Interrail gjennom Øst-Europa 2026

Reisebrev 1 

Det er ikke enkelt å være i utlandet når det skjer viktige ting hjemme som en gjerne ville oppleve sammen med landsmenn. Det har skjedd oss både nå og den 22.7 2011. Jeg og Magnhild fant stillhet og ro i den vakre St Cyril & Methodius kirka i Burgas, Bulgaria. Her tente vi lys for Kong Harald.  

Reisebrev 2 

Vi starter vår interrailtur 2026 i Burgos ved Svartehavet. Når en reiser i Bulgaria, må en som et minimum lære seg det kyrilliske alfabetet mener lingvisten som er mitt reisefølge også i år. Praktisk når en skal lese gatenavn og finne matbutikken. Her et eksempel på hva hun bruker som undervisningsmateriell for skoleringen av en litt treig elev som nok må ha flere timer for at alfabetet skal sitte. Bildet viser den bulgarske poeten Peyo Yavorov (1878 – 1914). (Ja, jeg har kvalitetssikret de biografiske opplysningene AI kom opp med). Etter undervisningstimen ble det tid til en busstur til perlen Sozopol med sin særegne trehusbebyggelse, her luktet det tjære som i Gudbrandsdalen. Og også her ble det tent lys for kong Harald i et lite kapell ved sjøkanten.

Reisebrev 3 

Vi har nå gjennomført vår første togstrekning i interrailsesongen 2026, fra Burgas til Varna, litt lenger nord langs Svartehavskysten. Det gikk bra, vi husket prosedyrene fra sist sommer for å få rail-planner-appen opp å gå. Det er nødvendig for å kunne overbevise bulgarske konduktører om at vi er skikkelige folk med gyldige billetter. Vi ble heller ikke skremt av det bulgarske togmateriellet, selv om vi hadde blitt advart. Med unntak av et litt skranglete tog fram til Karnobat, var intercity-toget derfra helt på høyde med det vi kjenner fra Vest-Europa. Så var det denne badinga da. Jeg er gift med en pasjonert bader. Et år skrøt hun av å ha badet i sju land, - ja, i samme år. Jeg innrømmer at det er sant, jeg satt på land og bivånet det hele. Selv utsetter jeg meg sjelden for bading i friluft før jeg kan gjøre det i Middelhavet i siviliserte former, d.v.s i over 20 grader. Svartehavet svarte til mine forventninger i så måte, ja, til overmål, - men så var det bølgene da. 

Etter min mening bør ikke 80-åringer hive seg ut i de store bølger, i vår alder er verken skjelett eller muskulatur egna for slikt. Slik er det ikke for min frue, for henne skal det mye til for ikke å få seg et bad. For en som føler seg mer i slekt med Ludvik enn med Solan i Aukrust sitt persongalleri, han som synes det meste i verden er farlig, var det betryggende, men også litt komisk, å se en badevakt i uniform komme stormende for først å jage de badende ungene i land, for til slutt med myndig hand kommandere mitt reisefølge på tørt land. For en badevakt av hans støpning gjelder det å trygge badegjestenes sikkerhet, det trumfer alt annet. Jeg tror kanskje han også kjedet seg litt, og ville skape litt liv på sin vakt – bølgene var da ikke så store. P.S. Badebildene er fra Varna, der det var adskillig smulere hav enn i Burgas. Her i Varna ser vi heller ikke bistre badevakter, bare noe rødekors-menn som slapper av i sola. For de som tror vi bare er ute på badeferie: heretter blir det mye mer kultur og historie. Rytteren til hest på sokkelen er et varsel om at jeg mener alvor.

Reisebrev 4 

Brolegginga i gamlebyen i Plovdiv er ikke beregna for rullekofferter, var vår første erfaring. Vi ankom byen etter en helt sømløs 6-timers reise fra Varna. Vi hadde fraveket vårt faste prinsipp som interrailere: hotell/hostell så nært som mulig til jernbanestasjonen. Vi måtte derfor ty til drosje. Her opplevde vi på nytt alfabetenes utfordringer, nå med omvendt rekkefølge: drosjesjåføren hadde problemer med de latinske bokstavene da vi presenterte adressen til vårt hotell, og annet hadde vi ikke. Reisens lingvist klarte ikke på kort varsel å finne de riktige kyrilliske tegnene, og jeg kunne med litt tilfredshet konstatere at andre enn meg har problemer med bokstavene, også de latinske. Men av gårde bar det, sjåføren forstod vi skulle til gamlebyen, men her er det forbudt med drosjer, han slapp oss følgelig av på første, for ikke å si verste plass. Da startet problemene for alvor, broleggingene i denne unike gamlebyen var ikke beregnet på rullekofferter, og bakkene er bratte her, ditto nedoverbakkene. Jeg fikk litt sympati for kineserne på vinterferie i Tromsø med sine rullekofferter, det hender de brukes som akebrett på jakt etter sine airbnb-adresser, her hadde vi ikke den muligheten. Men vi kom da fram til slutt med hjelp av vennlige «plovdivianere» og GPS.

 

Byen Plovdiv er vel verdt slike utfordringer, ja vel så det. For historisk interesserte på reise i Bulgaria er et byen et must. Det er den eldste, i alle fall en av de eldste byene i Europa med sammenhengende bosetting fra steinalder og bronsealder og fram til våre dager, ikke minst antikken, fra den gang Philip, far til Aleksander den store, erobret byen på 300-taller før Kristus, og den fikk navnet Philippopolis. Da romerne hersket, het den Trimontium (byen på de tre høyder), mens de slaviske navnene var Puldin. Byen har altså skiftet navn i takt med de som satt ved makten, ikke ukjent fra våre dager. 

Plovdiv har antikke kulturminner så det holder. En trenger ikke å reise til Roma eller Athen for å få inntrykk av antikkens kulturskatter, det være seg rester etter byens Forum, bibliotek, teater, stadion og konserthus (Odeon). Men det som gjorde sterkest inntrykk, var Biskopens Basilica, funnet og utgravd så seint som på 1980-tallet, med den praktfulle mosaikk-kunsten, der de eldste delene stammer fra 300-tallet. Ja, også biskopens egen bolig var rikt utsmykket med mosaikk. Fra kirka til bispebolig vandret vi på en brolagt romerske veibane, godt egnet for rullekofferter, ikke noe hull i asfalten der i gården. Skulle du har dårlig tid, finnes «Den lille Basilica» rett opp i gata. Der kan du se døpefonten, for ikke å si bassenget hvor de første kristne døpte både barn og voksne. Det er ikke spart på mosaikken, heller ikke her. 

Biskop Stig i Nord-Hålogaland: du må skaffe Domkirka mer mosaikk, da vil kirkesøkninga ta seg opp. Litt mer mosaikk i Bispegården ville også øke arbeidsgleden i staben. Plovdiv er en by en ønsker å komme tilbake til, - en praktfull by! P.S. Rytteren jeg skremte dere med i forrige reisebrev er Tsar Koloyan som regjerte fra 1197 til 1207 og konsoliderte det bulgarske kongedømme både innad og utad, en effektiv herre kan en si. 

Reisebrev 5 

En stillferdig hotellvert. Det er ikke mulig å forlate Plovdiv uten noen ord om hotellverten på Hotell Alafrangite i bakken opp mot Dzhambaz Tepe. Her i en liten sidegate, K. Nektariv, midt i gamlebyen, gikk han stille rundt, vannet og stelte sine blomster – og sine gjester. Han hadde hjelp av en kvinne til å holde rommene og lakenene reine, - vi vet det ikke, men det virket som det var hans kone. Han kunne ikke engelsk, men noen få ord tysk, men det var ikke vanskelig å se han ville sine gjesters vel. Det var på ingen måte noe sted preget av luksus. Men det er lett å overse en haltende dusj, når en kunne sitte på balkongen og se denne stillferdige mannen vanne sine blomster, og spekulere på hvilket liv han hadde levd. Den eneste gang vi så han litt stresset og hoderystende var da han gjorde alt han kunne for å skaffe oss drosje. Det var tydeligvis visse vansker med drosjene der i byen, men hans gjester skulle ikke miste toget. Taxien stod og ventet på oss da vi kom fram til bommen som stenger veiene inn til en gammelby vi sjelden har gjestet. Alt for gjestene var kanskje hotellvertens motto. Vi var et minne rikere. 

Reisebrev 6 

Tenk dere Karl Johan, fra Stortinget til langt opp i Slottsparken, pakket med bokboder i to rader hvor 68 norske forlag presenterte sine utgivelser. Det var synet som møtte oss første kvelden i den største gågata i Sofia, Vitosha. Folksomt var der også denne varme sommerkvelden, de bladde i bøker, stod i kø for å kjøpe og noen satt og leste for sine barn i de bodene som var fylt av barnebøker. Selvfølgelig så vi også her ungdom fordypet i sine i-Phoner, men likevel. Bulgarere må være et lesende folk. Vi ga oss ut på leit etter boden der forlaget til Jon Fosse hadde sine bøker. Det fikk vi hjelp til av en eldre dame i en av bok-køene, ho visste det var List, og viste oss hvor bokboden var. Dermed hadde vi funnet en bedre presang enn en flaske vin til vårt bulgarske vertskap, Triologien av Jon Fosse. 

Reisebrev 7

En grunn til at jeg lenge har hatt lyst til å foreta en bulgarsk reise, er at det er hjemlandet til en god kollega, Petia Mankova. Og hun har vært vår trofaste reiseguide via e-mail i smått og stort, og en forsikring om å kunne hjelpe oss ut av ethvert havari. Til tross for all fin natur, vakre bygg, kirker, monumenter, minnesmerker, museer, så vel historiske som kunstmuseer, pittoreske småbyer og hvite strende, - men også slitne bygninger og mennesker, er møtene med mennesker viktigere: en hjelpsom konduktør, en hyggelig resepsjonist, folk på gata, en universitetsbibliotekar vi husker. Ja, sannelig traff vi ikke sjefsbibliotekaren ved Sofias universitet på trappa inn til biblioteket. Selv om hun trolig var på sprang mellom to møter i universitetets byråkrati, inviterte hun oss inn da hun forstod at mitt reisefølge var tidligere bibliotekar ved UiT. Der ba hun en av sine folk om å gi oss full omvisning i bibliotekets irrganger. 

Det å sitte under pæretrærne der Petia sprang som barn, sammen med hennes søster, Katia og hennes mor, Anastasia, og bli servert et bulgarsk herremåltid, med hjemmelaget banitsa og karamellpudding, vin og rakia, er et slikt møte mellom mennesker som vil sitte lengst i vårt minne fra våre dager i Sofia. Vi ble lenger i Bulgaria enn vi hadde planlagt, og som dere ser med god grunn. 

Reisebrev 8 

Kan man reise i Bulgaria eller Romania uten å se kirkene, - og også å stikke innom, enten for å se kirkerommene, utsmykningene, hvile trøtte bein, slippe unna 35 plussgrader for en stakket stund, eller simpelthen finne ro i sinnet og bearbeide de mange nye inntrykk enhver reise innebærer. Og for oss en anledning til å minnes og tenne et lys for en god kollega og venn, Lars Ivar Hansen, som er gått bort mens vi har vært på reise. 

Men gudshusene er også en påminnelse om at det finnes mange måter å tilbe Gud på. I Sofia kunne vi i en radius på noen få hundre meter rundt vårt hotell besøke tre ortodokse og en katolsk kirke, og også få med seg en synagoge og en moské. Den største og mest kjente Alexander Nevsky Katedralen var også i gangavstand som nærmeste nabo lå den historisk mest interessant, St. Sofia Basilica, Vi kunne gå rett inn i kirkene, verre var det i moskeen og synagogen. I den sistnevnte ble både våre vesker og kropper skannet og visitert, mens i moskéen var det bekledningen som var problemet. En brysk vakt passet på, særlig på kvinnene, mennenes brudd på kleskodene syntes ikke å være noe problem. Vi måtte finne annet å gjøre. Det lå heldigvis noen romerske ruiner like i nærheten, vel verdt et besøk. Romerne slipper en ikke unna, heller ikke i Sofia. 

Det oppløftende etter denne rundturen i europeisk religionshistorie fant vi i synagogen. I den korte presentasjonen av jødenes historie i Bulgaria heter det: Den religiøse toleranse og de gode holdninger som bulgarere har vist til ikke-kristne, er en av de sjeldne eksempel på vedvarende sameksistens i europeisk historie. Ikke alle nasjoner kan smykke seg med en slik attest. Noe å tenke på for oss fra en nasjon hvor jøder var utestengt helt til 1851, til og med i grunnloven. Det hendte vi også satte oss på bakerste benk og hørte den særegne messesangen i de ortodokse kirkene. Den vakreste flerstemte sangen hørte vi i Catedrala Mitropolitanâ i Timisoara, Vest-Romania. Det er vanskelig ikke å bli berørt av slike opplevelser. Vi var vitne til både barnedåp og bryllup, det seremonielle var det vanskelig for oss å forstå særlig av, men brudeparets opprømthet og forventning, og foreldrenes glede over å bringe sitt barn fram til dåp var lett å kjenne igjen. 

Og prestene da: Noen dypt engasjert i å spre røkelse for å hjelpe våre bønner å stige opp til Herren, andre så ut til å være litt lei av å spre det hellige evangelium og helst ville hjem til middag. Men vi så også en ung prest, livlig, tydelig glad over å være prest, og ikke minst glad i sine egne barn. Det var ikke lett å se når leken sluttet og messa begynte. Alt dette ikke vanskelig å kjenne igjen fra vår egen kirkehverdag.  

Tanken melder seg snart: Hvor kommer denne kirkelige rikdommen som har resultert i disse praktbyggene? Vi nordmenn er stolte over Nidarosdomen, samtidig vet vi at den i sin tid er reist med rikdom høstet av tørrfiskhandel og basert på nordnorske fattigfolks slit. #Sigrun Høgetveit Berg: Sofia må være stedet for komparativ kirkehistorie, det er bare å sette i gang. 

Reisebrev 9

 

Oppe i Balkanfjellene ligger Bulgarias Eidsvold. Vi er glade for at vi ikke lot togtider og togbytter diktere reiseruta på vei mot Bucuresti, da ville vi ikke ha havnet i Veliko Tărnovo. Og det ville vært flaut for en historiker, som å kjøre forbi Eidsvold for å stoppe på Minnesund. Bulgaria var en selvstendig stat mellom 680 og 1018 og mellom 1185-1396. Da tyrkerne beseiret bulgarerne i 1396, gikk landet inn i en 500-årsnatt under tyrkisk styre. Veliko Tărnovo, som byen het før 1965, var sentral både før og etter at tyrkerne hersket. Byen var hovedstad før 1396, og viktig i frigjøringskampen mot tyrkerne på 1800-tallet. Det er fødeby for forfatteren og frigjøringshelten Vasil Levski, og i denne byen ble Bulgarias første grunnlov utarbeidet og signert av den grunnlovgivende forsamling 16. april 1879, en for sin tid en svært progressiv grunnlov. 

Vi installerte oss på Hotel Concord seint på kveld. Neste dag var her ingen bønn: reisefølget måtte i samlet flokk oppsøke Museum of Revival and Constituent Assembly. Her var det laga en rekonstruksjon av møtelokalet hvor grunnlovsforhandlingene forgikk. Ellers var forsamlingas menn, (jeg så ingen kvinner) og de viktigste dokumenter behørig presentert. Det var ikke lagt særlig vekt på dagens digitale formidlingsformer. Men selv for en som foretrekker gammeldagse muséer, med ting og tang, ville jeg nok ha anbefalt en forsiktig modernisering. Selv for folk uten interesse for nasjonal frigjøringskamp på 1800-tallet er det mange andre gode grunner for å overnatte i Veliko Tărnovo, det håper jeg vil framgå av bildene. 

Reisebrev 10 

I Bucuresti registrerte skrittelleren ny rekord, 19 402 skritt eller 13,5 km. Det kan vi takke Nicolae Ceausescu for, eller rettere sagt hans palass. Vi hadde som mål å gå rundt muren som omgir palasset, og det kostet sine skritt. Det ble et absurd møte med et brutalt regime som bygget slott for seg selv og ga blaffen i folket. Men like overraskende var at det innenfor muren befant det seg en nybygd megakirke, National Cathedral of Romania, ferdigstilt i 2010. Vi fikk inntrykk av å befinne oss på Petersplassen i Roma. Sansen for det mastodontiske er altså ikke bare knytta til sekulær ideologi. Vi hadde også som mål å finne gamlebyen. Overraskende mange av de vi spurte visste ikke hvor den lå, heller ikke google Maps var særlig hjelpsom Vi ga opp og tok metroen hjem. 

Timisoara var verdt den 10-timers togturen vestover i vakker natur, på slutten av reisen med Karpatene på avstand og Donau til venstre, men med et tog som minte meg om min første reise med Nordlandsbanen i 1952. HMS-inspektøren hadde neppe vært innom verken toaletter eller togkupeene. Timisoara var desto vakrere, en småby med sine 250 000 innbyggere sammenlignet med Bucurestis rundt 2 millioner. Her startet opprøret mot Ceausescu 16.og 17. desember 1989, hvor sikkerhetsstyrkene drepte over 70 mennesker og skadet langt flere. En av hovedgatene har da også navn etter massakren: «Bulevard 16. desember 1989», en annen «Boulevard Revolusjonen av 1989». Timisoara har også en hovedgate «Bulevard 3. august 1919» da regionen Banat hvor byen ligger, ble en del av Romania. I denne byen har ulike herskere holdt hus opp gjennom historien: romerske, ungarske, osmanske og østeriske. 

Reisebrev 11 

Budapest: her har vi vært før, sammen på interrail i 1991, og for min del også på «Verdenskongressen for økonomisk historie» i 1982, ti år før murens fall. Den sommeren hadde jeg mine to første besøk bak jernteppet, først Sovjetunionen så Ungarn. Spennende og eksotiske opplevelser, i Budapest med minner om interessante foredrag, varme sommerdager og samlet med gode kolleger rundt kaffebordene på plassen foran Istvan Bascilica. 

I år ble det tre dager med besøk på steder vi hadde vært før, fint for nostalgikere som jeg. Men vi rakk ikke over så mye som da vi var 45, selv om metro og buss nå er gratis for pensjonister. Det er ingen lett erkjennelse, men slik er det. Da kan en velge noe mer bedagelig. En kan for eksempel gå til messe, nå en katolsk, i St. Istvan Bascilica. Den ungarske prekenen fikk vi ikke så mye ut av, men vi forstod hvilket skriftsted han preket over og det virket som han var en god formidler. P.S. Dersom du bor i nærheten av Semmelweis universitet og har bruk for en dyktig frisør finner du henne i Márton utca. Hun var «praten», som min svigerfar brukte å si, attpå til prata hun på engelsk. Jeg var godt fornøyd med både klippen og praten.

Reisebrev 12 

Hovmod står for fall heter det i Bibelen. Interrail er en mulighet til å la innfallene styre reiseruta, og det passer oss best. Vi havnet i Romania, men hadde egentlig tenkt oss gjennom Serbia. En slik reisefilosofi er en krevende logistisk utfordring, heldigvis har jeg et reisefølge som er logistiker av natur: det gjelder reiseruter, rutetabeller, hotellreservasjoner, plassbestillinger, alt gjennom diverse reiseapper. Slikt krever nøyaktighet, og gode nerver, særlig når skal skje på kort varsel. Det her hovmodet og jeg kommer inn. 

Hun hadde i god tid forsøkt å bestille en guidet tur til Auschwitz mens vi var i Krakow, men fikk beskjed fra Booking: no tickets available. Jeg mener at slikt ordner man best «on the spot», av gårde bar det med en lokal buss hvor sjåføren forsikret, gjentatte ganger, at han stoppet rett ved museet og besøkelsessentret. Da viste det seg at billetter verken kunne ordnes «on the spot» og ei heller i de dagene vi skulle være i Krakow. Sjelden har vel en historiker stått så «langmasket» ved inngangsporten til Auschwitz. 

Men Krakow bød også på oppturer, den har den mest komplette «gammel by» noen av oss har vært i, men også en norsktalende kelner, Peter. Etter å ha sett oss om i «Den gamle synagogen» med utstilling om Krakow-jødenes historie, gikk vi på restauranten Ariel. Da Peter hørte vi var norske, ønsket han oss velkommen på norsk. Norsken hadde han lært på noen måneders som hospitant hos Bocuse d`Or kokken Ørjan Johannessen ved Bekkjarvik Gjestgiveri i Austevold. I Bekkjarvik ligger det to gårder, Nordre og Søndre Drivenes, det er derfra jeg har navnet mitt. Peter og jeg ga en high five for Bekkjarvik da vi skiltes. 

Reisebrev 13 

Kan historikere spå om framtida? En dag i mai/juni 1989 gikk jeg sammen med norske og vesttyske historikere langs gata Unter den Linden i Berlin, den gang Øst-Berlin. Samtidig var studentopprøret i full gang på Den himmelske freds plass i Beijing. En av oss spurte våre tyske kolleger om de trodde det kinesiske kommunistregimet i Kina ville falle før Honecker måtte gi fra seg makta i Øst-Tyskland. Etter det jeg husker, var svaret unisont: Honeckers maktbase var solid, mens det bare var et tidsspørsmål når Deng måtte gi fra seg makta i Kina. Fem måneder senere ble Berlin-muren revet, mens kommunistregimet i Kina står på tilsynelatende solide føtter den dag i dag. 

Vår diskusjon den gang ble levende for meg, da vi gikk den samme ruta langs Unter den Linden, nesten 40 år senere, og spørsmålet mange stiller i dag, er: Hvor går Tyskland? Jeg våger ikke å spå. Ingen kjenner framtida, heller ikke historikere. 

Like i nærheten av vårt hotell ved Savignyplatz ligger restauranten/puben, Dicke Wirtin, stampuben til den legendariske NRK-korrespondenten Jahn Otto Johansen. Vi mente det var en passende plass å avslutte vår fem-ukers reise gjennom Øst-Europa. Maten var god, men som dere ser, neppe beregna for våre vektklasser. En god venn, som kjenner Berlin godt, ga oss mange gode tips om ting og steder å se, også utenom allfarvei. Takk for det. En god kollega har kalt mine Fb-innlegg fra turen for postkort, slik vi sendte i gamle dager. Dette blir mitt 13. og siste postkort. Takk til de som har fulgt oss under reisen, gitt gode råd, kommentarer og «likes». Ikke minst for all hjelp fra folk på Fb-gruppa Togferie, uten dere kunne mye gått galt.

Bureisere på Nordmo i Pettvika

Dette er en litt annen versjon av et foredrag jeg holdt på Den norske historiske forening (HIFO)s reiseseminar i 2024 til Lofoten. Foredraget er også publisert i Lofotr - Årbok for Vestvågøy 2025.

 

                                                  

          (Foto: Jentoft Olsen, 1941)

Bussforedrag på familietreffet Vestvågøy 10 - 12. juli 2026 

Einar-Arne Drivenes 

Jeg voks jo ikke opp i Pettvika, men har forsøkt å kompensere det ved å studere tilblivelseshistoria for vår heimgård, bureisningsbruket Nordmo. Dessverre kunne ikke Per være med på familietreffet, som 94-åring husker han også førkrigstida og brureisningsperioden. Eivind-Atle dekker etterkrigstida, og dere barnebarn har jo mange minner herfra som jeg håper dere deler med oss andre denne helga. 

Det jeg skal fortelle bygger derfor på det pappa og mine søsken har fortalt. Men dette kunne heller ikke blitt fortalt uten at Einar Olsen var en formidabel brevskriver, - og han brant ikke sine brev. De ca. 230 brevene som han etterlot seg gir innblikk i ei familiehistorie preget av traumer, fattigdom og slit for det daglige brød. Men brevene forteller også om oppofrelse, medmenneskelig solidaritet, livsmot og optimisme, - om folk som elsket livet, hadde det like artig som vi, ja de danset også ut i de små timer, kanskje vel så mye som vi. Og ikke minst; brevene rommer en kjærlighetshistorie. Som historiker føler jeg en forpliktelse å formidle dette unike kildematerialet, det finnes nemlig svært få bevarte brev fra den samfunnsklassen vår familie kom fra, men også de skrev brev, - mange brev. 

Ingen annen gård i gamle Hol kommune, har så mange dokumenter fra middelalderen som Pettvik. Dette tyder på at gården tidlig har vært et betydningsfullt sted, og allerede på 1500-tallet hadde Pettvik langt flere oppsittere enn noen annen gård i Hol. Første gang vi finner Pettvik i skriftlige kilder er i en eiendomsoverdragelse den 30. april 1396 mellom Olaf Andersøn og Finn Tordsøn. Det gjaldt eiendommen «Nordre Pettuik i Lofota».

I pappas brevsamling fant jeg også annet materiale og dokumenter som forteller om bureisingstida på Nordmo. Våren 1930 var Einar på Finnmarksfiske i Båtsfjord. Han hadde mange ting å tenke på, i hans fravær hadde Anne født deres 2. barn, Elise. Fisket og fortjenesta var dårlig, og han var bekymra for Anne og den nyfødte. Men han hadde også andre ting å tenke på. De hadde nemlig planer om å få seg et småbruk og flytte fra mor og svigermor, ho Agda, på Fygle ved Leknes. I 1929 hadde de fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Pettvika, 4-5 km fra Fygle. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk, det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding. 

Samtidig med at Nordmo ble utskilt i 1929, hadde Einar søkt om støtte til bureising. Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500 - 15000). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges. Men før de kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass. 

Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank». 

Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1940 ble det gitt støtte til hele 14 303 bureisings bruk, hvorav over en tredjedel (5879) i Nord-Norge. På Vestvågøy ble det gitt støtte til 238 bureisingsbruk fra 1921 til ca 1965. I brevene fra Båtsfjord framgår det at Einar var bekymra for at drømmen om et småbruk var i ferd med å gå i vasken. Han hadde fått brev fra Ole Johansen, som hadde solgt ham «Nordmo», og han fortalte at fylkesagronomen bare ville godkjenne 18 dekar som dyrkbar jord av de 25 dekar som Nordmo omfattet, kravet var 20 dekar dyrkbart areal. Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Johansen tvilte på at Einar ville få lån og støtte til bureising, men han lovte å snakke med agronomen for å få fortgang i saksbehandlinga. 

Da Einar reiste fra Båtsfjord i juni 1930, så det altså ikke særlig lyst ut for husbygging og ny-rydding i Pettvika. Men da han kom hjem, forelå plantegning, beskrivelse og kostnadsoverslag over fjøsbygninga, og lånesøknaden var klar for å sendes til banken. Fylkesagronom Anderssen hadde holdt ord. I desember 1930 forelå også en detaljert jorddyrkingsplan. 

Men det skulle gå 1 år før finansieringa var i orden, og Einar og Anne kunne gå i gang. Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Bare fjøsbygninga var kostnadsberegna til 2940 kr. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få inntil 1/3 av bygge-kostnadene som gjaldt bolighuset, dekket som direkte tilskudd. De fikk også tilskudd til fjøsbygget. 

Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. Det er heller ingenting i de skriftlige eller muntlige kildene som tyder på at de opptok privatlån. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden, Per. 

Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Ved å la byggetiden strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av svogeren, han Peder. Men torvmyrene skulle også omskapes til dyrkbar mark. Jeg fant en jorddyrkingsplan for ca 6 dekar, en del av jorda mellom hovedveien og bolighuset, (vi kommer til å kjøre rett forbi dette jordstykket). De 6 dekar er bare en del av det som ble oppdyrka totalt. 

Av jorddyrkingsplanen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det. Men noe av steinen måtte hentes fra fjæra, - ofte langt unna som dere vil se. På jorda på oversida av bolighus og fjøs husker Per at han på slutten av 1930-tallet hjalp til med steinlegginga av grøftene. Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt. En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. 

Det ble aldri skaffet hest på «Nordmo», forutgiftene ville bli for store. Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode, og ifølge Eivind-Atle og Per, godt over naboenes. Eivind-Atle fortalte at når en stod oppe i Ramntinden rett bak gården, kunne en om våren eller høsten tydelig se det var mye grønnere på Nordmo enn på de andre gårdene. Vi må jo her ta litt høyde for «gårdspatriotismen», men likevel ---. 

Alle torvmyrene kunne ikke gjøres om til jordbruksland. Torv var i et skogfattig distrikt som Lofoten svært viktig når det gjaldt oppvarming. Torvtaking var en rettighet hver gård hadde, også «Nordmo» som hadde en egen teig av torvmyrene i Pettvika. Torv som brensel ble det først slutt med rundt 1960 på «Nordmo». I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfora sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av 1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge Per «sikkert mellom 1000 og 2500 kg. Lite ble solgt, mest til husholdninga og til «dyrefor». 

Vannforsyninga var en sak for seg. I de første åra henta en det fra en utendørs brønn, i 1937 ble sprengt en brønn i kjelleren med ei pumpe oppe i kjøkkenet. Først etter krigen ble det lagt inn vann fra en brønn utafor dyrka mark, da ble også fjøsen tilkobla. Elektrisitet ble installert i 1937 og «Nordmo» fikk telefon i 1946. 

Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. De sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld. 

Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen under krigen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig. Pers ansvarsområde og domene var i alle år var fjøset. På slutten av 1960-tallet ble bolighuset renovert, utvida og ombygd. Det kom bl.a. et moderne bad med vannklosett og durs, og utedoen ble historie og kulturminne. 

Omtrent samtidig gikk den siste kua ut av fjøset på Nordmo. Saueholdet varte ved noen tiår. Yngstemann, Rolf Egil, overtok gården i 1978. Rolf Egil kjøpte senere hovedbruket i Pettvika og brukte Nordmo som tilleggsjord og drev med sauer til litt utpå 2000-tallet, men da bare som bierverv. I dag leies «Nordmo» ut til fremmedfolk. 

Bilde av Einar stående midt i enga sommeren 1940, er tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. 

Bildet er tatt av Einars yngre bror, Jentoft, her står Einar midt i enga sommeren 1941. Det var tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. På baksiden av fotografiet står det: "...gubben sjøl står i timoteiåkeren, --du skal tro der var gras". Og bildet viser en stolt mann - stolt over hva de hadde fått til på få år, 10 år tidligere hadde her bare vært torvmyrer. 

Bureiser Einar 1941 (Foto: Jentoft Olsen)

1.mai 1995 døde fiskarbonden og bureiseren Einar Olsen, nær 91 år gammel, en passende dag for en mann som i alle år bar Arbeiderparti-nåla på jakkeslaget.

Nord i Tåkeheimen, et vendepunkt i polarlitteraturen

Einar-Arne Drivenes 

Tidligere professor i historie, Universitetet i Tromsø, medredaktør Norsk Polarhistorie.

Artikkelen ble publisert i Klassekampen i 2011

Boka "Nord i Tåkeheimen" av Fridtjof Nansen er en klassiker i norsk polarlitteratur. Her er hva jeg mente om boka i 2011. Siden den gang har litteraturviter Henning Wærp (UiT) omtalt boka i flere publikasjoner.

Fridtjof Nansens «Nord i Tåkeheimen»  har mot alle odds blitt en klassiker innafor polar sakprosa. Det dreier seg her om ei faglitterær bok som ikke handler om det den skulle handle om, verket slutter over tre hundre år før den var ment å gjøre. Utgivelsen ble også sterkt forsinka. Det engelske forlaget purret i fire år, og forfatteren var irritert: forlaget hadde laget hva han kaller «et helvetes haloi». Boka ble heller ikke noen kioskvelter, i alle fall sammenlignet med andre salgsmessige braksuksesser fra samme forfatter. På toppen av det hele var bokverket en bi-syssel. 

Likevel ble boka et vendepunkt i polarlitteraturen. Så vidt jeg kan se, er boka ikke nevnt med et ord  i oversiktsverket «Norsk litteraturhistorie. Sakprosa  1750-1920». Jeg vet av egen erfaring at slike alvorlige hull i oversiktverk kan ha nokså banale, men likevel forståelige årsaker. Likevel er det i dette tilfellet god grunn til å stille seg kritisk til at Nansens ypperste kultur- og faghistoriske publikasjon, er utelatt. Det betyr ikke at Nansen ikke har fått sin plass som sakprosaforfatter. I «Sakprosa 1750-1920»  er han oppført med like mange referanser som Halvdan Koht. I sakprosahistorien analyseres reiseberetningene «På ski over Grønland», og «Fram over Polhavet»,  de samme tekstene som litteraturviterne gjerne trekker fram.  Også rene sakprosatekster av Nansen er tatt med, men  «Nord i Tåkeheimen» er altså ikke funnet verdig til å bli analysert. Heller ikke på de ulike listene som forsøker å etablere en norsk skjønnlitterær eller og faglitterær kanon kan vi finne Nord i Tåkeheimen. Den eneste Nansentekst som er representert på noen av listene er På ski over Grønland. 

(Etter at denne artikkelen ble publisert (2011) har litteraturviteren Henning Wærp (UiT) skrevet artikler og sakprosa som også har en grundig omtale av "Nord i Tåkeheimen", bl.a. «Fridtjof Nansen som forfatter – en litterær vurdering av reiseskildringene» og i fagboka «Arktisk litteratur – fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde»).

Så litt mer om selve verket. Initiativet til bokprosjektet ble tatt av den legendariske sekretæren for Royal Geographic Society i London, John Scott Keltie. Han blir regnet som en pioner innafor geografivitenskapen i England. Nansen regnet Keltie som en av sine venner. Oppdraget var å skrive ”et bind av nordpol-reisenes historie” i Kelties bokserie om geografisk forskning. Prosjektet trakk ut og fra 1906 begynte forlaget å bli utålmodig, til Nansens irritasjon. Han innrømmer riktig nok at prosjektet hadde blitt forsinket, men han hadde som han selv sier i forordet, også andre studier å ta seg av. Det han da hadde i tankene var det  vitenskapelige prosjektet han og Helland-Hansen arbeidet med i disse årene, og som resulterte i publikasjonen Norwegian Sea, og som for alvor etablerte Nansen som internasjonal oseanograf. I årene fram til 1906 hadde han også redigert og skrevet deler av den vitenskapelige rapporten fra Fram-ekspedisjonen, i 6 bind og med 17 vitenskapelige avhandlinger. I tillegg var han som kjent dypt involver i politikken i forbindelse med løsrivelsen fra Sverige i 1905, og det følgende kongevalget. I 1906 ble han sendt til London som den første norske sendemann. Oppdraget var å sikre den nye nasjonens stilling, utenriks- og sikkerhetspolitisk, gjennom integritetstraktaten.  

Ikke rart at bi-gesjeften Nord i Tåkeheimen måtte vente på tur. Boka kom først i flere hefter, det første var i salg fra 25. april 1910, mens hele verket ble ferdig og kom ut i 1911. Vi feirer altså ikke bare 100-års jubileet for erobringa av Sørpolen i år.

Da Nansen for alvor kom i gang, tok ”emnet helt makten fra meg” som han sier i forordet. Kanskje det er forklaringen til at det som trolig var tenkt som en innledning ble til ei bok på 600 sider. De egentlige ”pol-reisene” som han skulle skrive om, kom han altså ikke fram til. Noe Nansen villig innrømmer i forordet. Hva skrev han så om?

Boka er delt opp i 15 kapitler hvor Nansens framstiller bildene, mytene, om det nordlige Europa og Amerika. Det som imidlertid var hovedmålet for Nansen, var å beskrive oppdagelsen av nytt land, hav og øyer i nord, så sannferdig det var mulig med datidens vitenskapelige metoder. Men han rakk altså ikke å ta for seg selv kartlegginga av polhavene, øyene i den nordlige polbassenget, for ikke å snakke om Sørishavet og iskappen over det antarkiske landmassivet, polarfarernes rike. 

Perspektivet er for det meste nord sett fra sør, fra det som en gang av de kulturer som betraktet seg som den siviliserte del av verden, middelhavskulturen. Men også forestillingene, mytene om nordområdene hos nordens folk er tatt med. Ikke minst beskrives nordmenns reiser, oppdagelser og koloniseringer av Island og Grønland, men også mer spektakulære reiser til Kvitsjøen og Nord-Amerika.  

Går vi til forordet av Nord i tåkeheimen er det klart at Nansens ambisjon var en historievitenskapelig undersøkelse, selv om forfatteren var oseanograf. Og han gjør en grundig, nitidig og god jobb som historiker etter datidens krav. Målet ved framstillinga var en kildekritisk gjennomgang av litteraturen om polarstrøkene. Nansen fant mye han ikke festet lit til, “den ene forfatter har ofte skrevet av efter den anden, og feil og anskuelser som engang slap ind er blitt heftende i den litterære tradition. Det gjaldt å holde seg til kildene selv, og mest mulig og bedst mulig at bygge selvstendig op på ny, helt fra grundmuren av.” Her opptrer Nansen som en tradisjonell historiker ville gjort, en skreller vekk myter, fabler og holdningene, verdiene, verdensanskuelsene hos tekstenes opphavsmenn og i kildenes samtid, for å komme fram til hvordan det “virkelig” var.  Dette “avskrellet” var viktig nok, men først og fremst for å kunne foreta en vurdering av kildenes troverdighet. 

Nord i Tåkeheimen er også en demonstrasjon av nytten av en flerfaglig tilnærming. Nansen trakk bl.a. inn folklorister, språkspesialister i bl.a. arabisk, latin, gresk, og kartografer. Hans kartografiske gjennomgang i kap. 13 er imponerende, men kunne neppe vært gjort uten hjelp av bibliotekar ved det Kongelige Bibliotek i København, Alex Anthon Bjørnbo.

For en historiker er ikke minst Nansens omfattende historiefaglige analyse i kapittel 3 og kapittel 9 av interesse. Det gjelder Pytheas berømte reise til Nord-Europa på 300-tallet f.kr. og Nansens gjennomgang av Leiv Eirikssons Vinlandsreise på slutten av 900-tallet. I det første tilfellet har han bl.a. en omfattende drøfting av hvor landet/ landskapet Thule var lokalisert. Nansen satset på Norge. 

Men mest oppsikt gjorde hans kritikk av sagaene. Fortellingene om vinlandsreisene i saga- litteraturen så han på ”nærmest som historiske romaner”. Han viderefører Gustav Storms kritiske gjennomgang av de samme reisene fra 1880-årene. Hadde Storm egget til motstand, var det flau bris mot den storm Nansens sagakritikk vakte. Noen historikere som Yngvar Nielsen og Aleksander Bugge ble rett og slett oppbrakte. Videskabs-selskapet i Christiania måtte rydde plass til to møter og en rekke ekstaordinære, og til den mest omfattende debatt i videnskaps-selskapets historie. 

Nobelgårdens store sal var da også fylt, med Kong Håkon og statsråd Qvigstad på første rad da det første møtet fant sted 7. oktober 1910. Nansen foredrag varte i 2 timer. To uker senere tok han opp tråden, også da med kongen til stede. Debatten ble het, ikke bare fordi radiatorsystemet sviktet under det første møtet. Diskusjonen ble også preget av en viss arroganse fra begge sider. Et anonymt innlegg, mulig forfattet av Aleksander Bugge, i Morgenbladet konkluderte slik: ”La Hr Professoren (altså Nansen), komme med sine Bemerkninger, saa kan vi i sin Tid svare ham; (…), vi kan historisk Forskning, hvilket er noget ganske andet enn Zoologi eller Havstrøminger eller ”Oceonografi” ”. Nansen sparte heller ikke på konfekten når han karakteriserte sine motstandere, riktignok i private brev: ” Den stakkars Yngvar Nielsen måtte jo også opptre, men bare med utenomsnakk, det er med løst krutt i helt andre retninger for å minne om at også han har skrevet om dette emnet, skjønt like slett som det meste fra ham.” 

Sett i etterpåklokskapens lys må det innrømmes at mine to fagkolleger som var involvert, tapte denne debatten. Dette ble lett match for Nansen, i dagens språk: et barneskirenn. 

Interessant nok fulgte snart mer kjente historikere som den svenske historikeren Lauritz Weibull og hans norske kollega Halvdan Koth, opp Nansens sagakritikk, men uten en eneste referanse til debatten i Videnselskabet eller Nord i Tåkeheimen.

Til slutt noen ord om noe jeg har mindre greie på, Nord i Tåkeheimens litterære kvaliteter. Selv om jeg ser at Nansen til tider blir vel høystemt, kan jeg ikke annet enn å begeistres. Jeg velger her å se bort fra Roald Amundsens sarkasmer, og som kanskje var myntet på Nansen. I boka Sydpolen har han følgende spark til høyprosa da han sto reiseklar for Sørpolen:

 ”Imens stod jeg og betraktet de pakkede sleder som stod der ferdige til å begynne den lange reise. Jeg søkte å puste opp en smule poesi- ”den aldri hvilende menneske ånd” – ”den mystiske, grufulle isørken!” Nei det gikk ikke. Det var visst for tidlig på morgenen. ” 

En kan kanskje diskutere Amundsens litterære evner, men selvironi hadde han. På det punktet var det verre med Nansen, men skrive det kunne han – ikke minst i store bokstaver.

Nansen fanger leseren fra første setning: ”I begynnelsen var verden …”  Her spiller fritenkeren Nansen på en bibelsk tekst: åpningsordene i Johannes evangelium: ”I begynnelsen var ordet, ….

Tilbake til Nansen, i en språklig lett modernisert form:

”I begynnelsen var verden et eventyr for menneskene, alt som lå utenfor det nærmeste kjentes runde krets var en fantasiens vikende heim, tumleplass for alle myters  fabelvesner; - men ytterst ute var mørkets og tåkenes rike, hvor hav og land og himmel fløt sammen til en størknet masse, - og til slutt åpnet sig avgrunnens umåtelige svelg, og redselens tomme rom. –”

På siste side i boka skriver Nansen om motivene som ligger bak denne evige streben etter å utforske jorden: ”Det som trakk ut på langferd var vel ofte nok håpet om å finne rikdommer  og lykkelandet, men ennå dypere lå trangen til å lære vår egen jord å kjenne. Frem til rikdom fant menneskene sjelden, til de lykkelig øyer aldri; men kunnskap vant vi alltid.” 

Nansen avslutter verket med å bruke Aleksander den store som eksempel: ”Sagnet om ham er et bilde av menneskeånden selv, uavlatelig søkende, aldri stengt av noen grense, i evig jag, høyde etter høyde, dyp efter dyp – alltid videre, videre, videre ….

Åndens verden kjenner ikke rom, og kjenner ikke tid.”

Klassekampen 3/3 2011: 

https://e-avisa.klassekampen.no/titles/klassekampen/5402/publications/5048/pages/14

 

 

       

 

Minneord Ivar Bjørklund (1949-2026)

Mitt bidrag under minnesamværet etter Ivar Bjørklunds begravelse i Elverhøy kirke, Tromsø 26/2 2026 

Einar-Arne Drivenes

                  Nordlys 15.12 1984

Han ville skrive historia om folk som var fratatt sin fortid.  

Det er en passende overskrift over Ivar Bjørklunds faglige liv. Historietap var da også hovedoppslaget i Nordlys da hans bygdebok «Fjordfolket i Kvænangen» ble presentert over tre helsider i Nordlys i desember 1984. Med sosialantropologens blikk avdekket Ivar det fleretniske, religiøse og politiske livet i Nord-Troms. Han satte fornorskning, læstadianisme og arbeiderbevegelsen inn i en ny sammenheng og ga fjordfolket si eiga historie tilbake. Boka bidro til fornyelse og et paradigmeskifte i bygdeboksjangeren, og gjorde oss andre litt klokere. 

Boka ga gjenlyd, ikke bare blant historikere og samfunnsvitere, men også i Oslopressa. Ingen annen bygdebok ville ha fått førstesideoppslag i Klassekampen midt under Treholtsaka. Det var Ivar litt stolt av. Boka vakte nemlig ikke bare faglig, men også politisk debatt, lokalt, regionalt og nasjonalt. Og Ivar var ikke redd for at politikk og fag tangerte hverandre. Forskning skulle ha samfunnsmessig relevans, og da måtte forskere også finne seg i å bli utfordret i avisspaltene. Og selv skygget han aldri unna, godt rusta med en meget god og skarp penn, enten det nå gjaldt Altasaka på 1980-tallet, oppdrettsanlegg i Kvænangen, fornorskningspolitikk, samiske rettigheter eller reindrift. 

Den siste diskusjonen jeg og Ivar hadde, gjaldt allmenningsrett, prinsippet om fritt fiske og Lofotloven av 1857 - for bare noen få måneder siden. Som vanlig mellom oss var det gi og ta. Ivar justerte seg litt, nok til at jeg ga meg. Han mente sikkert som han alltid har ment, at vi historikere burde se opp, og la den teoretiske stjernehimmel lede forskningsprosessen og ikke fortape oss i detaljene og tallene. Mitt svar var, som i vår første faglige debatt langt tilbake på 1980-tallet om Kvænangen bygdebok, at en også kan ha blikket for mye rettet mot stjernene, da snubler en fort, både i tallene og i detaljene. Men som han selv formulerte det i sin minnetale over Henry Minde: «til slutt ble vi enige om at vi begge hadde rett». 

Jeg grudde meg aldri for å være uenig med Ivar, sant og si var det morsommere å være uenig enn enig med han. Vi skiltes alltid med en fleip og et smil. Han var en fast deltaker, når helsa tillot det, i ei gruppe av tidligere kolleger og UiT-gubber som møtes på Bønna sør hver lørdag hvor vi løser verdens problemer, både små og store. Vi takker for hans bidrag og vil savne hans synspunkter, og ikke minst vil vi savne hans smil.

Skåltale for Ottar Brox

Herrelag hos Harald Dag Jølle, Røstbakken, 29. november 2025

Skåltalekomiteen hadde gitt meg følgende tema: Ottar Brox 

Jeg har tidligere sammenlignet Brox, både i tale og skrift, med Moses, Knut Hamsun og Lionel Messi. Jeg vil bruke mine 5 minutter på å begrunne det: 

Hva er han mest kjent for? Uten tvil boka som kom ut for 59 år siden, «Hva skjer i Nord-Norge». Så seint som i 2017 kåret til Norges beste sakprosabok innafor klassen debatt og samfunn av Norges Faglitterære Forfatterforening. 

Hva er så hovedpoenget i boka? Jo, han viser at vi nordlendinger ikke er dumme, - vi handler rasjonelt. Fiskarbonden forble fiskarbonde fordi det var det han tjente mest på, både av penger og poteter, og langt over det han ville få som trålergast, journalist i Nordlys, eller som professor for den saks skyld. 

Hva er så hovedpoenget i kritikken av Brox? Jo, - Brox gjør alle nordlendinger smarte, d.v,s til fiskarbønder. Det vet vi jo alle er bare tull, - jeg og dere også får jeg håpe, har truffet nordlendinger som ikke er særlig smarte, ikke minst litt lengre sør i landsdelen. Ottar Brox var en virtuos når det gjelder beskrivelsen og analysen av små lokalsamfunn, men nokså hjelpeløs på regionalt og nasjonalt nivå - som Lionel Messi er han best på små flater. 

Hvorfor er han en slags samfunnsvitenskapenes Moses? Jo, han brøt opp fra Bergen i 1972 rett etter at den første kampen om norsk medlemskap i EU, den gang EEC, reiste til Tromsø for å bli professor og bygge landsdelens første universitet, sammen med en rekke unge broxianere, meg selv inkludert, for å skape ny kunnskap om det lovede land: nordnorsk kultur, samfunn og for å skrive landsdelens historie. 

Hva så med Hamsun? Brox analyser er bl.a. basert på den russiske økonom og sosiolog Alexander Chayanovs sine teorier om bonde- og husholdsøkonomi. Nokså tungt stoff sant å si, - og som ikke egner seg for et herrelag seint på kvelden. Men Ottar Brox ville klart å forklare det, selv i denne forsamling, og selv som sistemann i rekken av skåltaler. Han ville brukt en eller annen nabo på heimplassen Medby på Senja som eksempel, - og vi kunne ha vandret ut i natten, stolte av å ha forstått Chayanovs, noe vi ellers ikke ville ha vært i nærheten av å begripe. 

I den berømte dialogen mellom bonden Ezra og entreprenøren August om kapitalisme og naturalhushold greier Hamsun gjennom syv, åtte replikker å forklare Chayanovs teori, noe professorer bruker uker på. Derfor er sammenligningen mellom Hamsun og Brox helt på sin plass. 

 I samtalen forsøker August å overbevise Ezra om at det er fornuftig å sette penger i banken slik at han kunne få renter for dem. Slik endte den samtalen: 

Nei, August, du har ikke vet på det. 

Du har bare vet på store ting og virksomheter og sølvminer og fabriker. De skillingerne jeg har, dem har jeg nu sparet i hop til skatterne. Når jeg har betalt dem, så er jeg fri igjen. 

Litt lengre ut i samtalen fortsetter Ezra: 

Her er ikke levebrød for så mange mennesker, August. 

August stusset over hans tone og sa: Nå? 

Nei. Det er ikke et menneske på jorden som lever av banker og industri. 

Ikke et eneste menneske på jorden. 

Nå, hva lever de så av? 

Av tre ting og ikke mer, svarer Ezra: av kornet på marken, av fisken i sjøen, og av dyr og fugl i skogen. Av de tre ting. Jeg har tængt på det. 

Der er nu endel som lever av penger – 

Nei, sa Ezra, ikke et liv!

Adolf Hoel – polarhelt og landssviker

Einar-Arne Drivenes

Historiker og pensjonert professor

Foredrag Senioruniversitet i Tromsø høsten 2025

Denne mannen er Adolf Hoel, slik tegneren Pedro i avisa Verdens Gang har framstilt han. Scenen er rettsal 15 i Oslo Tinghus den 10. mai 1949, og anledninga er landssviksaka mot Hoel. Pedros tegning gir inntrykk av en liten, spinkel, reservert, ja, nesten litt fryktsom eldre herre, fem dager senere fylte han 70 år. Lite tyder på at vi her har å gjøre med «en av Norges store sønner», slik dommeren kom til å ordlegge seg i domspremissene. Adolf Hoel hadde da også klokelig latt medaljene og utmerkelsene henge hjemme denne dagen: blant annet Kongens fortjenestemedalje i gull (1912) og Ridder av St. Olav (1938), i tillegg til en rekke utenlandske ordner.  

Dette var nesten på dagen fire år siden livet hans hadde blitt snudd opp ned. Natt til 9. mai i 1945 hadde han blitt arrestert av tre bevæpna menn, to fra hjemmefronten og en politimann, hjemme på Dal gård i Nittedal. I arrestordren var grunngivninga kort og godt: rektor ved Universitetet. På veien venta en lastebilkortesje som var på veg oppover dalen for å hente sin last av landssvikere, som det het i de dager. Han ble plassert på lasteplanet sammen med en handfull andre. Det ble, som Hoel selv beretter, en dyster kjøretur i den kjølige mainatta. Tause og nedtrykte stod de der, de visste alle at de gikk en uviss og trist framtid i møte. 

Pedros tegning fra 1949 forteller oss heller ikke om fornedrelsen og ydmykelsen han hadde kjent da han to dager etter arrestasjonen ble ført til Møllergata 19. I gatene utenfor stod en tettpakket rasende folkemengde som ropte og skrek, knyttet nevene og spytta etter dem. Da hadde han tilbragt to døgn, skal vi tro hans forsvarsskrift, uten mat på brannstasjonen i Lillestrøm, et opphold Hoel senere kom til å assosiere med Vigelands relieff av helvete i Nasjonalgalleriet. 

Nå satt han så endelig her, på tiltalebenken, og skulle slå tilbake. «Et oppgjør med landsmenn» er da også tittelen på hans forsvarsskrift. 

Adolf Hoel var født den 15. mai 1879 i Sørum kommune i Akershus. I 1895 tok han middelskoleeksamen og to år etter eksamen artium som privatist ved Kristiania katedralskole. Starten på Hoels akademiske løpebane lovet det beste. Hans innsats som student røpet både evner, ambisjoner og ikke minst vilje til hardt arbeid. Han begynte sine universitetsstudier samtidig som han tjente til livets opphold som vikarlærer i Eidsberg høsten 1897. Men fart i studiene ble det først da kom tilbake til hovedstaden våren 1898. 

For Hoel ble studieårene prega av hardt arbeid ved siden av studiene, og dårlig økonomi. Likevel kunne han på normert tid, 6 ½ år, i desember 1904, avlegge matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen med studier både i matematikk, astronomi, zoologi, botanikk, geologi og geografi med samla karakter 1,4. Men det var geologien som først og fremst hadde fanget han, her fikk han 1,3. Ingen av realistene som avla eksamen i 1904 var i nærheten av denne karakteren, uansett fag. 

Han ble forskningsstipendiat, senere dosent i 1919, og i oktober 1940 ble han utnevnt til professor. Hans akademiske karriere endte med at han ble rektor ved landets eneste universitet; en karriere som for de fleste andre og under normale omstendigheter ville ha vært en suksess. For Adolf Hoel ble det en tragedie. Hva var det som hadde skjedd? 

De to hovedpunktene i tiltalebeslutninga var hans medlemskap i NS og at han lot seg oppnevne av NS-myndighetene, først som prorektor og siden rektor ved Universitetet i Oslo. I tillegg ble han tiltalt for å ha skrevet et avisinnlegg som forsvarte nordmenn som vervet seg som soldater og gikk i tysk tjeneste, og at han hadde bidratt til NS sitt forsøk på å «nyordne» statsstyret og statsforvaltninga i Norge gjennom å la seg oppnevne i det såkalte Kulturtinget. 

Dommen ble 1,5 års fengsel og tap av stemmerett i 10 år. Det sved nok også at Kirkedepartementet senere nektet å godkjenne hans utnevnelse til professor under nazistyret høsten 1940, med henvisning til «lov om utrenskning i offentlig tjeneste». 

I én forstand hadde Hoel likevel grunn til å være rimelig fornøyd. Han hadde nemlig mest av alt fryktet et tiltalepunkt som angikk hans arbeid på Grønland under krigen, og som ville ha trukket forbindelseslinjen mellom hans livsgjerning i Arktis og hans NS-engasjement. Lettelsen måtte imidlertid ha vært blanda med skuffelse over at tiltalen dermed heller ikke innbød til en skikkelig gjennomgang av hans omfattende arbeid med polarforskning og polarpolitikk. 

Ingenting i tiltalen berørte hans altoppslukende og livslange engasjement i Arktisk. Dermed framstår Hoel i en uforklart dobbeltrolle, den upletta og nasjonalt innstilte polarentusiasten og polarforskeren på den ene sida, og den litt naive medløperen på den andre, knytta til hans rolle som universitetsrektor. 

Adolf Hoel ble først en offentlig kjent person i prosessen som førte fram til at Spitsbergen ble en del av Norge og omdøpt til Svalbard, og hvor forskningsinnsats på øygruppa ble tillagt vekt. Hoel var den norske forskeren som hadde tilbrakt mest tid på feltarbeid og foretatt de mest omfattende kartlegginger av de geologiske forhold på øygruppa. Han ble også trukket inn som rådgiver under de forhandlinger som førte fram til Svalbardtraktaten i 1920. Hoels innsats for at Svalbard ble norsk, har derfor fått velbegrunna og velfortjent ros. 

Etter at Norge hadde overtatt suvereniteten over Svalbard i 1925, arbeidet Hoel de par neste årene med å få etablert en institusjon som skulle samordne, drive kartlegging og forskning på Svalbard og i polarområdene. Og i 1928 lyktes han å få etablert Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser, det som i dag er Norsk Polarinstitutt, og hvor Hoel satt som leder helt til natta mellom 8. og 9. mai 1945. Han kan med rette kalles «the Founding Father» av det som i dag er Norges viktigste forvaltnings- og forskningsinstitusjon i polarområdene, i nord og i sør. 

Dette arbeidet gjorde polarforskeren Hoel også til polarpolitikeren Hoel. Fra nå av finner vi i arkivene en lang rekke program- og strateginotater om norsk forskning og politikk i polarområdene, som han brukte i sin lobbyvirksomhet overfor statsapparat og politikere. 

I bunnen for hans polarpolitiske tenkning lå en forestilling om Arktisk som et interesse- og ekspansjonsområde for nordmenn og Norge. Det var den eneste retning hvor vårt land hadde muligheter for ekspansjon og «den for vårt folk mest naturlige retning» fordi nordmenn gjennom mange århundrer hadde tilpassa seg lignende natur- og klimaforhold. Nordmenn var med andre ord spesielt kvalifisert for næringsvirksomhet og utforskning i Arktis. Norge hadde dermed ikke bare en historisk rett, men også en «naturlig» rett til disse ressursene. Vi skal senere se at Hoel under krigen begynte å bruke begrepet «det norske livsrom» i denne sammenheng. 

Hoel foreslo også konkrete handlingsplaner for hvordan den norske polare erobringa skulle foregå. I et brev til Handelsdepartementet i 1928 når det gjaldt Øst-Grønland, presenterte han ei liste over generelle tiltak som burde gjennomføres før eventuelle anneksjoner av landområder. (1) Sende ut forskningsekspedisjoner for å kartlegge ressurser og økonomiske muligheter,  (2) etablere forskningsstasjoner, humanitære stasjoner (bl.a kirker), meteorologiske og seismografiske stasjoner, (3) oppmuntre og støtte norsk næringsvirksomhet,  (4) agitasjon i inn og utland.

Viktigst av alt var vitenskapelig kartlegging, som det heter i et annet notat: «Forut for en stats anneksjon - politisk eller økonomisk - av nye landområder, går nesten alltid videnskapelige eller praktisk-videnskapelige undersøkelser." Dette er rene ord for pengene, dette er ishavs-imperialisme i praksis. 

Sammenhengen mellom helt og sviker, som er dagens tema, finner vi for Hoels vedkommende på Grønland. Mellom 1921 og 1933 utspilte det seg en bitter strid mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Øst-Grønland, eller deler av Øst-Grønland. Forhandlinger resulterte i første omgang til Øst-Grønlansavtalen i 1924. Dansk og norsk opptrapping av forskning og kartlegging på Øst-Grønland førte imidlertid til at striden blusset opp igjen på slutten av 1920-tallet. 

I juni 1931 okkuperte norske fangstmenn et område på østkysten, kalte det Erik Raudes land og gjorde det «i kong Håkons navn». Dette var en planlagt aksjon som norske grønlandsaktivister stod bak, for å få regjeringa å gå til en statlig okkupasjon. Da den norske regjeringa godkjente denne private okkupasjonen, bragte Danmark saka inn for den internasjonale domstolen i Haag. I 1933 falt dommen. Norge tapte på alle punkt. 

Fra 1928 engasjerte Adolf Hoel seg i grønlandssaka, både som forsker og leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, men også som politisk aktivist. Planene for den private okkupasjonen i 1931 ble lagt på hans kontor. Han var også sakkyndig i den norske delegasjonen i Haag. Hoel var med andre ord en viktig aktør både i svalbardsaka og grønlandssaka, det første en norsk polarpolitisk suksess, det andre en fiasko. 

Dommen i Haag førte Hoel rett inn i NS. I boka "Et oppgjør med landsmenn" 1951 forteller han hvordan dette gikk til. Bare noen måneder etter at dommen var falt, tok Vidkun Quisling kontakt, og ba Hoel om å melde seg inn i det nystifta partiet Nasjonal Samling og å stå på partiets valgliste, på plassen bak Quisling, ved stortingsvalget i 1933. Under inntrykket av «… den sviende smerte» han kjente da dommen i Haag ble kjent, takket han ja til Quislings invitasjon, men på én betingelse. 

Hoel krevde at det i partiets program kom inn et punkt om «ivaretakelse av våre polarinteresser». Quisling var ikke sein å be, og punkt 29 i partiets program kom nå til å lyde slik: «Norske interesser i polarstrøkene skal hevdes våkent og sterkt.» Slik havna Hoel både i NS og på valglista til Stortingsvalget i 1933. 

Det Hoel frykta mest av alt da rettssaka tok til, var forhold knytta til to ekspedisjoner som skulle bringe forsyninger til norske fangststasjoner/meteorologiske stasjoner på Øst-Grønland. Som leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) hadde han hatt ansvar for organisering av ekspedisjonene med «Vesle-Kari» i 1940, og med «Buskøy» i 1941. Begge ble oppbragt av allierte marinefartøy og tatt med til USA. 

Det var særlig Buskøy-affæren i 1941 Hoel var bekymret for. Om bord befant det seg en nordmann i tysk spiontjeneste, Iacob Bradley, utstyrt med sambandsutstyr. Dersom Hoel hadde vært involvert i et tysk spionprosjekt, risikerte han en alvorlig tiltale om å ha gått i «fiendens tjeneste». Hoel hevdet at han ikke visste noe om Bradley før «Buskøy» la ut fra Senja (Hoel 1977, Mitt liv i og for polartraktene). Mine arkivstudier og Frode Skarsteins bok om Adolf Hoel, viser at han ble informert om dette fra tysk side i alle fall ei uke før. Han protesterte da mot at det ble sendt med en tysk spion. Kildene sier ikke noe om han hadde vært dypere involvert i de tyske planene på et tidligere tidspunkt. Spionaffæren kom ikke med i tiltalen. 

Buskøy-ekspedisjonen var imidlertid ledd i et større polarpolitisk prosjekt som Hoel og lederen for den norske grønlandsbevegelsen, Gustav Smedal, stod bak. De planene som da ble lagt, kunne ikke blitt realisert uten aktiv tyske støtte. 

Allerede i juni 1940 tok Hoel og Smedal kontakt med Administrasjonsrådet, som midlertidig ledet siviladministrasjonen i den okkuperte delen av Norge mellom 15. april til 25. september 1940. Hoel og Smedal var bekymret for norske interesser i Arktis og på Grønland, etter at Norge var dratt inn i krigen. De ønsket at det ble oppretta et sakkyndig utvalg som kunne gi myndighetene råd i polarsaker. Administrasjonsrådets leder, fylkesmann Christensen, mente imidlertid at dette lå langt utenfor administrasjonsrådets mandat, og at det ville bli ansett som landsforræderi om et slikt rådgivende organ ble oppretta. 

Men Hoel og Smedal ga seg ikke. Knapt en måned senere sendte de en fem siders utredning til administrasjonsrådets leder, Christensen, med kopi til Quisling. Der foreslo de like godt at det ble oppretta et eget «departement for Norges arktiske og antarktiske interesser». Innspillet kom midt under riksrådsforhandlingene sommeren 1940, hvor den tyske okkupasjonsmakta forsøkte å tvinge fram en norsk regjering som skulle erstatte konge og regjering i London. I utredninga fra Hoel og Smedal blir det også henvist til den forestående nyordninga, og at forslaget om et polardepartement var et innspill i den anledning. 

Etter at ordninga med kommissariske statsråder var innført 25. september, sendte de et nytt brev, denne gangen til Quisling. I begge skriv vektlegges administrative, økonomiske og forskningsmessige, men først og fremst politiske grunner til at det måtte skje ei kraftig opprustning av de polare saksfeltet, noe et eget departement for polarsaker ville bidra til. Men Hoel og Smedal er også opptatt av de territorielle nyordninger, som de mente ville komme etter krigen. Det gjaldt Antarktis og Nordishavet, men ikke minst Grønland, og da måtte Norge ikke sitte på gangen. 

I brevet til Quisling legges hovedvekta på det politiske. Ingen nasjon var så avhengig av polarområdene som Norge, det eneste naturlige ekspansjonsområde for nasjonen. «Disse egne er i egentligste forstand norsk livsrom» heter det (brev 29/10 1940). Dette er første gang jeg kan se Hoel bruker begrepet «norsk livsrom». I et manuskript året etter, i 1941, brukes begrepet for å legitimere norske krav i det oppgjøret som måtte komme etter krigen om suverenitetsspørsmål i Arktis: «Det er vårt håp at Norge ved dette oppgjør må få sitt rettmessige krav tilfredsstillet i disse trakter som er vårt naturlige livsrom». 

Og i en foredragsserie i Universitetets Aula arrangert av rikspropagandaavdelinga i NS, holdt Hoel et foredrag i 1942 om «Norges interesser i poltraktene». Her knytta han "livsrom" direkte til Norges rett til å ekspandere nordover: «Disse områder, og da særlig de i nord, som jo ligger utenfor vår stuedør, hører med til Norges livsrom og er vårt naturlige ekspansjonsområde.» 

Begrepsbruken kan riktignok ha vært taktisk for å vinne gehør i NS-kretser og hos tyske myndigheter. Hoels begrep «livsrom» var heller ikke rasemessig begrunna, slik det nazifiserte begrepet «lebensraum» var. Dessuten mente han at folkerettslige prinsipper måtte legges til grunn når stater underla seg nytt land, og folkerett hadde ikke de hardkokte nazistene særlig sans for. 

I brevet til Quisling om et ishavsdepartement understreket Hoel og Smedal at NS ville kunne spille en historisk rolle i kampen for de norske polarinteressene. Opprettelsen av et polardepartement og medfølgende opptrapping av norsk polaraktivitet kunne bidra til å samle en splittet nasjon om Nasjonal Samling: «De store nasjonale spørsmål har i langt høiere grad enn de indrepolitiske, evnen til å samle et splittet folk, --- Oprettelsen av et ishavsdepartement vil være en nasjonal fane som i høi grad vil påskynne det norske folks samling under deres førerskap», skriver de til Quisling. 

NS hadde særlige forpliktelser, men også forutsetninger for å ta seg av denne saka. Hoel og Smedal viste til partiets program og det «ansvars- og førerprinsipp» bevegelsen bygget på. Det siste tilsa at landets polarinteresser måtte legges under en fagkyndig statsråds ledelse. 

Et ishavsdepartement ble aldri realisert. Smedal og Hoel valgte da å gå et skritt tilbake og ba undervisningsminister Skancke opprette et polarråd, slik de først hadde bedt administrasjonsrådet om. Endelig fikk de napp, og i mars 1941 ble de bedt om å danne en ishavskomité. Senere kom også professor Carl Marstrander med i komitéen. Mandatet var vidt: De skulle besvare henvendelser fra statsapparatet, og de kunne selv reise saker. Dermed hadde de skaffet seg et fagpolitisk forum, og en plattform de kunne bruke i sitt arbeid for å ivareta norske polarinteresser. 

Med basis i Ishavskomiteen begynte Hoel og Smedal nå å legge større planer. De var særlig bekymra for norske interesser på Grønland etter at USA hadde plassert militærbaser her. Det gikk også rykter om at USA ønsket å kjøpe Grønland. Nå gjaldt det å ta et krafttak for å utvide den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Hoel og Smedal skrev straks et notat som ble presentert både for den tyske okkupasjonsmakta og Quisling. 

De fikk positive tilbakemeldinger og gikk i gang med planlegginga. Det resulterte i en plan om «å belegge en stor del av Nordøstgrønland med norske fangstfolk og der opprette en rekke radiostasjoner» sommeren 1941. Planen ble ferdig i slutten av mai. En skulle sende 4 skip og ca. 50 fangstmenn som skulle dekke ulike lokaliteter mellom Oscar-fjorden og Germania Land. I en tidlig fase hadde det vært snakk om et langt større norsk framstøt, Quisling hadde bl.a. bedt om ca 100 mann. 

Men mens de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge hadde vært positive, nølte overordnende myndigheter i Berlin. De frykta at et norsk opptrappingsprosjektet på Øst-Grønland skulle bli oppfattet som et tysk framstøt. Ishavskomitéen var dermed tvunget til å nedskalere ekspedisjonen. Da «Buskøy» la ut fra Laukvik på Senja 29. august, var det i tillegg til mannskapet, bare 10 fangstmenn og en nordmann i tysk spiontjeneste om bord i skuta. 

Hoels og Smedals grønlandsaktivisme under krigen var et forsøk på omkamp med Danmark om Grønland. De så for seg en deling av Grønland mellom Norge og Danmark. I en henvendelse til Quisling ba de om et «energisk arbeide» for å overbevise tyske myndigheter om at den norsk-danske grønlandsstriden måtte løses. Og det var viktig at dette skjedde før en fredsavtale etter krigen. Det faktum at en internasjonal domstol allerede i 1933 hadde avgjort striden om suvereniteten på Øst-Grønland, ble ikke problematisert i de mange notater duoen Hoel/Smedal stod bak. 

Var Adolf Hoel en polarhelt eller en landssviker? Kan en være både helt og sviker? Jeg har ikke tatt opp hans rolle som universitetsrektor, til tross for at det var hovedpunktet både i tiltalen og dommen. Og selv om han fikk en fellende dom, var det flere formildende forhold ved hans virke som universitetsrektor, blant annet hans innsats for å få frigitt studenter under nedstengninga av universitetet og massearrestasjonen som fulgte. Og det hevdes også at han snudde ryggen til åpenbart motstandsarbeid på universitetsområdet. 

Når jeg har rettet søkelyset på Hoel som polarforsker, polarpolitiker, polaraktivist og polarstrateg er det fordi det er her en må søke etter forklaringene på hans tragedie. Ikke bare fordi nederlaget i grønlandssaka var den direkte årsak til at han havna i NS, men også fordi hans polarpolitiske tanker hadde en så stor resonans i NS-kretser. 

Det er også en annen grunn til at jeg har valgt denne vinklinga. Etterforskninga i landssviksaka mot Adolf Hoel Hoel omfatta noen få saker knytta til hans polare aktivitet, blant annet Buskøy-ekspedisjonen. Men mange av de andre polarsakene, som jeg har gjennomgått i arkivene og presentert her, ble derimot ikke etterforska. Dette var tiltak som bare kunne ha vært gjennomført i ly av tyske bajonetter. Påtalebeslutninga inneholdt heller ikke et eneste punkt som berører hans langvarige virksomhet som polarforsker og polarpolitiker. I domspremissene er Hoels virke som polarforsker så vidt nevnt, men da utelukkende positivt: «Man kan således med tiltaltes forsvarer godt si at tiltalte har vært en av Norges store sønner», står det. 

I domspremissene heter det også at tiltalte først og fremst har vært vitenskapsmann og neppe har vært «noe synderlig politisk interessert». En påfallende bemerkning sett i lys av hans meget aktive, for ikke å si aktivistiske, virke i en rekke kontroversielle polarsaker. 

Hvorfor ble tiltalen og dommen slik den ble?

Det korte svaret er at påtalemyndigheten ikke fant bevisgrunnlaget godt nok i polarsakene. Det lange svaret må bare henge i lufta: Ville ikke en tiltale og dom knytta til norsk aktivisme i polområdene også kaste skygge over norsk polarpolitikk generelt, og over andre norske polarhelter? Det var det neppe noen som ønsket, heller ikke påtalemyndighetene. 

Adolf Hoel var NS-mann, men ingen ideologisk nazist, han var en polarimperialist. Han gjorde en imponerende innsats som geolog og kartlegger på Svalbard, og spilte en viktig rolle i norsk polarpolitikk før krigen. Hans motiv var utvilsomt å ivareta norske interesser, både på Grønland og på universitet. Men det fritar han ikke ansvar for sine valg.