Einar Niemi - Veiviser i det mangfoldige nord.

Innledninga i festskriftet til Einar Niemi i anledning hans 70-årsdag i 2013.

Forfattere:

Einar-Arne Drivenes                                         

Hallvard Tjelmeland                           

                         

Himmelen er stor over Saltjern, hjembygda til Einar Niemi. Det er ikke mye som stenger for utsikten mot Barentshavets himmelrand og Varangerhalvøyas vidder. Fra skrivestua i barndomshjemmet ser han over mot Ekkerøy, halvøya med sin karakteristiske rygg, Jieko, som stikker ut i fjorden, med fuglefjell og fiskeværsbosetting fra middelalderen. Over fjorden ser han bukta inn mot Grense Jakobselv og langt ute kan han, om værgudene vil, skimte profilen av Fiskerhalvøya og den store nabo i øst, Russland. Bak barndomshjemmet ligger Varangervidda med sine fiskevann, multemyrer og sin spektakulære natur, og utallige kulturminner. Stedsnavnene forteller om den flerkulturelle Nordkalotten; Langsmedvannet, Akslavannet, Kibymyra, Keita, Tanelinjärvi, Mastinjärvi, Riddojávri, Vinikabekken, Nattfjelldalen,  Idjaoaivi, Lovttasvárri og innerst inne, selve juvelen; Komagdalen.

Setter et slikt natur- og kulturlandskap sitt preg på et menneske på et eller annet vis?

En skal ikke ha lest mye av Einar Niemi eller snakket lenge med han før en stryker spørsmålstegnet. I artikkelen Den lykkelige landsbyen ved ishavet skriver han om hjemplassen  Saltjern og i artikkelen Soupanjárga – det glemte bygdesenteret i Deatnu om barndommens sommerparadis i Tana. Stilen er nøktern, ja selv i såpass personlige tekster er han den kildekritiske historiker og den kjølige analytiker. Men underteksten røper et varmt bankende hjerte for hjemtraktene, naturen og kulturen, og ikke minst en dyp respekt for generasjonene som har gått foran.

Når en ser hans samlede produksjon under ett, vil en se at Varanger har vært et sterkt faglig referansepunkt, som han selv sier, “et brennglass”, for nesten alle slags tema han har vært innom; etnisitet, samer, kvener, skolehistorie, kirkehistorie, demografi, fiskeri, politikk, industri. Men det er ingen nærsynt historiker vi har med å gjøre. Hans detaljkunnskaper skygger ikke for utsynet, tvert i mot.  Det er oversikten og utsikten som preger hans virke som historieforsker, han ser Varangerhistoria fra fuglens perspektiv. Det lokale er del av noe langt større; regionalt, nasjonalt, transnasjonal og globalt. Han gjør Varanger til en del av verdens historie og vice versa. Derfor er han en slik eminent faglig veiviser.

Einar Alfred Niemi ble født den 16. september i 1943. Familien er et typisk uttrykk for det flerkulturelle og flerspråklige Finnmark. På farssida var oldeforeldrene født i Finland og flytta til Varanger på 1860-tallet. Mathis og Kaisa Hyvönen slo seg ned Saltjern, Kaisa og Mathis Niemi i nabobygda Høvik.  Fra en tilværelse som bønder i de nord-finske skogene i traktene rundt Tervola og Rovaniemi, ble de nå nødt til å skaffe seg det daglige brød som fiskere, småbrukere og handverkere på strandflatene til det veldige Barentshavet. Morsslekta kommer fra Tana, med både finske og samiske familierøtter, Tapio og Hallonen, og med tilknytning til andre kjente slekter i indre Finnmark som Fors, Gaup, Hirsti og Pavelsen. Faren hadde finsk som morsmål og mora samisk, men hun snakker også flytende finsk. I hjembygda Saltjern var dagligtalen finsk eller kvensk, men som overalt ellers under fornorskningsperioden, var hans foreldre opptatt av at ungene skulle beherske norsk til fingerspissene.

Hans første leveåret var dramatisk. Da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944, bodde familien hos hans besteforeldre i Tana mens faren var anleggsarbeider på den nye Tana bru. Sementen og malinga hadde så vidt tørket da brua ble sprengt og sivilbefolkninga ble jaget på flukt. De kom seg  til fjells sammen med naboer, til en gamme og var forberedt på overvintring, men ble sporet opp i nysnøen av en tysk patrule og arrestert. De ble så sendt på en 18-timers busstur over Ifjordfjellet til Kunes i Laksefjorden, deretter til Billefjord i Porsanger. Da hadde de vært vitne til at moras hjemgård, Lundemo, sammen med den øvrige bebyggelsen var blitt flammenes rov, et resultat av den brente jords taktikk.

Fra Billefjord ble de med på den beryktede Karl Arp-transporten til Narvik. Om bord i Karl Arp ble over 1800 evakuerte stuet sammen i akterrommet. Det brøt ut tyfus, dysenteri, og diare herjet. Svake og elendige kom de til Narvik etter 5 døgn på reise, et 20-talls mennesker døde under veis. De neste månedene tilbragte familien Niemi i Stadsbygd i Rissa kommune hvor de ble meget godt mottatt. Men faren var fast bestemt på å returnere så snart det lot seg gjøre. Til tross for de svært strenge restriksjonene på tilbakevending den første sommeren etter krigen, var de allerede i slutten av juli 1945 tilbake i hjembygda og først i august fikk Einar en søster. De hadde deltatt på det som enkelte har omtalt som "Norges største sivile ulydighet". Som så mange andre finnmarkinger brant de etter å starte arbeidet med å reise Finnmark fra asken.

Som så mange ungdommer drømte Einar Niemi om å se mer av verden, og for gutter fra kyst-Norge var det ingen uoppnåelig drøm heller. Noen år som sjømann var den vanligste form for dannelsesreise i de dager for kystungdom. Han insisterte på å gå et år ekstra på folkeskolen for å bli gammel nok til å få reise til sjøs, mens både lærer og skoleinspektør la press på mora for å få henne til å overtale Einar til å velge skoleveien. Meget motstrebende søkte han seg inn på realskolen i Vadsø. Møtet med rektor og norsklærer Tom Hustad ble viktig. For første gang ble han fra en bak katetret gjorde oppmerksom på sin egen særegne etniske og kulturelle bakgrunn, og møtte utfordringa om å få skrevet historia om den finske innvandringa.

Gymnasårene fra 1960 til 1963 tilbragte han som flere av sine historikerkolleger ved Finnmark offentlige gymnas i Alta. Det ble for han som for mange andre, det første skrittet inn i et yrkesliv og tilværelse som var totalt fremmed for foreldre og generasjonene før han. Forutsetninga for videre studier og en akademisk karriere var at skoleprestasjonene og karakterene holdt mål. Ryktene i klassene under han gikk om at han overtok både historietimene og engelskundervisninga når læreren ikke dukket opp. I tillegg gjorde han seg også bemerket på idrettsbanen, både vinter og sommer. Flere av hans nåværende kolleger husker hans elegante måte å ta seg fram over isflatene på Bossekop skøytestadion, i konkurranse med lokale, men også med datidas nasjonale skøytehelter.

Etter militærtjeneste med påfølgende tjeneste som FN-soldat i Gaza tok han fatt på studiene ved Universitetet i Oslo med fagene statsvitenskap, engelsk og historie. I 1972 avla han hovedfagseksamen i historie med hovedoppgaven om den finske innvandringa til Vadsø by og landdistrikt 1845-1885. Han hadde altså fulgt realskolerektor Hustads utfordring om å skrive den finske innvandringshistoria. På veien hadde han fått stor inspirasjon av Hans Kristian Eriksens artikler om kvenenes historie og støtte i det solide forskningsmiljøet rundt sin veileder, nestoren i norsk migrasjonsforskning i etterkrigstid, professor Ingrid Semmingsen.

Resultatet ble glimrende, et forskningsarbeid senere migrasjonsforskere har vært nødt til å forholde seg til, og et standardverk for migrasjoner på Nordkalotten. Likevel var det ingen forskerkarriere han så for seg. Med hovedoppgaven i kofferten vendte han hjem til Vadsø og Vadsø gymnas til ei lektorstilling. Det utfordret hans medfødte evner som faglig formidler, et talent han har utvikla og dyrket i et langt faglig liv og som har gjort han til en etterspurt foreleser og foredragsholder i inn og utland. Einar Niemi trives på talerstolen og bak kateteret.

Da han vendte hjem i 1972, stod landsdelen midt oppe i kraftig vekstperiode både når det gjaldt helsevesen, utdanning og forskning, ja til og med kultursektoren fikk sitt. Nå ble det også mulig å drive forskning i den nordlige landsdelen, ved Universitetet i Tromsø, distriktshøyskolene i Alta og Bodø og Nordisk samisk institutt i Kautokeino. 1970-tallet var regionenes tiår, politisk og kulturelt, noe studie- og forskningsprogrammene ved landsdelens nyetablerte universitet bar preg av det, ikke minst gjaldt det et fag som historie. Nå måtte Nord-Norges og Nordkalottens historie tas på alvor og bli gjort gjenstand for akademisk historisk forskning, og ikke minst formidles. Tid og sted var med andre ord perfekte for de av etterkrigsgenerasjonen som hadde valgt en akademisk utdannelse, inkludert kultur- og humanistiske fag. Når en i tillegg hadde dokumentert et så unikt forskertalent som Niemi hadde gjort, var det ikke rart henvendelsene fra Tromsø snart begynte å komme, bl.a. fra Berge Furre, den første historikeren ved UiT. Utålmodige hovedfagstudenter som mente at nordnorsk lokal- og regionalhistorie var selve meninga med livet, presset også på.

Da den stillinga som skulle ha et særlig ansvar for det nordnorske perspektivet skulle lyses ut i 1974, var det viktig for hovedfagsstudentene å gjøre Einar Niemis kandidatur kjent. Den sikreste måten på å gjøre det på, var å tilby han talerstolen som gjesteforeleser. Det ble en typisk Niemi-forelesning, med stor flukt i tid og rom, med fokus på Nordkalotten og Nordområdenes økonomiske og politiske historie over flere hundre år. Den professorale usikkerheten som måtte ha vært i lærerstaben om den unge Vadsø-lektorens faglige potensiale, forsvant som dogg i morgensol i takt med at han skapte orden og fikk fram de store linjer i et uoversiktlig stoff.  

I 1975 var han på plass i Tromsø som universitetslektor i historie og tok med stor energi opp arbeidet med oppdraget han hadde fått: å styrke den lokal- og regionalhistoriske profilen. Men det var det ingen introvert lokalisme som preget hans forskning, veiledning og undervisning, den internasjonale og transnasjonale koblinga var tilstede fra første stund. Utad påtok han seg et stort ansvar for kontakten med den lokalhistoriske bevegelse i landsdelen og for fagmiljøets utadretta virksomhet, bl.a. gjennom De nordnorske historieseminarene som seksjonen arrangerte årlig fra 1976. Hans faglige formidlingsevner kom til nytte fra første stund.

Allerede i 1976 bidro han med en 80 siders oversikt og syntese over nordnorsk historie, fra Komsakulturen til etterkrigstid, i boka Trekk fra Nord-Norges historie utgitt av Gyldendal Norsk Forlag. Det er hans første bidrag i en lang rekke slike syntetiserende sammenfatninger av historiske utviklingstrekk hvor fokus kan være ulikt; regioner, lokalsamfunn, mellomstatlige forhold, minoriteter og etniske grupper eller historiografi. Et senere eksempel på hans syntetiserende evner er hans bidrag i Nordnorsk kulturhistorie fra 1994. Dette er en sjanger Einar Niemi har dyrket bevisst og behersker bedre enn de aller fleste, og er kanskje et av hans viktigste faglige merkenavn.

Fra Vadsø hadde han tatt med seg et stort forsknings- og oppdragsprosjekt som i 1983 resulterte i et over 600 siders praktverk om hjembyen, Vadsø bys historie bd. 1, Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833). Boka har en imponerende bredde i tema og emner, og viser en uforferdet vilje til å trekke inn alle typer kildemateriale, navnemateriale og ikke minst materiell kultur. Forfatteren demonstrer sin evne til se lokalsamfunnet i en større kontekst, boka er også ei Varangerhistorie, til tider også Finnmarks historie.        

I Tromsø startet også hans forskningssamarbeid med Knut Einar Eriksen, en kollega sørfra som hadde pakket ut flyttelasset i Tromsø omtrent samtidig som han selv. Det resulterte i standardverket om norsk minoritetspolitikk fram til 1940 som de ga ut i 1981, Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Det var et nybrottsarbeid i den historiske litteraturen om norsk minoritetspolitikk. Ikke bare var det den første systematiske historiefaglige behandlingen av temaet, perspektivet var også nyskapende. Norsk minoritetspolitikk ble vurdert både i forhold til ideologi, nasjonsbygging, mellomstatlige forhold og sikkerhetspolitikk i nord. Boka vakte og vekker debatt når det gjelder sikkerhetspolitikkens forklaringskraft, men er utvilsomt fortsatt standardverket på feltet.               

Den første periode ved Universitetet i Tromsø ble kort. I 1977 ble Einar Niemi den første fylkeskonservator i hjemfylket, ei stilling han hadde fram til 1989. Fylket kunne dermed dra veksler på en av sine egne med bred historiefaglig og kulturhistorisk kompetanse og som i tillegg hadde både blikk og evner for de store administrative og faglige utfordringene stillinga innebar. Det viste seg da også å bli et lykkelig sammentreff av oppgaver og person i en viktig omstillingsperiode for kultursektoren i fylket. Her fikk han også en plattform hvor han kunne demonstrere sine evner til å gjøre historieforskning samfunnsmessig og politisk relevant. Slikt ryktes raskt og han ble trukket med i flere store offentlige utredninger, utvalg og råd. I 1976 hadde han sammen utredet norsk-finske kulturforhold på oppdrag fra Norsk kulturråd og på 1980-tallet deltok han i Samekulturutvalget som ble opprettet i kjølvannet av Altasaka. I de senere år har han vært medlem i Europarådets Advisory Committee for Framework Convention for Protection of Nation Minorities.

Han brøt på ingen måte båndene til forskning og det historiefaglige miljøet i Tromsø. I 1984 ble han professor II ved UiT med ansvar bl.a. for de årlige nordnorske historieseminarene. Han var sentral i styringa av forskningsprogrammet Samisk og kvensk språk, historie og kultur som ble finansiert og drevet av Norges allmenvitenskapelige forskningsråd gjennom hele 1980-tallet. Han deltok samtidig i et stort europeisk forskningsprosjekt, Comparative studies on governments and non-dominant ethnic groups in Europe, 1850-1940. Prosjektet var organisert i ulike forskningsgrupper og resulterte i en serie på 8 bøker ut gitt på New York University Press.

I 1989 vendte han tilbake til Tromsø, nå som professor i full stilling. Dette korresponderte med de store endringene som oppløsninga av den kalde krigens strukturer førte med seg, ikke minst i nord. Med stor kraft gikk Einar Niemi inn i samarbeidsprosjekt som nå kunne realiseres under de nye forutsetningene, i en vifte av aktiviteter der han ble en primus motor. De nye åpningene mot øst, institusjonelt forankret i Barentsregionen fra 1993, ga også en plattform for transnasjonalt samarbeid mellom historikere. I 1992 kom praktboka “Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom 1000 år”, der Niemi var redaktør og der han også skrev den innledende artikkelen. Samme år holdt han innledningsforedraget på et stort norsk-russisk historikermøte i Tromsø. På grunnlag av denne kom så publikasjonen “Den menneskelige dimensjonen i nordområdene”, utgitt på norsk i Arkhangelsk i 1994, igjen med en oversiktsartikkel av Einar.

Dette var starten på et omfattende historikersamarbeid innenfor hele den nåværende Barentsregionen – hele tida med vår mann som omdreiningspunkt. I november 1993 var det en oppstartkonferanse for det omfattende nordområdeprosjektet “Stat, religion, etnisitet i nord ca 700-1990”, der Einar Niemi tegnet og forklarte på en slik måte at alle de tilstedeværende, fra universitetene i Tromsø, Arkhangelsk, Oulu og Umeå, så hvordan dette gigantiske spenn av tid og begivenheter på magisk vis kunne henge sammen i en stor, samlende idé, en idé som materialiserte seg i en rekke publikasjoner, alltid med artikler fra Einars hånd. 

Fra nå av ble han nordområdehistorikeren par excellence, en nettverksbygger av første rang. Han var sentral organisator og faglig bidragsyter til nye nettverk og nye prosjekt i nord, slik som “The Modernisation Processes in the Barents region” fra 2004, som etter hvert resulterte i fire artikkelsamlinger, der også nye stemmer fra nord kunne komme til orde, stipendiater fra en lang rekke universitet fra alle de fire nordlige regionene i Barentsregionen. Dette transnasjonale engasjementet både på Barentsregion-nivå og i det norsk-russiske historikersamarbeidet toppet seg i 2014, da verket “Barents History and Encyklopedi” ble utgitt i tre bind (med Einar i styringsgruppa og som bidragsyter) og et tobindsverk om norsk-russiske relasjoner (der han hadde bidrag til begge bind). Artikkelen om pomorhandelen fra 1992 og artikkelen “Etnisitet, nasjonalitet og grenseforhold i det nordligste Skandinavia fram til vår egen tid” fra 2005 får representere dette grenseoverskridende og grensehistoriske engasjementet i denne boka.

Niemi etablerte seg altså som historiker på et nordområdenivå, med utgangspunkt i det transnasjonale, grenseoverskridende. Men samtidig gikk han tungt inn i det subnasjonale, i den regionen han sjøl hadde utspring i – Nord-Norge. Her hadde han markert seg alt på 1970-tallet, og han var som tidligere vist også sentral i arbeidet med Nordnorsk kulturhistorie, der han kom med i redaksjonsutvalget helt fra starten i 1989. Ved inngangen til 1990-tallet løftet han dette feltet inn i den europeiske diskusjonen om oppkomsten av regioner og regionalisme, i ei tid der “regionenes Europa” var tidas slagord. Væpnet med teorier om regioner og nasjoners utviklingshistorie, med den finske geografen Anssi Paasi som særlig viktig inspirasjonskilde, etablerte han regionhistorie som et nytt felt i Norge. Artikkelen “Regionalism in the North: The Creation of “North Norway” i Acta Borealia 2/1993 (trykt i denne artikkelsamlinga) er karakteristisk for denne ambisjonen. Dette var et felt han holdt varmt i åra som skulle følge. På Verdenshistoriekongressen i Oslo i 2000 ledet Einar Niemi sesjonen “Regions and Regionalisation”, den eneste norske, der han holdt innledningsforedraget og der det ellers var foredragsholdere fra Kamerun, Canada, Tyskland, Nigeria, USA, Nederland, Finland, Danmark og Norge.

På tross av at Niemi her bygde opp en regionhistorisk karriere på å vise hvordan Anssi Paasis stadieteori passet svært godt på Nord-Norge, der han sjøl viste hvor og når en nordnorsk strateg i eksil på slutten av 1800-tallet oppfant Nord-Norge som region, var han likevel den første til å vise hvordan den nordnorske fellesidentiteten forvitret utover på 1990-tallet, der rivalisering mellom regionale sentra og nye identiteter utfordret den nordnorske regionalismen (se for eksempel artikkelen “Skapingen av Nord-Norge – av én eller flere regioner?” fra 2010). Her er ingen teleologi, en forutbestemt retning i utvikling av regionen Nord-Norge!

Dette sterke engasjementet for nordområdehistorie, nordområdesamarbeid og regionhistorie hadde fra første stund ei forankring i hans opprinnelige interesse for minoritetshistorie. Nordområda var ikke bare nordlige, de var også flerkulturelle, slik også Nord-Norge som region var det. Ei gruppe som i særlig grad ble rammet av grensedragninger og geopolitikk gjennom århundrer er Neidensamene, eller østsamene. Dette var ei gruppe Niemi først omtalte i en artikkel i 1989. men som han siden gjorde grundige studier av under arbeidet med en offentlig utredning for Samerettsutvalget i 1996. Dette var et grundig nybrottsarbeid som løftet fram en tragisk skjebne i nord, i forkortet form her representert med artikkelen “Østsamene: Urfolk og grenseminoritet” fra 1999.

Det var likevel en annen minoritet i nord som i økende grad utover på 1990-tallet ble viet mest oppmerksomhet fra Einar Niemis side, nemlig kvenene – som jo var hans faglige utgangspunkt med hovedfagsoppgava fra 1972. Her kunne han også trekke veksler på sitt grunnleggende arbeid med boka “Den finske fare” fra 1981. Kvenene var den usynliggjorte minoriteten i nord, som dessuten kom i skyggen da samene i økende grad fikk gjennomslag i sin rettighetskamp. Niemi var sterkt involvert i Norges forskningsråds satsinger på kvensk forskning, først ved å være medforfatter av en rapport om kvensk forskning i 1995 som førte til utlysing av forskningsmiddel i siste halvdel av tiåret. I 2003 ble han leder av NFR-prosjektet “Kvenner og skogfinner i fortid og nåtid”, administrert fra Tromsø. Sjøl bidro han også som veileder av ei rekke master- og doktorgradsavhandlinger om kvenske forhold.

Dette fagpolitiske engasjementet ble fulgt av et stort faglig nybrottsarbeid i studiet av kvenene som nasjonal minoritet, en status kvenene fikk da Norge ratifiserte Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter i 2000. Artikkelen “History of minorities: The Sami and the Kvens” gir en første samlet historiografisk oversikt over kvensk historieforskning, for øvrig typisk for svært mange artikler Niemi har skrevet som gir en forskningshistorisk og aktuell presentasjon av faglitteraturen på felt som han går djupt inn i (se for eksempel artikkelen “Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt” fra 2010). I de tjue år som fulgte skulle det komme ei rekke artikler som diskuterer kvenene som nasjonal minoritet, alltid forankret i oppdatert kunnskap og teorier om minoritetshistorie og identitetsskaping. 

Med Niemis bakgrunn – som forsker på finsk innvandring til Norge, som ekspert på minoritetshistorie og på 1990-tallet også som forsker på norsk utvandring til USA (se artikkelen “American, Norwegian, or North Norwegian?”) med et etnisk og regionalt perspektiv, var han et opplagt valg som medlem av den forskergruppa som ga ut Norsk innvandringshistorie i tre bind i 2003, et verk som for øvrig oppnådde Brageprisen. Her kunne han i bind to tilføre verket et nordlig perspektiv, med nye perspektiv og ny kunnskap om norsk minoritetspolitikk i tida fram til 1860 (poeng fra dette arbeidet kan gjenfinnes i artikkelen om lappologen Jens Andreas Friis). 

Siden slutten av 1990-tallet har Niemi vært opptatt av hvordan kategorisering av ulike minoritetsgrupper også involverer hierarkisering, politikk og makt, noe artikkelen “Kategorienes etikk og minoritetene i nord: Et historisk perspektiv” fra 2002 får stå som eksempel på. Dette har også i noen sammenhenger ført Niemi inn i diskusjoner om forholdet mellom politikk og vitenskap, der han forfekter den kritiske distansens perspektiv. Niemis ekspertise på feltet innvandring, minoriteter og flerkulturalitet førte han også inn i rollen som norsk ekspert i Europarådets “Advisory Commitee for Framwork Convention for Protection of Nation Minorities” og i det regjeringsoppnevnte utvalget som la fram NOU-en “Velferd og migrasjon” i 2011 (“Brochmannutvalget”).

Nordområdenes historie, regionhistorie og minoritetshistorie har vært de tre mest sentrale forskingsfelta . Men i Einar Niemis rikholdige arsenal av faglige arbeider er det også mange innslag av større og mindre artikler på andre områder; byhistorie, idrettshistorie, arbeiderhistorie, lokalhistorie. Det er en rekke eksempel på slike arbeid i denne artikkelsamlinga, og de er alle preget av engasjement og av at de ulike fenomena, samme hvor avgrenset temaet i utgangpunktet har vært, blir plassert i en større sammenheng som gir ny innsikt og aha-opplevelser for leserne. 

Og da er det et siste aspekt ved vår jubilant som må framheves: Hans enorme formidlingsevne og -vilje. Einar Niemi tar ikke lett på de oppgaver han aksler, enten det er artikler til et vitenskapelig tidsskrift eller til ei lokal årbok. Han stiller minst like gjerne opp for et lokalt publikum av historieinteresserte som på vitenskapelige konferanser. Talløse er de foredrag han har hatt over hele landsdelen, alltid godt mottatt og alltid gitt tilhørerne faglig substans – i en populær form. Det var da også svært fortjent at han i 2009 fikk Universitetet i Tromsøs formidlingspris.

Og til slutt må nevnes at Einar Niemi har vært en lagspiller, en kollega som har gitt av seg sjøl, som har inspirert og tatt på seg krevende oppdrag for fagmiljøet vårt, en kollektivitetens mann. Vi er derfor glade for at han som professor emeritus fortsatt tilhører det historiefaglige miljøet i Tromsø, der han fortsatt vil spille en viktig rolle som vitenskapsmann, som samfunnsengasjert borger og som inspirator – sjøl om han nok i perioder trekker seg tilbake til skriverstua ved barndomsheimen i Saltjern. Vi slipper ikke taket i han!