Norge sett fra Nordpolen

Den 10. november 2005 klarte Jonas Gahr Støre det nesten ingen akademiske kjendiser makter;å fylle UiTs største auditorium til randen. Knapt en måned etter at de rødgrønne hadde inntatt statsrådstaburettene, presenterte han regjeringens nordområdepolitikk.

Den nybakte utenriksministeren var klinkende klar på at nordområdene skulle bli det viktigste satsingsområdet i norsk utenrikspolitikk i årene som skulle komme. Ikke bare det, Støre forsøkte å skape ei ny fortelling, en ny visjon om relasjonen mellom sør og nord. Han ønsket å tegne et nytt mentalt kart med nord i sentrum og sør i periferien.

Klarte å begeistre

Ikke rart at tromsøværingene gikk mann av huse og, vil noen onde tunger si, lot seg beruse. De fleste var om ikke heftige, så i alle fall begeistret. Hvordan gikk det så med dette forsøket på å snu opp ned på norgeskartet, for ikke å si europakartet?

Vel fire år senere i april 2010 sto Støre på samme talerstol. Formålet var nå å gjennomgå nordområdesatsinga, eller som han ordla seg: «å ta dere med på en reise gjennom nordområdesatsingen; selve fortellingen, den som har vært, den som er og den som ligger foran oss».

Norge og Russland hadde bare dager før blitt enige om delelinjen i Barentshavet, dermed var et viktig fundament for nordområdepolitikken kommet på plass. Ikke rart at utenriksministerens nordområdefortelling denne dagen ble ekstra optimistisk mens de mest kritiske røstene når det gjaldt de konkrete resultatene til da, trolig ville ha sagt at talen like mye var en eventyrfortelling.

Kunnskapsløft

Det er for tidlig å konkludere når det gjelder resultatene av nordområdesatsinga. Men når det gjelder forskninga, det området jeg kjenner best, har bevilgningene skutt i været. Etablering av ny kunnskap var da også, slik det uttrykkes i nordområdestrategien, selve «navet» for dette krafttaket.

I 2009 ble det brukt vel 2,7 milliarder kroner fra private og offentlige kilder på nordområdeforskning (St.meld. 7 2011/12). I 2011 kom bevilgningen til Norges første forskningsfartøy, spesialbygd for polarområdene siden Amundsens forskningsfartøy, Maud.

Denne satsinga har også kommet forskningsmiljøet i Tromsø til gode, ingen tvil om det. Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt sto da også for den desidert største andelen av vitenskapelige publikasjoner innafor nordområdeforskninga i landet i 2009 (28 %), nesten tre ganger mer en den institusjonen som havnet på 2. plass (Universitetet i Bergen).

Hvor mye av denne forskninga som er et resultat av nordområdesatsinga, er ikke lett å si. Universitetet i Tromsø har alltid hatt et spesielt fokus på nordområdene, og det skulle nesten bare mangle at institusjonen ikke ligger i tet nasjonalt.

Forskningsprofil

En kritisk gjennomgang av norsk nordområde- og polarpolitikk må også inneholde en analyse av hvilken forskningsprofil denne politikken har stimulert til. De undersøkelser som foreligger for 2009, viser at matematikk/naturfag/teknologiske fag utgjorde i 69 % av denne forskninga målt i forskerårsverk, medisinske fag 11 % og samfunnsfag og humaniora sto for 9 %. I 2009 gikk 28 % av Norges Forskningsråds nordområdebevilgninger til oljerelatert forskning.

Forholdet politikk og vitenskap vil få en sentral plass i forskningsprosjektet Norsk polarpolitikk 1870-2014. Den forrige sammenhengende historiske framstillinga av dette politikkområdet kom på 1970-tallet. Siden da har nord- og polarområdene fått en ny aktualitet, utenrikspolitisk, ressursmessig og når det gjelder klimaspørsmålene. Det er derfor på høy tid med en ny historisk analyse av norsk nordområde- og polarpolitikk helt fram til i dag.

Nordområdefortelling

Politisk retorikk uten konkret innhold er som skrevet står, skrift i sand. Men det betyr ikke at fortellinger og visjoner ikke har stor betydning i politikken. Politikk, også utenrikspolitikk, dreier seg om så mye mer enn interesser og kamp om og fordeling av goder, det være seg økonomiske, sosiale eller kulturelle.

I studiet av maktrelasjonen mellom stater har den «realistiske» skolen med hovedfokus på interessekamp og statenes sikkerhet stått sterk. Dette «realistiske» perspektivet har i de senere årene blitt supplert av teorier som legger vekt på normer og kulturer.

Utenrikspolitikk dreier seg om verdier og normer og om hvordan en oppfatter sine motparter, som fiender, konkurrenter eller samarbeidspartnere. Bruk av begreper som «polarområdene», «arktisk livsrom», «nordområdene», «ekspansjonsområder», «oljeprovins», «arktisk allmenning» og «arktisk periferi» har også betydning for polarpolitikken.

Relasjonene mellom nord og sør kan omtolkes, som når Støre betrakter verden med utsiktspunkt fra nordpolen. De begreper vi bruker og de perspektiver vi ser verden fra, representerer ulike forståelser av de regioner det her gjelder.

Opp gjennom historien har synet på Arktis pendlet mellom optimisme og utopi, og apokalypse og dystopi. Det gjelder både naturen, miljøet, ressursene og menneskene. Kulturelle forestillinger om det polare har hatt, om ikke styrende, så i alle fall vesentlige innvirkninger på polarpolitikken. I så måte er Støres forsøk på å skape nye mentale kart og ei ny nordområdefortelling vel verdt en analyse for dem som skal studere norsk polarpolitikk i historisk perspektiv.

Ei kritisk forskning om norsk polarpolitikk må derfor ikke bare ha fokus på kampen om naturressursene og sikkerhetspolitikk, men også ha ei kulturanalytisk tilnærming.

Se Polar Record: http://journals.cambridge.org/download.php?file=%2FPOL%2FS0032247412000472a.pdf&code=25a9eb52ff17e9c6f111c69b82140018