Nytt navn på UiT og Strategi 2020

Universitetet i Tromsø fikk i 2013 nytt navn: UiT  Norges arktiske universitet. Det innebærer at institusjonen har fått et nytt og utvidet mandat på vegne av nasjonen. Jeg er av dem som er meget positiv til det nye navnet og hva det signaliserer.

Styret skal i løpet av mars vedta det første strategidokumentet etter navneskiftet. Det er da nødvendig etter min mening å klarlegge institusjonens egen forståelse av a) hva som ligger i begrepet Arktis, b) hvilket særskilt oppdrag en mener å ha fått etter navneendringen og ikke minst, c) foreta ei avveining mellom å være breddeuniversitet og et universitet i og for Arktis. Det utkastet til strategidokument som har vært ute til høring, er etter mitt skjønn ikke klar nok på disse punktene.

Den manglende refleksjonen i strategidokumentet om begrepet Arktis og hva det innebærer å være Norges arktiske universitet, gjør at universitetet kan bli oppfattet som et universitet med sin virksomhet snevert avgrenset til Arktis.

Strategidokumentet må bli tydeligere når det gjelder faglig bredde. I konkurransen om nasjonale og internasjonale forskningsmidler er det viktig at prosjekter og disipliner som ikke har en arktisk dimensjon, også kan henvise til strategidokumentet. Det vil også tjene UiT, også som Norges arktiske universitet.

Preken - Grunnlovsmarkering - Tromsdalen kirken

 

                                                    Ishavskatedralen 23. februar 2014

Einar-Arne Drivenes

Den norske kirke spilte en viktig rolle under innkallelsen av grunnlovsforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Prinsregenten Christian Frederik bestemte seg etter stormannsmøtet på Eidsvold den 16. februar å følge de råd han der fikk: nemlig først å medvirke til at det ble innkalt til ei representativ forsamling som skulle utarbeide en grunnlov, deretter å la seg velge til Norges kong. På den måte kunne den selvstendighetsprosessen Christian Frederik hadde satt seg i spissen for, bli forankret i folket, - og ikke bare bli et Christian Frederik prosjekt.

Det ble bestemt at det skulle velges valgmenn fra hvert prestegjeld som i neste omgang skulle velge representanter til grunnlovsforsamlingen på Eidsvold fra hvert fylke eller amt som det den gang het. Men i tillegg til valget ønsket kongen at selvstendighetsprosjektet også ble befesta ved at folk avla en ed på å “hævde Norge Selvstendighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fødeland”. I tillegg skulle det forfattes et brev eller som det den gang het, en adresse, som bekreftet edsavleggelsen.

Den institusjonen som lettest kunne administrere et slikt valg av representanter fra folket, var selvfølgelig kirka. Valget ble holdt i forbindelse en gudstjeneste. På Østlandet ble de først slike gudstjenester lagt til bededagsgudstjenesten den 25. februar 1814. På Vestlandet og Trøndelag ble denne gudstjenesten holdt i mars, mens befalingene fra prins Christian Frederik først nådde Nord-Norge senere på våren. Det førte til at mange av valgene og edsavleggelsen nordpå ble holdt etter at grunnloven for lengst var underskrevet og representantene reist hjem. Det tok nemlig tid også å få informert om at grunnlovsarbeidet var fullført, på bare vel en måned.

Da valgforsamlinga for Finnmaken amt, som den gang også omfatta Troms, kom sammen i Tromsø 1. august, hadde amtmann Krogh så vidt fått beskjed om at Norge alt hadde fått sin grunnlov. Men istedenfor å sende valgmennene hjem med uforrettet sak, bestemte en seg for at en skulle velge representanter til det første ordinære Storting som skulle tre sammen i 1815. Og dermed ble de første stortingsmenn i dette landet valgt i Tromsø 1. august 1814. En av av de tre representantene som ble valgt var bonde Henrich Larsen Skjerret, han var en 3.generasjons innvandrer, en kven fra Balsfjord.

De begivenhetene som førte fram til 1814 var et resultat av europeisk storpolitikk langt utenfor menigmanns kontroll. Revolusjonskrigene og de etterfølgende Napoleonskrigene splittet Europa og førte kontinentet nok en gang ut i en ødeleggende krig, menneskelig og materielt, drevet fram av stormaktsdrømmer og ideologisk misjonsiver. Tilbake lå ofrene, drepte og sårede på slagmarkene. Og tusenvis av sivile, rammet av mangel på korntilførsler og andre nødvendige varer p.g.a. krigshandlinger og blokader. Og som ofte i nødens kjølvann fulgte sykdomsepidemiene.

Det faktum at Danmark/Norge havnet på Napoleons side, og i krig med England fikk alvorlige følger, ikke minst for vår nordlige landsdel. Engelske krigsskip patruljerte langs kysten og forsøkte å hindre pomorhandelen med russerne, en viktig kanal for livsnødvendig korn til Nord-Norge. På toppen av det hele ble landet rammet av avlingssvikt og uår, 1812 var for store deler av Nord-Norge et rent katastrofeår.  I Lofoten og Vesterålen døde  det i 1813   3 ganger så mange mennesker som normalt var. Befolkningstallene i landsdelen stupte i årene fram mot 1814.

 I noen av adressene fra menighetene i 1814 kan vi da også lese allmuens fortvilelse, som fra Fakstad i Lofoten der de ba Christian Frederik hjelpe folk som var "i den ytterste Armod og Elendighed”  Noen valgmenn fra Kistrand som skulle møte i Tromsø begrunnet sitt fravær med at de måtte holde seg hjemme for å forsørge sine familier, nøden stod for døren.

I denne situasjonen ble altså folk bedt om å sverge troskap og sette sitt liv inn på å gjenreise en selvstendig stat og å sende sine beste menn for å forfatte en grunnlov; klemt mellom storpolitiske begivenheter og kriger, og en natur som snudde rangsida til.

Kanskje ikke så rart at prinsregent Christian Frederik i sitt sirkulære til biskopene hadde bedt om at det skulle prekes over teksten i Salmenes bok 62, 8-9. Det er da også dagens prekentekst:

Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.

Det sies mye i Bibelen om tro, om troens mysterier, om troens mange uttrykk og om troens virkninger. Selv har jeg alltid sett opp til, ja kanskje misunt troende som virker urokkelige i sin tro, og som har mot til å leve ut sin tro. En kan nemlig være en urokkelig troende og samtidig akspetere at det finnes mange måter å tro på. En kan være urokkelig i sin tro og samtidig erkjenne og respektere at gode og verdifulle liv kan leves helt uten en religiøs tro. Den urokkelig tro trenger nemlig hverken å være fanatisk eller ekstremistisk. Slike urokkelig troende har jeg møtt i mitt eget liv, og jeg er glad for at de fortsatt finnes i vår kirke.

Men når jeg selv har kunnet holde fast på min kristentro, er det fordi at jeg i Bibelen også har funnet rom for en kjempende tro, der tvil, tro, ja til og med vantro vandrer hand i hand. Derfor har fortellinga i Markusevangeliet (kap. 9) om mannen som ber Jesus om å hjelpe sønnen å bli kvitt en “ånd som gjorde han stum” som det heter i den nye oversettelsen, alltid appellert til meg. Faren henvender seg til Jesus: “om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»

For meg er det farens umiddelbare og fortvilte reaksjon på Jesu utsagn som gjør sterkest inntrykk, det er et uttrykk for det jeg oppfatter som en kjempende tro: “ Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»  Tvilen har for meg alltid vært troens tvillingbror eller tvillingsøster.

Det er Guds folks fellesskap som er fellesnevneren for den gruppen av salmer som salme 62 hører til. Og i denne salmen er det  "tilliten" til Gud som er hovedtemaet. De to versene vi leste inviterer både til den urokkelige og den kjempende tro. Her snakkes fortrøsningsfullt om "den faste klippe", men også om "å utøse sitt hjerte".  Noen teologer har ment at salmen kan ha blitt til i den desperate situasjonen kong David var i da sønnen Absalom gjorde militært opprør mot sin egen far, og til slutt ble drept, til farens store fortvilelse og sorg. David hadde saktens behov for å søke tilflukt hos Gud og "utøse sitt hjerte".

Bededags- og valggudstjenesten i Tromsø kirke den 30. mai 1814, bar breg av dypt alvor, men også om sterk oppslutning om selvstendighetsverket. I adressen til Christian Frederik het det at menigheten i Tromsø ikke var noe mindre bekymra enn folk andre steder i landet for å bli undertvunget en fremmed makt. Det ble understreka at både nordmenn og samer var "beskjelet" med ekte fedrelandssind og at folk var villig til å ofre livet for fedrelandets selvstendighet og for å unngå et "forhadt fremmed åk".

I dag tar de fleste nordmenn det for gitt den frihet og de rettigheter grunnloven på Eidsvold sikret oss. En meget radikal grunnlov sett i datidens lys, som bl.a. ga stemmerett til en større andel av befolkninga enn i noe annet land, selv om den på langt nær inkluderte alle. Og svært få av oss har vært i en situasjon der vi har måttet våge livet i kamp for de verdier 1814-grunnloven er tuftet på.

Det er heller ikke så mange av oss som har fått vår tilværelse og livgrunnlag knust av krig og konflikter skapt utenfor vår egen kontroll.  Men vi trenger ikke å gå langt utenfor våre grenser for å finne mennesker i en slik situasjon den dag i dag, de siste dagene har vi fått TV-bildene fra Maidanplassen rett i stuene våre.

Ja, vi finner dem i vårt eget land, vår egen by og vårt eget nabolag. Mennesker midt blant oss som har forlatt alt sitt, og forsøker å skape seg en ny tilværelse i et samfunn som utenfra må sees som en oase. Fravær av krig og vold, og  sikkerhet for velferd og helse, en grunnlov som garanterer rettsikkerhet, ytrings- og religionsfrihet.

1814-grunnloven var ikke perfekt i og med at den ikke inkluderte alle inn i det nasjonale og politiske fellesskapet. Henrik Wergeland reiste  kampen mot den paragrafen som stengte jødene ute av landet, og stemmerettsutvidelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inkluderte underklassen og kvinnene i det politiske fellesskapet.  La oss fortsatt, og i Wergelands ånd, være rause mot de som i dag banker på døra og ønsker å bli del av av vårt nasjonale fellesskap. Vi har alt å vinne og så lite å tape på det.

Årets filmfestival i Tromsø inneholdt mange sterke historier om enkeltpersoner som utforskyldt ble satt i vanskelige, ofte umulige valgsituasjoner i krigs- og konfliktområder. Ikke sjelden blir døden utgangen og veien ut av dilemmaet, enten selvdrapet eller attentatet, eller det politiske mordet.

Det som har festet seg sterkes på mi netthinne, er den unge asylsøkeren på kne i en moske i Oslo. Han hadde fått endelig avslag på søknad om asyl og alle håp om en framtid i Norge var knust . Etter først å ha forsøkt å kaste seg ut fra en bygård på Oslo øst, hadde han i siste liten, som kong David, funnet sin eneste tilflukt hos Gud og fått "utøst sitt hjerte" for en lyttende og klok imman. I sin fortvilelse, i sin tro og sin tvil, valgte han livet, ikke døden.

Så mange livshistorier, så mange skjebner, men vi deler de samme drømmene om det gode liv og den samme takknemligheten over for det land vi lever i ; som denne 16-årige aserbajdjanske gutten uttrykker i sin bønn for sitt land:

"Vår Far, som har skapt himmel og jord. Jeg er takknemlig for mitt land. Jeg ber til deg om at du må vise den rette veien for landet mitt. Vær veiviser for folket, utøs din Hellige Ånd som en foss over oss. Hold våre hender fast, så vi ikke faller bort fra din vei. I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn."

Route 66 - Reisebrev 4 fra USA

Vi har fått mange ulike kommentarer til dette reiseprosjektet, men de har nesten alltid starta med eller endt opp i : "Jasså, Route 66 ? "
                 Route 66 ble etablert i 1927 som en transkontinental stamvei fra Chicago via St. Louis i  Missouri og Oklahama City til Los Angeles, California (3,940 km). Veien ble del av USAs Highway system og fikk sitt berømte veiskilt året etter. Route 66 fikk raskt en spesiell nimbus, og en rekke kallenavn: The great Diagonal way, The Main Street of America, The Will Rogers Highway. Det var ikke minst John Steinbecks roman Vredens druer og Johns Fords filmversjon fra 1940 som gjorde Route 66 til noe mer enn en highway. The Mother Road som Steinbeck døpte den, spiller en viktig rolle i historien om bondefamilien som under 1930-tallets tørke og økonomiske krise ble tvunget å forlate Oklaholma for å ta seg arbeid som fruktplukkere i California. I etterkrigstida har filmindustrien og populærmusikken bidratt til å befeste The Mother Road som et kulturelt symbol for USA. I dag er det som gjenstår av den opprinnelige veistrekningen med sine gamle restauranter, moteller og bensinstasjoner langs veien, et stykke kulturminne.
                     "Get Your Kicks on Route 66" heter det i jazzmusikerens Bobby Troups klassiker fra 1946, for vår generasjon er vel Rolling Stones versjon den mest kjente. I vår ignoranse hadde vi opprinnelig tenkt å krysse Route 66 i all stillhet ved St.Louis, men takket være Walda (se reisebrev 1) som tvang oss lengre sør, fikk også vi våre "kicks". De første veiskiltene fant vi i nærheten av Tulsa, Oklahoma hvor den lengste strekningen av den opprinnelige veien er bevart. Vi fulgte den originale traseen i noen varme, døsige ettermiddagstimer.
                      Ja da, akkurat som i Hollywoodfilmene stoppet vi ved en litt sjusket og sliten bensinstasjon, vekket vakten, fyllte tanken og fikk is i butikken rett over veien. The Mother Road fører en tvers gjennom de byene den finner på sin vei i motsetning til dagens motorveier. Vi kunne derfor trygt slå av GPSen og la Route 66 geleide oss inn i hovedgata i Kellyville hvor vi oppsøkte stedets vin- og sprithandel. Her i strøket var det nemlig ikke mulig å kjøpe alkohol til middagen, det var "dry county" ble vi fortalt. Skulle vi ha et glass vin på verandaen før vi gikk til ro, måtte vi ha pappvin i bagasjen. 
                      Om det er sant? Ikke det med bensinvakta, men alt det andre. Indianeren vi snakket med lengre vest, i Utah, var til og med stolt av at navajoindianernes "government" praktiserte en streng ("dry") alkoholpolitikk. Da trenger kanskje heller ikke vi her på berget å skjemmes av norske alkoholrestriksjoner?

Country og kommers - Reisebrev 3 fra USA

Den reiseruta som var valgt, hadde selvsagt stopp i Nashville. Etter å ha sett filmen om Johnny Cash for noe år siden oppdaget jeg at jeg hadde musikken og sangene hans i ryggmargen. Kanskje en arv fra svundne dager? Jeg skal ikke skryte på meg å være noen spesialist på countrymusikk, men etter filmen om han har jeg vært fascinert av mannen og det livet han levde.
Det første jeg gjorde da vi hadde sjekka inn på hotellet, var derfor å sikre vårt reisefølge fem billetter på Grand Ole Opry, det berømmelige countryshowet direktesendt på radio. Nashville er fortsatt den tradisjonelle countrymusikkens mekka. En rusletur i downtown i vårvarmen og solskinnet var en spesiell opplevelse, for noen kanskje vel "harry". Det ble spilt county og bluegrass for full guffe på hver kafé og bar. For meg resulterte det i at jeg kjøpte en cowboyhatt, riktignok av strå.
Det å overvære et show som har pågått kontinuerlig fra mellomkrigstida og hvor så mange tidligere storheter har stått på scenen, var i seg selv verdt billettpengene. Her møtte Johnny Cash den personen som reddet han ut av stoff- og alkoholhelvetet og som holdt ut med han livet ut, June Carter.
Cash hadde et litt komplisert forhold til Nashvillemiljøet og de tradisjonelle countryverdiene, med sin støtte til fornyere av tradisjonen som Kris Kristoffersen og kanskje ikke minst for sitt sosiale engasjement, bl.a. sanger om indianernes rettigheter. Den kanskje mest berømte er hans tolkning av Peter La Farges ballade om pimaindianeren og krigshelten Ira Hayes. Hayes var en av soldatene som reiste det amerikanske flagget på Iwo Jima, udødeliggjort av krigsfotografen Joe Rosenthal.
Chash sørget også for skandale på Grand Ole Opry da han ruspåvirka knuste alle "footlights" på scenen. Han var derfor bannlyst der i flere år. Hverken Cash eller Kris Kristoffersen er med i den berømte lista over medlemmer av Grand Ole Opry, ei liste som også inneholder artister av et langt mindre format enn disse to.
            Konserten i seg selv var vel ikke spesiell, men vi fikk da møte gamle stjerner som Connie Smith, Jeannie Seely, Bobby Osborne og Bill Anderson. Av den yngre garde: JT Hodges, Carolyn Dawn Johnson og ikke minst Brucky Covington og gruppa Point of Grace. For en nordmann var det en interessant opplevelse at showet inneholdt reklameinnslag der oppleserne var kledd og oppførte seg som superstjerner. I dette landet er kommersen en selvfølgelig del av hele pakka.  

Tårenes vei - Reisebrev 2 fra USA

Stormen Walda dro med seg vintervær nordfra. Snøstorm og stengte veier i Denver gjorde at vi måtte droppe Colorado. Det var synd, der hadde vi familie å besøke og der befinner Mesa Verde seg, en natur- , men ikke minst en kulturhistorisk severdighet. Men vi tok ikke sjansen på sleipe snødekte veier i 2000-3000 meters høyde med sommerdekkene som vår 7-seters Dodge Grand Caravan var utstyrt med. Dermed ble det Arkansas, Oklahoma og Texas i steden, og Route 66 fra Tulsa i Oklahoma og I-40 helt til vi kjørte opp i fjellene til Santa Fe.
Turen ned fra New-York mot Tennesse er, særlig for en historiker en påminnelse om i hvor stor grad dette er et land skapt gjennom erobring og kriger. Første natta tilbragte vi på et lite sted mellom Gattysburg og Antietam. Ved Gettysburg vendte krigslykken seg for nordstatene seg under borgerkrigen. For de av dere som har sett Lincolnfilmen; det var der pesidenten holdt sin berømmelig minnetale (Gettysburg Address) over de falne i likstanken etter kampene i juli 1863. Den 17. september ble den blodigste dagen under hele borgerkrigen da 23 000 soldater ble drept, såret eller savnet under kampene ved Antietam.
Veien vi fulgte inn mot vårt andre leirsted, Knoxville, bærer navnet Blue Star Memorial Highway og er  " --- a tribute to the Armed Forces that have defended the United States of America." Men saken har en mørkere bakside. Det var noen som betalte for ekspansjonen vestover. President Andrew Jackson's "Indian Removal Act" (1830) forviste en rekke indianernasjoner til reservater vest for Mississippi, hovedsakelig til Oklahoma.
Cherokeeindianerne, et kjent navn for de av oss som i guttedagene på 1950-tallet leste indianer- og cowboybøker, ble tvunget til å forlate de skogkledde åsene i Appalachian Mountains og begi seg vestover.
                Knoxville er også hjemtraktene til David Crockett, stifinneren som fant veien  " ... der andre gikk vill". Noe som ikke stod i guttebøkene, var at David også var en kjent politiker og medlem i Kongressen og opponerte mot den brutale indianerpolitikken. Vi fulgte cherokeenes rute vestover gjennom Tennessee, over Missisippi og inn i Arkansas og til indianerstaten, Oklahoma. For oss en behagelig tur i egne bilseter med armlen, for dem ble marsjen mot Oklahoma fatal, hundrevis mistet livet. Tårenes vei ble den kalt.

Stormen Walda - Reisebrev 1 fra USA

Hva er det som gjør at folk sitter i bil tvers over det amerikanske kontinent i dagevis, eller i tog dag og natt fra Murmansk via Ulan Bator til Beijing?
Tja, det er det vel mange svar på, noen kan til og med være gode. For meg holder det at det at jeg selv har så stor glede av å utforske verden på den måten. For tre år siden reiste vi gjennom Sibirs uendelige sletter og Mongolias fjellvidder til Beijing. Nå har vi nettopp krysset USA fra New-York til California. Disse to reisene har i mange år stått øverst på min ti på topp-liste, og erfaringene har ikke gjort lysten på tilsvarende ekspedisjoner mindre.
Av ulike grunner måtte vi legge reisen til april. Og april er april, også i USA. Yr.no hadde i ukene før avreise klart gitt beskjed om en sørlig rute. Vi kunne utsette avgjørelsen om hvor langt syd vi måtte, inntil Nashville, Tennessee. Uansett rutevalg ville nemlig countrymusikkens mekka være en obligatorisk stopp for min del.
Planen var å først å legge kursen over Appalachian Mountains inn i Tennessee med det obligatoriske stoppet i Nashville, så opp Missisippidalen til St. Louis for så å følge i Clark og Lewis-ekspedisjonens fotspor (1803-05) langs Missouri til Kansas City, deretter opp i Colerados fjell via Denver, til New Mexico, Arizona og Utah med naturopplevelser som Mesa Verde, Monument Valley, Grand Canyon, naturparkene Zion og Bryce, en sving innom Las Vegas for så å krysse grensa til California gjennom Dødens dal, og å nå Stillehavet et sted mellom San Fransisco og Santa Barbara. Ei reise på mellom 5500 og 6000 km, sånn cirka. Stormen Walda endret planene.

Om å piske landsmenn

I avisa Nordlys tirsdag 26 mars moraliserer journalisten Oddvar Nygård på sin sedvanlige måte over nordmenns manglende arbeidsmoral og nærmest sykelige trang til å ta seg fri. Det er med stigende forbauselse jeg leser hans pisking av landsmenn. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke helt igjen og undres på hvorfor dette landet samtidig kan ha en produktivitet som ikke står tilbake for noe land i Europa.  

Nå må det sies at jeg har hørt denne leksa før bl.a. fra enkelte kolleger på forskningsopphold i utlandet. Budskapet er at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

Men to års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.

Mange arbeider langt ut over normal arbeidsdag, i utlandet så vel som i Norge.  Eksempler på at noen tar fridager ut over avtalefesta fritid og som går ut over den jobben en er satt til å gjøre, finnes selvsagt også. Men min erfaring etter et langt yrkesliv er heller det stikk motsatte, at mange ikke tar ut den ferie og de feridager de har rett på.

Dersom Nygård har glede av denne piskinga, får han heller drive selvpisking.