Foredrag Berlevåg 8. august 2023
Einar-Arne Drivenes
Nå var altså tiden kommet for det andre norske forskningsskip spesialkonstruert for isgang og skruis, nemlig "Maud, denne gang med Roald Amundsen som leder og med Helmer Hansen som kaptein. «Fram» var det første norske forskningsskipet beregna for å operere i arktiske havområder med drivis, og spesialkonstruert for å tåle en inne-frysning og overvintring i isen. Med Fridtjof Nansen som leder og Otto Sverdrup som kaptein, gjennomførte de den spektakulære is-driften over Polhavet fra 1893 til 1896. Da «Maud» satte kursen mot Nordøst-passasjen i 1918, lå «Fram» og råtnet i Horten etter påkjenningene i Sørishavet og opphold i tropiske strøk.
Nansen hadde nemlig i 1907 latt Amundsen få låne «Fram» for å gjennomføre en ny is-drift over Polhavet for å samle nye vitenskapelige data til Nansens forskning. Men da «Fram» i 1910 la ut fra Festningskaia i Oslo, hadde Amundsen andre planer, og la i all hemmelighet kursen mot syd for først å erobre Sydpolen før han satte kursen mot nord og Polhavet. Verdens lengste omvei som den er blitt kalt.Men finansielle problemer og en verdenskrig (1914-1918) forsinket med mange år del 2 i Amundsen plan, driften over Polhavet. For å gjennomføre lovnaden Amundsen hadde gitt Nansen om innsamling av vitenskapelige data fra Polhavet, måtte det bygges et nytt forskningsfartøy, «Maud». Ekspedisjonen kunne først realiseres i 1918. Amundsen hadde engasjert havforskeren Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957), for å lede de vitenskapelige observasjonene og undersøkelsene.
Maud-ekspedisjonen
Maud-ekspedisjonen ble en langdryg affære. Meninga var at de skulle la seg fryse inne et sted lengst øst i Nordøstpassasjen for så å la havstrømmen fra øst mot vest gjøre resten av jobben. Men allerede 9. september 1918 ble de stoppet av ismassene og den første overvintringa fant sted øst for Kapp Tscheljuskin, (1918/1919).
Også neste sesong (1919/1920) var isforholdene vanskelige og de måtte overvintre utenfor Ajun-øya lenger øst (1919/1920). Her hadde de det første møte med Tsjuktsjerne som vi skal komme tilbake til. Sverdrup fulgte da noen reindrifts-tsjuktsjere under reinflyttinga fra kysten til innlandet høsten 1919 og vinteren 1920. Sverdrup skrev først om dette flere måneders oppholdet hos Tsjuktsjerne i Amundsens bok Nordøstpassasjen (1921) i kapitlet: Blant rentsjuktsjere og lamuter, i 1938 utga han ei egen bok om oppholdet, Hos Tundra-folket.
Neste sommer (1920) seilte "Maud" gjennom Nordøstpassasjen til Nome (Alaska). Etter et kort opphold snudde de og satte kursen mot nord, gikk så inn i isen, men traff ikke havstrømmen som går fra øst mot vest over Polhavet, og måtte overvintre ved Kapp Serdze Kamen, (1920/1921). Her foretok Sverdrup sammen med Oscar Wisting, sin andre ekspedisjon blant tsjuktsjerne, nå gjaldt den bofaste kystbefolkninga. Denne sledereisen skriver Sverdrup om i boka Tre aar i isen med Maud (1926).
Da de kom ut av isen 1921, gikk "Maud" til Seattle og ble her vinteren over (1921/1922). I 1922 gikk de inn i isen på nytt, men kom ikke lenger vest enn til De ny-sibirske-øyene og til nok en overvintring (1922/23). De kom seg ikke fri isen før etter to nye overvintringer (1923/1924), (1924/1925). Da de nådde Beringstredet i 1925, ble ekspedisjonen avslutta. "Maud" lyktes altså ikke å komme inn i den havstrømmen fra øst mot vest som hadde fraktet Nansen og hans ekspedisjon over Polhavet. Da hadde "Maud" til sammen hatt 6 overvintringer i isen og en vinter i Seattle, og hadde vært 7 år på tokt. Mange av mannskapet var da skiftet ut, men Harald Ulrik Sverdrup var hele tiden med som vitenskapelig leder. Roald Amundsen hadde for lengst forlatt "Maud" for å teste ut fly som det nye polare transportmiddel.
Det ble altså ingen spektakulær is-drift tvers over Polhavet i kjølvannet etter Nansen og «Fram». Det tok «Maud» hundre år før den kom tilbake til Norge i 2018, nå som et vrak som hadde ligget på havets bunn i Cambridge Bay nord i Canada, etter at det sank i 1931. "Maud" hadde blitt overtatt av Amundsens kreditorer da han gikk konkurs i 1924.
Blant folk flest og i offentligheten ble "Maud"-ekspedisjonen betraktet som en fiasko.
I realiteten er det den av de klassiske norske polarekspedisjonene rundt 1900 som samla mest og de beste vitenskapelige data. Men det store datamaterialet måtte omskapes til vitenskapelige rapporter og artikler. Det var den eneste mulighet til å redde ekspedisjonens ære.
Planen var at mens "Maud" krysset polhavet drivende i isen, skulle skipet være et flytende laboratorium for studier av jordmagnetisme, nordlys og forholdene i arktisk atmosfære og hav. Disse undersøkelsene sørget Sverdrup ble gjennomført i de 7 årene ekspedisjonen varte.
Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var sønn av sogneprest, senere professor Edvard Sverdrup (1861–1923) og Maria Vollan (1865–91), og var firmenning av Otto Sverdrup, en annen polarkjendis som vi vet. I 1926 ble Sverdrup professor i meteorologi ved Det geofysiske institutt i Bergen som var oppretta i 1917. I perioden 1931-1940 innehadde han også en forskerstilling i geofysikk ved Chr. Michelsens Institutt. I 1936 ble han overtalt til å bli direktør for Scripps Institution of Oceanography, California, en stilling han innehadde gjennom andre verdenskrig. Han var også professor i oseanografi ved University of California. Her befestet han sin posisjon som en av verdens ledende havforskere. I 1948 ble han så headhuntet hjem til Norge for å lede «Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser» som nå ble omorganisert og fikk det nye navnet Norsk polarinstitutt. Han ble i tillegg professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo fra 1949.
Det nye Geofysiske Instituttet som var opprettet ved Bergen Museum i 1917, utviklet seg i mellomkrigstida til å bli verdensledende innafor oseanografi og teoretisk meteorologi, med forskere som Bjørn Helland Hansen, Vilhelm Bjerknes, mannen som revolusjonerte meteorologien, og altså Harald Ulrik Sverdrup, som skulle bli den mest internasjonalt kjente norske oseanograf noensinne.
I dette miljøet ble Maud-materiale analysert og publisert, over 2000 sider. I vitenskapelige kretser fikk Maud-ekspedisjonen derfor ry som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom tidene p.g.a. av det enorme observasjonsmaterialet. Vitenskapelig sett ble dette den mest vellykka norske polarekspedisjonen. Det var mye takket være Harald Ulrik Sverdrup. Ikke minst på basis av materialet fra Maud-ekspedisjonen skaffet det geofysiske miljøet i Bergen, eller Bergensskolen som en gjerne sier, og forskere som bl.a. Harald Ulrik Sverdrup seg en internasjonal vitenskapelig posisjon og berømmelse.(Kilde: Arne Foldvik, prof. Emiritus Geofysisk institutt, nettsida)
Møte med arktiske urfolk
Så langt om de naturvitenskapelige resultatene av "Mauds" 7-årige drift i havet. Men norske polarekspedisjoner kom også hjem med kulturhistorisk og etnografisk materiale, og ikke minst nye kunnskaper i kunsten om å overleve i is og polare omgivelser. Dette var vitenskapelige data som ikke var resultat av forhånds-planlagte forskningsprogram eller planer. Det var resultater som var en følge av ekspedisjonenes møte med arktiske urfolk.
Den engelske og skandinaviske/og deler av den amerikanske polartradisjonen var prega av ulikt syn på forholdet menneske og natur. De engelske ekspedisjonene hadde karakter av "krig" eller erobring. Bildet av store opptog engelske marinegaster slepende på sitt utstyr i en heroisk kamp mot naturkreftene i Canadas isøder ligner i mangt et felttog. En kamp som naturen ofte vant - for erobrerne betød det i disse traktene ofte døden, riktignok den heroiske varianten.
Den skandinaviske polarforskningsskolen ble i sterkere grad prega av at det var nødvendig å gjøre naturen til en forbundsfelle, en skulle ikke arbeide mot naturkreftene, men med dem. Det ga seg utslag i utrustning og metodikk. Det var stor forskjell på Amundsens fåtallige, skiløpende, hundedratte ekspedisjoner og de engelske framstøt på brei front. Derfor var det heller ikke utslag av tapernes misunnelse når så mange engelskmenn kritiserte Amundsen for hans bruk av hundene som hundemat etter hvert som de sleit seg ut i kappløpet mot polpunktet. Her dreide det seg om et grunnleggende ulikt syn på natur og sivilisasjon. Nansens utrolig enkle, men nettopp derfor så geniale plan om å la seg drive med strømmen over polhavet var også et utslag av denne filosofien om å gjøre naturen til en medspiller.
Dette ga seg utslag i ekspedisjonsstrategien. Nordenskiöld, Nansen og Amundsen tok i langt sterke grad enn tidligere i bruk teknikker som var utvikla av folk som levde i arktiske strøk eller som hadde fangst- eller jakterfaringer fra polarområdene. Det var trolig en viktig årsak til de suksesser "den skandinaviske polarforskningsskolen" innkasserte mellom 1870 og 1930.
Både Nansen og Amundsen, med den første betydelige skandinaviske polarforsker, Adolf Nordenskiöld som forbilde, tok f.eks. i bruk samiske utstyr, bekledning og kunnskaper. Nansen engasjerte også to samer, Ravna og Balto, til krysninga av Grønland.
Men de hadde mye mer å lære av folk som levde enda lenger nord, i Grønland, i Nordvest- og Nordøst passasjen. I utgangspunktet var altså de norske polarforskerne opptatt av å lære overlevelse-teknikker av folk i Arktis for selv å kunne ferdes der. Det å skaffe seg innsikt i å forstå og formidle de arktiske folkenes kultur var ikke målet. Men det endret seg etter de møtene de etter hvert fikk med arktiske urfolk. Det betød også at de ble kvitt mange av sine fordommer.
Nansen syn på inuittene før 1888 ekspedisjonen var ikke prega av innsikt, men var et typisk uttrykke for det rådende og nedlatende kulturbeskrivelse som var vanlig på den tid. I et foredrag han holdt like før han dro kommer dette klart fram. «--- paa Grønland som saa mange andre steder på jorden, at trods den megen skrig om trange tider og sult, så dør flere folk av for meget mad end for lide (og de) spiser saa længe de kan gabe». Og de var langt fra vakre, særlig gjaldt det kvinnene, som aldri vasket seg, og som kun drev sitt «dorske dagdriverliv indendørs i snevre vinterhuse».
Da han kom tilbake etter ekspedisjonens ufrivillige overvintring, var tonen en helt annen. I et nytt foredrag kritiserer han i sterke ordelag slike holdninger han selv hadde gitt uttrykk for bare to, tre år tidligere. Den hovmodighet «vi europeere» har utvist overfor andre folkeslag har ført til at «vi selv er villige til å se ned på alle naturfolk som lave og usiviliserte». Slike holdninger ønsket Nansen nå å komme til livs. De gjør han ikke minst i boka «Eskimoliv» utgitt i 1891. Det preget også han syn på koloniseringa av Grønland, koloniherrene, dvs danskene «burde pakke sine varebeholdninger sammen», bringe dem og handelsmennene om bord i de danske handelsskipene og seile alt sammen tilbake til Danmark. Og under striden om suvereniteten over Øst-Grønland mellom Danmark og Norge i mellomkrigstida, var Nansen en av de ytterst få som påpekte at «landets rettmessige eiere er eskimoene». Denne 180-graders vendinga i Nansens holdninger og kultursyn var resultat av det tette samlivet med grønlendere Nansen hadde hatt under overvintringa 1888/89 etter krysninga av Grønlandsisen.
Mer om Nansen syn på inuittene kan dere lese i Harald Dag Jølles kapittel i bd. 2 i Norsk Polarhistorie.
Også Roald Amundsen var bevisst på at de ugjestmilde områdene krevde spesifikke kunnskaper, teknikker og evner. Amundsen rendyrket denne kompetansen. Han videreutviklet det som ble kjennetegnet for den skandinaviske polarforskningsskolen, det å kunne overleve, arbeide og ta seg fram under polarhimmelen. Han så dette som en viktig del av å være polarforsker, en måtte være vel så god i kunsten å overleve som å forske.
Men ikke minst var Amundsen i likhet med Nansens opptatt av å trekke lærdom av folk som levde i Arktis. Hans møte med netsilikene under Gjøa-ekspedisjonen (1903-06) var nok tidvis preget av en ovenfra og nedad holdning, men først og fremst var Amundsens interessert i hvordan inuittisk teknikk kunne brukes til sitt formål. Hans beskrivelser fra Nordvestpassasjen er full av eksempler på ferdigheter han lærte av inuittene, - hvordan varme forfrosne fingre, hvordan få meiene til å gli best mulig, hvordan pakke en fornuftig slede, hvordan kle seg, og hvordan bygge den perfekte iglo. Det siste brukte han mye tid på sammen med ”Teraiu”: ”en ypperlig læremester”, i følge Amundsen.
Denne viljen til å tilegne seg arktisk kompetanse, gjorde både Nansen og Amundsen til ufrivillige kulturforskere. Ingen av dem hadde formell skolering og de reiste heller ikke ut for å studere arktiske urfolk, men de fikk relasjoner til de innfødte som kan minne om et senere sosialantropologisk ideal om deltakende observasjon. Men det er også mye som skiller dem fra denne tradisjonen. De var begge kultur-samlere, enten av gjenstander eller i form av å beskrive handlinger og institusjoner, mer enn kulturforskere. Nansen skiller seg riktignok fra Amundsen ved at han i sterkere grad var opptatt av å forstå kulturen på den egne premisser og var mer opptatt av allmenne trekk ved skikker og moral.
Amundsen var den eneste av de norske polarforskerne som samlet et etnografisk gjenstandsmateriale av noe omfang og det fra en folkegruppe som til da ikke var blitt kartlagt i Vesten. Samlinga fra netsilikene teller 700 gjenstander og ble overtatt av Etnografisk Museum i Kristiania og utstilt i det som fikk navnet Gjøasalen. Det er fortsatt verdens største samling av gjenstander fra denne inuittiske folkegruppen.
Amundsen hadde ingen ambisjoner som kulturforsker. Han så et kommersielt potensial i kajakkene, harpunene, skinndressene og pilespissene. De kunne bringe penger i en slunken reisekasse og den kunne skaffe prestisje til Amundsen personlig og nasjonen og den etnografiske samlinga var også viktig for å vitenskapeliggjøre Gjøa-ekspedisjonen.
Så tilbake til "Maud"-ekspedisjonen. Heller ikke denne ekspedisjonen hadde som formål å drive kulturstudier, og de hadde ikke gjort forberedelse på et eventuelt møte med urfolk i Sibir. Det kan ikke sies klarere enn det Sverdrup gjør på første side i boka Hos Tundra-folket: « Vi reiste ikke ut for å studere primitive folk, vi håpet å drive med isen over Polhavet.« Og da han under sin første vinter sammen med tsjuktsjerne strevde med å lære språket ønsket han å ha hatt ei ordbok eller annen litteratur som hjelp. Men selv det hadde de ikke om bord på "Maud".
«Selv om en fullstendig fremstilling av tsjuktsjisk hadde eksistert før vi reiste fra Norge, vilde ingen av oss ha tenkt på å anskaffe den, for det falt oss ikke inn at vi skulde treffe disse menneskene."
Etter den første overvintringa ved Kap Tsjeluskin hadde de kommet seg fri av isen 12. september 1919. De forsøkte så å komme seg inn i Polisen øst for de Ny-sibirske øyer, men lyktes ikke og fant seg så en havn for neste overvintring ved Ajon-øya. De hadde ikke ventet å møte mennesker her. De visste riktignok at de lenger øst ville møte fastboende kyst-tsjuktsjere, men en dag ble de overrasket da de så telt inne på stranda. I boka Hos tundra-folket er det første møtet beskrevet i sjangeren; «hvite menn møter ville innfødte». Det preger ikke resten av boka etter min mening, selv om den noen steder er eksotiserende og preget av fordommer, bare hør her:
« --- Amundsen gikk i land sammen med Helmer Hansen, «Mauds» kaptein og Olonkin, som snakket russisk. Amundsen likte aldri å forlate skuten ubevæpnet, for bjørn kan en treffe overalt, men denne gang lot han geværene bli om bord for ikke å skremme de fremmede. Da de tre nærmet sig stranden kom tre menn imot dem, også uten geværer, og vi som fulgte begivenhetene i kikkert så alle forsvinne i et telt.» (s. 6)
Det viste seg at disse tsjuktsjere var reindriftsnomader, som om sommeren oppholdt seg ved kysten og flyttet med sine reinflokker til innlandet om vinteren. Folkene på «Maud» fikk snart besøk av sitt nye bekjentskap: "Den neste uken hadde vi daglig besøk om bord. Våre venner kom i flokker, drakk utrolige kvanta av skjoldende te og var mer enn villig til å selge renkjøtt og reve-skinn for te og tobakk. --- ; de fleste av våre gjester hadde aldri vært om bord i et skib og noen av dem hadde aldri sett en hvit mann." (s 6 og 7).
Amundsen foreslo at Sverdrup skulle følge tsjuktsjerne og dra sammen med dem til innlandet, bo blant dem om vinteren og vende tilbake følgende vår. Og han skulle reise alene mente Amundsen. «--- for hvis to var sammen, vilde de danne en liten fremmed koloni, mens en enkelt kanskje vilde bli opptatt som medlem av gruppen og behandlet som en likemann." (s. 7) Amundsen mente dette ville være en enestående anledning til å studere de mest isolerte folkeslag i Sibir, og kanskje bli fortrolige med deres opprinnelige «skikker». Sverdrup grep denne muligheten begjærlig selv om han innrømmer at han var en amatør når det gjaldt etnologi og språkforskning, men at han mer enn gjerne ville nytte muligheten til å leve blant «primitive mennesker og lære noe av deres livssyn» som han skriver (s. 7).
Gregory og hans kone Kånkalj var Sverdrups vertskap under reisen. Gregory var egentlig lamut, en annen urfolksgruppe, men hadde giftet seg inn i en tsjuktjsisk familie og levde slik som dem. Han var mellom 35 og 40 år, hans kone var rundt 40. Sammen med dem bodde barn, og barn fra tidligere ekteskap, svigerbarn og barnebarn, til sammen en familiegruppe på ca. 15 personer som Sverdrup skulle leve sammen med de følgende månedene.
Sverdrup starter boka med en kort beskrivelse av historiske forhold, særlig forholdet mellom tsjuktsjere og de koloniserende russere. Så følger en detaljert en beskrivelse av boform/telt (overtelt, innetelt, ilsted, belysning). Sverdrup skaffet seg et eget innetelt fordi lufta ble for tett sammen med flere andre personer. Overteltet var så stort at der kunne settes opp flere enn ett innetelt. Det at et telt også kan bestå av et overtelt og et innetelt, er altså ikke en moderne oppfinnelse.
Deretter tar Sverdrup for seg bekledningen for voksne og barn, fra topp til tå – menn, kvinner og barn. Klærne var for det meste laget av skinn, mest rein, men også reveskinn. Sverdrup selv brukte konsekvent tsjuktsjeriske klær. Han har også en gjennomgang av hvor mange reinsdyr som skulle til for de ulike bekledningene for voksne og barn. Hans beskrivelse er til tider ned til den minste detalj, for eksempel hvordan de ordnet seg med bleiebarn; "--- som små puttes de i en dobbel skinnpose med fire ekstraposer for armer og bein og med en stor klaff mellem benene. Klaffen er fylt med mose, opsmuldret ormet tre eller renhår og innholdet skiftes gang barnet skriker."
En ung tsjuktsjerkone som ventet barn samlet ikke på barneklær med blonder, men samlet mose i en stor sekk, plukket ut kvister og tørket den godt. Hadde hun vært flittig hadde hun barnetøy nok, ifølge Sverdrup. (s 23)
Han forteller hvordan flyttinga foregår, hvordan leirplassen organiseres, og ikke minst hvordan den forlates, ryddig og hvor etterlatenskaper fjernes omhyggelig. Sverdrup var ellers ikke særlig imponert over ordenssansen blant sine reisekamerater. Men ellers var det mye han beundret dem for, bl.a. evnen til å tåle kulde: "Når renen infanges kan ungguttene springe sig gjennomsvette, så skinnklærne klistrer seg til kroppen, og sette sig på sleden og kjøre i timevis uten å fryse."
I detalj får vi vite hvordan arbeidet fordeles mellom ung og gammel, kvinne og mann. Det samme gjelder redskaper, transportmidler og hvordan raidene er organisert. Og han forsøker å forklare hvorfor det er slik eller slik, som regel tyr han til funksjonelle forklaringer.
Mat og matskikker blir gjennomgått nokså fri for fordommer og Sverdrup åt det meste, men rått kjøtt og tran som delikatesse avholdt han seg fra.
Vi får vite at menn og kvinner kler seg nakne etter at alle lys og lamper er slukket og legger seg under skinnfellene. Og vi får vite en del om ekteskapsinngåelser, samliv og forholdene mellom kjønnene. Det siste virker å gjøre et visst inntrykk på forfatteren, han hevder i alle fall at kvinnene er: "--- fullstendig likestillet med mennene, deres arbeid er naturligvis forskjellig, men det vurderes ikke ringere." Sverdrup beskriver bryllup og bryllupsskikker og gir en funksjonell og rasjonell forklaring på flerkoneri og konebytte som foregikk. Det siste førte ofte til dobbeltekteskap, hvor konene fikk to ektemenn og mennene to koner, en dobbeltallianse ifølge Sverdrup. Han forklarer ordninga med at den var en forsikring mot barnløshet og barn i slike samfunn var den viktigste aldersforsikring. Et samliv mellom fire personer ville selvsagt øke sjansen for at det ble barn av det. I en slik allianse ville alle barn betraktes som felles barn.
Religion, syn på naturen og lov og rett tas også opp i boka. Når boka går slik i dybden, og gir så detaljerte skildringer av for eksempel mentalitet, tenkesett, tro og religiøsitet henger det trolig sammen med at Sverdrup brukte tid på lære språket. Sverdrup har bl.a. en detaljert gjennomgang av begravelsesskikker og syn på døden. Han gir da også leseren en tidvis morsom innføring om hvordan språkopplæringa foregikk, bl.a. gjennom de misforståelser og forviklinger som Sverdrups første vaklende skritt inn i det tsjuktjiske språket, førte til. Språket var naturligvis ordfattig sammenligna med et «kulturspråg» ifølge Sverdrup, men med en «forvirrende» ordrikdom m.h.t. deres eget felt, nemlig reindrift. Og han finner en interessant forskjell på kvinne og mannsspråk. Denne beskrivelsen er et eksempel på den litt nedlatende og fordomsfulle holdningen hos vestlige oppdagere og vitenskapsmann, og som noen ganger skinner gjennom i boka.
Sverdrups studier av tsjuktsjerne ble betrakta som verdifulle for kulturforskninga som min medredaktør i Norsk Polarhistorie, Harald Dag Jølle, påpeker i sitt kapittel i bind 2 i Norsk Polarhistorie. Etnografisk Museum hadde nesten ingen gjenstander fra dette folket. Sverdrup fant harpunspisser som viste seg å ligne på funn gjort i Alaska, og dermed viktige for spørsmålet hvor inuittene stammet fra. I Norge stod spørsmålet om hvor samene stammet fra sentralt, og en hadde spesielt interesse av for folkegrupper østover i Sibir. Relasjonen mellom de to hovedformene for arktisk kultur, reinnomadisme og kystkultur, var også en viktig problemstilling for arktiske kulturstudier. Også her kunne Sverdrups arbeid brukes. Sverdrups etnografiske samling ble sammen med billedmateriale og notater overlevert til Etnografisk Museum, og språkforsker Konrad Nielsen arbeidet videre med den ordboka Sverdrup hadde laga for tsjuktsjerisk.
Men når det gjelder Sverdrups holdninger og forståelse av kulturen, er Jølle nokså kritisk. I motsetning til Nansen, Amundsen og en annen norsk polarforsker, Eivind Astrup, finnes det liten beundring og fascinasjon for polarfolkets samfunnsstruktur hos Sverdrup. Harald Dag Jølle mener Sverdrups framstilling «avviker sterkt fra for eksempel Nansens fokusering på at inuittenes opprinnelige samfunn var velfungerende og moralsk høyverdige». I boka Tre år i isen med Maud (1926) som omhandler den sledereisen Sverdrup og Wisting hadde rundt Tsjuktsjer-halvøya i våren 1921, reiser f.eks. Sverdrup tvil om tjuktsjernes intellektuelle evner. «Vårt indtryk av tsjuktsjerne i det hele er at deres aadelige utvikling stanser i en tidlig alder» (s. 22)
Etter å ha lest Hos Tundrafolket nokså grundig vil jeg nok ikke felle en så sterk dom som min medredaktør av Norsk Polarhistorie. Nå gikk det 12 år mellom utgivelsene av Tre år i isen med «Maud» og Hos Tundrafolket, og det kan jo hende at Sverdrup ble mildere stemt med årene. Det ville også være interessant å ha sammenlignet Hos Tundrafolket med Sverdrups kapittel i Amundsens bok Nordøstpassasjen fra 1921: Blant ren-tsjuktsjere og lamater. De to siste tekstene omhandler begge reisen i 1919/20. Den siste ble skrevet rett etter reisen i 1919/20, mens Hos Tundrafolket først ble utgitt i 1938.
Mitt inntrykk er at Sverdrups holdninger er veldig sprikende, et godt eksempel står på nest siste side hvor han sier at han ikke hadde møtt annet enn «forekommenhet og vennlighet». Videre heter det: «Fra de rentsjuktsjerne jeg traff har jeg derfor for en stor del tatt de beste inntrykk med.» Men i neste setning heter det: «Deres største karakterfeil er deres grenseløse ubesluttsomhet og upålitelighet.»
Uansett: Boka er vel verdt å lese. Den gir et unikt innblikk inn i en arktisk kultur sett gjennom en norsk polar- og havforsker, og senere direktør for Norsk Polarinstitutt.
