Minneord, Elverhøy kirke 31.okt 2025
Henry var molteplukker. Og som finnmarkinger flest var det ikke alle han tok med seg på moltemyrene. Når jeg spurte hvor de beste myrene lå, var han meget kryptisk; en eller annen plass mellom Tromsø, Kilpis og Kautokeino fikk jeg inntrykk av. Nå ante han nok at jeg ikke var en så entusiastisk molteplukker, som han, - så det ble en slags morsom lek, - jeg en litt foruretta venn, han en vokter over viddas gull. Men en gang falt han ut av rollen. Da ble jeg nærmest bortført, i ren eufori, til den myra jeg hadde hørt om i nesten 40 år, og som skulle bugne av molter. Det var moltesesongen 2011 – det året Susanne ble født, så glad kan en bli over å ha blitt bestefar.
Henry var historiker – på heltid, i hverdag og fest, vil jeg si. Ferie med Henry betød ekskursjoner for å se artefaktene on the spot. I 1983 var det Ladurie´s bok om landsbylivet i Montaillou han brukte strandagene på i vårt felles feriested, Sète. Og ut på tur måtte vi, to biler med unger i baksetet, og i strålende solskinn fant vi dette lille klyngetunet høyt oppe i Pyrenéene. Vi hadde aldri funnet fram uten Henrys nitidige kartstudier, og sannelig fant han ikke et skifertak som kunne sammenlignes med noe i Alta. Komparasjon i tid og rom hadde han sans og evne til, han var ingen nærsynt detaljist.
Han tok meg med til verdenshistorikerkongress i Sidney. Der forstod jeg først hvor stort hans internasjonale nettverk av urfolksforskere var, og hvor stor respekt han nøt som forsker og forfatter. En nedtur var det likevel at han ikke fikk overbrakt det reinkjøttet som var tiltenkt de internasjonale kontaktene. Det satt fast i matkontrollen. Henry likte seg på de internasjonale arena som NewYork, Genève, og Paris, men god i fransk var han ikke.
Henry så jeg første gang en høstdag i 1961, det vil si ryggen på han da han suste forbi meg på sykkel opp bakkene mot Finnmark offentlige gymnas. Siden har vi holdt følge. Takk for følget, kjære venn.
Einar-Arne Drivenes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar