Jubel i tårer - Grunnlovsseilasen 2014

 Først publisert i Nordnorsk debatt (Nordlys) 2014

                                                                Skonnerten Anna Rogde

Einar-Arne Drivenes

Grunnlovsseilasen med skonnerten “Anna Rogde” er i disse dager på vei langs kysten. Motorhavariet i Tromsø 17. mai fikk mange til å frykte at historien skulle gjenta seg: Nord-Norge skulle heller ikke denne gangen, som i 1814, rekke fram i tide.

Fortellinga om Nord-Norge og 1814 har til nå bygget opp om forestillinga om landsdelen som “utenforlandet” , periferien som grunnet avstander og postgang ikke ble representert på Eidsvold. I anledning grunnlovsjubileet er det imidlertid avdekket såpass mye nytt materiale at en trygt kan skrive historia på nytt. Landsdelen var i høyeste grad involvert. Tromsø Museums tidsskrift Ottar (nr. 1 2014) inneholder en rekke artikler som viser at patriotismen, forsvarsviljen og oppslutninga om valgene i 1814 ikke skiller seg fra resten av landet. En finner heller ikke synlige forskjeller mellom de etniske gruppene.  Men jubelen i 1814 var i svært mange nordnorske kystsamfunn blandet med tårer.

De begivenhetene som førte fram til 1814 var et resultat av europeisk storpolitikk langt utenfor menigmanns kontroll. Tilbake lå ofrene, drepte og sårede på slagmarkene. Og tusenvis av sivile, rammet av mangel på korntilførsler og andre nødvendige varer p.g.a. krigshandlinger og blokader. Og som ofte i nødens kjølvann fulgte sykdomsepidemiene. 
 

Det faktum at Danmark/Norge havnet på Napoleons side, og i krig med England fikk alvorlige følger, ikke minst for Nord-Norge. Engelske krigsskip patruljerte langs kysten og forsøkte å hindre pomorhandelen med russerne, en viktig kanal for livsnødvendig korn til Nord-Norge. På toppen av det hele ble landet rammet av avlingssvikt og uår, 1812 var for store deler av Nord-Norge et rent katastrofeår. 

I Lofoten og Vesterålen var dødstallene uhyggelige. Mellom 1808 og 1814 døde det nesten 3 ganger så mange som det ble født.  I Lofoten og Vesterålens historie beskriver Øystein Bottolfsen kriseårene i all sin gru. Forholdene vitna om et samfunn i krise og oppløsning p.g.a. av matmangel og påfølgende epidemier. I noen tilfeller manglet pårørende som kunne besørge begravelsene. I en skjå på Dverberg prestegård stod liket av en fattig mann som var død av hunger på si omvandring fra gård til gård. Ingen hadde maktet å ta seg av hans begravelse, og liket ble stående i skjåen på prestegården fra jultider, til han ble lagt i jorda i juli på Dverberg kirkegård. 


I noen av de fullmaktene og adressene fra menighetene i anledning valgene til grunnlovsforsamlinga i 1814 skinner da også allmuens fortvilelse igjennom, som f.eks. fra Flakstad i Lofoten der de ba Christian Frederik hjelpe folk som var "i den ytterste Armod og Elendighed”. De to valgmennene fra Kistrand som skulle møte i Tromsø for å velge representanter til Eidsvold, måtte holde seg hjemme for å forsørge sine familier, nøden stod for døren.
  
 Noe av nøden skyldtes uår, manglende avlinger og svikt i fisket, men også en rad med forlis rammet kystbefolkninga i årene før 1814. Den 5. mars 1802  omkom 26 fiskere fra Øksnes og Langenes samt noen tilreisende fiskere under en voldsom storm. Størst følger kunne jekteforlisene få. Jektene bragte nordlendingenes tørrfisk sørover  og forsyningene av korn-, matvarer og utrustninger til fisket nordover. En rekke forlis av jekter fant sted i årene før 1814, med jekter fra Vestrålen og Lofoten  i 1800, 1806 og 1807.  I 1803 har vi opplysninger om hele 11 jekteforlis, bl.a. Melbu-jekta eid av Jon Røst Schjeldrup.


I tillegg til at naturen viste vrangsida, kom krigen og en rekke jektekapringer.  I 1811 ble Henrica Christina Schieldrup sammen med to andre nordlandsjekter tatt av en engelsk kaprer på Stadhavet. Forsyningene av matvarer og fiskeredskaper som var beregnet for folk i Øksnes og Bø, havnet i fremmede hender. I juli og august 1814 var den engelske fregatten Unicorn med 38 kanoner på tokt på Stadhavet og byttet ble hele tre nordlandsjekter,  bl.a.   jekta Ellen Margaretha fra Ballstad i Lofoten og jekta fra Ibestad i Sør-Troms.


Resultatet av forsyningssvikt, uår og sykdomsepidemiene i årene rundt 1814 kan vi lese av befolkningstallene. I store deler av landsdelen døde langt flere mennesker enn antall fødte i løpet av krigsårene 1807-1814. Folketallet i Lofoten og Vesterålen stupte i denne perioden , fra omlag 10500 til 8000. 

Klemt mellom storpolitiske begivenheter og kriger, og en natur som snudde rangsida til, ble altså folk i 1814 bedt om å sverge troskap og sette sitt liv inn på å gjenreise en selvstendig stat og å sende sine beste menn for å forfatte en grunnlov.  Kanskje ikke så rart at prinsregent Christian Frederik i sitt sirkulære til biskopene hadde bedt om at det skulle prekes over teksten i Salmenes bok 62, 8-9 på valgdagen.    

  “Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.”

Balansekunst i polarpolitikken

 

Innlegg publisert i Nordnorsk debatt 2014

Det er verken nytt eller oppsiktsvekkende at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger nøye sammen. Et lands utenrikspolitikk kan heller ikke formes uten hensyn til den offentlige opinion og involvering av “folk flest”.

              

            Statsminister Erna Solberg går i dag på talerstolen i auditorium 1 ved UiT - Norges arktiske universitet for å snakke om mennesker i Arktis. Samme talerstol har vært brukt flere ganger, både av den nåværende og forrige regjering, til å markere Norges ambisjoner som polarnasjon. Et uttrykk for det, både symbolsk og i pengebruk, er at Norge for første gang siden polarforskningens glansdager først på 1900-tallet, har tatt seg råd til et spesialbygd isgående forskningsfartøy. Og i tråd med tradisjonen fra Nansens og Amundsens dager, da polarforskninga var tett knyttet til nasjonsbygging, har skipet fått et kongelig navn: Kronprins Haakon. 

             Politisk disharmoni  
             Det er en rungende politisk enighet om at landet skal ha en aktiv nordområde- og polarpolitikk, men den politiske harmoni er ikke fullt så total når det gjelder hva denne aktiviteten skal være, og hvilke aktører som skal involveres. Den forrige regjerings forsøk på å snu Norge på hodet gjennom en ny nordområdepolitikk lansert av utenriksminister Gahr Støre i Tromsø i 2005, skapte store forventninger hos folk bosatt i nord. Kritikerne har pekt på en for svak politisk forankring og for liten involvering av folk og institusjoner i regionen og det sirkumpolare området, med unntak av de store forskningsinstitusjonene i landsdelen, slik satt på spissen av kommentatoren Bente Aasjord når det gjelder representasjonen i Arktisk Råd: “Arktiske urfolksorganisasjoner har status som faste observatører. Det skulle bare mangle. Men den øvrige arktiske befolkningen er ikke representert, verken gjennom regionale folkevalgte institusjoner eller NGO-er i det sivile samfunn Arktis” (Nordlys 11/12-2013).
Aasjord trykker her på en øm tå og et dilemma for politikerne. Dilemmaet er knytta til at polar- og nordområdepolitikk så til de grader er et konglomerat av utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og innenrikspolitikk. Vi kjenner det igjen fra diskusjonen om Barentsregionen på 1990-tallet. Flere i UD-korridorene var i utgangspunktet lite komfortable med at fylkespolitikere i nord skulle drive utenrikspolitikk.  

Beslutningsprosess

Historikeren Lena Ingilæ Landsem (UiT) har imidlertid i si bok om Barentsregionens tilblivelse (Orkana 2012) vist at det ble en symbiotisk beslutningsprosess: “resultatet av en politisk beslutning sentralt samt en rekke initiativer regionalt”. Det regionale politiske nivå i de fire samarbeidende landene ble da også representert i beslutningsorganene. Aktører langt utenfor korridorene i UDs lokaler på 7. juniplassen ble på den måten involvert i utforminga av landets utenrikspolitikk, tilsynelatende nokså smertefritt. Historikere som Hallvard Tjelmeland og Stian Bones (UiT) har da også vist at sivile aktører som for eksempel fiskeri- og polarforskere gjennom forskningssamarbeid og forskningskontakter bidro til å holde kanalene åpne til vår store nabo i øst midt under den kalde krigen. Det bidro trolig til å gjøre den utenrikspolitiske spenningen lavere og jernteppet mer porøst. Vi kan kanskje, som Stian Bones, snakke om en polarkanal.

Flau bris

Dagens kritikk og politiske diskusjon om norsk polar- og nordområdepolitikk er imidlertid som flau bris å regne mot det landets politiske ledere måtte forholde seg til da striden med Danmark om Øst-Grønland pågikk som heftigst på 1920- og 1930-tallet. Politikere hadde da en langt vanskeligere oppgave med å balansere mellom lokale, regionale og økonomiske interessegrupper på hjemmebane og de utenrikspolitiske og folkerettslige overveielser som måtte tas. I tillegg kom en pågående presse som kunne spille på sårede nasjonale følelser, og som forlangte en aktiv polarpolitikk.

Noen historikere har vært nådeløse i sin dom: “En gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket” (Jens Arup Seip, 1963).

Dette er en altfor streng domfellelse. Den må i så fall også gjelde kong Haakon som så tidlig som i 1906 hadde engasjert seg for å rydde opp i denne verkebyllen mellom Danmark og Norge. Ja, ikke bare det, han støttet også regjeringen lojalt i sluttfasen av saka. I en samtale med en av de norske advokatene under Haagprosessen, Per Rygh, skal kongen ha uttrykt at det var “hans Linje; det var ham som havde lagt den og drevet den igjennom” (Norsk polarhistorie, 2004 bd. 2).

Het debatt

Også den gang var det politisk enighet om de langsiktige politiske målsettingene, det gjaldt da å sikre norsk næringsinteresser og aktivitet på Grønland og Ishavet.  Og det var allmenn oppslutning om datidens folkerett blant politikere og landets jurister, bl.a. prinsippet om at aktivitet og bruk av området som grunnlag for å påberope seg suverenitet. Det var valget av kortsiktige virkemidler i en akutt situasjon skapt både av andre polarstater, overivrige norske polaraktivister og polarforskere, noen pågående presseorgan og stemninger i deler av den den offentlige opinion som gjorde saka så vanskelig og debatten så het.

Den gang, som i dag, var det vanskelig å skille mellom ren ekspansjonisme og staters helt legitime nasjonale interesser forankret i folkerettslige prinsipper.