Preken - Grunnlovsmarkering - Tromsdalen kirken

 

                                                    Ishavskatedralen 23. februar 2014

Einar-Arne Drivenes

Den norske kirke spilte en viktig rolle under innkallelsen av grunnlovsforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Prinsregenten Christian Frederik bestemte seg etter stormannsmøtet på Eidsvold den 16. februar å følge de råd han der fikk: nemlig først å medvirke til at det ble innkalt til ei representativ forsamling som skulle utarbeide en grunnlov, deretter å la seg velge til Norges kong. På den måte kunne den selvstendighetsprosessen Christian Frederik hadde satt seg i spissen for, bli forankret i folket, - og ikke bare bli et Christian Frederik prosjekt.

Det ble bestemt at det skulle velges valgmenn fra hvert prestegjeld som i neste omgang skulle velge representanter til grunnlovsforsamlingen på Eidsvold fra hvert fylke eller amt som det den gang het. Men i tillegg til valget ønsket kongen at selvstendighetsprosjektet også ble befesta ved at folk avla en ed på å “hævde Norge Selvstendighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fødeland”. I tillegg skulle det forfattes et brev eller som det den gang het, en adresse, som bekreftet edsavleggelsen.

Den institusjonen som lettest kunne administrere et slikt valg av representanter fra folket, var selvfølgelig kirka. Valget ble holdt i forbindelse en gudstjeneste. På Østlandet ble de først slike gudstjenester lagt til bededagsgudstjenesten den 25. februar 1814. På Vestlandet og Trøndelag ble denne gudstjenesten holdt i mars, mens befalingene fra prins Christian Frederik først nådde Nord-Norge senere på våren. Det førte til at mange av valgene og edsavleggelsen nordpå ble holdt etter at grunnloven for lengst var underskrevet og representantene reist hjem. Det tok nemlig tid også å få informert om at grunnlovsarbeidet var fullført, på bare vel en måned.

Da valgforsamlinga for Finnmaken amt, som den gang også omfatta Troms, kom sammen i Tromsø 1. august, hadde amtmann Krogh så vidt fått beskjed om at Norge alt hadde fått sin grunnlov. Men istedenfor å sende valgmennene hjem med uforrettet sak, bestemte en seg for at en skulle velge representanter til det første ordinære Storting som skulle tre sammen i 1815. Og dermed ble de første stortingsmenn i dette landet valgt i Tromsø 1. august 1814. En av av de tre representantene som ble valgt var bonde Henrich Larsen Skjerret, han var en 3.generasjons innvandrer, en kven fra Balsfjord.

De begivenhetene som førte fram til 1814 var et resultat av europeisk storpolitikk langt utenfor menigmanns kontroll. Revolusjonskrigene og de etterfølgende Napoleonskrigene splittet Europa og førte kontinentet nok en gang ut i en ødeleggende krig, menneskelig og materielt, drevet fram av stormaktsdrømmer og ideologisk misjonsiver. Tilbake lå ofrene, drepte og sårede på slagmarkene. Og tusenvis av sivile, rammet av mangel på korntilførsler og andre nødvendige varer p.g.a. krigshandlinger og blokader. Og som ofte i nødens kjølvann fulgte sykdomsepidemiene.

Det faktum at Danmark/Norge havnet på Napoleons side, og i krig med England fikk alvorlige følger, ikke minst for vår nordlige landsdel. Engelske krigsskip patruljerte langs kysten og forsøkte å hindre pomorhandelen med russerne, en viktig kanal for livsnødvendig korn til Nord-Norge. På toppen av det hele ble landet rammet av avlingssvikt og uår, 1812 var for store deler av Nord-Norge et rent katastrofeår.  I Lofoten og Vesterålen døde  det i 1813   3 ganger så mange mennesker som normalt var. Befolkningstallene i landsdelen stupte i årene fram mot 1814.

 I noen av adressene fra menighetene i 1814 kan vi da også lese allmuens fortvilelse, som fra Fakstad i Lofoten der de ba Christian Frederik hjelpe folk som var "i den ytterste Armod og Elendighed”  Noen valgmenn fra Kistrand som skulle møte i Tromsø begrunnet sitt fravær med at de måtte holde seg hjemme for å forsørge sine familier, nøden stod for døren.

I denne situasjonen ble altså folk bedt om å sverge troskap og sette sitt liv inn på å gjenreise en selvstendig stat og å sende sine beste menn for å forfatte en grunnlov; klemt mellom storpolitiske begivenheter og kriger, og en natur som snudde rangsida til.

Kanskje ikke så rart at prinsregent Christian Frederik i sitt sirkulære til biskopene hadde bedt om at det skulle prekes over teksten i Salmenes bok 62, 8-9. Det er da også dagens prekentekst:

Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.

Det sies mye i Bibelen om tro, om troens mysterier, om troens mange uttrykk og om troens virkninger. Selv har jeg alltid sett opp til, ja kanskje misunt troende som virker urokkelige i sin tro, og som har mot til å leve ut sin tro. En kan nemlig være en urokkelig troende og samtidig akspetere at det finnes mange måter å tro på. En kan være urokkelig i sin tro og samtidig erkjenne og respektere at gode og verdifulle liv kan leves helt uten en religiøs tro. Den urokkelig tro trenger nemlig hverken å være fanatisk eller ekstremistisk. Slike urokkelig troende har jeg møtt i mitt eget liv, og jeg er glad for at de fortsatt finnes i vår kirke.

Men når jeg selv har kunnet holde fast på min kristentro, er det fordi at jeg i Bibelen også har funnet rom for en kjempende tro, der tvil, tro, ja til og med vantro vandrer hand i hand. Derfor har fortellinga i Markusevangeliet (kap. 9) om mannen som ber Jesus om å hjelpe sønnen å bli kvitt en “ånd som gjorde han stum” som det heter i den nye oversettelsen, alltid appellert til meg. Faren henvender seg til Jesus: “om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»

For meg er det farens umiddelbare og fortvilte reaksjon på Jesu utsagn som gjør sterkest inntrykk, det er et uttrykk for det jeg oppfatter som en kjempende tro: “ Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»  Tvilen har for meg alltid vært troens tvillingbror eller tvillingsøster.

Det er Guds folks fellesskap som er fellesnevneren for den gruppen av salmer som salme 62 hører til. Og i denne salmen er det  "tilliten" til Gud som er hovedtemaet. De to versene vi leste inviterer både til den urokkelige og den kjempende tro. Her snakkes fortrøsningsfullt om "den faste klippe", men også om "å utøse sitt hjerte".  Noen teologer har ment at salmen kan ha blitt til i den desperate situasjonen kong David var i da sønnen Absalom gjorde militært opprør mot sin egen far, og til slutt ble drept, til farens store fortvilelse og sorg. David hadde saktens behov for å søke tilflukt hos Gud og "utøse sitt hjerte".

Bededags- og valggudstjenesten i Tromsø kirke den 30. mai 1814, bar breg av dypt alvor, men også om sterk oppslutning om selvstendighetsverket. I adressen til Christian Frederik het det at menigheten i Tromsø ikke var noe mindre bekymra enn folk andre steder i landet for å bli undertvunget en fremmed makt. Det ble understreka at både nordmenn og samer var "beskjelet" med ekte fedrelandssind og at folk var villig til å ofre livet for fedrelandets selvstendighet og for å unngå et "forhadt fremmed åk".

I dag tar de fleste nordmenn det for gitt den frihet og de rettigheter grunnloven på Eidsvold sikret oss. En meget radikal grunnlov sett i datidens lys, som bl.a. ga stemmerett til en større andel av befolkninga enn i noe annet land, selv om den på langt nær inkluderte alle. Og svært få av oss har vært i en situasjon der vi har måttet våge livet i kamp for de verdier 1814-grunnloven er tuftet på.

Det er heller ikke så mange av oss som har fått vår tilværelse og livgrunnlag knust av krig og konflikter skapt utenfor vår egen kontroll.  Men vi trenger ikke å gå langt utenfor våre grenser for å finne mennesker i en slik situasjon den dag i dag, de siste dagene har vi fått TV-bildene fra Maidanplassen rett i stuene våre.

Ja, vi finner dem i vårt eget land, vår egen by og vårt eget nabolag. Mennesker midt blant oss som har forlatt alt sitt, og forsøker å skape seg en ny tilværelse i et samfunn som utenfra må sees som en oase. Fravær av krig og vold, og  sikkerhet for velferd og helse, en grunnlov som garanterer rettsikkerhet, ytrings- og religionsfrihet.

1814-grunnloven var ikke perfekt i og med at den ikke inkluderte alle inn i det nasjonale og politiske fellesskapet. Henrik Wergeland reiste  kampen mot den paragrafen som stengte jødene ute av landet, og stemmerettsutvidelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inkluderte underklassen og kvinnene i det politiske fellesskapet.  La oss fortsatt, og i Wergelands ånd, være rause mot de som i dag banker på døra og ønsker å bli del av av vårt nasjonale fellesskap. Vi har alt å vinne og så lite å tape på det.

Årets filmfestival i Tromsø inneholdt mange sterke historier om enkeltpersoner som utforskyldt ble satt i vanskelige, ofte umulige valgsituasjoner i krigs- og konfliktområder. Ikke sjelden blir døden utgangen og veien ut av dilemmaet, enten selvdrapet eller attentatet, eller det politiske mordet.

Det som har festet seg sterkes på mi netthinne, er den unge asylsøkeren på kne i en moske i Oslo. Han hadde fått endelig avslag på søknad om asyl og alle håp om en framtid i Norge var knust . Etter først å ha forsøkt å kaste seg ut fra en bygård på Oslo øst, hadde han i siste liten, som kong David, funnet sin eneste tilflukt hos Gud og fått "utøst sitt hjerte" for en lyttende og klok imman. I sin fortvilelse, i sin tro og sin tvil, valgte han livet, ikke døden.

Så mange livshistorier, så mange skjebner, men vi deler de samme drømmene om det gode liv og den samme takknemligheten over for det land vi lever i ; som denne 16-årige aserbajdjanske gutten uttrykker i sin bønn for sitt land:

"Vår Far, som har skapt himmel og jord. Jeg er takknemlig for mitt land. Jeg ber til deg om at du må vise den rette veien for landet mitt. Vær veiviser for folket, utøs din Hellige Ånd som en foss over oss. Hold våre hender fast, så vi ikke faller bort fra din vei. I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn."