Minneord. Helge Vold 1941-2016

En kjær venn og stor faglitterær veileder er gått bort. Helge Vold var forlags- og tekstredaktør for Nordnorsk kulturhistorie som utkom i 1994 og Norsk polarhistorie som ble utgitt 10 år senere. Han har også bidratt i det pågående prosjektet Norsk polarpolitikk. Jeg var medredaktør i alle verkene sammen med andre kolleger ved UiT (Marit Anne Hauan, Helge A. Wold, Harald Dag Jølle og Stian Bones). Prosjektene har pågått over flere år og involvert ca. 80 forfattere, pluss redaktørene. I tillegg var han også forlagsredaktør for to andre bokprosjekter med base ved UiT på 1980- og 1990-tallet, nemlig Nessekongene redigert av Nils Magne Knutsen og boka Pomor med Einar Niemi som redaktør.

Helges innsats var en vesentlig årsak til at disse bøkene ble fullført, flere av dem ble trykket i flere opplag og Nordnorsk kulturhistorie fikk Brageprisen.  Mine erfaringer med Helge under arbeidet med det siste bokverket gjorde at da Norsk polarhistorie skulle trykkes, var vårt ufravikelige krav at Gyldendal igjen stilte med Helge Vold som forlagsredaktør. Det er det eneste absolutte ultimatum jeg har stilt i forhandlinger noen sinne. Som jeg i flere sammenhenger har uttrykt offentlig: Uten Helge Vold ingen Nordnorsk kulturhistorie, heller ingen Norsk polarhistorie. 

Hva gjorde Helge Vold så unik som tekstredaktør? Helges redskap i arbeid med andres tekster var pinsetten. Jeg minnes godt min første erfaring med han når det gjaldt mine egne tekster. Jeg var nervøs for hans kommentarer, jeg visste jo han var den beste forlaget kunne stille med. Jeg slapp å vente lenge, - et annet av hans varemerker, han lot aldri forfattere sitte på pinebenken. Tidlig neste morgen etter at han hadde mottatt manus, jeg tror det var en lørdag, eller kanskje en søndag, hadde jeg hans milde røst i telefonen. Han hadde lest og hadde sine kommentarer. 

Men han ville sende en versjon av min tekst der hans rettinger ikke framgikk. Da manus kom, den gangen ved hjelp av det norske postvesen, la jeg merke til at manuset virka så kort. Det var opplagt at det var kraftig slanket. Men sjokket var å lese min egen tekst uten å kunne merke hva han hadde kuttet. Det var småordene, fyllordene og de unødvendige bisetningene som var borte. Det eneste jeg merket, var at teksten hadde blitt så mye lettere og bedre å lese. Og Helge hadde gitt meg den første skolering som redaktør: En tekst blir som regel bedre når den slankes, eller  ”legges i syrebad” som han engang uttrykte det. Og han var en mester til å se hvordan et manus kunne forbedres ved små omrokkeringer, en annen inngang eller innledning, noen nye overganger. Av og til er det små ting som skal til for å berge en tekst, men det gjelder å ha blikk for det. Helge hadde denne evnen og hadde utviklet og dyrket denne kunsten gjennom et langt forlagsliv. 

Han var også bunnsolid når det gjaldt å sjekke kildereferanser og å kontrollere at forfatterne hadde sørget for å gjengi sitater pinlig riktig.  Hvor ofte ringte jeg ikke og fant han på Deichmanske bibliotek eller Nasjonalbiblioteket i arbeid med å sjekke sitater. Men først og fremst var han en solid faglig støtte for oss andre gjennom sine unike og brede kunnskaper i norsk historie, litteratur og kultur.  Han reddet mange forfattere fra å begå kulturhistoriske blødmer og historiske feil, siden han var et levende leksikon.  

Men Helge var ikke bare en profesjonell tekstredaktør, det var hans menneskelige egenskaper som også gjorde han så unik. Han hevet ikke røsten i møte med gjenstridige forfattere, han ga sjelden eller aldri opp selv de håpløse manus. Han fulgte Bibelens ord om å gå den ekstra milen med forfatteren for å kunne nå det lovede land: en trykkeklar tekst. Slik har han berget mange bøker i dette landet fra totalhavari. Og han møtte sine forfattere med ekte respekt, men uten å snakke dem etter munnen. Vi er mange redaktører og forfattere som har mye å takke han for. Mesteparten av det jeg har lært om redaktørrollen, har jeg lært av Helge Vold. 

Helge skrev også selv, bl.a. den innsiktsfulle biografien: Helge Krog 1889-1962: en biografi (2011) og Nordahl Grieg om seg selv (1983). Han var redaktør og medredaktører for flere bøker, bl. a Landsgymnaset (2007). 

Det ble et faglig samarbeid som med årene voks til et vennskap. Helge ble en venn jeg satte stor pris på og ble glad i. I de siste månedene fullførte han en tekst og fikk trykket en artikkel om vårt samarbeid og om Gyldendals arbeid med nordnorsk faglitteratur fra 1970-tallet fram til i dag. Selv da han visste at den tidsfristen han nå måtte forholde seg til, var livet selv, hadde han overskudd og glede av å produsere tekster, det som hadde fylt hans yrkesliv. Men han gjorde det også for min skyld. Han visste hvor glad jeg ville bli. Og en uke før han døde ringte han for å takke for samarbeidet og vårt vennskap. Raus, vennlig og beskjeden på egne vegner. Slik var han, og slik vil jeg minnes han.  

Fred over hans minne!

UiT - Quo vadis ?

Innlegg i Nordlys 13/12 2016 : http://nordnorskdebatt.no/article/hvor-vil-uit

Jeg har de siste dagene fordypet meg i historia og debatten om opprettelsen av UiT fram til stortingsvedtaket i 1968 og oppstarten i 1972. Det som har slått meg mest er:

1. Hvor radikalt politikere og universitetsbyggerne tenkte, både politisk og faglig. De tenkte nytt både med hensyn til forholdet samfunn/universitet, hvordan universitetet skulle styres, bl.a. hvordan ansatte og studenter skulle involveres. Og faglig var ambisjonene skyhøye og nyskapende. Forskning og undervisning skulle integreres. I mitt fag historie foreslo for eksempel faginnstillinga at studentene skulle delta i forskningsgrupper fra dag en i studiet.

2.  Hvor reflekterte de var når det gjaldt balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning,  mellom det  ansvaret UiT hadde for økonomisk utvikling av region og nasjon, og det langt videre samfunns- og kulturansvar et universitet har. Universitetsbyggerne var seg også svært bevisst at et universitet i Nord-Norge hadde et langt videre samfunnsoppdrag enn bare å utdanne leger, lektorer og lærere, fiskerikandidater og andre fagfolk, selv om det var viktig nok.  

Et uttrykk for det er den vekt som ble lagt på Tromsø museum med dets kompetanse innafor samisk kultur og arktisk kulturhistorie, som en basis for det universitetet som skulle bygges. Det samme gjelder grunnforskningsmiljøet innafor geofysikken som Nordlysobservatoriet representerte. I det siste tilfellet var det heller ikke studenttall som gjaldt, et universitet hadde et langt bredere  forskningsansvar.

3. Universitetsbyggerne balanserte også mellom behovene regionalt og nasjonalt. Det skulle være et universitet for landsdelen, men like viktig, et norsk breddeuniversitet plassert i Nord-Norge.  Landsdelen i seg selv var et viktig forskningsobjekt, og en skulle også forsyne resten av landet med etterspurt kompetanse.

 4. Jeg er også imponert over viljen og evnen til å se framover. Den kraftige satsinga på samfunnsfagene er et eksempel på det. Det var et felt en mente ville trenge forskning og fagkompetanse, selv om en var veldig usikker med hensyn studentrekrutteringa.  Likevel satset en altså , i mellomtiden kunne de ansatte bruke all sin tid på forskning. Så dristige var de, og så rett har de fått.

5. Den første store krisen for UiT m.h.t. studentrekruttering falt i tid sammen med tapet for Bodø når det gjaldt etableringa av en Handelshøyskole i Nord-Norge på 1980-tallet.

Hva var da svaret fra UiT? Nei, ikke en nedlegging av fag. I så fall ville mitt eget fag, historie, vært ille ute.
Nei, svaret var selvfølgelig en stor utvidelse av fagtilbudet, en rekke nye fag, jus, kunstfagene, biblioteksutdanning kom med andre ord p.g.a. av ei rekrutteringskrise. Det har også nylig skjedd med lærerutdanninga i Finnmark.
Var det noen ved UiT som tenkte tanken på å legge ned utdanning av lærere i Finnmark når studenttallene nå er elendige? Nei, selvfølgelig ikke, UiT tenkte alternativt og satset på desentralisert undervisning.

6. Min bønn til alle som skriver strateginotater ved UiT: Les innstillinga fra målsettingskomiteen, avgitt i mars 1971. Den avstedkom mye diskusjon blant ansatte og studenter da den kom, men den hadde langt mer å gi i refleksjon om universitetspolitikk og strategisk tenkning enn det meget smale mandat strategiutvalget må ha hatt.
Det er for meg for eksempel ufattelig at et tilfeldig antall studenter skal være et kriterium på studiekvalitet. Det er verken uttrykk for refleksjon, kvalitet eller strategi. En helbreder som kjent ikke uten å gå bak symptomene, som synkende studenttall kan være. Det er i alle fall ikke ei akseptert løsning å ta livet av pasienten.

7. Og til slutt en oppfordring til rektor Anne Husebekk. Sett deg ikke i en slik situasjon at du om noen år, når skoleverket i landsdelen etterspør lærere i fremmedspråk, bl.a. fransk og tysk, må henvise dem til  Nord Universitet i  Bodø. 

Is i magen

Etter ukevis med heftig debatt om Strategiutvalgets innstilling om
studietilbudene ved UiT - Norges artiske universitet, som så ut til å ramme
humaniorafagene katastrofalt, har fakultetsstyret ved HSL-fakultetet
(humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning) fattet et fornuftig og
enstemmig vedtak. Det peker på helt andre løsninger enn strategiutvalgets forslag innebar. 

Dekan, fakultetsadministrasjon og fakultetsstyret fortjener
ros fordi de seriøst har gått inn i tallmaterialet, tatt høringene på
alvor og hatt is i magen. Dessuten: rektor Anne Husebekk har ikke tatt noen
offentlig stilling før fakultetet har fått sagt sitt. Det tyder på
ryddighet i beslutningsprosessene. Til sist, men ikke minst: De mange som har
engasjert seg i Nordnorsk debatt og i andre media har også levert et viktig
bidrag til at HSL-fakultetet har andre svar enn strategiutvalget. Godt å se
at engasjement og sakkunnskap kan påvirke beslutninger.


Men strategiutvalget ved UiT og dets leder må nå virkelig gå i
tenkeboksen og kritisk vurdere sitt eget arbeid. Og så får vi inderlig
håpe at styret ved UiT tar hensyn til et enstemmig vedtak i HSL-styret. 

Enig og tro til Saltfjellet faller

    

                                                    Saltfellet og Svartisen nasjonalpark

Innlegg i "Nordnorsk debatt" (Avisa Nordlys)

Einar-Arne Drivenes

Når jeg argumenterer for at landsdelen skal opptre som en enhet, altså som en region, er forutsetninga at vi lykkes med å spre institusjonene. Men ikke minst: alt kan ikke styres fra Tromsø, eller Bodø. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har f.eks. foreslått Narvik som regionhovedstad. Ser vi på ting som synes å ha vært en suksess, f.eks. fusjonen mellom UiT og høyskolene i Alta, Narvik og Harstad avhenger dette samarbeidet av at det bygges ut solide campus på alle steder, og også på nye steder.

Jeg tror forutsetninga for å ha fått bygget ut f.eks. universitetsbyen Mo i Rana ville ha vært bedre om vi hadde hatt et universitet i Nord-Norge og ikke to. Det betyr ei sammenslåinga av de to universitetene i nord. Ideen om en region møter imidlertid sterk motstand fra den politiske ledelsen i Nordland fylke og ikke minst i Bodø. Hovedinnvendinga er at det er så langt, dette Nord-Norge. Avstander er selvfølgelig ei utfordring, men kan da umulig være det som avgjør dette spørsmålet.

Det som skuffer meg mere, er at en får en sterk følelse av at mange mener at vi som heier på et samla Nord-Norge og av en eller annen grunn er bosatt i Tromsø, har en skjult agenda: I bunn og grunn snakker vi for vår syke mor - Tromsø.

Jeg synes det er synd og det ødelegger for en åpen og skikkelig diskusjon. Selv føler jeg meg først og fremst nordnorsk, født på Vestvågøy, med farsslekt fra Helgeland og en drøss søskenbarn på Helgeland, ungdomstid i Mehamn, skolegang i Alta og studier og yrkesliv i Tromsø. Jeg tror faktisk det går an å spre godene og styrke hele landsdelen. Jeg tror på ett Nord-Norge, og ikke minst på at Helgeland er en vital del av denne landsdelen.

Historiker i lære

Dette er talen jeg holdt på seminaret som var tilegnet min kollega og venn, historikeren og professor Henry Minde i anledning hans 70 årsdag 3. mars 2015.

I 1951 ga Halvdan Koht, som da var 8 år eldre enn dagens jubilant, ut boka Historikar i lære, ei erindringsbok om sin oppvekst i Tromsø, sine studieår og første år som historiker. Han starter slik:

 «No som eg har vorti gamal, og somtid har stunder til å tenke tilbake på livet mitt, har eg mange gonger sagt til meg sjølv: eg kom aldri til å nå så langt som eg drøymde eg skulle nådd.» 

Vi har her å gjøre med den mest produktive historiker i Norge. Da UB opererte med sitt kort-kartotek, før BIBSYSs var funnet opp, måtte de bruke omtrent ei skuffe bare på Halvdan Koht. Han rakk også å bli norsk utenriksminister. Likevel var han ikke fornøyd. Nå hadde han riktignok selvinnsikt nok til å innrømme at drømmene kanskje hadde vært for var for grandiose. Utsagnet er vel kanskje mest et uttrykk for den menneskelige egenskapen om aldri å si seg tilfreds. Noen vil kalle det en styrke, - for folk rundt 70 mener jeg det er en svakhet.

Nå kjenner jeg ikke alle dine drømmer fra ungdommen, Henry, men jeg tror ikke de var så ambisiøse at de innbar å avslutte yrkeskarriæren som Norges første professor i samisk historie. Uansett er det min bestemte mening at du i dag skal senke skuldrene og være fornøyd med deg selv, og det du har oppnådd. Det er det mange, mange gode grunner til. Ikke minst kan du glede deg over å ha fått vært med på å bygge et universitet i nord.

Gratulerer med dagen!

Det er som pioner innafor samisk historie Henry Minde har satt sine viktigste faglige fotspor, helt fra han i 1976 ble ansatt som vit.ass. på Nordisk samisk institutt og knytta til et stort nordisk rettshistorisk prosjekt om samiske rettigheter, senere stipendiat i Tromsø, fra 1985 førsteamanuensis ved UIT med ansvar for samisk historie. På 1990-tallet ble han så landets første professor i samisk historie.

Urfolkshistorie og samisk historie skal belyses fra ulike synsvinkler i innleggene etter meg. Jeg har derfor valgt å legge vekt på andre sider ved Henrys virke, særlig hans år som «historiker i lære», i håp om å få fram mindre kjente sider ved jubilanten, ja kanskje avsløre helt ukjente talent.

Ti år etter at Koht ga ut boka si, en augustdag i 1961 fikk jeg det første glimtet av Henry i bakkene opp fra Bossekop i Alta, på sykkel opp mot Finnmark offentlige gymnas. Ja, det var bare et glimt, han kjørte på tung veksel rett forbi, - i rødrutede tøfler. Jeg merka meg han, - ikke bare på grunn av tøflene. Ut på vinteren møttes vi, av alle steder, på teaterscenen i skoleteatrets storsatsing  ”Finn veien, engel” , med stjerner som Nils Utsi i en av hovedrollene. Men stykket hadde, heldigvis kan en kanskje si, mange biroller. Klasseavisa for 2 b, der Henry gikk, kunne stolt konstaterte: ” --- ”Duxen”  i klassen vår, Henry Minde, gjorde seg godt som fylik.” Senere akslet han større roller i skolerevyene. Hans omskriving og tolkning av Einar Roses berømte fotballsang ”landskampen”, med det kjente refrenget , ”Og vannet steg og vannet steg”, gjorde meg målløs. Da hadde jeg kjent han i flere år, men aldri hørt han synge.

Fra 3 klasse i det 5-årige studieløpet statsgymnaset i Alta tilbød, kom vi i samme klasse, og jeg kom Henry nærmere inn på livet, også faglig. Han avslørte seg fort som en belest kar, og konkurransen i historietimene var skarp om å dokumentere kunnskaper litt utafor læreboka, - slikt hadde historielektor Olafsbye stor sans for, om det nå gjaldt Pelloponeskrigene, slaget i Ninive eller mer moderne emner. Henry var ram på årstall, og når det gjaldt skøytetider var han uslåelig.

Ingen av oss hadde foreldre med akademisk utdannelse eller kom fra hjem med store boksamlinger. I de bokhyllene fant vi i alle fall ikke titler som Buckles ”Civilisajonens histore”, Guizots ”Den europeiske Civilisations Historie” eller ”History of european Morals” som Halvdan Koht plukket ut av farens bokhyller og fordypet seg i på samme alder, og som gjorde at han bestemte seg for å ”gjere historie til sitt ”livs-studium”, 16 år gammel.  Vi var nok ikke som Koht klare til å bli historikere da vi møttes som 15-16 åringer. Men vi visste, som de fleste av våre medelever, at den sjansen vi hadde fått takket være elevplass på Finnmark offentlige gymnas, innebar at framtida var åpen på en helt annen måte når det gjaldt valg av yrke enn situasjonen hadde vært for generasjonene før oss.

Jeg kjente ikke til Henrys sangstemme, men heller ikke Henrys samiske familiebakgrunn fra Grovfjord i Sør-Troms. På 1960-tallet snakket en ikke ofte og gjerne om sine samiske røtter. Heller ikke vi. At fornorsknings-politikken også hadde kostet han morsmålet, ble heller ikke klart for meg før i det neste kapitlet i vårt fellesskap, tida som hovedfagstudenter ved UiT fra høsten 1972.

Etter examen artium i 1966 skiltes våre veier. Henry tok et års timeout og jobbet i SAS i Stockholm, før han fortsatte med historiestudiene i Oslo, i tillegg til statsvitenskap og norsk. Her havnet han midt i studentopprøret. Han figurerte i alle fall på første side i VG, eller var det Dagbladet, den dagen da studentene okkuperte Høyblokka på Binderen og heiste FNL-flagget på taket av bygninga. Kanskje ikke så rart at han hadde det personlige motet til å sette seg i lenkegjengen i Stilla under Altaaksjonen vel ti-tolv år senere. I Bergen, hvor jeg hadde havnet som student, tok vi ikke i bruk så drastiske virkemidler.

Vi holdt kontakt i sommerferiene, bl.a. som sommervikarer i skiferindustrien i Alta. Vi var begge oppmerksom på at UiT skulle starte opp høsten 1972, og gjorde våre tanker om å fortsette hovedfagsstudiene der.  En dag utpå vinteren -72 fikk jeg brev fra Henry, et nokså formelt brev, ja litt høytidelig i stilen. Han lanserte en plan for en felles hovedoppgave, noe de progressive studieplanene i Tromsø den gang ga åpning for.

Vi skulle skrive Alta-områdets utvikling fra de tidligste tider til i dag. Alle aspekter og sider ved lokalsamfunnet skulle belyses, og ikke minst: sees i sammenheng, altså en slagst «totalhistori». For alle som kjenner fagets historiografi: her luktet det på lang vei av den franske annalskolen. Faglig oppdatert, ikke minst når det gjelder den internasjonale forskningsfronten, har Henry alltid vært. Ja, en kan ane inspirasjon også fra Halvdan Koht, i alle fall var de faglige ambisjonene i Koht-klassen - minst.

Henry Minde og forfatteren studerer protokollene for Kåfjord kopperverk

Høsten 1972 ble vi så del av det første kullet av hovedfagsstudenter i historie i Tromsø. Et studentmiljø preget av stor regional patriotisme og med et klart mål: å skrive landsdelens historie sett nordfra. Henry var en av de ledende entusiastene. Ikke minst var det viktig å komme i dialog med den lokalhistoriske grasrotbevegelsen.

Til det trengtes en organisasjon, og hovedfagsstudentene stifta Historisk klubb. «Nærmere kontakt mellom fagfolk og landsdelens folk. Historisk klubb går nye veier», het de i et stort oppslag i Finnmark Dagblad hvor de intervjuet lederen, Henry Minde. Anledninga var at det første lokalhistoriske seminaret i regi av universitetsmiljøet, skulle arrangeres i Nordreisa høsten 1974. Her foredro Henry, som eneste hovedfagsstudent, om «Tre stammers møte – sett i et historiske/sosiologisk perspektiv». Det var en gjennomgang av norsk empiri tolket i lys av den svenske sosiologen Edmund Dahlstrøms modeller om interaksjon mellom majoritets- og minoritetsgrupper. Det avslører en annen side ved Henrys faglige legning og peker framover til hans seinere forskergjerning: evnen til å trekke inn samfunnsfagene og ikke minst bruk av teoretisk litteratur i sin forskning.   

Det ble ikke noen felles hovedoppgave for oss to. Vi forstod snart at vi måtte velge mellom bredde eller dybde. Og veilederne trakk nok en lettelsens sukk da de så at vi hadde mer enn nok med hvert vårt underpunkt i kapittel 1 i den opprinnelige disposisjonen om Altaområdets alfa og omega.   

Henrys hovedoppgave ble et av de første dypdykk i eldre befolkningshistorie i Finnmark: «Folkeveksten i Alta 1690 -1825. Belegg – utvikling – bakgrunn». Den bragte fram ny kunnskap om sammenhengen mellom økonomi, etnisitet og befolkningsutvikling.

Men Henrys faglige interessefelt var mye videre både tid og rom, ikke minst gjaldt det  1900-tallets sosial- og arbeiderhistorie. Det resulterte bl.a. i boka Stein og Brød  i 1983 om skifernæringas utvikling i hjembygda Alta. Det er sjelden at et lokalhistorisk arbeid vekker så stor interesse i fagtidsskriftene, men det er da heller ikke ofte at en forsker greier å kombinere økologi, teknologi, økonomi, husholds-, næringsorganisering og politikk på en slik leservennlig måte. Tungvekterne i anmelderkorpset stod i kø for å utdele rosende ord; Ottar Brox, Rolf Danielsen, Knut Kjeldstadli, Einar Niemi, Rune Hagen, for å nevne noen få.

Det var ikke bare i fagtidsskriftene boka vakte oppsikt. Boka ble presentert i Dagbladet av nåværende redaktør John Arne Markussen under overskrifta: «Da Alta skalv i angst og uro». I Nordlys het det: « Jubileumsbok med politisk stridsstoff: Quisling fryktet revolusjon i Alta», og Altaposten slo til med «Stein og Brød.  – årets bombe under juletreet». Oppslagene viser at forfatteren hadde nese for hva som kunne skape overskriftene når han presenterte sine funn for pressefolk. 

Den oppmerksomme leser vil merke seg at boka inneholder et bilde av et skifertak fra en landsby i Sør-Frankrike, - og ikke hvilken som helst landsby, men Montaillou. Det er den lille middelalderlandsbyen der den franske mentaliets- og annalhistoriker Ladurie hentet stoffet sitt fra til klassikeren og boksuksessen med samme navn og som kom ut midt på 1970-tallet. Siden bildet er tatt av Brita Solvang, Henrys livsledsager gjennom 40 år, tyder alt på at Henry også var der da bildet ble tatt. Det bringer oss inn på temaet reiser og fag.

Henry (og Britas) reiseprogram de siste 30 år er ganske så imponerende. Som det står i omtale i dagens Nordlys strekker hans studier i urfolks livsforhold og rettigheter seg fra Grovfjorden i Sør-Troms til ”Madre de Dios” i Sør-Amerikas jungel og til ”Uluru” ute på Australias brunsvidde sletter.  Det er helt i tråd med Halvdan Kohts program: Reiser og utenlandsopphold kvesste tanken og ga verdifull lærdom mente han.  « --- minst av alle må ein historikar gro fast heime. Om han så berre vil granske si ega nasjonale historie, må han ha vidsyn ut, så han kan samanlikne og forstå.»

Nå må jeg nok innrømme at min og Henrys første felles studiereise- og ekskursjon vel mest ble foretatt av eksamenstaktiske og litt kyniske grunner. Den forgikk i en sliten Opel rundt hele Altafjorden høsten 1975. Riktignok til enhver lokalitet som kunne nås med bil, men såpass seint i forskningsprosessen at reisen neppe kunne rokke ved våre resultater.  Vi kunne i alle fall si at vi med egne øyne hadde sett de gårder og lokaliteter vi hadde beskrevet i våre oppgaver, om noen av sensorene skulle yppe seg.

Reisen til Montaillou var mer spektakulær, riktignok kombinert med bedagelige feriedager ved Middelhavskysten som ble brukt til studier av Laduries bok om landsbylivet på slutten av 1200-tallet. Boka gir et fascinerende bilde så vel av den materielle som den mentale verden til disse middelaldermenneskene: deres tro på Gud og skjebnen, deres syn på seksualitet, død, liv, ekteskap, tid og rom og frelse. Da Henry etter flere dagers kartstudier hadde funnet kjøreretningen, bar det på to-dagers biltur med fire voksne og fire unger. Og vi fant Montaillou, i dag nærmest et lite klyngetun, - i strålende solskinn høyt oppe i Pyreneene. En må til Nord-Norge for å finne et landskap like vakkert. Og Henry fikk altså anledning til å drive komparative «skiferstudier».  

Det å reise med Henry kan også være nervepirrende, kanskje et utslag av hans uslitelige flegma og at jeg lett får «nerver». Dypest sitter inntrykket fra verdenskongressen i historie i Stuttgart 1985 da han skulle debutere på verdensscenen med foredraget «The sami movement, the norwegian labour party and sami rights». Problemet var at vi hadde bestilt Peking-and på en av byens restauranter samme dag. De som har spist Peking-and, vet at det tar tid. Men Henry er ikke den som springer av sted før 6 eller 7 serveringsrunde, selv om et internasjonalt publikum venter. Vi rakk fram i tide, - på hekta, og Henry sprang rett på scenen.   

Den lengste reisen hadde vi tyve år senere, til Sidney, også nå gjaldt det verdenskongressen i historie. Jeg kan takke deg Henry for at jeg jeg kom meg til Australia. Det var en spennende opplevelse. Særlig interessant var det å se det store internasjonale nettverket du hadde opparbeidet deg de siste 20 år innafor urfolksstudier. Og ikke minst slo det meg hvor stor respekt du nøt som forsker og forfatter blant kjente internasjonale urfolksforskere.

Du kjører kanskje ikke på så tungt gir i dag som den høstdagen for snart 54 år siden Henry, men der er fortsatt mange veksler igjen på sykkelen og mye å glede seg over. Ikke minst historiefaget. Som Koht sa det: «Dette var i sanning historie. Og ingen ting kunne være herlegare.»

Nytt navn på UiT og Strategi 2020

Universitetet i Tromsø fikk i 2013 nytt navn: UiT  Norges arktiske universitet. Det innebærer at institusjonen har fått et nytt og utvidet mandat på vegne av nasjonen. Jeg er av dem som er meget positiv til det nye navnet og hva det signaliserer.

Styret skal i løpet av mars vedta det første strategidokumentet etter navneskiftet. Det er da nødvendig etter min mening å klarlegge institusjonens egen forståelse av a) hva som ligger i begrepet Arktis, b) hvilket særskilt oppdrag en mener å ha fått etter navneendringen og ikke minst, c) foreta ei avveining mellom å være breddeuniversitet og et universitet i og for Arktis. Det utkastet til strategidokument som har vært ute til høring, er etter mitt skjønn ikke klar nok på disse punktene.

Den manglende refleksjonen i strategidokumentet om begrepet Arktis og hva det innebærer å være Norges arktiske universitet, gjør at universitetet kan bli oppfattet som et universitet med sin virksomhet snevert avgrenset til Arktis.

Strategidokumentet må bli tydeligere når det gjelder faglig bredde. I konkurransen om nasjonale og internasjonale forskningsmidler er det viktig at prosjekter og disipliner som ikke har en arktisk dimensjon, også kan henvise til strategidokumentet. Det vil også tjene UiT, også som Norges arktiske universitet.

Preken - Grunnlovsmarkering - Tromsdalen kirken

 

                                                    Ishavskatedralen 23. februar 2014

Einar-Arne Drivenes

Den norske kirke spilte en viktig rolle under innkallelsen av grunnlovsforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Prinsregenten Christian Frederik bestemte seg etter stormannsmøtet på Eidsvold den 16. februar å følge de råd han der fikk: nemlig først å medvirke til at det ble innkalt til ei representativ forsamling som skulle utarbeide en grunnlov, deretter å la seg velge til Norges kong. På den måte kunne den selvstendighetsprosessen Christian Frederik hadde satt seg i spissen for, bli forankret i folket, - og ikke bare bli et Christian Frederik prosjekt.

Det ble bestemt at det skulle velges valgmenn fra hvert prestegjeld som i neste omgang skulle velge representanter til grunnlovsforsamlingen på Eidsvold fra hvert fylke eller amt som det den gang het. Men i tillegg til valget ønsket kongen at selvstendighetsprosjektet også ble befesta ved at folk avla en ed på å “hævde Norge Selvstendighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fødeland”. I tillegg skulle det forfattes et brev eller som det den gang het, en adresse, som bekreftet edsavleggelsen.

Den institusjonen som lettest kunne administrere et slikt valg av representanter fra folket, var selvfølgelig kirka. Valget ble holdt i forbindelse en gudstjeneste. På Østlandet ble de først slike gudstjenester lagt til bededagsgudstjenesten den 25. februar 1814. På Vestlandet og Trøndelag ble denne gudstjenesten holdt i mars, mens befalingene fra prins Christian Frederik først nådde Nord-Norge senere på våren. Det førte til at mange av valgene og edsavleggelsen nordpå ble holdt etter at grunnloven for lengst var underskrevet og representantene reist hjem. Det tok nemlig tid også å få informert om at grunnlovsarbeidet var fullført, på bare vel en måned.

Da valgforsamlinga for Finnmaken amt, som den gang også omfatta Troms, kom sammen i Tromsø 1. august, hadde amtmann Krogh så vidt fått beskjed om at Norge alt hadde fått sin grunnlov. Men istedenfor å sende valgmennene hjem med uforrettet sak, bestemte en seg for at en skulle velge representanter til det første ordinære Storting som skulle tre sammen i 1815. Og dermed ble de første stortingsmenn i dette landet valgt i Tromsø 1. august 1814. En av av de tre representantene som ble valgt var bonde Henrich Larsen Skjerret, han var en 3.generasjons innvandrer, en kven fra Balsfjord.

De begivenhetene som førte fram til 1814 var et resultat av europeisk storpolitikk langt utenfor menigmanns kontroll. Revolusjonskrigene og de etterfølgende Napoleonskrigene splittet Europa og førte kontinentet nok en gang ut i en ødeleggende krig, menneskelig og materielt, drevet fram av stormaktsdrømmer og ideologisk misjonsiver. Tilbake lå ofrene, drepte og sårede på slagmarkene. Og tusenvis av sivile, rammet av mangel på korntilførsler og andre nødvendige varer p.g.a. krigshandlinger og blokader. Og som ofte i nødens kjølvann fulgte sykdomsepidemiene.

Det faktum at Danmark/Norge havnet på Napoleons side, og i krig med England fikk alvorlige følger, ikke minst for vår nordlige landsdel. Engelske krigsskip patruljerte langs kysten og forsøkte å hindre pomorhandelen med russerne, en viktig kanal for livsnødvendig korn til Nord-Norge. På toppen av det hele ble landet rammet av avlingssvikt og uår, 1812 var for store deler av Nord-Norge et rent katastrofeår.  I Lofoten og Vesterålen døde  det i 1813   3 ganger så mange mennesker som normalt var. Befolkningstallene i landsdelen stupte i årene fram mot 1814.

 I noen av adressene fra menighetene i 1814 kan vi da også lese allmuens fortvilelse, som fra Fakstad i Lofoten der de ba Christian Frederik hjelpe folk som var "i den ytterste Armod og Elendighed”  Noen valgmenn fra Kistrand som skulle møte i Tromsø begrunnet sitt fravær med at de måtte holde seg hjemme for å forsørge sine familier, nøden stod for døren.

I denne situasjonen ble altså folk bedt om å sverge troskap og sette sitt liv inn på å gjenreise en selvstendig stat og å sende sine beste menn for å forfatte en grunnlov; klemt mellom storpolitiske begivenheter og kriger, og en natur som snudde rangsida til.

Kanskje ikke så rart at prinsregent Christian Frederik i sitt sirkulære til biskopene hadde bedt om at det skulle prekes over teksten i Salmenes bok 62, 8-9. Det er da også dagens prekentekst:

Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.

Det sies mye i Bibelen om tro, om troens mysterier, om troens mange uttrykk og om troens virkninger. Selv har jeg alltid sett opp til, ja kanskje misunt troende som virker urokkelige i sin tro, og som har mot til å leve ut sin tro. En kan nemlig være en urokkelig troende og samtidig akspetere at det finnes mange måter å tro på. En kan være urokkelig i sin tro og samtidig erkjenne og respektere at gode og verdifulle liv kan leves helt uten en religiøs tro. Den urokkelig tro trenger nemlig hverken å være fanatisk eller ekstremistisk. Slike urokkelig troende har jeg møtt i mitt eget liv, og jeg er glad for at de fortsatt finnes i vår kirke.

Men når jeg selv har kunnet holde fast på min kristentro, er det fordi at jeg i Bibelen også har funnet rom for en kjempende tro, der tvil, tro, ja til og med vantro vandrer hand i hand. Derfor har fortellinga i Markusevangeliet (kap. 9) om mannen som ber Jesus om å hjelpe sønnen å bli kvitt en “ånd som gjorde han stum” som det heter i den nye oversettelsen, alltid appellert til meg. Faren henvender seg til Jesus: “om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»

For meg er det farens umiddelbare og fortvilte reaksjon på Jesu utsagn som gjør sterkest inntrykk, det er et uttrykk for det jeg oppfatter som en kjempende tro: “ Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»  Tvilen har for meg alltid vært troens tvillingbror eller tvillingsøster.

Det er Guds folks fellesskap som er fellesnevneren for den gruppen av salmer som salme 62 hører til. Og i denne salmen er det  "tilliten" til Gud som er hovedtemaet. De to versene vi leste inviterer både til den urokkelige og den kjempende tro. Her snakkes fortrøsningsfullt om "den faste klippe", men også om "å utøse sitt hjerte".  Noen teologer har ment at salmen kan ha blitt til i den desperate situasjonen kong David var i da sønnen Absalom gjorde militært opprør mot sin egen far, og til slutt ble drept, til farens store fortvilelse og sorg. David hadde saktens behov for å søke tilflukt hos Gud og "utøse sitt hjerte".

Bededags- og valggudstjenesten i Tromsø kirke den 30. mai 1814, bar breg av dypt alvor, men også om sterk oppslutning om selvstendighetsverket. I adressen til Christian Frederik het det at menigheten i Tromsø ikke var noe mindre bekymra enn folk andre steder i landet for å bli undertvunget en fremmed makt. Det ble understreka at både nordmenn og samer var "beskjelet" med ekte fedrelandssind og at folk var villig til å ofre livet for fedrelandets selvstendighet og for å unngå et "forhadt fremmed åk".

I dag tar de fleste nordmenn det for gitt den frihet og de rettigheter grunnloven på Eidsvold sikret oss. En meget radikal grunnlov sett i datidens lys, som bl.a. ga stemmerett til en større andel av befolkninga enn i noe annet land, selv om den på langt nær inkluderte alle. Og svært få av oss har vært i en situasjon der vi har måttet våge livet i kamp for de verdier 1814-grunnloven er tuftet på.

Det er heller ikke så mange av oss som har fått vår tilværelse og livgrunnlag knust av krig og konflikter skapt utenfor vår egen kontroll.  Men vi trenger ikke å gå langt utenfor våre grenser for å finne mennesker i en slik situasjon den dag i dag, de siste dagene har vi fått TV-bildene fra Maidanplassen rett i stuene våre.

Ja, vi finner dem i vårt eget land, vår egen by og vårt eget nabolag. Mennesker midt blant oss som har forlatt alt sitt, og forsøker å skape seg en ny tilværelse i et samfunn som utenfra må sees som en oase. Fravær av krig og vold, og  sikkerhet for velferd og helse, en grunnlov som garanterer rettsikkerhet, ytrings- og religionsfrihet.

1814-grunnloven var ikke perfekt i og med at den ikke inkluderte alle inn i det nasjonale og politiske fellesskapet. Henrik Wergeland reiste  kampen mot den paragrafen som stengte jødene ute av landet, og stemmerettsutvidelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inkluderte underklassen og kvinnene i det politiske fellesskapet.  La oss fortsatt, og i Wergelands ånd, være rause mot de som i dag banker på døra og ønsker å bli del av av vårt nasjonale fellesskap. Vi har alt å vinne og så lite å tape på det.

Årets filmfestival i Tromsø inneholdt mange sterke historier om enkeltpersoner som utforskyldt ble satt i vanskelige, ofte umulige valgsituasjoner i krigs- og konfliktområder. Ikke sjelden blir døden utgangen og veien ut av dilemmaet, enten selvdrapet eller attentatet, eller det politiske mordet.

Det som har festet seg sterkes på mi netthinne, er den unge asylsøkeren på kne i en moske i Oslo. Han hadde fått endelig avslag på søknad om asyl og alle håp om en framtid i Norge var knust . Etter først å ha forsøkt å kaste seg ut fra en bygård på Oslo øst, hadde han i siste liten, som kong David, funnet sin eneste tilflukt hos Gud og fått "utøst sitt hjerte" for en lyttende og klok imman. I sin fortvilelse, i sin tro og sin tvil, valgte han livet, ikke døden.

Så mange livshistorier, så mange skjebner, men vi deler de samme drømmene om det gode liv og den samme takknemligheten over for det land vi lever i ; som denne 16-årige aserbajdjanske gutten uttrykker i sin bønn for sitt land:

"Vår Far, som har skapt himmel og jord. Jeg er takknemlig for mitt land. Jeg ber til deg om at du må vise den rette veien for landet mitt. Vær veiviser for folket, utøs din Hellige Ånd som en foss over oss. Hold våre hender fast, så vi ikke faller bort fra din vei. I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn."