Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus i historie
Kjønnsdimensjonen har vært lite belyst i norsk polarhistorie. Det er vel ikke så rart, mener mange, når en tenker på det beskjedne antallet kvinner i ishavsfangst, polarekspedisjoner, polarforskning og polarpolitikk. Ishavet og polarområdene har vært en arena for menn.
Men utvider vi perspektivet, har kvinner alltid vært der. Ser vi ishavsfangsten som del av den nordnorske økonomien, spilte kvinnene en avgjørende rolle. De styrte på hjemmebane, med fehold og jordbruk, og hadde i tillegg et stort ansvar med å produsere klær og utstyr til de årlige ekspedisjonene. Men ikke minst var kvinnene med i fangstmennenes og polarekspedisjonenes mentale univers; ja, så sterkt at hjemlengsel, savn etter kone, barn eller familie var tabuområder en sjeldent snakket om. «Føleri» eller «kjerringsjuke» som det gjerne het, skulle kureres med daglige faste rutiner og hardt fysisk arbeid. De kvinnelige stedsnavnene på Svalbard viser det samme, hustruer og døtre har så desidert satt sterkest spor etter seg.
Men stedsnavnene på Svalbard viser også hvor stort misforholdet mellom kvinner og menn har vært, ca. 6 % kvinnenavn. https://munin.uit.no/handle/10037/4746. Sjekker vi stikkordregistrene til et utvalg polarlitteratur, bl.a. Norsk Polarhistorie, vil misforholdet være enda større. Disse tallene viser at dette har vært mannens arena, men også at polarlitteraturen har gjort mannsarenaen større enn den faktisk er. Polarkvinnene finnes nemlig, men ofte skjult i arkivene.
Det demonstreres til fulle i boka Polare kvinner. Norsk polarhistorie i kjønnsperspektiv, skrevet av Anka Ryall, litteraturviter som bl.a. har utgitt bøker om kvinner i reiselitteraturen, også i Arktis. Hun er professor emerita i humanistisk kjønnsforskning ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiT Norges arktiske universitet. Boka kan med fordel leses parallelt med Polare maskuliniteter: fra oppdagelsen av Svalbard til heltetidas siste time, skrevet av folkloristen Marit Anne Hauan, som i mange år har studert norsk fangst på Svalbard.
Men nå til de polare kvinnene. Boka til Anka Ryall, som er utgitt av Orkana forlag, er en veldesignet og vakker bok, med foto- og billedmateriale som er godt avstemt med teksten, velskrevet, og ikke minst byr den på nyheter. Boka er beregnet på allmenheten, og er velsignet fri for akademisk jåleri.
Nærmest ved en tilfeldighet ble forfatteren tipset om biografiarkivet ved Norsk polarinstitutt som, ikke overraskende, bare omfatter 30 kvinnenavn av i alt 1325, sånn ca. 2 %. Det pirret nysgjerrigheten hos litteraturviteren og kjønnsforskeren, og gjorde henne til historiker. Resultatet er portretter av 17 kvinner, noen kjente, men kanskje mest interessant er de ukjente polarkvinnene. Det gjelder for eksempel fangstmannen Gudrun Andersen og hotellbestyrer Laura Borgen, og hvem har hørt om rengjøringshjelp Victoria Bakkevig eller Marta Phillips Gilson? Og hvorfor er Ella Anker en polarkvinne?
Noen vil kanskje sette spørsmåltegn ved utvalget, og andre som er skeptisk til kildestyrt historieforskning, vil spørre om det holder med ett arkiv. Det er liten grunn til bekymring, forfatteren nøster trådene og følger sporene over i andre arkiv og litteratur for å skape liv av gulna papir, slik alle seriøse historikere gjør. I Victoria Bakkevigs mappe lå bare hennes dødsannonse. Anka Ryall har kjent spenninga og gleden av å gå på jakt i arkivene. Hvem var Victoria, hvilken rolle hadde ho i norsk polarhistorie?
Utvalget av kvinneskikkelser i boka skal vise bredden i det polare kvinnelivet. Forfatteren har villet vise det arktiske hverdagslivet, ikke bare det spektakulære, det heroiske og det modige hos polarmennesker. I kapitlet om hverdagsskildrere finner vi historien om fotografen Herta Grøndal som fra 1950-tallet har dokumentert samfunnet på Svalbard gjennom sine bilder, fra gruveslusk i arbeid, kjøkkengjengen på Stormessa og brakkeliv, til fangsthytter og fangstmenn langt fra folk og sivilisasjon. I boka finnes en rekke av hennes bilder, også det legendariske fotografiet av bergmester Jonsens kone foran sitt lille drivhus. I 2015 ble en stor del av Herta Grøndals fotosamling på over 12000 bilder overdratt til Norges arktiske universitetsmuseum, på folkemunne kalt Tromsø Museum. Der hevder eksperter at bildene trolig representerer den viktigste dokumentasjonen av Svalbard i etterkrigstid.
Flere av portrettene i boka gir Anka Ryall mulighet til å være både litteraturviter og historiker. Noen av kvinnene har skrevet beretninger eller bøker om sitt polare liv som Martha Phillips Gilson og Wanny Woldstad. Andre står bak polarklassikere som Nord for det øde hav (Liv Balstad) og Kvinne i polarnatten (Christiane Ritter). Fortellingene om disse kvinnene viser at litteraturvitenskap og historie kan være en vellykket miks.
Særlig godt kommer det fram i historien om Brit Hofseth, geologen som døde bare 24 år gammel under feltarbeid på Senja i 1941. Noen måneder etter ble Nils Johans Ruds roman Drivende grenser lansert. Boka ble presentert som en roman bygget på inntrykk etter en ekspedisjon med «Polarbjørn» til Grønland sommeren 1939, hvor Rud hadde deltatt. Brit Hofseth var en av forskerne på samme tur. Brit var trolig modell for Norunn, femme fatale i romanen, en ung, vakker kvinnelig forsker omgitt av menn. I minneskriftet fra kolleger året etter var det imidlertid Brit Hofseths kjærlighet til geologien det dreide seg om, - hun ville bli og ble geolog. Dette er en historie som skapt til å drøfte kvinneroller og holdninger til kvinnelige polarforskere. Men fram til nå har vi ikke hatt hennes egen versjon, inntil Anka Ryall gjorde storfangst i arkivene. Brit Hofseth skrev ikke romaner, men hun har skrevet en dagbok, gjemt og glemt i 90 år. Det snur på mange måter hele fortellinga om henne. Hvordan? Da må dere lese Anka Ryalls bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar