tirsdag 11. oktober 2016

Enig og tro til Saltfjellet faller



Når jeg argumenterer for at landsdelen skal opptre som en enhet, altså som en region, er forutsetninga at vi lykkes med å spre institusjonene. Men ikke minst: alt kan ikke styres fra Tromsø, eller Bodø. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har f.eks. foreslått Narvik som regionhovedstad. Ser vi på ting som synes å ha vært en suksess, f.eks. fusjonen mellom UiT og høyskolene i Alta, Narvik og Harstad avhenger dette samarbeidet av at det bygges ut solide campus på alle steder, og også på nye steder.
Jeg tror forutsetninga for å ha fått bygget ut f.eks. universitetsbyen Mo i Rana ville ha vært bedre om vi hadde hatt et universitet i Nord-Norge og ikke to. Det betyr ei sammenslåinga av de to universitetene i nord. Ideen om en region møter imidlertid sterk motstand fra den politiske ledelsen i Nordland fylke og ikke minst i Bodø. Hovedinnvendinga er at det er så langt, dette Nord-Norge. Avstander er selvfølgelig ei utfordring, men kan da umulig være det som avgjør dette spørsmålet.
Det som skuffer meg mere, er at en får en sterk følelse av at mange mener at vi som heier på et samla Nord-Norge og av en eller annen grunn er bosatt i Tromsø, har en skjult agenda: I bunn og grunn snakker vi for vår syke mor - Tromsø.
Jeg synes det er synd og det ødelegger for en åpen og skikkelig diskusjon. Selv føler jeg meg først og fremst nordnorsk, født på Vestvågøy, med farsslekt fra Helgeland og en drøss søskenbarn på Helgeland, ungdomstid i Mehamn, skolegang i Alta og studier og yrkesliv i Tromsø. Jeg tror faktisk det går an å spre godene og styrke hele landsdelen. Jeg tror på ett Nord-Norge, og ikke minst på at Helgeland er en vital del av denne landsdelen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar