Kommentar til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport

Dette er innlegget jeg holdt på HIFOs seminar i Tromsø onsdag 25. oktober 2023

Einar-Arne Drivenes

Det er all grunn til å gratulere kommisjonen for en stor og imponerende innsats, og for at den kom i mål innenfor tidsfristen, riktignok med noe måneders Corona tillegg. Her må det ha vært en streng og myndig lagleder, og slik må det være, om en skal holde tidsfrister og trykkedatoer. Det vet alle som har erfaring som redaktør. 

Og så kan vi alle være glade fordi det ikke ble en delt rapport, riktignok er det en særuttalelse. Det var ingen selvfølge når en kjenner posisjonene til de som var representert i kommisjonen. En kan riktignok fra tid til annen merke at teksten er resultat av «forhandlinger». Men det er ikke hovedinntrykket. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne more meg med å se hvem som har skrevet hva. Den moroa har kommisjonen snytt meg for, med noen få unntak. 

Hadde rapporten vært delt, ville sjansen for at den ble lagt i de departementale skuffene vært langt større enn det som nå ligger på bordet. Ei delt rapport ville også vært et svakt grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikken. 

 En grunn til at en har klart å samle seg om ei innstilling tror jeg er at tonen i språkføringa er neddempa og lavmælt. For meg virker da de avsnittene som beskriver storsamfunnets ignorants og overkjørsler, desto sterkere. En har også unngått kontroversielle teoretiseringer og begreper, noe som også gjør teksten åpen og forståelig for alle, ikke bare for ekspertene. 

I mandatet for kommisjonen lå det også sterke føringer om å få til en rapport som kunne virke samlende. «Hovedmålsettingen er at kommisjonen, gjennom å etablere en felles forståelse av fornorskningspolitikken og dens konsekvenser, skal legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkninga». (s. 109).

Noen vil kanskje si at dette sterke «konsensusønsket», noen vil kanskje si «konsensustvangen», har gjort at ting er kostet under teppet. 

Nei, er mitt svar på det. Ingenting ville ha vært mer ødeleggende enn en opphetet krangel om teoretiske posisjoner og begreper. Den viktigste forutsetninga for å kunne ta det nødvendige oppgjøret med fornorskningspolitikken, er å bli omforent enig om hva som har skjedd, - så langt det kan gjøres. Empirien må ha forrang foran teoriene. Og når det gjelder empirien inneholder rapporten mer enn nok sprengstoff som storsamfunnet må ta tak i. 

Jeg hadde spådd at Fb og Nordnorsk debatt ville eksplodere i sinte og høyrøstede innlegg i kjølvannet av rapporten. Til min glede ser jeg at jeg foreløpig har tatt feil, og det tror jeg er et godt tegn. På samme måte som jeg tror det er et godt tegn at kommisjonsdeltakerne nå må reise i øst og vest på ulike konferanser for å presentere rapporten, - den er ikke, og kommer ikke til å bli forbigått i taushet. Og så får vi får håpe at den debatten som etter hvert vil komme, er mer lavmælt enn den vi har vært vant til.

Lokalt og regionalt har den heteste debatten særlig vært knytta til «hvem var her først?»-problematikken koblet til urfolksbegrepet, og til spørsmålet om likhet/rettferdighet/likebehandling i etnopolitikken og når det gjelder rettigheter til land og vann. 

Det finnes opplagt stoff i rapporten som kan brukes i slike debatter, men jeg skulle gjerne sett ei mer samla vurdering og drøfting av bl.a. forholdet mellom likebehandling og likeverdighet (s.353). Er det mulig å oppnå likeverdighet dersom etniske minoriteter skal behandles likt med majoritetsbefolkninga, bl.a. når det gjelder økonomiske virkemidler og rettighetsspørsmål?

 Rapporten tar i den historiske gjennomgangen utgangspunkt i rikssamlinga fra ca år 900. Jeg hadde ønska noen avsnitt om tida før, bygd på arkeologisk materiale. Det hadde nemlig fått fram at det fantes folk og kulturer i disse områdene lenge før det er meningsfullt å snakke om nordmenn, samer eller kvener. Stoff om dette finnes riktignok lett tilgjengelig i bokverk som Samenes historie, men det hører også hjemme i en slik rapport. «Hvem var her først»-debatten trenger den innsikten fra mange kilder.

Et spørsmål som har vært reist både før, underveis og etter kommisjonens arbeid er om vi ikke vet nok. Bringer rapporten noe nytt? Så absolutt. Så langt jeg vet er dette den første samla framstilling av fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess som omfatter alle disse minoritetene, skogfinner, kvener/norsk-finner og samer, og som fører framstillinga helt fram til i dag. For meg var bl.a. mye av det som dreier seg om helse/helsevesen og helsepolitikk nytt og tankevekkende. Skogfinnene kunne jeg skammelig lite om før jeg leste rapporten, og jeg kan litt mer om reinnomadismen og forstår litt mer av kompliserte driftsforhold i reindrifta etter å ha lest rapporten, tror jeg da. 

Og noe jeg mente jeg visste mye om, slik som skole og språkforhold, har jeg fått nye innsikter i. Dette er svært omfattende og grundig behandla og er etter min menig den viktigste delen av hele rapporten. Kapittel 13 om språktapet gir nødvendig innsikt i de prosessene som skjer underveis i ei slik tapshistorie. Kommisjonen har bl.a. ved casestudier for Nord-Troms også skaffet ny kunnskap om hvordan språkskiftet her skjedde over forholdsvis korte tidsrom og som et resultat av en aktiv og pågående språkpolitikk. 

Men ikke minst viser rapporten hvordan denne politikken fikk konsekvenser for enkeltpersoner og enkeltskjebner, og hvordan fornorskningspolitikken hadde virkninger lenge etter at den offisielt var avslutta.

Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg noen gang skulle bli berørt av et stortingsdokument på 700 sider, 698 for å være nøyaktig. Det har sammenheng med at denne rapporten representerer noe nytt i offentlige utredninger. Mandatet fra Stortinget inneholder noe så uvanlig som valg av metode for utredningsarbeidet. Ofrene for fornorskningspolitikken skulle bli hørt. Parallelt med kommisjonens arbeid er det samlet inn et imponerende stort muntlig materiale fra mennesker som ble utsatt for fornorskningspolitikken. 766 personlige historier er delt med kommisjonen, noen offentlige og noen konfidensielle (s. 320). Mange av disse er gitt i møter med kommisjonen. (s 320 ff). Det er umulig å bli upåvirka av dette materialet.

De personlige historiene er presentert i rapporten gjennom en kort kvantitativ oversikt, så følger en del sitater fra disse historiene. For øvrig er det muntlige materialet brukt som eksempler, eller illustrasjoner under drøftingene i de øvrige kapitlene. 

Den først innvendinga jeg har møtt når det gjelder denne delen av rapporten er: « er dette representativt da? Er det ikke de som har opplevd dette traumatisk som står fram, hva med de som ikke har opplevde det slik?» I rapporten sies det at personlige historier utgjør «ikke et representativt utvalg», men representasjonsproblematikken er ikke diskutert ut over det. Kommisjonen har naturlig nok ikke kunnet utnytte dette materialet i hele si bredde siden innsamlinga forgikk parallelt med arbeidet i kommisjonen, men her foreligger et stort materiale for framtidig forskning og hvor representasjonsproblematikken selvfølgelig må drøftes og hvor mer muntlig materiale kan framskaffes. Men det som nå ligger her av personlige historier er mer enn nok for å forstå hvilke personlige belastninger fornorskningspolitikken innebar. 

Fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess.

Fornorskningspolitikk er den bevisste, intenderte politikken for å assimilere samer og finskspråklige minoriteter, ikke minst gjennom et språkskifte. Fornorskningsprosess er et begrep som også omfatter de uintenderte følger av f.eks økonomisk politikk, sosialpolitikk og kulturpolitikk. Men også generelle kulturelle, sosiale og økonomiske moderniseringsprosesser som ikke er politisk styrt, kan ha fornorskende effekter. Distinksjon mellom fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess er viktig etter min mening, ikke bare for å forstå fornorskninga, men også for å finne virkemidlene for å hindre språk- og kulturtap. 

Kommisjonen skiller etter det jeg kan se mellom intensjon og konsekvens når det gjelder fornorskninga. Det er vel den underliggende tanken når en plassere helse og sosialpolitikk, reindrifts- og fiskeripolitikk i del 3 i rapporten, og som har overskrifta: «I skyggen av fornorskningen – konsekvenser av fornorskningspolitikk og urett». Men jeg har ikke funnet ei samla drøfting av distinksjonen mellom intensjon og konsekvens, og distinksjonen er bare sporadisk trukket inn i drøftingene. Er dette en følge av ønsket om «konsensus» i kommisjonen? Særuttalelsen fra Syse kan tyde på det.

Sett fra vår tid og vår generasjon er det lett å bli enig om den intenderte fornorskningspolitikkens innhold og negative følger for språklige og kulturelle minoriteter, og at en må forsøke å bøte på skadene. Det skulle heller ikke være så vanskelig å bli enige om tiltak for å kompensere språk- og kulturtap. 

Men det er langt vanskeligere å forholde seg til fornorskningsprosessen som ofte handler om samfunnsendringer og politikk som gjelder oss alle, majoritetsbefolkning og minoritetene. Og politikken er ofte begrunna i et ønske om økt velstand og likhet mellom samfunnsgrupper.  

Rapporten inneholder noen gode analyser som viser konkret hvordan fornorskning kan skje som konsekvens av velment politikk. For eksempel i avsnittet om «Reindriftens politiske og økonomiske integrasjon i det norske samfunn» (s 303, kap 10.4) (et av de avsnitt hvor jeg er rimelig sikker på hvem forfatteren er). Her forklarer forfatteren bl.a. hvordan ei feilslått, men sikkert velment subsidieordning har resultert i ei sterk økning i reintallet i Finnmark. Et faktum avisdebattantene stadig trekker fram som et bevis for at reindrifta slett ikke er truet eller i krise. Tusenkroners-spørsmålet er likevel: Ville økonomi og velstand kunne vært like høy om en hadde drifta på tradisjonell måte? 

Ville alternativet vært slik en av de muntlige informantene formulerte seg: «Vi klarte oss med vårt arbeid og vårt liv. Vi hadde rein, vi hadde gamme og hjem. Det var vårt liv. Og noe bedre liv ba vi ikke om og krevde det heller ikke.»  (s 542).

Hva med kulturelle og økonomiske moderniseringsprosesser som ikke er politisk styrt? Og hva med velferdspolitikken og sosialpolitikk, kan den føres uten at den virker uniformerende i en eller annen forstand, når det gjelder verdier, vaner, kultur, og dermed fornorskende for landets minoriteter?  

Og kan og bør alle kulturtap forårsaket av for eksempel velferdspolitikk rettes opp? Skal alle kulturtrekk bevares? Dersom en knytter identitet/etnisitet for sterkt til bestemte kulturformer, står en i fare for å essensialisere kulturen. Vi ser tendenser til det i avisspaltene der det argumenteres med at reindrifta nå driftes på en «ikke-tradisjonell og ikke-samisk» måte, den er derfor ikke lenger en samisk kulturbærer, og trenger dermed ingen «særbehandling». 

Rapporten har noen gode refleksjoner om etnisitetsbegrepet hvor denne essensialisme -problematikken drøftes eksplisitt (111-112), og indirekte noen steder (bl.a. s 280), men det trekkes ikke inn i analysene av reindrift og i avsnittene om sjøsamisk/fjordsamisk fiske etter det jeg kan se. 

Til slutt noe om forventninger. 

Stortinget som var oppdragsgiver, bestemte navnet for kommisjonen, opprinnelig  formulert slik: «Kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett ovenfor samer, kvener og norskfinner (Sannhets- og forsoningskommisjonen)». Komiteen ba senere om å få inkludere skogfinnene. Rapporten fra kommisjonen har fått tittelen Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner.  

Sannhet og forsoning er menings-tunge, alvorlige og forpliktende begreper. Det skaper store forventninger og gjør fallhøyden tilsvarende stor. Sannhets- og objektivitetsdiskusjoner foregår kontinuerlig i vårt fag, og her er verken tid eller sted til å gå inn i den diskusjonen. Jeg synes at en av mine kolleger, oppsummerte det godt i et innlegg under 50-årsjubileet for historiefaget ved UiT sist høst: «La deg lede av dem som søker sannheten, men hold deg langt unna dem som hevder å ha funnet den». I motsetning til sannhetsbegrepet har kommisjonen drøftet forsoningsbegrepet eksplisitt, men jeg stiller meg undrende til et forsoningsbegrep uten tilgivelse slik kommisjonen argumenterer for (s 633).  For meg tappes begrepet da for innhold. Problemene både når det gjelder å be om tilgivelse og ikke minst å tilgi, når det gjelder fornorsknings-politikken, er at det for en stor del må skje på vegne av generasjoner som har gått ut av tiden. Det er noe helt annet enn å beklage på vegne av den norske stat for urett som er begått, slik kongen i noen tilfeller har gjort. Det kan bidra til å dempe motsetninger og bidra til at en kan rette blikket framover.

Jeg tror det mer hadde kledd rapportens nøkterne og lavmælte språk om en hadde nøyd seg med undertittelen, « - grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner». 

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at en ikke skal forvente at noe blir gjort, bl.a. ved at en rekke tiltak som allerede er vedtatt blir fulgt opp budsjettmessig, ikke minst for å kunne etablere kompetanse og utdanne språklærere innafor minoritetsspråkene.  De personlige historiene om språktapet viser at det er det viktigste og ømmeste punktet i nasjonalstaten Norges behandling av sine nasjonale minoriteter og urfolk.

 

 

Norske polarekspedisjoner i møte med arktiske urfolk

Foredrag Berlevåg 8. august 2023

Einar-Arne Drivenes

18. juli 1918 ble en ny jubel- og avreisedag for en norsk polarekspedisjon da forskningsskipet «Maud» la ut fra Vardø. 25 år tidligere i 1893, omtrent på samme tid av året, hadde «Fram» med Fridjof Nansen som ekspedisjonsleder, lagt ut fra Vardø, etter flere dages jubel og fest i Vardø. 

Nå var altså tiden kommet for det andre norske forskningsskip spesialkonstruert for isgang og skruis, nemlig "Maud, denne gang med Roald Amundsen som leder og med Helmer Hansen som kaptein. «Fram» var det første norske forskningsskipet beregna for å operere i arktiske havområder med drivis, og spesialkonstruert for å tåle en inne-frysning og overvintring i isen. Med Fridtjof Nansen som leder og Otto Sverdrup som kaptein, gjennomførte de den spektakulære is-driften over Polhavet fra 1893 til 1896. Da «Maud» satte kursen mot Nordøst-passasjen i 1918, lå «Fram» og råtnet i Horten etter påkjenningene i Sørishavet og opphold i tropiske strøk. 

Nansen hadde nemlig i 1907 latt Amundsen få låne «Fram» for å gjennomføre en ny is-drift over Polhavet for å samle nye vitenskapelige data til Nansens forskning.  Men da «Fram» i 1910 la ut fra Festningskaia i Oslo, hadde Amundsen andre planer, og la i all hemmelighet kursen mot syd for først å erobre Sydpolen før han satte kursen mot nord og Polhavet. Verdens lengste omvei som den er blitt kalt. 

Men finansielle problemer og en verdenskrig (1914-1918) forsinket med mange år del 2 i Amundsen plan, driften over Polhavet. For å gjennomføre lovnaden Amundsen hadde gitt Nansen om innsamling av vitenskapelige data fra Polhavet, måtte det bygges et nytt forskningsfartøy, «Maud». Ekspedisjonen kunne først realiseres i 1918. Amundsen hadde engasjert havforskeren Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957), for å lede de vitenskapelige observasjonene og undersøkelsene. 

Maud-ekspedisjonen

Maud-ekspedisjonen ble en langdryg affære. Meninga var at de skulle la seg fryse inne et sted lengst øst i Nordøstpassasjen for så å la havstrømmen fra øst mot vest gjøre resten av jobben. Men allerede 9. september 1918 ble de stoppet av ismassene og den første overvintringa fant sted øst for Kapp Tscheljuskin, (1918/1919). 

Også neste sesong (1919/1920) var isforholdene vanskelige og de måtte overvintre utenfor Ajun-øya lenger øst (1919/1920). Her hadde de det første møte med Tsjuktsjerne som vi skal komme tilbake til. Sverdrup fulgte da noen reindrifts-tsjuktsjere under reinflyttinga fra kysten til innlandet høsten 1919 og vinteren 1920. Sverdrup skrev først om dette flere måneders oppholdet hos Tsjuktsjerne i Amundsens bok Nordøstpassasjen (1921) i kapitlet: Blant rentsjuktsjere og lamuter, i 1938 utga han ei egen bok om oppholdet, Hos Tundra-folket. 

Neste sommer (1920) seilte "Maud" gjennom Nordøstpassasjen til Nome (Alaska). Etter et kort opphold snudde de og satte kursen mot nord, gikk så inn i isen, men traff ikke havstrømmen som går fra øst mot vest over Polhavet, og måtte overvintre ved Kapp Serdze Kamen, (1920/1921). Her foretok Sverdrup sammen med Oscar Wisting, sin andre ekspedisjon blant tsjuktsjerne, nå gjaldt den bofaste kystbefolkninga. Denne sledereisen skriver Sverdrup om i boka Tre aar i isen med Maud  (1926).

Da de kom ut av isen 1921, gikk "Maud" til Seattle og ble her vinteren over (1921/1922). I 1922 gikk de inn i isen på nytt, men kom ikke lenger vest enn til De ny-sibirske-øyene og til nok en overvintring (1922/23). De kom seg ikke fri isen før etter to nye overvintringer (1923/1924), (1924/1925). Da de nådde Beringstredet i 1925, ble ekspedisjonen avslutta. "Maud" lyktes altså ikke å komme inn i den havstrømmen fra øst mot vest som hadde fraktet Nansen og hans ekspedisjon over Polhavet. Da hadde "Maud" til sammen hatt 6 overvintringer i isen og en vinter i Seattle, og hadde vært 7 år på tokt. Mange av mannskapet var da skiftet ut, men Harald Ulrik Sverdrup var hele tiden med som vitenskapelig leder. Roald Amundsen hadde for lengst forlatt "Maud" for å teste ut fly som det nye polare transportmiddel.

Det ble altså ingen spektakulær is-drift tvers over Polhavet i kjølvannet etter Nansen og «Fram». Det tok «Maud» hundre år før den kom tilbake til Norge i 2018, nå som et vrak som hadde ligget på havets bunn i Cambridge Bay nord i Canada, etter at det sank i 1931. "Maud" hadde blitt overtatt av Amundsens kreditorer da han gikk konkurs i 1924.

Blant folk flest og i offentligheten ble "Maud"-ekspedisjonen betraktet som en fiasko. 

I realiteten er det den av de klassiske norske polarekspedisjonene rundt 1900 som samla mest og de beste vitenskapelige data. Men det store datamaterialet måtte omskapes til vitenskapelige rapporter og artikler. Det var den eneste mulighet til å redde ekspedisjonens ære. 

Planen var at mens "Maud" krysset polhavet drivende i isen, skulle skipet være et flytende laboratorium for studier av jordmagnetisme, nordlys og forholdene i arktisk atmosfære og hav. Disse undersøkelsene sørget Sverdrup ble gjennomført i de 7 årene ekspedisjonen varte. 

Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var sønn av sogneprest, senere professor Edvard Sverdrup (1861–1923) og Maria Vollan (1865–91), og var firmenning av Otto Sverdrup, en annen polarkjendis som vi vet. I 1926 ble Sverdrup professor i meteorologi ved Det geofysiske institutt i Bergen som var oppretta i 1917. I perioden 1931-1940 innehadde han også en forskerstilling i geofysikk ved Chr. Michelsens Institutt. I 1936 ble han overtalt til å bli direktør for Scripps Institution of Oceanography, California, en stilling han innehadde gjennom andre verdenskrig. Han var også professor i oseanografi ved University of California. Her befestet han sin posisjon som en av verdens ledende havforskere. I 1948 ble han så headhuntet hjem til Norge for å lede «Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser» som nå ble omorganisert og fikk det nye navnet Norsk polarinstitutt. Han ble i tillegg professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo fra 1949. 

Det nye Geofysiske Instituttet som var opprettet ved Bergen Museum i 1917, utviklet seg i mellomkrigstida til å bli verdensledende innafor oseanografi og teoretisk meteorologi, med forskere som Bjørn Helland Hansen, Vilhelm Bjerknes, mannen som revolusjonerte meteorologien, og altså Harald Ulrik Sverdrup, som skulle bli den mest internasjonalt kjente norske oseanograf noensinne. 

I dette miljøet ble Maud-materiale analysert og publisert, over 2000 sider. I vitenskapelige kretser fikk Maud-ekspedisjonen derfor ry som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom tidene p.g.a. av det enorme observasjonsmaterialet. Vitenskapelig sett ble dette den mest vellykka norske polarekspedisjonen. Det var mye takket være Harald Ulrik Sverdrup. Ikke minst på basis av materialet fra Maud-ekspedisjonen skaffet det geofysiske miljøet i Bergen, eller Bergensskolen som en gjerne sier, og forskere som bl.a. Harald Ulrik Sverdrup seg en internasjonal vitenskapelig posisjon og berømmelse.(Kilde: Arne Foldvik, prof. Emiritus Geofysisk institutt, nettsida) 

Møte med arktiske urfolk

Så langt om de naturvitenskapelige resultatene av "Mauds" 7-årige drift i havet. Men norske polarekspedisjoner kom også hjem med kulturhistorisk og etnografisk materiale, og ikke minst nye kunnskaper i kunsten om å overleve i is og polare omgivelser. Dette var vitenskapelige data som ikke var resultat av forhånds-planlagte forskningsprogram eller planer. Det var resultater som var en følge av ekspedisjonenes møte med arktiske urfolk.  

Den engelske og skandinaviske/og deler av den amerikanske polartradisjonen var prega av ulikt syn på forholdet menneske og natur. De engelske ekspedisjonene hadde karakter av "krig" eller erobring.  Bildet av store opptog engelske marinegaster slepende på sitt utstyr i en heroisk kamp mot naturkreftene i Canadas isøder ligner i mangt et felttog. En kamp som naturen ofte vant - for erobrerne betød det i disse traktene ofte døden, riktignok den heroiske varianten. 

Den skandinaviske polarforskningsskolen ble i sterkere grad prega av at det var nødvendig å gjøre naturen til en forbundsfelle, en skulle ikke arbeide mot naturkreftene, men med dem. Det ga seg utslag i utrustning og metodikk. Det var stor forskjell på Amundsens fåtallige, skiløpende, hundedratte ekspedisjoner og de engelske framstøt på brei front. Derfor var det heller ikke utslag av tapernes misunnelse når så mange engelskmenn kritiserte Amundsen for hans bruk av hundene som hundemat etter hvert som de sleit seg ut i kappløpet mot polpunktet. Her dreide det seg om et grunnleggende ulikt syn på natur og sivilisasjon. Nansens utrolig enkle, men nettopp derfor så geniale plan om å la seg drive med strømmen over polhavet var også et utslag av denne filosofien om å gjøre naturen til en medspiller.

Dette ga seg utslag i ekspedisjonsstrategien. Nordenskiöld, Nansen og Amundsen tok i langt sterke grad enn tidligere i bruk teknikker som var utvikla av folk som levde i arktiske strøk eller som hadde fangst- eller jakterfaringer fra polarområdene. Det var trolig en viktig årsak til de suksesser "den skandinaviske polarforskningsskolen" innkasserte mellom 1870 og 1930.

Både Nansen og Amundsen, med den første betydelige skandinaviske polarforsker, Adolf Nordenskiöld som forbilde, tok f.eks. i bruk samiske utstyr, bekledning og kunnskaper. Nansen engasjerte også to samer, Ravna og Balto, til krysninga av Grønland. 

Men de hadde mye mer å lære av folk som levde enda lenger nord, i Grønland, i Nordvest- og Nordøst passasjen. I utgangspunktet var altså de norske polarforskerne opptatt av å lære overlevelse-teknikker av folk i Arktis for selv å kunne ferdes der. Det å skaffe seg innsikt i å forstå og formidle de arktiske folkenes kultur var ikke målet. Men det endret seg etter de møtene de etter hvert fikk med arktiske urfolk. Det betød også at de ble kvitt mange av sine fordommer. 

Nansen syn på inuittene før 1888 ekspedisjonen var ikke prega av innsikt, men var et typisk uttrykke for det rådende og nedlatende kulturbeskrivelse som var vanlig på den tid. I et foredrag han holdt like før han dro kommer dette klart fram. «--- paa  Grønland som saa mange andre steder på jorden, at trods den megen skrig om trange tider og sult, så dør flere folk av for meget mad end for lide (og de) spiser saa længe de kan gabe». Og de var langt fra vakre, særlig gjaldt det kvinnene, som aldri vasket seg, og som kun drev sitt «dorske dagdriverliv indendørs i snevre vinterhuse». 

Da han kom tilbake etter ekspedisjonens ufrivillige overvintring, var tonen en helt annen. I et nytt foredrag kritiserer han i sterke ordelag slike holdninger han selv hadde gitt uttrykk for bare to, tre år tidligere. Den hovmodighet «vi europeere» har utvist overfor andre folkeslag har ført til at «vi selv er villige til å se ned på alle naturfolk som lave og usiviliserte». Slike holdninger ønsket Nansen nå å komme til livs. De gjør han ikke minst i boka «Eskimoliv» utgitt i 1891. Det preget også han syn på koloniseringa av Grønland, koloniherrene, dvs danskene «burde pakke sine varebeholdninger sammen», bringe dem og handelsmennene om bord i de danske handelsskipene og seile alt sammen tilbake til Danmark. Og under striden om suvereniteten over Øst-Grønland mellom Danmark og Norge i mellomkrigstida, var Nansen en av de ytterst få som påpekte at «landets rettmessige eiere er eskimoene».  Denne 180-graders vendinga i Nansens holdninger og kultursyn var resultat av det tette samlivet med grønlendere Nansen hadde hatt under overvintringa 1888/89 etter krysninga av Grønlandsisen.

Mer om Nansen syn på inuittene kan dere lese i Harald Dag Jølles kapittel i bd. 2 i Norsk Polarhistorie.

Også Roald Amundsen var bevisst på at de ugjestmilde områdene krevde spesifikke kunnskaper, teknikker og evner.  Amundsen rendyrket denne kompetansen. Han videreutviklet det som ble kjennetegnet for den skandinaviske polarforskningsskolen, det å kunne overleve, arbeide og ta seg fram under polarhimmelen. Han så dette som en viktig del av å være polarforsker, en måtte være vel så god i kunsten å overleve som å forske. 

Men ikke minst var Amundsen i likhet med Nansens opptatt av å trekke lærdom av folk som levde i Arktis. Hans møte med netsilikene under Gjøa-ekspedisjonen (1903-06) var nok tidvis preget av en ovenfra og nedad holdning, men først og fremst var Amundsens interessert i hvordan inuittisk teknikk kunne brukes til sitt formål. Hans beskrivelser fra Nordvestpassasjen er full av eksempler på ferdigheter han lærte av inuittene, - hvordan varme forfrosne fingre, hvordan få meiene til å gli best mulig, hvordan pakke en fornuftig slede, hvordan kle seg, og hvordan bygge den perfekte iglo. Det siste brukte han mye tid på sammen med ”Teraiu”: ”en ypperlig læremester”, i følge Amundsen.

Denne viljen til å tilegne seg arktisk kompetanse, gjorde både Nansen og Amundsen til ufrivillige kulturforskere. Ingen av dem hadde formell skolering og de reiste heller ikke ut for å studere arktiske urfolk, men de fikk relasjoner til de innfødte som kan minne om et senere sosialantropologisk ideal om deltakende observasjon. Men det er også mye som skiller dem fra denne tradisjonen. De var begge kultur-samlere, enten av gjenstander eller i form av å beskrive handlinger og institusjoner, mer enn kulturforskere. Nansen skiller seg riktignok fra Amundsen ved at han i sterkere grad var opptatt av å forstå kulturen på den egne premisser og var mer opptatt av allmenne trekk ved skikker og moral.

Amundsen var den eneste av de norske polarforskerne som samlet et etnografisk gjenstandsmateriale av noe omfang og det fra en folkegruppe som til da ikke var blitt kartlagt i Vesten. Samlinga fra netsilikene teller 700 gjenstander og ble overtatt av Etnografisk Museum i Kristiania og utstilt i det som fikk navnet Gjøasalen. Det er fortsatt verdens største samling av gjenstander fra denne inuittiske folkegruppen.

Amundsen hadde ingen ambisjoner som kulturforsker. Han så et kommersielt potensial i kajakkene, harpunene, skinndressene og pilespissene. De kunne bringe penger i en slunken reisekasse og den kunne skaffe prestisje til Amundsen personlig og nasjonen og den etnografiske samlinga var også viktig for å vitenskapeliggjøre Gjøa-ekspedisjonen.

Så tilbake til "Maud"-ekspedisjonen. Heller ikke denne ekspedisjonen hadde som formål å drive kulturstudier, og de hadde ikke gjort forberedelse på et eventuelt møte med urfolk i Sibir. Det kan ikke sies klarere enn det Sverdrup gjør på første side i boka Hos Tundra-folket: « Vi reiste ikke ut for å studere primitive folk, vi håpet å drive med isen over Polhavet.« Og da han under sin første vinter sammen med tsjuktsjerne strevde med å lære språket ønsket han å ha hatt ei ordbok eller annen litteratur som hjelp. Men selv det hadde de ikke om bord på "Maud". 

«Selv om en fullstendig fremstilling av tsjuktsjisk hadde eksistert før vi reiste fra Norge, vilde ingen av oss ha tenkt på å anskaffe den, for det falt oss ikke inn at vi skulde treffe disse menneskene."

Etter den første overvintringa ved Kap Tsjeluskin hadde de kommet seg fri av isen 12. september 1919. De forsøkte så å komme seg inn i Polisen øst for de Ny-sibirske øyer, men lyktes ikke og fant seg så en havn for neste overvintring ved Ajon-øya.  De hadde ikke ventet å møte mennesker her. De visste riktignok at de lenger øst ville møte fastboende kyst-tsjuktsjere, men en dag ble de overrasket da de så telt inne på stranda. I boka Hos tundra-folket er det første møtet beskrevet i sjangeren; «hvite menn møter ville innfødte». Det preger ikke resten av boka etter min mening, selv om den noen steder er eksotiserende og preget av fordommer, bare hør her:

« --- Amundsen gikk i land  sammen med Helmer Hansen, «Mauds» kaptein og Olonkin, som snakket russisk. Amundsen likte aldri å forlate skuten ubevæpnet, for bjørn kan en treffe overalt, men denne gang lot han geværene bli om bord for ikke å skremme de fremmede. Da de tre nærmet sig stranden kom tre menn imot dem, også uten geværer, og vi som fulgte begivenhetene i kikkert så alle forsvinne i et telt.» (s. 6)

Det viste seg at disse tsjuktsjere var reindriftsnomader, som om sommeren oppholdt seg ved kysten og flyttet med sine reinflokker til innlandet om vinteren. Folkene på «Maud» fikk snart besøk av sitt nye bekjentskap: "Den neste uken hadde vi daglig besøk om bord. Våre venner kom i flokker, drakk utrolige kvanta av skjoldende te og var mer enn villig til å selge renkjøtt og reve-skinn for te og tobakk. --- ; de fleste av våre gjester hadde aldri vært om bord i et skib og noen av dem hadde aldri sett en hvit mann."  (s 6 og 7).

Amundsen foreslo at Sverdrup skulle følge tsjuktsjerne og dra sammen med dem til innlandet, bo blant dem om vinteren og vende tilbake følgende vår. Og han skulle reise alene mente Amundsen. «--- for hvis to var sammen, vilde de danne en liten fremmed koloni, mens en enkelt kanskje vilde bli opptatt som medlem av gruppen og behandlet som en likemann." (s. 7) Amundsen mente dette ville være en enestående anledning til å studere de mest isolerte folkeslag i Sibir, og kanskje bli fortrolige med deres opprinnelige «skikker». Sverdrup grep denne muligheten begjærlig selv om han innrømmer at han var en amatør når det gjaldt etnologi og språkforskning, men at han mer enn gjerne ville nytte muligheten til å leve blant «primitive mennesker og lære noe av deres livssyn» som han skriver (s. 7).

Gregory og hans kone Kånkalj var Sverdrups vertskap under reisen. Gregory var egentlig lamut, en annen urfolksgruppe, men hadde giftet seg inn i en tsjuktjsisk familie og levde slik som dem. Han var mellom 35 og 40 år, hans kone var rundt 40. Sammen med dem bodde barn, og barn fra tidligere ekteskap, svigerbarn og barnebarn, til sammen en familiegruppe på ca. 15 personer som Sverdrup skulle leve sammen med de følgende månedene. 

Sverdrup starter boka med en kort beskrivelse av historiske forhold, særlig forholdet mellom tsjuktsjere og de koloniserende russere. Så følger en detaljert en beskrivelse av boform/telt (overtelt, innetelt, ilsted, belysning). Sverdrup skaffet seg et eget innetelt fordi lufta ble for tett sammen med flere andre personer. Overteltet var så stort at der kunne settes opp flere enn ett innetelt. Det at et telt også kan bestå av et overtelt og et innetelt, er altså ikke en moderne oppfinnelse.

Deretter tar Sverdrup for seg bekledningen for voksne og barn, fra topp til tå – menn, kvinner og barn. Klærne var for det meste laget av skinn, mest rein, men også reveskinn. Sverdrup selv brukte konsekvent tsjuktsjeriske klær.  Han har også en gjennomgang av hvor mange reinsdyr som skulle til for de ulike bekledningene for voksne og barn. Hans beskrivelse er til tider ned til den minste detalj, for eksempel hvordan de ordnet seg med bleiebarn; "--- som små puttes de i en dobbel skinnpose med fire ekstraposer for armer og bein og med en stor klaff mellem benene. Klaffen er fylt med mose, opsmuldret ormet tre eller renhår og innholdet skiftes gang barnet skriker." 

En ung tsjuktsjerkone som ventet barn samlet ikke på barneklær med blonder, men samlet mose i en stor sekk, plukket ut kvister og tørket den godt. Hadde hun vært flittig hadde hun barnetøy nok, ifølge Sverdrup. (s 23) 

Han forteller hvordan flyttinga foregår, hvordan leirplassen organiseres, og ikke minst hvordan den forlates, ryddig og hvor etterlatenskaper fjernes omhyggelig. Sverdrup var ellers ikke særlig imponert over ordenssansen blant sine reisekamerater. Men ellers var det mye han beundret dem for, bl.a. evnen til å tåle kulde: "Når renen infanges kan ungguttene springe sig gjennomsvette, så skinnklærne klistrer seg til kroppen, og sette sig på sleden og kjøre i timevis uten å fryse."

I detalj får vi vite hvordan arbeidet fordeles mellom ung og gammel, kvinne og mann. Det samme gjelder redskaper, transportmidler og hvordan raidene er organisert. Og han forsøker å forklare hvorfor det er slik eller slik, som regel tyr han til funksjonelle forklaringer. 

Mat og matskikker blir gjennomgått nokså fri for fordommer og Sverdrup åt det meste, men rått kjøtt og tran som delikatesse avholdt han seg fra.

Vi får vite at menn og kvinner kler seg nakne etter at alle lys og lamper er slukket og legger seg under skinnfellene. Og vi får vite en del om ekteskapsinngåelser, samliv og forholdene mellom kjønnene. Det siste virker å gjøre et visst inntrykk på forfatteren, han hevder i alle fall at kvinnene er: "--- fullstendig likestillet med mennene, deres arbeid er naturligvis forskjellig, men det vurderes ikke ringere."  Sverdrup beskriver bryllup og bryllupsskikker og gir en funksjonell og rasjonell forklaring på flerkoneri og konebytte som foregikk. Det siste førte ofte til dobbeltekteskap, hvor konene fikk to ektemenn og mennene to koner, en dobbeltallianse ifølge Sverdrup. Han forklarer ordninga med at den var en forsikring mot barnløshet og barn i slike samfunn var den viktigste aldersforsikring. Et samliv mellom fire personer ville selvsagt øke sjansen for at det ble barn av det. I en slik allianse ville alle barn betraktes som felles barn. 

Religion, syn på naturen og lov og rett tas også opp i boka. Når boka går slik i dybden, og gir så detaljerte skildringer av for eksempel mentalitet, tenkesett, tro og religiøsitet henger det trolig sammen med at Sverdrup brukte tid på lære språket. Sverdrup har bl.a.  en detaljert gjennomgang av begravelsesskikker og syn på døden. Han gir da også leseren en tidvis morsom innføring om hvordan språkopplæringa foregikk, bl.a. gjennom de misforståelser og forviklinger som Sverdrups første vaklende skritt inn i det tsjuktjiske språket, førte til. Språket var naturligvis ordfattig sammenligna med et «kulturspråg» ifølge Sverdrup, men med en «forvirrende» ordrikdom m.h.t. deres eget felt, nemlig reindrift. Og han finner en interessant forskjell på kvinne og mannsspråk. Denne beskrivelsen er et eksempel på den litt nedlatende og fordomsfulle holdningen hos vestlige oppdagere og vitenskapsmann, og som noen ganger skinner gjennom i boka.

Sverdrups studier av tsjuktsjerne ble betrakta som verdifulle for kulturforskninga som min medredaktør i Norsk Polarhistorie, Harald Dag Jølle, påpeker i sitt kapittel i bind 2 i Norsk Polarhistorie.  Etnografisk Museum hadde nesten ingen gjenstander fra dette folket. Sverdrup fant harpunspisser som viste seg å ligne på funn gjort i Alaska, og dermed viktige for spørsmålet hvor inuittene stammet fra. I Norge stod spørsmålet om hvor samene stammet fra sentralt, og en hadde spesielt interesse av for folkegrupper østover i Sibir. Relasjonen mellom de to hovedformene for arktisk kultur, reinnomadisme og kystkultur, var også en viktig problemstilling for arktiske kulturstudier. Også her kunne Sverdrups arbeid brukes. Sverdrups etnografiske samling ble sammen med billedmateriale og notater overlevert til Etnografisk Museum, og språkforsker Konrad Nielsen arbeidet videre med den ordboka Sverdrup hadde laga for tsjuktsjerisk.

Men når det gjelder Sverdrups holdninger og forståelse av kulturen, er Jølle nokså kritisk. I motsetning til Nansen, Amundsen og en annen norsk polarforsker, Eivind Astrup, finnes det liten beundring og fascinasjon for polarfolkets samfunnsstruktur hos Sverdrup. Harald Dag Jølle mener Sverdrups framstilling «avviker sterkt fra for eksempel Nansens fokusering på at inuittenes opprinnelige samfunn var velfungerende og moralsk høyverdige». I boka Tre år i isen med Maud  (1926) som omhandler den sledereisen Sverdrup og Wisting hadde rundt Tsjuktsjer-halvøya i våren 1921, reiser f.eks. Sverdrup tvil om tjuktsjernes intellektuelle evner. «Vårt indtryk av tsjuktsjerne i det hele er at deres aadelige utvikling stanser i en tidlig alder» (s. 22)

Etter å ha lest Hos Tundrafolket nokså grundig vil jeg nok ikke felle en så sterk dom som min medredaktør av Norsk Polarhistorie. Nå gikk det 12 år mellom utgivelsene av Tre år i isen med «Maud» og  Hos Tundrafolket, og det kan jo hende at Sverdrup ble mildere stemt med årene. Det ville også være interessant å ha sammenlignet Hos Tundrafolket med Sverdrups kapittel i Amundsens bok Nordøstpassasjen fra 1921: Blant ren-tsjuktsjere og lamater. De to siste tekstene omhandler begge reisen i 1919/20. Den siste ble skrevet rett etter reisen i 1919/20, mens Hos Tundrafolket først ble utgitt i 1938. 

Mitt inntrykk er at Sverdrups holdninger er veldig sprikende, et godt eksempel står på nest siste side hvor han sier at han ikke hadde møtt annet enn «forekommenhet og vennlighet». Videre heter det: «Fra de rentsjuktsjerne jeg traff har jeg derfor for en stor del tatt de beste inntrykk med.»  Men i neste setning heter det: «Deres største karakterfeil er deres grenseløse ubesluttsomhet og upålitelighet.» 

Uansett: Boka er vel verdt å lese. Den gir et unikt innblikk inn i en arktisk kultur sett gjennom en norsk polar- og havforsker, og senere direktør for Norsk Polarinstitutt.

Ottar Brox

                            

                               Ottar med venner og kolleger samla på Litteraturhuset i Oslo mai 2023. 

Innlegg under boklansering av boka «Venstrepopulisme?, Ja!».  Litteraturhuset i Oslo onsdag 31. mai 2023 

Einar-Arne Drivenes

La meg starte med en påstand: Denne begivenhet og denne boka ville ikke vært til, hadde det ikke hadde vært for ei bok som kom ut for 57 år siden. Ja, jeg tenker selvfølgelig på boka «Hva skjer i Nord-Norge?» utgitt på Pax forlag i 1966, forfattet av Ottar Brox.

På seminaret hvor UiT -Norges arktiske universitet markerte 90-årsdagen til Ottar Brox sist høst, holdt jeg et kort innlegg som er trykket i denne boka med tittelen; Hva skjedde i Nord-Norge. Det å presentere Ottar Brox på 20 minutter som da og i boka, og på 5 minutter i dag, er halsløs gjerning. Men la gå.

Hva var så nytt med Brox analyse og diagnose i «Hva skjer i Nord-Norge?» anno 1966 og som ble en slags teoretisk Bibel, i alle fall et av evangeliene for oss, den gang unge populister, i Bergen rundt 1970. For å fatte meg i korthet: 

Han underminerte selve rasjonale i myndighetenes Nord-Norge politikk og han gjorde den nordnorske fiskar-bonden rasjonell.  Kombinasjonsnæringer, var ikke bakstreversk, men uttrykk for fornuftige valg, ifølge Brox. Bygdefolk var ikke særinger som satt fast i et slags kulturelt klister, som hindra teknologiske endringer, men moderniseringa måtte tilpasses den virkelighet det enkelte kysthushold levde i. Poenget var ikke nordnorsk egenart. Brox har blitt kritisert for å ha et tilbakeskuende og et essensialistisk Nord-Norge-bilde, men det er ikke riktig etter min mening. Det er helt andre bøker om Nord-Norge som rammes av den kritikken. Ottar Brox har fokusert på nordnorsk tilpasningsevne og rasjonalitet i kontrast til myndighetenes og politikernes ufornuft og myter om nordnorske lokalsamfunn. 

Ved å få myndighetene til å ta utgangspunkt i livene slik de ble levd av alminnelige folk ved kysten og med ufattelige rikdommer i havet rett utafor stue-døra, kunne en frigjøre folk og samfunn fra overføringer og subsidier utenfra, og fra offerrollen. Dette er en rød tråd i hans snart 60 års kamp for en fornuftig fiskeripolitikk i dette landet, hvor flere og flere har fått øynene opp. Innføring av grunnrenteskatt er et tegn på det. Det kunne ikke ha passet bedre enn at nettopp i dag har Stortinget vedtatt grunnrenteskatt for fiskeoppdrett, den såkalte lakseskatten.

Så har han da også egget til motstand, også blant oss historikere, inkludert meg selv, fordi han i for liten grad har inkludert «det andre» Nord-Norge, byene og industrisamfunnene, i sine analyser. Men la nå det ligge, og det er ikke det han vil bli husket for. Jeg får bare vise til dagens bok. 

Ottar Brox har vært en markant samfunnsdebattant gjennom nesten 60 år, fra fiskeripolitikk og arbeidsinnvandring, til grunnrenteskatt. Han har ikke vært redd for ømtålige og kontroversielle tema. Det er ikke mange samfunnsspørsmål han ikke har hatt meninger om, og ikke minst mot til å hevde dem og evne til å utsette seg for kritikk. Det er motet som jeg beundrer han mest for. Så seint som i 2017 kåret Norges Faglitterære Forfatterforening boka Hva skjer i Nord-Norge til Norges beste sakprosabok innafor klassen debatt og samfunn. 

Og det er ingen bok, og ingen samfunnsforsker som på den måten har gjort Nord-Norge til et forskningsfelt og samtidig satt Nord-Norge på kartet - og bidratt til å skape et nytt bilde av landsdelen, - og et nytt selvbilde. Det siste er kan hende hans viktigst bidrag til nordnorsk historie.

 

Einar Niemi - Veiviser i det mangfoldige nord.

Innledninga i festskriftet til Einar Niemi i anledning hans 70-årsdag i 2013.

     Einar-Arne Drivenes                                         Hallvard Tjelmeland                           

     Professor emeritus                                             Professor emeritus

Himmelen er stor over Saltjern, hjembygda til Einar Niemi. Det er ikke mye som stenger for utsikten mot Barentshavets himmelrand og Varangerhalvøyas vidder. Fra skrivestua i barndomshjemmet ser han over mot Ekkerøy, halvøya med sin karakteristiske rygg, Jieko, som stikker ut i fjorden, med fuglefjell og fiskeværsbosetting fra middelalderen. Over fjorden ser han bukta inn mot Grense Jakobselv og langt ute kan han, om værgudene vil, skimte profilen av Fiskerhalvøya og den store nabo i øst, Russland. Bak barndomshjemmet ligger Varangervidda med sine fiskevann, multemyrer og sin spektakulære natur, og utallige kulturminner. Stedsnavnene forteller om den flerkulturelle Nordkalotten; Langsmedvannet, Akslavannet, Kibymyra, Keita, Tanelinjärvi, Mastinjärvi, Riddojávri, Vinikabekken, Nattfjelldalen,  Idjaoaivi, Lovttasvárri og innerst inne, selve juvelen; Komagdalen.

Setter et slikt natur- og kulturlandskap sitt preg på et menneske på et eller annet vis?

En skal ikke ha lest mye av Einar Niemi eller snakket lenge med han før en stryker spørsmålstegnet. I artikkelen Den lykkelige landsbyen ved ishavet skriver han om hjemplassen  Saltjern og i artikkelen Soupanjárga – det glemte bygdesenteret i Deatnu om barndommens sommerparadis i Tana. Stilen er nøktern, ja selv i såpass personlige tekster er han den kildekritiske historiker og den kjølige analytiker. Men underteksten røper et varmt bankende hjerte for hjemtraktene, naturen og kulturen, og ikke minst en dyp respekt for generasjonene som har gått foran.

Når en ser hans samlede produksjon under ett, vil en se at Varanger har vært et sterkt faglig referansepunkt, som han selv sier, “et brennglass”, for nesten alle slags tema han har vært innom; etnisitet, samer, kvener, skolehistorie, kirkehistorie, demografi, fiskeri, politikk, industri. Men det er ingen nærsynt historiker vi har med å gjøre. Hans detaljkunnskaper skygger ikke for utsynet, tvert i mot.  Det er oversikten og utsikten som preger hans virke som historieforsker, han ser Varangerhistoria fra fuglens perspektiv. Det lokale er del av noe langt større; regionalt, nasjonalt, transnasjonal og globalt. Han gjør Varanger til en del av verdens historie og vice versa. Derfor er han en slik eminent faglig veiviser.

Einar Alfred Niemi ble født den 16. september i 1943. Familien er et typisk uttrykk for det flerkulturelle og flerspråklige Finnmark. På farssida var oldeforeldrene født i Finland og flytta til Varanger på 1860-tallet. Mathis og Kaisa Hyvönen slo seg ned Saltjern, Kaisa og Mathis Niemi i nabobygda Høvik.  Fra en tilværelse som bønder i de nord-finske skogene i traktene rundt Tervola og Rovaniemi, ble de nå nødt til å skaffe seg det daglige brød som fiskere, småbrukere og handverkere på strandflatene til det veldige Barentshavet. Morsslekta kommer fra Tana, med både finske og samiske familierøtter, Tapio og Hallonen, og med tilknytning til andre kjente slekter i indre Finnmark som Fors, Gaup, Hirsti og Pavelsen. Faren hadde finsk som morsmål og mora samisk, men hun snakker også flytende finsk. I hjembygda Saltjern var dagligtalen finsk eller kvensk, men som overalt ellers under fornorskningsperioden, var hans foreldre opptatt av at ungene skulle beherske norsk til fingerspissene.

Hans første leveåret var dramatisk. Da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944, bodde familien hos hans besteforeldre i Tana mens faren var anleggsarbeider på den nye Tana bru. Sementen og malinga hadde så vidt tørket da brua ble sprengt og sivilbefolkninga ble jaget på flukt. De kom seg  til fjells sammen med naboer, til en gamme og var forberedt på overvintring, men ble sporet opp i nysnøen av en tysk patrule og arrestert. De ble så sendt på en 18-timers busstur over Ifjordfjellet til Kunes i Laksefjorden, deretter til Billefjord i Porsanger. Da hadde de vært vitne til at moras hjemgård, Lundemo, sammen med den øvrige bebyggelsen var blitt flammenes rov, et resultat av den brente jords taktikk.

Fra Billefjord ble de med på den beryktede Karl Arp-transporten til Narvik. Om bord i Karl Arp ble over 1800 evakuerte stuet sammen i akterrommet. Det brøt ut tyfus, dysenteri, og diare herjet. Svake og elendige kom de til Narvik etter 5 døgn på reise, et 20-talls mennesker døde under veis. De neste månedene tilbragte familien Niemi i Stadsbygd i Rissa kommune hvor de ble meget godt mottatt. Men faren var fast bestemt på å returnere så snart det lot seg gjøre. Til tross for de svært strenge restriksjonene på tilbakevending den første sommeren etter krigen, var de allerede i slutten av juli 1945 tilbake i hjembygda og først i august fikk Einar en søster. De hadde deltatt på det som enkelte har omtalt som "Norges største sivile ulydighet". Som så mange andre finnmarkinger brant de etter å starte arbeidet med å reise Finnmark fra asken.

Som så mange ungdommer drømte Einar Niemi om å se mer av verden, og for gutter fra kyst-Norge var det ingen uoppnåelig drøm heller. Noen år som sjømann var den vanligste form for dannelsesreise i de dager for kystungdom. Han insisterte på å gå et år ekstra på folkeskolen for å bli gammel nok til å få reise til sjøs, mens både lærer og skoleinspektør la press på mora for å få henne til å overtale Einar til å velge skoleveien. Meget motstrebende søkte han seg inn på realskolen i Vadsø. Møtet med rektor og norsklærer Tom Hustad ble viktig. For første gang ble han fra en bak katetret gjorde oppmerksom på sin egen særegne etniske og kulturelle bakgrunn, og møtte utfordringa om å få skrevet historia om den finske innvandringa.

Gymnasårene fra 1960 til 1963 tilbragte han som flere av sine historikerkolleger ved Finnmark offentlige gymnas i Alta. Det ble for han som for mange andre, det første skrittet inn i et yrkesliv og tilværelse som var totalt fremmed for foreldre og generasjonene før han. Forutsetninga for videre studier og en akademisk karriere var at skoleprestasjonene og karakterene holdt mål. Ryktene i klassene under han gikk om at han overtok både historietimene og engelskundervisninga når læreren ikke dukket opp. I tillegg gjorde han seg også bemerket på idrettsbanen, både vinter og sommer. Flere av hans nåværende kolleger husker hans elegante måte å ta seg fram over isflatene på Bossekop skøytestadion, i konkurranse med lokale, men også med datidas nasjonale skøytehelter.

Etter militærtjeneste med påfølgende tjeneste som FN-soldat i Gaza tok han fatt på studiene ved Universitetet i Oslo med fagene statsvitenskap, engelsk og historie. I 1972 avla han hovedfagseksamen i historie med hovedoppgaven om den finske innvandringa til Vadsø by og landdistrikt 1845-1885. Han hadde altså fulgt realskolerektor Hustads utfordring om å skrive den finske innvandringshistoria. På veien hadde han fått stor inspirasjon av Hans Kristian Eriksens artikler om kvenenes historie og støtte i det solide forskningsmiljøet rundt sin veileder, nestoren i norsk migrasjonsforskning i etterkrigstid, professor Ingrid Semmingsen.

Resultatet ble glimrende, et forskningsarbeid senere migrasjonsforskere har vært nødt til å forholde seg til, og et standardverk for migrasjoner på Nordkalotten. Likevel var det ingen forskerkarriere han så for seg. Med hovedoppgaven i kofferten vendte han hjem til Vadsø og Vadsø gymnas til ei lektorstilling. Det utfordret hans medfødte evner som faglig formidler, et talent han har utvikla og dyrket i et langt faglig liv og som har gjort han til en etterspurt foreleser og foredragsholder i inn og utland. Einar Niemi trives på talerstolen og bak kateteret.

Da han vendte hjem i 1972, stod landsdelen midt oppe i kraftig vekstperiode både når det gjaldt helsevesen, utdanning og forskning, ja til og med kultursektoren fikk sitt. Nå ble det også mulig å drive forskning i den nordlige landsdelen, ved Universitetet i Tromsø, distriktshøyskolene i Alta og Bodø og Nordisk samisk institutt i Kautokeino. 1970-tallet var regionenes tiår, politisk og kulturelt, noe studie- og forskningsprogrammene ved landsdelens nyetablerte universitet bar preg av det, ikke minst gjaldt det et fag som historie. Nå måtte Nord-Norges og Nordkalottens historie tas på alvor og bli gjort gjenstand for akademisk historisk forskning, og ikke minst formidles. Tid og sted var med andre ord perfekte for de av etterkrigsgenerasjonen som hadde valgt en akademisk utdannelse, inkludert kultur- og humanistiske fag. Når en i tillegg hadde dokumentert et så unikt forskertalent som Niemi hadde gjort, var det ikke rart henvendelsene fra Tromsø snart begynte å komme, bl.a. fra Berge Furre, den første historikeren ved UiT. Utålmodige hovedfagstudenter som mente at nordnorsk lokal- og regionalhistorie var selve meninga med livet, presset også på.

Da den stillinga som skulle ha et særlig ansvar for det nordnorske perspektivet skulle lyses ut i 1974, var det viktig for hovedfagsstudentene å gjøre Einar Niemis kandidatur kjent. Den sikreste måten på å gjøre det på, var å tilby han talerstolen som gjesteforeleser. Det ble en typisk Niemi-forelesning, med stor flukt i tid og rom, med fokus på Nordkalotten og Nordområdenes økonomiske og politiske historie over flere hundre år. Den professorale usikkerheten som måtte ha vært i lærerstaben om den unge Vadsø-lektorens faglige potensiale, forsvant som dogg i morgensol i takt med at han skapte orden og fikk fram de store linjer i et uoversiktlig stoff.  

I 1975 var han på plass i Tromsø som universitetslektor i historie og tok med stor energi opp arbeidet med oppdraget han hadde fått: å styrke den lokal- og regionalhistoriske profilen. Men det var det ingen introvert lokalisme som preget hans forskning, veiledning og undervisning, den internasjonale og transnasjonale koblinga var tilstede fra første stund. Utad påtok han seg et stort ansvar for kontakten med den lokalhistoriske bevegelse i landsdelen og for fagmiljøets utadretta virksomhet, bl.a. gjennom De nordnorske historieseminarene som seksjonen arrangerte årlig fra 1976. Hans faglige formidlingsevner kom til nytte fra første stund.

Allerede i 1976 bidro han med en 80 siders oversikt og syntese over nordnorsk historie, fra Komsakulturen til etterkrigstid, i boka Trekk fra Nord-Norges historie utgitt av Gyldendal Norsk Forlag. Det er hans første bidrag i en lang rekke slike syntetiserende sammenfatninger av historiske utviklingstrekk hvor fokus kan være ulikt; regioner, lokalsamfunn, mellomstatlige forhold, minoriteter og etniske grupper eller historiografi. Et senere eksempel på hans syntetiserende evner er hans bidrag i Nordnorsk kulturhistorie fra 1994. Dette er en sjanger Einar Niemi har dyrket bevisst og behersker bedre enn de aller fleste, og er kanskje et av hans viktigste faglige merkenavn.

Fra Vadsø hadde han tatt med seg et stort forsknings- og oppdragsprosjekt som i 1983 resulterte i et over 600 siders praktverk om hjembyen, Vadsø bys historie bd. 1, Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833). Boka har en imponerende bredde i tema og emner, og viser en uforferdet vilje til å trekke inn alle typer kildemateriale, navnemateriale og ikke minst materiell kultur. Forfatteren demonstrer sin evne til se lokalsamfunnet i en større kontekst, boka er også ei Varangerhistorie, til tider også Finnmarks historie.        

I Tromsø startet også hans forskningssamarbeid med Knut Einar Eriksen, en kollega sørfra som hadde pakket ut flyttelasset i Tromsø omtrent samtidig som han selv. Det resulterte i standardverket om norsk minoritetspolitikk fram til 1940 som de ga ut i 1981, Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Det var et nybrottsarbeid i den historiske litteraturen om norsk minoritetspolitikk. Ikke bare var det den første systematiske historiefaglige behandlingen av temaet, perspektivet var også nyskapende. Norsk minoritetspolitikk ble vurdert både i forhold til ideologi, nasjonsbygging, mellomstatlige forhold og sikkerhetspolitikk i nord. Boka vakte og vekker debatt når det gjelder sikkerhetspolitikkens forklaringskraft, men er utvilsomt fortsatt standardverket på feltet.               

Den første periode ved Universitetet i Tromsø ble kort. I 1977 ble Einar Niemi den første fylkeskonservator i hjemfylket, ei stilling han hadde fram til 1989. Fylket kunne dermed dra veksler på en av sine egne med bred historiefaglig og kulturhistorisk kompetanse og som i tillegg hadde både blikk og evner for de store administrative og faglige utfordringene stillinga innebar. Det viste seg da også å bli et lykkelig sammentreff av oppgaver og person i en viktig omstillingsperiode for kultursektoren i fylket. Her fikk han også en plattform hvor han kunne demonstrere sine evner til å gjøre historieforskning samfunnsmessig og politisk relevant. Slikt ryktes raskt og han ble trukket med i flere store offentlige utredninger, utvalg og råd. I 1976 hadde han sammen utredet norsk-finske kulturforhold på oppdrag fra Norsk kulturråd og på 1980-tallet deltok han i Samekulturutvalget som ble opprettet i kjølvannet av Altasaka. I de senere år har han vært medlem i Europarådets Advisory Committee for Framework Convention for Protection of Nation Minorities.

Han brøt på ingen måte båndene til forskning og det historiefaglige miljøet i Tromsø. I 1984 ble han professor II ved UiT med ansvar bl.a. for de årlige nordnorske historieseminarene. Han var sentral i styringa av forskningsprogrammet Samisk og kvensk språk, historie og kultur som ble finansiert og drevet av Norges allmenvitenskapelige forskningsråd gjennom hele 1980-tallet. Han deltok samtidig i et stort europeisk forskningsprosjekt, Comparative studies on governments and non-dominant ethnic groups in Europe, 1850-1940. Prosjektet var organisert i ulike forskningsgrupper og resulterte i en serie på 8 bøker ut gitt på New York University Press.

I 1989 vendte han tilbake til Tromsø, nå som professor i full stilling. Dette korresponderte med de store endringene som oppløsninga av den kalde krigens strukturer førte med seg, ikke minst i nord. Med stor kraft gikk Einar Niemi inn i samarbeidsprosjekt som nå kunne realiseres under de nye forutsetningene, i en vifte av aktiviteter der han ble en primus motor. De nye åpningene mot øst, institusjonelt forankret i Barentsregionen fra 1993, ga også en plattform for transnasjonalt samarbeid mellom historikere. I 1992 kom praktboka “Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom 1000 år”, der Niemi var redaktør og der han også skrev den innledende artikkelen. Samme år holdt han innledningsforedraget på et stort norsk-russisk historikermøte i Tromsø. På grunnlag av denne kom så publikasjonen “Den menneskelige dimensjonen i nordområdene”, utgitt på norsk i Arkhangelsk i 1994, igjen med en oversiktsartikkel av Einar.

Dette var starten på et omfattende historikersamarbeid innenfor hele den nåværende Barentsregionen – hele tida med vår mann som omdreiningspunkt. I november 1993 var det en oppstartkonferanse for det omfattende nordområdeprosjektet “Stat, religion, etnisitet i nord ca 700-1990”, der Einar Niemi tegnet og forklarte på en slik måte at alle de tilstedeværende, fra universitetene i Tromsø, Arkhangelsk, Oulu og Umeå, så hvordan dette gigantiske spenn av tid og begivenheter på magisk vis kunne henge sammen i en stor, samlende idé, en idé som materialiserte seg i en rekke publikasjoner, alltid med artikler fra Einars hånd. 

Fra nå av ble han nordområdehistorikeren par excellence, en nettverksbygger av første rang. Han var sentral organisator og faglig bidragsyter til nye nettverk og nye prosjekt i nord, slik som “The Modernisation Processes in the Barents region” fra 2004, som etter hvert resulterte i fire artikkelsamlinger, der også nye stemmer fra nord kunne komme til orde, stipendiater fra en lang rekke universitet fra alle de fire nordlige regionene i Barentsregionen. Dette transnasjonale engasjementet både på Barentsregion-nivå og i det norsk-russiske historikersamarbeidet toppet seg i 2014, da verket “Barents History and Encyklopedi” ble utgitt i tre bind (med Einar i styringsgruppa og som bidragsyter) og et tobindsverk om norsk-russiske relasjoner (der han hadde bidrag til begge bind). Artikkelen om pomorhandelen fra 1992 og artikkelen “Etnisitet, nasjonalitet og grenseforhold i det nordligste Skandinavia fram til vår egen tid” fra 2005 får representere dette grenseoverskridende og grensehistoriske engasjementet i denne boka.

Niemi etablerte seg altså som historiker på et nordområdenivå, med utgangspunkt i det transnasjonale, grenseoverskridende. Men samtidig gikk han tungt inn i det subnasjonale, i den regionen han sjøl hadde utspring i – Nord-Norge. Her hadde han markert seg alt på 1970-tallet, og han var som tidligere vist også sentral i arbeidet med Nordnorsk kulturhistorie, der han kom med i redaksjonsutvalget helt fra starten i 1989. Ved inngangen til 1990-tallet løftet han dette feltet inn i den europeiske diskusjonen om oppkomsten av regioner og regionalisme, i ei tid der “regionenes Europa” var tidas slagord. Væpnet med teorier om regioner og nasjoners utviklingshistorie, med den finske geografen Anssi Paasi som særlig viktig inspirasjonskilde, etablerte han regionhistorie som et nytt felt i Norge. Artikkelen “Regionalism in the North: The Creation of “North Norway” i Acta Borealia 2/1993 (trykt i denne artikkelsamlinga) er karakteristisk for denne ambisjonen. Dette var et felt han holdt varmt i åra som skulle følge. På Verdenshistoriekongressen i Oslo i 2000 ledet Einar Niemi sesjonen “Regions and Regionalisation”, den eneste norske, der han holdt innledningsforedraget og der det ellers var foredragsholdere fra Kamerun, Canada, Tyskland, Nigeria, USA, Nederland, Finland, Danmark og Norge.

På tross av at Niemi her bygde opp en regionhistorisk karriere på å vise hvordan Anssi Paasis stadieteori passet svært godt på Nord-Norge, der han sjøl viste hvor og når en nordnorsk strateg i eksil på slutten av 1800-tallet oppfant Nord-Norge som region, var han likevel den første til å vise hvordan den nordnorske fellesidentiteten forvitret utover på 1990-tallet, der rivalisering mellom regionale sentra og nye identiteter utfordret den nordnorske regionalismen (se for eksempel artikkelen “Skapingen av Nord-Norge – av én eller flere regioner?” fra 2010). Her er ingen teleologi, en forutbestemt retning i utvikling av regionen Nord-Norge!

Dette sterke engasjementet for nordområdehistorie, nordområdesamarbeid og regionhistorie hadde fra første stund ei forankring i hans opprinnelige interesse for minoritetshistorie. Nordområda var ikke bare nordlige, de var også flerkulturelle, slik også Nord-Norge som region var det. Ei gruppe som i særlig grad ble rammet av grensedragninger og geopolitikk gjennom århundrer er Neidensamene, eller østsamene. Dette var ei gruppe Niemi først omtalte i en artikkel i 1989. men som han siden gjorde grundige studier av under arbeidet med en offentlig utredning for Samerettsutvalget i 1996. Dette var et grundig nybrottsarbeid som løftet fram en tragisk skjebne i nord, i forkortet form her representert med artikkelen “Østsamene: Urfolk og grenseminoritet” fra 1999.

Det var likevel en annen minoritet i nord som i økende grad utover på 1990-tallet ble viet mest oppmerksomhet fra Einar Niemis side, nemlig kvenene – som jo var hans faglige utgangspunkt med hovedfagsoppgava fra 1972. Her kunne han også trekke veksler på sitt grunnleggende arbeid med boka “Den finske fare” fra 1981. Kvenene var den usynliggjorte minoriteten i nord, som dessuten kom i skyggen da samene i økende grad fikk gjennomslag i sin rettighetskamp. Niemi var sterkt involvert i Norges forskningsråds satsinger på kvensk forskning, først ved å være medforfatter av en rapport om kvensk forskning i 1995 som førte til utlysing av forskningsmiddel i siste halvdel av tiåret. I 2003 ble han leder av NFR-prosjektet “Kvenner og skogfinner i fortid og nåtid”, administrert fra Tromsø. Sjøl bidro han også som veileder av ei rekke master- og doktorgradsavhandlinger om kvenske forhold.

Dette fagpolitiske engasjementet ble fulgt av et stort faglig nybrottsarbeid i studiet av kvenene som nasjonal minoritet, en status kvenene fikk da Norge ratifiserte Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter i 2000. Artikkelen “History of minorities: The Sami and the Kvens” gir en første samlet historiografisk oversikt over kvensk historieforskning, for øvrig typisk for svært mange artikler Niemi har skrevet som gir en forskningshistorisk og aktuell presentasjon av faglitteraturen på felt som han går djupt inn i (se for eksempel artikkelen “Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt” fra 2010). I de tjue år som fulgte skulle det komme ei rekke artikler som diskuterer kvenene som nasjonal minoritet, alltid forankret i oppdatert kunnskap og teorier om minoritetshistorie og identitetsskaping. 

Med Niemis bakgrunn – som forsker på finsk innvandring til Norge, som ekspert på minoritetshistorie og på 1990-tallet også som forsker på norsk utvandring til USA (se artikkelen “American, Norwegian, or North Norwegian?”) med et etnisk og regionalt perspektiv, var han et opplagt valg som medlem av den forskergruppa som ga ut Norsk innvandringshistorie i tre bind i 2003, et verk som for øvrig oppnådde Brageprisen. Her kunne han i bind to tilføre verket et nordlig perspektiv, med nye perspektiv og ny kunnskap om norsk minoritetspolitikk i tida fram til 1860 (poeng fra dette arbeidet kan gjenfinnes i artikkelen om lappologen Jens Andreas Friis). 

Siden slutten av 1990-tallet har Niemi vært opptatt av hvordan kategorisering av ulike minoritetsgrupper også involverer hierarkisering, politikk og makt, noe artikkelen “Kategorienes etikk og minoritetene i nord: Et historisk perspektiv” fra 2002 får stå som eksempel på. Dette har også i noen sammenhenger ført Niemi inn i diskusjoner om forholdet mellom politikk og vitenskap, der han forfekter den kritiske distansens perspektiv. Niemis ekspertise på feltet innvandring, minoriteter og flerkulturalitet førte han også inn i rollen som norsk ekspert i Europarådets “Advisory Commitee for Framwork Convention for Protection of Nation Minorities” og i det regjeringsoppnevnte utvalget som la fram NOU-en “Velferd og migrasjon” i 2011 (“Brochmannutvalget”).

Nordområdenes historie, regionhistorie og minoritetshistorie har vært de tre mest sentrale forskingsfelta . Men i Einar Niemis rikholdige arsenal av faglige arbeider er det også mange innslag av større og mindre artikler på andre områder; byhistorie, idrettshistorie, arbeiderhistorie, lokalhistorie. Det er en rekke eksempel på slike arbeid i denne artikkelsamlinga, og de er alle preget av engasjement og av at de ulike fenomena, samme hvor avgrenset temaet i utgangpunktet har vært, blir plassert i en større sammenheng som gir ny innsikt og aha-opplevelser for leserne. 

Og da er det et siste aspekt ved vår jubilant som må framheves: Hans enorme formidlingsevne og -vilje. Einar Niemi tar ikke lett på de oppgaver han aksler, enten det er artikler til et vitenskapelig tidsskrift eller til ei lokal årbok. Han stiller minst like gjerne opp for et lokalt publikum av historieinteresserte som på vitenskapelige konferanser. Talløse er de foredrag han har hatt over hele landsdelen, alltid godt mottatt og alltid gitt tilhørerne faglig substans – i en populær form. Det var da også svært fortjent at han i 2009 fikk Universitetet i Tromsøs formidlingspris.

Og til slutt må nevnes at Einar Niemi har vært en lagspiller, en kollega som har gitt av seg sjøl, som har inspirert og tatt på seg krevende oppdrag for fagmiljøet vårt, en kollektivitetens mann. Vi er derfor glade for at han som professor emeritus fortsatt tilhører det historiefaglige miljøet i Tromsø, der han fortsatt vil spille en viktig rolle som vitenskapsmann, som samfunnsengasjert borger og som inspirator – sjøl om han nok i perioder trekker seg tilbake til skriverstua ved barndomsheimen i Saltjern. Vi slipper ikke taket i han!