Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus i historie
Det er verken nytt eller oppsiktsvekkende at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger nøye sammen. Et lands utenrikspolitikk kan heller ikke formes uten hensyn til den offentlige opinion og involvering av “folk flest”.
Statsminister Jonas Gahr Støre stod torsdag igjen i auditorium 1 ved UiT - Norges arktiske universitet, for å snakke om regjeringens politikk for nordområdene.
Samme talerstol har vært brukt flere ganger av ulike regjeringer, for å markere Norges ambisjoner som polarnasjon. Støre innledet selv denne tradisjonen da han som utenriksminister i 2005 lanserte en ny nordområdepolitikk foran et stappfullt auditorium. Og på samme talestol stod han i april 2010, bare 2 dager etter at det var kjent at det var oppnådd enighet mellom Russland og Norge om delelinja i Barentshavet. Begge talene vakte stor begeistring og skapte forventninger. Få, om noen av dagens politikere, behersker denne talerstolen som han – i så måte er han en sjelden fugl i norsk politikk. Det er ikke mange her til lands som får sine taler analysert i masteroppgaver. https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4182/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Selv om talen, ikke overraskende, var velkomponert, velformulert og vel avlevert, var stemninga mer avventende på torsdag enn ved de to tidligere anledningene.
Men noe har da skjedd siden 2005. Delelinjeavtalen med Russland er allerede nevnt. Et annet eksempel, både symbolsk og i pengebruk, er at Norge for første gang siden polarforskningens glansdager først på 1900-tallet, har tatt seg råd til et spesialbygd isgående forskningsfartøy, kronprins Haakon. Støre har stått sentralt ved begge anledninger. Riktig nok har båten de siste måneder blitt brukt som isbryter i Antarktis, ikke til forskning i nordområdene, men det er en annen historie ,som ikke kan lastes Støre.
Det er en rungende politisk enighet om at landet skal ha en aktiv nordområde- og polarpolitikk, men den politiske harmoni er ikke fullt så total når det gjelder hva denne aktiviteten skal være, og hvilke aktører som skal involveres. Det forrige forsøket, hvor en ville snu Norge på hodet gjennom en ny nordområdepolitikk, lansert av Støre, skapte store forventninger hos folk bosatt i nord. Kritikerne pekte på svak politisk forankring og at folk og institusjoner i regionen ikke var involvert i tilstrekkelig grad. Unntaket var de store forskningsinstitusjonene i landsdelen.
Dette har blitt en øm tå og et dilemma for politikerne. Dilemmaet er knytta til at polar- og nordområdepolitikk så til de grader er et konglomerat av utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og innenrikspolitikk. Vi kjenner det igjen fra diskusjonen om Barentsregionen på 1990-tallet. Flere i UD-korridorene var i utgangspunktet lite komfortable med at fylkespolitikere i nord skulle drive utenrikspolitikk ved for eksempel å ha ansvar folk til folk samarbeid med Russland.
I torsdagens tale var blandingsforholdet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk en helt annen enn ved de to tidligere anledningene, sikkert som et resultat av erfaringene etter det forrige forsøket på en nordområdestrategi. Nå snakket Støre mye og godt om ny industri knytta til det grønne skiftet (batterifabrikker, hydrogen og vindmøller), befolkningsutvikling, statens rolle for å skape nye arbeidsplasser og ny industri, helsepolitikk med tjenester nært folk og transport og kommunikasjoner i nord. Men en ting ligger fast, kunnskap og forskning må ligge i bunn. Statsminister Støre brukte mindre tid på sikkerhets- og forsvarspolitikk, enn utenriksminister Støre ved tidligere anledninger. Her gjaldt det å sikre seg gjennom Nato, men å holde åpne kanaler med Russland, altså tradisjonell norsk politikk: avskrekking og beroligelse. Så langt Støre.
Dagens utenrikspolitiske klima gjør det langt vanskeligere å drive folk til folk samarbeidet innenfor Barentsregionen. Historikerne Hallvard Tjelmeland og Kari Myklebost (UiT) skriver i Nordlys at også den innenrikspolitiske utviklinga i Russland «gir grunn til å stille spørsmål om Barentssamarbeidets legitimitet». https://www.nordnorskdebatt.no/russland-ukraina-og-nordomradene/o/5-124-163186
Trøsten må være at selv under den kalde krigen bidro sivile aktører som fiskeri- og polarforskere gjennom forskningskontakter og vitenskapelig samarbeid å holde kanalene åpne til vår store nabo i øst. Det bidro trolig til å gjøre den utenrikspolitiske spenningen lavere og jernteppet mer porøst. Vi kan kanskje, som historikeren Stian Bones (UiT), snakke om en polarkanal. I dag er det viktig å holde slike sivile kanaler åpne, ikke minst i regi av Barentssamarbeidet.
Dagens kritikk og politiske diskusjon om norsk polar- og nordområdepolitikk er imidlertid som flau bris å regne mot det landets politiske ledere måtte forholde seg til da striden med Danmark om Øst-Grønland pågikk som heftigst på 1920- og 1930-tallet. Politikere hadde da en langt vanskeligere oppgave med å balansere mellom lokale, regionale og økonomiske interessegrupper på hjemmebane og de utenrikspolitiske og folkerettslige overveielser som måtte tas. I tillegg kom en pågående presse, som kunne spille på sårede nasjonale følelser, og som forlangte en aktiv polarpolitikk.
Noen historikere har vært nådeløse i sin dom: “En gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket” (Jens Arup Seip, 1963).
Dette er en altfor streng domfellelse. Den må i så fall også gjelde kong Haakon, som så tidlig som i 1906 hadde engasjert seg for å rydde opp i denne verkebyllen mellom Danmark og Norge. Ja, ikke bare det, han støttet også regjeringen lojalt i sluttfasen av saka. I en samtale med en av de norske advokatene under Haagprosessen, Per Rygh, skal kongen ha uttrykt at det var “hans Linje; det var ham som havde lagt den og drevet den igjennom” (Norsk polarhistorie, 2004 bd. 2).
Også den gang var det politisk enighet om de langsiktige politiske målsettingene, det gjaldt da å sikre norsk næringsinteresser og aktivitet på Grønland og Ishavet. Og det var allmenn oppslutning om datidens folkerett blant politikere og landets jurister, bl.a. prinsippet om at aktivitet og bruk av området som grunnlag for å påberope seg suverenitet. Det var valget av kortsiktige virkemidler i en akutt situasjon skapt både av andre polarstater, overivrige norske polaraktivister og polarforskere, noen pågående presseorgan og stemninger i deler av den offentlige opinion, som gjorde saka så vanskelig og debatten så het.
