Sorgen over de tapte lus

Anmeldelse av boka Nordlendingen skrevet av Edmund Edvardsen. Pax Forlag. 1997 Trykt i Nordlys 1. sept. 1997 og Nytt norsk tidsskrift nr 1 1998.

Einar-Arne Drivenes

Etter at Nord-Norsk Kulturhistorie kom ut høsten 1994, er det kommet en rekke bøker med Nord-Norge eller nordlendingene som tema: Jens Ivar Nergård: Det skjulte Nord-Norge (1994); Erik Oddvar Eriksen (red.): Det nye Nord-Norge, Avhengighet og modernisering i nord (1996); Edmund Edvardsen: Nordlendingen (1997); Øyvind Thomassen, Jostein Lorås (red.): Spenningenes land. Nord-Norge etter 1945 (1997).

I disse bøkene presenteres mange ulike perspektiv på landsdelens historie og egenart. Særlig er meningene delte når det gjelder den økonomiske, sosiale og kulturelle moderniseringa landsdelen har gjennomgått. Noen av forfatterne fokuserer nokså ensidig på de omkostninger denne utviklinga har medført. Den nordnorske historia blir da ofte ei forfallshistorie, - fra det egentlige og autentisk nordnorske til det uekte og utenfra (sørfra) påtvungne moderne. Nordlendingen blir offer for en sørnorsk kulturimperialisme.

Et annet perspektiv er å se moderniseringa som et mer likeverdig kulturmøte og ikke som et brutalt overfall sørfra. Det er en prosess hvor gammelt og nytt smelter sammen, ikke uten smerte og omkostninger, heller ikke uten maktmisbruk, men det er ikke snakk om noen total kulturell underkastelse. Det finnes nordnorske varianter av det å være moderne, på samme måte som det finnes en rekke andre lokale og regionale eksemplarer av det moderne mennesket.  Den diskusjonen som ble ført i "Nordlys" sist vinter etter Jens Ivar Nergårds innspill om en "intellektuell snuoperasjon" i forskninga om Nord-Norge, avslørte en slik grunnleggende uenighet i synet på moderniseringa av landsdelen.

Edmund Edvardsens siste bok som har fått den insisterende tittelen, Nordlendingen, kan leses som et innlegg i denne diskusjonen. Som pedagog og sosiolog har Edvardsen lenge vært opptatt av den kulturelle likerettinga som Nord-Norge og nordlendingene har blitt utsatt for gjennom sørnorske "kulturpedagoger" som lærere og distriktsleger. Han er også kjent for å ha en sjelden god penn. I 1984 ga han ut ei tankevekkende bok, "Den gjenstridige allmue" hvor skoleverkets forsøk på å oppdra folk nordpå ble beskrevet, for ikke å si avkledd. Denne gang er det ikke minst distriktslegene som får gjennomgå.

Et hovedpoeng hos Edvardsen både i 1984 og nå, er at prester, lærere og leger var krigere for den herskende kulturelle klasse i Norge. Målet var å skape nordlendingene om i sitt bilde. Møtet mellom disse kulturmisjonærene og den nordnorske allmuen var en rå maktkamp. I beste Foucaulttradisjon karakteriserer han dette som et møte mellom "herre og knekt" (s.8). Prosjektet var å kultivere, sivilisere og ikke minst fornorske den nordnorske periferi. Resultatet var selvforakt og et svakt kulturelt selvbilde hos den som var gjenstand for oppdragelsen, nordlendingen, - i skammekroken er da også den talende overskrift for den første av de fire hoveddeler boka består av. Forfatteren tar oss med inn i denne skammekroken, f.eks som stotrende og knotende 20-åring på jakt etter en plass i det sørnorske arbeidsmarked først på 60-tallet. Resultatet var et språklig og kulturelt mageplask:


"Det var nordlendingens skjebnesvangre og sørgelige forsøk på å snakke norsk i et avgjørende knipetak. Det var språket til den som har satt alt på et kort og taper ansikt idet kortet vises fram. Det var en tale i tunger, talen til den bortkomne, den fremmedgjortes tale, stotringen og stammingen til den som setter seg og er satt utenfor seg selv, bablingen til den som harfått skåret av sin tunge, rallingen til den som er gesimsen nær og bare vil ett: synke i jorda og glemmes. Det var nordlendingen som lander på kulen i Holmenkollen og framkaller Oslogrytas latter.

Det som skulle vært en samtale på pappsjefens kontor, mellom gjest og vert, ble ingen samtale. Den ble knektens kny under herrens åsyn. " (s. 30/31).


Men nordlendingen ble ikke bare satt i skammekroken når han var langt hjemmefra, han ble også tuktet på hjemmebane av de nasjonale oppdragerne i kirke, skole og helsevesen, ifølge Edvardsen. Oppdragelsesmetodene var utspekulerte, først gjaldt det å skape bilde av den "innbilte nordlending": den enfoldige, usedelige, overtroiske og urenslige nordlending (del 4). Dernest måtte en få nordlendingene til å tro på innbildningen:

"Oppdrageren prøver , ved "idelig tilrettevisning", å pode bildet av "den innbilte nordlendingen " inn i nordlendingen, d.v.s. å gjøre ham til skamplagg i egne øyne for dermed å få ham på bedre tanker" (s. 173).

Nordlendigene tok riktignok igjen ved å lære seg "øyentjeneriets kunst" (s. 211), men det kunne bare bli fattigmanns trøst. Underveis setter Edvardsen farge, lys, lukt, liv og lyd inn i sine praktfulle beskrivelser av nordnorsk natur og kulturlandskap, samtidig som han gir oss innsikt til å få forstand av når det gjelder den tradisjonelle kystnorske livsform (del 3: Folkevettets verden). Det er i de kapitlene hvor han beskriver det tradisjonelle samfunnet eller hvor han våger å blottlegge egne opplevelser at boka gir meg mest. Her kommer hans uomtvistelige litterære kvaliteter også best til sin rett. Hvilke fagbøker i sosialantroplogi, sosiolog, pedagogikk eller histore kan male det nordnorske småbrukersamfimet på denne måten? :

"Behold landskapet, men flytt deg tilbake i det, halvannet århundre eller så. Sving tryllestaven som i eventyret: Sett husene på murene. Legg steingjerdene på plass, rydd støene. Anstreng deg til det ytterste og man folkene opp av gravene. Kom også i hu den våte grava. Så blåser du liv i bildet.

La årstidene rulle og gå. Legg inn fargene, regnbuens farger så vel som gråtonene og det svartkvite. Sett inn lysetid og mørketid og bygg en himmelstige med spennviddefra syvende frost til den syvende himmel. Glem ikke luktene.

- - Og la lydene fritt lyde under åpen himmel. La en kaukende villgjessflokk dra forbi en kveld i august. La måsen slenge ut sine første vårlyder en stille tøværskveld i slutten av februar, i stilla før neste kuling.

- - Blås til liv og drama. Sett inn alt som er nevnt og mer til, fargene, smaken, aromaen, lydbildene, kroppens og sinnets følsomhet for stemninger av alle mulige slag. Sett inn alt dette, hverdagens krydder, men glem ikke det viktigste: bevegelsene og handlingen, kystboerens gjøren og laten, virksomhetene, deres tider, steder og skikkelser, mangesysleriet og tusenkunstneriet,- - - " (s. 104/105).

Edmund Edvardsen skarpe iaktakelser og kulturanalyser har ikke bare en sjelden medrivende språklig form selv til essay å være, han formidler også mye kulturhistorisk kunnskap. Og jeg skal villig innrømme at jeg lar meg rive med, til tider er det en sann svir. Likevel føler jeg meg langt fra vel.

Det er greit å konsentrere seg om moderniseringas omkostninger, men jeg liker ikke forestillingen om nordlendinger som et offer, sprellende på rygg i en kulturkamp hvor utfallet var gitt. Det er bare halve historia og knapt nok det. Folk i Nord-Norge har ikke motsatt seg modernisering i enhver skikkelse, de har tvertimot kjempet for å få del i det moderne samfunns goder og har selv bidratt til modernisering på nordnorsk vis. Og i kampen for å få del i moderniseringas goder og å minimalisere dens omkostninger allierte de seg med folkelige bevegelser også i andre deler av landet, som f.eks. innafor arbeiderbevegelsen. Til tider skjedde moderniseringa av landsdelen til og med i beste samforstand med de nasjonale kulturelle eliter. Moderniseringsprosessen var ingen entydig kulturell slagmark hvor kystfolket i nord kjempet mot resten av Norge.

Jeg leser også boka med en stadig sterkere fornemmelse av en slags kulturell forfallshistorie. Analysen og fortellinga har en underforstått essensialistisk forståelse av nordnorsk identitet og kultur slik jeg leser den. Det som er minst berørt av tidens krav er det autentiske og ekte.

Bygdeoriginalen Laurits blir helten i denne fortellinga. Han er iallefall Edvardsens eksempel på den utvungne, ekte og udisiplinerte nordlending: han som spiser fra samme matfat som katta uten å vise skam eller sjenanse;

"- - - Laurits og katta, benket ved det samme middagsbord, hun sittende ombredd med tallerkenen oppå bordet, han sittende krum på en stol, med hodet svevdende i lav høyde over tallerken, begge uten gaffel, og begge med labbene, hun med potene, han med fingrene, begge nennsomt og fredelig søkende etter godbitene i det felles matfatet" (s. 215).

Tegning: Alf Nikolaisen

Laurits ble aldri noen øyentjener for den kulturelle maktelite, han var heller ikke noen representant for "internalisert herskerforhold hvor en oppdrar seg selv", selv i enerom.

Jeg er av de som mener at det er et framskritt å bruke gaffel, også når en spiser fisk, og å la katta få sitt eget fat; på samme måte som jeg betrakter de fleste følger av moderniserings- og siviliseringsprosessen som uomtvistelige goder. Jeg er overbevist om at Edvardsen også mener det. Når en under lesninga av boka til tider likevel kommer i tvil om hvor forfatteren vil, henger det trolig sammen med at han aldri forholder seg til hva som var moderniseringsprosjektets innhold. Vel utviste distriktsleger, lærere og prester kulturell uforstand og de utøvde utvilsomt makt i sin mest arrogante form. Innsikten i pasientenes, elevenes og menighetenes livsformer og kultur var heller ikke alltid like imponerende.

 Men for å ta legene som Edvardsen denne gangen retter det hardeste skytset mot: Målet var faktisk å bedre folkehelsa gjennom bl.a. å endre de hygiensk standarder. I dette arbeidet fikk de etter hvert forbundsfeller, ikke minst gjaldt det mange av våre oldemødre, bestemødre og mødre. De skammet seg ikke over å måtte klare seg med lite, bare de klarte å holde hus og heim og ungeflokk flidd og rein. Det var også de som dreiv den organiserte kampen i utallige foreninger mot tuberkulose og andre folkesykdommer i allianse med, ja nettopp: distriktslegene. Var disse kvinnene "øyentjenere" for kultureliten? Eller førte de sin egen kamp for ei bedre framtid? I krigen mot lus og utøy og for ei bedre folkehelse måtte riktignok noe av den tradisjonelle kulturen ofres, og jeg sørger ikke særlig over det. Det samme gjelder de fleste andre sider ved moderniseringsprosessen. Både velferdsstaten, utdannings- og kommunikasjonssamfunnet har sin pris.

Forfatteren gjør også fortellinga for enkel ved å sette for skarpe skiller mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom før og nå, mellom makt og avmakt, mellom sør og nord. Dikotomier gjør seg ikke alltid like godt i realitetenes verden som i sosiologiens eller i pedagogikkens. Dermed kommer ikke det tvetydige og sammensatte i moderniseringa fram, og hva verre er: boka kan da fungere som en bekreftelse på myter og fordommer om folk nordfra til tross for at forfatteren utvilsomt har hatt intensjoner om det motsatte.