Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus i historie
Senioruniversitet 15 februar 2023
I pionertida for Universitetet i Tromsø, da UiT holdt til i sentrum, avslutta mange ansatte arbeidsuka fredag ettermiddag på Ølhallen, selve episenteret for ishavskulturen i Tromsø. Her hadde isbjørnkongen Henry Rudi og andre fangstmannslegender sittet og delt sine historier og skrøner fra et langt fangstliv på Svalbard eller Øst-Grønland. Nå overtok studentene, og forskerne, representantene for det nye Tromsø, forsknings- og studentbyen Tromsø.
Men det er langt fra hele bildet. Forskning og studentliv var ikke noe nytt i Tromsø før 1972, da UiT starta undervisning og forskning. Ishavskultueren og ishavskompetansen spilte en viktig rolle da arktisk forskning og kartlegging av Arktis hadde sin spede begynnelse på slutten av 1800-tallet.
Det er det dette foredraget skal handle om. Da må vi gå vel 150 år tilbake i tid.
Men først må vi plassere byen geografisk og klimatisk. De aller fleste merkelapper eller forsøk på å definere byen har utgangspunkt i beliggenhet: Ishavsbyen, Porten til ishavet, Porten til Arktis, Porten til Polhavet, Nordlysbyen eller Den arktiske hovedstad. Ja, selv det eldste merkenavnet, Nordens Paris, har i bunn og grunn beliggenhet som utgangspunkt.
Det er resultat av reisende utenfra som ble så forbauset av å finne en by åpen mot utenverden, med pomorer og samer i gatene, teater og aviser, og europeiske klesmoter moter og et elevert selskapsliv. Der de hadde ventet å finne en eksotisk, isolert liten by i isødet så ufattelig lang mot nord. Da hadde de ikke andre byer å sammenligne med enn Berlin eller Paris. Det er mer et uttrykk for deres forbauselse, enn at de mente det bokstavelig. Tromsøværinger grep det begjærlig, som merkenavn. Det holder seg forbausende godt 150 år etter at det ble lansert. Dette vil dere finne mye, og morsomt om, i Nils Magne Knutsens bok «Nordens Paris» utgitt i 1996. (Eduard Oskar Smith, naturforsker, 1850 sammenligna med Paris og Wien. Fra 1870- flere, da det ble tatt i bruk lokalt. Lensmann Brun i diktet Hilsen til Tromsø 1870, Georg Hartung (tysk forfatter) 1874)
Hvor ligger vi så i geografien og klimasonene?
Klimasonene, kart, grenser Arktis/Antarktis
Polarområdene omfatter både Arktis og Antarktis. Arktis defineres etter ulike kriterier, enten a) alt nord for temperaturgrensa (isoterm) på + 10 gr gjennomsnittstemperatur for juli, eller b) alt nord for tregrensa (ikke helt sammenfallende i alle deler av Arktis). Nå flytter +10 grensa seg nordover, og Norges eneste arktiske by etter den definisjonen, Vardø, er nå i ferd med å miste den statusen. Men Arktis har også vært definert som områder nord for c) polarsirkelen, men den definisjonen brukes nå ikke så ofte.
Nordområdene/The High North som vi har hørt så mye om de siste årene, er en norsk oppfinnelse som omfatter Arktis pluss de tre nordligste fylkene i Norge, i noen sammenhenger også Nord-Sverige, Nord-Finland og Nord-Vest Russland (Murmansk og Arkangelsk fylker).
Antarktis er områdene sør for den «antarktiske konvergens», hvor kaldt polarvann fra sør støter mot varmere vann fra lavere breddegrader, mellom 53 gr og 62 grader sørlig breddegrad.
Rundt 1870 var Tromsø en småby med omkring 5000 innbygger. Dersom tar utgangspunkt i det geografiske området som i dag utgjør Tromsø kommune, var ca. 10 000 bosatt her. (Tromsøhistoria bd 2. s. 299). Ishavsnæringa var da ei forholdsvis ny næring, først fra omkring 1860 voks den for alvor fram, og Tromsø overtok da Hammerfests rolle som den viktigste ishavsbyen. I 1870-årene ble det utrustet mellom 25 og 30 ishavsskuter fra Tromsø. Men så seint som i 1900 utgjorde ishavsfangst og fiskeri likevel bare vel 12 % i byens yrkesstatistikk, mens handel og håndverk stod for 32 %. (Tromsøhistoria bd.2 s 216)
1. fase: 1872-1918
Den første fasen i vår fortelling om Tromsø fra ishavsby til forskningsby, strekker seg fra 1872 til 1918. Starten er etableringa av Tromsø Museum i 1872. La oss likevel begynne med ishavsfarerne, de var nemlig de første arktiske kartleggerne. Ei historie som illustrerer det, finner vi i Norsk Polarhistorie. Jens Petter Nielsen skriver her om en av ekspedisjonene Nordenskiøld hadde til Jenisei i årene før han seilte gjennom Nordøstpassasjen i 1878. I 1874 hadde han hyret inn ishavsskuta Prøven med et mannskap på 11 fra Tromsø. Da de hadde rundet Jamalhalvøya og nærmet seg Jeniseis munning, samlet Nordenskiøld mannskapet og talte lenge og vel om den bragd de nå var i ferd med å utføre: Intet fartøy hadde inntil nå seilt så langt øst langs den nordlige sjørute. Det vakte litt latter om bord, og noen mente at en ikke kunne være så sikker på det. Og riktig nok, samme kveld møtte de ei skute fra Hammerfest, Freja, med skipper Johannes Nilsen, eller Nikin-Jussa på kvensk. Og Freja kom seilende rett østfra, og hadde gjort god fangst. Nordenskiøld ble invitert ombord, og fikk to hvalrossunger i foræring.
Ishavsmiljøet
Ishavsskippere fra hele landet har bidratt til kartlegging og forskning i Arktis. Ei veldig fin oversikt finner dere i ei hovedoppgave i historie fra UiT fra 2000: «De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen» skrevet av Sven Johannesen. Her vil vi nøye oss med de fire store kartleggerne fra Tromsø.
Først denne karen her, Elling Carlsen, født i Tromsø i 1819 død i 1900, 81 år gammel. Den første turen hadde han til ishavet i 1843 som bestmann hos J.H. Ludvigsen
fra Hammerfest. Og han var siden både fangstmann, oppdager/kartlegger, kjentmann og islos for vitenskapelige ekspedisjoner. I 1863 var han skipper på den første skuta som seilte rundt Svalbard og han var første ishavsskipper som drev fangst i området rundt Novaja Zemlja og Karahavet (fra 1867). I 1871 oppdaget han Willem Barentsz overvintringsbase fra 1596-97 på Novaja Zemlja. I årene 1872-1874 var han islos for den østeriske-ungarske ekspedisjonen til Frans Josefs land, ledet av Carl Weyprecht og Julius Payer med skipet «Tegentthoff»
Neste mann er Edvard Holm Johannesen, ishavsskipper fra Tromsø, født 16.juli 1844 i Balsfjord. Han var den første som seilte om Novaja Zemlja, og han oppdaget øya «Ensomheten» som ligger i det vest-sibirske hav øst for Novaja Zemlja. I 1898 var han islos for fyrst Albert av Monaco. Han samlet vitenskapelige data på oppdrag fra Karl Pettersen, Tromsø museum og fikk sine iakttagelser publisert i Kungliga Vetenskapsakademiens Handlingar. For dette mottok han vitenskapsakademiets medalje i sølv (1869) og gull (1870).
Han omkom på en tur i åpen båt fra hjemstedet i Balsfjord til Tromsø høsten 1901.
Den tredje av de fire store er Hans Christian Johannessen, han var født i 1846 og døde i 1920. Han var bror av Edvard Holm Johannesen. Han var skipper på «Lena», et av to følgeskip, under Nordenskjølds gjennomseiling av Nordøstpassasjen med «Vega» i 1878. I 1901 solgte han «Gjøa» til Roald Amundsen, ei skute Hans Christian hadde fangstet med i 18 år. «Gjøa» ble som kjent skuta som brakte Roald Amundsen og hans menn gjennom Nord-Vestpassasjen. Han var konsulent for Nansen under planlegginga av «Fram» ekspedisjonen. Nansen ville, som vi skal se, ha han som skipper på «Fram», og Amundsen ønsket han med på «Maud» ferden. Hans Christian avslo Amundsens tilbud av helsemessige grunner.
Tromsø museum - Institusjonalisering av polarforskninga.
Nå til Tromsø Museum. Det er den første forskningsinstitusjonen som ble etablert i Tromsø, bl.a. drive forskning i Arktis.
Tromsø museum ble oppretta i 1872, og feira 150-årsjubileum som falt sammen med 50-årsdagen for UiT, som starta undervisning i 1972. Geolog Karl Pettersen (1826-1890) var viktig som en av grunnleggerne og som leder de første årene. Museet skulle være et museum for hele stiftet (hele Nord-Norge), men også ha ansvar for de arktiske regionene. Karl Pettersen organiserte et fast opplegg for å få ishavsskipperne til å ta vitenskapelige observasjoner på sine ferder og samle inn både bergprøver, naturhistorisk materiale og kulturminner. Han samarbeidet også med den norske meteorologen og oseonografen Henrik Mohn (1835-1916), og den tyske polarforskeren og geografen August Heinrich Petermann, (1822 - 1878). Sammen med Mohn utarbeidet Karl Pettersen meteorologiske journaler som ishavsskipperne skulle fylle ut, og utstyrte dem med moderne måleinstrumenter. Alle spørsmål om bruk av instrumentene og føring av journalene ble nøye gjennomgått på forhånd. Peterman trykket bl.a. mange kart fra Arktis i sitt tidskrift Petermanns Geographische Mitteilungen, basert på observasjoner gjort av nordnorske ishavsskippere. Og han var full av lovord når det gjaldt de norske ishavsskipperne. I Petermann Mittheilungen i 1870 ble de norske ferdene ved Novaya Zemlja og i Karahavet gjennomgått. På hele fem sider kommenterte den tyske geografen fartøyenes fortreffelighet og nordmennenes suksess i det nordvestlige Sibirhavet.
Amundsen, Nansen og Tromsø
Tromsø har også sterk tilknytning til polargigantene Amundsen og Nansen. Begge benytta seg som vi har sett av ishavskompetansen i Tromsø. Under forberedelsene til Fram-ekspedisjonen, fra 1893-1896, rådførte Nansen seg med Hans Christian Johannesen om strømforholdene i Polhavet. Johannesen hadde helt fra 1870-åra ment at det gikk en havstrøm fra øst mot vest over Polhavet, basert på egne erfaringer og kunnskap. Den teorien lo de fleste av datidens eksperter av, unntaket var Nansen. Denne hypotesen var selve grunnlaget for hele Fram-ekspedisjonen, og Nansen fikk støtte hos ishavskipperen. «Jeg behøver vel neppe sige Dem, at jeg gir mer for Deres mangeårige erfaring og for Deres udtalelser end for alle disse gamle stabeister mening til sammen: ------« skriver Nansen i et brev til Johannesen. (Hovedoppgave Sven)
Nansen måtte nøye seg med en tromsøværing om bord, Bernt Bentsen, 33 år, som kom med i Tromsø på svært kort varsel. Men helst ville han ha hatt Hans Christian Johannesen med, og da som skipper : « … jeg føle meg overbevist om at Fram vanskelig kunde ha kommet i bedre hænder end Deres …» (Hovedoppgave Sven Johannesen).
Amundsen kjøpte som sagt sitt første ekspedisjonsfartøy Jøa av Hans Christian Johannesen og hentet en av sine viktigste menn i Tromsø. Helmer Hansen var født i 1870 på Bjørnskinn i Vesterålen, men bosatt mesteparten av sitt liv i Tromsø. Han deltok på Amundsens ferd gjennom Nordvestpassasjen, var med på erobringa av Sørpolen i 1911, og var kaptein på Maud, på Amundsens Maud-ekspedisjon fra 1918-1925. Han mønstra av i 1920 etter en konflikt med Amundsen.
Tromsø var i begivenhetenes sentrum da Amundsen forsvant med Latham i 1928, hvor hele verdenspressen var her. Det samme skjedde også i andre polarhistoriske sammenhenger, for eksempel da levningene etter Andreekspedisjonen kom med fangstskuta «Bratvaag» til Tromsø i 1930. Skjelettene etter ekspedisjonsmedlemmene samt deres verktøy og dagbøker, ble funnet i 1930 på Kvitøya nordøst for Svalbard av fangstmennene om bord i «Bratvaag». Da ble historien kjent i all sin tragiske detaljrikdom. Igjen strømmet journalistene til Tromsø.
34 år tidligere, lørdag den 22 august 1896, var over tre hundre mennesker samla til fest i arbeiderforeningens lokaler i Tromsø, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Dagen før hadde Nansen og Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord og 101 grader østlig bredde i et forsøk på å nå Nordpolen. Den genialt enkle, men ukonvensjonelle ide, ja i ifølge datidas eksperter vanvittige ide, å la seg frakte med isen tvers over Polhavet, hadde vist seg å være realiserbar - uten tap av menneskeliv. Det var all grunn til å feste - og festen i stort format starta altså i Tromsø.
Det ble snart til noe mer enn en varm velkomst for Fram-mennene. Det ble en fest for nordmenn og Norge. Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt. Framekspedisjonen ble et samlingsmerke som hele nasjonen kunne flokkes om og identifisere seg med. Samtidig ble ekspedisjonen tolka som et uttrykk for norske egenskaper og dyder.
Nansen takka for mottakelsen, men sørget også i en av sine taler å framheve ishavsfarene fra Tromsø som hadde vist vei, og hvis årlige kamp i ishavet var vel så dristig og rosverdige som hans egen ekspedisjon. I likhet med ordføreren trakk Nansen de historiske linjene og satte deres innsats inn i en nasjonal sammenheng. "De er idrætsmænd disse folk, og deres ferd er en Vikingeferd Aar etter Aar" (Tromsø Stiftstidende 27. aug 1896).
Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.
Fase 2: 1918-1968/72
Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet 1920-1928.
Det skulle gå 50 år fra Tromsø museum ble etablert før de to neste vitenskapelige institusjonene med ansvar for Arktis, ble oppretta i Tromsø ; Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet.
I 1915 fikk Olaf Devik, tidligere assistent til Vilhelm Bjerknes, ei bevilgning for å starte forberedende arbeider til opprettelse av et værvarslingssystem for de nordlige landsdeler. Året etter, i 1916, fikk planene om et geofysisk institutt i Tromsø prinsipiell støtte, og Selskapet for Geofysisk institutt i Tromsø ble opprettet i 1917. Etter en pengeinnsamling i Tromsø til etablering av et bygg for å huse instituttet, stod «Geofysen» ferdig og ble tatt i bruk i desember 1918. I februar 1920 startet stormvarslingstjenesten for Nord-Norge opp.
«Geofysen» huset de første årene både stormvarslingstjenesten og registrering av jordmagnetisme d.v.s nordlysforskning . I 1927 ble det vedtatt at vær og nordlys skulle skille lag, og institusjonen fikk det navnet den har i dag, Vervarslinga for Nord-Norge. Målinger av magnetfelt og nordlysforskning ble lagt til det nybygde Nordlysobservatoriet i Tromsø, (Tromsø geofysiske observatorium) som stod ferdig i 1928.
Dagens bygg som huser Vervarslinga i Nord-Norge stod oppført i 1960 og det nyeste bygget for Nordlysobservatoriet i 1972. (vis bilder)
Fase 3: 1968/72 - 2022
UiT 1968/72
Universitetet i Tromsø hadde et program om å styrke forskning i regionen og i nordområdene, og å bidra til kvalifisert arbeidskraft, både i skoleverk, off. administrasjon og forskning i Nord-Norge. De to øvrige vitenskapelige institusjonene i Tromsø, Tromsø museum og Nordlysobservatoriet, ble inkorporert i universitetet da det kom i gang. UiT bidro med en rekke andre fag som også hadde Arktisk som forskningsfelt, fra naturvitenskap til humaniora og samfunnsvitenskap. Fagbredden ble utvidet formidabelt og var et kjempeløft for polarforskning, arktisk forskning og nordområdeforskning. Av statusgjennomgangen nedenfor vil vi se at UiT har en dominerende rolle innafor alle disse feltene. Fra da av ble Tromsø for alvor en arktisk hovedstad i forskningssammenheng.
Flyttinga av NP til Tromsø 1993
Torbjørn Berntsen var som stortingsrepresentant fra Oslo, en innbitt motstander av at Norsk Polarinstitutt skulle flyttes ut av hovedstaden. Som miljøvernminister med ansvar for institusjonen, skifta han standpunkt. Det skjedde, ifølge han selv, da han forstod at hans ønske om et krafttak for norsk polarforskning kun kunne gjøres ved å koble distriktspolitikk og forskningspolitikk. Det var den gang langt lettere å skaffe politisk støtte til å bygge et nytt og moderne polarinstitutt i periferien, d.v.s. i Tromsø, enn på Vippetangen i Oslo.
Dette dreide seg derfor ikke minst om investeringer og penger.
Flyttinga impliserte også at det skulle reises et opplevelses- og formidlingssenter for arktisk forskning, Polaria. Ja, flyttinga av Norsk Polarinstitutt gjorde at Tromsø fikk en turistattraksjon på kjøpet.
Men det lett dokumenterbare antall stillinger og bygningsmassen er likevel ikke det mest interessante i denne sammenheng. Sammenligna med 50- åringen i Breivika: UiT -Norges arktiske universitet, er Norsk Polarinstitutt en mygg om en snakker om investeringer i bygningsmasse og personell. Men NPs symbolske betydningen trenger ikke å være noe mindre for byen Tromsø. Universiteter finnes nå i så mange byer, men Norge har bare ett polarinstitutt med et nasjonalt ansvar. Norsk polarinstitutt er heller ikke bare et forskningsinstitutt, men et forvaltningsorgan. Her legges mange av premissene for norsk politikk både i Arktisk og Antarktis. NP sitter på sitt fagfelt mye nærmere den politiske makt enn andre forskningsinstitusjoner.
Ei viktig forutsetning for at det overhodet ble aktuelt å flytte NP til Tromsø var at UiT var etablert 25 år tidligere, og hvor en også drev arktisk forskning. Det var da også her saka ble reist da en ble klar over planene om et nybygg i Oslogryta. Amundsens-senteret med geologen Tore Vorren i ledelsen og universitetsrektor Ole Mjøs mobiliserte lokal- og regionalpolitisk støtte. Målet var å styrke arktisk/polarforskning og å gjøre Tromsø til det desiderte nasjonale senteret for denne forskningsaktiviteten.
Men det viktigste: Skulle en først flytte, var logikken at en måtte flytte dit der var et levende forskningsmiljø på feltet. Og i Nord-Norge var Tromsø på den tid uten konkurrenter. På samme måte som i 1968 da universitetet ble reist, stod en samla landsdel bak kravet om flytting av NP. Det er grunn til reise spørsmål om det kunne hadde skjedd i dag.
Men når det gjelder Tromsø som polarforskningssenter, har snøballen fortsatt å rulle og vokse i kram snø, - og rett i fanget på Tromsø by vil vel noen onde tunger si. Bildet halter om en tror dette betyr at dette har kommet gratis. Det har selvfølgelig krevd hardt arbeid, fra forskerne, forskningsinstitusjonene, og fra politikere, lokalt og regionalt. Vi skal heller ikke glemme nasjonale politiske strateger som har ønsket å ta hele landet i bruk.
Flyttinga fikk en selvforsterkende effekt og har ført til at Tromsø har blitt et kraftsenter i norsk arktisk og antarktisforskning. Uten flyttinga av NP hadde en neppe kunnet etablere noe ”Framsenter”. Fram-Nordområdesenter for klima- og miljøforskning er en paraplyorganisasjon som omfatter et 21samarbeidende institusjoner i og utenfor Tromsø, også UiT. Framsenteret i Sør-byen rommer NP, og er også arbeidsplassen til nær 500 ansatte fra 14 institusjoner og sekretariater.
Det var derfor heller ingen tilfeldighet at da utenriksminister Gahr Støre lanserte nordområdestrategien i 2005, hvor forskning var omdreiningspunktet eller navet, så skjedde det i Tromsø, i storstua til UiT, i auditorium 1. Hvor han har holdt flere slike programtaler i årene etter, senest som statsminister. Det er all grunn til å spørre om det hadde skjedd uten at det nasjonale tyngdepunktet for polar- og arktisk forskning nå befinner seg i Tromsø.
Nordområdesatsninga ble det neste krafttaket for forskning, noe ikke minst forskningsmiljøene i Tromsø nøt godt av. Og universitetsrektor, Jarle Årbakke, og direktøren for NP, Jan Gunnar Winter, fikk fremtredende roller i nordområdeutvalget. Og igjen kan vi snakke om symbolmakt for Tromsø by. Hvor mange medieoppslag så vi ikke med Jan Gunnar Winter eller Jarle Aarbakke i årene etter 2005, gjerne ute på kaia, med Ishavskatedralen og brua i bakgrunnen. Ingen kunne være i tvil om at det var i Tromsø forskninga om nordområdene foregikk, - enten det nå gjaldt minkende havis, eller miljøproblem knytta til klimaendringene, eller for den saks skyld samfunnsforhold og historie i nordområdene.
Det siste eksemplet på denne – mye får mer-effekten, er Senter for hav og Arktis. Bevilgninga kom i 2017. Senteret skal innhente, analysere og kommunisere forskningsresultater, nasjonalt og internasjonalt, med tanke på bærekraftig næringsutvikling knyttet til hav i arktiske strøk.
Det er liten tvil om at NP-flyttinga bidro til å flytte fokus over mot Arktis og polarstrøkene, også for de øvrige forskningsmiljøene i byen. UiT var i utgangspunktet et forsøk på å heve en hel landsdel ved å bygge et universitet her, utdanne lektorer og leger, etter hvert jurister og ingeniører. Forskningsfokus var landsdelen, i noen grad Nordkalotten og Svalbard. Men det ble ikke snakket så mye om Arktis, heller ikke det sirkumpolare og ikke om Antarktis. Nå bor vi plutselig i Arktis. Og UiT har skiftet navn til UiT – Norges arktiske universitet. Det må vel også bety at en mener at institusjonen har et nasjonal arktisk ansvar, slik NP har det.
Flyttinga av Norsk polarinstitutt bidro ikke bare til at Tromsø ble et nasjonalt senter for polarforskning og polarpolitikk. Men Tromsø har i økende grad også blitt en internasjonal møteplass for forskning og politikk, også her har NP bidratt.
Et uttrykk for internasjonaliseringa av forskningsmiljøet i Tromsø er konferansen Arctic Frontiers som hvert år fyller byens hoteller og restauranter og Arctic Science Summit Week. Et annet kraftfullt uttrykk for internasjonaliseringa er at Arktisk råds sekretariat ble lokalisert her, og ikke i en eller annen hovedstad. Det er vel tvilsomt om noen av disse institusjonene hadde ligget i denne byen realitet uten bredden og styrken til forskningsmiljøene i Breivika og ved Fram-senteret.
Den posisjon Tromsø har fått, har gjort at utenlandske politikere og diplomater med interesse for polarområdene må legge kursen om Tromsø. Hadde NP blitt liggende i Oslo hadde trolig disse gjestene trolig flydd rett til Longyearbyen, kanskje med en kort mellomlanding på Langnes.
For første gang siden Amundsen fikk bygd polarskuta Maud, har Norge fått et spesialbygd forskningsskip beregna på polarstrøkene. Skipet er eid av NP, det skal driftes av Havforskningsinstituttet, og den største brukeren er UiT. Det er også etablert et gedigent nasjonalt forskningsprogram, Arven etter Nansen, (2018-2023) med en totalramme på nesten 800 mill kr ledet av UiT, Norges arktiske universitet, og med en rekke samarbeidene institusjoner. Foruten UiT, er Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt, Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetssenteret på Svalbard, Nansensenteret (NERSC) og Akvaplan-Niva deltakere i prosjektet.
Hjemmehavnen for Kronprins Haakon er Tromsø. Og de som er opptatt av symboler, og symbolsk makt, - bak på hekken står det: Tromsø. Et sterkere symbolsk uttrykk for Tromsøs posisjon i norsk polar- og arktisk forskning finnes knapt.
Hva kommer så ut av investeringene av forskningsresultater?
Tromsø er i dag den desidert ledende polarforsknings-byen i Norge. Det kan vi se uansett om vi tar utgangspunkt i publikasjoner eller antall årsverk, enten om vi snakker om nordområdene eller i snevrer det inn til polarforskning eller bare arktisk forskning. Det er laga en undersøkelse om vitenskapelige publikasjoner innafor arktisk forskning i Tromsø som viser dette nokså klart.
Publisering
Dette er en oversikt over publisering i tidskrifter når det gjelder arktisk forskning i Norge. I denne undersøkelsen er polarsirkelen brukt som avgrensning av Arktis. Mellom 40 og 50% av all publisering foregår i Tromsø. Når det gjelder siteringer ,ligger også Tromsømiljøene godt an.
Årsverk Nordområdeforskning
Tromsømiljøenes, men særlig UiTs dominerende rolle viser seg også om vi tar utgangspunkt i antall årsverk. Figuren gjelder Nordområdeforskning, men det samme gjelder polarforskning.
Konklusjon
På de 150 år etter at Tromsø Museum ble etablert i 1872, har Tromsø åttedoblet sitt innbyggertall til litt i underkant av 78 000 (77 731 i 2. kvartal 2022). Av disse er ca. 4 400 ansatte ved de to forskningsinstitusjonene UiT og Fram-senteret. Inkluderer vi antall ansatte ved UNN (i Tromsø), som også er en tung forskningsinstitusjon, er nesten 10 000 ansatt ved de tre institusjonene. Legger vi så til antall studenter i Tromsø (ca. 11 600) utgjør disse tre forskningsinstitusjonene over 1/4 av byens befolkning. Avgrenser vi oss til kommunens yrkesbefolkning, jeg har da regna de mellom 20- og 70 år, så utgjør studenter, UiT- og UNN -ansatte og ansatte ved Fram-senteret ca. 40 % av byens innbyggere i yrkesaktiv alder. Tromsø lever m.a.o. ikke lenger av ishavsfangst, fiskeri, handel og handverk, men for det meste av studenter, forskere, leger, sykepleiere, hjelpepleiere, lærere, konsulenter og noen advokater for å si det litt tabloid. Men handelsnæringa holder stand.
For Tromsø som forsknings-by var det store vendepunktet med etableringa av UiT i 1968, og utflyttinga av Norsk Polarinstitutt vedtatt den 9. juni 1993. Og forskning i Nordområdene, om Arktis og polarområdene utgjør en vesentlig del av forskninga som drives ved disse institusjonene. Det er ikke en ishavsfangst, men forskning som er i dag er merkevaren for Tromsø. Denne utviklinga har vært en sammenhengende suksesshistorie.
Det har selvfølgelig kommet Tromsø by til gode. Tenk dere Breivika uten universitet og universitetssykehus, tenk dere Sør-byen uten det praktbygget som huser Framsenteret. Disse institusjonene er fylt med studenter, forskere og administrativt personale; gode skattebetalere, og som fyller konsertlokalene, pubene og handlesentrene og bidrar til en kulturelt og sosialt mer levende by. Og ikke minst: hva har ikke den årelange byggeaktiviteten generert av økonomisk vekst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar