Polarforskning i flaggets tjeneste?

 Publisert i Nordnorsk debatt (avisa Nordlys og Khrono.no)

 

Tidligere UiT-rektor Jarle Aarbakke spør i Nordlys om det er riktig å bruke forskningsfartøyet Kronprins Haakon som isbryter i Antarktis på bekostning av forskning i de nordlige polarstrøk. 

 

Spørsmålet om polarforskning og norske politiske interesser er ikke ny. Det ble også et brennhett tema da det gjaldt den norske deltakelse i Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957/58. Vitenskapshistorikeren Robert Marc Friedman har avslørt hvordan forskningsinteresser måtte vike for utenrikspolitiske hensyn da det norske bidraget til IGY ble planlagt (Norsk polarhistorie, bd.2 s. 372 ff). Midt under den kalde krigen ble det etablert et storstilt internasjonalt forskningssamarbeid, hvor land fra alle kontinenter deltok. Da IGY startet, hadde 68 land opprettet vitenskapelige programmer med om lag 60 000 deltakere. IGY-retorikken var at dette var ren vitenskap, ikke politikk. 

 

Så enkelt ble det ikke, særlig etter at Sovjetunionen bestemte seg for å delta. USA var bekymret for Sovjetunionens eventuelle vitenskapelige baser i Antarktis og ønsket å få sine allierte med på mottiltak. Norsk UD ble spurt om Norge hadde noen planer for norsk forskning i IGY-året i Antarktis. Da byråsjef Gustav Heiberg sendte forespørselen fra USA videre til Norsk polarinstitutt (NP) og den nasjonale komiteen for IGY, var svaret et kontant nei. NPs direktør Sverdrup mente at økonomiske grunner gjorde det opplagt at Norge burde konsentrere seg om Svalbard. Den nasjonale IGY-komiteen var fra begynnelsen også meget skeptisk til ekspedisjoner som forutsatte store grunnlagsinvesteringer, og en ekspedisjon til Antarktis var dermed utelukket. Byråsjef Heiberg i UD var derimot mer urolig for Norges posisjon i Antarktis og «våre suverenitetskrav» og for Sovjetunionens hensikter, og byråsjefen hadde USA i ryggen. UD konkluderte med at Norge var nødt å sende en ekspedisjon til Antarktis. Regjeringen foreslo og Stortinget vedtok at Norge skulle sende Norway Station-ekspedisjonen, organisert og ledet av Norsk polarinstitutt. Polarforskerne måtte følge flagget.

 

Tilbake til dagens bruk av landets flotteste forskningsskip som isbryter for å bringe forsyninger til forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Det er ikke vanskelig å slutte seg til Aarbakkes skepsis. Riktig nok har det vært og vil alltid være en tett forbindelse mellom politikk og forskning i polarområdene. Det trenger vi som nasjon ikke å være beskjemmet av, og der er vi i godt selskap med alle polarnasjoner. Men er det ikke nå tid for å diskutere hvor store pengesummer en skal bruke av knappe forskingsbudsjetter til forskning i Antarktis. En forskning som så sterkt er knytta til utenrikspolitikk. I hvor stor grad skal utenrikspolitikken være styrende for ressursbruken i polarforskninga. Må forskerne eller forskningspengene alltid følge flagget?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nordnorsk havari

Innlegg i Nordnorsk debatt (Avisa Nordlys) 23. okt. 2021

I oktober 1994 ble Nordnorsk kulturhistorie lansert i Bodø. Verket ble godt mottatt og fikk Brageprisen for beste faglitterære verk samme år.

 At Bodø ble valgt som lanseringssted, var ikke tilfeldig. Ideen til verket hadde daværende fylkeskultursjef i Nordland, Aslaug Vaa. Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen finansierte verket, og det administrative ansvaret ble lagt til Nordland fylkeskommune. Og de tre redaktørene var bosatt i Tromsø. Dette var et felles nordnorsk løft. Det første Aslaug Vaa gjorde da bevilgningen var på plass, var å ta en telefon til UiTs rektor, historikeren Narve Bjørgo. Aslaug Vaa tok det som en selvfølge at Universitet i Tromsø, som hele landsdelens universitet, tok sitt ansvar for å realisere bokverket. Bjørgo sendte stafettpinnen videre til historikerne ved UiT. Redaksjonskomiteen avspeilet også at dette var et felles nordnorsk prosjekt med medlemmer fra Mosjøen til Vadsø, og de 50 forfatterne kom fra ulike disipliner og profesjoner i landsdelen.

Over 30 år har gått siden ideen ble født, og altså realisert i 1994. Kunne dette bokprosjektet ha blitt realisert i dag? 

Årene etter 1994 har vært preget av en kraftig forvitring av det nordnorske regionale felleskapet og identitet. Felleskap og identitet er nå knyttet til mindre regioner og til fylkene. Samfunnsforskerne kaller det gjerne fylkifisering. Den opprivende striden om regionreformen og sammenslåinga av Troms og Finnmark er eksempler på dette. 

Det at landsdelen i dag står med to universitet, hvorav det ene også omfatter Nord-Trøndelag, er et uttrykk for det samme. I Nordland var fylkeskommunen og Bodø kommune viktige og trolig avgjørende økonomiske støttespillere for ei faglig styrking av den daværende høyskolen, som var ei viktig forutsetning for Nord universitet. Solide bevilgninger til to store forsknings- og bokprosjekter, Nordlands historie og Bodø byhistorie, var en del av dette. Resultatet var solide bokverk og et faglig sterkt historiemiljø ved Nord universitet.

Ingenting er galt med engasjement og konsentrasjon om prosjekter på fylkes- eller kommunalt nivå. Kanskje var det naturlig at den nordnorske bølga fra 1970-tallet dabbet av, kanskje også nødvendig. Men jeg synes det er synd at landsdelsengasjementet nå er på et lavmål. Flere av de fellesarenaer vi hadde bl.a. innafor kultur, er lagt ned eller sover tornerosesøvn. Så langt har det gått at det er kommet forslag om å rive portalen ved fylkesgrensa mot Trøndelag. Den som har ønsket oss velkommen til Nord-Norge. Nei, Nordnorsk kulturhistorie kunne neppe blitt realisert i dag.

Jeg mener fortsatt at folk nordpå er tjent med å løfte i flokk, politisk og kulturelt. Det regionale Nord-Norge må gjenreises.  Noen av de viktigste aktører i et slikt prosjekt er Nord universitet og UiT-Norges arktiske universitet. De må i langt sterkere grad enn i dag samhandle og opptre med en stemme i det nasjonale kor. På lengre sikt bør vi ha ett universitet, Universitetet i Nord-Norge. Det forutsetter at de mindre forsknings- og studiemiljøene, som nå er fusjonert inn i de to universitetene, får tid til å styrke seg og ikke må leve i frykt for å bli nedlagt. Det er et ansvar som de to universitetene ikke alene har ansvar for, det er også en sak for politikerne, som må sørge for at penger følger de politiske vedtak. 

Når jeg er en smule optimist, kommer det av den felles begeistring og stolthet vi nå observerer, fra Majavatn til Grense Jakobselv, når det gjelder det viktigste av det uviktige i livet, nemlig fotball. En landsdel som har et lag og fostrer spillere som viser en fotball som til nå ikke har vært vist her til lands, må da kunne agere som en region. 

Heia Bodø-Glimt!

Toppen av fjellet

 Min bokanmeldelse i avisa Nordlys 24.2 2021

Samenes historie fra 1751 til 2010

Astri Andresen, Bjørg Evjen, Teemu Ryymin (red.)

Det å skrive ei sammenfattende historie, eller syntetiserende historie som det gjerne heter på fagspråket, attpå til med mange forfattere og med et tema som omfatter fire stater, leder tankene mine til myten om Sisyfos. Sisyfos var grekerkongen som ble dømt av gudene til å rulle en stein opp på et høyt fjell, men så snart han nærmer seg toppen, glipper taket og steinen raser ned igjen. Sisyfos prøver igjen og igjen, for aldri å lykkes. Det er den utfordringa de tre redaktørene og de 11 forfatterne har gitt seg i kast med, hverken mer eller mindre. Lykkes de så, der Sisyfos feilet, å nå toppen av fjellet?

Boka handler om «samers liv og forholdet mellom samer, deres naboer og statsmakten, først og fremst i Norge» heter det i innledninga. Det kan forstås som om boka omhandler alt som angår samisk kultur og samfunnsliv etter 1751. Det gjør den ikke, heldigvis. Det blir sjelden god historie dersom en følger Askeladdens prinsipp: jeg fant, jeg fant. Men selv om bokverket ikke dekker alle tema som kunne vært med, bl.a. kirkas og læstadianismens rolle i etterkrigstida, er det et imponerende bredt lerret som trekkes opp. Her er forskningshistorie, befolkningshistorie, økonomisk historie, fra reindrift til kystsamisk jordbruk og fiske, de samiske organisasjonene, rettshistorie, statens minoritetspolitikk, de samiske institusjonene, kultur og kunst, samenes urfolksstatus, retten til land og vann og et eget kapittel om krigen og samene. Ikke bare det: også geografisk favner bokverket bredt, fra nordsamisk til sørsamisk med komparative sideblikk både til Russland, Finland og Sverige.  Bredden i bokverket tar nesten pusten fra en, uten at vi drukner i detaljer. Det er godt gjort, takket være en ryddig disposisjon og myndige redaktører.

Det bærende prinsippet i verket er at samene riktig nok var offer for statlig politikk og moderniseringsprosesser, men vel så viktig er de samiske aktørers handlinger (deres agens). Dette kunne så lett ha blitt ei sammenhengende offerhistorie. Det har det ikke blitt fordi redaktører og forfattere systematisk har hatt fokus på samiske aktører og på samisk selvorganisering.  Det er statlig politikk og dens konsekvenser, men ikke minst samenes reaksjon på denne politikken som er hovedkriteriene for periodeinndelinga i verket med historiske vendepunkter i 1751, 1814, 1852, 1917, 1940, 1945, 1963 og 1990. Ett unntak fra den strengt kronologiske framstillinga, er kapitel 2, om den samiske befolkninga, som omhandler hele perioden fra 1751 fram til i dag. Dette grepet gjør det lettere å diskutere størrelsen, den geografiske utbredelsen, den demografiske utviklinga og de skiftende metodene som har vært brukt for å tallfeste den samiske befolkninga opp gjennom tidene. Kapitlet demonstrerer til fulle hvor utfordrende samisk befolkningshistorie er. Selv så grunnleggende data som befolkningens størrelse er det vanskelige å tallfeste. 

Forfatterne har heller ikke berøringsangst når det gjelder kontroversielle tema. De er heller ikke redde for å ta egne standpunkt. Det gjelder f. eks i avsnittet om Kautokeinoopprøret i 1852, hvor der redegjøres saklig for mulige årsaksfaktorer og ulike forskerposisjoner, men hvor forfatteren konkluderer med at dette var et religiøst opprør, slik aktørene selv hevdet. Et annet eksempel er begrepsbruk. Enkelte urfolksforskere har ment at begrepet «fornorskning» burde erstattes med «kulturelt folkemord». Det argumenteres etter min mening godt for at en i bokverket har valgt den tradisjonelle begrepsbruken, «fornorskning» og «fornorskningsprosess». Forfatterne får også godt fram at de samiske aktørene ikke er noen homogen masse, meningsmangfoldet er like stort her som i andre befolkningsgrupper, selvfølgelig. Det gjøres på en forbilledlig måte f.eks i avsnittet om Altasaka. Viljen til også å behandle kontroversielle spørsmål borger for at forfattere og redaktører også er forberedt på frisk debatt om boka. 

Samenes historie i Norge og deres forhold til stat og nabofolk er heller ingen rettlinjet historie. For mange vil det være overraskende at staten og myndighetspersoner hadde en mer inkluderende og åpen holdning til landets minoriteter (samer og kvener) i perioden før 1850 enn tilfellet var i fornorskningsperioden i tiden etter 1850. Skillet mellom fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess er klargjørende. Fornorskningspolitikk var en målrettet og bevisst politikk for å assimilere samer og kvener, gjøre dem norske, språklig og kulturelt. Fornorskningsprosessen omfatter i tillegg til politikken også hvilke konsekvenser allmenne økonomiske og kulturelle moderniseringsprosesser hadde i assimileringa.

Historie uten geografi er nonsens, skal en av historiefagets nestorer engang ha sagt. Jeg vil heller si: historie uten kart blir fort nonsens. Flere av poengene i boka ville ha blitt mer forståelige om bokverket hadde inneholdt flere kart. Ikke minst gjelder det i de kapitlene som omhandler den intrikate historien om reindrifta. Løsningen som er valgt m.h.t rammetekster synes jeg heller ikke er vellykket. Mange er så lange at de like gjerne kunne ha vært integrert i hovedteksten. Forlaget skulle også ha vært mer raus med å forsyne prosjektet med en egen billedredaktør. Boka hadde fortjent en bedre billedlegging.        

Bokverket gir innsikt i detaljene og nyansene, og boka gir sammenheng og utsyn ved veis ende. Grunntonen i bokverket er empatisk og solidarisk når det gjelder studieemnet, men samtidig har boka den nødvendige kritiske distansen, og viktigst av alt: den er skrevet uten skylapper.

Min konklusjonen er entydig: Bokprosjektet lykkes der Sisyfos feilet, - å nå toppen av fjellet. Her oppe savnes en person, Henry Minde. Han er Norges første professor i samisk historie og var initiativtaker til dette bokprosjektet og arbeidet i flere år med prosjektet inntil helsa sviktet. Flere av kapitlene lener seg tungt på hans forskning. Boka er tilegnet ham, et naturlig valg, men først og fremst en velfortjent hyllest.   

 

Populisme på norsk. Gjensyn med ungdommelig aktivisme.

                                                           

I februar 1971 dannet en flokk studenter i Bergen "Populistiske Arbeidsgrupper"(PAG). Aksjons- og frontarbeid ble prioritert, som for eksempel i innsats i den brede samlingen mot EEC. Tanken var at bare gjennom å skape brede, tverrpolitiske fronter kunne en regne med å få gjennom de tiltak som ledet fram til et populistisk samfunn. Vi ønsket å engasjere langt flere enn de som var beskjeftiget med tradisjonell partipolitikk. Det som etter hvert skulle kjennetegne norsk populisme, var den økologiske orienteringa. Dette kom blant annet fram i "Grønn sosialisme for utkantproletarar" av Bjørn Unneberg, og særlig i "Populisme i norsk sosialisme" av Hartvig Sætra. Og ikke minst var Ottar Brox og hans bok "Hva skjer i Nord-Norge" viktig. I de siste årene har noen av oss vært samlet til PAG-seminarer hvor vi diskuterer tema som var aktuelle i fjerne studieår, men som også er aktuelle i dag. Det følgende er mitt bidrag i 2017 i Hyllestad.

Historie og politikk.

Einar-Arne Drivenes

Det er første gang jeg har vært med på ei slik PAG-samling, og er derfor også mitt første forsøk på å reflektere litt rundt min egen politiske vandring fra den gang vi mente at populismen (Brox-varianten) var svaret, og som i kontant forstand ga seg uttrykk i at vi i samla flokk kjempet mot EEC i 1972.  Noen av dere har jeg ikke sett siden festen og nachspiel på Fantoft den 24. september 1972 hvor vi feira seieren i den kampen.  Dagen etter flytta jeg fra Bergen til Tromsø.

            I Tromsø havnet ei stor gruppe PAG-ere, og noen nye ble rekruttert, først og fremst på  Institutt for samfunnsvitenskap, den gang rommet det både mitt eget fag historie , og arkeologi og filosofi. Med få unntak, Nils Aarsæther bl.a. , gikk PAG-folka i Tromsø ikke inn i aktivt partipolitisk arbeid, selv ikke i den perioden SV ble etablert som parti.  Jeg er i så måte ikke noe unntak, - jeg  er like partiløs nå som jeg var i 1972.  Men min velger-adferd plasserer meg på venstresida ,  fra AP til SV,  med en meget kort visitt hos Krf  på 1990-tallet, da jeg trodde at Bondeviks sentrumsallianse kunne ha noe for seg. Nå er jeg  vel en typisk rød-grønn velger.  

            Jeg tipper at min velger-adferd ikke er så veldig uvanlig blant tidligere pagere, uten at jeg vet noe om det.  Poenget med å starte med mine egen politiske valg, er at de trolig viser at der er noen samfunnsmessige verdier  som har vært viktige og nokså konstante  etter at jeg fikk stemmerett som 21-åring.   

Men mine synspunkter på det teoretiske grunnlaget for vår bevegelse, den broxianske populismen,  er en annen enn den var for 40 år siden.  Det  har med min gjerning som historiker å gjøre.  Ottar Brox sine analyser var i stor grad konsentrert om nordnorsk økonomi, men også et bestemt syn på nordnorsk historie.  I festskriftet til Ottar Brox, Folkemakt og regional utvikling (1982)  stilte jeg spørsmåltegn ved hans fortelling om  at  Nord-Norge helt fram til Nord-Norgeplanen i 1952 stort sett var bosatt av fiskerbønder , og at den statlige moderniseringspolitikken etter krigen var den vesentlige årsaken bak den nordnorske fiskarbondens fall.  Brox mente at 1930 og 1940 åra var en konsolideringsfase. Mine undersøkelser viste derimot at  primærnæringene hadde vært i tilbakegang helt siden slutten av 1800-tallet og den tradisjonelle kombinasjonen fisker/småbruker hadde blitt stadig mindre vanlig, og at mellomkrigstida bare representerte ei midlertidig oppbremsing av en langsiktig trend. 

I boka Fiskarbonde og gruveslusk  (1985) undersøkte jeg rekrutteringa av arbeidere til tre store bergverksbedrifter i Nord-Norge mellom 1825 og 1920.  Det viste seg at i krisetider for den tradisjonelle økonomien strømmet fiskarbønder til bergverkene.  Men bare de færreste ble gruvearbeidere på livstid, for de fleste bare for noen år, eller måneder. Det viste seg at det var mulig  å kombinere over sektorgrensene. I krisetider i fiskeriene eller jordbruk var det faktisk mulig å kombinere lønnsarbeid i gruveindustrien med den tradisjonelle tilpasninga.  

Det var derfor ikke noen ekspansiv storindustri representert ved de mange bergverk som truet den tradisjonelle husholdsøkonomien i perioden før 1940, de bukket da også snart under i den økonomiske krisa etter 1. Verdenskrig..  På dette punktet har Ottar Brox rett.  Men det sterke innslaget av fiskarbønder i bergverkene før 1920 viser at han undervurderer sekundærsektorens (industri, bergverk, handverk, bygg og anlegg) betydning for vedlikehold av husholdsøkonomien , i tillegg til at han undervurderer sekundærsektorens betydning i nordnorsk økonomi totalt.

I 2016 kom så Brox med boka På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?  hvor  han utvider fortellinga til å gjelde hele Norge. Kortversjonen er at  Norge ble et rikt land lenge før oljealderen, og at forskjellene i inntekt og levekår har vært mindre i Norge enn i andre land. Og hovedforklaringa er at enkel tilgang på dyrkingsjord, skog og fisk, som ga muligheter for mangesysleri, forklarer både rikdom og likhet helt fram til begynnelsen av 1960 tallet. Småbrukeralternativet ble et stadig bedre gjennom hele perioden 1830-1960,  i forhold til lønnsarbeideralternativet, ifølge Ottar Brox.  Et belegg for dette er den store økninga i antall gårdsbruk fra 1800-tallet av, og som faktisk varte helt fram til 1959.  Denne veksten i antall bruk, og ikke minst småbruk, og medfølgende yrkeskombinasjoner gjorde det lettere for lønnsarbeidere i industrien å kreve  respektable lønninger. Dette fordi så mange nordmenn fant levebrød i småbruks/husholdsøkonomien, og det ikke dannet seg et reservoar av billig arbeidskraft slik som i andre land under industrialiseringsfasen.  

Brox kan nok også her ha rett i det små, men han generaliserer igjen på et for spinkelt empirisk grunnlag.  Det å bruke bare bruksstatistikken og ikke kombinere det med yrkesstatistikken fører galt av sted.  I Nytt norsk tidsskrift nr 1 2017 har tre forskere ved Statistisk sentralbyrå gjennomgått hans bruk av jordbrukstellingas tall og vist hvor galt dette kan gå.  Mange av disse brukene var i realiteten store boligtomter.  

Det var kort og godt ikke en stor ekspansjon i antall småbruk her i landet fram til 1959. Likeså påviser de nok en gang Brox  sin tilbøyelighet til å undervurdere sekundærnæringene, og tertiærnæringenes betydning i moderniseringa av Norge.  Tidlig på 1900-tallet bidro jordbruk, industri og tjenesteytende sektor med henholdsvis 26, 28 og 46 prosent av BNP.  I perioden 1939-1953 med henholdsvis 15, 35 og 50 % av BNP.  Heller ikke tesen om en sammenheng mellom inntektslikhet og småbruker/husholdsøkonomien mener disse tre forskerne at Brox har belegg for.  En har nå studier som viser den såkalte Gini-koeffisienten, et mål for inntektsulikhet i Norge fra 1875. Etter 1900 finner vi tre distinkte faser: 1900-1939, 1939-1953 og den siste fra 1950-tallet og fram til  1980-tallet.  Svært høy inntektsforskjeller tidlig på 1900-tallet,  kraftig fall i perioden 1939-53, utflating i perioden fram til første del av 1980-tallet med en klar økning etter det. Men det store fallet i inntektsulikhet skjedde altså i den perioden sysselsettinga i primærnæringene/småbruksøkonomien stupte. 

Ottar Brox sine to bøker om Nord-Norge:  Hva skjer i Nord-Norge (1966) og  Nord-Norge fra allmenning til koloni (1984) var tross sine empiriske svakheter,  epokegjørende og viktige for utforskninga av landsdelen.  De hadde et nytt faglig perspektiv og en alternativ tolkning av samfunnsprosesser. Ottar Brox kapslet ikke landdelen inn i se selv, men så landsdelen i en nasjonal kontekst. Og de er velsignet fri for identitets- og kulturteoretisk tullball, det er økonomi og økonomisk tilpasning som er kjernen i analysen. 

I kjølvannet av Nordnorsk kulturhistorie  (1994),  hvor jeg var medredaktør, kom det en rekke Nord-Norge bøker som også ble ledsaget av en heftig debatt om moderniseringa i landsdelen;  Jens Ivar Nergård:  Det skjulte Nord-Norge (1994); Erik Oddvar Eriksen, red.: Det nye Nord-Norge, Avhengighet og modernisering i nord (1996);  Øyvind Thomassen, red :  Spenningens land. Nord-Norge etter 1945 (1997) ; Edmund Edvardsen:  Nordlendingen (1997).

I de senere år har det kommet en serie på tre bind om nordnorsk samfunnsvitenskapelig forskning og samtidshistorie utgitt på Orkana forlag med redaksjon på Institutt for samfunnsvitenskap (UiT).  Det første bindet hadde tittelen: Hvor går Nord-Norge? Tidsbilder fra en landsdel i forandring med redaktørene Svein Jentoft, Jens Ivar Nergård og Kjell Arne Rørvik.

Fra og med  Nordnorsk kulturhistorie  (1994) har  identitet og kultur blitt et tema i floraen av Nord-Norge bøker, tema som Ottar Brox  har vært lite interessert i. Selv har jeg vært kritisk til tendensen til essensialisering og ”seg selv nok” tendensen i en del av denne litteraturen. Et meget velskrevet eksempel på disse tendensene finner vi i boka Nordlendingen forfatta av Edmund Edvardsen og som jeg anmeldte i Nytt norsk tidsskrift nr 1 1998 under overskrifta  ”Sorgen  over de tapte lus”.  Et hovedpoeng hos Edvardsen er at prester, lærere, leger var krigere for den herskende kulturelle klassen i Norge. Målet var å skape nordlendinger om i sitt bilde. Prosjektet var å kultivere, sivilisere og ikke minst fornorske den nordnorske periferien. Resultatet var selvforakt og et svakt kulturelt selvbilde hos den som var gjenstand for oppdragelsen, nordlendingen. Det er greit å konsentrere seg om moderniseringas omkostninger, men forestillinga om nordlendingen som et entydig offer er ikke riktig.  Det er bare halve historia, og knapt nok det.  Folk i Nord-Norge har ikke motsatt seg modernisering i enhver skikkelse. De har tvert imot også kjempet for å få del i moderniseringas goder og minimalisere dens ulemper i allianse med nasjonale folkelige bevegelser, bl.a. arbeiderbevegelsen. 

 Jeg leser denne boka som en slags kulturell forfallhistorie med en underforstått essensialistisk forståelse av nordnorsk kultur og identitet. Det som er minst berørt av tidens krav, er det autentiske og ekte.  Bygdeoriginalen Laurits som blir fortellingas helt, han som spiser av samme fat som katta uten skam eller sjenanse.  Laurits blir aldri noen øyentjener for makteliten, han var heller ikke noen representant  for internaliserte herskerforhold hvor en oppdrar seg selv, også i enerom. 

Distriktsleger, lærere eller prester  utøvde ikke alltid sin gjerning med tilstrekkelig respekt for lokal kultur. Men Edvardsen unnlater å forholde seg til hva som var moderniseringas mål. For å ta legene, hensikten var faktisk å bedre folkehelsa gjennom å endre de hygieniske standardene som gjaldt. I dette fikk de etterhvert mange forbundsfeller, ikke minst våre oldemødre, bestemødre og mødre. De skammet seg ikke over å måtte klare seg med lite,  bare de klarte å holde hus, heim og barneflokk flidde og reine. De var også de som etter hvert drev sanitetsforeninger og tuberkuloseforeninger. Var disse kvinnene øyentjenere for kultureliten?  I krigen mot lus og utøy og for å bedre folkehelsa måtte riktignok noe av den tradisjonelle  kulturen ofres.  Det samme gjelder de fleste andre sider ved moderniseringsprosessen, både velferdsstaten, utdanningssamfunnet og kommunikasjonssamfunnet har sin pris.