Dette er mitt kapittel i boka Maskuliniteter i nord. Tromsø 2007.
Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus
Ser en bort fra de arktiske urfolk har polarhavene, de arktiske isviddene og snøens ødemarker vært mannens arena helt opp til vår tid.
Her kunne de mest ekstreme rekordene settes; - lengst nord eller lengst sør -. Og her kunne de store rikdommene hentes; marine ressurser som sel, kval og kvalross. Ishavsøyene og de polare landmassivene var tilholdssted for moskus, rein, rev og isens konge; isbjørnen. For ikke å snakke om alle fuglene, i ufattelige mengder. Selv de frosne fjell gjemte rikdommer som mineraler og kull.
Men isens skatter var ikke lett tilgjengelige. Kulden, mørket, isen, stormene og den snikende skjørbuken har gjort polarnæringsdrift til en risikabel affære. Naturforhold og store avstander bidro til at fangst og annen yrkesutøvelse under polarhimmelen forgikk uten det samfunnsmessige sikkerhetsnettet en hadde på fastlandet. I jakten etter de polare rekordene og rikdommene ble mye satt på spill: utstyr og båter, helse og menneskeliv. Det var et felt for de unge, de sterke, de dristige og de dumdristige, for de som hadde råd til tap, men også for de som hadde så lite at de ikke hadde noe å miste. Men ikke minst har det vært en sak for menn.
En kan lett henfalle til ironien når temaet er det polare og det maskuline. Er ikke tradisjonelle mannsidealer som skapt for en tilværelse i snø og is? En tilværelse dominert av natur og naturkrefter som krever fysisk aktivitet, styrke, vågemot og vilje til å klare seg alene? En verden uten sivilisasjon og samfunnsmessige bindinger? Hvor kravet til sosial kommunikasjon og evnen til å bygge sosiale nettverk ikke er avgjørende for suksess? Den tause, sterke mannen med rim i skjegget, omgitt av hylende bikkjer i kamp mot isbjørn – er ikke det selve “urmannen”?
“Når ting blir for tette, bør kvinnen gi mannen en sag og sende ham til skogs,” hevder eneboeren og naturelskeren Peder Hjelm Nielsen.[i]
Fangstfolk som valgte ensomheten på Svalbard, var nok opptatt av å skaffe seg et levebrød, men det var også en måte å slippe trykket fra sivilisasjonen og samfunns-forpliktelsene. Fangstmannen Odd Ivar Ruud uttrykte det slik:
Jeg vet ikke hvorfor jeg er her og ikke i en by full av mennesker, selskaper og neonlys. Jeg liker ikke alltid meg selv slik jeg er sammen med andre mennesker. Det er noe unaturlig ved måten jeg må kontrollere, veie og iaktta mine reaksjoner på. Det er visse ting som ventes av meg – jeg skal være sønn, venn, elsker, fiende, bror, samfunnsborger, soldat. Det betyr ingenting her.
Jeg er ingen gud her ute. Jeg kan ikke få vinden til å blåse eller snøen til å falle. Det hender at jeg ikke engang kan få sledehundene mine til å lystre. Men jeg er nest etter en gud. Jeg er et menneske, i live, takket være meg selv.(Hauan 2004: 214)
En lignende sivilisasjonskritikk kan en finne hos Nansen hvor han til tider tvilte på vitenskapens velsignelser. Hans higen etter viten var, som han selv uttrykker det i et brev til Johanne Sylow i 1886: “... parret med foragt for civilisasjon og tørst efter naivitet og natur”(1961: 57). I andre sammenhenger var han enda klarere: “Men døgnets jag, unner pengenes mareritt, der nede i byene, forflater menneskene. Det var fra ørkenen, fra ensomheten, fra naturens enkle dyp, de nye menn kom – alltid”(1988: 233).
Polarstrøkene synes, som klodens villmarker forøvrig, å ha en appell til “ekte” maskuline verdier eller mentaliteter. Det minner om den kulturen som den amerikanske historikeren Turner mente utviklet seg i den “ville” Vesten, en slags frontiermentalitet. Her, på grensen mellom sivilisasjon og villmark, utviklet det seg en livsform preget av: individualisme, styrke, råhet, oppfinnsomhet, fysisk og sosial mobilitet, en rastløs energi, en sterk vilje til selvrealisering og materialisme (1894).
Turners tese forutsetter at det finnes en sammenheng mellom bestemte mentaliteter og kulturformer og den fysiske og samfunnsmessige arena som disse verdiene/idealene spiller seg ut på. Finnes det en slik sammenheng mellom det polare og bestemte maskuline ferdigheter/verdier?
Den menneskelig virksomhet i polarstrøkene har vært svært forskjellig og spenner fra tradisjonell ishavsfangst og overvintringsfangst til gruvedrift og forskningsvirksomhet. Tilværelsen som enslig overvintrer og jaktmann i total isolasjon var svært forskjellig fra dagliglivet i et arktisk gruvesamfunn bestående av flere hundre mennesker, selv om også disse var overlatt til seg selv i store deler av året. Livet om bord i et forskningsfartøy på slutten av 1800-tallet, innefrosset i isen i årevis kan heller ikke sammenlignes med et opphold på dagens forskningsstasjoner i Arktis eller Antarktis, med flyforbindelser og GPS-navigering.
Det følgende vil først og fremst omhandle den polare fangst- og forskningsaktivitet før 1940.
Mulighetene for å overleve i polarområdene avhang både av ervervede og medfødte egenskaper. Nå gjøres det riktig nok noen ganger et poeng av at manglende arktiske ferdigheter kunne kompenseres gjennom ekstraordinære medfødte egenskaper som vilje, mot og snarrådighet. Det gjaldt f.eks. dansken Richard Bøgvad i John Giævers fortelling om Et mannfolk (1970: 103 ff). ”... nordpå skulle han. Enskjønt han ikke hadde begrep om teltliv i snø eller noe slags ekspedisjonsteknikk.”
Men innenfor den skandinaviske polarforskningsskolen var idealet å forene kyndighet, kunnskap, nitidig planlegging med vilje, mot og snarrådighet. Det gjaldt å forene det tillærte med det medfødte.
Den tradisjonsforankrede kunnskap om å ferdes i snø, is og tåke var nøkkelen til suksess i polarområdene. Denne kunnskapsbasen var utviklet gjennom generasjoners ishavsfangst, og ble overført til nye generasjoner gjennom praksis. Skandinaviske polarforskere som Nordenskiöld, Nansen og Amundsen tok denne kunnskapen systematisk i bruk. Samtidig forstod de at arktiske urfolk, som for eksempel samer og inuitter, hadde ferdigheter og kunnskaper som var helt avgjørende for å kunne overleve under polarhimmelen. Den polare overlevelseskunsten var preget av allsidig og ikke spesialisert kunnskap, avhengig av årelang praksis og under veiledning av erfarne folk. En måtte kunne alt, være like god baker som snekker, smed, skytter og skomaker, hevdet fangsmannen Henry Rudi. Han utropte fangstkameraten til en tusenkunstner, den beste attesten han kunne gi: “Knoph kunne gjøre hva som helst; han kunne alt, det har jeg sett på ham fra den dagen jeg møtte ham. En snedig kar med hendene, den Gunnar Knoph.” (Hauan 2004: 206)
En ishavsskipper måtte derfor mestre alt, finne fangstbyttet, manøvrere i dagevis i drivisen, mestre strøm, vind og isgang, kunne bedømme forholdene og ta de riktige beslutninger slik at båt og mannskap ikke ble utsatt for unødig risiko. I boka Hardbalne polarkarer, forteller John Giæver om “skipperen som alltid kom fram.” Skipper Marø stod time etter time i tønna, tolket isens bevegelser, fant veien ut og inn av isen, og en mester til å finne sel. Det skyldtes et skarpt syn, men først og fremst “utholdenhet, tålmodighet” og ikke minst lang erfaring. Tålmodighet var ikke stor overfor den ukyndige, også Giæver fikk erfare det da han avslørte at han ikke kunne: “ … Han så på meg med stålis i de blå øynene. Dummere var jeg ikke enn at jeg begrep den åpenbare ringakten som skar mot meg”(1957: 13).
Men selv om tradisjonelle ferdigheter og erfaringer har vært viktig, har evnen til å gjøre noe nytt gitt status og prestisje. Pioneren har ofte helterollen i ishavslitteraturen, enten det gjaldt oppdagelse av nye fangstfelter, nytt land eller nye seilingsruter. Slik virksomhet var forbundet med større risiko og farer enn fangst i kjente farvann. Fare er noe en utsettes for, mens risiko er noe en tar. Risiko er knyttet til egne valg og vurderinger, faren er den trusselen naturkreftene og omgivelsene representerte. Selv om en i polarstrøkene ofte var utsatt for farer som ikke kunne forutses, fantes der et vidt rom for risikovurderinger som forutsatte kunnskaper, erfaringer og ferdigheter. Hver dag i isen bestod av avveininger om hvor langt en kunne presse båt, seil og redskap i forhold til naturkreftene.
Når naturkreftene slo til, brått og uventet, var det ofte andre ferdigheter som gjaldt. En påkalte da gjerne høyere makter, enten det nå var vår Herre eller andre overnaturlige krefter. Men mannsmot og rådsnarhet var heller ikke å forakte i farens stund. I boka Hardbalne polarkarer forteller John Giæver om “ishavsridder” Johan Olsen, legendarisk skipper på ishavsskuta Vesle Kari som gikk på grunn inne i en av fjordene på Øst-Grønland uten mulighet til å komme ut ved egen hjelp. Alle andre fartøy var gått hjem til Norge og faren for forlis og en ufrivillig overvintring var overhengende. Olsen ga da ordre om å feste ei trosse til et av isfjellene som var i drift ute på fjorden. Og han oppnådde hva han håpet, Veslekari ble trukket fri.
Men først og fremst er det motet som blir heroisert i ishavslitteraturen. I Giævers omtale av Richard Bøgvand heter det: “… det kanskje mest karakteristiske trekket ved denne rolige by-dansken. Han var så absolutt fryktløs som et vesen i to buksebein kan bli”(1970: 105). Den samme attesten fikk Roald Amundsen:
De egenskaper som våre sagaer setter høyest hos mannen, var først og fremst det ukuelige motet, som ikke vek, men måtte la det bære eller briste – dertil den djerve foretaksomhet, den sikre rådsnarhet – og så når det stod om livet, det lekende smil på leppene – de gikk i døden med en spøk (Nansen 1928).
Evnen til ikke å vise frykt fremheves ofte i polarlitteraturen og en brist i denne evnen var ikke heldig for ens rykte som polarfarer. Adolf Hoel, geolog, polarforsker og mannen bak det som i dag er Norsk Polarinstitutt, hadde ingen ytre fysiske kjennetegn som imponerte, men forsøkte å kompensere sine fysiske handikap gjennom hard trening. Hoel var sikkert i like god form som sine forskerkolleger, men ikke sjelden blir hans fysikk kommentert. Verre var en historie fra Spitsbergen som fulgte han hele livet. Hoel skulle en gang under en overfart i dårlig vær av en av fjordene tydelig ha gitt uttrykk for at han ikke likte situasjonen. Hans redsel ble kommentert av en av hans kolleger 40 år etter. Også Hoel selv var nok preget av den tids idealer om at frykt og engstelse skulle fortrenges. Et eksempel på det er hans beskrivelse fra sommeren 1909 da han og noen kolleger lå værfaste på en av Spitsbergens isbreer. I sin beskrivelse som ble publisert i Den norske turistforenings årbok (1912) skildres snøstormen som “julestemning” hvor de sang julesanger og hygget seg i sine telt. Episoden er langt mindre idyllisk og mer skremmende i feltdagboka som ikke ble skrevet for offentligheten. Her er stemninga trykket og amper, deltakerne kranglet om hva de skulle gjøre for å unnslippe den knipa de var kommet opp i, og salmesangen var prega av trøstesalmer som “Vår Gud han er så fast en borg” og “Påskemorgen slukker sorgen”(1909).
Det var ikke bare ytre trusler som skulle beherskes, tilværelsen i is, snø og ødemark satte store krav til den indre styrken. Isolasjonen, fraværet fra familie og venner, og ikke minst ventetiden var en stor belastning for mange. En tilværelse som polarforsker, overvintrer eller ishavsgast betydde i varierende grad atskillelse fra kone, kjæreste, barn og det sosiale nettverk på fastlandet. Mest ekstremt gjaldt det overvintrerne, enten de nå var forskere eller jaktfolk. Egenskaper og teknikker for å tåle denne atskillelsen var viktige, men også viljen til å ta dette bruddet blir ofte understreket. Igjen Giævers mannfolk: Richard Bøgvad. “Hva ville De ha gjort om De hadde vært nygift like før avreise?,” spør Giæver leseren, “Richard Bøgvad gikk i land og overvintret” (1970: 103). Underforstått: Richard var et skikkelig mannfolk. Ingen synes heller å ha ment at det var noen karakterbrist hos Nansen da han forlot kone og en halvt års gammel sønn på ubestemt tid for å risikere liv og helse i polhavet.
Hvordan taklet en så dette fraværet fra sine kjære? En snakket ikke om det, skal en tro mye av polarlitteraturen:
Aldri nevnte han med et ord den unge kvinnen som satt og ventet nede i Danmark og som fikk et kort lite brev den høsten istedenfor mannen sin. Nei, vi diskuterte heller inkafolkets religion eller muligheten for et Skandinavias Forente Stater. Aldri ble vi enige. Det var ikke meningen heller. (Giæver 1970: 104)
Fangstmannen Bjørvik Jakobsen forteller at han og hans to kollega ble enige om ikke å prate om politikk, religion, kjærester eller koner. Slik kunne de unngå å provosere hverandre (Hauan 2004: 206). Selv i dagbøkene gir fangstmenn sjelden uttrykk for følelser, med noen få unntak. Hjemlengsel, savn etter kone, barn eller familie, depresjoner skulle kureres med arbeid og daglige faste rutiner som holdt tankene på plass. Føleri eller kjerringsjuke kunne kureres med hardt arbeid: “Sett karen i arbeid så hardt at han stuper i køya utpå seinkvelden. Jag han opp om morgenen. Til arbeids med elendigheta, arbeid er god medisin.” (Hauan 2004: 206). Men ikke minst var viljen til å skape seg daglige rutiner viktige. Historiene om fangstmannen som dro med seg hele årganger av aviser forteller om det. Hver kveld ble morgendagens avis lagt i postkassa ute på hytteveggen for så å bli henta inn neste morgen. Det var en effektiv måte til å holde orden på tiden, skille dagene fra hverandre, kort sagt få tida til å gå. Da spilte det mindre rolle om nyhetene var ett år gamle.
Gjennom en sterk selvdisiplin kunne fangstmannen lettere mestre de indre destruktive kreftene – som likegyldighet og uvirksomhet. Dagboka var en viktig del av å holde orden på dagene og en kontroll på at de daglige oppgaver ble utført – en slags bekreftelse på egen overlevelsesevne. Særlig viktig i den hardeste mørketida, hvor skillet mellom dag og natt ble borte og det var sidene i dagboka som hindret at tida stod stille.
Kjedsomheten kunne takles og naturkreftene beseires gjennom kunnskap, kyndighet, allsidighet, fysisk og psykisk styrke, vilje, mot og rådsnarhet. Men isens rike var også et sted hvor de livsødende krefter rådde, ikke sjelden seiret døden. Hvordan ble livskrisene taklet?
De fangstdagbøker som er skrevet av folk i dype livskriser og som visste de at de gikk døden i møte, har en annen karakter enn de øvrige (Hemmingsen 1983). Her finner vi en stigende grad av intimitet og fortrolighet, her kommer “føleriet” fram. Samtidig er det ikke tvil om at selv i slike situasjoner var det snakk om underkommunisering. Hvordan kan det for eksempel ha seg at forfatterne i mange tilfeller blir mer observatør enn deltaker i en skrivesituasjon med døde og halvdøde mennesker rundt seg? Det kollektive samvær av menn var bygd opp etter bestemte idealer hvor det mandige var ensbetydende med tapperhet og dødsforakt. Svakhetstegn som stod i motstrid til disse idealene ble sanksjonert. Det gjaldt å aktivt kjempe mot dødskreftene, ikke fortape seg i grublerier og negative tanker. Nå kan dette også ha andre forklaringer. En måte å forholde seg til farer en ble utsatt for var at fenomenet ikke ble nevnt, det kunne gå “troll i ord.” Ordmagi kan være ei forklaring på at skjørbuk så sjelden ble nevnt selv av folk som måtte vite at de led av sykdommen. Men når krisen var akseptert som en realitet og alt var gjort for å mestre den, ble livskampen akseptert som del av det naturfellesskapet en selv var del av.
Fatalismen, resignasjon og aksept av skjebnen var også en del av den maskuline polarmentaliteten.
Litteratur
Giæver, John 1957 Hardbalne polarkarer, Oslo
Giæver, John 1970 Den gang jeg drog av sted, Oslo
Hauan, Marit Anne “Det sterke, frie liv i villmarken” i E. A. Drivenes og H. J. Jølle (red.) Norsk Polarhistorie bind 1, Oslo
Hemmingsen, Stein Thode 1983 Den arktiske dagboka, Hovedoppgave i nordisk litteratur. Tromsø
Hoel, Adolf 1909 Feltdagbok
Hoel, Adolf 1912 “En slædetur paa Spitsbergen under ritmester Isachsens ekspedisjon i 1909,” Den norske Turistforenings årbok.
Jackson, Turner 1894 The significance of the frontier in American history / Ed., with an introduction, by Harold P Simonson. - 4.print. New York 1973.
Nansen, Fridtjof 1928 Minnetale over Roald Amundsen
Nansen, Fridtjof 1961 Nansens brev bind. 1 1882-1895, Oslo
Nansen, Fridtjof 1988 Friluftsliv, Oslo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar