En rektor for alle

Jeg har fått flere utfordringer om å være mer konkret når det gjelder mitt valg av Anne Husebekk og hennes mannskap. Som jeg flere ganger har skrevet og som jeg ikke skal gjenta i det uendelige: de universitetspolitiske forskjellene har ikke kommet klart fram i denne "valgkampen". Det har kandidatene hovedansvaret for. 

For noen er det da naturlig å legge vekt på hvilke fakultet kandidatene kommer fra. Mitt svar til det er at vi ikke velger en rektor for medisinere, naturvitere, samfunnsvitere eller humanister, men for hele institusjonen. Jeg ville regne det som en fornærmelse mot f.eks. Tove Bull om vi i ettertid regna henne som først og fremst humanistenes rektor. De to siste rektorene fra medisin, Ole Mjøs og Jarle Aarbakke har vært meget gode rektorer også for HSL-fakultetet. Det skulle da også bare mangle. Argumentet for at rektoratet over tid bør rotere mellom fakultetene synes jeg ikke er særlig godt. Jeg vil ha rotasjon mellom det jeg mener er de beste rektoralternativene, uavhengig av fakultet og faglig tilknytning.

Personlige egenskaper, kvalifikasjoner og yrkeserfaring er viktige i alle lederstillinger. I dette valget er det etter min mening også det eneste kriteriet vi står igjen med når vi skal velge mellom dem. For min del har jeg da gjort det samme som jeg gjør når jeg vurderer stillingssøknader, sjekker CV-er mot hverandre, prøver å kontrollere hva som som er realiteten (en lang CV trenger ikke å være den beste). Disse opplysningene er lett tilgjengelige via kandidatenes nettsider og har også vært utfyllende presentert i leserinnlegg i byens aviser. I de tilfeller kandidatene har vært helt ukjente for meg, har jeg spurt meg for blant folk som kjenner dem. 

Alle rektorkandidater skal være ambassadører for UiT og på en overbevisende måte hevde våre interesser i et hard konkurranse med andre undervisningsinstitusjoner. Derfor er det inntrykket kandidatene har gjort i offentlige sammenhenger, vært viktig for meg, gjennom egne presentasjoner, i valgmøter og i media. 

Rektorvalg Universitetet i Tromsø

Jeg har stemt på Anne Husebekk som den neste rektor ved Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet. For min del har det vært viktig å finne ut av de universitetspolitiske forskjellene mellom de to alternativene. I så måte har jeg blitt skuffet. Informasjonsmøtene og spørsmålsrundene har ikke gjort meg særlig klokere. Det forekommer meg å ha vært en "enighetsmur" som har vært vanskelig å trenge gjennom.

Det er nemlig ikke slik det hevdes i noen avisinnlegg at universitetene nesten ikke har handlingsvalg, at alt er bestemt av myndighetene. Det viktigste strategiske valget UiT har tatt de senere år, er de to fusjonene med høgskolene i Tromsø og Alta, et riktig og nødvendig valg spør du meg. Det var et veivalg som ikke var påtvunget utenfra. Fusjonsdebatten har pågått fra slutten av 1990-tallet. Jeg hadde ventet at lederkandidater hadde engasjert seg i den debatten lenge før de stilte til valg. Det er jo mulig de har gjort det i sine fagmiljøer, men offentlig har jeg ikke sett ytringer fra noen av deltakerne i de to konkurrerende rektorlagene. Vi har også en lang rekke andre viktige saker å ta fatt på innen lærerutdanning, undervisning og forskning som vi selv bestemmer over. Her hadde jeg ønsket mer konkrete svar, og som ville ha fått fram forskjellene mellom lagene.

Det jeg da for min del har måttet ta stilling til er hvilket rektorlag som har den bredeste ledererfaring og de beste kvalifikasjoner som trengs for å lede en så stor og mangslungen institusjon som UiT.  Oppgavene er formidable, det gjelder både å konsolidere institusjonen etter fusjonene, men like viktig er å være på tå hev for utfordringer utenfra og gjerne et skritt foran når det gjelder nødvendige strategiske valg. Begge lag består av dyktige og skikkelige mennesker, og de skal ha ros for å stille seg til disposisjon på vegne av oss alle til så viktige lederstillinger. Uansett hvem som blir valgt, må en etter valget hive seg i kalosjene og støtte de som da sitter med lederansvaret. For meg ble altså valget denne gang Anne Husebekk og hennes mannskap.

Rektorvalg UiT: Spørsmål 3

Universitetspolitikk dreier seg mye om å skaffe midler til egen aktivitet. Det å bygge gode nettverk innafor politikk og offentlig administrasjon er en viktig del av dette arbeidet. Like viktig er det å fortelle offentligheten på en "ikke skrytende" måte hva som gjøres av forskning og undervisning på UiT, og hvilken samfunnsrelevans dette har. Dette er ikke minst viktig når det gjelder UiTs posisjon som Nordområdeuniversitet.

Hva vil dere gjøre for at UiT skal være synlig og ha en klar stemme i den regionale og nasjonale offentlighet? 

Rektorvalget UiT : Spørsmål 2

Budsjettmodell

 Det finansieringssystemet som høyere utdanning i dag styres etter (avgjøres for en stor del av studenttall)  betyr i praksis at myndighetene har overlatt en viktig del av utdannings- og universitetspolitikken til 19- og 20-åringers studievalg. Særlig rammer det de små fag innenfor de frie studiene. Kombinasjonen av frie studievalg og dagens stimuleringstiltak betyr i realiteten at myndighetene har abdisert i en svært viktig utdannings- og universitetspolitisk sak.

Hva mener dere om dette styringsverktøyet? Vil dere at UiT forsatt skal følge dette prinsippet når det gjelder den interne fordelinga av midler?

Rektorvalget UiT. Spørsmål 1

Fram til valget vil jeg stille begge rektorteam noen spørsmål som jeg mener er viktig for UiT i nærmeste framtid. Jeg vil avgrense meg til et spørsmål hver gang. Håper dere har tid til å svare, men vil ogå ha forståelse om dere ikke rekker det i en travel valgkamp.

Dagens spørsmål: Fra min posisjon i styret for HSL-fakultetet er jeg bekymret for mangelen på integrasjon mellom profesjonsfag og disiplinfagene (de tradisjonelle universitetsfagene) i lærerutdanning og lektorutdanninga. Etter mitt skjønn begynner også det fagdisiplinære innslaget i disse utdanningene å bli betenkelig svakt. Dette er en sak som også er viktig for å lykkes med fusjonen som har skjedd og med den kommende fusjon med HiF. Hovedansvaret for å ta tak i dette har HSL-fakultetet, men den nye universitetsledelsen må ha mening om dette. Hvilke konkrete initiativ vil dere ta?

Er "lystpedagogikk" løsninga ?

I valgkampen om å bli rektor ved Universitet i Tromsø synes kvaliteten på undervisning å seile opp som et hett tema. Det er fint, men jeg tror spørsmålet må settes inn en større utdanningspolitisk sammenheng. 

Først en liten omvei: Fra kolleger på forskningsopphold i utlandet hører vi fra tid til annen at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

To års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.   

Hva så med arbeidsinnsats?

Selvfølgelig har vi noe å lære av andre land, bl.a. ved å stille krav og ha mot til stå på "krava" når det gjelder studenter (og lærere). Det angår alle nivå i utdanningspyramiden. Det gjelder også å innprente  studenter at ikke alt som må læres, kan være lystbetont. Jeg tror ikke på "lystpedagogikken". Gleden over  å beherske ferdigheter og ha tilegnet seg kunnskaper er ofte større jo større innsatsen har vært. Dette fikk mine barn erfare i fransk skole og det har kommet dem til gode.

På den annen side: de hadde veldig mye å tilføre når det gjaldt evnen til å samarbeide (det hadde de lært i hjemlandets skole). I Paris hevdet folk fra næringslivet at den skandinaviske skolekulturen var langt å foretrekke på det punktet. I moderne arbeidsliv er teamarbeid en viktig arbeidsform, kanskje den viktigste. Franskmenn som var oppdratt til den induviduelle konkurransen i fransk skole, var ikke de beste teambyggere ifølge våre kilder. En kombinasjon av det beste fra disse to skolekulturene ville ha gjort susen. 

Til slutt: Dersom vi hadde fått lov til sile ut de 10-15 %  beste av våre årskull til universitetsstudier (slik som på 50- og 60-tallet), ville vi alle hatt en lettere og mer oppløftende tilværelse som universitetslærere. Men vil vi tilbake til den tid hvor en så liten del av årskullene fikk adgang til høyere utdanning? Dersom svaret er nei, er løsninga ikke "lystpedagogikk", men hardt arbeid for studenter så vel som for lærere. Dessuten: en kan ikke formidle noe dersom en ikke har noe å formidle og noe som en brenner for å bringe videre. Dersom dette fundamentet ikke er der, hjelper ingen kurs eller sexy undervisningsteknologi. Det betyr ikke at skolering i formidling er bortkasta, men svikter fundamentet, forfaller undervisninga til å koke suppe på spiker.

Norge sett fra Nordpolen

Den 10. november 2005 klarte Jonas Gahr Støre det nesten ingen akademiske kjendiser makter;å fylle UiTs største auditorium til randen. Knapt en måned etter at de rødgrønne hadde inntatt statsrådstaburettene, presenterte han regjeringens nordområdepolitikk.

Den nybakte utenriksministeren var klinkende klar på at nordområdene skulle bli det viktigste satsingsområdet i norsk utenrikspolitikk i årene som skulle komme. Ikke bare det, Støre forsøkte å skape ei ny fortelling, en ny visjon om relasjonen mellom sør og nord. Han ønsket å tegne et nytt mentalt kart med nord i sentrum og sør i periferien.

Klarte å begeistre

Ikke rart at tromsøværingene gikk mann av huse og, vil noen onde tunger si, lot seg beruse. De fleste var om ikke heftige, så i alle fall begeistret. Hvordan gikk det så med dette forsøket på å snu opp ned på norgeskartet, for ikke å si europakartet?

Vel fire år senere i april 2010 sto Støre på samme talerstol. Formålet var nå å gjennomgå nordområdesatsinga, eller som han ordla seg: «å ta dere med på en reise gjennom nordområdesatsingen; selve fortellingen, den som har vært, den som er og den som ligger foran oss».

Norge og Russland hadde bare dager før blitt enige om delelinjen i Barentshavet, dermed var et viktig fundament for nordområdepolitikken kommet på plass. Ikke rart at utenriksministerens nordområdefortelling denne dagen ble ekstra optimistisk mens de mest kritiske røstene når det gjaldt de konkrete resultatene til da, trolig ville ha sagt at talen like mye var en eventyrfortelling.

Kunnskapsløft

Det er for tidlig å konkludere når det gjelder resultatene av nordområdesatsinga. Men når det gjelder forskninga, det området jeg kjenner best, har bevilgningene skutt i været. Etablering av ny kunnskap var da også, slik det uttrykkes i nordområdestrategien, selve «navet» for dette krafttaket.

I 2009 ble det brukt vel 2,7 milliarder kroner fra private og offentlige kilder på nordområdeforskning (St.meld. 7 2011/12). I 2011 kom bevilgningen til Norges første forskningsfartøy, spesialbygd for polarområdene siden Amundsens forskningsfartøy, Maud.

Denne satsinga har også kommet forskningsmiljøet i Tromsø til gode, ingen tvil om det. Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt sto da også for den desidert største andelen av vitenskapelige publikasjoner innafor nordområdeforskninga i landet i 2009 (28 %), nesten tre ganger mer en den institusjonen som havnet på 2. plass (Universitetet i Bergen).

Hvor mye av denne forskninga som er et resultat av nordområdesatsinga, er ikke lett å si. Universitetet i Tromsø har alltid hatt et spesielt fokus på nordområdene, og det skulle nesten bare mangle at institusjonen ikke ligger i tet nasjonalt.

Forskningsprofil

En kritisk gjennomgang av norsk nordområde- og polarpolitikk må også inneholde en analyse av hvilken forskningsprofil denne politikken har stimulert til. De undersøkelser som foreligger for 2009, viser at matematikk/naturfag/teknologiske fag utgjorde i 69 % av denne forskninga målt i forskerårsverk, medisinske fag 11 % og samfunnsfag og humaniora sto for 9 %. I 2009 gikk 28 % av Norges Forskningsråds nordområdebevilgninger til oljerelatert forskning.

Forholdet politikk og vitenskap vil få en sentral plass i forskningsprosjektet Norsk polarpolitikk 1870-2014. Den forrige sammenhengende historiske framstillinga av dette politikkområdet kom på 1970-tallet. Siden da har nord- og polarområdene fått en ny aktualitet, utenrikspolitisk, ressursmessig og når det gjelder klimaspørsmålene. Det er derfor på høy tid med en ny historisk analyse av norsk nordområde- og polarpolitikk helt fram til i dag.

Nordområdefortelling

Politisk retorikk uten konkret innhold er som skrevet står, skrift i sand. Men det betyr ikke at fortellinger og visjoner ikke har stor betydning i politikken. Politikk, også utenrikspolitikk, dreier seg om så mye mer enn interesser og kamp om og fordeling av goder, det være seg økonomiske, sosiale eller kulturelle.

I studiet av maktrelasjonen mellom stater har den «realistiske» skolen med hovedfokus på interessekamp og statenes sikkerhet stått sterk. Dette «realistiske» perspektivet har i de senere årene blitt supplert av teorier som legger vekt på normer og kulturer.

Utenrikspolitikk dreier seg om verdier og normer og om hvordan en oppfatter sine motparter, som fiender, konkurrenter eller samarbeidspartnere. Bruk av begreper som «polarområdene», «arktisk livsrom», «nordområdene», «ekspansjonsområder», «oljeprovins», «arktisk allmenning» og «arktisk periferi» har også betydning for polarpolitikken.

Relasjonene mellom nord og sør kan omtolkes, som når Støre betrakter verden med utsiktspunkt fra nordpolen. De begreper vi bruker og de perspektiver vi ser verden fra, representerer ulike forståelser av de regioner det her gjelder.

Opp gjennom historien har synet på Arktis pendlet mellom optimisme og utopi, og apokalypse og dystopi. Det gjelder både naturen, miljøet, ressursene og menneskene. Kulturelle forestillinger om det polare har hatt, om ikke styrende, så i alle fall vesentlige innvirkninger på polarpolitikken. I så måte er Støres forsøk på å skape nye mentale kart og ei ny nordområdefortelling vel verdt en analyse for dem som skal studere norsk polarpolitikk i historisk perspektiv.

Ei kritisk forskning om norsk polarpolitikk må derfor ikke bare ha fokus på kampen om naturressursene og sikkerhetspolitikk, men også ha ei kulturanalytisk tilnærming.

Se Polar Record: http://journals.cambridge.org/download.php?file=%2FPOL%2FS0032247412000472a.pdf&code=25a9eb52ff17e9c6f111c69b82140018