Route 66 - Reisebrev 4 fra USA

Vi har fått mange ulike kommentarer til dette reiseprosjektet, men de har nesten alltid starta med eller endt opp i : "Jasså, Route 66 ? "
                 Route 66 ble etablert i 1927 som en transkontinental stamvei fra Chicago via St. Louis i  Missouri og Oklahama City til Los Angeles, California (3,940 km). Veien ble del av USAs Highway system og fikk sitt berømte veiskilt året etter. Route 66 fikk raskt en spesiell nimbus, og en rekke kallenavn: The great Diagonal way, The Main Street of America, The Will Rogers Highway. Det var ikke minst John Steinbecks roman Vredens druer og Johns Fords filmversjon fra 1940 som gjorde Route 66 til noe mer enn en highway. The Mother Road som Steinbeck døpte den, spiller en viktig rolle i historien om bondefamilien som under 1930-tallets tørke og økonomiske krise ble tvunget å forlate Oklaholma for å ta seg arbeid som fruktplukkere i California. I etterkrigstida har filmindustrien og populærmusikken bidratt til å befeste The Mother Road som et kulturelt symbol for USA. I dag er det som gjenstår av den opprinnelige veistrekningen med sine gamle restauranter, moteller og bensinstasjoner langs veien, et stykke kulturminne.
                     "Get Your Kicks on Route 66" heter det i jazzmusikerens Bobby Troups klassiker fra 1946, for vår generasjon er vel Rolling Stones versjon den mest kjente. I vår ignoranse hadde vi opprinnelig tenkt å krysse Route 66 i all stillhet ved St.Louis, men takket være Walda (se reisebrev 1) som tvang oss lengre sør, fikk også vi våre "kicks". De første veiskiltene fant vi i nærheten av Tulsa, Oklahoma hvor den lengste strekningen av den opprinnelige veien er bevart. Vi fulgte den originale traseen i noen varme, døsige ettermiddagstimer.
                      Ja da, akkurat som i Hollywoodfilmene stoppet vi ved en litt sjusket og sliten bensinstasjon, vekket vakten, fyllte tanken og fikk is i butikken rett over veien. The Mother Road fører en tvers gjennom de byene den finner på sin vei i motsetning til dagens motorveier. Vi kunne derfor trygt slå av GPSen og la Route 66 geleide oss inn i hovedgata i Kellyville hvor vi oppsøkte stedets vin- og sprithandel. Her i strøket var det nemlig ikke mulig å kjøpe alkohol til middagen, det var "dry county" ble vi fortalt. Skulle vi ha et glass vin på verandaen før vi gikk til ro, måtte vi ha pappvin i bagasjen. 
                      Om det er sant? Ikke det med bensinvakta, men alt det andre. Indianeren vi snakket med lengre vest, i Utah, var til og med stolt av at navajoindianernes "government" praktiserte en streng ("dry") alkoholpolitikk. Da trenger kanskje heller ikke vi her på berget å skjemmes av norske alkoholrestriksjoner?