onsdag 11. mars 2015

Historiker i lære

Dette er talen jeg holdt på seminaret som var tilegnet min kollega og venn, historikeren og professor Henry Minde i anledning hans 70 årsdag 3. mars 2015.


I 1951 ga Halvdan Koht, som da var 8 år eldre enn dagens jubilant, ut boka Historikar i lære, ei erindringsbok om sin oppvekst i Tromsø, sine studieår og første år som historiker. Han starter slik:

 «No som eg har vorti gamal, og somtid har stunder til å tenke tilbake på livet mitt, har eg mange gonger sagt til meg sjølv: eg kom aldri til å nå så langt som eg drøymde eg skulle nådd.» 

Vi har her å gjøre med den mest produktive historiker i Norge. Da UB opererte med sitt kort-kartotek, før BIBSYSs var funnet opp, måtte de bruke omtrent ei skuffe bare på Halvdan Koht. Han rakk også å bli norsk utenriksminister. Likevel var han ikke fornøyd. Nå hadde han riktignok selvinnsikt nok til å innrømme at drømmene kanskje hadde vært for var for grandiose. Utsagnet er vel kanskje mest et uttrykk for den menneskelige egenskapen om aldri å si seg tilfreds. Noen vil kalle det en styrke, - for folk rundt 70 mener jeg det er en svakhet.

Nå kjenner jeg ikke alle dine drømmer fra ungdommen, Henry, men jeg tror ikke de var så ambisiøse at de innbar å avslutte yrkeskarriæren som Norges første professor i samisk historie. Uansett er det min bestemte mening at du i dag skal senke skuldrene og være fornøyd med deg selv, og det du har oppnådd. Det er det mange, mange gode grunner til. Ikke minst kan du glede deg over å ha fått vært med på å bygge et universitet i nord.
Gratulerer med dagen!

Det er som pioner innafor samisk historie Henry Minde har satt sine viktigste faglige fotspor, helt fra han i 1976 ble ansatt som vit.ass. på Nordisk samisk institutt og knytta til et stort nordisk rettshistorisk prosjekt om samiske rettigheter, senere stipendiat i Tromsø, fra 1985 førsteamanuensis ved UIT med ansvar for samisk historie. På 1990-tallet ble han så landets første professor i samisk historie.

Urfolkshistorie og samisk historie skal belyses fra ulike synsvinkler i innleggene etter meg. Jeg har derfor valgt å legge vekt på andre sider ved Henrys virke, særlig hans år som «historiker i lære», i håp om å få fram mindre kjente sider ved jubilanten, ja kanskje avsløre helt ukjente talent.

Ti år etter at Koht ga ut boka si, en augustdag i 1961 fikk jeg det første glimtet av Henry i bakkene opp fra Bossekop i Alta, på sykkel opp mot Finnmark offentlige gymnas. Ja, det var bare et glimt, han kjørte på tung veksel rett forbi, - i rødrutede tøfler. Jeg merka meg han, - ikke bare på grunn av tøflene. Ut på vinteren møttes vi, av alle steder, på teaterscenen i skoleteatrets storsatsing  ”Finn veien, engel” , med stjerner som Nils Utsi i en av hovedrollene. Men stykket hadde, heldigvis kan en kanskje si, mange biroller. Klasseavisa for 2 b, der Henry gikk, kunne stolt konstaterte: ” --- ”Duxen”  i klassen vår, Henry Minde, gjorde seg godt som fylik.” Senere akslet han større roller i skolerevyene. Hans omskriving og tolkning av Einar Roses berømte fotballsang ”landskampen”, med det kjente refrenget , ”Og vannet steg og vannet steg”, gjorde meg målløs. Da hadde jeg kjent han i flere år, men aldri hørt han synge.

Fra 3 klasse i det 5-årige studieløpet statsgymnaset i Alta tilbød, kom vi i samme klasse, og jeg kom Henry nærmere inn på livet, også faglig. Han avslørte seg fort som en belest kar, og konkurransen i historietimene var skarp om å dokumentere kunnskaper litt utafor læreboka, - slikt hadde historielektor Olafsbye stor sans for, om det nå gjaldt Pelloponeskrigene, slaget i Ninive eller mer moderne emner. Henry var ram på årstall, og når det gjaldt skøytetider var han uslåelig.

Ingen av oss hadde foreldre med akademisk utdannelse eller kom fra hjem med store boksamlinger. I de bokhyllene fant vi i alle fall ikke titler som Buckles ”Civilisajonens histore”, Guizots ”Den europeiske Civilisations Historie” eller ”History of european Morals” som Halvdan Koht plukket ut av farens bokhyller og fordypet seg i på samme alder, og som gjorde at han bestemte seg for å ”gjere historie til sitt ”livs-studium”, 16 år gammel.  Vi var nok ikke som Koht klare til å bli historikere da vi møttes som 15-16 åringer. Men vi visste, som de fleste av våre medelever, at den sjansen vi hadde fått takket være elevplass på Finnmark offentlige gymnas, innebar at framtida var åpen på en helt annen måte når det gjaldt valg av yrke enn situasjonen hadde vært for generasjonene før oss.

Jeg kjente ikke til Henrys sangstemme, men heller ikke Henrys samiske familiebakgrunn fra Grovfjord i Sør-Troms. På 1960-tallet snakket en ikke ofte og gjerne om sine samiske røtter. Heller ikke vi. At fornorsknings-politikken også hadde kostet han morsmålet, ble heller ikke klart for meg før i det neste kapitlet i vårt fellesskap, tida som hovedfagstudenter ved UiT fra høsten 1972.

Etter examen artium i 1966 skiltes våre veier. Henry tok et års timeout og jobbet i SAS i Stockholm, før han fortsatte med historiestudiene i Oslo, i tillegg til statsvitenskap og norsk. Her havnet han midt i studentopprøret. Han figurerte i alle fall på første side i VG, eller var det Dagbladet, den dagen da studentene okkuperte Høyblokka på Binderen og heiste FNL-flagget på taket av bygninga. Kanskje ikke så rart at han hadde det personlige motet til å sette seg i lenkegjengen i Stilla under Altaaksjonen vel ti-tolv år senere. I Bergen, hvor jeg hadde havnet som student, tok vi ikke i bruk så drastiske virkemidler.

Vi holdt kontakt i sommerferiene, bl.a. som sommervikarer i skiferindustrien i Alta. Vi var begge oppmerksom på at UiT skulle starte opp høsten 1972, og gjorde våre tanker om å fortsette hovedfagsstudiene der.  En dag utpå vinteren -72 fikk jeg brev fra Henry, et nokså formelt brev, ja litt høytidelig i stilen. Han lanserte en plan for en felles hovedoppgave, noe de progressive studieplanene i Tromsø den gang ga åpning for.

Vi skulle skrive Alta-områdets utvikling fra de tidligste tider til i dag. Alle aspekter og sider ved lokalsamfunnet skulle belyses, og ikke minst: sees i sammenheng, altså en slagst «totalhistori». For alle som kjenner fagets historiografi: her luktet det på lang vei av den franske annalskolen. Faglig oppdatert, ikke minst når det gjelder den internasjonale forskningsfronten, har Henry alltid vært. Ja, en kan ane inspirasjon også fra Halvdan Koht, i alle fall var de faglige ambisjonene i Koht-klassen - minst.

Henry Minde og forfatteren studerer protokollene for Kåfjord kopperverk

Høsten 1972 ble vi så del av det første kullet av hovedfagsstudenter i historie i Tromsø. Et studentmiljø preget av stor regional patriotisme og med et klart mål: å skrive landsdelens historie sett nordfra. Henry var en av de ledende entusiastene. Ikke minst var det viktig å komme i dialog med den lokalhistoriske grasrotbevegelsen.

Til det trengtes en organisasjon, og hovedfagsstudentene stifta Historisk klubb. «Nærmere kontakt mellom fagfolk og landsdelens folk. Historisk klubb går nye veier», het de i et stort oppslag i Finnmark Dagblad hvor de intervjuet lederen, Henry Minde. Anledninga var at det første lokalhistoriske seminaret i regi av universitetsmiljøet, skulle arrangeres i Nordreisa høsten 1974. Her foredro Henry, som eneste hovedfagsstudent, om «Tre stammers møte – sett i et historiske/sosiologisk perspektiv». Det var en gjennomgang av norsk empiri tolket i lys av den svenske sosiologen Edmund Dahlstrøms modeller om interaksjon mellom majoritets- og minoritetsgrupper. Det avslører en annen side ved Henrys faglige legning og peker framover til hans seinere forskergjerning: evnen til å trekke inn samfunnsfagene og ikke minst bruk av teoretisk litteratur i sin forskning.   



Det ble ikke noen felles hovedoppgave for oss to. Vi forstod snart at vi måtte velge mellom bredde eller dybde. Og veilederne trakk nok en lettelsens sukk da de så at vi hadde mer enn nok med hvert vårt underpunkt i kapittel 1 i den opprinnelige disposisjonen om Altaområdets alfa og omega.   

Henrys hovedoppgave ble et av de første dypdykk i eldre befolkningshistorie i Finnmark: «Folkeveksten i Alta 1690 -1825. Belegg – utvikling – bakgrunn». Den bragte fram ny kunnskap om sammenhengen mellom økonomi, etnisitet og befolkningsutvikling.

Men Henrys faglige interessefelt var mye videre både tid og rom, ikke minst gjaldt det  1900-tallets sosial- og arbeiderhistorie. Det resulterte bl.a. i boka Stein og Brød  i 1983 om skifernæringas utvikling i hjembygda Alta. Det er sjelden at et lokalhistorisk arbeid vekker så stor interesse i fagtidsskriftene, men det er da heller ikke ofte at en forsker greier å kombinere økologi, teknologi, økonomi, husholds-, næringsorganisering og politikk på en slik leservennlig måte. Tungvekterne i anmelderkorpset stod i kø for å utdele rosende ord; Ottar Brox, Rolf Danielsen, Knut Kjeldstadli, Einar Niemi, Rune Hagen, for å nevne noen få.

Det var ikke bare i fagtidsskriftene boka vakte oppsikt. Boka ble presentert i Dagbladet av nåværende redaktør John Arne Markussen under overskrifta: «Da Alta skalv i angst og uro». I Nordlys het det: « Jubileumsbok med politisk stridsstoff: Quisling fryktet revolusjon i Alta», og Altaposten slo til med «Stein og Brød.  – årets bombe under juletreet». Oppslagene viser at forfatteren hadde nese for hva som kunne skape overskriftene når han presenterte sine funn for pressefolk. 

Den oppmerksomme leser vil merke seg at boka inneholder et bilde av et skifertak fra en landsby i Sør-Frankrike, - og ikke hvilken som helst landsby, men Montaillou. Det er den lille middelalderlandsbyen der den franske mentaliets- og annalhistoriker Ladurie hentet stoffet sitt fra til klassikeren og boksuksessen med samme navn og som kom ut midt på 1970-tallet. Siden bildet er tatt av Brita Solvang, Henrys livsledsager gjennom 40 år, tyder alt på at Henry også var der da bildet ble tatt. Det bringer oss inn på temaet reiser og fag.

Henry (og Britas) reiseprogram de siste 30 år er ganske så imponerende. Som det står i omtale i dagens Nordlys strekker hans studier i urfolks livsforhold og rettigheter seg fra Grovfjorden i Sør-Troms til ”Madre de Dios” i Sør-Amerikas jungel og til ”Uluru” ute på Australias brunsvidde sletter.  Det er helt i tråd med Halvdan Kohts program: Reiser og utenlandsopphold kvesste tanken og ga verdifull lærdom mente han.  « --- minst av alle må ein historikar gro fast heime. Om han så berre vil granske si ega nasjonale historie, må han ha vidsyn ut, så han kan samanlikne og forstå.»

Nå må jeg nok innrømme at min og Henrys første felles studiereise- og ekskursjon vel mest ble foretatt av eksamenstaktiske og litt kyniske grunner. Den forgikk i en sliten Opel rundt hele Altafjorden høsten 1975. Riktignok til enhver lokalitet som kunne nås med bil, men såpass seint i forskningsprosessen at reisen neppe kunne rokke ved våre resultater.  Vi kunne i alle fall si at vi med egne øyne hadde sett de gårder og lokaliteter vi hadde beskrevet i våre oppgaver, om noen av sensorene skulle yppe seg.




Reisen til Montaillou var mer spektakulær, riktignok kombinert med bedagelige feriedager ved Middelhavskysten som ble brukt til studier av Laduries bok om landsbylivet på slutten av 1200-tallet. Boka gir et fascinerende bilde så vel av den materielle som den mentale verden til disse middelaldermenneskene: deres tro på Gud og skjebnen, deres syn på seksualitet, død, liv, ekteskap, tid og rom og frelse. Da Henry etter flere dagers kartstudier hadde funnet kjøreretningen, bar det på to-dagers biltur med fire voksne og fire unger. Og vi fant Montaillou, i dag nærmest et lite klyngetun, - i strålende solskinn høyt oppe i Pyreneene. En må til Nord-Norge for å finne et landskap like vakkert. Og Henry fikk altså anledning til å drive komparative «skiferstudier».  

Det å reise med Henry kan også være nervepirrende, kanskje et utslag av hans uslitelige flegma og at jeg lett får «nerver». Dypest sitter inntrykket fra verdenskongressen i historie i Stuttgart 1985 da han skulle debutere på verdensscenen med foredraget «The sami movement, the norwegian labour party and sami rights». Problemet var at vi hadde bestilt Peking-and på en av byens restauranter samme dag. De som har spist Peking-and, vet at det tar tid. Men Henry er ikke den som springer av sted før 6 eller 7 serveringsrunde, selv om et internasjonalt publikum venter. Vi rakk fram i tide, - på hekta, og Henry sprang rett på scenen.   

Den lengste reisen hadde vi tyve år senere, til Sidney, også nå gjaldt det verdenskongressen i historie. Jeg kan takke deg Henry for at jeg jeg kom meg til Australia. Det var en spennende opplevelse. Særlig interessant var det å se det store internasjonale nettverket du hadde opparbeidet deg de siste 20 år innafor urfolksstudier. Og ikke minst slo det meg hvor stor respekt du nøt som forsker og forfatter blant kjente internasjonale urfolksforskere.



Du kjører kanskje ikke på så tungt gir i dag som den høstdagen for snart 54 år siden Henry, men der er fortsatt mange veksler igjen på sykkelen og mye å glede seg over. Ikke minst historiefaget. Som Koht sa det: «Dette var i sanning historie. Og ingen ting kunne være herlegare.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar