Er "lystpedagogikk" løsninga ?

I valgkampen om å bli rektor ved Universitet i Tromsø synes kvaliteten på undervisning å seile opp som et hett tema. Det er fint, men jeg tror spørsmålet må settes inn en større utdanningspolitisk sammenheng. 

Først en liten omvei: Fra kolleger på forskningsopphold i utlandet hører vi fra tid til annen at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

To års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.   

Hva så med arbeidsinnsats?

Selvfølgelig har vi noe å lære av andre land, bl.a. ved å stille krav og ha mot til stå på "krava" når det gjelder studenter (og lærere). Det angår alle nivå i utdanningspyramiden. Det gjelder også å innprente  studenter at ikke alt som må læres, kan være lystbetont. Jeg tror ikke på "lystpedagogikken". Gleden over  å beherske ferdigheter og ha tilegnet seg kunnskaper er ofte større jo større innsatsen har vært. Dette fikk mine barn erfare i fransk skole og det har kommet dem til gode.

På den annen side: de hadde veldig mye å tilføre når det gjaldt evnen til å samarbeide (det hadde de lært i hjemlandets skole). I Paris hevdet folk fra næringslivet at den skandinaviske skolekulturen var langt å foretrekke på det punktet. I moderne arbeidsliv er teamarbeid en viktig arbeidsform, kanskje den viktigste. Franskmenn som var oppdratt til den induviduelle konkurransen i fransk skole, var ikke de beste teambyggere ifølge våre kilder. En kombinasjon av det beste fra disse to skolekulturene ville ha gjort susen. 

Til slutt: Dersom vi hadde fått lov til sile ut de 10-15 %  beste av våre årskull til universitetsstudier (slik som på 50- og 60-tallet), ville vi alle hatt en lettere og mer oppløftende tilværelse som universitetslærere. Men vil vi tilbake til den tid hvor en så liten del av årskullene fikk adgang til høyere utdanning? Dersom svaret er nei, er løsninga ikke "lystpedagogikk", men hardt arbeid for studenter så vel som for lærere. Dessuten: en kan ikke formidle noe dersom en ikke har noe å formidle og noe som en brenner for å bringe videre. Dersom dette fundamentet ikke er der, hjelper ingen kurs eller sexy undervisningsteknologi. Det betyr ikke at skolering i formidling er bortkasta, men svikter fundamentet, forfaller undervisninga til å koke suppe på spiker.