Route 66 - Reisebrev 4 fra USA

Vi har fått mange ulike kommentarer til dette reiseprosjektet, men de har nesten alltid starta med eller endt opp i : "Jasså, Route 66 ? "
                 Route 66 ble etablert i 1927 som en transkontinental stamvei fra Chicago via St. Louis i  Missouri og Oklahama City til Los Angeles, California (3,940 km). Veien ble del av USAs Highway system og fikk sitt berømte veiskilt året etter. Route 66 fikk raskt en spesiell nimbus, og en rekke kallenavn: The great Diagonal way, The Main Street of America, The Will Rogers Highway. Det var ikke minst John Steinbecks roman Vredens druer og Johns Fords filmversjon fra 1940 som gjorde Route 66 til noe mer enn en highway. The Mother Road som Steinbeck døpte den, spiller en viktig rolle i historien om bondefamilien som under 1930-tallets tørke og økonomiske krise ble tvunget å forlate Oklaholma for å ta seg arbeid som fruktplukkere i California. I etterkrigstida har filmindustrien og populærmusikken bidratt til å befeste The Mother Road som et kulturelt symbol for USA. I dag er det som gjenstår av den opprinnelige veistrekningen med sine gamle restauranter, moteller og bensinstasjoner langs veien, et stykke kulturminne.
                     "Get Your Kicks on Route 66" heter det i jazzmusikerens Bobby Troups klassiker fra 1946, for vår generasjon er vel Rolling Stones versjon den mest kjente. I vår ignoranse hadde vi opprinnelig tenkt å krysse Route 66 i all stillhet ved St.Louis, men takket være Walda (se reisebrev 1) som tvang oss lengre sør, fikk også vi våre "kicks". De første veiskiltene fant vi i nærheten av Tulsa, Oklahoma hvor den lengste strekningen av den opprinnelige veien er bevart. Vi fulgte den originale traseen i noen varme, døsige ettermiddagstimer.
                      Ja da, akkurat som i Hollywoodfilmene stoppet vi ved en litt sjusket og sliten bensinstasjon, vekket vakten, fyllte tanken og fikk is i butikken rett over veien. The Mother Road fører en tvers gjennom de byene den finner på sin vei i motsetning til dagens motorveier. Vi kunne derfor trygt slå av GPSen og la Route 66 geleide oss inn i hovedgata i Kellyville hvor vi oppsøkte stedets vin- og sprithandel. Her i strøket var det nemlig ikke mulig å kjøpe alkohol til middagen, det var "dry county" ble vi fortalt. Skulle vi ha et glass vin på verandaen før vi gikk til ro, måtte vi ha pappvin i bagasjen. 
                      Om det er sant? Ikke det med bensinvakta, men alt det andre. Indianeren vi snakket med lengre vest, i Utah, var til og med stolt av at navajoindianernes "government" praktiserte en streng ("dry") alkoholpolitikk. Da trenger kanskje heller ikke vi her på berget å skjemmes av norske alkoholrestriksjoner?

Country og kommers - Reisebrev 3 fra USA

Den reiseruta som var valgt, hadde selvsagt stopp i Nashville. Etter å ha sett filmen om Johnny Cash for noe år siden oppdaget jeg at jeg hadde musikken og sangene hans i ryggmargen. Kanskje en arv fra svundne dager? Jeg skal ikke skryte på meg å være noen spesialist på countrymusikk, men etter filmen om han har jeg vært fascinert av mannen og det livet han levde.
Det første jeg gjorde da vi hadde sjekka inn på hotellet, var derfor å sikre vårt reisefølge fem billetter på Grand Ole Opry, det berømmelige countryshowet direktesendt på radio. Nashville er fortsatt den tradisjonelle countrymusikkens mekka. En rusletur i downtown i vårvarmen og solskinnet var en spesiell opplevelse, for noen kanskje vel "harry". Det ble spilt county og bluegrass for full guffe på hver kafé og bar. For meg resulterte det i at jeg kjøpte en cowboyhatt, riktignok av strå.
Det å overvære et show som har pågått kontinuerlig fra mellomkrigstida og hvor så mange tidligere storheter har stått på scenen, var i seg selv verdt billettpengene. Her møtte Johnny Cash den personen som reddet han ut av stoff- og alkoholhelvetet og som holdt ut med han livet ut, June Carter.
Cash hadde et litt komplisert forhold til Nashvillemiljøet og de tradisjonelle countryverdiene, med sin støtte til fornyere av tradisjonen som Kris Kristoffersen og kanskje ikke minst for sitt sosiale engasjement, bl.a. sanger om indianernes rettigheter. Den kanskje mest berømte er hans tolkning av Peter La Farges ballade om pimaindianeren og krigshelten Ira Hayes. Hayes var en av soldatene som reiste det amerikanske flagget på Iwo Jima, udødeliggjort av krigsfotografen Joe Rosenthal.
Chash sørget også for skandale på Grand Ole Opry da han ruspåvirka knuste alle "footlights" på scenen. Han var derfor bannlyst der i flere år. Hverken Cash eller Kris Kristoffersen er med i den berømte lista over medlemmer av Grand Ole Opry, ei liste som også inneholder artister av et langt mindre format enn disse to.
            Konserten i seg selv var vel ikke spesiell, men vi fikk da møte gamle stjerner som Connie Smith, Jeannie Seely, Bobby Osborne og Bill Anderson. Av den yngre garde: JT Hodges, Carolyn Dawn Johnson og ikke minst Brucky Covington og gruppa Point of Grace. For en nordmann var det en interessant opplevelse at showet inneholdt reklameinnslag der oppleserne var kledd og oppførte seg som superstjerner. I dette landet er kommersen en selvfølgelig del av hele pakka.  

Tårenes vei - Reisebrev 2 fra USA

Stormen Walda dro med seg vintervær nordfra. Snøstorm og stengte veier i Denver gjorde at vi måtte droppe Colorado. Det var synd, der hadde vi familie å besøke og der befinner Mesa Verde seg, en natur- , men ikke minst en kulturhistorisk severdighet. Men vi tok ikke sjansen på sleipe snødekte veier i 2000-3000 meters høyde med sommerdekkene som vår 7-seters Dodge Grand Caravan var utstyrt med. Dermed ble det Arkansas, Oklahoma og Texas i steden, og Route 66 fra Tulsa i Oklahoma og I-40 helt til vi kjørte opp i fjellene til Santa Fe.
Turen ned fra New-York mot Tennesse er, særlig for en historiker en påminnelse om i hvor stor grad dette er et land skapt gjennom erobring og kriger. Første natta tilbragte vi på et lite sted mellom Gattysburg og Antietam. Ved Gettysburg vendte krigslykken seg for nordstatene seg under borgerkrigen. For de av dere som har sett Lincolnfilmen; det var der pesidenten holdt sin berømmelig minnetale (Gettysburg Address) over de falne i likstanken etter kampene i juli 1863. Den 17. september ble den blodigste dagen under hele borgerkrigen da 23 000 soldater ble drept, såret eller savnet under kampene ved Antietam.
Veien vi fulgte inn mot vårt andre leirsted, Knoxville, bærer navnet Blue Star Memorial Highway og er  " --- a tribute to the Armed Forces that have defended the United States of America." Men saken har en mørkere bakside. Det var noen som betalte for ekspansjonen vestover. President Andrew Jackson's "Indian Removal Act" (1830) forviste en rekke indianernasjoner til reservater vest for Mississippi, hovedsakelig til Oklahoma.
Cherokeeindianerne, et kjent navn for de av oss som i guttedagene på 1950-tallet leste indianer- og cowboybøker, ble tvunget til å forlate de skogkledde åsene i Appalachian Mountains og begi seg vestover.
                Knoxville er også hjemtraktene til David Crockett, stifinneren som fant veien  " ... der andre gikk vill". Noe som ikke stod i guttebøkene, var at David også var en kjent politiker og medlem i Kongressen og opponerte mot den brutale indianerpolitikken. Vi fulgte cherokeenes rute vestover gjennom Tennessee, over Missisippi og inn i Arkansas og til indianerstaten, Oklahoma. For oss en behagelig tur i egne bilseter med armlen, for dem ble marsjen mot Oklahoma fatal, hundrevis mistet livet. Tårenes vei ble den kalt.

Stormen Walda - Reisebrev 1 fra USA

Hva er det som gjør at folk sitter i bil tvers over det amerikanske kontinent i dagevis, eller i tog dag og natt fra Murmansk via Ulan Bator til Beijing?
Tja, det er det vel mange svar på, noen kan til og med være gode. For meg holder det at det at jeg selv har så stor glede av å utforske verden på den måten. For tre år siden reiste vi gjennom Sibirs uendelige sletter og Mongolias fjellvidder til Beijing. Nå har vi nettopp krysset USA fra New-York til California. Disse to reisene har i mange år stått øverst på min ti på topp-liste, og erfaringene har ikke gjort lysten på tilsvarende ekspedisjoner mindre.
Av ulike grunner måtte vi legge reisen til april. Og april er april, også i USA. Yr.no hadde i ukene før avreise klart gitt beskjed om en sørlig rute. Vi kunne utsette avgjørelsen om hvor langt syd vi måtte, inntil Nashville, Tennessee. Uansett rutevalg ville nemlig countrymusikkens mekka være en obligatorisk stopp for min del.
Planen var å først å legge kursen over Appalachian Mountains inn i Tennessee med det obligatoriske stoppet i Nashville, så opp Missisippidalen til St. Louis for så å følge i Clark og Lewis-ekspedisjonens fotspor (1803-05) langs Missouri til Kansas City, deretter opp i Colerados fjell via Denver, til New Mexico, Arizona og Utah med naturopplevelser som Mesa Verde, Monument Valley, Grand Canyon, naturparkene Zion og Bryce, en sving innom Las Vegas for så å krysse grensa til California gjennom Dødens dal, og å nå Stillehavet et sted mellom San Fransisco og Santa Barbara. Ei reise på mellom 5500 og 6000 km, sånn cirka. Stormen Walda endret planene.

Om å piske landsmenn

I avisa Nordlys tirsdag 26 mars moraliserer journalisten Oddvar Nygård på sin sedvanlige måte over nordmenns manglende arbeidsmoral og nærmest sykelige trang til å ta seg fri. Det er med stigende forbauselse jeg leser hans pisking av landsmenn. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke helt igjen og undres på hvorfor dette landet samtidig kan ha en produktivitet som ikke står tilbake for noe land i Europa.  

Nå må det sies at jeg har hørt denne leksa før bl.a. fra enkelte kolleger på forskningsopphold i utlandet. Budskapet er at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

Men to års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.

Mange arbeider langt ut over normal arbeidsdag, i utlandet så vel som i Norge.  Eksempler på at noen tar fridager ut over avtalefesta fritid og som går ut over den jobben en er satt til å gjøre, finnes selvsagt også. Men min erfaring etter et langt yrkesliv er heller det stikk motsatte, at mange ikke tar ut den ferie og de feridager de har rett på.

Dersom Nygård har glede av denne piskinga, får han heller drive selvpisking.   

Refserene i VG

VG har i lang tid ment at Jens Stoltenberg og regjeringen skulle ha vist ansvar og gått av etter Gjørvkommisjonens rapport. Jeg har ingen problemer med å se at det finnes gode argumenter for VGs posisjon, men det finnes også saklige grunner for at Stoltenberg ikke skulle kaste kortene.

Det er retorikken, skråsikkerheten og pompøsiteten til den politisk redaktøren Hanne Skartveit og avisens politiske redaksjonen, jeg reagerer på. Denne saka krever en viss ydmykhet.

Hva er det som gjør at en politisk redaktør med den største selvfølge bruker ord som mangel på "anstendighet" når Jens Stoltenberg ikke gjør det Hanne Skartveit i VG mener han bør.
VG 14/8 2012 : http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10059927

Med hvilken moralsk rett kan en medarbeider i samme redaksjon (Frithjof Jacobsen) under overskrifta Feig og desperat regjering omtale regjeringen med formuleringer som "nesten bokstavelig talt har blod på hendene."
VG 17/8 2012: http://pluss.vg.no/2012/08/17/927/1rxcz1t

Skartveit har i en Twittermelding bedyret at hun aldri har brukt slike ord. Nei, men en av hennes nære medarbeidere i VGs politiske avdeling har gjort det. Er hun ikke lenger politisk redaktør, eller mener og skriver alle i VG etter innfallsmetoden?

Det som gjorde at jeg bestemte meg for aldri å bruke mine penger på kjøp av VG (og Dagbladet), var den arrogansen VG (representert med Hanne Skartveit) og Dagbladet utviste i en TV-debatt noen uker etter Utøya. Avisene hadde da i lang tid blitt bedt om å slutte å bruk Breivik som salgsplakat over hele, halve og kvarte forsider av representanter for ofrenes etterlatte.

Pressen kan trå feil som mange andre, særlig i en så spesiell sak. Men hva svarte så disse representantene  for disse to "alltid først" avisene: Nei de kunne ikke se dette var feil. Som så ofte før når noen kritiserer pressen var begrunnelsen journalistiske vurderinger. Da de ble spurt hva disse vurderingene gikk ut på, ble de svar skyldige.

Samtidig oste de av arroganse. Det var ikke mye det ble bedt om fra de som var rammet: La oss slippe å ha Breivik på forsida, dag etter dag. De forlangte ikke at avisene ikke skulle skrive om han, eller ikke trykke bilder av gjerningsmannen. Men de ønsket å ha han vekk fra forsidene slik at de ikke måtte møte han i alle salgsstativer landet over. Men altså: Ingen innrømmelser fra dama i VG og herren fra Dagbladet.

Så når Skartveit nå opphøyes til den store og modige forkjemper for de som ble rammet, kjøper jeg for min del ikke det. Skulle jeg bruke VG-retorikk, kunne jeg kalle det dobbeltmoral, men de moralske dommene lar jeg leserne selv ta seg av. 

En rektor for alle

Jeg har fått flere utfordringer om å være mer konkret når det gjelder mitt valg av Anne Husebekk og hennes mannskap. Som jeg flere ganger har skrevet og som jeg ikke skal gjenta i det uendelige: de universitetspolitiske forskjellene har ikke kommet klart fram i denne "valgkampen". Det har kandidatene hovedansvaret for. 

For noen er det da naturlig å legge vekt på hvilke fakultet kandidatene kommer fra. Mitt svar til det er at vi ikke velger en rektor for medisinere, naturvitere, samfunnsvitere eller humanister, men for hele institusjonen. Jeg ville regne det som en fornærmelse mot f.eks. Tove Bull om vi i ettertid regna henne som først og fremst humanistenes rektor. De to siste rektorene fra medisin, Ole Mjøs og Jarle Aarbakke har vært meget gode rektorer også for HSL-fakultetet. Det skulle da også bare mangle. Argumentet for at rektoratet over tid bør rotere mellom fakultetene synes jeg ikke er særlig godt. Jeg vil ha rotasjon mellom det jeg mener er de beste rektoralternativene, uavhengig av fakultet og faglig tilknytning.

Personlige egenskaper, kvalifikasjoner og yrkeserfaring er viktige i alle lederstillinger. I dette valget er det etter min mening også det eneste kriteriet vi står igjen med når vi skal velge mellom dem. For min del har jeg da gjort det samme som jeg gjør når jeg vurderer stillingssøknader, sjekker CV-er mot hverandre, prøver å kontrollere hva som som er realiteten (en lang CV trenger ikke å være den beste). Disse opplysningene er lett tilgjengelige via kandidatenes nettsider og har også vært utfyllende presentert i leserinnlegg i byens aviser. I de tilfeller kandidatene har vært helt ukjente for meg, har jeg spurt meg for blant folk som kjenner dem. 

Alle rektorkandidater skal være ambassadører for UiT og på en overbevisende måte hevde våre interesser i et hard konkurranse med andre undervisningsinstitusjoner. Derfor er det inntrykket kandidatene har gjort i offentlige sammenhenger, vært viktig for meg, gjennom egne presentasjoner, i valgmøter og i media.