Den reiseruta som var valgt, hadde selvsagt stopp i Nashville. Etter å ha sett filmen om Johnny Cash for noe år siden oppdaget jeg at jeg hadde musikken og sangene hans i ryggmargen. Kanskje en arv fra svundne dager? Jeg skal ikke skryte på meg å være noen spesialist på countrymusikk, men etter filmen om han har jeg vært fascinert av mannen og det livet han levde.
Det første jeg gjorde da vi hadde sjekka inn på hotellet, var derfor å sikre vårt reisefølge fem billetter på Grand Ole Opry, det berømmelige countryshowet direktesendt på radio. Nashville er fortsatt den tradisjonelle countrymusikkens mekka. En rusletur i downtown i vårvarmen og solskinnet var en spesiell opplevelse, for noen kanskje vel "harry". Det ble spilt county og bluegrass for full guffe på hver kafé og bar. For meg resulterte det i at jeg kjøpte en cowboyhatt, riktignok av strå.
Det å overvære et show som har pågått kontinuerlig fra mellomkrigstida og hvor så mange tidligere storheter har stått på scenen, var i seg selv verdt billettpengene. Her møtte Johnny Cash den personen som reddet han ut av stoff- og alkoholhelvetet og som holdt ut med han livet ut, June Carter.
Cash hadde et litt komplisert forhold til Nashvillemiljøet og de tradisjonelle countryverdiene, med sin støtte til fornyere av tradisjonen som Kris Kristoffersen og kanskje ikke minst for sitt sosiale engasjement, bl.a. sanger om indianernes rettigheter. Den kanskje mest berømte er hans tolkning av Peter La Farges ballade om pimaindianeren og krigshelten Ira Hayes. Hayes var en av soldatene som reiste det amerikanske flagget på Iwo Jima, udødeliggjort av krigsfotografen Joe Rosenthal.
Chash sørget også for skandale på Grand Ole Opry da han ruspåvirka knuste alle "footlights" på scenen. Han var derfor bannlyst der i flere år. Hverken Cash eller Kris Kristoffersen er med i den berømte lista over medlemmer av Grand Ole Opry, ei liste som også inneholder artister av et langt mindre format enn disse to.
Konserten i seg selv var vel ikke spesiell, men vi fikk da møte gamle stjerner som Connie Smith, Jeannie Seely, Bobby Osborne og Bill Anderson. Av den yngre garde: JT Hodges, Carolyn Dawn Johnson og ikke minst Brucky Covington og gruppa Point of Grace. For en nordmann var det en interessant opplevelse at showet inneholdt reklameinnslag der oppleserne var kledd og oppførte seg som superstjerner. I dette landet er kommersen en selvfølgelig del av hele pakka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar