Innlegg i Nordnorsk debatt (Avisa Nordlys) 23. okt. 2021
At Bodø ble valgt som lanseringssted, var ikke tilfeldig. Ideen til verket hadde daværende fylkeskultursjef i Nordland, Aslaug Vaa. Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen finansierte verket, og det administrative ansvaret ble lagt til Nordland fylkeskommune. Og de tre redaktørene var bosatt i Tromsø. Dette var et felles nordnorsk løft. Det første Aslaug Vaa gjorde da bevilgningen var på plass, var å ta en telefon til UiTs rektor, historikeren Narve Bjørgo. Aslaug Vaa tok det som en selvfølge at Universitet i Tromsø, som hele landsdelens universitet, tok sitt ansvar for å realisere bokverket. Bjørgo sendte stafettpinnen videre til historikerne ved UiT. Redaksjonskomiteen avspeilet også at dette var et felles nordnorsk prosjekt med medlemmer fra Mosjøen til Vadsø, og de 50 forfatterne kom fra ulike disipliner og profesjoner i landsdelen.
Over 30 år har gått siden ideen ble født, og altså realisert i 1994. Kunne dette bokprosjektet ha blitt realisert i dag?
Årene etter 1994 har vært preget av en kraftig forvitring av det nordnorske regionale felleskapet og identitet. Felleskap og identitet er nå knyttet til mindre regioner og til fylkene. Samfunnsforskerne kaller det gjerne fylkifisering. Den opprivende striden om regionreformen og sammenslåinga av Troms og Finnmark er eksempler på dette.
Det at landsdelen i dag står med to universitet, hvorav det ene også omfatter Nord-Trøndelag, er et uttrykk for det samme. I Nordland var fylkeskommunen og Bodø kommune viktige og trolig avgjørende økonomiske støttespillere for ei faglig styrking av den daværende høyskolen, som var ei viktig forutsetning for Nord universitet. Solide bevilgninger til to store forsknings- og bokprosjekter, Nordlands historie og Bodø byhistorie, var en del av dette. Resultatet var solide bokverk og et faglig sterkt historiemiljø ved Nord universitet.
Ingenting er galt med engasjement og konsentrasjon om prosjekter på fylkes- eller kommunalt nivå. Kanskje var det naturlig at den nordnorske bølga fra 1970-tallet dabbet av, kanskje også nødvendig. Men jeg synes det er synd at landsdelsengasjementet nå er på et lavmål. Flere av de fellesarenaer vi hadde bl.a. innafor kultur, er lagt ned eller sover tornerosesøvn. Så langt har det gått at det er kommet forslag om å rive portalen ved fylkesgrensa mot Trøndelag. Den som har ønsket oss velkommen til Nord-Norge. Nei, Nordnorsk kulturhistorie kunne neppe blitt realisert i dag.
Jeg mener fortsatt at folk nordpå er tjent med å løfte i flokk, politisk og kulturelt. Det regionale Nord-Norge må gjenreises. Noen av de viktigste aktører i et slikt prosjekt er Nord universitet og UiT-Norges arktiske universitet. De må i langt sterkere grad enn i dag samhandle og opptre med en stemme i det nasjonale kor. På lengre sikt bør vi ha ett universitet, Universitetet i Nord-Norge. Det forutsetter at de mindre forsknings- og studiemiljøene, som nå er fusjonert inn i de to universitetene, får tid til å styrke seg og ikke må leve i frykt for å bli nedlagt. Det er et ansvar som de to universitetene ikke alene har ansvar for, det er også en sak for politikerne, som må sørge for at penger følger de politiske vedtak.
Når jeg er en smule optimist, kommer det av den felles begeistring og stolthet vi nå observerer, fra Majavatn til Grense Jakobselv, når det gjelder det viktigste av det uviktige i livet, nemlig fotball. En landsdel som har et lag og fostrer spillere som viser en fotball som til nå ikke har vært vist her til lands, må da kunne agere som en region.
Heia Bodø-Glimt!
