woodruff D. Smith (1986) s. 221

[26].Mark Bassin: "Race contra space: the conflict between German Geopolitik and National Socialism". Political Geography Quarterly. Vol. 6. No. 2, April 1987.

[27].Mark Bassin: "Race contra space: the conflikt between German Geopolitik and National Socialism" i Political Geography Quaterly, Vol 6, nr.2, April 1987.

 

Mark Bassin: "Imperialism and the nation-state in F. Ratzel's political geography" i[27]. Progress in Human Geography, 11, 1987.

 

David N. Livingstone: sm.st.