Om å piske landsmenn

I avisa Nordlys tirsdag 26 mars moraliserer journalisten Oddvar Nygård på sin sedvanlige måte over nordmenns manglende arbeidsmoral og nærmest sykelige trang til å ta seg fri. Det er med stigende forbauselse jeg leser hans pisking av landsmenn. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke helt igjen og undres på hvorfor dette landet samtidig kan ha en produktivitet som ikke står tilbake for noe land i Europa.  

Nå må det sies at jeg har hørt denne leksa før bl.a. fra enkelte kolleger på forskningsopphold i utlandet. Budskapet er at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

Men to års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.

Mange arbeider langt ut over normal arbeidsdag, i utlandet så vel som i Norge.  Eksempler på at noen tar fridager ut over avtalefesta fritid og som går ut over den jobben en er satt til å gjøre, finnes selvsagt også. Men min erfaring etter et langt yrkesliv er heller det stikk motsatte, at mange ikke tar ut den ferie og de feridager de har rett på.

Dersom Nygård har glede av denne piskinga, får han heller drive selvpisking.   

Refserene i VG

VG har i lang tid ment at Jens Stoltenberg og regjeringen skulle ha vist ansvar og gått av etter Gjørvkommisjonens rapport. Jeg har ingen problemer med å se at det finnes gode argumenter for VGs posisjon, men det finnes også saklige grunner for at Stoltenberg ikke skulle kaste kortene.

Det er retorikken, skråsikkerheten og pompøsiteten til den politisk redaktøren Hanne Skartveit og avisens politiske redaksjonen, jeg reagerer på. Denne saka krever en viss ydmykhet.

Hva er det som gjør at en politisk redaktør med den største selvfølge bruker ord som mangel på "anstendighet" når Jens Stoltenberg ikke gjør det Hanne Skartveit i VG mener han bør.
VG 14/8 2012 : http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10059927

Med hvilken moralsk rett kan en medarbeider i samme redaksjon (Frithjof Jacobsen) under overskrifta Feig og desperat regjering omtale regjeringen med formuleringer som "nesten bokstavelig talt har blod på hendene."
VG 17/8 2012: http://pluss.vg.no/2012/08/17/927/1rxcz1t

Skartveit har i en Twittermelding bedyret at hun aldri har brukt slike ord. Nei, men en av hennes nære medarbeidere i VGs politiske avdeling har gjort det. Er hun ikke lenger politisk redaktør, eller mener og skriver alle i VG etter innfallsmetoden?

Det som gjorde at jeg bestemte meg for aldri å bruke mine penger på kjøp av VG (og Dagbladet), var den arrogansen VG (representert med Hanne Skartveit) og Dagbladet utviste i en TV-debatt noen uker etter Utøya. Avisene hadde da i lang tid blitt bedt om å slutte å bruk Breivik som salgsplakat over hele, halve og kvarte forsider av representanter for ofrenes etterlatte.

Pressen kan trå feil som mange andre, særlig i en så spesiell sak. Men hva svarte så disse representantene  for disse to "alltid først" avisene: Nei de kunne ikke se dette var feil. Som så ofte før når noen kritiserer pressen var begrunnelsen journalistiske vurderinger. Da de ble spurt hva disse vurderingene gikk ut på, ble de svar skyldige.

Samtidig oste de av arroganse. Det var ikke mye det ble bedt om fra de som var rammet: La oss slippe å ha Breivik på forsida, dag etter dag. De forlangte ikke at avisene ikke skulle skrive om han, eller ikke trykke bilder av gjerningsmannen. Men de ønsket å ha han vekk fra forsidene slik at de ikke måtte møte han i alle salgsstativer landet over. Men altså: Ingen innrømmelser fra dama i VG og herren fra Dagbladet.

Så når Skartveit nå opphøyes til den store og modige forkjemper for de som ble rammet, kjøper jeg for min del ikke det. Skulle jeg bruke VG-retorikk, kunne jeg kalle det dobbeltmoral, men de moralske dommene lar jeg leserne selv ta seg av. 

En rektor for alle

Jeg har fått flere utfordringer om å være mer konkret når det gjelder mitt valg av Anne Husebekk og hennes mannskap. Som jeg flere ganger har skrevet og som jeg ikke skal gjenta i det uendelige: de universitetspolitiske forskjellene har ikke kommet klart fram i denne "valgkampen". Det har kandidatene hovedansvaret for. 

For noen er det da naturlig å legge vekt på hvilke fakultet kandidatene kommer fra. Mitt svar til det er at vi ikke velger en rektor for medisinere, naturvitere, samfunnsvitere eller humanister, men for hele institusjonen. Jeg ville regne det som en fornærmelse mot f.eks. Tove Bull om vi i ettertid regna henne som først og fremst humanistenes rektor. De to siste rektorene fra medisin, Ole Mjøs og Jarle Aarbakke har vært meget gode rektorer også for HSL-fakultetet. Det skulle da også bare mangle. Argumentet for at rektoratet over tid bør rotere mellom fakultetene synes jeg ikke er særlig godt. Jeg vil ha rotasjon mellom det jeg mener er de beste rektoralternativene, uavhengig av fakultet og faglig tilknytning.

Personlige egenskaper, kvalifikasjoner og yrkeserfaring er viktige i alle lederstillinger. I dette valget er det etter min mening også det eneste kriteriet vi står igjen med når vi skal velge mellom dem. For min del har jeg da gjort det samme som jeg gjør når jeg vurderer stillingssøknader, sjekker CV-er mot hverandre, prøver å kontrollere hva som som er realiteten (en lang CV trenger ikke å være den beste). Disse opplysningene er lett tilgjengelige via kandidatenes nettsider og har også vært utfyllende presentert i leserinnlegg i byens aviser. I de tilfeller kandidatene har vært helt ukjente for meg, har jeg spurt meg for blant folk som kjenner dem. 

Alle rektorkandidater skal være ambassadører for UiT og på en overbevisende måte hevde våre interesser i et hard konkurranse med andre undervisningsinstitusjoner. Derfor er det inntrykket kandidatene har gjort i offentlige sammenhenger, vært viktig for meg, gjennom egne presentasjoner, i valgmøter og i media. 

Rektorvalg Universitetet i Tromsø

Jeg har stemt på Anne Husebekk som den neste rektor ved Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet. For min del har det vært viktig å finne ut av de universitetspolitiske forskjellene mellom de to alternativene. I så måte har jeg blitt skuffet. Informasjonsmøtene og spørsmålsrundene har ikke gjort meg særlig klokere. Det forekommer meg å ha vært en "enighetsmur" som har vært vanskelig å trenge gjennom.

Det er nemlig ikke slik det hevdes i noen avisinnlegg at universitetene nesten ikke har handlingsvalg, at alt er bestemt av myndighetene. Det viktigste strategiske valget UiT har tatt de senere år, er de to fusjonene med høgskolene i Tromsø og Alta, et riktig og nødvendig valg spør du meg. Det var et veivalg som ikke var påtvunget utenfra. Fusjonsdebatten har pågått fra slutten av 1990-tallet. Jeg hadde ventet at lederkandidater hadde engasjert seg i den debatten lenge før de stilte til valg. Det er jo mulig de har gjort det i sine fagmiljøer, men offentlig har jeg ikke sett ytringer fra noen av deltakerne i de to konkurrerende rektorlagene. Vi har også en lang rekke andre viktige saker å ta fatt på innen lærerutdanning, undervisning og forskning som vi selv bestemmer over. Her hadde jeg ønsket mer konkrete svar, og som ville ha fått fram forskjellene mellom lagene.

Det jeg da for min del har måttet ta stilling til er hvilket rektorlag som har den bredeste ledererfaring og de beste kvalifikasjoner som trengs for å lede en så stor og mangslungen institusjon som UiT.  Oppgavene er formidable, det gjelder både å konsolidere institusjonen etter fusjonene, men like viktig er å være på tå hev for utfordringer utenfra og gjerne et skritt foran når det gjelder nødvendige strategiske valg. Begge lag består av dyktige og skikkelige mennesker, og de skal ha ros for å stille seg til disposisjon på vegne av oss alle til så viktige lederstillinger. Uansett hvem som blir valgt, må en etter valget hive seg i kalosjene og støtte de som da sitter med lederansvaret. For meg ble altså valget denne gang Anne Husebekk og hennes mannskap.

Rektorvalg UiT: Spørsmål 3

Universitetspolitikk dreier seg mye om å skaffe midler til egen aktivitet. Det å bygge gode nettverk innafor politikk og offentlig administrasjon er en viktig del av dette arbeidet. Like viktig er det å fortelle offentligheten på en "ikke skrytende" måte hva som gjøres av forskning og undervisning på UiT, og hvilken samfunnsrelevans dette har. Dette er ikke minst viktig når det gjelder UiTs posisjon som Nordområdeuniversitet.

Hva vil dere gjøre for at UiT skal være synlig og ha en klar stemme i den regionale og nasjonale offentlighet? 

Rektorvalget UiT : Spørsmål 2

Budsjettmodell

 Det finansieringssystemet som høyere utdanning i dag styres etter (avgjøres for en stor del av studenttall)  betyr i praksis at myndighetene har overlatt en viktig del av utdannings- og universitetspolitikken til 19- og 20-åringers studievalg. Særlig rammer det de små fag innenfor de frie studiene. Kombinasjonen av frie studievalg og dagens stimuleringstiltak betyr i realiteten at myndighetene har abdisert i en svært viktig utdannings- og universitetspolitisk sak.

Hva mener dere om dette styringsverktøyet? Vil dere at UiT forsatt skal følge dette prinsippet når det gjelder den interne fordelinga av midler?

Rektorvalget UiT. Spørsmål 1

Fram til valget vil jeg stille begge rektorteam noen spørsmål som jeg mener er viktig for UiT i nærmeste framtid. Jeg vil avgrense meg til et spørsmål hver gang. Håper dere har tid til å svare, men vil ogå ha forståelse om dere ikke rekker det i en travel valgkamp.

Dagens spørsmål: Fra min posisjon i styret for HSL-fakultetet er jeg bekymret for mangelen på integrasjon mellom profesjonsfag og disiplinfagene (de tradisjonelle universitetsfagene) i lærerutdanning og lektorutdanninga. Etter mitt skjønn begynner også det fagdisiplinære innslaget i disse utdanningene å bli betenkelig svakt. Dette er en sak som også er viktig for å lykkes med fusjonen som har skjedd og med den kommende fusjon med HiF. Hovedansvaret for å ta tak i dette har HSL-fakultetet, men den nye universitetsledelsen må ha mening om dette. Hvilke konkrete initiativ vil dere ta?