Søk i denne bloggen

mandag 21. mars 2022

Science and politics. Some aspects of Norwegian polar research in the 1900s

By Einar-Arne Drivenes

Professor in history at the University of  Tromsø, Norway

Editor of: Into the Ice. The History of Norway and the Polar Regions

Polar record, 2013-07, Vol.49 (3), p.316-319




 There has always a been a close connection between science and politics in the polar regions.[i] This pertains not only to the research sponsored by individual nation-states, but also to international research cooperation in this area. With regard to Norway, these two main lines can be illustrated by the reception Nansen and  his men received after the Fram expedition, when they returned home in 1896.

            King Oscar sought to internationalise the expedition. According to a report by Dagbladet, during a dinner party in the castle a few days prior to the national celebration in the public square by Akershus Festning, the King concluded his speech by emphasising that Nansen’s polar journey belonged to “the entire world and humanity in general, that is, not exclusively to any one country. Leiv Ericson, Vasco da Gama, Columbus, Cook, Peary, Stanley, Nordenskiöld, and now, Fridtjof Nansen, are victorious bearers of a cultural work that is of significance to the entire World.”

            However, at the national celebration for Nansen in the square by Akershus Festning, the well known author  Bjørnstjerne Bjørnson did everything he could to nationalise the Fram expedition. In his speech, which was cited in its entirety in Dagbladet, he turned the Fram expedition into a symbol of Norway. [ii] The characteristics this expedition represented were national characteristics, and the practical and theoretical knowledge that had made the expedition possible came from Norway.  His objective was, as Nansen, basically to make the Fram expedition Norwegian.

            The expedition had an educational effect on Norwegian youth about the values of self-control, endurance and the courage to set high goals. In this way, according to speaker, “Fram” was a rallying point for the nation and an inspiration to maintain good Norwegian virtues.  Yet the expedition was also the result of Norwegian traits. Knowledge, loyalty and self-control were developed through the quiet efforts of the Norwegian people, and suddenly they all emerged through one great feat.  Nansen’s meticulous planning was an expression of a particular conscientiousness that again was the result of the work of generations upon generations: “a people’s finest and most noble heirloom.” Bjørnson found Nansen’s courage in the Norwegian people.  With regard to loyalty, it was said: “you can easily go into the houses out by the skerries or up under the mountains, and you will find the same thing everywhere”. [iii]

            During the interwar period, there is no hiding the fact that this national rhetoric was used by nationalist activists. In the 1930s, segments of Norwegian polar research were accompanied by an undercurrent of imperialism in the Arctic Ocean, where the goal was “a greater Norway”. This pertained especially to the research that Norway’s Svalbard and Arctic Sea Studies (NSIU) sponsored. The leader and founder of the institution, the geologist Adolf Hoel, was ardently engaged, if not an activist, in Norwegian interests in the polar regions. During the Spitsbergen (Svalbard) case he emphasized the connections between Norwegian political interests and scientific expeditions in the Arctic. The expeditions was a part of the Norwegianisation of Spitsbergen according to Hoel. [iv] He did not devote a great deal of time and ink to explaining to politician the purely scientific benefits that this work could yield. 

            Yet this is not the entire story. During the glory days of Norwegian polar research, which includes the entire period from 1880 until 1940, important areas within polar research were internationally-oriented and focused on cooperation over national borders. This pertains especially to the theoretical research disciplines within geophysics, like northern lights research, oceanography, meteorology and fishery research.

It might perhaps be believed that the more interest-based and applied research that focused on mapping the natural resources in the Arctic, which was run by the NSIU during the period before 1945, was more politicised than theoretical polar research. However, the postwar period reveals that this distinction is not valid.

            In the first years after the war, the reorganisation of NSIU was key. The institution was stigmatised by the fact that the leader, Adolf Hoel, had been a member of the NS (the Norwegian Nazi Party) since 1933. During the war, he was the headmaster at the University of Oslo, appointed by the Quisling government. The purpose of reorganising NSIU was to bolster both the scope and quality of research at the institutions. And there was nothing lacking in their ambitions:  the institute was to become a “central institute” for Europe, and hold a leadership position in European polar research. The internationally recognised oceanographer and polar researcher, Harald Ulrik Sverdrup, was called home from the well-known Scripps Institution of Oceanography in California to lead the institution. The reorganisation of the institution was carried out in 1948, and it new name became the Norwegian Polar Institute.

            This process had both domestic and foreign aspects, with Norwegian political interests in the Arctic and Antarctica being the most important ones. In this way, not much was new in relation to the interwar period. This is not a remarkable fact. The institution was not merely a research institution, but also a state administrative organ for the polar areas. Neither the NSIU nor the Norwegian Polar Institute is under the jurisdiction of the Ministry that has been responsible for research in this country. The institution was first accountable to the Ministry of Commerce, then to the Ministry of Industry for a while, and then, since 1979, the Ministry of Environment.

            Nevertheless, what is most interesting is that Norwegian polar research during the postwar period was greatly influenced by superpower politics and the Cold War. This had to do with both the theoretical polar research linked to purely research institutions like universities, and the research sponsored by the Norwegian Polar Institute. In the book:  Into the Ice, The History of Norway and the Polar Regions, the professor of the History of Science, Robert Marc Friedman, conducted an interesting analysis of how superpower politics influenced Norwegian polar research during the initial years after the war. [v]

Friedman calls attention to an initiative introduced by Swedish glaciologist Hans Ahlmann for the Norwegian authorities to vitalise and reorganise Norwegian polar research after the war.  Ahlmann’s interest was particularly an expression of his concern about the Soviet Union’s efforts to intensify their research in the Arctic. He was afraid that the West was going to fall behind. In Norway, this concern was shared by leading politicians, especially after the Soviet Union expressed a desire to change the Svalbard Treaty towards the end of the war. 

            At the same time, Ahlmann eventually became convinced that, for both economic and scientific reasons, polar research had to be organised through cooperation with several countries. Thus, he was a keen advocate for getting an international authority, like Sverdrup, to take on the leadership of the Norwegian Polar Institute. The most important task Sverdrup received when he took over as director was then to organise and secure money for an international expedition to Antarctica, the Norwegian-British-Swedish expedition (NBS or the Maudheim expedition). Part of the expedition’s scientific purpose was, among other things, to test Ahlmann’s theories about global warming.

            Yet the expedition did not just have idealistic scientific objectives. It was also important for demonstrating British and Norwegian claims of sovereignty after the United States had heavily invested in research in Antarctica and at the same time proposed to internationalise the area.  The heavy investment by the United States was the direct result of a growing fear of Soviet expansion in the Arctic. Antarctica was a perfect place to get more information about how men and equipments could manage in polar areas.

However, the influence superpower politics had on Norwegian priorities during preparations for The International Geophysical Year (IGY) in 1957 was even greater. Friedman demonstrates how the polar scientific community in Norway, including the Norwegian Polar Institute, initially believed that the country’s limited research funds with regard to participation in IGY could not be used for an expensive expedition to the Antarctic, but had to be concentrated in the Arctic. After the Soviet Union surprisingly had shown interest in participating in IGY, and there was uncertainty linked to Soviet involvement in Antarctica, the American Embassy in Norway directly contacted the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. After a great deal of back and forth, the result of the American pressure was a Norwegian expedition to Antarctica (the Norway Station expedition).

The period of the 1960s well into the 70s became a period of  lull for the Norwegian Polar Institute, even though the renowned director from 1960, the geologist Tore Gjelsvik, managed to accomplish a certain expansion of the staff and grants. He also used foreign policy arguments, but this did not seem to have much support on Svalbard. On the contrary, it seems that Norwegian authorities were very careful with research installations that might seem provocative to the Russians. This particularly pertained to research that was financed by American funds, or could indirectly have military relevance, like, for example, space research. On the other hand, Gjelsvik seemed to have greater success with acquiring funds that had direct economic relevance.

From the middle of the 1970s, Norwegian politics in Svalbard entered into a new and more active phase. The most visible sign of the new politics was the construction of an  airport, which led to a communication revolution for the Svalbard community. This also had great significance for the Norwegian Polar Institute, and for polar research in general. Up until this point, all of the research in this area had been completely dominated by the Polar Institute, even with regard to logistical services for external researchers. Now the researchers and research community could themselves get to Svalbard more easily. This especially pertained to the newly established University of Tromsø, which must be viewed as an important part of the increased  investment in polar research after 1970. In 2006 the University of Tromsø was the leading university in Norway with regard to the use of  research funds for polar research [vi] and  in 2009 the University of Tromsø was  the largest contributor  in Norway [vii] of scientific publications about "The High North". [viii]

In 1979, the Polar Institute was transferred from the Ministry of Industry to the Ministry of Environment, something that also signified both a symbolic and real shift from economic to environmental research. While the institution initially concentrated on geosciences and glaciology, with the mapping of resources as its primary focus, a shift had occurred toward environmental research in general, and biology in particular. The research profile changed focus then from the use and exploitation of polar resources to environmental conservation. At the same time, the Polar Institute provided new positions of employment. In 1960, the institute had 22 permanent positions, in 1975, it had 34, in 1993, following the move to Tromsø, it had 63, and, in 2010, 159 people worked there, of which 49 were contract employees.

While the new period for the institute with regard to its research profile happened at the end of the 1970s, its move to Tromsø in 1993 was still the most fundamental change in the institute’s history after 1948.  At about the same time, the polar research and education that the four mainland universities of that period had conducted with a base in Svalbard became institutionalised in the cooperative project UNIS (University studies in Svalbard). With the relocation of the Polar Institute, the Ministry of Environment emphasised that the institute’s primary task should still be management-oriented research. Investment in research increased after the move was completed in 1998, and this also pertained to theoretical research.  In addition, the environmental profile was strengthened through the prioritisation of three main areas: polar climate, environmental toxins, and biodiversity.

In this way, the 1990s introduced a pronounced increase of Norwegian polar research with a great deal of political support. The motives for this increased investment are explicitly stated in the White Paper about Norwegian polar research from 1993 [ix], where the move of the Polar Institute was also introduced. The report is thoroughly explicit with regard to both the goals of and justifications for the government’s increased investment. The increase was necessary in order to strengthen Norway’s position as an arctic nation in a time in which several large nations showed increased interest in the polar regions. It is pointed out that polar research is an important means for protecting national interests linked to sovereignty and jurisdiction, resource-related questions and environmental conservation.

According to the White Paper, polar research was a precondition for achieving several political objectives. Yet this vigorous effort was also necessary in relation to the theoretical research. The politics of national interest clearly emerge in the White Paper. In this report, it is strongly emphasised that Norway must actively participate in international research cooperation, not only to retain its role as a polar nation, but also because this research is quite demanding on resources and expenses. One condition for active Norwegian participation in this type of research cooperation across national borders was that Norwegian polar research be of high international quality. During the Cold War, this research cooperation took place within the two power blocs. One exception from this is The Antarctic Treaty from 1961, in which the signing powers, including the Soviet Union, together accept responsibility for the management of the area.

After the fall of the Berlin Wall, new possibilities for cooperation opened up. One of the important factors behind the relocation of the Polar Institute to Tromsø, and the establishment of university studies on Svalbard, was the establishment of the Barents Region in 1993, following an initiative by the Foreign Minister at the time, Thorvald Stoltenberg. It then became necessary to establish several national research institutions within the region. Thus, it is no accident that a scholar within Norwegian Polar History has used the heading, “Et polart felleskap” (A polar community), to refer to the postwar period, indeed with a question mark following.

The next time distinction in Norwegian polar research can be located in 2006, when the new government introduced its strategy on the northern region. [x] Here, the production of knowledge and research, including polar research, is also a key element. It is “the hub” itself, as it is called, of the entire investment into the northern region. This was characterised in the following way in the government’s strategy on the northern region:  “As a part of knowledge development, we are going to further develop foreign policy to have a greater capacity to raise Norwegian interests in the northern region.” Here, national interests clearly emerge in the way they did in the White Paper on Norwegian polar research in 1993.

What research profile has the investment in the northern region resulted in? The statistics that are available from the Norwegian Institute for Studies in Innovation, Research and Education, show that the natural sciences and technological sciences in 2009 [xi] constituted three-quarters of the research in the northern region, while social sciences and humanities constituted about one-tenth, measured in number of man-hours.  The overview provided by the Research Council of Norway from the same year shows that oil-related research alone constituted 28 percent of the funds the Research Council granted to research in the northern region in 2009.

Even though it is too early to say, there is every reason to question whether investment in the northern territory has resulted in a research profile that points to a return to more economically-oriented research in the northern region, including polar research. There is less doubt that Norwegian activity and research even today is controlled by national interests.

 There are many similarities between today’s policies on the northern region and the political ambitions Adolf Hoel had on behalf of Norway during the period of  imperialism in the Arctic Ocean before the last World War. Attempts to norwegianise the polar regions in the north through scientific activity are not at all sensational or particularly Norwegian. This was a part of a long tradition throughout the West. History tells us that scientific was a main pillar of western cultural conquest  from pole to pole. 

In the postwar period, these interest-based policies have to a much greater degree been balanced with the recognition that the polar regions had to be managed within international legal regimes and through international research cooperation.

 

 

 

Literature:

 

Arlov, Thor Bjørn: Svalbards historie. Tapir akademisk forlag. 2003.

Barr, Susan: Norway – a Consistent  Polar  Nation. Analysis of an image seen through the history of the Norwegian Polar Institute. Oslo 2003.

Bones, Stian: Norway and past International Polar Years – a historical  account. In “Polar Research” 26  2007 , Norwegian Polar Institute.

Drivenes, Einar-Arne, Harald Dag Jølle:  Into the Ice-The History of Norway and the Polar Regions. Oslo Gyldendal,  2006. 

http://issuu.com/polarhistorie/docs/intotheice_del1?mode=window&backgroundColor=%23222222

http://issuu.com/polarhistorie/docs/intotheice_del2?mode=window&backgroundColor=%23222222

 (This is a 1 volume version of the three-volume "Norwegian polar history" published by Gyldendal norsk forlag. Oslo 2004).

Drivenes, Einar-Arne: “…Så langt livet rakk, for Norges ære…” i P2 Akademiet XXVIII. Oslo 2002. (Drivenes, Einar-Arne: "... So far  his life had time,  for Norway's honor ..." in P2 Academy XXVIII. Oslo 2002).

Drivenes, Einar-Arne: Ishavsimperialisme. Kap 3 i Norsk Polarhistorie bd. 2. Oslo 2004. (Drivenes, Einar-Arne: Imperialisme in polar regions. Chapter 3 of the Norwegian Polar History vol 2 Oslo 2004).

Friedman, Robert: Playing with the big boys. Chapter VI in Into the Ice-The History of Norway and the Polar RegionsOslo Gyldendal,  2006

Friedman, Robert: Å spise kirsebær med de store. Kap 5 i Norsk Polarhistorie bd. 2. Oslo 2004. (Friedman, Robert: Playing with  the big boys.  Chapter 5 of the Norwegian Polar History vol 2 Oslo 2004).

Hessen, Dag O.: Klodens helse sett fra polene. Kap. 6 i Norsk Polarhistorie bd. 2. Oslo 2004. (Hessen, Dag O.: The world health as seen from the poles. Chap. 6 of the Norwegian Polar History vol 2 Oslo 2004)

Dagbladet 10/9 1896.

 

St.meld. nr. 42, 1993. Norsk polarforskning (Norwegian polar research).

Regjeringens nordområdestrategi. Utenriksdepartementet  2006. (Government's strategy. Ministry of  Foreign Affairs 2006).  http://www.regjeringen.no/upload/kilde/ud/pla/2006/0006/ddd/pdfv/302927-nstrategi06.pdf

Nordområdeforskningen  2009. Kartlegging av ressursinnsats, resultater og merverdi. NIFU-STEP: Rapport 31/2010.   (High North Research, 2009. Mapping of  resource allocation, performance and value. NIFU-STEP: Report 31/2010).

Forskningsrådet. Norsk polarforskning. Forskningsrådet  policy for 2010-2013. (Research Council. Norwegian polar research. Research Policy for 2010-2013)

 



[i] By polar research, I am referring to the research that takes place in the polar regions, or where the polar regions have had vital importance for research. The polar regions are defined here as the Arctic and Antarctica.  The Arctic includes areas where the average temperature in July is 10 degrees Celsius or lower, which means that nearly all of the mainland of Norway falls outside of this. Antarctica constitutes the area south of the Antarctic convergence , where warm ocean currents from lower latitudes meet cold polar waters, somewhere between 53 degrees and 62 degrees south latitude. 

 

[ii]  Dagbladet 10/9 1896.

[iii]  Dagbladet 10/9 1896.

[iv] Drivenes, Jølle 2006: 287

[v]  Friedman  2006: 319-361

[vi] Forskningsrådet. Norsk polarforskning. Forskningsrådet policy for 2010-2013. Oslo 2009.  (s. 37) . (Research Council. Norwegian polar  research. Research Policy for 2010-2013. Oslo 2009. (p. 37)

[vii] Nordområdeforskningen 2009. Kartlegging av ressursinnsats, resultater og merverdi. NIFU-STEP: Rapport 31/2010  (s. 38).  (High North Research, 2009. Mapping of  resource allocation, performance and value. NIFU-STEP: Report 31/2010. p. 38).

[viii]   "The High North" in this context includes the circumpolar Arctic and the Barents Region. The circumpolar Arctic is defined as all land and sea territory north  of the Arctic Circle.

[ix]  St.meld. nr. 42, 1993. Norsk polarforskning (Norwegian polar research)

 

[x]  Regjeringens nordområdestrategi. Utenriksdepartementet  2006. (Government's strategy. Ministry of  Foreign Affairs 2006).  http://www.regjeringen.no/upload/kilde/ud/pla/2006/0006/ddd/pdfv/302927-nstrategi06.pdf

[xi]  Nordområdeforskningen  2009. Kartlegging av ressursinnsats, resultater og merverdi. NIFU-STEP: Rapport 31/2010.   (High North Research, 2009. Mapping of  resource allocation, performance and value. NIFU-STEP: Report 31/2010)

NANSEN OG VARDØ – PORTEN TIL POLHAVET


                                                       Nansen på sokkel i Vardø


Min artikkel festskrift til Randi Rønning Balsvik. 2009.

Av Einar-Arne Drivenes

 

Vardø var det siste Fridtjof Nansen så av fedrelandet da han i slutten av juli 1893 satte kurs mot Karahavet med polarskuta Fram. Og det var Vardø som først tok imot han og Hjalmar Johansen da de vendte hjem i triumf nesten på dagen tre år senere.[1]

Det var ingen tilfeldighet at Vardø ble utgangspunktet for ekspedisjonen. Vardø var i århundrer landets grensepost mot øst, mot Russland. Her ble festningsverk og kirke reist i middelalderen for å markere norsk suverenitet og kongemakt. Men stedet hadde også vært siste havn for dristige ekspedisjoner inn Kvitsjøen, Østisen, Karahavet og selveste Nordøstpassasjen. Hit kom den engelske sjøfareren Richard Chancellor i 1553 for å finne veien gjennom Nordøstpassasjen, her var Stephen Burrough innom i 1556 og 1557 i et nytt forsøk på å finne seilingsruter østover, og her var Willem Barentsz i samme ærend 40 år senere. Hit kom kong Christian IV på sin berømte Finnmarksreise i 1599, den eneste norske konge som besøkte Finnmark før kong Oscar II i 1873. Kong Oscar var selvfølgelig også innom byen. Og da de sentrale delene av Polhavet, havbassenget mellom Asia, Europa og Amerika, ble mål for polarekspedisjonene, var Vardø tidvis utgangspunktet, men også hjemkomsthavn for dristige prosjekter. Det gjaldt for eksempel den østerriskungarske polarekspedisjonen 1872-1874, Payer-Weyprecht-ekspedisjonen. Tilbakekomsten til Vardø 3. september 1874 skapte en mediebegivenhet i hele Europa.[2]

 

Avskjed

Nansens polarekspedisjon var spektakulær. Sammen med 12 andre menn skulle han føre Fram inn i isen et sted nord for Sibir og la seg fange av ismassene. Havstrømmene skulle så bringe is og skute over Polhavet, forhåpentligvis også over selve polpunktet. Teorien var basert på funn av vrakgods og tømmer på Grønland som stammet fra Sibir. Men det var kun en teori som ingen ennå hadde testet. Ingen hadde heller til da bygget ei skute som kunne motstå skruisens ødeleggende krefter.

Ryktene hadde løpt foran Fram nordover langs kysten. Vardøværingene, ja til og med noen fra Vadsø, hadde stått på kaiene og ventet i timevis på Nansen og hans menn. Ventetida hadde blitt brukt til å samle penger til musikkorpset Nordpolen som var i beit for ei stortromme. Korpset bidro dag også med en verdig musikalsk velkomst fra moloen da Fram endelig viste seg. Og havna var full av båter og flagg.[3]

I Vardø ble Fram liggende noen dager for å reingjøre og skrape skroget for skjell og grønske og gjøre de hektiske siste forberedelser før avreisen. Men det ble også tid til å nyte livets og sivilisasjonens goder før strabasene som lå foran. Nansen og hans mannskap takket ikke nei til byen gjestfrihet, som bl.a. innebar ”en dundrende fest, med taler og champagne i rigelige strømme.”[4] Like stort inntrykk var et besøk i ett av byens offentlige bad. På 1890-tallet fantes det to-tre kvenbad i Vardø. Badene hadde to sider som var adskilt, ”fiskersida” hvor det kostet tjufem øre å bade, mens en måtte betale omtrent tre ganger så mye på ”storkarsida”.[5]

Vi kan vel gå ut fra at Nansen hadde vært gjest på ”storkarsida” hvor han lå og ble kokt av den hete vanndamp som 

… stadig blir fornyet ved at slå vand på gloende stene inde i en uhyggelig varmeovn, selve helvede værdig; og alt imens blir en pisket med bjerkeris av unge kvænpiger. Siden blir en gnid, vasket, og tørket så yndig og net.  Det hele velstelt, rent, og koseligt.  

 

For Nansen må det ha vært en nærmest himmelsk opplevelse: ”Jeg kom til at tænke på, om ikke gamle fader Muhamed har fåt i stand noget slikt i sit paradis.”[6]  Andre reisende vitenskapsmenn og akademiske kolleger av Nansen ble da også entusiastiske tilhengere av den kvenske badekulturen etter et besøk i Vardø. Det gjaldt bl.a. geologen Hans Reusch som var innom først på 1890-tallet. Til de som rettet den moralske pekefinger mot de kvinnelige badeassistentene, hadde han følgende å si: ”Den som driver dette bad, er en strengttroende læstadiansk kvinne, som ingen upassende spøg skal tillade.”[7] Nansen synes ikke å ha vært særlig opptatt av den moralske siden av saken, for ham var det kun nytelsen som gjaldt.

Det ble et beveget farvel til Vardø. På samme måte som tilbakekomsten tre år senere ble avskjeden preget av emosjoner. Nansens følelser gjaldt ikke minst folk og land, eller mer presist: fedrelandet. Denne følelsesmessige innlevelse skal vi se ble viktig da Fram etter hjemkomsten ble ”nasjonalisert”, gjort til et nasjonalt symbol og etter hvert ble et nasjonalt ikon. Nansens egen beskrivelse av avskjeden i boka Fram over Polhavet gir et vink om det. Mens byen ennå lå i rolig søvn, kastet de loss en grytidlig sommermorgen. Nansen maler fram hva han ser: mastene på havnen, hustakene og pipene mot den kjølige morgenhimmel. Plutselig brøt sola gjennom tåka og ”smilte over stranden. Hård, nøgen og veirbidt, i morgendisen, men enda fager, hist og her små huse og skuter, - og hele Norge bag …”. Undrende stod han så ”landet langsomt svinde i himmelbrynet. Mon hva der vil hænde for os begge, inden vi atter ser dig stige over havet? Snart kom skodden og tog alt.”[8] Nansen tar farvel med fedrelandet som om det skulle være en kjær venn.

 

Kvinnen

Men de mest stormende følelsene delte Nansen bare med ektefellen, Eva. De gjaldt da også hans forhold til henne. Avskjeden var preget av store stemningsskifter og, naturlig nok, dårlig samvittighet. Hjemme satt Eva med deres førstefødte, Liv, bare 6 mnd gammel. I hver havn nordover skrev han til henne, ofte flere brev, til tider flere brev om dagen. De avslører at brevskriverens humør har vært like ustadig som den nordnorske sommeren. Tromsø hadde tatt imot Fram med et skikkelig grisevær. Snøbyger midt i juli var i overkant selv for en polfarer. ”Det er de sureste julidager jeg har oplevet.”  Men en kunne vel ikke vente seg noe annet av en by som ”…holdt skirend St.Hans dag, …”.[9] I Vardø derimot opplevde han strålende nordnorsk sommervær og sol døgnet rundt.

Her er så herlig, midnatssolen står i havet i nord, og her sidder jeg og ser udover den blå rolige havflade mod øst, --- sindet er så lyst og naturen så vakker og vugger meg i lykkelige drømme – Å hvor livet dog er skjønt for os to,  --- Bare tanken ubevisst falder på Dig så stryger der noget varmt, blidt og ømt gjennem sindet; å det er så godt Evan min at tenke på Dig, lenge og sødt. [10]

  

Men brevvekslingen avslører også at det var mye de ikke hadde fått sagt hverandre ansikt til ansikt. Brevene strømmer riktig nok over av kjærlighetserklæringer, men som Roland Huntford, Nansens biograf skriver, det hele virket som et desperat forsøk ”i siste øyeblikk på å få til den samtalen, som underlig nok alltid glapp unna når de var sammen hjemme.”[11] Det var problematisk å snakke om de store følelsene, atskillig letter å skrive om dem – et velkjent fenomen knytta til tradisjonelle mannroller, ikke minst ”polarmannen”.[12]

En tilværelse som polarforsker, overvintrer eller ishavsgast betydde i varierende grad atskillelse fra kone, kjæreste, barn og sosialt nettverk på fastlandet. Mest ekstremt gjaldt det de som overvintret, enten de nå var forskere eller fangstfolk. Egenskaper og teknikker for å tåle denne atskillelsen var viktige, men også viljen til å ta dette bruddet blir ofte understreket. I en av sine bøker skriver John Giæver om en dansk overvintrer på Grønland, Richard Bøgvad. ”Hva ville De ha gjort om De hadde vært nygift like før avreise?” spør Giæver leserne. ”Richard Bøgvad gikk i land og overvintret”, var det svar Giæver la i munnen på leserne. Underforstått: denne dansken var et skikkelig mannfolk.[13]

Hvordan taklet en så dette fraværet fra sine kjære? De snakket ikke om det, skal en tro mye av polarlitteraturen og også John Giæver. ”Aldri nevnte han med et ord den unge kvinnen som satt og ventet nede i Danmark og som fikk et kort lite brev den høsten istedenfor mannen sin. Nei, vi diskuterte heller inkafolkets religion eller muligheten for et Skandinavias Forente Stater. Aldri ble vi enige. Det var ikke meningen heller.”[14]

Fangstmannen Bjørvik Jakobsen forteller fra Spitsbergen at han og hans to kamerater ble enige om ikke å prate om politikk, religion, kjærester eller koner. Slik kunne de unngå å provosere hverandre.[15] Selv i fangstdagbøkene gir fangstmenn sjelden uttrykk for følelser, med noen få unntak. Hjemlengsel, savn etter kone, barn eller familie, depresjoner skulle kureres med arbeid og daglige faste rutiner som holdt tankene på plass. Føleri eller ”kjerringsjuke” kunne kureres med hardt arbeid: ” Sett karen i arbeid så hardt at han stuper i køya utpå seinkvelden. Jag han opp om morgenen. Til arbeids med elendigheta, arbeid er god medisin.”[16]

Heller ikke Nansen ønsket å dele med andre sine kvaler, sin sinnsstemning og til tider fortvilelse når det gjaldt avskjeden med Eva. Flere ganger understreker han i sine brev hvordan han kjempet mot tårene og måtte ta seg sammen i samvær med andre når temaet var Eva og Liv. ”Jeg blir så rørt over de brevene, … at jeg har min nød ved at ikke gråte så andre ser på det …”.[17] Under avskjedsfesten i Vardø ble det også holdt en tale for Eva, og Nansen kjempet igjen med tårene, ”men en må jo bekjempe sig, og jeg tror ikke nogen så noget på mig.”[18]

 

Mannen

De polare mannsidealene var preget av verdier som styrke, aktivitet, uavhengighet, mot, lederskap, aggressivitet, men først og fremst kontroll over følelser. Men mannsidealer varierer med tid, sted og miljø.[19]  Og mannsrollen har selvfølgelig også skiftet karakter gjennom tidene. På 1700-tallet og første del av 1800-tallet, under romantikken, skulle mannen vise følelser. ”… a real man should show his tears as often and as much as possible. When King Gustav III visited the theatre in 1781 he was so moved by the play that he was crying from the start until the end; and so did the ones who observed the royal weeping.”[20]  

Et par generasjoner senere ble tårer og følelser forbundet med svakhet og det feminine. Det var en følge av at selvkontroll etter hver ble en viktigere del av mannsrollen. Det er da heller ikke vanskelig å tenke seg at en ekspedisjon mot Nordpolen ville forsterke nettopp dette elementet i mannsrollen, lederskap måtte kreve selvkontroll. Men det betyr ikke at følelseslivet er uten betydning i polarhistorien, heller tvert imot. Roald Berg har i sine studier av Roald Amundsen og den nye generasjonen polare aeronauter på 1920-tallet (Riiser-Larsen, Balchen, Ellsworth) hevdet at de var ”tyrannisert” av sine følelser mot hverandre.[21] Mange av Nansens problemer med sin lederrolle under Fram-ekspedisjonen kan vanskelig forklares uten også å se dem i lys av hans følelser overfor Eva. Den på mange måter hasardiøse beslutningen om å forlate Fram vinteren 1895 i et framstøt mot polen, hadde ifølge Roland Huntford også et skjult motiv, ” – å komme tidligere tilbake til Eva.”[22]

 

Hjemkomst.

Var avreisen preget av festivitas og følelser, ble hjemkomsten et fyrverkeri i sjampanje, festtaler, banketter, smil og gledestårer.  Og festen startet i Vardø. Hit kom Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen 13. august 1896, nokså nøyaktig 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i et forsøk på å nå Nordpolen. De hadde måttet snu på vel 86 grader nord. Etter en dramatisk retur nådde de høsten 1895 Frans Josef Land, hvor de overvintret. På vei sørover langs kysten støtte de i juni 1896 på den engelske polarforskeren Frederick Jackson som kunne skaffe dem skyss hjem. 

Samme dag som Nansen og Johansen ankom Vardø, kom Fram seg løs fra isen nord for Spitsbergen. Nå var slitet, frosten, lengselen tilbakelagt. Om ikke polpunktet var nådd, hadde mannskapet på Fram vist at det var mulig å slippe tilbake med viktige vitenskapelige resultater og med livet i behold, ved simpelt hen å la seg fange av naturens egne krefter og ved å arbeide på naturens egne premisser. Det eneste bruddet på dette prinsippet var selve framstøtet mot polpunktet, en kamp mot isdriften og naturkreftene. Den striden endte da også i nederlag.

Det eneste skår i gleden under dagene i Vardø, var at Nansen og Johansen ikke visste noe om Frams skjebne, selv om Nansen i telegrammet til landets statsminister skråsikkert slo fast: ”Venter ”Fram” hjem i år.”[23]  Ved en tilfeldighet var opphavsmannen til den teorien som hele prosjektet var basert på, i Vardø denne dagen, nemlig grunnleggeren av norsk meteorologi og fysisk oseanografi, professor Henrik Mohn. Han hadde også tatt farvel med Fram i Vardø da ekspedisjonen forlot landet tre år tidligere. Mohn hadde i 1884 holdt et foredrag om de vrakrestene som hadde blitt funnet etter Janette-ekspedisjonen på vestkysten av Grønland. Jeanette hadde blitt skrudd ned av isen ved de Nysibirske øyer utenfor Sibirkysten i 1881. Mohn mente at vrakrestene hadde blitt ført med en strøm som måtte gå over tvers Polhavet og videre ned langs Grønlands østkyst. Det satte Nansen på ideen om å la seg drive over Polhavet. Mohn var også en av hovedmennene bak den første større norske forskningsekspedisjonen i Nord-Atlanteren (Nordhavet) og i arktiske farvann, Nordhavsekspedisjonen 1876-78. Resultatet av den ekspedisjonen var bl.a. at de like godt døpte om Nordhavet til Norskehavet. Mohn knytta også tidlig kontakt med det nordnorske ishavs- og fangstmiljøet for å få fangsfolkene til å sende inn meteorologiske observasjoner.[24] Mohn hadde vært en aktiv støttespiller for Nansens prosjekt fra første stund. 

Det ble et hjertelig møte. Nansen hadde først vært innom Telegrafstasjonen og sendt telegram til Eva, Hjalmar Johansens mor, til de andre ekspedisjonsdeltakernes nærmeste, til kongen og til den norske regjering, i den rekkefølgen. Telegrafbestyreren hadde fortalt at professor Mohn var i byen, han skulle befinne seg på hotellet. Nansen og Johansen brøytet seg da vei gjennom folkemengden som hadde begynt å samle seg i gatene etter at nyheten hadde sivet ut. Nansen stormet inn og spurte etter Mohn:

Han var på sitt værelse nummer så og så, het det; men han sov nok middagslur. Hva respekterte jeg middagslur i det øieblikk? Jeg dundret mot døren og rev den op. Der lå Mohn på sofaen og leste, med lang pipe. Han skvatt op, stirret vilt som et galt menneske på den høie mannen som blev stående på dørstokken; - pipen falt i gulvet, det kjempet i ansiktet, og så brøt det ut: ”Kan det være sant? Er det Fridtjof Nansen?” Han var visst redd for sig selv, var redd han hadde et syn; men da han så hørte min velkjente stemme, brøt tårene frem; ”Gud være lovet at De ennu er i live!” Og han styrtet i mine armer. Så kom turen til Johansen.[25]

 

Fedrelandet

Byens ordfører, overrettssakfører Nordvang startet øyeblikkelig forberedelsene til velkomstfesten, og søndag 16. august var arbeiderforeningens sal pyntet til fest, ”takket være byens damer” som det het i Vardøposten.[26] Damene hadde lagt seg i selene, og utsmykningen var både ”rig” og ”smagfuld”, med ”flag, guirlander og malerier m.v.” Og ved 9-tiden ankom æresgjestene til ”tordnende hurraraab”. Ordføreren holdt talen for Nansen hvor han understreket hvilken bragd han og Johansen hadde utført ikke bare på egne vegne, men også ved at ferden ville komme fedrelandet til gode. Talen ble avsluttet med med ”rungende hurraer og fanfarer”. 

Så sang vardøværingene:

 

Ja, vi hilser Nordens Nansen

            Som han stiger frem,

            Velfortjent han Hæderskransen

            Bringer med sig Hjem,

            Idrætskonge er han vorden,

            Norge har ham kjær.

            Velkomst fra det høie Norden

            Bringer vi Dig her.

 

            Ja, for lange 3 Aar siden

            Vardø du forlod.

            Fuld af Haab var Ventetiden;

            Thi Du eied’ Mod.

            Verden kjendte Dine Kræfter,

            Mod og Energi,

            Varmt Dit Hjerte higed efter

            Polens Sceneri.

 

            Ja, modtag fra hele Verden

            Millioners Pris.

            Aldrig glemmes Nansenfærden

Mellem Polens Is.

Vær velkommen da tilbage,

Hør vor varme Bøn:

Gud velsigne Dine Dage

Norges ædle Søn.[27]      

 

            Nansen takket for den varme sympati og deltakelse Vardøs befolkning hadde vist han, og mintes ennå med takk den hengivenhet de hadde vist ved hans avreise fra byen. Meget beveget skildret han sine lengsler om bord i Fram i den lange ”polarnat, hvorledes Norge beskjæftigede hans tanke, og da ikke minst det sted, hvor han sidst satte foden på norsk grund.”[28]

Så skålte han for byen. 

Velkomsten i Vardø ble starten på en sammenhengende fest, kysten rundt fra by til by: Hammerfest, Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Larvik, og den store finalen i Kristiania. Og overalt i skipsleia ble de møtt av båter, små og store, som kom ut for å hilse Fram-mennene. Harstad, ennå ikke by, hadde de egentlig bestemt seg for å seile forbi, men Nansen ombestemte seg da de så den mottakelsen som var forberedt: et ildhav av bål og mange hundre ”kulørte lamper som i forskjellige figurer kransede omtrent samtlige huse.” Et vakrere syn kunne en neppe tenke seg, het det i Tromsø Amtstidende.[29]  I Trondheim mente en at over 20 000 mennesker hadde møtt fram, over halvparten av byens befolkning. I hovedstaden ble dette den største festdagen i byens historie.[30] Talene som ble holdt kysten rundt, var stort sett en uendelig variasjon over to tema:

Det eine var ein stordåd som heile verda beundra, og som gjorde Noregs namn kjent, ja som gjorde kjent at det i det heile fanst noko slikt som Noreg. Det andre var at endeleg hadde heile nasjonen noko å samla seg om etter år med uforsonleg politisk strid.[31]

 

Landet stod midt inne i den siste fase av veien mot selvstendighet. I 1814 var båndene til Danmark brutt og indre selvstyre etablert, men samtidig hadde landet måttet inngå et konge- og unionsfellesskap med Sverige. I 1884 hadde Stortinget bundet regjeringsmakta, og dermed kongens makt, ved at det parlamentariske prinsipp var tvunget gjennom i innenrikspolitikken. Men fortsatt var utenriksstyret i kongens og svenskenes hender.  Mens årene fram til 1884 var preget av striden om parlamentarismen, ble de to neste tiårene preget av politisk uenighet om landets forhold til unionen.

 I denne situasjonen var det ikke rart at Fram ble gjort til et samlende nasjonalt symbol. Hele ferden sørover langs kysten – fra Vardø til Kristiania – var et sammenhengende forsøk på å nasjonalisere ekspedisjonen.  I Vardø brukte en kort og godt nasjonalsangen som mal når velkomstsangen skulle komponeres, det gjaldt både tekst og melodi. Det kan knapt gjøres klarere om en ønsket å gjøre dette til et nasjonalt prosjekt. Under den store folkefesten på festningsplassen i Kristiania en måned senere fullførte nasjonalsangens opphavsmann, Bjørnstjerne Bjørnson, dette prosjektet. Hans tale var en mesterlig blanding av argumenter, retorikk og følelser med et eneste mål for øye, å gjøre Fram norsk. Det viktigste grepet var å skape en følelsesmessig identifikasjon mellom Nansens ekspedisjon og folk flest: 

Mang en gang spørger man: Det norske Folk - hvor er det norske folk, hvad er det norske folk for noget? Her er det norske folk. Her var det noget, som Veslegut og som Veslejenten og som Gamlingen med, hver eneste én, forstod og syntes at de havde del i.[32]

 

            Ekspedisjonen hadde virket oppdragende for norsk ungdom til selvbeherskelse, utholdenhet og mot til å sette seg store mål. Fram var ifølge taleren på denne måten et samlingsmerke for nasjonen og en inspirasjon til gode norske dyder. Så snur Bjørnson på flisa: Ekspedisjonen var også et resultat av norske dyder, kunnskap og storhet. Nansens nitidige planlegging var uttrykk for en særlig samvittighetsfullhet som igjen var et resultat av slektledd på slektledds arbeid: ”et folks fineste og ædleste Arvesmykke”.[33] Et motsvar til Nansens mot fant Bjørnson hos det norske folk.  Om troskap het det: ”I kan gjerne gaa ind i Husene ude ved Skjærene eller oppe under Fjeldene, saa skal en overalt finne noget af det samme”.[34] Kunnskaper, troskap og selvbeherskelse var utvikla i stille slit hos det norske folk og plutselig slo det ut i stordåd. 

            Der fantes riktignok alternative tolkninger. Kong Oscar II lanserte en av dem. Her må det innskytes at kong Oscar ikke var særlig populær på venstresiden. Dagbladet hadde til og med advart mot at han skulle blande seg inn i feiringa: ”... ved Kongehusets Nærvær vil Festens nationale Karakter ikke fremhæves, men fordunkles...”.[35]  Under festmiddagen på slottet noen dager før folkefesten på Festningsplassen forsøkte kongen å internasjonalisere Fram-ekspedisjonen.[36] Nansens nordpolferd tilhørte ”hele verden og Menneskeheden i sin Almindelighed, altsaa ikke udelukkende noget enkelt land” kan vi lese i Dagbladets referat fra kongens tale.[37] Kong Oscar prøvde på den måten å tolke Fram-ferden som et internasjonalt vitenskapelig og kulturelt samarbeidsprosjekt, riktignok med nasjonal gevinst. Det var ei dristig tolkning i en situasjon da enkelte kretser i Norge mente at kongens tilstedeværelse i seg selv var nok til å ta fokus vekk fra festens ”nasjonale karakter”.[38]  Forsøket fra kongen falt da også på steingrunn.

            I Nansens mange taler under velkomstfeiringene og i bøker og skrifter om Fram-ferden motsetter han seg aldri denne nasjonaliseringa av sitt store prosjekt. Han forsterker den heller ved  å understreke den emosjonelle bindingen mellom Fram-mennene og det norske folk. I sin takketale på Festningsplassen la han vekt på hvor viktig det var at han hadde hele nasjonen i ryggen og hvilket ansvar det innebar. På seilasen nordover langs norskekysten sommeren 1893 hadde han sett nordnorske fiskere reise seg i sine småbåter og hilse Fram i ærbødighet med blottede hoder. Da følte han hvor nær han og hans menn stod det norske folks hjerte. Dersom de sviktet sin plikt, følte de at de også sviktet folkets kjærlighet. Og de var villige til å risikere alt for plikten og kjærligheten til folk og land: ”Mine Kamerater vilde kjæmpe, saa langt Kræfterne rak, saa langt Livet rak, for Norges ære".[39]

 

Ishavsbyene

Under velkomstfeiringene i ishavsbyene Vardø, Hammerfest og Tromsø var Nansen påpasselig med å skrive disse byene inn i denne nasjonale fortellingen.[40] Det var neppe kun av høflighetsgrunner. Nansen hadde lært av den finsk/svenske polarforskeren og grunnleggeren av den skandinaviske polarforskningsskolen, Adolf Erik Nordenskiöld, at kunsten å ta seg fram og overleve i polarstrøkene måtte læres av de folk som til daglig levde der.[41] Nansen hadde gjort sine første erfaringer på en selfangstskute fra Vestfold og siden gått i skole hos inuittene under sin overvintring på Grønland vinteren 1888/89. Nordenskiöld hadde utnyttet både kunnskaper, ferdigheter og utstyr som Skandinavias eget arktiske urfolk, samene, hadde utviklet, men ikke minst hadde han gjort bruk av nordnorske ishavsfolk og isloser under sine ekspedisjoner.[42] Nansen hadde derfor god grunn til å takke og inkludere sitt vertskap i de tre nordnorske ishavsbyene.

            Den moderne norske ishavsfangsten startet på slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet. Med inspirasjon og kompetanse fra russisk hold greide handelsmenn i Hammerfest å få organisert og rustet ut fangstfolk til områdene rundt Svalbard. [43] Litt senere kom Tromsø med, og gikk etter hvert forbi Hammerfest. Vardø kom senere i gang med ishavsfangsten, og så seint som i 1888 skrev Vardøposten at ishavsfangsten ennå var i sin barndom i Vardø. Mens Hammerfest i tidsrommet 1896-1914 årlig utrustet mellom 22 og 36 fartøyer, lå det tilsvarende tallet for Vardø mellom 2 og 11 fartøyer.[44]

Vardø var derimot ledende når det gjaldt handelsforbindelser og økonomisk samkvem med Russland. Byen var vertskap for russiske sesongarbeidere og fiskere. I tillegg kom den store handelsvirksomheten pomorhandelen representerte. På 1870-tallet var det gjennomsnittlig per år nesten 300 skipsanløp til og fra Russland, mens antallet skipsanløp på 1890-tallet hadde steget til 360-390 i gjennomsnitt pr. år.  Til sammenligning ble det i Tromsø bare registrert mellom 30 og 51 skipsanløp til og fra Russland per år på 1890-tallet. Vardø var således definitivt ”pomorhovedstaden” i Norge.[45]

Fangst- og handelsmiljøet i de tre nordligste byene, Tromsø, Hammerfest og Vardø, var en viktig kunnskapsbase m.h.t. logistikk, navigering og kunsten å overleve i polarstrøkene. Nå var langt fra alle polarforskere like begeistret som Nordenskiöld, Nansen og Amundsen for nordnorske fangstfolk. Østerrikeren Weyprecht som på 1870-tallet hadde vært med på oppdagelsen av Frans Josef Land, hadde store innvendinger til ferdigheter, arbeidsmoral, og evne til å fryse hos nordnorske ishavsfolk, til tross for at islosen om bord på hans ekspedisjonsskip var den legendariske Tromsø-skipperen Elling Carlsen.[46]

            Også på en mer direkte måte spilte ishavsskippere en rolle i utforskningen av polarområdene. En rekke av dem var opptatt av geografiske og vitenskapelige spørsmål. Det var resultatet av det samarbeidet de hadde hatt med svenske polarforskere på 1850- og 1860-tallet, som leide både fartøyer og mannskap fra Tromsø under sine ekspedisjoner til Spitsbergen. Geologen Karl Pettersen som var sterkt involvert i opprettelsen av Tromsø Museum, og meteorologen Henrik Mohn oppmuntret, som nevnt, skipperne til å foreta systematiske observasjoner og skaffet også sponsorer til innkjøp av vitenskapelige instrumenter.  Skipperne skulle fylle ut daglige skjemaer med bl.a. barometerstand, temperatur, vindstyrke og nedbør, foreta opplodning av farvannene, observere strøm og isforhold. Dette materialet skulle så stilles til disposisjon for forskere.[47]

            Nå viste det seg ikke å være like enkelt å skrive det betydelige kvenske ishavsmiljøet i Hammerfest og Alta inn i en norsk fortelling om den økonomiske erobringen og utforskningen av Arktis.[48] Men Nansen var i 1896 påpasselig med å nevne både Vardø og Hammerfest i tillegg til Tromsø, da han holdt sin tale for fangstfolk og ishavsskippere under festen i Tromsø. Ifølge referatet i Tromsø Stiftstidende ordla Nansen seg slik: 

Der er tidligere i aften talt om Vikingefærd og Vikingenatur. Ja det finder man nok af heroppe. Jeg sigter til alle de kjække og dristige Ishavsskippere som fra Tromsø, Hammerfest og Vardø Aar etter Aar ligger oppe i Ishavet med sine smaa Fartøyer, ---De er idrettsmænd disse Folk, og deres Færd er en Vikingefærd Aar efter Aar. Deres Bedrifter i Ishavet er ligesaa meget Ros værd som vor.[49]    

 

Kvinnene ble heller ikke glemt i festtalene. Nansen var raus med komplimentene også under festlighetene i de tre ishavsbyene. Ikke minst gjaldt det i Hammerfest hvor han ble gjenforent med Eva. I sin tale for ”Kvinden” understreket Nansen at bak hver stor og mandig dåd, sto kvinner. ”Fru Nansen var da meget bevæget”, kunne Finnmarksposten fortelle.[50]  

I Vardø noen dager tidligere hadde konsul Anton Holmboe holdt en tale for Eva Nansen der han framhevet viktigheten av den feminine støtten. Ifølge Vadøposten understreket Holmboe dybden i den kjærlighet som ga seg utslag i en slik tro og tillit som Eva Nansen hadde vist. ”Den kjærlighed maatte være stærk som sligt savn kunde bære.”[51] Nansen takket rørt for talen. Ingen kunde vurdere betydningen av det kvinnelige element i naturen slik som han og hans kamerater framholdt han i sin takketale.[52]  Så tømte Nansen sitt glass for ”kvinden og da isærdeleshed for Vardøkvinder.”[53]  Etterpå gikk dansen hele natten: ”Polfarerene lod til med meget energi at opfriske gamle kunster.”[54] Først i sekstida neste morgen marsjerte selskapet med byens musikkorps Nordpolen i spissen ned til dampskipskaia hvor Nansen og Johansen gikk om bord i postskipet. 

                                               

Hadde den Vardø-damen som er gjenstand for dette festskriftet vært født tre generasjoner tidligere, hadde hun ganske sikkert svinget seg i valsen med Fridjof Nansen i den lyse Vardø-natten i 1896.


Kilder og litteratur

Nasjonalbiblioteket, Oslo, Brevs. Nr. 48 Nansen, Fridtjof til Nansen, Eva.

Dagbladet årg. 1896. Kristiania.

Finnmarksposten årg. 1896. Hammerfest.

Tromsø Amtstidende årg. 1896. Harstad.

Tromsø Tidende årg. 1896. Tromsø.

Vardøposten årg. 1896. Vardø.

 

Balsvik, Randi Rønning 1989/2007, Vardø Grensepost og fiskevær.  Bd.1-2. Vardø, Vardø            kommune. 

Balsvik, Randi Rønning 1992, Pomorbyen, Vardø og Russland. I Einar Niemi (red.), Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag. 

Berg, Roald 2006, Gender in Polar Air: Roald Amundsen and his Aeronautics. Acta Borealia, Vol             23. 

Berg, Roald 2004, Amundsen og hans aeronauter. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle        (red.), Norsk Polarhistorie. Bd.1. Ekspedisjonene.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag. 

Bjørnsen, Vidar 2003, Naturvitenskap og politikk. Den norske Nordhavsekspedisjonen 1876-78.    Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Drivenes, Einar-Arne 2003, ”…saa langt livet rakk, for Norges ære.” Polarforskning og      nasjonsbygging. P2-Akademiet XXVIII. Oslo, Transit. 

Drivenes, Einar-Arne 2007, Polarmannen. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord.         Tromsø, Kvinneforsks skriftserie 6.

Fulsås, Narve 2004, ”En æressag for vor nation”. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle         (red.), Norsk Polarhistorie. Bd. 1. Ekspedisjonenene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.

Giæver, John 1970, Den gang jeg dro av sted. Oslo, Tiden Norsk Forlag. 

Gerrard, Siri 2007, Marginalisering av næring – mangfold av maskuliniteter: refleksjoner omkring             endringer i fiskerliv. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord. Tromsø,            Kvinnforsks skriftserie 6.

Hauan, Marit Anne 2004, Det sterke, frie liv i villmarken. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag    Jølle (red.), Norsk Polarhistorie. Bd.3. Rikdommene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag. 

Hagen, Rune Blix 2004, Kong Christians IVs tokt til det ytterste nord i 1599 – Bakgrunn og           konsekvenser. I Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe (red.), Kongens reise til det   ytterste nord. Dagbøker fra Christians IVs tokt til Finnmark og Kola 1599. Tromsø,           Ravnetrykk.  

Holland, Clive 1994, Arctic Exploration and Development c. 500 B.C. to 1915. An Encyclopedia.

            New York/London, Garland Publishing Inc. 

Hultgren, Tora og Jens Petter Nielsen 2005, Stephen Burrough at ’Cola River’: a reconsideration. Polar Record 41 (217)

Huntford, Roland 1996, Fridtjof Nansen mennesket bak myten. Oslo, Aschehoug. 

Jølle, Harald Dag 2004, Nordpolens naboer. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red),        Norsk Polarhistorie. Bd.2.Vitenskapene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag. 

Jølle, Harald Dag 2000,  ”Hvorfor holder jeg eskemoen for stående over europæerne?”     Kulturforskeren Fridtjof Nansen og ”de arktiske andre”.  Hovedoppgave i historie,        Universitetet i Tromsø.

Jørgensen, Tor-Hallvard 1987, Handelshuset A.Brodtkorb, Vardø, ca 1895 - ca 1930.         Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Johannesen, Sven 2000, De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen. En studie av deres   innsats i oppdagelsen og utforskningen av det europeiske Arktis mellom Grønland og          Asias nordspiss- perioden 1850-1920. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Kirwan, L.P. 1960, A History of Polar Exploration. New York, Norton. 

Knutsen, Nils Magne 2007, Barsk og sterk – eller full og infantile? Mannsbilder i norsk polarlitteratur. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord. Tromsø, Kvinnforsks skriftserie           6.  

Nansen, Fridtjof 1897, Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896. Bind I. Kristiania,

            Aschehoug. 

Nansen, Fridtjof 1942, Fram over Polhavet. Bind II. Oslo, Aschehaug. 

Nielsen, Jens Petter 2004, Ishavet er vår åker. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.),    Norsk Polarhistorie. Bd. 3. Rikdommene.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag. 

Niemi, Einar 1988, Christian 4.s Finnmarksreise i 1599. Oslo. Foreningen til Norske          Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok.

Niemi, Einar 2007, Menn, steder og stereotypier i Finnmark. I Marit Anne Hauan (red.),     Maskuliniteter i Nord. Tromsø, Kvinnforsks skriftserie 6. 

Paulgård, Gry 2007, Ungdom og kjønn i endring? Ungdom, humor og maskulinitet på 71 gr.          Nord. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord.Tromsø, Kvinnforsks skriftserie 6. Schimanski, Johan og Spring, Ulrike 2008, Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen 1872-1974.  http://polarhistorie.no/artikler/2008/Den%20osterriksk-ungarske%20polarekspedisjonen%201872-1874  (28/5 2008)


[1] Harald Dag Jølle som arbeider med en biografi om Fridtjof Nansen, har velvilligst delt sitt kildemateriale, sine kunnskaper og synspunkter med meg under arbeidet med denne artikkelen. 

[2] Balsvik 1989/2007 bd.1: 23; Niemi 1988; Hagen 2004; Holland 1994; Schimanski og Spring 2008; Hultgren og Nielsen  2005.

[3] Nansen 1897 bd.1: 83.

[4] Nansen sm.st.

[5] Balsvik 1989/2007 bd.2: 37.

[6] Nansen 1897 bd.1: 83.

[7] Balsvik 1989/2007 bd. 2: 37.

[8] Nansen 1897 bd. 1: 85.

[9] Nansen 1997 bd. 1: 82.

[10] Nansen 1893: Brev til Eva 19. juli 1893.

[11] Huntford 1996: 187.

[12] Drivenes 2007: 75 ff.

[13] Giæver 1970: 103.

[14] Giæver sm.st.: 104.

[15] Hauan 2004: 206.

[16] Hauan sm.st.

[17] Nansen 1893: Brev til Eva fra Tromsø 12/7 1893.

[18] Nansen 1893: Brev til Eva fra Vardø 20/7 1893.

[19] Gerrard 2007; Knutsen 2007; Niemi 2007; Paulgård 2007.

[20] Berg 2006: 130 ff.

[21] Berg sm.st ; Berg 2004: 227 ff.

[22] Huntford 1996: 233.

[23] Nansen 1942 bd. 2: 213.

[24] Johannesen 2000: 64 ff.; Bjørnsen 2003: 96.

[25] Nansen 1942 bd. 2: 213.

[26] Vardøposten 23/8 1896.

[27] Vardøposten 23/8 1896.

[28] Vardøposten sm.st. 

[29] Tromsø Amtstidende 26/8 1896.

[30] Fulsås 2004: 173.

[31] Fulsås 2004: 174.

[32] Dagbladet 14/9 1896.

[33] Dagbladet sm.st.

[34] Dagbladet sm.st.

[35] Dagbladet 27/8 1896.

[36] Drivenes 2003: 173 ff.

[37] Dagbladet 10/9 1896.

[38] Dagbladet 27/8 1896.

[39] Dagbladet 14/9 1896.

[40] Nielsen 2004: 109.

[41] Kirwan 1960: 190 ff.

[42] Johannesen 2000.

[43] Nielsen 2004: 47 ff.

[44] Jørgensen 1987: 79.

[45] Balsvik 1992: 104.

[46] Knutsen 2007: 91 ff.

[47] Nielsen 2004: 95; Johannesen 2000: 82 ff.

[48] Nielsen 2004: 109.

[49] Tromsø Tidende 27/8 1896.

[50] Finnmarksposten 21/8 1896.

[51] Vardøposten 23/8 1896.

[52] Vardøposten 23/8 1896.

[53] Vardøposten 23/8 1896.

[54] Vardøposten 23/8 1896.