Bureisere på Nordmo i Pettvika

 

                                                  

Bussforedrag på familietreffet Vestvågøy 10 - 12. juli 2026 

Einar-Arne Drivenes 

Jeg voks jo ikke opp i Pettvika, men har forsøkt å kompensere det ved å studere tilblivelseshistoria for vår heimgård, bureisningsbruket Nordmo. Dessverre kunne ikke Per være med på familietreffet, som 94-åring husker han også førkrigstida og brureisningsperioden. Eivind-Atle dekker etterkrigstida, og dere barnebarn har jo mange minner herfra som jeg håper dere deler med oss andre denne helga. 

Det jeg skal fortelle bygger derfor på det pappa og mine søsken har fortalt. Men dette kunne heller ikke blitt fortalt uten at Einar Olsen var en formidabel brevskriver, - og han brant ikke sine brev. De ca. 230 brevene gir innblikk i ei familiehistorie preget av traumer, fattigdom og slit for det daglige brød. Men brevene forteller også om oppofrelse, medmenneskelig solidaritet, livsmot og optimisme, - om folk som elsket livet, hadde det like artig som vi, ja de danset også ut i de små timer, kanskje vel så mye som vi. Og ikke minst; brevene rommer en kjærlighetshistorie. Som jeg historiker føler jeg en forpliktelse å formidle dette unike kildematerialet, det finnes nemlig svært få bevarte brev fra den samfunnsklassen vår familie kom fra, men også de skrev brev, - mange brev. 

 Ingen annen gård i gamle Hol kommune, har så mange dokumenter fra middelalderen som Pettvik. Dette tyder på at gården tidlig har vært et betydningsfullt sted, og allerede på 1500-tallet hadde Pettvik langt flere oppsittere enn noen annen gård i Hol. Første gang vi finner Pettvik i skriftlige kilder er i en eiendomsoverdragelse den 30. april 1396 mellom Olaf Andersøn og Finn Tordsøn. Det gjaldt eiendommen «Nordre Pettuik i Lofota». I pappas brevsamling fant jeg også annet materiale og dokumenter som forteller om bureisningstida, 

Våren 1930 var Einar på Finnmarksfiske i Båtsfjord. Han hadde mange ting å tenke på, i hans fravær hadde Anne født deres 2. barn, Elise. Fisket og fortjenesta var dårlig, og han var bekymra for Anne og den nyfødte. Men han hadde også andre ting å tenke på. De hadde nemlig planer om å få seg et småbruk og flytte fra mor og svigermor, ho Agda, på Fygle ved Leknes. I 1929 hadde de fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Pettvika, 4-5 km fra Fygle. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk, det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding. 

Samtidig med at Nordmo ble utskilt i 1929, hadde Einar søkt om støtte til bureising. Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500 - 15000). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges. Men før de kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass. 

Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank». 

 Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1940 ble det gitt støtte til hele 14 303 bureisings bruk, hvorav over en tredjedel (5879) i Nord-Norge. På Vestvågøy ble det gitt støtte til 238 bureisingsbruk fra 1921 til ca 1965. I brevene fra Båtsfjord framgår det at Einar var bekymra for at drømmen om et småbruk var i ferd med å gå i vasken. Han hadde fått brev fra Ole Johansen, som hadde solgt ham «Nordmo», og han fortalte at fylkesagronomen bare ville godkjenne 18 dekar som dyrkbar jord av de 25 dekar som Nordmo omfattet, kravet var 20 dekar dyrkbart areal. Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Johansen tvilte på at Einar ville få lån og støtte til bureising, men han lovte å snakke med agronomen for å få fortgang i saksbehandlinga. 

 Da Einar reiste fra Båtsfjord i juni 1930, så det altså ikke særlig lyst ut for husbygging og ny-rydding i Pettvika. Men da han kom hjem, forelå plantegning, beskrivelse og kostnadsoverslag over fjøsbygninga, og lånesøknaden var klar for å sendes til banken. Fylkesagronom Anderssen hadde holdt ord. I desember 1930 forelå også en detaljert jorddyrkingsplan. 

Men det skulle gå 1 år før finansieringa var i orden, og Einar og Anne kunne gå i gang. Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Bare fjøsbygninga var kostnadsberegna til 2940 kr. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få inntil 1/3 av bygge-kostnadene som gjaldt bolighuset, dekket som direkte tilskudd. De fikk også tilskudd til fjøsbygget. 

Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. Det er heller ingenting i de skriftlige eller muntlige kildene som tyder på at de opptok privatlån. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden, Per. 

Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Ved å la byggetiden strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av svogeren, han Peder. Men torvmyrene skulle også omskapes til dyrkbar mark. Jeg fant en jorddyrkingsplan for ca 6 dekar, en del av jorda mellom hovedveien og bolighuset, (vi kommer til å kjøre rett forbi dette jordstykket). De 6 dekar er bare en del av det som ble oppdyrka totalt. 

Av jorddyrkingsplanen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det. Men noe av steinen måtte hentes fra fjæra, - ofte langt unna som dere vil se. På jorda på oversida av bolighus og fjøs husker Per at han på slutten av 1930-tallet hjalp til med steinlegginga av grøftene. Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt. En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. 

Det ble aldri skaffet hest på «Nordmo», forutgiftene ville bli for store. Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode, og ifølge Eivind-Atle og Per, godt over naboenes. Eivind-Atle fortalte at når en stod oppe i Ramntinden rett bak gården, kunne en om våren eller høsten tydelig se det var mye grønnere på Nordmo enn på de andre gårdene. Vi må jo her ta litt høyde for «gårdspatriotismen», men likevel ---. 

Alle torvmyrene kunne ikke gjøres om til jordbruksland. Torv var i et skogfattig distrikt som Lofoten svært viktig når det gjaldt oppvarming. Torvtaking var en rettighet hver gård hadde, også «Nordmo» som hadde en egen teig av torvmyrene i Pettvika. Torv som brensel ble det først slutt med rundt 1960 på «Nordmo». I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfora sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge Per «sikkert mellom 1000 og 2500 kg. Lite ble solgt, mest til husholdninga og til «dyrefor». 

Vannforsyninga var en sak for seg. I de første åra henta en det fra en utendørs brønn, i 1937 ble sprengt en brønn i kjelleren med ei pumpe oppe i kjøkkenet. Først etter krigen ble det lagt inn vann fra en brønn utafor dyrka mark, da ble også fjøsen tilkobla. Elektrisitet ble installert i 1937 og «Nordmo» fikk telefon i 1946. 

 Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. De sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld. 

Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig. Pers ansvarsområde og domene var i alle år var fjøset. På slutten av 1960-tallet ble bolighuset renovert, utvida og ombygd. Det kom bl.a. et moderne bad med vannklosett og durs, og utedoen ble historie og kulturminne. 

Omtrent samtidig gikk den siste kua ut av fjøset på Nordmo. Saueholdet varte ved noen tiår. Yngstemann, Rolf Egil, overtok gården i 1978. Rolf Egil kjøpte senere hovedbruket i Pettvika og brukte Nordmo som tilleggsjord og drev med sauer til litt utpå 2000-tallet, men da bare som bierverv. I dag leies «Nordmo» ut til fremmedfolk. 

Bilde av Einar stående midt i enga sommeren 1940, er tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. Bureiser Einar 1941 (Foto: Jentoft Olsen)

Bildet som er tatt av Einars yngre bror, Jentoft, står Einar midt i enga sommeren 1941, det var tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. På baksiden av fotografiet står det: "...gubben sjøl står i timoteiåkeren, --du skal tro der var gras". Men bildet viser en stolt mann - stolt over hva de hadde fått til på få år, 10 år tidligere hadde her bare vært torvmyrer. 

1.mai 1995 døde fiskarbonden og bureiseren Einar Olsen, nær 91 år gammel, en passende dag for en mann som i alle år bar Arbeiderparti-nåla på jakkeslaget.

Nord i Tåkeheimen, et vendepunkt i polarlitteraturen

Einar-Arne Drivenes 

Tidligere professor i historie, Universitetet i Tromsø, medredaktør Norsk Polarhistorie.

Artikkelen ble publisert i Klassekampen i 2011

Boka "Nord i Tåkeheimen" av Fridtjof Nansen er en klassiker i norsk polarlitteratur. Her er hva jeg mente om boka i 2011. Siden den gang har litteraturviter Henning Wærp (UiT) omtalt boka i flere publikasjoner.

Fridtjof Nansens «Nord i Tåkeheimen»  har mot alle odds blitt en klassiker innafor polar sakprosa. Det dreier seg her om ei faglitterær bok som ikke handler om det den skulle handle om, verket slutter over tre hundre år før den var ment å gjøre. Utgivelsen ble også sterkt forsinka. Det engelske forlaget purret i fire år, og forfatteren var irritert: forlaget hadde laget hva han kaller «et helvetes haloi». Boka ble heller ikke noen kioskvelter, i alle fall sammenlignet med andre salgsmessige braksuksesser fra samme forfatter. På toppen av det hele var bokverket en bi-syssel. 

Likevel ble boka et vendepunkt i polarlitteraturen. Så vidt jeg kan se, er boka ikke nevnt med et ord  i oversiktsverket «Norsk litteraturhistorie. Sakprosa  1750-1920». Jeg vet av egen erfaring at slike alvorlige hull i oversiktverk kan ha nokså banale, men likevel forståelige årsaker. Likevel er det i dette tilfellet god grunn til å stille seg kritisk til at Nansens ypperste kultur- og faghistoriske publikasjon, er utelatt. Det betyr ikke at Nansen ikke har fått sin plass som sakprosaforfatter. I «Sakprosa 1750-1920»  er han oppført med like mange referanser som Halvdan Koht. I sakprosahistorien analyseres reiseberetningene «På ski over Grønland», og «Fram over Polhavet»,  de samme tekstene som litteraturviterne gjerne trekker fram.  Også rene sakprosatekster av Nansen er tatt med, men  «Nord i Tåkeheimen» er altså ikke funnet verdig til å bli analysert. Heller ikke på de ulike listene som forsøker å etablere en norsk skjønnlitterær eller og faglitterær kanon kan vi finne Nord i Tåkeheimen. Den eneste Nansentekst som er representert på noen av listene er På ski over Grønland. 

(Etter at denne artikkelen ble publisert (2011) har litteraturviteren Henning Wærp (UiT) skrevet artikler og sakprosa som også har en grundig omtale av "Nord i Tåkeheimen", bl.a. «Fridtjof Nansen som forfatter – en litterær vurdering av reiseskildringene» og i fagboka «Arktisk litteratur – fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde»).

Så litt mer om selve verket. Initiativet til bokprosjektet ble tatt av den legendariske sekretæren for Royal Geographic Society i London, John Scott Keltie. Han blir regnet som en pioner innafor geografivitenskapen i England. Nansen regnet Keltie som en av sine venner. Oppdraget var å skrive ”et bind av nordpol-reisenes historie” i Kelties bokserie om geografisk forskning. Prosjektet trakk ut og fra 1906 begynte forlaget å bli utålmodig, til Nansens irritasjon. Han innrømmer riktig nok at prosjektet hadde blitt forsinket, men han hadde som han selv sier i forordet, også andre studier å ta seg av. Det han da hadde i tankene var det  vitenskapelige prosjektet han og Helland-Hansen arbeidet med i disse årene, og som resulterte i publikasjonen Norwegian Sea, og som for alvor etablerte Nansen som internasjonal oseanograf. I årene fram til 1906 hadde han også redigert og skrevet deler av den vitenskapelige rapporten fra Fram-ekspedisjonen, i 6 bind og med 17 vitenskapelige avhandlinger. I tillegg var han som kjent dypt involver i politikken i forbindelse med løsrivelsen fra Sverige i 1905, og det følgende kongevalget. I 1906 ble han sendt til London som den første norske sendemann. Oppdraget var å sikre den nye nasjonens stilling, utenriks- og sikkerhetspolitisk, gjennom integritetstraktaten.  

Ikke rart at bi-gesjeften Nord i Tåkeheimen måtte vente på tur. Boka kom først i flere hefter, det første var i salg fra 25. april 1910, mens hele verket ble ferdig og kom ut i 1911. Vi feirer altså ikke bare 100-års jubileet for erobringa av Sørpolen i år.

Da Nansen for alvor kom i gang, tok ”emnet helt makten fra meg” som han sier i forordet. Kanskje det er forklaringen til at det som trolig var tenkt som en innledning ble til ei bok på 600 sider. De egentlige ”pol-reisene” som han skulle skrive om, kom han altså ikke fram til. Noe Nansen villig innrømmer i forordet. Hva skrev han så om?

Boka er delt opp i 15 kapitler hvor Nansens framstiller bildene, mytene, om det nordlige Europa og Amerika. Det som imidlertid var hovedmålet for Nansen, var å beskrive oppdagelsen av nytt land, hav og øyer i nord, så sannferdig det var mulig med datidens vitenskapelige metoder. Men han rakk altså ikke å ta for seg selv kartlegginga av polhavene, øyene i den nordlige polbassenget, for ikke å snakke om Sørishavet og iskappen over det antarkiske landmassivet, polarfarernes rike. 

Perspektivet er for det meste nord sett fra sør, fra det som en gang av de kulturer som betraktet seg som den siviliserte del av verden, middelhavskulturen. Men også forestillingene, mytene om nordområdene hos nordens folk er tatt med. Ikke minst beskrives nordmenns reiser, oppdagelser og koloniseringer av Island og Grønland, men også mer spektakulære reiser til Kvitsjøen og Nord-Amerika.  

Går vi til forordet av Nord i tåkeheimen er det klart at Nansens ambisjon var en historievitenskapelig undersøkelse, selv om forfatteren var oseanograf. Og han gjør en grundig, nitidig og god jobb som historiker etter datidens krav. Målet ved framstillinga var en kildekritisk gjennomgang av litteraturen om polarstrøkene. Nansen fant mye han ikke festet lit til, “den ene forfatter har ofte skrevet av efter den anden, og feil og anskuelser som engang slap ind er blitt heftende i den litterære tradition. Det gjaldt å holde seg til kildene selv, og mest mulig og bedst mulig at bygge selvstendig op på ny, helt fra grundmuren av.” Her opptrer Nansen som en tradisjonell historiker ville gjort, en skreller vekk myter, fabler og holdningene, verdiene, verdensanskuelsene hos tekstenes opphavsmenn og i kildenes samtid, for å komme fram til hvordan det “virkelig” var.  Dette “avskrellet” var viktig nok, men først og fremst for å kunne foreta en vurdering av kildenes troverdighet. 

Nord i Tåkeheimen er også en demonstrasjon av nytten av en flerfaglig tilnærming. Nansen trakk bl.a. inn folklorister, språkspesialister i bl.a. arabisk, latin, gresk, og kartografer. Hans kartografiske gjennomgang i kap. 13 er imponerende, men kunne neppe vært gjort uten hjelp av bibliotekar ved det Kongelige Bibliotek i København, Alex Anthon Bjørnbo.

For en historiker er ikke minst Nansens omfattende historiefaglige analyse i kapittel 3 og kapittel 9 av interesse. Det gjelder Pytheas berømte reise til Nord-Europa på 300-tallet f.kr. og Nansens gjennomgang av Leiv Eirikssons Vinlandsreise på slutten av 900-tallet. I det første tilfellet har han bl.a. en omfattende drøfting av hvor landet/ landskapet Thule var lokalisert. Nansen satset på Norge. 

Men mest oppsikt gjorde hans kritikk av sagaene. Fortellingene om vinlandsreisene i saga- litteraturen så han på ”nærmest som historiske romaner”. Han viderefører Gustav Storms kritiske gjennomgang av de samme reisene fra 1880-årene. Hadde Storm egget til motstand, var det flau bris mot den storm Nansens sagakritikk vakte. Noen historikere som Yngvar Nielsen og Aleksander Bugge ble rett og slett oppbrakte. Videskabs-selskapet i Christiania måtte rydde plass til to møter og en rekke ekstaordinære, og til den mest omfattende debatt i videnskaps-selskapets historie. 

Nobelgårdens store sal var da også fylt, med Kong Håkon og statsråd Qvigstad på første rad da det første møtet fant sted 7. oktober 1910. Nansen foredrag varte i 2 timer. To uker senere tok han opp tråden, også da med kongen til stede. Debatten ble het, ikke bare fordi radiatorsystemet sviktet under det første møtet. Diskusjonen ble også preget av en viss arroganse fra begge sider. Et anonymt innlegg, mulig forfattet av Aleksander Bugge, i Morgenbladet konkluderte slik: ”La Hr Professoren (altså Nansen), komme med sine Bemerkninger, saa kan vi i sin Tid svare ham; (…), vi kan historisk Forskning, hvilket er noget ganske andet enn Zoologi eller Havstrøminger eller ”Oceonografi” ”. Nansen sparte heller ikke på konfekten når han karakteriserte sine motstandere, riktignok i private brev: ” Den stakkars Yngvar Nielsen måtte jo også opptre, men bare med utenomsnakk, det er med løst krutt i helt andre retninger for å minne om at også han har skrevet om dette emnet, skjønt like slett som det meste fra ham.” 

Sett i etterpåklokskapens lys må det innrømmes at mine to fagkolleger som var involvert, tapte denne debatten. Dette ble lett match for Nansen, i dagens språk: et barneskirenn. 

Interessant nok fulgte snart mer kjente historikere som den svenske historikeren Lauritz Weibull og hans norske kollega Halvdan Koth, opp Nansens sagakritikk, men uten en eneste referanse til debatten i Videnselskabet eller Nord i Tåkeheimen.

Til slutt noen ord om noe jeg har mindre greie på, Nord i Tåkeheimens litterære kvaliteter. Selv om jeg ser at Nansen til tider blir vel høystemt, kan jeg ikke annet enn å begeistres. Jeg velger her å se bort fra Roald Amundsens sarkasmer, og som kanskje var myntet på Nansen. I boka Sydpolen har han følgende spark til høyprosa da han sto reiseklar for Sørpolen:

 ”Imens stod jeg og betraktet de pakkede sleder som stod der ferdige til å begynne den lange reise. Jeg søkte å puste opp en smule poesi- ”den aldri hvilende menneske ånd” – ”den mystiske, grufulle isørken!” Nei det gikk ikke. Det var visst for tidlig på morgenen. ” 

En kan kanskje diskutere Amundsens litterære evner, men selvironi hadde han. På det punktet var det verre med Nansen, men skrive det kunne han – ikke minst i store bokstaver.

Nansen fanger leseren fra første setning: ”I begynnelsen var verden …”  Her spiller fritenkeren Nansen på en bibelsk tekst: åpningsordene i Johannes evangelium: ”I begynnelsen var ordet, ….

Tilbake til Nansen, i en språklig lett modernisert form:

”I begynnelsen var verden et eventyr for menneskene, alt som lå utenfor det nærmeste kjentes runde krets var en fantasiens vikende heim, tumleplass for alle myters  fabelvesner; - men ytterst ute var mørkets og tåkenes rike, hvor hav og land og himmel fløt sammen til en størknet masse, - og til slutt åpnet sig avgrunnens umåtelige svelg, og redselens tomme rom. –”

På siste side i boka skriver Nansen om motivene som ligger bak denne evige streben etter å utforske jorden: ”Det som trakk ut på langferd var vel ofte nok håpet om å finne rikdommer  og lykkelandet, men ennå dypere lå trangen til å lære vår egen jord å kjenne. Frem til rikdom fant menneskene sjelden, til de lykkelig øyer aldri; men kunnskap vant vi alltid.” 

Nansen avslutter verket med å bruke Aleksander den store som eksempel: ”Sagnet om ham er et bilde av menneskeånden selv, uavlatelig søkende, aldri stengt av noen grense, i evig jag, høyde etter høyde, dyp efter dyp – alltid videre, videre, videre ….

Åndens verden kjenner ikke rom, og kjenner ikke tid.”

Klassekampen 3/3 2011: 

https://e-avisa.klassekampen.no/titles/klassekampen/5402/publications/5048/pages/14

 

 

       

 

Minneord Ivar Bjørklund (1949-2026)

Mitt bidrag under minnesamværet etter Ivar Bjørklunds begravelse i Elverhøy kirke, Tromsø 26/2 2026 

Einar-Arne Drivenes

                  Nordlys 15.12 1984

Han ville skrive historia om folk som var fratatt sin fortid.  

Det er en passende overskrift over Ivar Bjørklunds faglige liv. Historietap var da også hovedoppslaget i Nordlys da hans bygdebok «Fjordfolket i Kvænangen» ble presentert over tre helsider i Nordlys i desember 1984. Med sosialantropologens blikk avdekket Ivar det fleretniske, religiøse og politiske livet i Nord-Troms. Han satte fornorskning, læstadianisme og arbeiderbevegelsen inn i en ny sammenheng og ga fjordfolket si eiga historie tilbake. Boka bidro til fornyelse og et paradigmeskifte i bygdeboksjangeren, og gjorde oss andre litt klokere. 

Boka ga gjenlyd, ikke bare blant historikere og samfunnsvitere, men også i Oslopressa. Ingen annen bygdebok ville ha fått førstesideoppslag i Klassekampen midt under Treholtsaka. Det var Ivar litt stolt av. Boka vakte nemlig ikke bare faglig, men også politisk debatt, lokalt, regionalt og nasjonalt. Og Ivar var ikke redd for at politikk og fag tangerte hverandre. Forskning skulle ha samfunnsmessig relevans, og da måtte forskere også finne seg i å bli utfordret i avisspaltene. Og selv skygget han aldri unna, godt rusta med en meget god og skarp penn, enten det nå gjaldt Altasaka på 1980-tallet, oppdrettsanlegg i Kvænangen, fornorskningspolitikk, samiske rettigheter eller reindrift. 

Den siste diskusjonen jeg og Ivar hadde, gjaldt allmenningsrett, prinsippet om fritt fiske og Lofotloven av 1857 - for bare noen få måneder siden. Som vanlig mellom oss var det gi og ta. Ivar justerte seg litt, nok til at jeg ga meg. Han mente sikkert som han alltid har ment, at vi historikere burde se opp, og la den teoretiske stjernehimmel lede forskningsprosessen og ikke fortape oss i detaljene og tallene. Mitt svar var, som i vår første faglige debatt langt tilbake på 1980-tallet om Kvænangen bygdebok, at en også kan ha blikket for mye rettet mot stjernene, da snubler en fort, både i tallene og i detaljene. Men som han selv formulerte det i sin minnetale over Henry Minde: «til slutt ble vi enige om at vi begge hadde rett». 

Jeg grudde meg aldri for å være uenig med Ivar, sant og si var det morsommere å være uenig enn enig med han. Vi skiltes alltid med en fleip og et smil. Han var en fast deltaker, når helsa tillot det, i ei gruppe av tidligere kolleger og UiT-gubber som møtes på Bønna sør hver lørdag hvor vi løser verdens problemer, både små og store. Vi takker for hans bidrag og vil savne hans synspunkter, og ikke minst vil vi savne hans smil.

Skåltale for Ottar Brox

Herrelag hos Harald Dag Jølle, Røstbakken, 29. november 2025

Skåltalekomiteen hadde gitt meg følgende tema: Ottar Brox 

Jeg har tidligere sammenlignet Brox, både i tale og skrift, med Moses, Knut Hamsun og Lionel Messi. Jeg vil bruke mine 5 minutter på å begrunne det: 

Hva er han mest kjent for? Uten tvil boka som kom ut for 59 år siden, «Hva skjer i Nord-Norge». Så seint som i 2017 kåret til Norges beste sakprosabok innafor klassen debatt og samfunn av Norges Faglitterære Forfatterforening. 

Hva er så hovedpoenget i boka? Jo, han viser at vi nordlendinger ikke er dumme, - vi handler rasjonelt. Fiskarbonden forble fiskarbonde fordi det var det han tjente mest på, både av penger og poteter, og langt over det han ville få som trålergast, journalist i Nordlys, eller som professor for den saks skyld. 

Hva er så hovedpoenget i kritikken av Brox? Jo, - Brox gjør alle nordlendinger smarte, d.v,s til fiskarbønder. Det vet vi jo alle er bare tull, - jeg og dere også får jeg håpe, har truffet nordlendinger som ikke er særlig smarte, ikke minst litt lengre sør i landsdelen. Ottar Brox var en virtuos når det gjelder beskrivelsen og analysen av små lokalsamfunn, men nokså hjelpeløs på regionalt og nasjonalt nivå - som Lionel Messi er han best på små flater. 

Hvorfor er han en slags samfunnsvitenskapenes Moses? Jo, han brøt opp fra Bergen i 1972 rett etter at den første kampen om norsk medlemskap i EU, den gang EEC, reiste til Tromsø for å bli professor og bygge landsdelens første universitet, sammen med en rekke unge broxianere, meg selv inkludert, for å skape ny kunnskap om det lovede land: nordnorsk kultur, samfunn og for å skrive landsdelens historie. 

Hva så med Hamsun? Brox analyser er bl.a. basert på den russiske økonom og sosiolog Alexander Chayanovs sine teorier om bonde- og husholdsøkonomi. Nokså tungt stoff sant å si, - og som ikke egner seg for et herrelag seint på kvelden. Men Ottar Brox ville klart å forklare det, selv i denne forsamling, og selv som sistemann i rekken av skåltaler. Han ville brukt en eller annen nabo på heimplassen Medby på Senja som eksempel, - og vi kunne ha vandret ut i natten, stolte av å ha forstått Chayanovs, noe vi ellers ikke ville ha vært i nærheten av å begripe. 

I den berømte dialogen mellom bonden Ezra og entreprenøren August om kapitalisme og naturalhushold greier Hamsun gjennom syv, åtte replikker å forklare Chayanovs teori, noe professorer bruker uker på. Derfor er sammenligningen mellom Hamsun og Brox helt på sin plass. 

 I samtalen forsøker August å overbevise Ezra om at det er fornuftig å sette penger i banken slik at han kunne få renter for dem. Slik endte den samtalen: 

Nei, August, du har ikke vet på det. 

Du har bare vet på store ting og virksomheter og sølvminer og fabriker. De skillingerne jeg har, dem har jeg nu sparet i hop til skatterne. Når jeg har betalt dem, så er jeg fri igjen. 

Litt lengre ut i samtalen fortsetter Ezra: 

Her er ikke levebrød for så mange mennesker, August. 

August stusset over hans tone og sa: Nå? 

Nei. Det er ikke et menneske på jorden som lever av banker og industri. 

Ikke et eneste menneske på jorden. 

Nå, hva lever de så av? 

Av tre ting og ikke mer, svarer Ezra: av kornet på marken, av fisken i sjøen, og av dyr og fugl i skogen. Av de tre ting. Jeg har tængt på det. 

Der er nu endel som lever av penger – 

Nei, sa Ezra, ikke et liv!

Adolf Hoel – polarhelt og landssviker

Einar-Arne Drivenes

Historiker og pensjonert professor

Foredrag Senioruniversitet i Tromsø høsten 2025

Denne mannen er Adolf Hoel, slik tegneren Pedro i avisa Verdens Gang har framstilt han. Scenen er rettsal 15 i Oslo Tinghus den 10. mai 1949, og anledninga er landssviksaka mot Hoel. Pedros tegning gir inntrykk av en liten, spinkel, reservert, ja, nesten litt fryktsom eldre herre, fem dager senere fylte han 70 år. Lite tyder på at vi her har å gjøre med «en av Norges store sønner», slik dommeren kom til å ordlegge seg i domspremissene. Adolf Hoel hadde da også klokelig latt medaljene og utmerkelsene henge hjemme denne dagen: blant annet Kongens fortjenestemedalje i gull (1912) og Ridder av St. Olav (1938), i tillegg til en rekke utenlandske ordner.  

Dette var nesten på dagen fire år siden livet hans hadde blitt snudd opp ned. Natt til 9. mai i 1945 hadde han blitt arrestert av tre bevæpna menn, to fra hjemmefronten og en politimann, hjemme på Dal gård i Nittedal. I arrestordren var grunngivninga kort og godt: rektor ved Universitetet. På veien venta en lastebilkortesje som var på veg oppover dalen for å hente sin last av landssvikere, som det het i de dager. Han ble plassert på lasteplanet sammen med en handfull andre. Det ble, som Hoel selv beretter, en dyster kjøretur i den kjølige mainatta. Tause og nedtrykte stod de der, de visste alle at de gikk en uviss og trist framtid i møte. 

Pedros tegning fra 1949 forteller oss heller ikke om fornedrelsen og ydmykelsen han hadde kjent da han to dager etter arrestasjonen ble ført til Møllergata 19. I gatene utenfor stod en tettpakket rasende folkemengde som ropte og skrek, knyttet nevene og spytta etter dem. Da hadde han tilbragt to døgn, skal vi tro hans forsvarsskrift, uten mat på brannstasjonen i Lillestrøm, et opphold Hoel senere kom til å assosiere med Vigelands relieff av helvete i Nasjonalgalleriet. 

Nå satt han så endelig her, på tiltalebenken, og skulle slå tilbake. «Et oppgjør med landsmenn» er da også tittelen på hans forsvarsskrift. 

Adolf Hoel var født den 15. mai 1879 i Sørum kommune i Akershus. I 1895 tok han middelskoleeksamen og to år etter eksamen artium som privatist ved Kristiania katedralskole. Starten på Hoels akademiske løpebane lovet det beste. Hans innsats som student røpet både evner, ambisjoner og ikke minst vilje til hardt arbeid. Han begynte sine universitetsstudier samtidig som han tjente til livets opphold som vikarlærer i Eidsberg høsten 1897. Men fart i studiene ble det først da kom tilbake til hovedstaden våren 1898. 

For Hoel ble studieårene prega av hardt arbeid ved siden av studiene, og dårlig økonomi. Likevel kunne han på normert tid, 6 ½ år, i desember 1904, avlegge matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen med studier både i matematikk, astronomi, zoologi, botanikk, geologi og geografi med samla karakter 1,4. Men det var geologien som først og fremst hadde fanget han, her fikk han 1,3. Ingen av realistene som avla eksamen i 1904 var i nærheten av denne karakteren, uansett fag. 

Han ble forskningsstipendiat, senere dosent i 1919, og i oktober 1940 ble han utnevnt til professor. Hans akademiske karriere endte med at han ble rektor ved landets eneste universitet; en karriere som for de fleste andre og under normale omstendigheter ville ha vært en suksess. For Adolf Hoel ble det en tragedie. Hva var det som hadde skjedd? 

De to hovedpunktene i tiltalebeslutninga var hans medlemskap i NS og at han lot seg oppnevne av NS-myndighetene, først som prorektor og siden rektor ved Universitetet i Oslo. I tillegg ble han tiltalt for å ha skrevet et avisinnlegg som forsvarte nordmenn som vervet seg som soldater og gikk i tysk tjeneste, og at han hadde bidratt til NS sitt forsøk på å «nyordne» statsstyret og statsforvaltninga i Norge gjennom å la seg oppnevne i det såkalte Kulturtinget. 

Dommen ble 1,5 års fengsel og tap av stemmerett i 10 år. Det sved nok også at Kirkedepartementet senere nektet å godkjenne hans utnevnelse til professor under nazistyret høsten 1940, med henvisning til «lov om utrenskning i offentlig tjeneste». 

I én forstand hadde Hoel likevel grunn til å være rimelig fornøyd. Han hadde nemlig mest av alt fryktet et tiltalepunkt som angikk hans arbeid på Grønland under krigen, og som ville ha trukket forbindelseslinjen mellom hans livsgjerning i Arktis og hans NS-engasjement. Lettelsen måtte imidlertid ha vært blanda med skuffelse over at tiltalen dermed heller ikke innbød til en skikkelig gjennomgang av hans omfattende arbeid med polarforskning og polarpolitikk. 

Ingenting i tiltalen berørte hans altoppslukende og livslange engasjement i Arktisk. Dermed framstår Hoel i en uforklart dobbeltrolle, den upletta og nasjonalt innstilte polarentusiasten og polarforskeren på den ene sida, og den litt naive medløperen på den andre, knytta til hans rolle som universitetsrektor. 

Adolf Hoel ble først en offentlig kjent person i prosessen som førte fram til at Spitsbergen ble en del av Norge og omdøpt til Svalbard, og hvor forskningsinnsats på øygruppa ble tillagt vekt. Hoel var den norske forskeren som hadde tilbrakt mest tid på feltarbeid og foretatt de mest omfattende kartlegginger av de geologiske forhold på øygruppa. Han ble også trukket inn som rådgiver under de forhandlinger som førte fram til Svalbardtraktaten i 1920. Hoels innsats for at Svalbard ble norsk, har derfor fått velbegrunna og velfortjent ros. 

Etter at Norge hadde overtatt suvereniteten over Svalbard i 1925, arbeidet Hoel de par neste årene med å få etablert en institusjon som skulle samordne, drive kartlegging og forskning på Svalbard og i polarområdene. Og i 1928 lyktes han å få etablert Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser, det som i dag er Norsk Polarinstitutt, og hvor Hoel satt som leder helt til natta mellom 8. og 9. mai 1945. Han kan med rette kalles «the Founding Father» av det som i dag er Norges viktigste forvaltnings- og forskningsinstitusjon i polarområdene, i nord og i sør. 

Dette arbeidet gjorde polarforskeren Hoel også til polarpolitikeren Hoel. Fra nå av finner vi i arkivene en lang rekke program- og strateginotater om norsk forskning og politikk i polarområdene, som han brukte i sin lobbyvirksomhet overfor statsapparat og politikere. 

I bunnen for hans polarpolitiske tenkning lå en forestilling om Arktisk som et interesse- og ekspansjonsområde for nordmenn og Norge. Det var den eneste retning hvor vårt land hadde muligheter for ekspansjon og «den for vårt folk mest naturlige retning» fordi nordmenn gjennom mange århundrer hadde tilpassa seg lignende natur- og klimaforhold. Nordmenn var med andre ord spesielt kvalifisert for næringsvirksomhet og utforskning i Arktis. Norge hadde dermed ikke bare en historisk rett, men også en «naturlig» rett til disse ressursene. Vi skal senere se at Hoel under krigen begynte å bruke begrepet «det norske livsrom» i denne sammenheng. 

Hoel foreslo også konkrete handlingsplaner for hvordan den norske polare erobringa skulle foregå. I et brev til Handelsdepartementet i 1928 når det gjaldt Øst-Grønland, presenterte han ei liste over generelle tiltak som burde gjennomføres før eventuelle anneksjoner av landområder. (1) Sende ut forskningsekspedisjoner for å kartlegge ressurser og økonomiske muligheter,  (2) etablere forskningsstasjoner, humanitære stasjoner (bl.a kirker), meteorologiske og seismografiske stasjoner, (3) oppmuntre og støtte norsk næringsvirksomhet,  (4) agitasjon i inn og utland.

Viktigst av alt var vitenskapelig kartlegging, som det heter i et annet notat: «Forut for en stats anneksjon - politisk eller økonomisk - av nye landområder, går nesten alltid videnskapelige eller praktisk-videnskapelige undersøkelser." Dette er rene ord for pengene, dette er ishavs-imperialisme i praksis. 

Sammenhengen mellom helt og sviker, som er dagens tema, finner vi for Hoels vedkommende på Grønland. Mellom 1921 og 1933 utspilte det seg en bitter strid mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Øst-Grønland, eller deler av Øst-Grønland. Forhandlinger resulterte i første omgang til Øst-Grønlansavtalen i 1924. Dansk og norsk opptrapping av forskning og kartlegging på Øst-Grønland førte imidlertid til at striden blusset opp igjen på slutten av 1920-tallet. 

I juni 1931 okkuperte norske fangstmenn et område på østkysten, kalte det Erik Raudes land og gjorde det «i kong Håkons navn». Dette var en planlagt aksjon som norske grønlandsaktivister stod bak, for å få regjeringa å gå til en statlig okkupasjon. Da den norske regjeringa godkjente denne private okkupasjonen, bragte Danmark saka inn for den internasjonale domstolen i Haag. I 1933 falt dommen. Norge tapte på alle punkt. 

Fra 1928 engasjerte Adolf Hoel seg i grønlandssaka, både som forsker og leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, men også som politisk aktivist. Planene for den private okkupasjonen i 1931 ble lagt på hans kontor. Han var også sakkyndig i den norske delegasjonen i Haag. Hoel var med andre ord en viktig aktør både i svalbardsaka og grønlandssaka, det første en norsk polarpolitisk suksess, det andre en fiasko. 

Dommen i Haag førte Hoel rett inn i NS. I boka "Et oppgjør med landsmenn" 1951 forteller han hvordan dette gikk til. Bare noen måneder etter at dommen var falt, tok Vidkun Quisling kontakt, og ba Hoel om å melde seg inn i det nystifta partiet Nasjonal Samling og å stå på partiets valgliste, på plassen bak Quisling, ved stortingsvalget i 1933. Under inntrykket av «… den sviende smerte» han kjente da dommen i Haag ble kjent, takket han ja til Quislings invitasjon, men på én betingelse. 

Hoel krevde at det i partiets program kom inn et punkt om «ivaretakelse av våre polarinteresser». Quisling var ikke sein å be, og punkt 29 i partiets program kom nå til å lyde slik: «Norske interesser i polarstrøkene skal hevdes våkent og sterkt.» Slik havna Hoel både i NS og på valglista til Stortingsvalget i 1933. 

Det Hoel frykta mest av alt da rettssaka tok til, var forhold knytta til to ekspedisjoner som skulle bringe forsyninger til norske fangststasjoner/meteorologiske stasjoner på Øst-Grønland. Som leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) hadde han hatt ansvar for organisering av ekspedisjonene med «Vesle-Kari» i 1940, og med «Buskøy» i 1941. Begge ble oppbragt av allierte marinefartøy og tatt med til USA. 

Det var særlig Buskøy-affæren i 1941 Hoel var bekymret for. Om bord befant det seg en nordmann i tysk spiontjeneste, Iacob Bradley, utstyrt med sambandsutstyr. Dersom Hoel hadde vært involvert i et tysk spionprosjekt, risikerte han en alvorlig tiltale om å ha gått i «fiendens tjeneste». Hoel hevdet at han ikke visste noe om Bradley før «Buskøy» la ut fra Senja (Hoel 1977, Mitt liv i og for polartraktene). Mine arkivstudier og Frode Skarsteins bok om Adolf Hoel, viser at han ble informert om dette fra tysk side i alle fall ei uke før. Han protesterte da mot at det ble sendt med en tysk spion. Kildene sier ikke noe om han hadde vært dypere involvert i de tyske planene på et tidligere tidspunkt. Spionaffæren kom ikke med i tiltalen. 

Buskøy-ekspedisjonen var imidlertid ledd i et større polarpolitisk prosjekt som Hoel og lederen for den norske grønlandsbevegelsen, Gustav Smedal, stod bak. De planene som da ble lagt, kunne ikke blitt realisert uten aktiv tyske støtte. 

Allerede i juni 1940 tok Hoel og Smedal kontakt med Administrasjonsrådet, som midlertidig ledet siviladministrasjonen i den okkuperte delen av Norge mellom 15. april til 25. september 1940. Hoel og Smedal var bekymret for norske interesser i Arktis og på Grønland, etter at Norge var dratt inn i krigen. De ønsket at det ble oppretta et sakkyndig utvalg som kunne gi myndighetene råd i polarsaker. Administrasjonsrådets leder, fylkesmann Christensen, mente imidlertid at dette lå langt utenfor administrasjonsrådets mandat, og at det ville bli ansett som landsforræderi om et slikt rådgivende organ ble oppretta. 

Men Hoel og Smedal ga seg ikke. Knapt en måned senere sendte de en fem siders utredning til administrasjonsrådets leder, Christensen, med kopi til Quisling. Der foreslo de like godt at det ble oppretta et eget «departement for Norges arktiske og antarktiske interesser». Innspillet kom midt under riksrådsforhandlingene sommeren 1940, hvor den tyske okkupasjonsmakta forsøkte å tvinge fram en norsk regjering som skulle erstatte konge og regjering i London. I utredninga fra Hoel og Smedal blir det også henvist til den forestående nyordninga, og at forslaget om et polardepartement var et innspill i den anledning. 

Etter at ordninga med kommissariske statsråder var innført 25. september, sendte de et nytt brev, denne gangen til Quisling. I begge skriv vektlegges administrative, økonomiske og forskningsmessige, men først og fremst politiske grunner til at det måtte skje ei kraftig opprustning av de polare saksfeltet, noe et eget departement for polarsaker ville bidra til. Men Hoel og Smedal er også opptatt av de territorielle nyordninger, som de mente ville komme etter krigen. Det gjaldt Antarktis og Nordishavet, men ikke minst Grønland, og da måtte Norge ikke sitte på gangen. 

I brevet til Quisling legges hovedvekta på det politiske. Ingen nasjon var så avhengig av polarområdene som Norge, det eneste naturlige ekspansjonsområde for nasjonen. «Disse egne er i egentligste forstand norsk livsrom» heter det (brev 29/10 1940). Dette er første gang jeg kan se Hoel bruker begrepet «norsk livsrom». I et manuskript året etter, i 1941, brukes begrepet for å legitimere norske krav i det oppgjøret som måtte komme etter krigen om suverenitetsspørsmål i Arktis: «Det er vårt håp at Norge ved dette oppgjør må få sitt rettmessige krav tilfredsstillet i disse trakter som er vårt naturlige livsrom». 

Og i en foredragsserie i Universitetets Aula arrangert av rikspropagandaavdelinga i NS, holdt Hoel et foredrag i 1942 om «Norges interesser i poltraktene». Her knytta han "livsrom" direkte til Norges rett til å ekspandere nordover: «Disse områder, og da særlig de i nord, som jo ligger utenfor vår stuedør, hører med til Norges livsrom og er vårt naturlige ekspansjonsområde.» 

Begrepsbruken kan riktignok ha vært taktisk for å vinne gehør i NS-kretser og hos tyske myndigheter. Hoels begrep «livsrom» var heller ikke rasemessig begrunna, slik det nazifiserte begrepet «lebensraum» var. Dessuten mente han at folkerettslige prinsipper måtte legges til grunn når stater underla seg nytt land, og folkerett hadde ikke de hardkokte nazistene særlig sans for. 

I brevet til Quisling om et ishavsdepartement understreket Hoel og Smedal at NS ville kunne spille en historisk rolle i kampen for de norske polarinteressene. Opprettelsen av et polardepartement og medfølgende opptrapping av norsk polaraktivitet kunne bidra til å samle en splittet nasjon om Nasjonal Samling: «De store nasjonale spørsmål har i langt høiere grad enn de indrepolitiske, evnen til å samle et splittet folk, --- Oprettelsen av et ishavsdepartement vil være en nasjonal fane som i høi grad vil påskynne det norske folks samling under deres førerskap», skriver de til Quisling. 

NS hadde særlige forpliktelser, men også forutsetninger for å ta seg av denne saka. Hoel og Smedal viste til partiets program og det «ansvars- og førerprinsipp» bevegelsen bygget på. Det siste tilsa at landets polarinteresser måtte legges under en fagkyndig statsråds ledelse. 

Et ishavsdepartement ble aldri realisert. Smedal og Hoel valgte da å gå et skritt tilbake og ba undervisningsminister Skancke opprette et polarråd, slik de først hadde bedt administrasjonsrådet om. Endelig fikk de napp, og i mars 1941 ble de bedt om å danne en ishavskomité. Senere kom også professor Carl Marstrander med i komitéen. Mandatet var vidt: De skulle besvare henvendelser fra statsapparatet, og de kunne selv reise saker. Dermed hadde de skaffet seg et fagpolitisk forum, og en plattform de kunne bruke i sitt arbeid for å ivareta norske polarinteresser. 

Med basis i Ishavskomiteen begynte Hoel og Smedal nå å legge større planer. De var særlig bekymra for norske interesser på Grønland etter at USA hadde plassert militærbaser her. Det gikk også rykter om at USA ønsket å kjøpe Grønland. Nå gjaldt det å ta et krafttak for å utvide den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Hoel og Smedal skrev straks et notat som ble presentert både for den tyske okkupasjonsmakta og Quisling. 

De fikk positive tilbakemeldinger og gikk i gang med planlegginga. Det resulterte i en plan om «å belegge en stor del av Nordøstgrønland med norske fangstfolk og der opprette en rekke radiostasjoner» sommeren 1941. Planen ble ferdig i slutten av mai. En skulle sende 4 skip og ca. 50 fangstmenn som skulle dekke ulike lokaliteter mellom Oscar-fjorden og Germania Land. I en tidlig fase hadde det vært snakk om et langt større norsk framstøt, Quisling hadde bl.a. bedt om ca 100 mann. 

Men mens de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge hadde vært positive, nølte overordnende myndigheter i Berlin. De frykta at et norsk opptrappingsprosjektet på Øst-Grønland skulle bli oppfattet som et tysk framstøt. Ishavskomitéen var dermed tvunget til å nedskalere ekspedisjonen. Da «Buskøy» la ut fra Laukvik på Senja 29. august, var det i tillegg til mannskapet, bare 10 fangstmenn og en nordmann i tysk spiontjeneste om bord i skuta. 

Hoels og Smedals grønlandsaktivisme under krigen var et forsøk på omkamp med Danmark om Grønland. De så for seg en deling av Grønland mellom Norge og Danmark. I en henvendelse til Quisling ba de om et «energisk arbeide» for å overbevise tyske myndigheter om at den norsk-danske grønlandsstriden måtte løses. Og det var viktig at dette skjedde før en fredsavtale etter krigen. Det faktum at en internasjonal domstol allerede i 1933 hadde avgjort striden om suvereniteten på Øst-Grønland, ble ikke problematisert i de mange notater duoen Hoel/Smedal stod bak. 

Var Adolf Hoel en polarhelt eller en landssviker? Kan en være både helt og sviker? Jeg har ikke tatt opp hans rolle som universitetsrektor, til tross for at det var hovedpunktet både i tiltalen og dommen. Og selv om han fikk en fellende dom, var det flere formildende forhold ved hans virke som universitetsrektor, blant annet hans innsats for å få frigitt studenter under nedstengninga av universitetet og massearrestasjonen som fulgte. Og det hevdes også at han snudde ryggen til åpenbart motstandsarbeid på universitetsområdet. 

Når jeg har rettet søkelyset på Hoel som polarforsker, polarpolitiker, polaraktivist og polarstrateg er det fordi det er her en må søke etter forklaringene på hans tragedie. Ikke bare fordi nederlaget i grønlandssaka var den direkte årsak til at han havna i NS, men også fordi hans polarpolitiske tanker hadde en så stor resonans i NS-kretser. 

Det er også en annen grunn til at jeg har valgt denne vinklinga. Etterforskninga i landssviksaka mot Adolf Hoel Hoel omfatta noen få saker knytta til hans polare aktivitet, blant annet Buskøy-ekspedisjonen. Men mange av de andre polarsakene, som jeg har gjennomgått i arkivene og presentert her, ble derimot ikke etterforska. Dette var tiltak som bare kunne ha vært gjennomført i ly av tyske bajonetter. Påtalebeslutninga inneholdt heller ikke et eneste punkt som berører hans langvarige virksomhet som polarforsker og polarpolitiker. I domspremissene er Hoels virke som polarforsker så vidt nevnt, men da utelukkende positivt: «Man kan således med tiltaltes forsvarer godt si at tiltalte har vært en av Norges store sønner», står det. 

I domspremissene heter det også at tiltalte først og fremst har vært vitenskapsmann og neppe har vært «noe synderlig politisk interessert». En påfallende bemerkning sett i lys av hans meget aktive, for ikke å si aktivistiske, virke i en rekke kontroversielle polarsaker. 

Hvorfor ble tiltalen og dommen slik den ble?

Det korte svaret er at påtalemyndigheten ikke fant bevisgrunnlaget godt nok i polarsakene. Det lange svaret må bare henge i lufta: Ville ikke en tiltale og dom knytta til norsk aktivisme i polområdene også kaste skygge over norsk polarpolitikk generelt, og over andre norske polarhelter? Det var det neppe noen som ønsket, heller ikke påtalemyndighetene. 

Adolf Hoel var NS-mann, men ingen ideologisk nazist, han var en polarimperialist. Han gjorde en imponerende innsats som geolog og kartlegger på Svalbard, og spilte en viktig rolle i norsk polarpolitikk før krigen. Hans motiv var utvilsomt å ivareta norske interesser, både på Grønland og på universitet. Men det fritar han ikke ansvar for sine valg.

Henry Minde (1945-2025)

Minneord, Elverhøy kirke 31.okt 2025

Henry var molteplukker. Og som finnmarkinger flest var det ikke alle han tok med seg på moltemyrene. Når jeg spurte hvor de beste myrene lå, var han meget kryptisk; en eller annen plass mellom Tromsø, Kilpis og Kautokeino fikk jeg inntrykk av. Nå ante han nok at jeg ikke var en så entusiastisk molteplukker, som han, - så det ble en slags morsom lek, - jeg en litt foruretta venn, han en vokter over viddas gull. Men en gang falt han ut av rollen. Da ble jeg nærmest bortført, i ren eufori, til den myra jeg hadde hørt om i nesten 40 år, og som skulle bugne av molter. Det var moltesesongen 2011 – det året Susanne ble født, så glad kan en bli over å ha blitt bestefar. 

Henry var historiker – på heltid, i hverdag og fest, vil jeg si. Ferie med Henry betød ekskursjoner for å se artefaktene on the spot. I 1983 var det Ladurie´s bok om landsbylivet i Montaillou han brukte strandagene på i vårt felles feriested, Sète. Og ut på tur måtte vi, to biler med unger i baksetet, og i strålende solskinn fant vi dette lille klyngetunet høyt oppe i Pyrenéene. Vi hadde aldri funnet fram uten Henrys nitidige kartstudier, og sannelig fant han ikke et skifertak som kunne sammenlignes med noe i Alta. Komparasjon i tid og rom hadde han sans og evne til, han var ingen nærsynt detaljist.

Han tok meg med til verdenshistorikerkongress i Sidney. Der forstod jeg først hvor stort hans internasjonale nettverk av urfolksforskere var, og hvor stor respekt han nøt som forsker og forfatter. En nedtur var det likevel at han ikke fikk overbrakt det reinkjøttet som var tiltenkt de internasjonale kontaktene. Det satt fast i matkontrollen. Henry likte seg på de internasjonale arena som NewYork, Genève, og Paris, men god i fransk var han ikke. 

Henry så jeg første gang en høstdag i 1961, det vil si ryggen på han da han suste forbi meg på sykkel opp bakkene mot Finnmark offentlige gymnas. Siden har vi holdt følge. Takk for følget, kjære venn.

Einar-Arne Drivenes 

På interrail i Europa 2025

Oslo-København 

Så er vårt interrail-eventyr mot Sør-Europa startet. En historiker skulle vel ikke haste forbi Halmstad, men det får bli til vi har bedre tid. Her ble Halmstad-recessen undertegnet i 1483, som fastsatte styringsprinsippene for Kalmarunionen (1389/97-1521), unionen av Danmark, Norge og Sverige. Halmstad var et viktig politisk senter under Kalmarunionen.

København – München 

Skal en reise 3 uker med tog i Europa med dagens hotellpriser og kronekurs, kan en ikke bare bo på luksushotell, om en ikke vil øke rammelånet. DanHostel i København var utmerket, vi fikk seksmanns-rommet helt for oss selv. For å reise gjennom halve Europa på en dag må en opp med sola, her sett fra 10. etg. Så må en beregne god tid mellom togbyttene, særlig når en med raske skritt nærmer seg 80, hverken bein eller hode er like raske som i ungdommen. Togene går heller ikke alltid på rutetid hverken i Danmark eller Tyskland. Københavntoget til Hamburg var 40 min forsinka, det kom godt med at vi hadde lagt inn 1 times margin. Neste stopp er München.

                                                               

München 

Ett av jernbanens fortrinn er at den fører oss rett inn i hjertet av de fleste byer, ja, gjerne rett inn i "gamlebyen". Som interrailere finner vi oss også gjerne overnattingssteder rett ved hovedbane-stasjonene. Det betyr at mange attraksjoner befinner rett i nærheten. Det første vi snublet over i München, var byens nye rådhus i nygotisk stil (bygd mellom 1867-1908), - ikke noe å kimse av. Ja, det finnes også et "altes Raathaus", datert tilbake til 1310. Etter å ha vandret rundt i korridorene i det nye, så det ut å til være i daglig bruk. Både eksteriør og interiør må vel påvirke de kommunale byråkratenes arbeidslyst. I europeiske storbyers "gamlebyer" ligger også kirkene på rekke og rad, her representert ved den slanke og høyreiste Münchner Dom, påbegynt på 1468. Vi var også inne i den katolske Asamkirche (1733-46). Som dere ser, var den siste svært rikt utsmykka i senbarokk stil, - kanskje litt overpynta etter min smak. Jeg har forståelse for at Luther gikk for en langt enklere stil. Men det som definitivt gjorde sterkest inntrykk i München, var besøket i det jødiske muséet med den minnehistoriske utstillinga "De dritte Generation" om Holocaust. Krigen i Gaza var hele tiden i bakhodet og slapp ikke tak, der jeg vandret rundt.

                                                       

Berninapasset 

Jernbanen fører en ikke bare inn i byer og nært severdighetene, men også opp i fjellene. Bernina-banen er en kjent attraksjon for togelskere. Piz Bernina, rager 4049 meter over havet, men passet som Berninaekspressen dro oss gjennom, ligger på 2300 meter, eller nøyaktig 2328 m over havet. Jernbanen ble bygget i perioden 1896-1904, og den 61 km lange banen passerer 13 tunneler og 52 viadukter og broer. Siden 2008 har den stått på UNESCOs verdensarvliste, ingen overraskelse. På banens høyeste punkt traff vi på en hel kuflokk, sveitsiske bønder må utnytte beiteområdene godt. Denne transporttekniske og finansielle bragden greide en altså for over 100 år siden, omtrent samtidig med det norske eksempel, Bergensbanen. Hvorfor greier ikke en styrtrik oljenasjon hundre år etter, å bygge Nord-Norge-banen? - satt jeg og tenkte på. På nedturen mot Italia oppdaget vi først hvor bratt det var. Fra vår vogn, rett bak førervogna, kunne vi skimte lokføreren, det var bare én der inne, hva om han fikk et illebefinnende? Hva da, tenkte jeg. I bunnen av unnabakken kjørte vi inn I Italia, og Tirana. Dagen på toget hadde ført oss fra München, gjennom fire land. 

                                                          

                                              

Tirano 

Vi fikk herberge i Albergo Gusmeroli, et lite, men desto hyggeligere hotell ved Piazza Cavour. Italienerne vet å minnes sine nasjonale helter. Camillo Cavour (1810-1861) har sammen med Giuseppe Garibaldi, Victor-Emmanuel II og Giuseppe Mazzini fått hovedæren for Italias samling, Risorgimento, i årene 1859–1870. Hotellverten tok imot oss, og med bestemt mine forklarte han oss rutinene, ikke minst at de praktiserte siesta mellom 13 og 17, da var hotellet stengt, - men det fantes en bakdør. Så ga han oss et bykart, viste oss byens severdigheter og tegna en kraftig ring rundt "Santuario Madonna de Tirano". Det var liten tvil om at han mente dette var et «must». Selv om vi er mer enn gjennomsnittlig interessert i kirker, prioriterte vi denne gang en liten tur i de bratte fjellsidene rundt byen, fullpakket av vinranker. Vi hadde også god utsikt til hotellvertens stolthet på "Piazza Basilica". Vi var omgitt av smilende og vennlige folk i hotellets bar/resepsjon, - for ikke å snakke om frokosten, den beste til nå på vår ekspedisjon. Da vi sa farvel, så jeg at det stod to stjerner på veggen, her må det ha falt ned én stjerne, minst. Stol ikke på stjernene når dere er på reisefot folkens!

Tirano- Genova 

Jammen er det buss for tog her også, - «det pågår en streik» er den lakoniske italienske forklaringa, slik vi nordmenn gjerne skylder på «været» når noe skjærer seg på tur. Pussig nok synes italienernes irritasjon og frustrasjon over slikt å være langt mindre enn nordmenns opphisselse i lignende situasjoner. Latinsk flegma og koleriske nordmenn, det høres ut som et paradoks. En trivelig, men bestemt bussjåfør anbefalte et toalettbesøk før avgang, bussen hadde ikke slike fasiliteter. Den tre timers bussturen bragte oss til Lecco ved enden av Comosjøen.  Vi hadde tenkt oss en stopp her, men reisebudsjettet tilsa at vi droppet turistmagneten Como, vi valgte Genova, og vi angret ikke. For å komme oss dit, var det nødvendig med togbytte i Milano. Her ble to av våre togavganger kansellert, men interrailere lærer snart at det «går alltid et tog», og at bedre arbeidsforhold for jernbaneansatte også tjener de reisende. Vi ankom Genova, Colombos sin fødeby, på togstasjonen trona han på sin sokkel. 

Jakten på Casa di Colombo 

På vår interrail-ekspedisjon fra Oslo via København, München og Tirano (Italia) er vi kommet til Genova. Vi slo oss ned som vanlig tett ved jernbanestasjonen, på Ostello Bello på Via Balbi, som fører rett inn i gamlebyen. Vi konstaterte at våre medgjester på Ostello Bello ikke var 40 år, men for det meste nærmere 60 år yngre enn oss, og det trivdes vi veldig godt med. Mellom vårt Ostello og Piazza De Ferrari lå severdighetene på rekke og rad, med Cattedrale di San Lorenzo i midten. Men på turer som denne kreves det streng prioritering. I Genova var det Columbus det gjaldt, Kristoffer Columbus (1451-1506). Jeg var overbevist om at det i fødebyen fantes et stort Columbus-museum, med de nyeste museumsteknologiske virkemidler for å formidle hans historiske betydning, positive så vel som de mindre aktverdige, og høyaktuelt, sett i lys av dagens debatt om kolonialisering og dekolonialisering. Jeg fant ingen tegn på tagging og vandalisering av hans minnesmerke, slik Grønlands apostel, Hans Egede, og hans statue i Nuuk har blitt utsatt for. Men jeg fant heller ikke noe moderne Columbus-museum, men et Casa di Colombo som lignet mer på et nordnorsk bygdemuseum, og med entusiastiske og stolte billettører som viste stor glede over at vi ville komme inn. Køen var heller ikke lang, til tross for at det neppe kunne bevege seg mer enn to i bredden i Casa di Colombo. Tross alt, det viktigste for meg var følelsen av noe autentisk, som moderne muséum ofte ikke gir. Her var han altså født, skreddersønnen som var den andre européer som kom til Amerika, - den første etter Leiv Eriksson. Vi fant tid i programmet til en avstikker til fiskerbyen Nervi på Liguriakysten, den italienske riviera. Vi kom for å bade, men det ble en lang lunsj i 27 grader istedenfor, i den gamle havna. De bratte klippene i Nervi var litt for risikable for badeliv for oss over 75. Vi satset heller på den franske rivieraen som var neste mål. 

                                                                     

Genova – Juan-les-Pins 

Vi kunne ikke dy oss, vi måtte til Frankrike, først til kjente trakter i sør. Hit kom vi mange somre på 1980/90-tallet i bil med tre unger i baksetet, fra Tromsø, noen ganger satte vi riktignok bilen på toget gjennom Sverige eller Finland, men likevel, langt var det. Og veien hjem gikk ofte innom Osterøy på sommerbesøk hos besteforeldre. Feriemålet den gang var «fattigmanns-rivieraen», fiskerbyen Séte i Languedoc-Roussillon, hvor vi ferierte sammen med gode venner fra Troms, barn og voksne. Denne gangen ville vi prøve «rikmanns-rivieraen» som strekker seg fra Monaco til Marseille. Vi leide ei leilighet i Juan-les-Pins, lillebroren til Antibes, fire minutter fra jernbanestasjonen og 7 minutter fra stranda. Nå skulle vi menge oss med celebritetene og kjendisene, - trodde vi. Det ble en nedtur, på strandpromenaden traff vi stort sett folk i de samme årsklassene som oss, noen med stokk, og alle like ukjente som oss. Kanskje har filmstjernene og rikingene funnet andre strender, eller har også de flytta til Sveits? Likevel, strendene er like fine, og Middelhavet like tiltrekkende her som lenger sør, - på «fattigmanns-rivieraen». 

Picasso og Sidney Bechet 

 Nei, vil lå ikke på stranda eller spradet rundt på strandpromenaden dagen lang, både Juan-les-Pins og Antibes har mer å by på. Juan-les-Pins er en jazz-by. Helt fra starten av 1950-tallet har det vært arrangert en berømt jazz-festival her med navn som Duke Ellington, Sidney Bechet and Ray Charles. I årets program fant vi et norsk innslag, Eyolf Dales trio. Vi rakk det ikke, det gjaldt ikke toget denne gang, men festivalen. Den var slutt 2 uker før vi ankom. Jeg kan altså ikke lyge på meg kompetanse i jazzhistorien, eller påberope meg noen stor jazz-interesse. Men jeg er en stor beundrer av en annen folkelig amerikansk musikktradisjon, ja, nettopp: Johnny Cash og co. Men for jazz-entusiaster: Juan les Pins er stedet. Storebroren til Juan les Pins, Antibes, har Picasso-museet. Ja, det rakk vi før det stengte. Vi har vært her før, en gang på 1990-tallet, men er verdt et nytt besøk. Picasso tilbragte aktive år i Antibes rett etter krigen og hadde sitt atelier i samme bygning som dagens muséum og rommer 300 verk av Picasso. Men turen til Antibes var like mye en anledning til å møte gode venner og naboer fra Askeladdsvingen i Tromsø, Toril og Knut Martin. I 20 år bodde vi vegg i med dem, og unger som gikk ut og inn hos hverandre. Vi hadde mye å snakke om, og det ble en sein retur til Juan Les Pins. 

Så var det Paris. 

Vi hadde ikke tenkt oss til Paris, vi ville gjøre noe nytt. Men siden reiseprosjektet vårt egentlig er en tre ukers 80-årsfeiring, og jubilanten har et sterkt forhold til denne byen, innså vi at vi heller ikke denne gangen kunne motstå fristelsen. Kort og godt: vi havna i Paris, nok en gang. I 1971 tok jubilanten meg med til min første utenlandstur, om en ser bort fra en halv dag i Sverige. I seks uker satt ho på Bibliothèque Nationale og nileste ei bok som bare fantes her, for å kunne avslutte hovedfaget sitt i fransk. Imens gjorde jeg mine først famlende skritt inn i det franske språk, - jeg famler, for ikke si fomler, fortsatt. Nesten 20 år og tre barn senere, bodde hele familien et helt år i Paris, mens jeg satt på Les Archives Nationales, studerte og skrev av kildemateriale etter den franske forskningsekspedisjonen «La Recherche» (1838-41). I år leide vi en knøttliten leilighet i et strøk av byen som vi kjente lite til fra før, Montorgueil. Vi trodde vi kjente byens livligste steder, men det var før Montorgueil. Så besøkte vi krypten i Panthéon for å hilse på franske storheter som Voltaire, Rousseau og Hugo. Den største opplevelsen var likevel søndagsmessen i en fullsatt og nyrestaurert Notre Dame og den påfølgende orgelkonserten. Til nå reisens høydepunkt. 

                                                                        

En stilig 80-åring, Xavier Marmier og Le grand Véfour 

I mine mange timer på Les Archives Nationales i 1989/90, satt jeg ofte med brevene fra Xavier Marmier (1809-1892), den franske litteraten som deltok på La Recherche-ekspedisjonen (1838-40). Ekspedisjonen gikk til Nord-Norge og Svalbard, og er vel kjent på våre kanter av landet. Basert på brevene skrev Marmier boka «Lettres sur le Nord» som gir en levende skildring av bl.a Tromsø, Hammerfest, Havøysund og Alta. De delene av boka som gjelder Nord-Norge, er oversatt av Magnhild Svenheim, vår reises 80-årsjubilant, og utgitt med tittelen «Brev nordfrå» (1997), og er altså et resultat av vårt Parisopphold i 1989/90. Hva så med «Le grande Véfour»? I ett av galleriene i Palais-Royal-hagen ligger en restaurant som har blitt drevet her siden 1784/85, «Le grande Véfour». En juvel innen parisisk mat, «haut lieu de la gastronomie», heter det i den glamorøse egenreklamen. Hvor kommer så Marmier inn? Jo, i sitt testamente hadde han bestemt at bokhandlerne (bouquiners) langs Seinens bredder, du finner dem der den dag i dag, skulle påspanderes en 9 retters middag på «Le grande Véfour» etter hans død. Det skulle være en oppmuntring til å fortsette deres viktige gjerning langs Seinen. Middagen fant sted 20 november 1892, vel en måned etter at Marmier var død. Vårt besøk på «Le grande Véfour» fant sted 16. september for å feire min kjære Magnhild, - som dere ser en stilig 80-åring. Og maten? Den var utsøkt, - og dyr! P.S. I timene før «Le grande Véfour» gledet vi oss nok en gang over impresjonistene i Musée D'Orsay. 

                                                                                                                                

Codex Manesse Har dere hørt om Codex Manesse? Mine kolleger med middelalderen som spesialfelt vil nok ryste litt overbærende på hodet når jeg innrømmer, nei, det har heller ikke jeg. Da nytter det lite å komme med den vanlige historikerfrasen når en ikke vet: «det er ikke min periode». Men nå vet jeg, etter tilfeldigvis å ha truffet Frauke Mekelburg på trappa til Universitetsbiblioteket i Heidelberg. Et universitet grunnlagt i 1386, og hvor selveste Hegel var professor i en kort periode, og ei gullrekke i vitenskapshistoria, med navn som Hans-Georg Gadamer, Robert Bunsen, Max og Alfred Weber, Karl Jaspers og flere. Frauke henvendte seg på en stillferdig måte til oss: kunne hun få vise oss, om ikke det eldste, men det meste berømte middelalder-skriftet som Universitet i Heidelberg hadde i sine magasiner? Det skulle ikke ta mer enn 15 minutter. Vi ble tatt inn på en av handskriftsavdelingas lesesaler, som var Fraukes arbeidsplass, og hun hentet en faksimileutgave av Codex Manesse, den originale versjonen i pergament var bak lås og slå i magasinene. Så fortalte hun om bakgrunnen, innholdet og ikke minst om de fantastiske illustrasjonene i denne samlinga av kjærlighetssanger og dikt fra rundt år 1300. Frauke viste en slik glede over å kunne formidle denne skatten hun var satt til å forvalte, at hun trollbandt oss, ikke i 15 min, men nesten en time. Ja, vi fikk også med oss den vakre gamlebyen, Alte Brücke, den berømte slottsruinen, og det gode øllet, men det er Frauke vi vil huske. 

Vi taler dansk 

«Vi taler dansk» var egenreklamen i et butikkvindu i Flensburg. Vi gikk til søndagsgudstjeneste i den danske kirken med håp om kirkekaffe. Slikt så vi ikke noe til etter messen i Notre Dame søndagen før, men her i litt mindre forhold i Heiliggeistkirche, bygd i 1386 og som siden 1588 har vært kirka for danskene i Flensburg, håpet vi over en kopp kaffe å få litt innsikt i dagens situasjon for den danske minoriteten i Flensburg. Ifølge https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Flensburg utgis det fortsatt en danskspråklig avis, Flensborg Avis, med et opplag på over 7000, og rundt 25% av byens befolkning er danske. Men den lille kirka var fylt av dåpsbarn, faddere, foreldre, søsken, besteforeldre, onkler og tanter, og de hadde annet å tenke på enn kirkekaffe og nysgjerrige nordmenn. Vi måtte nøye oss med bymuseet på Museumsberg for å tette våre kunnskapshull, - glemte og halv-glemte fakta om Flensburg og Slesvig-Holstein: Kalmarunionen og dronning Margrete (hun døde her i 1412), løsrivelsen fra Danmark på 1800-tallet, og herfra kunngjorde Karl Dønitz den tyske kapitulasjonen i 1945. Bymuseet bød også på mange «autentiske» artefakter: bord, skap, stoler, kommoder, speil, og jeg vet ikke hva, fra mange århundrer tilbake. Selv for en som så absolutt mener at muséer skal inneholde slikt, ble det etter hvert for mange skap, klokker og speil. Men vi rakk ei kunstutstilling i nabobygget: «Jugendstil: Hans Christiansen og Robert Gercke». Mye å lære om jugendstilen innafor malerkunsten. Så er Flensburg også kjent for sitt rombrennevin. Men smak ikke på «rommen», for så å kjøpe en Romanée Conti, det liker de ikke. Vi avsluttet vår jubileumsreise i vår trygge havn og hos vår familie i København, Torhild og Mads. Nå bærer det tilbake til Tromsø og mørketid.