Einar Niemi - Veiviser i det mangfoldige nord.

Innledninga i festskriftet til Einar Niemi i anledning hans 70-årsdag i 2013.

Forfattere:

Einar-Arne Drivenes                                         

Hallvard Tjelmeland                           

                         

Himmelen er stor over Saltjern, hjembygda til Einar Niemi. Det er ikke mye som stenger for utsikten mot Barentshavets himmelrand og Varangerhalvøyas vidder. Fra skrivestua i barndomshjemmet ser han over mot Ekkerøy, halvøya med sin karakteristiske rygg, Jieko, som stikker ut i fjorden, med fuglefjell og fiskeværsbosetting fra middelalderen. Over fjorden ser han bukta inn mot Grense Jakobselv og langt ute kan han, om værgudene vil, skimte profilen av Fiskerhalvøya og den store nabo i øst, Russland. Bak barndomshjemmet ligger Varangervidda med sine fiskevann, multemyrer og sin spektakulære natur, og utallige kulturminner. Stedsnavnene forteller om den flerkulturelle Nordkalotten; Langsmedvannet, Akslavannet, Kibymyra, Keita, Tanelinjärvi, Mastinjärvi, Riddojávri, Vinikabekken, Nattfjelldalen,  Idjaoaivi, Lovttasvárri og innerst inne, selve juvelen; Komagdalen.

Setter et slikt natur- og kulturlandskap sitt preg på et menneske på et eller annet vis?

En skal ikke ha lest mye av Einar Niemi eller snakket lenge med han før en stryker spørsmålstegnet. I artikkelen Den lykkelige landsbyen ved ishavet skriver han om hjemplassen  Saltjern og i artikkelen Soupanjárga – det glemte bygdesenteret i Deatnu om barndommens sommerparadis i Tana. Stilen er nøktern, ja selv i såpass personlige tekster er han den kildekritiske historiker og den kjølige analytiker. Men underteksten røper et varmt bankende hjerte for hjemtraktene, naturen og kulturen, og ikke minst en dyp respekt for generasjonene som har gått foran.

Når en ser hans samlede produksjon under ett, vil en se at Varanger har vært et sterkt faglig referansepunkt, som han selv sier, “et brennglass”, for nesten alle slags tema han har vært innom; etnisitet, samer, kvener, skolehistorie, kirkehistorie, demografi, fiskeri, politikk, industri. Men det er ingen nærsynt historiker vi har med å gjøre. Hans detaljkunnskaper skygger ikke for utsynet, tvert i mot.  Det er oversikten og utsikten som preger hans virke som historieforsker, han ser Varangerhistoria fra fuglens perspektiv. Det lokale er del av noe langt større; regionalt, nasjonalt, transnasjonal og globalt. Han gjør Varanger til en del av verdens historie og vice versa. Derfor er han en slik eminent faglig veiviser.

Einar Alfred Niemi ble født den 16. september i 1943. Familien er et typisk uttrykk for det flerkulturelle og flerspråklige Finnmark. På farssida var oldeforeldrene født i Finland og flytta til Varanger på 1860-tallet. Mathis og Kaisa Hyvönen slo seg ned Saltjern, Kaisa og Mathis Niemi i nabobygda Høvik.  Fra en tilværelse som bønder i de nord-finske skogene i traktene rundt Tervola og Rovaniemi, ble de nå nødt til å skaffe seg det daglige brød som fiskere, småbrukere og handverkere på strandflatene til det veldige Barentshavet. Morsslekta kommer fra Tana, med både finske og samiske familierøtter, Tapio og Hallonen, og med tilknytning til andre kjente slekter i indre Finnmark som Fors, Gaup, Hirsti og Pavelsen. Faren hadde finsk som morsmål og mora samisk, men hun snakker også flytende finsk. I hjembygda Saltjern var dagligtalen finsk eller kvensk, men som overalt ellers under fornorskningsperioden, var hans foreldre opptatt av at ungene skulle beherske norsk til fingerspissene.

Hans første leveåret var dramatisk. Da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944, bodde familien hos hans besteforeldre i Tana mens faren var anleggsarbeider på den nye Tana bru. Sementen og malinga hadde så vidt tørket da brua ble sprengt og sivilbefolkninga ble jaget på flukt. De kom seg  til fjells sammen med naboer, til en gamme og var forberedt på overvintring, men ble sporet opp i nysnøen av en tysk patrule og arrestert. De ble så sendt på en 18-timers busstur over Ifjordfjellet til Kunes i Laksefjorden, deretter til Billefjord i Porsanger. Da hadde de vært vitne til at moras hjemgård, Lundemo, sammen med den øvrige bebyggelsen var blitt flammenes rov, et resultat av den brente jords taktikk.

Fra Billefjord ble de med på den beryktede Karl Arp-transporten til Narvik. Om bord i Karl Arp ble over 1800 evakuerte stuet sammen i akterrommet. Det brøt ut tyfus, dysenteri, og diare herjet. Svake og elendige kom de til Narvik etter 5 døgn på reise, et 20-talls mennesker døde under veis. De neste månedene tilbragte familien Niemi i Stadsbygd i Rissa kommune hvor de ble meget godt mottatt. Men faren var fast bestemt på å returnere så snart det lot seg gjøre. Til tross for de svært strenge restriksjonene på tilbakevending den første sommeren etter krigen, var de allerede i slutten av juli 1945 tilbake i hjembygda og først i august fikk Einar en søster. De hadde deltatt på det som enkelte har omtalt som "Norges største sivile ulydighet". Som så mange andre finnmarkinger brant de etter å starte arbeidet med å reise Finnmark fra asken.

Som så mange ungdommer drømte Einar Niemi om å se mer av verden, og for gutter fra kyst-Norge var det ingen uoppnåelig drøm heller. Noen år som sjømann var den vanligste form for dannelsesreise i de dager for kystungdom. Han insisterte på å gå et år ekstra på folkeskolen for å bli gammel nok til å få reise til sjøs, mens både lærer og skoleinspektør la press på mora for å få henne til å overtale Einar til å velge skoleveien. Meget motstrebende søkte han seg inn på realskolen i Vadsø. Møtet med rektor og norsklærer Tom Hustad ble viktig. For første gang ble han fra en bak katetret gjorde oppmerksom på sin egen særegne etniske og kulturelle bakgrunn, og møtte utfordringa om å få skrevet historia om den finske innvandringa.

Gymnasårene fra 1960 til 1963 tilbragte han som flere av sine historikerkolleger ved Finnmark offentlige gymnas i Alta. Det ble for han som for mange andre, det første skrittet inn i et yrkesliv og tilværelse som var totalt fremmed for foreldre og generasjonene før han. Forutsetninga for videre studier og en akademisk karriere var at skoleprestasjonene og karakterene holdt mål. Ryktene i klassene under han gikk om at han overtok både historietimene og engelskundervisninga når læreren ikke dukket opp. I tillegg gjorde han seg også bemerket på idrettsbanen, både vinter og sommer. Flere av hans nåværende kolleger husker hans elegante måte å ta seg fram over isflatene på Bossekop skøytestadion, i konkurranse med lokale, men også med datidas nasjonale skøytehelter.

Etter militærtjeneste med påfølgende tjeneste som FN-soldat i Gaza tok han fatt på studiene ved Universitetet i Oslo med fagene statsvitenskap, engelsk og historie. I 1972 avla han hovedfagseksamen i historie med hovedoppgaven om den finske innvandringa til Vadsø by og landdistrikt 1845-1885. Han hadde altså fulgt realskolerektor Hustads utfordring om å skrive den finske innvandringshistoria. På veien hadde han fått stor inspirasjon av Hans Kristian Eriksens artikler om kvenenes historie og støtte i det solide forskningsmiljøet rundt sin veileder, nestoren i norsk migrasjonsforskning i etterkrigstid, professor Ingrid Semmingsen.

Resultatet ble glimrende, et forskningsarbeid senere migrasjonsforskere har vært nødt til å forholde seg til, og et standardverk for migrasjoner på Nordkalotten. Likevel var det ingen forskerkarriere han så for seg. Med hovedoppgaven i kofferten vendte han hjem til Vadsø og Vadsø gymnas til ei lektorstilling. Det utfordret hans medfødte evner som faglig formidler, et talent han har utvikla og dyrket i et langt faglig liv og som har gjort han til en etterspurt foreleser og foredragsholder i inn og utland. Einar Niemi trives på talerstolen og bak kateteret.

Da han vendte hjem i 1972, stod landsdelen midt oppe i kraftig vekstperiode både når det gjaldt helsevesen, utdanning og forskning, ja til og med kultursektoren fikk sitt. Nå ble det også mulig å drive forskning i den nordlige landsdelen, ved Universitetet i Tromsø, distriktshøyskolene i Alta og Bodø og Nordisk samisk institutt i Kautokeino. 1970-tallet var regionenes tiår, politisk og kulturelt, noe studie- og forskningsprogrammene ved landsdelens nyetablerte universitet bar preg av det, ikke minst gjaldt det et fag som historie. Nå måtte Nord-Norges og Nordkalottens historie tas på alvor og bli gjort gjenstand for akademisk historisk forskning, og ikke minst formidles. Tid og sted var med andre ord perfekte for de av etterkrigsgenerasjonen som hadde valgt en akademisk utdannelse, inkludert kultur- og humanistiske fag. Når en i tillegg hadde dokumentert et så unikt forskertalent som Niemi hadde gjort, var det ikke rart henvendelsene fra Tromsø snart begynte å komme, bl.a. fra Berge Furre, den første historikeren ved UiT. Utålmodige hovedfagstudenter som mente at nordnorsk lokal- og regionalhistorie var selve meninga med livet, presset også på.

Da den stillinga som skulle ha et særlig ansvar for det nordnorske perspektivet skulle lyses ut i 1974, var det viktig for hovedfagsstudentene å gjøre Einar Niemis kandidatur kjent. Den sikreste måten på å gjøre det på, var å tilby han talerstolen som gjesteforeleser. Det ble en typisk Niemi-forelesning, med stor flukt i tid og rom, med fokus på Nordkalotten og Nordområdenes økonomiske og politiske historie over flere hundre år. Den professorale usikkerheten som måtte ha vært i lærerstaben om den unge Vadsø-lektorens faglige potensiale, forsvant som dogg i morgensol i takt med at han skapte orden og fikk fram de store linjer i et uoversiktlig stoff.  

I 1975 var han på plass i Tromsø som universitetslektor i historie og tok med stor energi opp arbeidet med oppdraget han hadde fått: å styrke den lokal- og regionalhistoriske profilen. Men det var det ingen introvert lokalisme som preget hans forskning, veiledning og undervisning, den internasjonale og transnasjonale koblinga var tilstede fra første stund. Utad påtok han seg et stort ansvar for kontakten med den lokalhistoriske bevegelse i landsdelen og for fagmiljøets utadretta virksomhet, bl.a. gjennom De nordnorske historieseminarene som seksjonen arrangerte årlig fra 1976. Hans faglige formidlingsevner kom til nytte fra første stund.

Allerede i 1976 bidro han med en 80 siders oversikt og syntese over nordnorsk historie, fra Komsakulturen til etterkrigstid, i boka Trekk fra Nord-Norges historie utgitt av Gyldendal Norsk Forlag. Det er hans første bidrag i en lang rekke slike syntetiserende sammenfatninger av historiske utviklingstrekk hvor fokus kan være ulikt; regioner, lokalsamfunn, mellomstatlige forhold, minoriteter og etniske grupper eller historiografi. Et senere eksempel på hans syntetiserende evner er hans bidrag i Nordnorsk kulturhistorie fra 1994. Dette er en sjanger Einar Niemi har dyrket bevisst og behersker bedre enn de aller fleste, og er kanskje et av hans viktigste faglige merkenavn.

Fra Vadsø hadde han tatt med seg et stort forsknings- og oppdragsprosjekt som i 1983 resulterte i et over 600 siders praktverk om hjembyen, Vadsø bys historie bd. 1, Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833). Boka har en imponerende bredde i tema og emner, og viser en uforferdet vilje til å trekke inn alle typer kildemateriale, navnemateriale og ikke minst materiell kultur. Forfatteren demonstrer sin evne til se lokalsamfunnet i en større kontekst, boka er også ei Varangerhistorie, til tider også Finnmarks historie.        

I Tromsø startet også hans forskningssamarbeid med Knut Einar Eriksen, en kollega sørfra som hadde pakket ut flyttelasset i Tromsø omtrent samtidig som han selv. Det resulterte i standardverket om norsk minoritetspolitikk fram til 1940 som de ga ut i 1981, Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Det var et nybrottsarbeid i den historiske litteraturen om norsk minoritetspolitikk. Ikke bare var det den første systematiske historiefaglige behandlingen av temaet, perspektivet var også nyskapende. Norsk minoritetspolitikk ble vurdert både i forhold til ideologi, nasjonsbygging, mellomstatlige forhold og sikkerhetspolitikk i nord. Boka vakte og vekker debatt når det gjelder sikkerhetspolitikkens forklaringskraft, men er utvilsomt fortsatt standardverket på feltet.               

Den første periode ved Universitetet i Tromsø ble kort. I 1977 ble Einar Niemi den første fylkeskonservator i hjemfylket, ei stilling han hadde fram til 1989. Fylket kunne dermed dra veksler på en av sine egne med bred historiefaglig og kulturhistorisk kompetanse og som i tillegg hadde både blikk og evner for de store administrative og faglige utfordringene stillinga innebar. Det viste seg da også å bli et lykkelig sammentreff av oppgaver og person i en viktig omstillingsperiode for kultursektoren i fylket. Her fikk han også en plattform hvor han kunne demonstrere sine evner til å gjøre historieforskning samfunnsmessig og politisk relevant. Slikt ryktes raskt og han ble trukket med i flere store offentlige utredninger, utvalg og råd. I 1976 hadde han sammen utredet norsk-finske kulturforhold på oppdrag fra Norsk kulturråd og på 1980-tallet deltok han i Samekulturutvalget som ble opprettet i kjølvannet av Altasaka. I de senere år har han vært medlem i Europarådets Advisory Committee for Framework Convention for Protection of Nation Minorities.

Han brøt på ingen måte båndene til forskning og det historiefaglige miljøet i Tromsø. I 1984 ble han professor II ved UiT med ansvar bl.a. for de årlige nordnorske historieseminarene. Han var sentral i styringa av forskningsprogrammet Samisk og kvensk språk, historie og kultur som ble finansiert og drevet av Norges allmenvitenskapelige forskningsråd gjennom hele 1980-tallet. Han deltok samtidig i et stort europeisk forskningsprosjekt, Comparative studies on governments and non-dominant ethnic groups in Europe, 1850-1940. Prosjektet var organisert i ulike forskningsgrupper og resulterte i en serie på 8 bøker ut gitt på New York University Press.

I 1989 vendte han tilbake til Tromsø, nå som professor i full stilling. Dette korresponderte med de store endringene som oppløsninga av den kalde krigens strukturer førte med seg, ikke minst i nord. Med stor kraft gikk Einar Niemi inn i samarbeidsprosjekt som nå kunne realiseres under de nye forutsetningene, i en vifte av aktiviteter der han ble en primus motor. De nye åpningene mot øst, institusjonelt forankret i Barentsregionen fra 1993, ga også en plattform for transnasjonalt samarbeid mellom historikere. I 1992 kom praktboka “Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom 1000 år”, der Niemi var redaktør og der han også skrev den innledende artikkelen. Samme år holdt han innledningsforedraget på et stort norsk-russisk historikermøte i Tromsø. På grunnlag av denne kom så publikasjonen “Den menneskelige dimensjonen i nordområdene”, utgitt på norsk i Arkhangelsk i 1994, igjen med en oversiktsartikkel av Einar.

Dette var starten på et omfattende historikersamarbeid innenfor hele den nåværende Barentsregionen – hele tida med vår mann som omdreiningspunkt. I november 1993 var det en oppstartkonferanse for det omfattende nordområdeprosjektet “Stat, religion, etnisitet i nord ca 700-1990”, der Einar Niemi tegnet og forklarte på en slik måte at alle de tilstedeværende, fra universitetene i Tromsø, Arkhangelsk, Oulu og Umeå, så hvordan dette gigantiske spenn av tid og begivenheter på magisk vis kunne henge sammen i en stor, samlende idé, en idé som materialiserte seg i en rekke publikasjoner, alltid med artikler fra Einars hånd. 

Fra nå av ble han nordområdehistorikeren par excellence, en nettverksbygger av første rang. Han var sentral organisator og faglig bidragsyter til nye nettverk og nye prosjekt i nord, slik som “The Modernisation Processes in the Barents region” fra 2004, som etter hvert resulterte i fire artikkelsamlinger, der også nye stemmer fra nord kunne komme til orde, stipendiater fra en lang rekke universitet fra alle de fire nordlige regionene i Barentsregionen. Dette transnasjonale engasjementet både på Barentsregion-nivå og i det norsk-russiske historikersamarbeidet toppet seg i 2014, da verket “Barents History and Encyklopedi” ble utgitt i tre bind (med Einar i styringsgruppa og som bidragsyter) og et tobindsverk om norsk-russiske relasjoner (der han hadde bidrag til begge bind). Artikkelen om pomorhandelen fra 1992 og artikkelen “Etnisitet, nasjonalitet og grenseforhold i det nordligste Skandinavia fram til vår egen tid” fra 2005 får representere dette grenseoverskridende og grensehistoriske engasjementet i denne boka.

Niemi etablerte seg altså som historiker på et nordområdenivå, med utgangspunkt i det transnasjonale, grenseoverskridende. Men samtidig gikk han tungt inn i det subnasjonale, i den regionen han sjøl hadde utspring i – Nord-Norge. Her hadde han markert seg alt på 1970-tallet, og han var som tidligere vist også sentral i arbeidet med Nordnorsk kulturhistorie, der han kom med i redaksjonsutvalget helt fra starten i 1989. Ved inngangen til 1990-tallet løftet han dette feltet inn i den europeiske diskusjonen om oppkomsten av regioner og regionalisme, i ei tid der “regionenes Europa” var tidas slagord. Væpnet med teorier om regioner og nasjoners utviklingshistorie, med den finske geografen Anssi Paasi som særlig viktig inspirasjonskilde, etablerte han regionhistorie som et nytt felt i Norge. Artikkelen “Regionalism in the North: The Creation of “North Norway” i Acta Borealia 2/1993 (trykt i denne artikkelsamlinga) er karakteristisk for denne ambisjonen. Dette var et felt han holdt varmt i åra som skulle følge. På Verdenshistoriekongressen i Oslo i 2000 ledet Einar Niemi sesjonen “Regions and Regionalisation”, den eneste norske, der han holdt innledningsforedraget og der det ellers var foredragsholdere fra Kamerun, Canada, Tyskland, Nigeria, USA, Nederland, Finland, Danmark og Norge.

På tross av at Niemi her bygde opp en regionhistorisk karriere på å vise hvordan Anssi Paasis stadieteori passet svært godt på Nord-Norge, der han sjøl viste hvor og når en nordnorsk strateg i eksil på slutten av 1800-tallet oppfant Nord-Norge som region, var han likevel den første til å vise hvordan den nordnorske fellesidentiteten forvitret utover på 1990-tallet, der rivalisering mellom regionale sentra og nye identiteter utfordret den nordnorske regionalismen (se for eksempel artikkelen “Skapingen av Nord-Norge – av én eller flere regioner?” fra 2010). Her er ingen teleologi, en forutbestemt retning i utvikling av regionen Nord-Norge!

Dette sterke engasjementet for nordområdehistorie, nordområdesamarbeid og regionhistorie hadde fra første stund ei forankring i hans opprinnelige interesse for minoritetshistorie. Nordområda var ikke bare nordlige, de var også flerkulturelle, slik også Nord-Norge som region var det. Ei gruppe som i særlig grad ble rammet av grensedragninger og geopolitikk gjennom århundrer er Neidensamene, eller østsamene. Dette var ei gruppe Niemi først omtalte i en artikkel i 1989. men som han siden gjorde grundige studier av under arbeidet med en offentlig utredning for Samerettsutvalget i 1996. Dette var et grundig nybrottsarbeid som løftet fram en tragisk skjebne i nord, i forkortet form her representert med artikkelen “Østsamene: Urfolk og grenseminoritet” fra 1999.

Det var likevel en annen minoritet i nord som i økende grad utover på 1990-tallet ble viet mest oppmerksomhet fra Einar Niemis side, nemlig kvenene – som jo var hans faglige utgangspunkt med hovedfagsoppgava fra 1972. Her kunne han også trekke veksler på sitt grunnleggende arbeid med boka “Den finske fare” fra 1981. Kvenene var den usynliggjorte minoriteten i nord, som dessuten kom i skyggen da samene i økende grad fikk gjennomslag i sin rettighetskamp. Niemi var sterkt involvert i Norges forskningsråds satsinger på kvensk forskning, først ved å være medforfatter av en rapport om kvensk forskning i 1995 som førte til utlysing av forskningsmiddel i siste halvdel av tiåret. I 2003 ble han leder av NFR-prosjektet “Kvenner og skogfinner i fortid og nåtid”, administrert fra Tromsø. Sjøl bidro han også som veileder av ei rekke master- og doktorgradsavhandlinger om kvenske forhold.

Dette fagpolitiske engasjementet ble fulgt av et stort faglig nybrottsarbeid i studiet av kvenene som nasjonal minoritet, en status kvenene fikk da Norge ratifiserte Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter i 2000. Artikkelen “History of minorities: The Sami and the Kvens” gir en første samlet historiografisk oversikt over kvensk historieforskning, for øvrig typisk for svært mange artikler Niemi har skrevet som gir en forskningshistorisk og aktuell presentasjon av faglitteraturen på felt som han går djupt inn i (se for eksempel artikkelen “Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt” fra 2010). I de tjue år som fulgte skulle det komme ei rekke artikler som diskuterer kvenene som nasjonal minoritet, alltid forankret i oppdatert kunnskap og teorier om minoritetshistorie og identitetsskaping. 

Med Niemis bakgrunn – som forsker på finsk innvandring til Norge, som ekspert på minoritetshistorie og på 1990-tallet også som forsker på norsk utvandring til USA (se artikkelen “American, Norwegian, or North Norwegian?”) med et etnisk og regionalt perspektiv, var han et opplagt valg som medlem av den forskergruppa som ga ut Norsk innvandringshistorie i tre bind i 2003, et verk som for øvrig oppnådde Brageprisen. Her kunne han i bind to tilføre verket et nordlig perspektiv, med nye perspektiv og ny kunnskap om norsk minoritetspolitikk i tida fram til 1860 (poeng fra dette arbeidet kan gjenfinnes i artikkelen om lappologen Jens Andreas Friis). 

Siden slutten av 1990-tallet har Niemi vært opptatt av hvordan kategorisering av ulike minoritetsgrupper også involverer hierarkisering, politikk og makt, noe artikkelen “Kategorienes etikk og minoritetene i nord: Et historisk perspektiv” fra 2002 får stå som eksempel på. Dette har også i noen sammenhenger ført Niemi inn i diskusjoner om forholdet mellom politikk og vitenskap, der han forfekter den kritiske distansens perspektiv. Niemis ekspertise på feltet innvandring, minoriteter og flerkulturalitet førte han også inn i rollen som norsk ekspert i Europarådets “Advisory Commitee for Framwork Convention for Protection of Nation Minorities” og i det regjeringsoppnevnte utvalget som la fram NOU-en “Velferd og migrasjon” i 2011 (“Brochmannutvalget”).

Nordområdenes historie, regionhistorie og minoritetshistorie har vært de tre mest sentrale forskingsfelta . Men i Einar Niemis rikholdige arsenal av faglige arbeider er det også mange innslag av større og mindre artikler på andre områder; byhistorie, idrettshistorie, arbeiderhistorie, lokalhistorie. Det er en rekke eksempel på slike arbeid i denne artikkelsamlinga, og de er alle preget av engasjement og av at de ulike fenomena, samme hvor avgrenset temaet i utgangpunktet har vært, blir plassert i en større sammenheng som gir ny innsikt og aha-opplevelser for leserne. 

Og da er det et siste aspekt ved vår jubilant som må framheves: Hans enorme formidlingsevne og -vilje. Einar Niemi tar ikke lett på de oppgaver han aksler, enten det er artikler til et vitenskapelig tidsskrift eller til ei lokal årbok. Han stiller minst like gjerne opp for et lokalt publikum av historieinteresserte som på vitenskapelige konferanser. Talløse er de foredrag han har hatt over hele landsdelen, alltid godt mottatt og alltid gitt tilhørerne faglig substans – i en populær form. Det var da også svært fortjent at han i 2009 fikk Universitetet i Tromsøs formidlingspris.

Og til slutt må nevnes at Einar Niemi har vært en lagspiller, en kollega som har gitt av seg sjøl, som har inspirert og tatt på seg krevende oppdrag for fagmiljøet vårt, en kollektivitetens mann. Vi er derfor glade for at han som professor emeritus fortsatt tilhører det historiefaglige miljøet i Tromsø, der han fortsatt vil spille en viktig rolle som vitenskapsmann, som samfunnsengasjert borger og som inspirator – sjøl om han nok i perioder trekker seg tilbake til skriverstua ved barndomsheimen i Saltjern. Vi slipper ikke taket i han!

  

Tromsø - fra ishavsby til polarforskningsby

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie 

Senioruniversitet i Tromsø 15 februar 2023

I pionertida for Universitetet i Tromsø, da UiT holdt til i sentrum, avslutta mange ansatte arbeidsuka fredag ettermiddag på Ølhallen, selve episenteret for ishavskulturen i Tromsø. Her hadde isbjørnkongen Henry Rudi og andre fangstmannslegender sittet og delt sine historier og skrøner fra et langt fangstliv på Svalbard eller Øst-Grønland. Nå overtok studentene, og forskerne, representantene for det nye Tromsø, forsknings- og studentbyen Tromsø. 

Men det er langt fra hele bildet. Forskning og studentliv var ikke noe nytt i Tromsø før 1972, da UiT starta undervisning og forskning. Ishavskultueren og ishavskompetansen spilte en viktig rolle da arktisk forskning og kartlegging av Arktis hadde sin spede begynnelse på slutten av 1800-tallet. 

Det er det dette foredraget skal handle om. Da må vi gå vel 150 år tilbake i tid.

Men først må vi plassere byen geografisk og klimatisk. De aller fleste merkelapper eller forsøk på å definere byen har utgangspunkt i beliggenhet: Ishavsbyen, Porten til ishavet, Porten til Arktis, Porten til Polhavet, Nordlysbyen eller Den arktiske hovedstad. Ja, selv det eldste merkenavnet, Nordens Paris, har i bunn og grunn beliggenhet som utgangspunkt. 

Det er resultat av reisende utenfra som ble så forbauset av å finne en by åpen mot utenverden, med pomorer og samer i gatene, teater og aviser, og europeiske klesmoter moter og et elevert selskapsliv. Der de hadde ventet å finne en eksotisk, isolert liten by i isødet så ufattelig lang mot nord. Da hadde de ikke andre byer å sammenligne med enn Berlin eller Paris. Det er mer et uttrykk for deres forbauselse, enn at de mente det bokstavelig. Tromsøværinger grep det begjærlig, som merkenavn. Det holder seg forbausende godt 150 år etter at det ble lansert. Dette vil dere finne mye, og morsomt om, i Nils Magne Knutsens bok «Nordens Paris» utgitt i 1996. (Eduard Oskar Smith, naturforsker, 1850 sammenligna med Paris og Wien. Fra 1870- flere, da det ble tatt i bruk lokalt. Lensmann Brun i diktet Hilsen til Tromsø 1870, Georg Hartung (tysk forfatter) 1874)

Hvor ligger vi så i geografien og klimasonene?

Klimasonene, kart, grenser Arktis/Antarktis

Polarområdene omfatter både Arktis og Antarktis. Arktis defineres etter ulike kriterier, enten a) alt nord for temperaturgrensa (isoterm) på + 10 gr gjennomsnittstemperatur for juli, eller b) alt nord for tregrensa (ikke helt sammenfallende i alle deler av Arktis). Nå flytter +10 grensa seg nordover, og Norges eneste arktiske by etter den definisjonen, Vardø, er nå i ferd med å miste den statusen. Men Arktis har også vært definert som områder nord for c) polarsirkelen, men den definisjonen brukes nå ikke så ofte. 

Nordområdene/The High North som vi har hørt så mye om de siste årene, er en norsk oppfinnelse som omfatter Arktis pluss de tre nordligste fylkene i Norge, i noen sammenhenger også Nord-Sverige, Nord-Finland og Nord-Vest Russland (Murmansk og Arkangelsk fylker). 

Antarktis er områdene sør for den «antarktiske konvergens», hvor kaldt polarvann fra sør støter mot varmere vann fra lavere breddegrader, mellom 53 gr og 62 grader sørlig breddegrad. 

Rundt 1870 var Tromsø en småby med omkring 5000 innbygger. Dersom tar utgangspunkt i det geografiske området som i dag utgjør Tromsø kommune, var ca. 10 000 bosatt her. (Tromsøhistoria bd 2. s. 299). Ishavsnæringa var da ei forholdsvis ny næring, først fra omkring 1860 voks den for alvor fram, og Tromsø overtok da Hammerfests rolle som den viktigste ishavsbyen. I 1870-årene ble det utrustet mellom 25 og 30 ishavsskuter fra Tromsø. Men så seint som i 1900 utgjorde ishavsfangst og fiskeri likevel bare vel 12 % i byens yrkesstatistikk, mens handel og håndverk stod for 32 %. (Tromsøhistoria bd.2 s 216) 

1. fase: 1872-1918

Den første fasen i vår fortelling om Tromsø fra ishavsby til forskningsby, strekker seg fra 1872 til 1918. Starten er etableringa av Tromsø Museum i 1872. La oss likevel begynne med ishavsfarerne, de var nemlig de første arktiske kartleggerne. Ei historie som illustrerer det, finner vi i Norsk Polarhistorie. Jens Petter Nielsen skriver her om en av ekspedisjonene Nordenskiøld hadde til Jenisei i årene før han seilte gjennom Nordøstpassasjen i 1878. I 1874 hadde han hyret inn ishavsskuta Prøven med et mannskap på 11 fra Tromsø. Da de hadde rundet Jamalhalvøya og nærmet seg Jeniseis munning, samlet Nordenskiøld mannskapet og talte lenge og vel om den bragd de nå var i ferd med å utføre: Intet fartøy hadde inntil nå seilt så langt øst langs den nordlige sjørute. Det vakte litt latter om bord, og noen mente at en ikke kunne være så sikker på det. Og riktig nok, samme kveld møtte de ei skute fra Hammerfest, Freja, med skipper Johannes Nilsen, eller Nikin-Jussa på kvensk. Og Freja kom seilende rett østfra, og hadde gjort god fangst. Nordenskiøld ble invitert ombord, og fikk to hvalrossunger i foræring.

Ishavsmiljøet

Ishavsskippere fra hele landet har bidratt til kartlegging og forskning i Arktis. Ei veldig fin oversikt finner dere i ei hovedoppgave i historie fra UiT fra 2000:  «De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen» skrevet av Sven Johannesen. Her vil vi nøye oss med de fire store kartleggerne fra Tromsø.

Den kanskje mest kjente er Elling Carlsen, født i Tromsø i 1819 død i 1900, 81 år gammel. Den første turen hadde han til ishavet i 1843 som bestmann hos J.H. Ludvigsen fra Hammerfest. Og han var siden både fangstmann, oppdager/kartlegger, kjentmann og islos for vitenskapelige ekspedisjoner. I 1863 var han skipper på den første skuta som seilte rundt Svalbard og han var første ishavsskipper som drev fangst i området rundt Novaja Zemlja og Karahavet (fra 1867). I 1871 oppdaget han Willem Barentsz overvintringsbase fra 1596-97 på Novaja Zemlja. I årene 1872-1874 var han islos for den østeriske-ungarske ekspedisjonen til Frans Josefs land, ledet av Carl Weyprecht og Julius Payer med skipet «Tegentthoff»

Neste mann er Edvard Holm Johannesen,  ishavsskipper fra Tromsø, født 16.juli 1844 i Balsfjord. Han var den første som seilte om Novaja Zemlja, og han oppdaget øya «Ensomheten» som ligger i det vest-sibirske hav øst for Novaja Zemlja. I 1898 var han islos for fyrst Albert av Monaco. Han samlet vitenskapelige data på oppdrag fra Karl Pettersen, Tromsø museum og fikk sine iakttagelser publisert i Kungliga Vetenskapsakademiens Handlingar. For dette mottok han vitenskapsakademiets medalje i sølv (1869) og gull (1870). 

Han omkom på en tur i åpen båt fra hjemstedet i Balsfjord til Tromsø høsten 1901.

Den tredje av de fire store er Hans Christian Johannessen, han var født i 1846 og døde i 1920. Han var bror av Edvard Holm Johannesen. Han var skipper på «Lena», et av to følgeskip, under Nordenskjølds gjennomseiling av Nordøstpassasjen med «Vega» i 1878. I 1901 solgte han «Gjøa» til Roald Amundsen, ei skute Hans Christian hadde fangstet med i 18 år. «Gjøa» ble som kjent skuta som brakte Roald Amundsen og hans menn gjennom Nord-Vestpassasjen. Han var konsulent for Nansen under planlegginga av «Fram» ekspedisjonen. Nansen ville, som vi skal se, ha han som skipper på «Fram», og Amundsen ønsket han med på «Maud» ferden. Hans Christian avslo Amundsens tilbud av helsemessige grunner.

Tromsø museum - Institusjonalisering av polarforskninga.

Nå til Tromsø Museum. Det er den første forskningsinstitusjonen som ble etablert i Tromsø, bl.a. drive forskning i Arktis. 

Tromsø museum ble oppretta i 1872, og feira 150-årsjubileum som falt sammen med 50-årsdagen for UiT, som starta undervisning i 1972. Geolog Karl Pettersen (1826-1890) var viktig som en av grunnleggerne og som leder de første årene. Museet skulle være et museum for hele stiftet (hele Nord-Norge), men også ha ansvar for de arktiske regionene. Karl Pettersen organiserte et fast opplegg for å få ishavsskipperne til å ta vitenskapelige observasjoner på sine ferder og samle inn både bergprøver, naturhistorisk materiale og kulturminner.  Han samarbeidet også med den norske meteorologen og oseonografen Henrik Mohn (1835-1916), og den tyske polarforskeren og geografen August Heinrich Petermann, (1822 - 1878). Sammen med Mohn utarbeidet Karl Pettersen meteorologiske journaler som ishavsskipperne skulle fylle ut, og utstyrte dem med moderne måleinstrumenter. Alle spørsmål om bruk av instrumentene og føring av journalene ble nøye gjennomgått på forhånd.   Peterman trykket bl.a. mange kart fra Arktis i sitt tidskrift Petermanns Geographische Mitteilungen, basert på observasjoner gjort av nordnorske ishavsskippere. Og han var full av lovord når det gjaldt de norske ishavsskipperne. I Petermann Mittheilungen i 1870 ble de norske ferdene ved Novaya Zemlja og i Karahavet gjennomgått. På hele fem sider kommenterte den tyske geografen fartøyenes fortreffelighet og nordmennenes suksess i det nordvestlige Sibirhavet.  

Amundsen, Nansen og Tromsø

Tromsø har også sterk tilknytning til polargigantene Amundsen og Nansen. Begge benytta seg som vi har sett av ishavskompetansen i Tromsø. Under forberedelsene til Fram-ekspedisjonen, fra 1893-1896, rådførte Nansen seg med Hans Christian Johannesen om strømforholdene i Polhavet. Johannesen hadde helt fra 1870-åra ment at det gikk en havstrøm fra øst mot vest over Polhavet, basert på egne erfaringer og kunnskap. Den teorien lo de fleste av datidens eksperter av, unntaket var Nansen. Denne hypotesen var selve grunnlaget for hele Fram-ekspedisjonen, og Nansen fikk støtte hos ishavskipperen. «Jeg behøver vel neppe sige Dem, at jeg gir mer for Deres mangeårige erfaring og for Deres udtalelser end for alle disse gamle stabeister mening til sammen: ------« skriver Nansen i et brev til Johannesen. (Hovedoppgave Sven)

Nansen måtte nøye seg med en tromsøværing om bord, Bernt Bentsen, 33 år, som kom med i Tromsø på svært kort varsel. Men helst ville han ha hatt Hans Christian Johannesen med, og da som skipper : « … jeg føle meg overbevist om at Fram vanskelig kunde ha kommet i bedre hænder end Deres …» (Hovedoppgave Sven Johannesen).

Amundsen kjøpte som sagt sitt første ekspedisjonsfartøy Jøa av Hans Christian Johannesen og hentet en av sine viktigste menn i Tromsø. Helmer Hansen var født i 1870 på Bjørnskinn i Vesterålen, men bosatt mesteparten av sitt liv i Tromsø. Han deltok på Amundsens ferd gjennom Nordvestpassasjen, var med på erobringa av Sørpolen i 1911, og var kaptein på Maud, på Amundsens Maud-ekspedisjon fra 1918-1925. Han mønstra av i 1920 etter en konflikt med Amundsen.

Tromsø var i begivenhetenes sentrum da Amundsen forsvant med Latham i 1928, hvor hele verdenspressen var her. Det samme skjedde også i andre polarhistoriske sammenhenger, for eksempel da levningene etter Andreekspedisjonen kom med fangstskuta «Bratvaag» til Tromsø i 1930. Skjelettene etter ekspedisjonsmedlemmene samt deres verktøy og dagbøker, ble funnet i 1930 på Kvitøya nordøst for Svalbard av fangstmennene om bord i «Bratvaag». Da ble historien kjent i all sin tragiske detaljrikdom. Igjen strømmet journalistene til Tromsø.

34 år tidligere, lørdag den 22 august 1896, var over tre hundre mennesker samla til fest i arbeiderforeningens lokaler i Tromsø, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Dagen før hadde Nansen og Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord og 101 grader østlig bredde i et forsøk på å nå Nordpolen. Den genialt enkle, men ukonvensjonelle ide, ja i ifølge datidas eksperter vanvittige ide, å la seg frakte med isen tvers over Polhavet, hadde vist seg å være realiserbar - uten tap av menneskeliv.  Det var all grunn til å feste - og festen i stort format starta altså i Tromsø.

Det ble snart til noe mer enn en varm velkomst for Fram-mennene. Det ble en fest for nordmenn og Norge. Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt.  Framekspedisjonen ble et samlingsmerke som hele nasjonen kunne flokkes om og identifisere seg med. Samtidig ble ekspedisjonen tolka som et uttrykk for norske  egenskaper og dyder.  

Nansen takka for mottakelsen, men sørget også i en av sine taler å framheve ishavsfarene fra Tromsø som hadde vist vei, og hvis årlige kamp i ishavet var vel så dristig og rosverdige som hans egen ekspedisjon. I likhet med ordføreren trakk Nansen de historiske linjene og satte deres innsats inn i en nasjonal sammenheng. "De er idrætsmænd disse folk, og deres ferd er en Vikingeferd Aar etter Aar" (Tromsø Stiftstidende 27. aug 1896). 

Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.

Fase 2: 1918-1968/72

Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet 1920-1928.

Det skulle gå 50 år fra Tromsø museum ble etablert før de to neste vitenskapelige institusjonene med ansvar for Arktis, ble oppretta i Tromsø ; Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet.

I 1915 fikk Olaf Devik, tidligere assistent til Vilhelm Bjerknes, ei bevilgning for å starte forberedende arbeider til opprettelse av et værvarslingssystem for de nordlige landsdeler. Året etter, i 1916, fikk planene om et geofysisk institutt i Tromsø prinsipiell støtte, og Selskapet for Geofysisk institutt i Tromsø ble opprettet i 1917. Etter en pengeinnsamling i Tromsø til etablering av et bygg for å huse instituttet, stod «Geofysen» ferdig og ble tatt i bruk i desember 1918. I februar 1920 startet stormvarslingstjenesten for Nord-Norge opp.

«Geofysen» huset de første årene både stormvarslingstjenesten og registrering av jordmagnetisme d.v.s nordlysforskning . I 1927 ble det vedtatt at vær og nordlys skulle skille lag, og institusjonen fikk det navnet den har i dag, Vervarslinga for Nord-Norge. Målinger av magnetfelt og nordlysforskning ble lagt til det nybygde Nordlysobservatoriet i Tromsø, (Tromsø geofysiske observatorium) som stod ferdig i 1928.

Dagens bygg som huser Vervarslinga i Nord-Norge stod oppført i 1960 og det nyeste bygget for Nordlysobservatoriet i 1972. (vis bilder)

Fase 3: 1968/72 - 2022

UiT 1968/72

Universitetet i Tromsø hadde et program om å styrke forskning i regionen og i nordområdene, og å bidra til kvalifisert arbeidskraft, både i skoleverk, off. administrasjon og forskning i Nord-Norge. De to øvrige vitenskapelige institusjonene i Tromsø, Tromsø museum og Nordlysobservatoriet, ble inkorporert i universitetet da det kom i gang. UiT bidro med en rekke andre fag som også hadde Arktisk som forskningsfelt, fra naturvitenskap til humaniora og samfunnsvitenskap. Fagbredden ble utvidet formidabelt og var et kjempeløft for polarforskning, arktisk forskning og nordområdeforskning. Av statusgjennomgangen nedenfor vil vi se at UiT har en dominerende rolle innafor alle disse feltene. Fra da av ble Tromsø for alvor en arktisk hovedstad i forskningssammenheng.

Flyttinga av NP til Tromsø 1993

Torbjørn Berntsen var som stortingsrepresentant fra Oslo, en innbitt motstander av at Norsk Polarinstitutt  skulle flyttes ut av hovedstaden. Som miljøvernminister med ansvar for institusjonen, skifta han standpunkt. Det skjedde, ifølge han selv, da han forstod at hans ønske om et krafttak for norsk polarforskning kun kunne gjøres ved å koble distriktspolitikk og forskningspolitikk. Det var den gang langt lettere å skaffe politisk støtte til å bygge et nytt og moderne polarinstitutt i periferien, d.v.s.  i Tromsø, enn på Vippetangen i Oslo. 

Dette dreide seg derfor ikke minst om investeringer og penger. 

Flyttinga impliserte også at det skulle reises et opplevelses- og formidlingssenter for arktisk forskning, Polaria. Ja, flyttinga av Norsk Polarinstitutt gjorde at Tromsø fikk en turistattraksjon på kjøpet. 

Men det lett dokumenterbare antall stillinger og bygningsmassen er likevel ikke det mest interessante i denne sammenheng. Sammenligna med 50- åringen i Breivika: UiT -Norges arktiske universitet, er Norsk Polarinstitutt en mygg om en snakker om investeringer i bygningsmasse og personell. Men NPs symbolske betydningen trenger ikke å være noe mindre for byen Tromsø. Universiteter finnes nå i så mange byer, men Norge har bare ett polarinstitutt med et nasjonalt ansvar. Norsk polarinstitutt er heller ikke bare et forskningsinstitutt, men et forvaltningsorgan. Her legges mange av premissene for norsk politikk både i Arktisk og Antarktis. NP sitter på sitt fagfelt mye nærmere den politiske makt enn andre forskningsinstitusjoner.  

Ei viktig forutsetning for at det overhodet ble aktuelt å flytte NP til Tromsø var at UiT var etablert 25 år tidligere, og hvor en også drev arktisk forskning. Det var da også her saka ble reist da en ble klar over planene om et nybygg i Oslogryta.  Amundsens-senteret med geologen Tore Vorren i ledelsen og universitetsrektor Ole Mjøs mobiliserte lokal- og regionalpolitisk støtte.  Målet var å styrke arktisk/polarforskning og å gjøre Tromsø til det desiderte nasjonale senteret for denne forskningsaktiviteten.  

Men det viktigste: Skulle en først flytte, var logikken at en måtte flytte dit der var et levende forskningsmiljø på feltet. Og i Nord-Norge var Tromsø på den tid uten konkurrenter. På samme måte som i 1968 da universitetet ble reist, stod en samla landsdel bak kravet om flytting av NP. Det er grunn til reise spørsmål om det kunne hadde skjedd i dag.

Men når det gjelder Tromsø som polarforskningssenter, har snøballen fortsatt å rulle og vokse i kram snø, - og rett i fanget på Tromsø by vil vel noen onde tunger si. Bildet halter om en tror dette betyr at dette har kommet gratis. Det har selvfølgelig krevd hardt arbeid, fra forskerne, forskningsinstitusjonene, og fra politikere, lokalt og regionalt. Vi skal heller ikke glemme nasjonale politiske strateger som har ønsket å ta hele landet i bruk.

Flyttinga fikk en selvforsterkende effekt og har ført til at Tromsø har blitt et kraftsenter i norsk arktisk og antarktisforskning.  Uten flyttinga av NP hadde en neppe kunnet etablere noe ”Framsenter”. Fram-Nordområdesenter for klima- og miljøforskning er en paraplyorganisasjon som omfatter et 21samarbeidende institusjoner i og utenfor Tromsø, også UiT. Framsenteret i Sør-byen rommer NP, og er også arbeidsplassen til nær 500 ansatte fra 14 institusjoner og sekretariater.

Det var derfor heller ingen tilfeldighet at da utenriksminister Gahr Støre lanserte nordområdestrategien i 2005, hvor forskning var omdreiningspunktet eller navet, så skjedde det i Tromsø, i storstua til UiT, i auditorium 1. Hvor han har holdt flere slike programtaler i årene etter, senest som statsminister. Det er all grunn til å spørre om det hadde skjedd uten at det nasjonale tyngdepunktet for polar- og arktisk forskning nå befinner seg i Tromsø.

Nordområdesatsninga ble det neste krafttaket for forskning, noe ikke minst forskningsmiljøene i Tromsø nøt godt av. Og universitetsrektor, Jarle Årbakke, og direktøren for NP, Jan Gunnar Winter, fikk fremtredende roller i nordområdeutvalget. Og igjen kan vi snakke om symbolmakt for Tromsø by. Hvor mange medieoppslag så vi ikke med Jan Gunnar Winter eller Jarle Aarbakke i årene etter 2005, gjerne ute på kaia, med Ishavskatedralen og brua i bakgrunnen. Ingen kunne være i tvil om at det var i Tromsø forskninga om nordområdene foregikk, - enten det nå gjaldt minkende havis, eller miljøproblem knytta til klimaendringene, eller for den saks skyld samfunnsforhold og historie i nordområdene. 

Det siste eksemplet på denne – mye får mer-effekten, er Senter for hav og Arktis. Bevilgninga kom i 2017. Senteret skal innhente, analysere og kommunisere forskningsresultater, nasjonalt og internasjonalt, med tanke på bærekraftig næringsutvikling knyttet til hav i arktiske strøk.

Det er liten tvil om at NP-flyttinga bidro til å flytte fokus over mot Arktis og polarstrøkene, også for de øvrige forskningsmiljøene i byen. UiT var i utgangspunktet et forsøk på å heve en hel landsdel ved å bygge et universitet her, utdanne lektorer og leger, etter hvert jurister og ingeniører.  Forskningsfokus var landsdelen, i noen grad Nordkalotten og Svalbard. Men det ble ikke snakket så mye om Arktis, heller ikke det sirkumpolare og ikke om Antarktis. Nå bor vi plutselig i Arktis.  Og UiT har skiftet navn til UiT – Norges arktiske universitet. Det må vel også bety at en mener at institusjonen har et nasjonal arktisk ansvar, slik NP har det.  

Flyttinga av Norsk polarinstitutt bidro ikke bare til at Tromsø ble et nasjonalt senter for polarforskning og polarpolitikk.  Men Tromsø har i økende grad også blitt en internasjonal møteplass for forskning og politikk, også her har NP bidratt.

Et uttrykk for internasjonaliseringa av forskningsmiljøet i Tromsø er konferansen Arctic Frontiers som hvert år fyller byens hoteller og restauranter og Arctic Science Summit Week. Et annet kraftfullt uttrykk for internasjonaliseringa er at Arktisk råds sekretariat ble lokalisert her, og ikke i en eller annen hovedstad. Det er vel tvilsomt om noen av disse institusjonene hadde ligget i denne byen realitet uten bredden og styrken til forskningsmiljøene i Breivika og ved Fram-senteret. 

Den posisjon Tromsø har fått, har gjort at utenlandske politikere og diplomater med interesse for polarområdene må legge kursen om Tromsø. Hadde NP blitt liggende i Oslo hadde trolig disse gjestene trolig flydd rett til Longyearbyen, kanskje med en kort mellomlanding på Langnes. 

For første gang siden Amundsen fikk bygd polarskuta Maud, har Norge fått et spesialbygd forskningsskip beregna på polarstrøkene.  Skipet er eid av NP, det skal driftes av Havforskningsinstituttet, og den største brukeren er UiT.  Det er også etablert et gedigent nasjonalt forskningsprogram, Arven etter Nansen, (2018-2023) med en totalramme på nesten 800 mill kr ledet av UiT, Norges arktiske universitet, og med en rekke samarbeidene institusjoner. Foruten UiT, er Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt, Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetssenteret på Svalbard, Nansensenteret (NERSC) og Akvaplan-Niva deltakere i prosjektet.

Hjemmehavnen for Kronprins Haakon er Tromsø. Og de som er opptatt av symboler, og symbolsk makt, - bak på hekken står det: Tromsø. Et sterkere symbolsk uttrykk for Tromsøs posisjon i norsk polar- og arktisk forskning finnes knapt.

Hva kommer så ut av investeringene av forskningsresultater? 

Tromsø er i dag den desidert ledende polarforsknings-byen i Norge. Det kan vi se uansett om vi tar utgangspunkt i publikasjoner eller antall årsverk, enten om vi snakker om nordområdene eller i snevrer det inn til polarforskning eller bare arktisk forskning. Det er laga en undersøkelse om vitenskapelige publikasjoner innafor arktisk forskning i Tromsø som viser dette nokså klart. 

Publisering

Dette er en oversikt over publisering i tidskrifter når det gjelder arktisk forskning i Norge. I denne undersøkelsen er polarsirkelen brukt som avgrensning av Arktis. Mellom 40 og 50% av all publisering foregår i Tromsø. Når det gjelder siteringer ,ligger også Tromsømiljøene godt an. 

Årsverk Nordområdeforskning

Tromsømiljøenes, men særlig UiTs dominerende rolle viser seg også om vi tar utgangspunkt i antall årsverk. Figuren gjelder Nordområdeforskning, men det samme gjelder polarforskning.

Konklusjon

På de 150 år etter at Tromsø Museum ble etablert i 1872, har Tromsø åttedoblet sitt innbyggertall til litt i underkant av 78 000 (77 731 i 2. kvartal 2022). Av disse er ca. 4 400 ansatte ved de to forskningsinstitusjonene UiT og Fram-senteret. Inkluderer vi antall ansatte ved UNN (i Tromsø), som også er en tung forskningsinstitusjon, er nesten 10 000 ansatt ved de tre institusjonene. Legger vi så til antall studenter i Tromsø (ca. 11 600) utgjør disse tre forskningsinstitusjonene over 1/4 av byens befolkning. Avgrenser vi oss til kommunens yrkesbefolkning, jeg har da regna de mellom 20- og 70 år, så utgjør studenter, UiT- og UNN -ansatte og ansatte ved Fram-senteret ca. 40 % av byens innbyggere i yrkesaktiv alder. Tromsø lever m.a.o. ikke lenger av ishavsfangst, fiskeri, handel og handverk, men for det meste av studenter, forskere, leger, sykepleiere, hjelpepleiere, lærere, konsulenter og noen advokater for å si det litt tabloid. Men handelsnæringa holder stand.

For Tromsø som forsknings-by var det store vendepunktet med etableringa av UiT i 1968, og utflyttinga av Norsk Polarinstitutt vedtatt den 9. juni 1993. Og forskning i Nordområdene, om Arktis og polarområdene utgjør en vesentlig del av forskninga som drives ved disse institusjonene.  Det er ikke en ishavsfangst, men forskning som er i dag er merkevaren for Tromsø. Denne utviklinga har vært en sammenhengende suksesshistorie.

 Det har selvfølgelig kommet Tromsø by til gode. Tenk dere Breivika uten universitet og universitetssykehus, tenk dere Sør-byen uten det praktbygget som huser Framsenteret. Disse institusjonene er fylt med studenter, forskere og administrativt personale;  gode skattebetalere, og som fyller konsertlokalene, pubene og handlesentrene og bidrar til en kulturelt og sosialt mer levende by. Og ikke minst: hva har ikke den årelange byggeaktiviteten generert av økonomisk vekst.   

Norsk forskning og politikk i Antarktis. Behov for en tenkepause

Publisert i Nordlys (Nordnorsk debatt) og Khrono febr 2023

Einar-Arne Drivenes, professor emeritus i historie, UiT og redaktør av Norsk Polarhistorie.

Robert Marc Friedman, professor emeritus i vitenskapshistorie, UiO, med mange publikasjoner om polarvitenskap.

Norsk Polarinstitutt får trolig klarsignal til å investere 2-3 milliarder kroner til oppgradering av forskningsstasjonen Troll i Antarktis. En topptung politikerdelegasjon, byråkrater, mediefolk og noen forskere, til sammen 25 personer, har i disse dager vært i Antarktis for å velge endelig utbyggingsprosjekt. Vi håper delegasjonen tenker seg godt om. Er norsk polarforskning tjent med at det brukes opp til 3 milliarder på en helårs forskningsstasjon i Antarktis?

Vi tviler ikke på at Troll er i dårlig forfatning. Vi tviler heller ikke på at Antarktis er et viktig område å studere. Det kan en lese i St.meld 32 (2014-2015), «Norske interesser og politikk i Antarktis», hvor det listes opp en rekke felt fra klima til livet i havet. Vår tvil er knytta til om milliardinvesteringen for å bygge en ny Trollstasjon er den beste måten å anvende knappe forskningsressurser på. Det dreier seg om en fasilitet som skal romme ca. 25 forskere, med andre ord en investering på mellom 80 og 120 millioner pr forsker. Det koster også flesk å drifte en slik stasjon. Slik vi forstår årets statsbudsjett, er driftsutgiftene til dagens Troll, infrastruktur og logistikk i Antarktis i 2021 på ca 100 millioner, over ¼ av NPs driftsbudsjett.  Av dette går bare 6 % til forskning. Driftsutgiftene og utnyttelsesgraden av den nye Troll er det stor usikkerhet om. Utnyttelsesgraden har ikke vært imponerende god ved nåværende Troll. Ei økning i forskningsbevilgninger må trolig til for at utnyttelsen skal bli god nok. Vi har heller ikke funnet noe anslag om hva døgnprisen kan bli for en forsker på den nye stasjonen. 

Hvor mange vitenskapelige artikler, og hvor mange plasser Norge rykker fram på rangeringslista over publiserte vitenskapelige artikler om Antarktis, er høyst usikkert. Det eneste helt sikre er at investeringsutgiftene og driftsutgiftene til faste installasjoner i Antarktis mangedobles. 

Hva som er Norges forpliktelser i Antarktis knytta til traktat og konvensjoner, hva det skal koste, og hva det innebærer for norsk polarforskning i sør og i nord, må nå diskuteres. 

Et interessant eksempel på en slik prioriteringsdebatt hadde vi 1950-åra. Det gjaldt  den norsk deltakelsen i Det internasjonale Geofysiske År (IGY) (1957/58). Forskningsinteresser måtte vike for utenrikspolitiske hensyn etter påtrykk fra USA, da det norske bidraget til IGY ble planlagt. Både Norsk Polarinstitutt (NP) og den nasjonale IGY-komiteen var av økonomiske grunner imot ekspedisjoner som forutsatte store grunnlagsinvesteringer, og mente en måtte prioritere Svalbard og Arktis. Resten av historia kan en lese i Norsk Polarhistorie (bd. 2 s. 372 ff).  Denne delen av den polare forskningshistoria er ikke tatt med i det ellers grundige kapitlet om norsk polarhistorie i stortingsmeldinga. Da Antarktistraktaten etter 30 år skulle fornyes, hadde NP skifta posisjon. De ivret nå for å sende overvintringsekspedisjoner til Antarktis, slik at Norge skulle stå bedre politisk rustet ved utgangen av traktatperioden. Det at Norge måtte markere sitt nærvær, var også helt åpenbart da Trollstasjonen ble etablert først på 2000-tallet.

Milliardinvesteringen i Trollstasjonen dreier seg om norsk polarpolitikk, vel så mye som forskning. Norge er en av syv stater som krever suverenitet over områder i Antarktis. I årene 1957-58 gjennomførte 12 land, inkludert de syv landene som har fremmet suverenitetskrav, vitenskapelige undersøkelser i forbindelse med Det internasjonale Geofysiske År (IGY). Dette samarbeidet la grunnlaget for forhandlinger om Antarktistraktaten (1959), hvor Norge og de seks andre land som hevder suverenitetskrav, la sine krav «på is», men oppgav dem ikke. Som det står i første setning i St.meld 32: «Norsk antarktiskpolitikk har vore tufta på å halde fast ved norske suverenitetskrav …». I meldinga legges det heller ikke skjul på sammenhengen mellom politikk og forskning. Forskning er «ein pilar» i norsk tilstedeværelse i Antarktis og skal «byggje opp under norsk posisjon, forvalting og næringsverksemd i området».

Men begrunnelsen for milliardinvesteringen, som nå formidles gjennom NRKs deltaker i studieturen til Trollstasjonen og på NPs nettsider, er norsk klima- og miljøforskning. På NPs nettsider hevder direktør Misund at «Forskningsstasjonen i Dronning Maud Land spiller en viktig rolle i å forstå og finne svar på hvordan klimaendringene påvirker hele kloden». Hva det norske bidraget til denne forskninga etter to tiår med Troll har vært, er svært uklart. Om framtida spår Misund: «Å bygge en ny stasjon på Troll, er en investering som vil komme oss nordmenn og hele verdenssamfunnet til gode». Man får inntrykk av at uten Norges innsats, kommer viktig antarktisk klimaforskning til å lide sterkt. NRKs mann i Antarktis fant tydeligvis ingen grunn til å stille noen oppfølgende og kritiske spørsmål. Nå er det heldigvis ikke slik. Nærmere 50 land er medlemmer i Den internasjonale komiteen for antarktisforskning (SCAR). Nesten 20 av disse landene har enten egne program for antarktisforskning, forskningsstasjoner eller logistiske ressurser knytta til forskninga. Alt skulle altså ligge til rette for internasjonalt samarbeid ikke minst om kostbare faste forskningsstasjoner. Til tross for at det i stortingsmeldinga legges stor vekt på internasjonalt forskningssamarbeid, kan vi ikke se at det tas til orde for samarbeid når det gjelder det mest kostbare av alt, etablering og bygging av faste forskningsstasjoner.

Forklaringa på at Norge ikke arbeider for ei slik løsning, er politisk. Det er nemlig viktig med en egen permanent norsk stasjon på det territoriet vi hevder suverenitet over, Dronning Maud land. Forskningsmessig er det vanskelig å finne andre fornuftige grunner til en slik alenegang med hensyn til store og svært kostbare stasjoner.

Internasjonal vitenskap og en felles innsasts må til for å redde verdens klima og miljø, det gjelder også Antarktis. I den sammenheng trenger også norsk forskning et krafttak, ikke minst til forskerutdanning, satsing på natur- og realfag og økt rekruttering. Men norske forskningsinstitusjoner, ikke minst universitetene, har nå fått beskjed om at en går strammere tider i møte. Det skal spares på alle bauer og kanter. Det er også vanskelig å tenke seg at ei slik gigantinvestering i Antarktis ikke vil ha konsekvenser for norsk forskning generelt og spesielt for forskninga i Arktis og for norsk tilstedeværelse i nordlige farvann, som norske myndigheter i disse tider er særlig opptatt av. 

Det kreves derfor en ekstra runde i tenkeboksen før en foretar milliardinvesteringer i infrastruktur. Og den norske pengebingen av midler, heller ikke til polarforskning, er ikke uutømmelig. Vi mener at en kan få flere norske vitenskapelige artikler om Antarktis på en langt billigere måte.  

Og Norges innflytelse rundt forhandlingsbordene vedrørende forskningsamarbeidet, Norges posisjon som «kravnasjon» i Antarktis eller Norges status som polarnasjon, trenger vel ikke milliardinvesteringer i faste installasjoner?

 

Hva skjedde i Nord-Norge? Seminar i anledning 90-årsdagen for Ottar Brox

                                        

                                              

                                                                           

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie 

Dette er en bearbeidd versjon av mitt innlegg i anledning Ottar Brox 90-årsdag, markeringsseminar ved UiT 14 okt 2022, senere trykt i boka: Venstrepopulisme? Ja ! (2023)

Den 30. august 2022 rundet Ottar Brox 90 år. Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske universitet feiret han vel en måned seinere med et seminar en hel dag til ende. Og det skulle bare mangle at det ikke skjedde i Tromsø, byen hvor samfunnsforskeren og debattanten starta sin karriere. Det begynte på Tromsø museum, hvor han først på 1960-tallet fikk anledning til forskning og feltarbeid, som la grunnlaget for hans legendariske bok Hva skjer i Nord-Norge (1966). Ingen Nord-Norgebok har fått et slikt gjennomslag, det er vel bare Eivind Berggravs Spenningens land, bestselgeren fra 1937, som kommer i nærheten. Boka var en viktig grunn til at Ottar Brox etter hvert ble professor ved landsdelens første universitet, plassert i Tromsø, i oppstartsåret 1972. Og det var fra Troms han ble valgt inn på Stortinget i 1973. 

Da boka «Hva skjer i Nord-Norge» kom ut i 1966, var jeg gymnasiast i Alta. Noen bisetninger i boka om filé-jenters levekår og kjærlighetsliv i Hammerfest, fikk Finnmark Dagblad og VG til å bruke de store bokstavene, til å gå i svart så å si, noe som pirret gymnasiastens nysgjerrighet. Det var første gang jeg hørte om Ottar Brox. 

Jula 1970, før jeg skulle starte med «samfunnskunnskap grunnfag» ved Universitetet i Bergen, leste jeg boka, og forsto at den handlet om så mye mer. Det ble en stor leseropplevelse, og en faglig «åpenbaring», for å holde meg til bibelspråket. 

Da Ottar brøt opp fra Bergen for å bli professor ved Universitetet i Tromsø i 1972, fulgte ei gruppe unge broxianere, meg selv inkludert, snart etter; for i likhet med Brox å skape ny kunnskap om det lovede land: nordnorsk kultur, samfunn og økonomi, og for å skrive landsdelens historie. Noen ble noen år, men mange av oss fikk et helt yrkesliv i Tromsø, de fleste ved UiT. De unge broxianerne talte personer som Ragnar Nilsen, Nils Aarsæther, Anna Margrete Flåm, Ragnhild Høgseth, Knut Heen, Jan Einar Reiersen, Hans Pedersen, Reidun Kismul, Terje Edvardsen, Ruth Brudvik og flere. I denne sammenhengen kan en kanskje kalle Ottar Brox for samfunnsvitenskapenes Moses.

Hva var det som var så nytt med Hva skjer i Nord-Norge?

Det viktigste er kanskje at forfatteren underminerte selve rasjonalet bak myndighetenes Nord-Norge-politikk, slik historikeren, Hallvard Tjelmeland, har formulert det. 

«Der styresmaktene såg tungdrivne bruk og små båtar som ikkje høvde i strukturrasjonaliseringas og industribyggingas tid, såg Brox folk som levde det gode liv med heilt rasjonelle nytte/kost-kalkylar». 

Kombinasjonsnæringer, var ikke bakstreversk, men uttrykk for fornuftige valg, ifølge Brox. Bygdefolk var ikke særinger som satt fast i et slags kulturelt klister, som hindra for eksempel teknologiske endringer, men moderniseringa måtte tilpasses den virkelighet det enkelte kysthushold levde i. Poenget var ikke nordnorsk egenart, men nordnorsk tilpasningsevne og rasjonalitet i kontrast til myndighetenes og politikernes ufornuft og myter om nordnorske lokalsamfunn. 

I bokverket Nordnorsk kulturhistorie heter det om virkningene av Ottars bok at han i  arbeidet med å befri bygdefolket fra merkelappene latskap og tradisjonalisme, etablerte Nord-Norge som distriktspolitisk tema. Nord-Norge ble ikke lenger bare «et problem» diskutert av eksperter utenfra. En kan godt si at han henta Nord-Norge debatten hjem.

For egen del og for mange andre historikere representerte også boka en ny måte å studere lokalsamfunnenes økonomiske historie på. Den fikk oss blant annet til å lese sosialantropologen Fredrik Barth og den russiske økonomen og sosiologen, Alexander Chayanov, og hans teorier og studier av den russiske bondeøkonomien. 

Men Ottar Brox´s Nord-Norgestudier handler ikke bare om «hva som skjer», men også om hva som hadde skjedd. Et klart eksempel på det er hans neste Nord-Norgebok, utgitt i 1984, «Nord-Norge: fra allmenning til koloni». Nå var han historiker. Boka er da også klassifisert både som historie og samfunnsfag, og finnes i historiehyllene, så vel som i hyllene for samfunnsvitenskap i 3. etasje på Universitetsbiblioteket i Tromsø. 

Brox har alltid vært bevisst på at nåtid må sees og forstås også historisk. Han bærer jo på en farsarv i så måte. En av de viktigste og mest solide bygdebøker vi som ferske hovedfagsstudenter i Tromsø måtte forholde oss til da vi starta med prosjektet «å skrive landsdelens historie» i 1972, var Arthur Brox Berg og Torsken bygdebok, utgitt i 1966. Nordnorsk historie var jo ikke fullt så «uskrevet» som vi unge entusiastiske historiestudenter hadde trodd. I 2011, 45 år seinere, kom bind 3 av Berg og Torsken bygdebok, som omhandler etterkrigstida. Her har Ottar Brox, etter min mening, skrevet det mest lesverdige kapitlet. 

I så måte er det naturlig, ja, helt selvfølgelig, at Ottar Brox har vakt interesse og kommet i historikernes søkelys. Og det er vel derfor jeg er bedt om å skrive noe om omdanninga av landsdelen, med et kritisk blikk på Brox sitt perspektiv. Selv gjorde jeg et forsøk på en kritisk lesning av hans Nord-Norge tekster for 40 år siden, i festskriftet til hans 50-års dag. Min egen forskning i ettertid viste at jeg nok var litt for «høy og mørk» i 1982, - at Ottar Brox hadde litt mer rett enn jeg da mente, men heldigvis for meg, ikke helt rett !

Hovedtrekkene i den økonomiske og kulturelle endring, eller omdanning av det nordnorske samfunnet på 1900-tallet, er det ikke stor uenighet om. Det er historien om et samfunn dominert av fiskebondetilpassing, organisert i en husholdsøkonomi hvor en var sjølsysselsatt, og hvor mye av husholdets vareproduksjon gikk til eget konsum, særlig gjaldt det jordbruksproduksjonen. Kvinnene var en like viktige aktør som mennene. Bosettinga var av nødvendige grunner spredt, fordi denne økonomien var basert både på jordbruk og fiske.

Men Nord-Norge var også noe mer. På Finnmarkskysten hadde vi ei konsentrert fiskeværbosetning, fra langt tilbake i tid. Så fantes noen få og forholdsvis små byer, dominert av handel, fiskeeksport og en beskjeden industri basert på fisk og jordbruksprodukter. På slutten av 1800-tallet ble det også etablerte en rekke store bergverkssamfunn finansiert av utenlandsk kapital, og med arbeidere både fra landsdelen, og utenfra. Disse samfunnene var i stor grad styrt av markedsøkonomien, dvs. varehandel og lønnsarbeid. 

Husholdsøkonomien og markedsøkonomien var selvfølgelig innvevd i hverandre på ulike måter.  Men la oss for enkelhets skyld si at en ved inngangen til 1900-tallet hadde med disse to økonomiske systemene å gjøre. 

Nord-Norges økonomiske historie er så historien om hvordan husholdsøkonomien, i alle fall i sin tradisjonelle form, nemlig kombinasjonen fiske-jordbruk, forvitrer. I dag befinner den tradisjonelle fiskarbonden seg i solnedgangen. Det betyr ikke at kombinasjonsyrkene eller flersysleriet er ute av historien, men nå er de en integrert del av markedsøkonomi og kapitalisme.

Et utrykk for endringa i styrkeforholdet mellom de to systemene og endringene av den nordnorske økonomien, er at i året 1900 var ca. 70 av 100 nordlendinger sysselsatt i primærnæringene (fiske og jordbruk), mens det i 2001 bare gjaldt 6 av 100. I 1910 bodde 12 av 100 nordlendinger i byer og store industristeder, mens 65 av 100 bodde i tettsteder i 2000.  I 2001 var 70 av 100 nordlendingene sysselsatt i tertiærnæringene (tjenesteytende sektor), mens det bare gjaldt 16 av 100 i 1900. 

Den diskusjonen vi historikere har ført med historikeren Ottar Brox, har mye dreid seg om den relative styrken og forholdet mellom de to systemene, om hvordan offentlig statistikk (NOS) kan brukes i den sammenheng, og hvordan husholdsøkonomien var innvevd i  markedsøkonomien, hvordan dette endra seg over tid, om startpunktet for endringene, de store vendepunktene i utviklinga; og om årsakene bak endringene. Hva betydde for eksempel den statlige moderniseringspolitikken etter krigen, bl.a Nord-Norge planen i 1952, for den nordnorske fiskarbondens fall? Startet fallet da, eller hadde endringene startet lenge før krigen? Hvilken betydning hadde Nygårdsvold-perioden i 1930-åra, og hva hadde krigen å si for utviklinga? Var 1930-åra en konsolideringsperiode for den tradisjonelle husholdsøkonomien, eller bare ei midlertidig oppbremsing av en langsiktig trend? Brox har vektlagt etterkrigstida, men noen av oss andre har ment at endringene starta lenge før. Disse spørsmål drøftet bl.a. historiker Narve Fulsås i en omfattende artikkel i Historisk Tidsskrift i 1987.

Ottar Brox sine evner som formidler, både skriftlig og muntlig er uomtvistelige. Når det gjelder evnen til å finne illustrerende eksempler fra den virkelige liv for å forklare et intrikat teoretisk poeng, er det vanskelig å matche Ottar Brox. Det måtte i så fall være Hamsun; f.eks i dialogen mellom entreprenøren August og bonden Ezra, om markedsøkonomiens og husholdsøkonomiens fordeler og ulemper. Gjennom noen få replikker får Hamsun oss til å begripe hva Chayanovs teorier egentlig handler om. 

Ottar Brox har vært en markant samfunnsdebattant gjennom nesten 60 år, fra fiskeripolitikk og arbeidsinnvandring, til grunnrenteskatt. Det er ikke mange samfunnsspørsmål han ikke har hatt meninger om, og mot til å hevde dem. Så seint som i 2017 kåret Norges Faglitterære Forfatterforening boka Hva skjer i Nord-Norge til Norges beste sakprosabok innafor klassen debatt og samfunn. 

Og det er ingen bok, og ingen samfunnsforsker som på den måten har gjort Nord-Norge til et forskningsfelt og samtidig satt Nord-Norge på kartet - og bidratt til å skape et nytt bilde av landsdelen, - og et nytt selvbilde. Det siste er kan hende hans viktigst bidrag til nordnorsk historie.    

Under Tromsø internasjonale filmfestival 2023 deltok jeg i en samtale i Nordlys-TV om filmen om Ottar Brox:

https://www.nordlys.no/ottar-brox-har-fatt-rett-i-nesten-alt-han-har-sagt/v/5-34-1726428?fbclid=IwAR38et6Z0c_xI_X0DiiCfhjfcIqBXwHX2s-uRrg1As-k0-0gT9O2jXzaBKQ

 

50 år med historisk forskning og undervisning ved UiT

 (Dette innlegget ble holdt under seminaret som markerte historiefagets 50 første år ved UiT, 1-2 desember 2022). 

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie

«I begynnelsen var …..»

Jeg har stjålet tittelen til foredraget fra åpninga av Johannesevangeliet. Der heter det 

«I begynnelsen var ordet ---.»  Ordet er i vår sammenheng innstillinga fra fagutvalget for historie. Fagutvalget fikk sitt mandat fra interimsstyret ved UiT og oppnevnt 23. november 1970, innstillinga forelå 1 år seinere, i november 1971. Fagutvalget skulle også følge oppstarten i Tromsø og ble først nedlagt i 1973, 1 ½ år etter at innstillinga forelå. Da var utvalget skifta ut med ansatte og studenter fra UiT.

            Medlemmene var henta fra historikernes øverste hylle, som Narve Fulsås var inne på, dette var A-laget ved Universitet Oslo (bl.a. Jens Arup Seip og Francis Sejersted), men der var ingen fra historikernes gullrekke i Bergen, ei heller fra Trondhjem. Og kjønnssammensetninga  kan ingen ha tenkt på, kvinneandelen var simpelt hen null, fra start til mål. I innstillinga må en også lete langt etter landsdelens historie, samisk historie eller kvenenes historie, felt som ble sentrale med det samme de første fast ansatte kom på plass. Til tross for at utvalget pekte på den lokalhistoriske interessen i landsdelen, virket det ikke som om A-laget fra Universitet i Oslo forstod at dette var et universitet i Nord-Norge med ansvar for landsdelens historie.

Men på et punkt tok utvalget på alvor at det i Tromsø skulle skapes noe nytt og annerledes. Når det gjaldt koblinga mellom undervisning og forskning, skrev de ei faginnstilling som avvek radikalt fra de som hadde vært skrevet før, og også etter. Kanskje fordi visjonene om et annerledes universitet hadde gitt dem anledning til å realisere noe de i sine lønnkamre hadde drømt om. Hva gjaldt det? 

Jo, de snudde undervisning, og studieplanen, eller hva en kan kalle fagpyramiden, på hodet. Fra begynnelsen av 1960-årene var studieplanene konstruert med en bred og ikke-spesialisert 1ste år, grunnfaget. Man skulle lære litt mer enn en hadde gjort på gymnaset. Kanskje med en mer vitenskapsbasert undervisning på felt hvor foreleserne hadde forskingserfaring i. Kort og godt lese litt mer, fra antikken til i dag, enn en hadde gjort i skolen. Det neste halvåret, mellomfag, skulle være mer et dybdestudium innenfor et eller flere tema. Hovedfaget bød så på en ytterligere spesialisering og forskningstrening gjennom hovedfaget. 

Dette skulle altså snus på hodet i Tromsø. En skulle starte med forskning, utvide i bredden på mellomfag og vende tilbake til forskning på hovedfaget. Alle nybegynnere skulle knyttes til forskningsgrupper og drive forskning i de små med en lærer som veileder, og som var spesialist på feltet. Litt stygt sagt: en skulle tro en skulle utdanne forskere og ikke lektorer.

Det var en drøm, kanskje en vakker drøm, men dog en drøm. Den lot seg ikke gjennomføre med bare 2-3 lærere med mellom 80 og 100 studenter i startfasen. 

Den første utfordringa de nytilsatte måtte ta tak i, var derfor å få på plass ei studieordning som var realiserbar. Det ble et grunnfag som lignet de sørnorske, men med en fordypningsoppgave på mellom 15-20 sider og hvor studentene hadde stor innflytelse på oppgavetema. Den ble vekta til 40 % av samla karakter. 

I tillegg til det, var det fra første stund nødvendig å legge til rette for forskning på landsdelens historie. Det gjaldt både for de ansattes egen del og det var viktig å få inn ny forskningskompetanse når det gjaldt lokal- og regionalhistorie. En opplagt kandidat til det siste var Einar Niemi, nyutdanna lektor i Vadsø. Han var historikerne i Tromsø, også studentene, på jakt etter helt fra Berge Furres tid. I 1975 lyktes det endelig å hente han fra Vadsø. Narve Bjørgo tok også kontakt med Nordisk samisk institutt i Kautokeino for å få gjort noe med samisk historie. 

Så måtte det sikres nye stillinger, her var Bjørgo den store universitetspolitiske strateg. Gjennom en budsjettallianse, noen sier vanhellig, med filosofene sørget han for at historikerne stod først i kakekøen når stillingene ble fordelt, mens samfunnsviterne stod bakerst og skar tenner. 

Så ble det gjort mye for å sikre såkalte støttefunksjoner knytta til bl.a. litteratur og kildesamlinger. I den korte perioden Berge Furre var ansatt, gjorde han en imponerende innsats på dette feltet. De neste som kom, engasjerte seg i prosjekter som samisk kilderegister for eldre tid (Bjørgo), Registreringssentralen for historiske data (Niemi og Benum), Arbeiderbevegelsen arkiv i Nord-Norge (Knut Einar Eriksen og Geir Lundestad). Og den flotte statsarkivbygninga her i Breivika hadde neppe kommet om det ikke hadde vært for John Herstads innsats.

Så til den første generasjon hovedfagstudenter. Nå er det lett å falle for fristelsen å forstørre ens egen generasjons betydning, det er en kjent idrett. Ordstyrer for denne sesjonen, Magnus Andersson, var for få år siden studentaktivist, nå leder han Historisk forening, avd Tromsø, heretter kalt HIFO. Historisk klubb som vi skal komme inn på litt senere, ble på 1990-tallet fusjonert inn i HIFO. Magnus flytta, om ikke helt på egen hånd, et helt studenthus fra Austad-brygga til Mackkvartalet. Det er i dag et kulturhus for studentene med alle moderne konsertfasiliteter. Og det finnes flere slike Magnus-er i generasjonene etter oss pionerer.

Vi hadde den fordel at vi fikk romstere fritt et halvår før Berge Fure var på plass, og nok et halvår til før de neste lærerne installerte seg i Tromsø. Vi var musene som danset på bordet i husbondens fravær. Den situasjonen ble utnytta for det den var verdt og ble attpåtil raust belønna i for eksempel Berge Furres brev til fagutvalget høsten 1972: «Hovudfagsstudentane har gjort imponerande mykje i ein vanskeleg situasjon». «Dei hadde greidd å finna seg kjelder, skaffa seg oversyn over emna sine og starta kollokvium» heter det i den nettopp utkomne Berge Furre biografien.  Det mente han nok, men konklusjonen er nok heller uttrykk for Berge Furres underfundigheter, her heter det: «I det heile er denne gruppa eit godt argument for at lærerar kan ta seg forskningsfri», og han legger til «oftare». 

Det var nok ikke like enkelt å forholde seg til selvbevisste studenter, til tider i overkant «høye og mørke», når de stod på Langnes og viftet med ferdige studieplaner da han ankom. Da kom Berge Furres flegma og klokskap godt med. Vi hadde nok godt av å bli fortalt at nordnorsk historie ikke var så uskrevet som vi hadde ment, og for min egen del at ikke Altas historie fra Komsa-kultur til EEC-kamp kunne bli fortalt i en hovedoppgave, selv med et lokalt perspektiv. Den realitetsorienteringa greide mine veiledere, Berge Furre, Narve Bjørgo og til slutt John Herstad, å gi meg, uten å gjøre meg motløs og trist. 

Hva ble stående? Jeg tror nok at vekta på lokalhistorie i de første årene ikke hadde vært så sterk hadde det ikke vært for at veldig mange av oss som hadde studert ved sørnorske universitet, ville hjem for å skrive landsdelens og lokalsamfunnenes historie. 

Til slutt skal jeg nevne to eksempler på initiativ som ble tatt av første generasjons hovedfagsstudenter i de fjerne dager tidlig på 1972-tallet og som har blitt stående. Historisk klubb og Praktisk pedagogisk seminar. Et tredje kunne godt være nevnt, nemlig lokalhistorieseminarene rundt i landsdelen i samarbeid med lokale historielag som Historisk klubb arrangerte. Det er en tradisjon som i denne formen er gått over i historien, samen med tilsvarende tiltak fra instituttets side. Nå reiser HIFO rundt i landsdelen og holder seminarer på buss og båt, og i ulike lokalsamfunn. Mer om det i morgen.  

I salen sitter han som skrev det første notatet om Historisk klubb, og den første leder, Anders Ole Hauglid. I salen sitter også Børre Lien, medlem i det første styret, i det samme styret satt også Henry Minde. Notatet fikk «sterk tilslutning» het det i styreprotokollen, da det ble presentert på første åpne møte 6/11 1973. Hva var det som skapte slik begeistring?

            Notatet har en meget uttalt grunntanke: den kan best uttrykkes i datida slagord: Tjen folket. Jeg tror faktisk det var det som utløste den unisone og sterke tilslutning. Hvordan skulle det gjøres? Klubben skulle riktig nok være et studentsosialt tiltak, men viktigere: Den skulle være et kontaktpunkt mellom historiemiljøet i Tromsø og landsdelen, og fokus var historielærere og lokalhistorikere. Det første lokalhistorieseminaret ble allerede arrangert høsten 1974 i Nordreisa, hjemplassen til Anders Ole, knapt et år etter at det første møtet i klubben var holdt. Det var to år før instituttet arrangerte sitt første nordnorske lokalhistorieseminar.

Vi er noen lærere som har vært så heldige å fått følge hele den 50-årige historia til historiefaget i Tromsø. Vi har sett det ene kullet av hovedfagstudent, masterstudenter og doktorgradsstudenter komme og gå. For min del har jeg, faglig sett, til tider kjent pusten fra den nye generasjonen i nakken. Det er viktig for et levende faglig miljø at en kjenner denne pusten i nakken, men også at en slipper nye generasjoner fram, ja heier på dem. Jeg får vel slutte der, ellers får jeg nok høre at jeg driver utidig innynding hos ungdommen. 

            Hva ble det så igjen av det sterke fokus på lokalsamfunnenes historie og landsdelens historie, har pendelen svingt for langt i retning av det transnasjonal og internasjonale?  Det internasjonale hadde vi jo med fra første stund fordi vi i vår midte hadde en av landets fremste kjennere av Afrikas historie, Randi Rønning Balsvik, og Geir Lundestad, ekspert på relasjonen USA-Europa. 

Har visjonen om å skrive lokalsamfunnenes historie og landsdelens historie svunnet hen?  De tre store bind om Andre verdenskrig i Nord som nettopp har kommet, men også andre samleverk som Nordnorsk kulturhistorie og Samenes historie tyder ikke på det. Studerer en lista over hovedoppgaver og masteroppgaver er riktignok andelen med lokale/regionale problemstillinger sunket fra ca 70% i det første tiåret til 30 % i de senere årene. Bredden har blitt større tematisk og omfatter langt flere oppgaver med fokus på nasjonale, transnasjonale, internasjonale, fagdidaktiske og teoretiske tema. Men fortsatt omfatter lista over masteroppgaver om Nord-Norge, lokalt og regionalt 1/3 del av alle oppgaver. I siste innlegg i morgen vil Magnus Andersson legge fram nye og interessante funn om vår forskningsprofil, gå ikke glipp av det. Hvorom allting er; vi må aldri miste av synet ambisjonen og visjonen om å skrive landsdelens og lokalsamfunnenes historie. Dersom ikke vi gjør det, hvem skal da gjøre det?

Så over til Kjell Kolbeinsen, han har hjulpet til å skaffe finansiering, via Sparebanken Nord-Norge, hvor han hatt ledende stillinger i en rekke år, og via Trond Mohns midler, til en rekke av våre store bokprosjekter, i noen tilfeller også vært initiativtaker. Men det er ikke i den rollen han har blitt invitert hit i dag, men som hovedfagstudent i 1972. 

            Jeg kjenner bare en her i salen som matcher Kjell i sporten, i å bruke minst tid mellom en god ide og telefonen, og telefonen går som oftest til de øverste delene av maktpyramidene. Han begynte snart å springe rundt på lesesalen og opplyse oss andre at vi ikke kunne bli fullverdige lektorer i Tromsø, her manglet nemlig Praktisk Pedagogisk Seminar. Jeg har bedt han fortelle historien om hvorfor vi slapp å reise til Oslo, Trondhjem eller Bergen for å få jobb i videregående skoler i Finnfjordbotn, Bardufoss, på Kongsbakken, eller for den saks skyld i Longyearbyen. Men før han slipper til, vil jeg lese det verset som ble skrevet om han i sangen på eksamensfesten i 1975, da vi hadde somlet, sa jeg somlet? , jeg mente selvfølgelig samlet oss  til å ta eksamen. Sangen har et vers for hver av de 11 nyslåtte cand. philol-ene   Den går på melodien «Eg heiter Håvard Hedde», forfatterne er Brita Solvang og Magnhild Svenheim (og her er ingen nødrim). For de som lurer - jeg har orientert Kjell om det som nå kommer.

Eg heiter Kjell den smarte, og administrasjon

Det er mi sterke side. Eg brukar telefon.

Og rundt i kring eg fer

og lager seminarar

og leikar millionær.

Alle innleggene er trykt i boka: I spenninga mellom global og regionalhistorie. Historiefaget ved UiT gjennom 50 år. Den finnes også digitalt på lenka nedenfor:

https://septentrio.uit.no/index.php/SCS/issue/view/690?fbclid=IwAR1_QABwxN_1POGrEd4BW7SIo3TKDM0C-bSfWIJOgV4gLZMcQ1eOt_LaYS0

 

 

Velkommen til markering av 50 år med historisk forskning og undervisning ved UiT (1-2 des. 2022)

    Rektor Dag Rune Olsen åpner seminaret    

Velkommen

Einar-Arne Drivens

Professor emeritus

Først i desember 1972, omtrent på denne tid, hadde Berge Furre, den første historiker ved UiT, samla ei gruppe hovedfagsstudenter til forskerseminar. Rundt seminarbordet befant seg også Narve Bjørgo og Edgeir Benum, nyslåtte professorer som skulle tiltre 1. januar 1973 og en ekstern ekspert, professor Stein Tveite.  Vi var spente, både studenter og lærere, dette var første undervisning i historie ved UiT.

Vel et halvt år etter, den 10 september 1973, var rom 316 i Odd Berg bygget, Tromsø sentrum, hvor Institutt for samfunnsfag holdt til, stappfullt av grunnfagsstudenter til langt ut på gangen.  Det var det første orienteringsmøte for historie ved universitetet.  Der ble de ønsket velkommen av professorene Narve Bjørgo, Edgeir Benum og den første stipendiaten på faget, Randi Rønning Balsvik, engasjert som amanuesisvikar. Men Berge Furre var der ikke. Samme kveld var han på valgvake i Stavanger, neste dag var han stortingsmann for SV valgt fra Rogaland.

 

Vårt jubileumsseminar er åpent, og vi hadde i starten en ambisjon om en egen invitasjon til alle som har avlagt hovedfags- eller master eksamen, alle som har avlagt doktorgrader i historie, og alle som hadde vært tilsatt ved instituttet. Det dreier seg om flere hundre, så vi innså ganske snart at å oppspore alle disse ville være en for stor oppgave, selv for en emeritus med god tid. 

 

På vegne av arrangementskomiteen, Magnus Andersson, Stian Bones, Åsne Høgetveit, Christine Smith-Simonsen, meg selv og instituttet ønsker jeg alle hjertelig velkommen. UiT sentralt, fakultetet og instituttet, men ikke minst Historisk forening, avd. Tromsø, har bidratt økonomisk og organisatorisk til at dette kom i stand. 

 

 

Vi har invitert viktige aktører fra pionerårene. Først: Brita Solvang og Åse Johansen, de holdt orden på undervisningskatalogene, og de administrative papirene våre, veiledet og trøstet studenter, ja til tider også oss andre ansatte. 

 

Vi har også invitert alle vitenskapelige tilsatte som var tilknyttet historie før 1975. Tre av dem er her og står i programmet med innlegg, Randi Rønning Balsvik, Knut Einar Eriksen og Einar Niemi. 

 

Noen av støttepersonene på fakultet og ved UiTs nåværende og tidligere ledelse er invitert. Dekan, prodekan og tre tidligere rektorer står på deltakerlista, og den nåværende rektor har dere møtt. Videre står dagens, og to tidligere universitetsdirektører på deltakerlista. Vi har også invitert noen personer som har hatt sin forskerutdanning og/eller har lagt ned en stor innsats i de mange bokprosjekter initiert og drevet av instituttet, men som i dag ikke er tilknyttet oss. Noen av dem står i programmet, Steinar Aas, Åsa Elstad, Rolf Inge Larsen, Alf Ragnar Nielssen og Lena Aarekol. De øvrige er så mange at jeg ikke kan nevne navn. Jeg gjør ett unntak, Håvard Dahl Bratrein, snart 90 år, du får representere denne store gruppa.

 

Så vil dere kanskje se noen pressefolk her. Historikere har jo alltid ønsket å spre det gode budskap, onde tunger hevder at vi er i overkant glad i media. Snakk for deg selv, var kommentaren jeg fikk fra en god venn da jeg nevnte dette.

 

Til slutt mine medstudenter fra de glade 1970-åra, dere står jo mitt hjerte nært. Vi har invitert de gjenlevende av de 11 som utgjorde det første hovedfags-kullet som tok eksamen i 1975, og hvor mange deltok på det første forskerseminaret. Noen av disse har meldt seg på,  

Dagfinn Granlund, Anders Ole Hauglid, Kjellaug Jetne, Kjell Kolbeinsen og Børre Lien.

 

Så sitter det en annen hovedfagstudent anno 1972 i salen, Elisabeth Koren, som også deltok på det første forskerseminaret ute på Strandveien. Ho tok av naturlig grunner ikke eksamen i Tromsø i 1975, ho fulgte sin mann, Berge Furre, sørover. Stortingsvalget fikk også følger for deg. Jeg er glad du tok turen. Og det er vel på tide at vi takker for at du og Berge så raust åpna huset i Flintveien i Kroken for oss hovedfagsstudenter, til tider til langt på natt. 

 

Så noen få ord om programmet. Vi har ønsket at seminaret skulle speile alle faser og alle generasjoner av ansatte historikere ved UiT. Vi har valgt å gjøre det ved å ha fokus på noen av de forskningsfelt som har stått sentralt.  Men det er mange forskningsfelt og prosjekter som ikke har kommet med, for eksempel Ødegårds-prosjektet på 1970-tallet

 

Og vi kunne ha valgt et annet perspektiv, for eksempel fagformidling beregna på allmenheten og utadretta virksomhet. Det gjelder alle bygdebøker, bindsterke by-historier, regionale verk i flere bind, eller oversiktsverk med et transnasjonalt perspektiv, eller folkegruppers historie. Det siste eksempel på slike verk beregna på et allment publikum, er trebindsverket: Andre verdenskrig i nord. 

 

Universitetsbiblioteket har laga ei utstilling av slike verk i inngangspartiet til UB. Da jeg antyda at utstillinga kanskje kunne omfatte også alle monografier skrevet av Tromsøhistorikere, var svaret at UB ikke hadde så mange utstillingsbordbord. I utstillinga finner dere også de fire viktigst bidragene til fagets historie ved UiT, Narve Fulsås si 25-års historie for UiT, Randi Rønning Balsviks artikkel i UiTs 30-års historie, Narve Bjørgos artikkel om oppstarts-årene i festskriftet til Edgeir Benum og Einar Niemis artikkel om de Nordnorske historieseminarene. 

 

Og vi kunne ha vinkla seminaret dit hvor de fleste av våre studenter finner sin livsgjerning, i skoleverket. Det er ikke først og fremst forskere vi utdanner, det er lærere og lektorer. Det gjaldt omtrent halvdelen det første kullet hovedfagsstudenter, og det gjelder de som sitter i salen i dag, og alle kull av studenter.

 

Men nå er det på tide å komme i gang. Ordstyrer for denne sesjonen er Magnus Andersson ,historiker, forsker ved Norce forskningsstiftelse og leder av Historisk forening avd. Tromsø.

 

Ei perle av ei bok

Foto: Helge A. Wold

Publisert i Nordlys (Nordnorsk debatt, nov 2022)

Fotohistorier fra Nord-Norge

Sveinulf Hegstad

Press forlag

 

Einar- Arne Drivenes

Professor emeritus i historie

 

Dette er ei perle av ei bok. Det er formidling av nordnorsk kultur- og kulturhistorie på en måte som vi sjelden ser, kanskje vi aldri har sett før. Det er ei bok prega var respekt for mennesker og kultur, ei velskrevet bok, og ei vakker bok, men det er ingen prangende bok, heller ei stillferdig og lavmælt bok, i så måte kler den forfatteren.  

Sveinulf Hegstad, utdannet historiker, har i over 30 år hatt faglig ansvar for samlinga av ca 300 000 foto ved Norges Arktiske Universitetsmuseum, på folkemunne Tromsø Museum. Han har registrert, tilgjengeliggjort materialet gjennom digitalisering, og stått til tjeneste for publikum, hjulpet redaktører som ikke helt visste hva de var på jakt etter, vært detektiv i arbeidet med å dokumentere foto, på jakt i skuffer og skap etter nye bilder, og i samarbeid med museums fotograf forsøkt å dokumentere det moderne Nord-Norge. Han har formidlet disse fotografiske skattene i alle kanaler, i de senere år også på Fb   - med andre ord, ingen 9-4 jobb. Men skal du vokte skatter, og også vise dem fram, må du stå tidlig opp. 

Boka består av bilde, en kort billedtekst og så en korttekst, ofte forma som små fortellinger. Dette er en krevende sjanger, det vet alle som har forsøkt å formidle fag. Fotoene i boka omfatter det mangfoldige levd liv i nord, i alle livsfaser, fra livets inngang til livets utgang, humor og sorg, tragedie og triumf, arbeid og fritid, fortid og nåtid, riktignok mest fortid. 

Billedtekster skal om det er mulig, dokumentere objektet; tid, og sted, navn og fotograf. I bøker med en løpende tekst skal bildene utfylle teksten, gjøre den levende og nær leseren, eller skape en kontrast som får leseren til å stoppe opp, vekkes eller overraskes. Men det er teksten som danner premissene og står i sentrum, bildene skal ikke forstyrre leserne, eller ta fokus vekk fra teksten, - og selv de mest praktfulle bilder kan ikke kamuflere en dårlig tekst, selv om noen utgivere tror det.

I denne boka har vi å gjøre med er noe ganske annet. Her er det bildet som står i sentrum. Teksten skal utfylle bildet, hjelpe leseren til forstå, gi han eller hun ny kunnskap, sette bildet inn i en kulturell og historisk kontekst, kanskje utfordre leseren, få han eller hun til å se bildet fra en ny og kanskje overraskende vinkel, forsterke leserens opplevelsen, vekke følelsene. For å få dette til, er det ingen ulempe at teksten er velskrevet. 

I innledninga til boka sies det at et foto er et frossent øyeblikk.  Tekstene kan bidra til å skape bevegelse i tid og rom, m.a.o. vise at bildet kan fortelle noe ut over det frosne øyeblikk. I boka har forfatteren mange steder gjort dette i form av korte, fortetta fortellinger. Og ulike bilder fordrer ulike tekster. Lista er m.a.o. lagt høyt.

Ett eksempel er tvillingene Betty og Ågot (s.99), to, tre år gamle, hånd i hånd og med et litt fryktsomt blikk på fotografen. Et emosjonelt bilde for en lettrørt bestefar, tvillingpappa og selv tvilling. Bildet vekker umiddelbart spørsmålet: Hvilken framtid ventet Betty og Ågot, hvordan gikk det? Her har forfatteren valgt to minibiografier som viser hvor vidt forskjellig de kom til å leve sine liv. Ågot ble katolikk, og brodering av kirketekstiler ble hennes livsoppgave, Betty gikk telegrafskolen og arbeidet som telegrafistinne til ho var 80. Samtidig knytter forfatteren disse to skjebnene til samfunnsendringene på 1900-tallet. Ikke verst på 13 linjer.

Et annet eksempel er et foto av en middelaldrende kvinne i sort, tatt i Tromsø i 1897 av fotograf Hedley With (s.137). Ellers har forfatteren ikke hatt andre data å støtte seg til. Teksten til bildet viser hvor viktig kulturhistorisk kompetanse og kunnskap er når en skal hjelpe leseren til å forstå, hvor viktig evnen til å stille de riktige spørsmål er når en skal få leseren med seg, og hvor viktig språket er når en skal formidle. 

Et ansikt fra en annen tid griper deg og skaper undring. Hvem var du? Hvilket liv levde du? ------ Klærne, den lutende kroppen og et slitent ansiktsuttrykk gjør at hun med vårt blikk framstår som veldig gammel, men i realiteten kan hun være i førti- femtiårene. Et hardt arbeidsliv spores i store, senete hender, og gifteringen kan skjule mange fødsler. Alle menneskeliv har fylt en plass i sin samtid, men noen liv har satt et mindre fotavtrykk i historia enn andre. I dette tilfellet har det nok vært et lavmælt liv som her blir forsøkt forklart og satt inn i sin tid. 

Dette er god litteratur, i lite format. 

Men det finnes også bilder i boka som ikke trenger tekst. Et eksempel er forsidebildet,    en forblåst og regnfull 17. mai på Røst tatt på kornet av fotografen, Helge A. Wold. Alle som har bodd nordpå vet hva dette handler om, vi fryser umiddelbart på fingertuppene og blir våte på føttene. Bildet mangler bare en varedeklarasjon: Bør ikke brukes i

kampanjer for å få folk til å flytte nordover.  

 

    I ordspråkene kap 21 vers 30, står det: 

Kostbare skatter og olje finnes der den vise bor, dåren sløser bort alt.

En av de mest kostbare skatter som Norges Arktiske Universitetsmuseum sitter på, er 300 000 foto som dokumenterer kultur, samfunn, historie og levd liv i nord. Jeg tar det som en selvfølge at det er den vise og ikke dåren som vil råde på Tromsø museum nå når Sveinulf Hegstad takker av for å gå over i pensjonistenes rekker.