Minneord. Helge Vold 1941-2016

En kjær venn og stor faglitterær veileder er gått bort. Helge Vold var forlags- og tekstredaktør for Nordnorsk kulturhistorie som utkom i 1994 og Norsk polarhistorie som ble utgitt 10 år senere. Han har også bidratt i det pågående prosjektet Norsk polarpolitikk. Jeg var medredaktør i alle verkene sammen med andre kolleger ved UiT (Marit Anne Hauan, Helge A. Wold, Harald Dag Jølle og Stian Bones). Prosjektene har pågått over flere år og involvert ca. 80 forfattere, pluss redaktørene. I tillegg var han også forlagsredaktør for to andre bokprosjekter med base ved UiT på 1980- og 1990-tallet, nemlig Nessekongene redigert av Nils Magne Knutsen og boka Pomor med Einar Niemi som redaktør.

Helges innsats var en vesentlig årsak til at disse bøkene ble fullført, flere av dem ble trykket i flere opplag og Nordnorsk kulturhistorie fikk Brageprisen.  Mine erfaringer med Helge under arbeidet med det siste bokverket gjorde at da Norsk polarhistorie skulle trykkes, var vårt ufravikelige krav at Gyldendal igjen stilte med Helge Vold som forlagsredaktør. Det er det eneste absolutte ultimatum jeg har stilt i forhandlinger noen sinne. Som jeg i flere sammenhenger har uttrykt offentlig: Uten Helge Vold ingen Nordnorsk kulturhistorie, heller ingen Norsk polarhistorie. 

Hva gjorde Helge Vold så unik som tekstredaktør? Helges redskap i arbeid med andres tekster var pinsetten. Jeg minnes godt min første erfaring med han når det gjaldt mine egne tekster. Jeg var nervøs for hans kommentarer, jeg visste jo han var den beste forlaget kunne stille med. Jeg slapp å vente lenge, - et annet av hans varemerker, han lot aldri forfattere sitte på pinebenken. Tidlig neste morgen etter at han hadde mottatt manus, jeg tror det var en lørdag, eller kanskje en søndag, hadde jeg hans milde røst i telefonen. Han hadde lest og hadde sine kommentarer. 

Men han ville sende en versjon av min tekst der hans rettinger ikke framgikk. Da manus kom, den gangen ved hjelp av det norske postvesen, la jeg merke til at manuset virka så kort. Det var opplagt at det var kraftig slanket. Men sjokket var å lese min egen tekst uten å kunne merke hva han hadde kuttet. Det var småordene, fyllordene og de unødvendige bisetningene som var borte. Det eneste jeg merket, var at teksten hadde blitt så mye lettere og bedre å lese. Og Helge hadde gitt meg den første skolering som redaktør: En tekst blir som regel bedre når den slankes, eller  ”legges i syrebad” som han engang uttrykte det. Og han var en mester til å se hvordan et manus kunne forbedres ved små omrokkeringer, en annen inngang eller innledning, noen nye overganger. Av og til er det små ting som skal til for å berge en tekst, men det gjelder å ha blikk for det. Helge hadde denne evnen og hadde utviklet og dyrket denne kunsten gjennom et langt forlagsliv. 

Han var også bunnsolid når det gjaldt å sjekke kildereferanser og å kontrollere at forfatterne hadde sørget for å gjengi sitater pinlig riktig.  Hvor ofte ringte jeg ikke og fant han på Deichmanske bibliotek eller Nasjonalbiblioteket i arbeid med å sjekke sitater. Men først og fremst var han en solid faglig støtte for oss andre gjennom sine unike og brede kunnskaper i norsk historie, litteratur og kultur.  Han reddet mange forfattere fra å begå kulturhistoriske blødmer og historiske feil, siden han var et levende leksikon.  

Men Helge var ikke bare en profesjonell tekstredaktør, det var hans menneskelige egenskaper som også gjorde han så unik. Han hevet ikke røsten i møte med gjenstridige forfattere, han ga sjelden eller aldri opp selv de håpløse manus. Han fulgte Bibelens ord om å gå den ekstra milen med forfatteren for å kunne nå det lovede land: en trykkeklar tekst. Slik har han berget mange bøker i dette landet fra totalhavari. Og han møtte sine forfattere med ekte respekt, men uten å snakke dem etter munnen. Vi er mange redaktører og forfattere som har mye å takke han for. Mesteparten av det jeg har lært om redaktørrollen, har jeg lært av Helge Vold. 

Helge skrev også selv, bl.a. den innsiktsfulle biografien: Helge Krog 1889-1962: en biografi (2011) og Nordahl Grieg om seg selv (1983). Han var redaktør og medredaktører for flere bøker, bl. a Landsgymnaset (2007). 

Det ble et faglig samarbeid som med årene voks til et vennskap. Helge ble en venn jeg satte stor pris på og ble glad i. I de siste månedene fullførte han en tekst og fikk trykket en artikkel om vårt samarbeid og om Gyldendals arbeid med nordnorsk faglitteratur fra 1970-tallet fram til i dag. Selv da han visste at den tidsfristen han nå måtte forholde seg til, var livet selv, hadde han overskudd og glede av å produsere tekster, det som hadde fylt hans yrkesliv. Men han gjorde det også for min skyld. Han visste hvor glad jeg ville bli. Og en uke før han døde ringte han for å takke for samarbeidet og vårt vennskap. Raus, vennlig og beskjeden på egne vegner. Slik var han, og slik vil jeg minnes han.  

Fred over hans minne!