Hva skjedde i Nord-Norge? Seminar i anledning 90-årsdagen for Ottar Brox

                                        

                                              

                                                                           

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie 

Dette er en bearbeidd versjon av mitt innlegg i anledning Ottar Brox 90-årsdag, markeringsseminar ved UiT 14 okt 2022, senere trykt i boka: Venstrepopulisme? Ja ! (2023)

Den 30. august 2022 rundet Ottar Brox 90 år. Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske universitet feiret han vel en måned seinere med et seminar en hel dag til ende. Og det skulle bare mangle at det ikke skjedde i Tromsø, byen hvor samfunnsforskeren og debattanten starta sin karriere. Det begynte på Tromsø museum, hvor han først på 1960-tallet fikk anledning til forskning og feltarbeid, som la grunnlaget for hans legendariske bok Hva skjer i Nord-Norge (1966). Ingen Nord-Norgebok har fått et slikt gjennomslag, det er vel bare Eivind Berggravs Spenningens land, bestselgeren fra 1937, som kommer i nærheten. Boka var en viktig grunn til at Ottar Brox etter hvert ble professor ved landsdelens første universitet, plassert i Tromsø, i oppstartsåret 1972. Og det var fra Troms han ble valgt inn på Stortinget i 1973. 

Da boka «Hva skjer i Nord-Norge» kom ut i 1966, var jeg gymnasiast i Alta. Noen bisetninger i boka om filé-jenters levekår og kjærlighetsliv i Hammerfest, fikk Finnmark Dagblad og VG til å bruke de store bokstavene, til å gå i svart så å si, noe som pirret gymnasiastens nysgjerrighet. Det var første gang jeg hørte om Ottar Brox. 

Jula 1970, før jeg skulle starte med «samfunnskunnskap grunnfag» ved Universitetet i Bergen, leste jeg boka, og forsto at den handlet om så mye mer. Det ble en stor leseropplevelse, og en faglig «åpenbaring», for å holde meg til bibelspråket. 

Da Ottar brøt opp fra Bergen for å bli professor ved Universitetet i Tromsø i 1972, fulgte ei gruppe unge broxianere, meg selv inkludert, snart etter; for i likhet med Brox å skape ny kunnskap om det lovede land: nordnorsk kultur, samfunn og økonomi, og for å skrive landsdelens historie. Noen ble noen år, men mange av oss fikk et helt yrkesliv i Tromsø, de fleste ved UiT. De unge broxianerne talte personer som Ragnar Nilsen, Nils Aarsæther, Anna Margrete Flåm, Ragnhild Høgseth, Knut Heen, Jan Einar Reiersen, Hans Pedersen, Reidun Kismul, Terje Edvardsen, Ruth Brudvik og flere. I denne sammenhengen kan en kanskje kalle Ottar Brox for samfunnsvitenskapenes Moses.

Hva var det som var så nytt med Hva skjer i Nord-Norge?

Det viktigste er kanskje at forfatteren underminerte selve rasjonalet bak myndighetenes Nord-Norge-politikk, slik historikeren, Hallvard Tjelmeland, har formulert det. 

«Der styresmaktene såg tungdrivne bruk og små båtar som ikkje høvde i strukturrasjonaliseringas og industribyggingas tid, såg Brox folk som levde det gode liv med heilt rasjonelle nytte/kost-kalkylar». 

Kombinasjonsnæringer, var ikke bakstreversk, men uttrykk for fornuftige valg, ifølge Brox. Bygdefolk var ikke særinger som satt fast i et slags kulturelt klister, som hindra for eksempel teknologiske endringer, men moderniseringa måtte tilpasses den virkelighet det enkelte kysthushold levde i. Poenget var ikke nordnorsk egenart, men nordnorsk tilpasningsevne og rasjonalitet i kontrast til myndighetenes og politikernes ufornuft og myter om nordnorske lokalsamfunn. 

I bokverket Nordnorsk kulturhistorie heter det om virkningene av Ottars bok at han i  arbeidet med å befri bygdefolket fra merkelappene latskap og tradisjonalisme, etablerte Nord-Norge som distriktspolitisk tema. Nord-Norge ble ikke lenger bare «et problem» diskutert av eksperter utenfra. En kan godt si at han henta Nord-Norge debatten hjem.

For egen del og for mange andre historikere representerte også boka en ny måte å studere lokalsamfunnenes økonomiske historie på. Den fikk oss blant annet til å lese sosialantropologen Fredrik Barth og den russiske økonomen og sosiologen, Alexander Chayanov, og hans teorier og studier av den russiske bondeøkonomien. 

Men Ottar Brox´s Nord-Norgestudier handler ikke bare om «hva som skjer», men også om hva som hadde skjedd. Et klart eksempel på det er hans neste Nord-Norgebok, utgitt i 1984, «Nord-Norge: fra allmenning til koloni». Nå var han historiker. Boka er da også klassifisert både som historie og samfunnsfag, og finnes i historiehyllene, så vel som i hyllene for samfunnsvitenskap i 3. etasje på Universitetsbiblioteket i Tromsø. 

Brox har alltid vært bevisst på at nåtid må sees og forstås også historisk. Han bærer jo på en farsarv i så måte. En av de viktigste og mest solide bygdebøker vi som ferske hovedfagsstudenter i Tromsø måtte forholde oss til da vi starta med prosjektet «å skrive landsdelens historie» i 1972, var Arthur Brox Berg og Torsken bygdebok, utgitt i 1966. Nordnorsk historie var jo ikke fullt så «uskrevet» som vi unge entusiastiske historiestudenter hadde trodd. I 2011, 45 år seinere, kom bind 3 av Berg og Torsken bygdebok, som omhandler etterkrigstida. Her har Ottar Brox, etter min mening, skrevet det mest lesverdige kapitlet. 

I så måte er det naturlig, ja, helt selvfølgelig, at Ottar Brox har vakt interesse og kommet i historikernes søkelys. Og det er vel derfor jeg er bedt om å skrive noe om omdanninga av landsdelen, med et kritisk blikk på Brox sitt perspektiv. Selv gjorde jeg et forsøk på en kritisk lesning av hans Nord-Norge tekster for 40 år siden, i festskriftet til hans 50-års dag. Min egen forskning i ettertid viste at jeg nok var litt for «høy og mørk» i 1982, - at Ottar Brox hadde litt mer rett enn jeg da mente, men heldigvis for meg, ikke helt rett !

Hovedtrekkene i den økonomiske og kulturelle endring, eller omdanning av det nordnorske samfunnet på 1900-tallet, er det ikke stor uenighet om. Det er historien om et samfunn dominert av fiskebondetilpassing, organisert i en husholdsøkonomi hvor en var sjølsysselsatt, og hvor mye av husholdets vareproduksjon gikk til eget konsum, særlig gjaldt det jordbruksproduksjonen. Kvinnene var en like viktige aktør som mennene. Bosettinga var av nødvendige grunner spredt, fordi denne økonomien var basert både på jordbruk og fiske.

Men Nord-Norge var også noe mer. På Finnmarkskysten hadde vi ei konsentrert fiskeværbosetning, fra langt tilbake i tid. Så fantes noen få og forholdsvis små byer, dominert av handel, fiskeeksport og en beskjeden industri basert på fisk og jordbruksprodukter. På slutten av 1800-tallet ble det også etablerte en rekke store bergverkssamfunn finansiert av utenlandsk kapital, og med arbeidere både fra landsdelen, og utenfra. Disse samfunnene var i stor grad styrt av markedsøkonomien, dvs. varehandel og lønnsarbeid. 

Husholdsøkonomien og markedsøkonomien var selvfølgelig innvevd i hverandre på ulike måter.  Men la oss for enkelhets skyld si at en ved inngangen til 1900-tallet hadde med disse to økonomiske systemene å gjøre. 

Nord-Norges økonomiske historie er så historien om hvordan husholdsøkonomien, i alle fall i sin tradisjonelle form, nemlig kombinasjonen fiske-jordbruk, forvitrer. I dag befinner den tradisjonelle fiskarbonden seg i solnedgangen. Det betyr ikke at kombinasjonsyrkene eller flersysleriet er ute av historien, men nå er de en integrert del av markedsøkonomi og kapitalisme.

Et utrykk for endringa i styrkeforholdet mellom de to systemene og endringene av den nordnorske økonomien, er at i året 1900 var ca. 70 av 100 nordlendinger sysselsatt i primærnæringene (fiske og jordbruk), mens det i 2001 bare gjaldt 6 av 100. I 1910 bodde 12 av 100 nordlendinger i byer og store industristeder, mens 65 av 100 bodde i tettsteder i 2000.  I 2001 var 70 av 100 nordlendingene sysselsatt i tertiærnæringene (tjenesteytende sektor), mens det bare gjaldt 16 av 100 i 1900. 

Den diskusjonen vi historikere har ført med historikeren Ottar Brox, har mye dreid seg om den relative styrken og forholdet mellom de to systemene, om hvordan offentlig statistikk (NOS) kan brukes i den sammenheng, og hvordan husholdsøkonomien var innvevd i  markedsøkonomien, hvordan dette endra seg over tid, om startpunktet for endringene, de store vendepunktene i utviklinga; og om årsakene bak endringene. Hva betydde for eksempel den statlige moderniseringspolitikken etter krigen, bl.a Nord-Norge planen i 1952, for den nordnorske fiskarbondens fall? Startet fallet da, eller hadde endringene startet lenge før krigen? Hvilken betydning hadde Nygårdsvold-perioden i 1930-åra, og hva hadde krigen å si for utviklinga? Var 1930-åra en konsolideringsperiode for den tradisjonelle husholdsøkonomien, eller bare ei midlertidig oppbremsing av en langsiktig trend? Brox har vektlagt etterkrigstida, men noen av oss andre har ment at endringene starta lenge før. Disse spørsmål drøftet bl.a. historiker Narve Fulsås i en omfattende artikkel i Historisk Tidsskrift i 1987.

Ottar Brox sine evner som formidler, både skriftlig og muntlig er uomtvistelige. Når det gjelder evnen til å finne illustrerende eksempler fra den virkelige liv for å forklare et intrikat teoretisk poeng, er det vanskelig å matche Ottar Brox. Det måtte i så fall være Hamsun; f.eks i dialogen mellom entreprenøren August og bonden Ezra, om markedsøkonomiens og husholdsøkonomiens fordeler og ulemper. Gjennom noen få replikker får Hamsun oss til å begripe hva Chayanovs teorier egentlig handler om. 

Ottar Brox har vært en markant samfunnsdebattant gjennom nesten 60 år, fra fiskeripolitikk og arbeidsinnvandring, til grunnrenteskatt. Det er ikke mange samfunnsspørsmål han ikke har hatt meninger om, og mot til å hevde dem. Så seint som i 2017 kåret Norges Faglitterære Forfatterforening boka Hva skjer i Nord-Norge til Norges beste sakprosabok innafor klassen debatt og samfunn. 

Og det er ingen bok, og ingen samfunnsforsker som på den måten har gjort Nord-Norge til et forskningsfelt og samtidig satt Nord-Norge på kartet - og bidratt til å skape et nytt bilde av landsdelen, - og et nytt selvbilde. Det siste er kan hende hans viktigst bidrag til nordnorsk historie.    

Under Tromsø internasjonale filmfestival 2023 deltok jeg i en samtale i Nordlys-TV om filmen om Ottar Brox:

https://www.nordlys.no/ottar-brox-har-fatt-rett-i-nesten-alt-han-har-sagt/v/5-34-1726428?fbclid=IwAR38et6Z0c_xI_X0DiiCfhjfcIqBXwHX2s-uRrg1As-k0-0gT9O2jXzaBKQ

 

50 år med historisk forskning og undervisning ved UiT

 (Dette innlegget ble holdt under seminaret som markerte historiefagets 50 første år ved UiT, 1-2 desember 2022). 

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie

«I begynnelsen var …..»

Jeg har stjålet tittelen til foredraget fra åpninga av Johannesevangeliet. Der heter det 

«I begynnelsen var ordet ---.»  Ordet er i vår sammenheng innstillinga fra fagutvalget for historie. Fagutvalget fikk sitt mandat fra interimsstyret ved UiT og oppnevnt 23. november 1970, innstillinga forelå 1 år seinere, i november 1971. Fagutvalget skulle også følge oppstarten i Tromsø og ble først nedlagt i 1973, 1 ½ år etter at innstillinga forelå. Da var utvalget skifta ut med ansatte og studenter fra UiT.

            Medlemmene var henta fra historikernes øverste hylle, som Narve Fulsås var inne på, dette var A-laget ved Universitet Oslo (bl.a. Jens Arup Seip og Francis Sejersted), men der var ingen fra historikernes gullrekke i Bergen, ei heller fra Trondhjem. Og kjønnssammensetninga  kan ingen ha tenkt på, kvinneandelen var simpelt hen null, fra start til mål. I innstillinga må en også lete langt etter landsdelens historie, samisk historie eller kvenenes historie, felt som ble sentrale med det samme de første fast ansatte kom på plass. Til tross for at utvalget pekte på den lokalhistoriske interessen i landsdelen, virket det ikke som om A-laget fra Universitet i Oslo forstod at dette var et universitet i Nord-Norge med ansvar for landsdelens historie.

Men på et punkt tok utvalget på alvor at det i Tromsø skulle skapes noe nytt og annerledes. Når det gjaldt koblinga mellom undervisning og forskning, skrev de ei faginnstilling som avvek radikalt fra de som hadde vært skrevet før, og også etter. Kanskje fordi visjonene om et annerledes universitet hadde gitt dem anledning til å realisere noe de i sine lønnkamre hadde drømt om. Hva gjaldt det? 

Jo, de snudde undervisning, og studieplanen, eller hva en kan kalle fagpyramiden, på hodet. Fra begynnelsen av 1960-årene var studieplanene konstruert med en bred og ikke-spesialisert 1ste år, grunnfaget. Man skulle lære litt mer enn en hadde gjort på gymnaset. Kanskje med en mer vitenskapsbasert undervisning på felt hvor foreleserne hadde forskingserfaring i. Kort og godt lese litt mer, fra antikken til i dag, enn en hadde gjort i skolen. Det neste halvåret, mellomfag, skulle være mer et dybdestudium innenfor et eller flere tema. Hovedfaget bød så på en ytterligere spesialisering og forskningstrening gjennom hovedfaget. 

Dette skulle altså snus på hodet i Tromsø. En skulle starte med forskning, utvide i bredden på mellomfag og vende tilbake til forskning på hovedfaget. Alle nybegynnere skulle knyttes til forskningsgrupper og drive forskning i de små med en lærer som veileder, og som var spesialist på feltet. Litt stygt sagt: en skulle tro en skulle utdanne forskere og ikke lektorer.

Det var en drøm, kanskje en vakker drøm, men dog en drøm. Den lot seg ikke gjennomføre med bare 2-3 lærere med mellom 80 og 100 studenter i startfasen. 

Den første utfordringa de nytilsatte måtte ta tak i, var derfor å få på plass ei studieordning som var realiserbar. Det ble et grunnfag som lignet de sørnorske, men med en fordypningsoppgave på mellom 15-20 sider og hvor studentene hadde stor innflytelse på oppgavetema. Den ble vekta til 40 % av samla karakter. 

I tillegg til det, var det fra første stund nødvendig å legge til rette for forskning på landsdelens historie. Det gjaldt både for de ansattes egen del og det var viktig å få inn ny forskningskompetanse når det gjaldt lokal- og regionalhistorie. En opplagt kandidat til det siste var Einar Niemi, nyutdanna lektor i Vadsø. Han var historikerne i Tromsø, også studentene, på jakt etter helt fra Berge Furres tid. I 1975 lyktes det endelig å hente han fra Vadsø. Narve Bjørgo tok også kontakt med Nordisk samisk institutt i Kautokeino for å få gjort noe med samisk historie. 

Så måtte det sikres nye stillinger, her var Bjørgo den store universitetspolitiske strateg. Gjennom en budsjettallianse, noen sier vanhellig, med filosofene sørget han for at historikerne stod først i kakekøen når stillingene ble fordelt, mens samfunnsviterne stod bakerst og skar tenner. 

Så ble det gjort mye for å sikre såkalte støttefunksjoner knytta til bl.a. litteratur og kildesamlinger. I den korte perioden Berge Furre var ansatt, gjorde han en imponerende innsats på dette feltet. De neste som kom, engasjerte seg i prosjekter som samisk kilderegister for eldre tid (Bjørgo), Registreringssentralen for historiske data (Niemi og Benum), Arbeiderbevegelsen arkiv i Nord-Norge (Knut Einar Eriksen og Geir Lundestad). Og den flotte statsarkivbygninga her i Breivika hadde neppe kommet om det ikke hadde vært for John Herstads innsats.

Så til den første generasjon hovedfagstudenter. Nå er det lett å falle for fristelsen å forstørre ens egen generasjons betydning, det er en kjent idrett. Ordstyrer for denne sesjonen, Magnus Andersson, var for få år siden studentaktivist, nå leder han Historisk forening, avd Tromsø, heretter kalt HIFO. Historisk klubb som vi skal komme inn på litt senere, ble på 1990-tallet fusjonert inn i HIFO. Magnus flytta, om ikke helt på egen hånd, et helt studenthus fra Austad-brygga til Mackkvartalet. Det er i dag et kulturhus for studentene med alle moderne konsertfasiliteter. Og det finnes flere slike Magnus-er i generasjonene etter oss pionerer.

Vi hadde den fordel at vi fikk romstere fritt et halvår før Berge Fure var på plass, og nok et halvår til før de neste lærerne installerte seg i Tromsø. Vi var musene som danset på bordet i husbondens fravær. Den situasjonen ble utnytta for det den var verdt og ble attpåtil raust belønna i for eksempel Berge Furres brev til fagutvalget høsten 1972: «Hovudfagsstudentane har gjort imponerande mykje i ein vanskeleg situasjon». «Dei hadde greidd å finna seg kjelder, skaffa seg oversyn over emna sine og starta kollokvium» heter det i den nettopp utkomne Berge Furre biografien.  Det mente han nok, men konklusjonen er nok heller uttrykk for Berge Furres underfundigheter, her heter det: «I det heile er denne gruppa eit godt argument for at lærerar kan ta seg forskningsfri», og han legger til «oftare». 

Det var nok ikke like enkelt å forholde seg til selvbevisste studenter, til tider i overkant «høye og mørke», når de stod på Langnes og viftet med ferdige studieplaner da han ankom. Da kom Berge Furres flegma og klokskap godt med. Vi hadde nok godt av å bli fortalt at nordnorsk historie ikke var så uskrevet som vi hadde ment, og for min egen del at ikke Altas historie fra Komsa-kultur til EEC-kamp kunne bli fortalt i en hovedoppgave, selv med et lokalt perspektiv. Den realitetsorienteringa greide mine veiledere, Berge Furre, Narve Bjørgo og til slutt John Herstad, å gi meg, uten å gjøre meg motløs og trist. 

Hva ble stående? Jeg tror nok at vekta på lokalhistorie i de første årene ikke hadde vært så sterk hadde det ikke vært for at veldig mange av oss som hadde studert ved sørnorske universitet, ville hjem for å skrive landsdelens og lokalsamfunnenes historie. 

Til slutt skal jeg nevne to eksempler på initiativ som ble tatt av første generasjons hovedfagsstudenter i de fjerne dager tidlig på 1972-tallet og som har blitt stående. Historisk klubb og Praktisk pedagogisk seminar. Et tredje kunne godt være nevnt, nemlig lokalhistorieseminarene rundt i landsdelen i samarbeid med lokale historielag som Historisk klubb arrangerte. Det er en tradisjon som i denne formen er gått over i historien, samen med tilsvarende tiltak fra instituttets side. Nå reiser HIFO rundt i landsdelen og holder seminarer på buss og båt, og i ulike lokalsamfunn. Mer om det i morgen.  

I salen sitter han som skrev det første notatet om Historisk klubb, og den første leder, Anders Ole Hauglid. I salen sitter også Børre Lien, medlem i det første styret, i det samme styret satt også Henry Minde. Notatet fikk «sterk tilslutning» het det i styreprotokollen, da det ble presentert på første åpne møte 6/11 1973. Hva var det som skapte slik begeistring?

            Notatet har en meget uttalt grunntanke: den kan best uttrykkes i datida slagord: Tjen folket. Jeg tror faktisk det var det som utløste den unisone og sterke tilslutning. Hvordan skulle det gjøres? Klubben skulle riktig nok være et studentsosialt tiltak, men viktigere: Den skulle være et kontaktpunkt mellom historiemiljøet i Tromsø og landsdelen, og fokus var historielærere og lokalhistorikere. Det første lokalhistorieseminaret ble allerede arrangert høsten 1974 i Nordreisa, hjemplassen til Anders Ole, knapt et år etter at det første møtet i klubben var holdt. Det var to år før instituttet arrangerte sitt første nordnorske lokalhistorieseminar.

Vi er noen lærere som har vært så heldige å fått følge hele den 50-årige historia til historiefaget i Tromsø. Vi har sett det ene kullet av hovedfagstudent, masterstudenter og doktorgradsstudenter komme og gå. For min del har jeg, faglig sett, til tider kjent pusten fra den nye generasjonen i nakken. Det er viktig for et levende faglig miljø at en kjenner denne pusten i nakken, men også at en slipper nye generasjoner fram, ja heier på dem. Jeg får vel slutte der, ellers får jeg nok høre at jeg driver utidig innynding hos ungdommen. 

            Hva ble det så igjen av det sterke fokus på lokalsamfunnenes historie og landsdelens historie, har pendelen svingt for langt i retning av det transnasjonal og internasjonale?  Det internasjonale hadde vi jo med fra første stund fordi vi i vår midte hadde en av landets fremste kjennere av Afrikas historie, Randi Rønning Balsvik, og Geir Lundestad, ekspert på relasjonen USA-Europa. 

Har visjonen om å skrive lokalsamfunnenes historie og landsdelens historie svunnet hen?  De tre store bind om Andre verdenskrig i Nord som nettopp har kommet, men også andre samleverk som Nordnorsk kulturhistorie og Samenes historie tyder ikke på det. Studerer en lista over hovedoppgaver og masteroppgaver er riktignok andelen med lokale/regionale problemstillinger sunket fra ca 70% i det første tiåret til 30 % i de senere årene. Bredden har blitt større tematisk og omfatter langt flere oppgaver med fokus på nasjonale, transnasjonale, internasjonale, fagdidaktiske og teoretiske tema. Men fortsatt omfatter lista over masteroppgaver om Nord-Norge, lokalt og regionalt 1/3 del av alle oppgaver. I siste innlegg i morgen vil Magnus Andersson legge fram nye og interessante funn om vår forskningsprofil, gå ikke glipp av det. Hvorom allting er; vi må aldri miste av synet ambisjonen og visjonen om å skrive landsdelens og lokalsamfunnenes historie. Dersom ikke vi gjør det, hvem skal da gjøre det?

Så over til Kjell Kolbeinsen, han har hjulpet til å skaffe finansiering, via Sparebanken Nord-Norge, hvor han hatt ledende stillinger i en rekke år, og via Trond Mohns midler, til en rekke av våre store bokprosjekter, i noen tilfeller også vært initiativtaker. Men det er ikke i den rollen han har blitt invitert hit i dag, men som hovedfagstudent i 1972. 

            Jeg kjenner bare en her i salen som matcher Kjell i sporten, i å bruke minst tid mellom en god ide og telefonen, og telefonen går som oftest til de øverste delene av maktpyramidene. Han begynte snart å springe rundt på lesesalen og opplyse oss andre at vi ikke kunne bli fullverdige lektorer i Tromsø, her manglet nemlig Praktisk Pedagogisk Seminar. Jeg har bedt han fortelle historien om hvorfor vi slapp å reise til Oslo, Trondhjem eller Bergen for å få jobb i videregående skoler i Finnfjordbotn, Bardufoss, på Kongsbakken, eller for den saks skyld i Longyearbyen. Men før han slipper til, vil jeg lese det verset som ble skrevet om han i sangen på eksamensfesten i 1975, da vi hadde somlet, sa jeg somlet? , jeg mente selvfølgelig samlet oss  til å ta eksamen. Sangen har et vers for hver av de 11 nyslåtte cand. philol-ene   Den går på melodien «Eg heiter Håvard Hedde», forfatterne er Brita Solvang og Magnhild Svenheim (og her er ingen nødrim). For de som lurer - jeg har orientert Kjell om det som nå kommer.

Eg heiter Kjell den smarte, og administrasjon

Det er mi sterke side. Eg brukar telefon.

Og rundt i kring eg fer

og lager seminarar

og leikar millionær.

Alle innleggene er trykt i boka: I spenninga mellom global og regionalhistorie. Historiefaget ved UiT gjennom 50 år. Den finnes også digitalt på lenka nedenfor:

https://septentrio.uit.no/index.php/SCS/issue/view/690?fbclid=IwAR1_QABwxN_1POGrEd4BW7SIo3TKDM0C-bSfWIJOgV4gLZMcQ1eOt_LaYS0

 

 

Velkommen til markering av 50 år med historisk forskning og undervisning ved UiT (1-2 des. 2022)

    Rektor Dag Rune Olsen åpner seminaret    

Velkommen

Einar-Arne Drivens

Professor emeritus

Først i desember 1972, omtrent på denne tid, hadde Berge Furre, den første historiker ved UiT, samla ei gruppe hovedfagsstudenter til forskerseminar. Rundt seminarbordet befant seg også Narve Bjørgo og Edgeir Benum, nyslåtte professorer som skulle tiltre 1. januar 1973 og en ekstern ekspert, professor Stein Tveite.  Vi var spente, både studenter og lærere, dette var første undervisning i historie ved UiT.

Vel et halvt år etter, den 10 september 1973, var rom 316 i Odd Berg bygget, Tromsø sentrum, hvor Institutt for samfunnsfag holdt til, stappfullt av grunnfagsstudenter til langt ut på gangen.  Det var det første orienteringsmøte for historie ved universitetet.  Der ble de ønsket velkommen av professorene Narve Bjørgo, Edgeir Benum og den første stipendiaten på faget, Randi Rønning Balsvik, engasjert som amanuesisvikar. Men Berge Furre var der ikke. Samme kveld var han på valgvake i Stavanger, neste dag var han stortingsmann for SV valgt fra Rogaland.

 

Vårt jubileumsseminar er åpent, og vi hadde i starten en ambisjon om en egen invitasjon til alle som har avlagt hovedfags- eller master eksamen, alle som har avlagt doktorgrader i historie, og alle som hadde vært tilsatt ved instituttet. Det dreier seg om flere hundre, så vi innså ganske snart at å oppspore alle disse ville være en for stor oppgave, selv for en emeritus med god tid. 

 

På vegne av arrangementskomiteen, Magnus Andersson, Stian Bones, Åsne Høgetveit, Christine Smith-Simonsen, meg selv og instituttet ønsker jeg alle hjertelig velkommen. UiT sentralt, fakultetet og instituttet, men ikke minst Historisk forening, avd. Tromsø, har bidratt økonomisk og organisatorisk til at dette kom i stand. 

 

 

Vi har invitert viktige aktører fra pionerårene. Først: Brita Solvang og Åse Johansen, de holdt orden på undervisningskatalogene, og de administrative papirene våre, veiledet og trøstet studenter, ja til tider også oss andre ansatte. 

 

Vi har også invitert alle vitenskapelige tilsatte som var tilknyttet historie før 1975. Tre av dem er her og står i programmet med innlegg, Randi Rønning Balsvik, Knut Einar Eriksen og Einar Niemi. 

 

Noen av støttepersonene på fakultet og ved UiTs nåværende og tidligere ledelse er invitert. Dekan, prodekan og tre tidligere rektorer står på deltakerlista, og den nåværende rektor har dere møtt. Videre står dagens, og to tidligere universitetsdirektører på deltakerlista. Vi har også invitert noen personer som har hatt sin forskerutdanning og/eller har lagt ned en stor innsats i de mange bokprosjekter initiert og drevet av instituttet, men som i dag ikke er tilknyttet oss. Noen av dem står i programmet, Steinar Aas, Åsa Elstad, Rolf Inge Larsen, Alf Ragnar Nielssen og Lena Aarekol. De øvrige er så mange at jeg ikke kan nevne navn. Jeg gjør ett unntak, Håvard Dahl Bratrein, snart 90 år, du får representere denne store gruppa.

 

Så vil dere kanskje se noen pressefolk her. Historikere har jo alltid ønsket å spre det gode budskap, onde tunger hevder at vi er i overkant glad i media. Snakk for deg selv, var kommentaren jeg fikk fra en god venn da jeg nevnte dette.

 

Til slutt mine medstudenter fra de glade 1970-åra, dere står jo mitt hjerte nært. Vi har invitert de gjenlevende av de 11 som utgjorde det første hovedfags-kullet som tok eksamen i 1975, og hvor mange deltok på det første forskerseminaret. Noen av disse har meldt seg på,  

Dagfinn Granlund, Anders Ole Hauglid, Kjellaug Jetne, Kjell Kolbeinsen og Børre Lien.

 

Så sitter det en annen hovedfagstudent anno 1972 i salen, Elisabeth Koren, som også deltok på det første forskerseminaret ute på Strandveien. Ho tok av naturlig grunner ikke eksamen i Tromsø i 1975, ho fulgte sin mann, Berge Furre, sørover. Stortingsvalget fikk også følger for deg. Jeg er glad du tok turen. Og det er vel på tide at vi takker for at du og Berge så raust åpna huset i Flintveien i Kroken for oss hovedfagsstudenter, til tider til langt på natt. 

 

Så noen få ord om programmet. Vi har ønsket at seminaret skulle speile alle faser og alle generasjoner av ansatte historikere ved UiT. Vi har valgt å gjøre det ved å ha fokus på noen av de forskningsfelt som har stått sentralt.  Men det er mange forskningsfelt og prosjekter som ikke har kommet med, for eksempel Ødegårds-prosjektet på 1970-tallet

 

Og vi kunne ha valgt et annet perspektiv, for eksempel fagformidling beregna på allmenheten og utadretta virksomhet. Det gjelder alle bygdebøker, bindsterke by-historier, regionale verk i flere bind, eller oversiktsverk med et transnasjonalt perspektiv, eller folkegruppers historie. Det siste eksempel på slike verk beregna på et allment publikum, er trebindsverket: Andre verdenskrig i nord. 

 

Universitetsbiblioteket har laga ei utstilling av slike verk i inngangspartiet til UB. Da jeg antyda at utstillinga kanskje kunne omfatte også alle monografier skrevet av Tromsøhistorikere, var svaret at UB ikke hadde så mange utstillingsbordbord. I utstillinga finner dere også de fire viktigst bidragene til fagets historie ved UiT, Narve Fulsås si 25-års historie for UiT, Randi Rønning Balsviks artikkel i UiTs 30-års historie, Narve Bjørgos artikkel om oppstarts-årene i festskriftet til Edgeir Benum og Einar Niemis artikkel om de Nordnorske historieseminarene. 

 

Og vi kunne ha vinkla seminaret dit hvor de fleste av våre studenter finner sin livsgjerning, i skoleverket. Det er ikke først og fremst forskere vi utdanner, det er lærere og lektorer. Det gjaldt omtrent halvdelen det første kullet hovedfagsstudenter, og det gjelder de som sitter i salen i dag, og alle kull av studenter.

 

Men nå er det på tide å komme i gang. Ordstyrer for denne sesjonen er Magnus Andersson ,historiker, forsker ved Norce forskningsstiftelse og leder av Historisk forening avd. Tromsø.

 

Ei perle av ei bok

Foto: Helge A. Wold

Publisert i Nordlys (Nordnorsk debatt, nov 2022)

Fotohistorier fra Nord-Norge

Sveinulf Hegstad

Press forlag

 

Einar- Arne Drivenes

Professor emeritus i historie

 

Dette er ei perle av ei bok. Det er formidling av nordnorsk kultur- og kulturhistorie på en måte som vi sjelden ser, kanskje vi aldri har sett før. Det er ei bok prega var respekt for mennesker og kultur, ei velskrevet bok, og ei vakker bok, men det er ingen prangende bok, heller ei stillferdig og lavmælt bok, i så måte kler den forfatteren.  

Sveinulf Hegstad, utdannet historiker, har i over 30 år hatt faglig ansvar for samlinga av ca 300 000 foto ved Norges Arktiske Universitetsmuseum, på folkemunne Tromsø Museum. Han har registrert, tilgjengeliggjort materialet gjennom digitalisering, og stått til tjeneste for publikum, hjulpet redaktører som ikke helt visste hva de var på jakt etter, vært detektiv i arbeidet med å dokumentere foto, på jakt i skuffer og skap etter nye bilder, og i samarbeid med museums fotograf forsøkt å dokumentere det moderne Nord-Norge. Han har formidlet disse fotografiske skattene i alle kanaler, i de senere år også på Fb   - med andre ord, ingen 9-4 jobb. Men skal du vokte skatter, og også vise dem fram, må du stå tidlig opp. 

Boka består av bilde, en kort billedtekst og så en korttekst, ofte forma som små fortellinger. Dette er en krevende sjanger, det vet alle som har forsøkt å formidle fag. Fotoene i boka omfatter det mangfoldige levd liv i nord, i alle livsfaser, fra livets inngang til livets utgang, humor og sorg, tragedie og triumf, arbeid og fritid, fortid og nåtid, riktignok mest fortid. 

Billedtekster skal om det er mulig, dokumentere objektet; tid, og sted, navn og fotograf. I bøker med en løpende tekst skal bildene utfylle teksten, gjøre den levende og nær leseren, eller skape en kontrast som får leseren til å stoppe opp, vekkes eller overraskes. Men det er teksten som danner premissene og står i sentrum, bildene skal ikke forstyrre leserne, eller ta fokus vekk fra teksten, - og selv de mest praktfulle bilder kan ikke kamuflere en dårlig tekst, selv om noen utgivere tror det.

I denne boka har vi å gjøre med er noe ganske annet. Her er det bildet som står i sentrum. Teksten skal utfylle bildet, hjelpe leseren til forstå, gi han eller hun ny kunnskap, sette bildet inn i en kulturell og historisk kontekst, kanskje utfordre leseren, få han eller hun til å se bildet fra en ny og kanskje overraskende vinkel, forsterke leserens opplevelsen, vekke følelsene. For å få dette til, er det ingen ulempe at teksten er velskrevet. 

I innledninga til boka sies det at et foto er et frossent øyeblikk.  Tekstene kan bidra til å skape bevegelse i tid og rom, m.a.o. vise at bildet kan fortelle noe ut over det frosne øyeblikk. I boka har forfatteren mange steder gjort dette i form av korte, fortetta fortellinger. Og ulike bilder fordrer ulike tekster. Lista er m.a.o. lagt høyt.

Ett eksempel er tvillingene Betty og Ågot (s.99), to, tre år gamle, hånd i hånd og med et litt fryktsomt blikk på fotografen. Et emosjonelt bilde for en lettrørt bestefar, tvillingpappa og selv tvilling. Bildet vekker umiddelbart spørsmålet: Hvilken framtid ventet Betty og Ågot, hvordan gikk det? Her har forfatteren valgt to minibiografier som viser hvor vidt forskjellig de kom til å leve sine liv. Ågot ble katolikk, og brodering av kirketekstiler ble hennes livsoppgave, Betty gikk telegrafskolen og arbeidet som telegrafistinne til ho var 80. Samtidig knytter forfatteren disse to skjebnene til samfunnsendringene på 1900-tallet. Ikke verst på 13 linjer.

Et annet eksempel er et foto av en middelaldrende kvinne i sort, tatt i Tromsø i 1897 av fotograf Hedley With (s.137). Ellers har forfatteren ikke hatt andre data å støtte seg til. Teksten til bildet viser hvor viktig kulturhistorisk kompetanse og kunnskap er når en skal hjelpe leseren til å forstå, hvor viktig evnen til å stille de riktige spørsmål er når en skal få leseren med seg, og hvor viktig språket er når en skal formidle. 

Et ansikt fra en annen tid griper deg og skaper undring. Hvem var du? Hvilket liv levde du? ------ Klærne, den lutende kroppen og et slitent ansiktsuttrykk gjør at hun med vårt blikk framstår som veldig gammel, men i realiteten kan hun være i førti- femtiårene. Et hardt arbeidsliv spores i store, senete hender, og gifteringen kan skjule mange fødsler. Alle menneskeliv har fylt en plass i sin samtid, men noen liv har satt et mindre fotavtrykk i historia enn andre. I dette tilfellet har det nok vært et lavmælt liv som her blir forsøkt forklart og satt inn i sin tid. 

Dette er god litteratur, i lite format. 

Men det finnes også bilder i boka som ikke trenger tekst. Et eksempel er forsidebildet,    en forblåst og regnfull 17. mai på Røst tatt på kornet av fotografen, Helge A. Wold. Alle som har bodd nordpå vet hva dette handler om, vi fryser umiddelbart på fingertuppene og blir våte på føttene. Bildet mangler bare en varedeklarasjon: Bør ikke brukes i

kampanjer for å få folk til å flytte nordover.  

 

    I ordspråkene kap 21 vers 30, står det: 

Kostbare skatter og olje finnes der den vise bor, dåren sløser bort alt.

En av de mest kostbare skatter som Norges Arktiske Universitetsmuseum sitter på, er 300 000 foto som dokumenterer kultur, samfunn, historie og levd liv i nord. Jeg tar det som en selvfølge at det er den vise og ikke dåren som vil råde på Tromsø museum nå når Sveinulf Hegstad takker av for å gå over i pensjonistenes rekker.