Bureiser og fiskarbonde i Petvika på 1930-tallet.

Bussforedrag på Historieforeningen i Tromsø (HIFO)s reiseseminar til Lofoten 23-26 mai 2024. 

                                         Bureisere  på Nordmo 1941 (Foto: Jentoft Olsen)

I diskusjoner om forskarbonde-systemets vesen og dets forfall, har jeg noen ganger, særlig når argumentene var i ferd med å bli oppbrukt, og med stigende debatt-temperatur, falt for fristelsen å slå i bordet med mitt fiskarbonde-opphav. Og når vi nå er på disse kanter, har jeg funnet tida inne for å vise dere et «sanctus locus eller axis mundi», dvs et hellige sted for de som driver studier om fiskarbonde-systemets økonomi, kultur og dets vesen, -og for meg personlig. 

Dette dreier seg om bureisningsbruket «Nordmo» i Petvika på Vestvågøy. Der etablerte Einar og Anne Olsen seg med familie på begynnelsen av 1930-årene med fiske og jordbruk som inntekst-kilder. I takt med at torvmyrene ble omgjort til dyrkbar jord voks ungeflokken til hele 9, de siste to var tvillinger og kom til verden i juli 1946. I januar 1947 døde Anne, 42 år gammel, og Einar satt tilbake med 9 unger fra ½ år til 18. Tvillingene ble fostret opp av en søster av Anne og hennes mann, Edvarda og Lauritz Drivenes, og flyttet allerede i 1949 til Namdalen, siden til Finnmark. På slutten av 1950-tallet giftet Einar seg på nytt, og fikk to barn til, den yngste er i dag eier av «Nordmo». Einar og Anne er,  som dere kanskje har forstått, mine foreldre. Jeg er en av tvillingene i pappas første kull. 

                                                                    

                                                              Einar og ungeflokken 1952

Nordmo er i dag utleid og leietakerne vil nok ikke sette pris på at vi labber inn på tunet, parkeringsmuligheter langs veien er det heller ikke, og det eneste som er slik det var på 1930-tallet, er fjøset. Vi kommer derfor til å kjøre sakte forbi Nordmo på tur til Mortsund. De som sitter på vestre side i bussen har da godt utsyn. I Mortsund er det er plass å snu, og på returen kan de som sitter på høyre side få sett fjøsen og marka som ble spadd og grøfta av Einar, og under høyonna raka og hesja av Anne og etter hvert ungene. 

                                                            

                                                                   Nordmo mai 2024

Det jeg skal fortelle bygger på det jeg har fått fortalt av min pappa og mine søsken, først og fremst av min eldste nålevende bror Per, som har runda 92 år. Han har flere av dere møtt, bl.a. under markeringa av historiefagets 50 første år ved UiT i 2022. Han husker godt slutten av 1930-åra på Nordmo. Men først og fremst er dette basert på ca 230 brev Einar etterlot seg. Blant brevene fant jeg også annet materiale og dokumenter som forteller om bureisningstida, dere har fått utdelt noen smakebiter. 

 Våren 1930 var Einar på Finnmarksfiske i Båtsfjord. Han hadde mange ting å tenke på, i hans fravær hadde Anne født deres 2. barn, Elise. Fisket og fortjenesta var dårlig, og han var bekymra for Anne og den nyfødte. Men han hadde også andre ting å tenke på. De hadde nemlig planer om å få seg et småbruk og flytte fra mor og svigermor, ho Agda, på Fygle ved Leknes. I 1929 hadde de fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Petvika, 4-5 km fra Fygle. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk, det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding. 

Samtidig med at Nordmo ble utskilt i 1929, hadde Einar søkt om støtte til bureising. Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500 - 15000). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges. Men før de kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass. 

 Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank». 

 Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1940 ble det gitt støtte til hele 14 303 bureisings bruk, hvorav over en tredjedel (5879) i Nord-Norge. Toppårene var så desidert fra 1930-1940 både nasjonalt og regionalt. Tallene er hentet fra Olav Randens bok om bureisinga i Norge, utgitt i 2002. Hva med Vestvågøy? Her ble det gitt støtte til 238 bureisingsbruk fra 1921 til ca 1965. Randen har ikke tall for enkeltår/femårsperioder på kommunenivå, men regner vi med samme fordeling som i Nordland fylke, ble det gitt støtte til ca 190 bureisere på Vestvågøy mellom 1921 og 1940. 

 I brevene fra Båtsfjord framgår det at Einar var bekymra for at drømmen om et småbruk var i ferd med å gå i vasken. Han hadde fått brev fra Ole Johansen, som hadde solgt ham «Nordmo», og han fortalte at fylkesagronomen bare ville godkjenne 18 dekar som dyrkbar jord av de 25 dekar som Nordmo omfattet, kravet var 20 dekar dyrkbart areal. Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Johansen tvilte på at Einar ville få lån og støtte til bureising, men han lovte å snakke med agronomen for å få fortgang i saksbehandlinga. 

Da Einar reiste fra Båtsfjord i juni 1930, så det altså ikke særlig lyst ut for husbygging og ny-rydding i Petvika. Men da han kom hjem, forelå plantegning, beskrivelse og kostnadsoverslag over fjøsbygninga, og lånesøknaden var sendt til banken. Fylkesagronom Anderssen hadde holdt ord. I desember 1930 forelå også en detaljert jorddyrkingsplan. Men det skulle gå 1 år før finansieringa var i orden, og Einar og Anne kunne gå i gang. 

Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Bare fjøsbygninga var kostnadsberegna til 2940 kr. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få inntil 1/3 av bygge-kostnadene som gjaldt bolighuset, dekket som direkte tilskudd. De fikk også tilskudd til fjøsbygget. Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. Det er heller ingenting i de skriftlige eller muntlige kildene som tyder på at de opptok privatlån. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden, Per. 

 Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Ved å la byggetiden strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av bror og svoger, han Peder. 

 Men torvmyrene skulle også omskapes til dyrkbar mark. Dere har fått utdelt en plan for jorddyrking av ca 6 dekar, en del av jorda mellom hovedveien og bolighuset, (vi kommer til å kjøre rett forbi dette jordstykket). De 6 dekar er bare en del av det som ble oppdyrka totalt. Av jorddyrkingsplanen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det. Men noe av steinen måtte hentes fra fjæra, - ofte langt unna som dere vil se. På jorda på oversida av bolighus og fjøs husker Per at han på slutten av 1930-tallet hjalp til med steinlegginga av grøftene. Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt. 

En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. Det ble aldri skaffet hest på «Nordmo», forutgiftene ville bli for store. Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode, og ifølge mine brødre godt over naboenes. En av dem forteller at når en stod oppe i Ramntinden rett bak gården, kunne en om våren eller høsten tydelig se det var mye grønnere på Nordmo enn på de andre gårdene. Vi må jo her ta litt høyde for «gårdspatriotismen», men likevel ---. 

Alle torvmyrene kunne ikke gjøres om til jordbruksland. Torv var i et skogfattig distrikt som Lofoten svært viktig når det gjaldt oppvarming. Torvtaking var en rettighet hver gård hadde, også «Nordmo» som hadde en egen teig av torvmyrene i Petvik. Torv som brensel ble det først slutt med rundt 1960 på «Nordmo». 

 I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfora sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av 1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge Per «sikkert mellom 1000 og 2500 kg". Lite ble solgt, det meste gikk til husholdninga og til «dyrefor». 

Vannforsyninga var en sak for seg. I de første åra henta en det fra en utendørs brønn, i 1937 ble sprengt en brønn i kjelleren med ei pumpe oppe i kjøkkenet. Først etter krigen ble det lagt inn vann fra en brønn utafor dyrka mark, da ble også fjøsen tilkobla. Elektrisitet ble installert i 1937 og «Nordmo» fikk telefon i 1946. 

Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. Det sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld. 

Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig. Pers ansvarsområde og domene var i alle år fjøset. 

 På slutten av 1960-tallet ble bolighuset renovert, utvida og ombygd. Det kom bl.a. et moderne bad med vannklosett og durs, og utedoen ble historie og kulturminne. Omtrent samtidig gikk den siste kua ut av fjøset på Nordmo. Saueholdet varte ved noen tiår. Yngstemann overtok gården rundt 1980. Han og kona kjøpte etter noen år hovedbruket i Petvika og brukte Nordmo som tilleggsjord. De drev med sauer til litt utpå 2000-tallet, men da bare som bierverv. I dag leies «Nordmo» ut til fremmedfolk. 

                                                                 

                                                           Bureiser Einar 1941 (Foto: Jentoft Olsen)

Bildet dere ser av Einar midt i enga sommeren 1941, var tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. På baksiden av fotografiet står det: "...gubben sjøl står i timoteiåkeren, --du skal tro der var gras". Men bildet viser også en stolt mann - stolt over hva de hadde fått til på få år, 10 år tidligere hadde her bare vært torvmyrer. 

1.mai 1995 døde fiskarbonden og bureiseren Einar Olsen, nær 91 år gammel, en passende dag for en mann som i alle år bar Arbeiderparti-nåla på jakkeslaget.

Jubel i tårer - Grunnlovsseilasen 2014

 Først publisert i Nordnorsk debatt (Nordlys) 2014

                                                                Skonnerten Anna Rogde

Einar-Arne Drivenes

Grunnlovsseilasen med skonnerten “Anna Rogde” er i disse dager på vei langs kysten. Motorhavariet i Tromsø 17. mai fikk mange til å frykte at historien skulle gjenta seg: Nord-Norge skulle heller ikke denne gangen, som i 1814, rekke fram i tide.

Fortellinga om Nord-Norge og 1814 har til nå bygget opp om forestillinga om landsdelen som “utenforlandet” , periferien som grunnet avstander og postgang ikke ble representert på Eidsvold. I anledning grunnlovsjubileet er det imidlertid avdekket såpass mye nytt materiale at en trygt kan skrive historia på nytt. Landsdelen var i høyeste grad involvert. Tromsø Museums tidsskrift Ottar (nr. 1 2014) inneholder en rekke artikler som viser at patriotismen, forsvarsviljen og oppslutninga om valgene i 1814 ikke skiller seg fra resten av landet. En finner heller ikke synlige forskjeller mellom de etniske gruppene.  Men jubelen i 1814 var i svært mange nordnorske kystsamfunn blandet med tårer.

De begivenhetene som førte fram til 1814 var et resultat av europeisk storpolitikk langt utenfor menigmanns kontroll. Tilbake lå ofrene, drepte og sårede på slagmarkene. Og tusenvis av sivile, rammet av mangel på korntilførsler og andre nødvendige varer p.g.a. krigshandlinger og blokader. Og som ofte i nødens kjølvann fulgte sykdomsepidemiene. 
 

Det faktum at Danmark/Norge havnet på Napoleons side, og i krig med England fikk alvorlige følger, ikke minst for Nord-Norge. Engelske krigsskip patruljerte langs kysten og forsøkte å hindre pomorhandelen med russerne, en viktig kanal for livsnødvendig korn til Nord-Norge. På toppen av det hele ble landet rammet av avlingssvikt og uår, 1812 var for store deler av Nord-Norge et rent katastrofeår. 

I Lofoten og Vesterålen var dødstallene uhyggelige. Mellom 1808 og 1814 døde det nesten 3 ganger så mange som det ble født.  I Lofoten og Vesterålens historie beskriver Øystein Bottolfsen kriseårene i all sin gru. Forholdene vitna om et samfunn i krise og oppløsning p.g.a. av matmangel og påfølgende epidemier. I noen tilfeller manglet pårørende som kunne besørge begravelsene. I en skjå på Dverberg prestegård stod liket av en fattig mann som var død av hunger på si omvandring fra gård til gård. Ingen hadde maktet å ta seg av hans begravelse, og liket ble stående i skjåen på prestegården fra jultider, til han ble lagt i jorda i juli på Dverberg kirkegård. 


I noen av de fullmaktene og adressene fra menighetene i anledning valgene til grunnlovsforsamlinga i 1814 skinner da også allmuens fortvilelse igjennom, som f.eks. fra Flakstad i Lofoten der de ba Christian Frederik hjelpe folk som var "i den ytterste Armod og Elendighed”. De to valgmennene fra Kistrand som skulle møte i Tromsø for å velge representanter til Eidsvold, måtte holde seg hjemme for å forsørge sine familier, nøden stod for døren.
  
 Noe av nøden skyldtes uår, manglende avlinger og svikt i fisket, men også en rad med forlis rammet kystbefolkninga i årene før 1814. Den 5. mars 1802  omkom 26 fiskere fra Øksnes og Langenes samt noen tilreisende fiskere under en voldsom storm. Størst følger kunne jekteforlisene få. Jektene bragte nordlendingenes tørrfisk sørover  og forsyningene av korn-, matvarer og utrustninger til fisket nordover. En rekke forlis av jekter fant sted i årene før 1814, med jekter fra Vestrålen og Lofoten  i 1800, 1806 og 1807.  I 1803 har vi opplysninger om hele 11 jekteforlis, bl.a. Melbu-jekta eid av Jon Røst Schjeldrup.


I tillegg til at naturen viste vrangsida, kom krigen og en rekke jektekapringer.  I 1811 ble Henrica Christina Schieldrup sammen med to andre nordlandsjekter tatt av en engelsk kaprer på Stadhavet. Forsyningene av matvarer og fiskeredskaper som var beregnet for folk i Øksnes og Bø, havnet i fremmede hender. I juli og august 1814 var den engelske fregatten Unicorn med 38 kanoner på tokt på Stadhavet og byttet ble hele tre nordlandsjekter,  bl.a.   jekta Ellen Margaretha fra Ballstad i Lofoten og jekta fra Ibestad i Sør-Troms.


Resultatet av forsyningssvikt, uår og sykdomsepidemiene i årene rundt 1814 kan vi lese av befolkningstallene. I store deler av landsdelen døde langt flere mennesker enn antall fødte i løpet av krigsårene 1807-1814. Folketallet i Lofoten og Vesterålen stupte i denne perioden , fra omlag 10500 til 8000. 

Klemt mellom storpolitiske begivenheter og kriger, og en natur som snudde rangsida til, ble altså folk i 1814 bedt om å sverge troskap og sette sitt liv inn på å gjenreise en selvstendig stat og å sende sine beste menn for å forfatte en grunnlov.  Kanskje ikke så rart at prinsregent Christian Frederik i sitt sirkulære til biskopene hadde bedt om at det skulle prekes over teksten i Salmenes bok 62, 8-9 på valgdagen.    

  “Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.”

Balansekunst i polarpolitikken

 

Innlegg publisert i Nordnorsk debatt 2014

Det er verken nytt eller oppsiktsvekkende at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger nøye sammen. Et lands utenrikspolitikk kan heller ikke formes uten hensyn til den offentlige opinion og involvering av “folk flest”.

              

            Statsminister Erna Solberg går i dag på talerstolen i auditorium 1 ved UiT - Norges arktiske universitet for å snakke om mennesker i Arktis. Samme talerstol har vært brukt flere ganger, både av den nåværende og forrige regjering, til å markere Norges ambisjoner som polarnasjon. Et uttrykk for det, både symbolsk og i pengebruk, er at Norge for første gang siden polarforskningens glansdager først på 1900-tallet, har tatt seg råd til et spesialbygd isgående forskningsfartøy. Og i tråd med tradisjonen fra Nansens og Amundsens dager, da polarforskninga var tett knyttet til nasjonsbygging, har skipet fått et kongelig navn: Kronprins Haakon. 

             Politisk disharmoni  
             Det er en rungende politisk enighet om at landet skal ha en aktiv nordområde- og polarpolitikk, men den politiske harmoni er ikke fullt så total når det gjelder hva denne aktiviteten skal være, og hvilke aktører som skal involveres. Den forrige regjerings forsøk på å snu Norge på hodet gjennom en ny nordområdepolitikk lansert av utenriksminister Gahr Støre i Tromsø i 2005, skapte store forventninger hos folk bosatt i nord. Kritikerne har pekt på en for svak politisk forankring og for liten involvering av folk og institusjoner i regionen og det sirkumpolare området, med unntak av de store forskningsinstitusjonene i landsdelen, slik satt på spissen av kommentatoren Bente Aasjord når det gjelder representasjonen i Arktisk Råd: “Arktiske urfolksorganisasjoner har status som faste observatører. Det skulle bare mangle. Men den øvrige arktiske befolkningen er ikke representert, verken gjennom regionale folkevalgte institusjoner eller NGO-er i det sivile samfunn Arktis” (Nordlys 11/12-2013).
Aasjord trykker her på en øm tå og et dilemma for politikerne. Dilemmaet er knytta til at polar- og nordområdepolitikk så til de grader er et konglomerat av utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og innenrikspolitikk. Vi kjenner det igjen fra diskusjonen om Barentsregionen på 1990-tallet. Flere i UD-korridorene var i utgangspunktet lite komfortable med at fylkespolitikere i nord skulle drive utenrikspolitikk.  

Beslutningsprosess

Historikeren Lena Ingilæ Landsem (UiT) har imidlertid i si bok om Barentsregionens tilblivelse (Orkana 2012) vist at det ble en symbiotisk beslutningsprosess: “resultatet av en politisk beslutning sentralt samt en rekke initiativer regionalt”. Det regionale politiske nivå i de fire samarbeidende landene ble da også representert i beslutningsorganene. Aktører langt utenfor korridorene i UDs lokaler på 7. juniplassen ble på den måten involvert i utforminga av landets utenrikspolitikk, tilsynelatende nokså smertefritt. Historikere som Hallvard Tjelmeland og Stian Bones (UiT) har da også vist at sivile aktører som for eksempel fiskeri- og polarforskere gjennom forskningssamarbeid og forskningskontakter bidro til å holde kanalene åpne til vår store nabo i øst midt under den kalde krigen. Det bidro trolig til å gjøre den utenrikspolitiske spenningen lavere og jernteppet mer porøst. Vi kan kanskje, som Stian Bones, snakke om en polarkanal.

Flau bris

Dagens kritikk og politiske diskusjon om norsk polar- og nordområdepolitikk er imidlertid som flau bris å regne mot det landets politiske ledere måtte forholde seg til da striden med Danmark om Øst-Grønland pågikk som heftigst på 1920- og 1930-tallet. Politikere hadde da en langt vanskeligere oppgave med å balansere mellom lokale, regionale og økonomiske interessegrupper på hjemmebane og de utenrikspolitiske og folkerettslige overveielser som måtte tas. I tillegg kom en pågående presse som kunne spille på sårede nasjonale følelser, og som forlangte en aktiv polarpolitikk.

Noen historikere har vært nådeløse i sin dom: “En gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket” (Jens Arup Seip, 1963).

Dette er en altfor streng domfellelse. Den må i så fall også gjelde kong Haakon som så tidlig som i 1906 hadde engasjert seg for å rydde opp i denne verkebyllen mellom Danmark og Norge. Ja, ikke bare det, han støttet også regjeringen lojalt i sluttfasen av saka. I en samtale med en av de norske advokatene under Haagprosessen, Per Rygh, skal kongen ha uttrykt at det var “hans Linje; det var ham som havde lagt den og drevet den igjennom” (Norsk polarhistorie, 2004 bd. 2).

Het debatt

Også den gang var det politisk enighet om de langsiktige politiske målsettingene, det gjaldt da å sikre norsk næringsinteresser og aktivitet på Grønland og Ishavet.  Og det var allmenn oppslutning om datidens folkerett blant politikere og landets jurister, bl.a. prinsippet om at aktivitet og bruk av området som grunnlag for å påberope seg suverenitet. Det var valget av kortsiktige virkemidler i en akutt situasjon skapt både av andre polarstater, overivrige norske polaraktivister og polarforskere, noen pågående presseorgan og stemninger i deler av den den offentlige opinion som gjorde saka så vanskelig og debatten så het.

Den gang, som i dag, var det vanskelig å skille mellom ren ekspansjonisme og staters helt legitime nasjonale interesser forankret i folkerettslige prinsipper.

Norske polarekspedisjoner i møte med arktiske urfolk

Foredrag Senioruniversitetet Tromsø 20 mars 2024

(Omarbeidet og forkorta versjon av foredrag om samme tema i Berlevåg august 2023)

 Einar-Arne Drivenes

                                                                                                                                            

Disse to sitatene er hentet fra en omtale av den samme arktiske folkegruppe, og det samme lokalsamfunnet. De er begge hentet fra publikasjoner skrevet av lederen av en av de første, og mest kjente norske polarekspedisjonene. Jeg skal komme tilbake til forfatteren. 

De tre mest relevante norske polarekspedisjoner når det gjelder dagens tema, er Amundsens to seilinger gjennom henholdsvis Nordvestpassasjen (Gjøa-ekspedisjonen) og Nordøstpassasjen (Maud-ekspedisjonen) - og Nansens Grønlands-ekspedisjon. Jeg vil bruke mest tid på Maud-ekspedisjonen i årene 1918-25. Til slutt vil jeg si litt om Gjøa-ekspedisjonen som pågikk fra 1903 til 1906, - og Fridjof Nansens kryssing av Grønlandsisen i 1888 og den medfølgende overvintring på vestkysten. 

Som en sammenligning kunne jeg også ha trukket inn tromsøværingen Adrian Jacobsen (1853-1947).  Hans reiser, også i Arktis, med sikte på å samle etnologisk materiale, er interessant i vår sammenheng. Hans usedvanlig omfattende samlinger befinner seg nå i en rekke museer verden over, hovedsakelig i Tyskland. Det må jeg i denne gang la ligge, han ble jo også presentert av Sigbjørn Rønbeck i et foredrag her på Senioruniversitet sist høst. Det samme gjelder i høyeste grad nordmannen Eivind Astrup (1871-1895) som deltok på to av Robert Peary ekspedisjoner i første del av 1890-tallet. Han skrev ei meget lesverdig bok: «Blandt nordpolens naboer», som omhandler hans møte med inuittene på nordvestkysten av Grønland. Ei slik sammenligning mellom Jakobsens innsamlingsarbeid, Astrups ekspedisjon og de tre polarekspedisjonene jeg skal snakke om, vil dere finne i bind 2 av Norsk Polarhistorie. Det kapitlet er skrevet av min medredaktør av samme verk, Harald Dag Jølle, og er som Astrups bok, vel verdt å lese. 

Men først er det nødvendig med litt polar vitenskapshistorie for å få fram hvordan arktisk lokalkunnskap endret utforskninga av polarstrøkene. Første del av 1800-tallet var dominert av engelskmennene. Etter Napoleons-krigene satt landet med en stor marineflåte som måtte brukes til noe fornuftig. Den ledige engelske marinekapasiteten ble satt inn i forsknings- og oppdagelsesreiser. Aktiviteten ble konsentrert om Nordvestpassasjen, men engelskmennene gjorde også noen kartleggingstokter i Antarktis. Forsøkene i nordvest endte tragisk for den berømte Franklinekspedisjonen. Med fartøyene «Terror» og «Erebus», forsøkte John Franklin i 1845 å finne veien gjennom Nordvestpassasjen. Mesteparten av det kartleggingsarbeidet som ble gjort fra britisk side i disse områdene i årene som fulgte, ble utført av de mange mislykkede rednings- og leteekspedisjonene som ble sendt for å finne Franklin og hans menn. 

Etter 1850 endra polarforskninga karakter, og andre nasjoner tok ledelsen: USA, men ikke minst de skandinaviske landene. I den polare vitenskapshistoria kan en med rette snakke om en skandinavisk polarforskningsskole. Den engelske og skandinaviske/og deler av den amerikanske polartradisjonen var prega av ulikt syn på forholdet menneske og natur. De engelske ekspedisjonene hadde karakter av "krig" eller erobring, kanskje ikke så rart siden det var marinen som ble mobilisert for å trenge gjennom is og snø. Bildet av store opptog av engelskmenn slepende på sitt utstyr i en heroisk kamp mot naturkreftene i Canadas isøder ligner i mangt et felttog. En kamp som naturen ofte vant - for erobrerne betød det i disse traktene ofte døden, riktignok den heroiske varianten. 

Den skandinaviske polarforskningsskolen ble i sterkere grad prega av at det var nødvendig å gjøre naturen til en forbundsfelle, en skulle ikke arbeide mot naturkreftene, men med dem. Det ga seg utslag i utrustning og metodikk. Det var stor forskjell på Amundsens fåtallige, ski-løpende, hundedratte ekspedisjon og de engelske framstøt på brei front. Derfor var det heller ikke utslag av tapernes misunnelse når så mange engelskmenn kritiserte Amundsen for hans bruk av hundene som hundemat etter hvert som de sleit seg ut i kappløpet mot Sørpolen. Her dreide det seg om et grunnleggende ulikt syn på natur og sivilisasjon. Nansen utrolig enkle, men nettopp derfor så geniale plan, om å la seg drive med strømmen over polhavet, var også et utslag av denne filosofien om å gjøre naturen til en medspiller. Dette ga seg utslag i en helt annen ekspedisjonsstrategi. Nansen, Amundsen og dansken/grønlenderen, Knud Rasmussen (1879-1931), tok i langt sterke grad enn tidligere i bruk teknikker som var utvikla av folk som levde i arktiske strøk eller som hadde fangst- eller jakterfaringer fra polarområdene. Det var trolig en viktig årsak til den suksess skandinaviske polarforskere hadde mellom 1870 og 1930. 

Pioneren var finlandssvensken og geologen Adolf Erik Nordenskiøld (1832-1901). Han gjorde systematisk bruk av den kompetansen folk i Arktis hadde, fra ishavsfarere til reindriftssamer. Det gjaldt utstyr, bekledning og kunnskaper om å bevege seg i is og snø, både til sjøs og på lands. Til forargelse for noen nordmenn, det er Nordenskiøld, ikke Nansen, som er The founding father av den skandinaviske skolen. Helt fra 1872 hadde han samiske deltakere på flere av sine ekspedisjoner.

Skandinaviske polarforskerne tok altså fra første stund i bruk den lokale og regionale arktisk kompetanse. Men de hadde mye å lære av folk som levde enda lenger inn i isen, i Grønland og områdene rundt Nordvest- og Nordøst passasjen. I utgangspunktet var en først og fremst opptatt av de overlevelse-teknikker folk i Arktis gjorde bruk av. Det å skaffe seg innsikt i, og å forstå og formidle de arktiske folkenes kultur var ikke målet. Men det endret seg etter de møtene polarfarerne etter hvert fikk med arktiske urfolk. Det betød også at de ble kvitt mange av sine fordommer. 

Det store gjennombruddet for norsk polarforskning skjedde i de to siste tiårene av 1800-tallet. I åra fram til 2.verdenskrig skaffet Norge seg en verdensledende rolle i geofysikk basert på materiale polarekspedisjonene hadde framskaffet. Det gjelder fiskeri- og havforskning og meteorologi med Johan Hjort, Fridtjof Nansen, Vilhelm Bjerknes, Bjørn Helland-Hansen og Harald Ulrik Sverdrup i spissen. De tre siste var knytta til Geofysisk institutt i Bergen, men hadde samarbeid med de andre, særlig gjaldt det Nansen. Vilhelm Bjerknes revolusjonerte f.eks meteorologien, det er ikke for ingenting at en snakker om Bergensskolen innafor geofysikk. Datagrunnlaget for disse nyvinningene var det ikke minst Maud-ekspedisjonen som stod for, det gjaldt is-drift, havstrømmer, havdybder, luft- og sjøtemperatur, vind og geomagnetiske målinger. Det var disse type data og forskning disse ekspedisjonene var planlagt for, ikke kulturvitenskap, - ja i tillegg til rekordjakten da, men det siste må vi i denne omgang la ligge. 

Så over til Roald Amundsens to ekspedisjoner. I dagene 9. til 16. juli 1918 lå forskningsfartøyet Maud ute på Pølsehavna i Tromsø. Dette er det andre norske forskningsfartøyet spesialkonstruert for isgang og skruis. Det første norske spesialbygde fartøy for polarforskning, Fram, hadde ligget her 25 år tidligere, i 1893. Maud hadde samme oppdrag: å trenge inn i isen øst i Nordøstpassasjen, la seg drive over Polhavet, og bruke ventetida til å samle vitenskapelige data. 

Men Maud og Fram var også knyttet mer direkte sammen. Maud-ekspedisjonen er et direkte resultat av det løftet Roald Amundsen hadde gitt da Nansen i 1907 lånte han Fram. Han skulle gjenta Fram-1 ekspedisjonens drift over Polhavet og samle nye data for Nansen og norsk havforskning. Som kjent fant Amundsen på det «tjuvstykket» å ta omveien om Sydpolen, - verdens lengste omvei. Maud-ekspedisjonen var altså et forsøk på å holde løftet til Nansen elleve år tidligere. Den 16. juli stevnet Maud nordover etter å ha lastet 5 tonn tørrfisk, skinnklær og annet utstyr. Som skipper hadde Amundsen engasjert en trofast følgesvenn som både hadde vært med på ferden med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen og på erobringa av Sydpolen, nemlig tromsøværingen Helmer Hansen. Havforskeren og meteorologen Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var ansatt for å lede de vitenskapelige observasjonene og undersøkelsene.

                         

                                                                                 

Maud-ekspedisjonen ble blant menigmann i ettertid ble betrakta som en fiasko, den klarte nemlig ikke å komme inn i drivisbeltet over polhavet. Men vitenskapelig sett var den en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom tidene, og for Norges del den viktigste. Det enorme observasjonsmaterialet de samlet var ikke minst Sverdrups fortjeneste. Det ble grunnlaget for den forskninga som skaffet han og andre norske geofysikere internasjonal berømmelse og posisjon i årene som fulgte. 

Ekspedisjonen ble en langdryg affære. Allerede 9. september 1918 ble de stoppet av ismassene og den første overvintringa fant sted øst for Kapp Tscheljuskin, (1918/1919). Også neste sesong (1919/1920) var isforholdene vanskelige og de måtte overvintre utenfor Ajun-øya lenger øst (1919/1920). Her hadde de det første møte med tsjusktsjerne. Sverdrup foretok da en reise høsten 1919 og vinteren 1920 sammen med de tsjuktsjere som drev reindrift. Sverdrup skrev først om dette flere måneders opphold i Amundsens bok "Nordøstpassasjen" (1921) i kapitlet: "Blant rentsjusktsjere og lamuter," og i 1938 utga han ei egen bok om oppholdet, "Hos Tundra-folket". Neste overvintring, 1920-21 skjedde ved Kapp Serdze Kamen. Her foretok Sverdrup sammen med Oscar Wisting, sin andre ekspedisjon blant tsjusktsjere, nå gjaldt det den bofaste kystbefolkninga. Denne sledereisen skriver Sverdrup om i boka "Tre aar i isen med Maud" som utkom i 1926. 

De naturvitenskapelig data som norske polarforskningsekspedisjoner brakte med seg hjem var som oftest et resultat av forhånds-planlagte forskningsprogram Det gjaldt ikke etnologisk materiale eller kulturvitenskapelig kunnskap. Det var et resultat av tilfeldige møter med arktiske urfolk. Heller ikke Maud-ekspedisjonen hadde som formål å drive kulturstudier, og hadde heller ikke gjort forberedelse på et eventuelt møte med urfolk i Sibir. Det kan ikke sies klarere enn Sverdrup gjør på første side i boka "Hos Tundra-folket": «Vi reiste ikke ut for å studere primitive folk, vi håpet å drive med isen over Polhavet.« Og da han under sin første vinter sammen med tsjuktsjerne strevde med å lære språket, var savnet stort etter ei ordbok eller annen litteratur som hjelp. Men selv det, hadde de ikke om bord på Maud. «Selv om en fullstendig fremstilling av tsjuktsjisk hadde eksistert før vi reiste fra Norge, vilde ingen av oss ha tenkt på å anskaffe den, for det falt oss ikke inn at vi skulde treffe disse menneskene". 

Da de hadde lagt seg til ro for den andre overvintring ved Ajon-øya ble de en dag til sin store overraskelse oppmerksom på et telt inne på stranda. De hadde ikke ventet å møte mennesker før lenger øst, hvor de kunne møte fastboende kyst-tsjuktsjere. I boka Hos tundra-folket er det første møtet beskrevet i sjangeren; «hvite menn møter ville innfødte». Det preger ikke resten av boka etter min mening, selv om den noen steder er eksotiserende og preget av fordommer, bare hør her: «--- Amundsen gikk i land sammen med Helmer Hansen, og Olonkin, som snakket russisk. Amundsen likte aldri å forlate skuten ubevæpnet, for bjørn kan en treffe overalt, men denne gang lot han geværene bli om bord for ikke å skremme de fremmede. Da de tre nærmet sig stranden, kom tre menn imot dem, også uten geværer, og vi som fulgte begivenhetene i kikkert så alle forsvinne inn i et telt.» (s. 6) 

Det viste seg at disse tsjuktsjere var reindriftsnomader, som om sommeren oppholdt seg ved kysten og flyttet med sine reinflokker til innlandet om vinteren. Folkene på «Maud» fikk snart besøk av sitt nye bekjentskap: "Den neste uken hadde vi daglig besøk om bord. Våre venner kom i flokker, drakk utrolige kvanta av skjoldende te og var mer enn villig til å selge renkjøtt og reve-skinn for te og tobakk. --- ; de fleste av våre gjester hadde aldri vært om bord i et skib og noen av dem hadde aldri sett en hvit mann" (s 6 og 7). Amundsen foreslo at Sverdrup skulle følge tsjuktsjerne og dra sammen med dem til innlandet, bo blant dem om vinteren og vende tilbake følgende vår. Og han skulle reise alene mente Amundsen. «--- for hvis to var sammen, vilde de danne en liten fremmed koloni, mens en enkelt kanskje vilde bli opptatt som medlem av gruppen og behandlet som en likemann." (s. 7).  Amundsen mente dette ville være en enestående anledning til å studere de mest isolerte folkeslag i Sibir, og kanskje bli fortrolige med deres opprinnelige «skikker». 

Sverdrup grep denne muligheten begjærlig selv om han innrømmer at han var en amatør når det gjaldt etnologi og språkforskning, men at han mer enn gjerne ville nytte muligheten til å leve blant «primitive mennesker og lære noe av deres livssyn» som han skriver (s. 7). Gregory og hans kone Kånkalj var Sverdrups vertskap under reisen. Gregory var egentlig lamut, en annen urfolksgruppe, men hadde giftet seg inn i en tsjuktjsisk familie og levde slik som dem. Han var mellom 35 og 40 år, hans kone var rundt 40. Sammen med dem bodde barn, og barn fra tidligere ekteskap, svigerbarn og barnebarn, til sammen en familiegruppe på ca. 15 personer som Sverdrup skulle leve sammen med de følgende månedene. 

Sverdrup starter boka med en kort beskrivelse av historiske forhold, særlig forholdet mellom tsjuktsjere og de koloniserende russere. Så følger en detaljert beskrivelse av boform/telt (overtelt, innetelt, ilsted, belysning). Sverdrup skaffet seg et eget innetelt fordi lufta ble for tett sammen med flere andre personer. Overteltet var så stort at der kunne settes opp flere innetelt. Det at et telt også består av et overtelt og et innetelt, er altså ikke en moderne oppfinnelse. Deretter tar Sverdrup for seg bekledningen for voksne og barn, fra topp til tå – menn, kvinner og barn. Klærne var for det meste laget av skinn, mest rein, men også reveskinn og skinn av hunder. Sverdrup brukte selv tsjuktsjeriske klær. Han har også en gjennomgang av hvor mange reinsdyr som skulle til for de ulike bekledningene for voksne og barn. 

Hans beskrivelse er til tider ned til den minste detalj, for eksempel hvordan de ordnet seg med bleiebarn; -"-- som små puttes de i en dobbel skinnpose med fire ekstraposer for armer og bein og med en stor klaff mellem benene. Klaffen er fylt med mose, opsmuldret ormet tre eller renhår og innholdet skiftes hver gang barnet skriker." En ung tsjuktsjerkone som ventet barn samlet ikke på barneklær med blonder, men samlet mose i en stor sekk, plukket ut kvister og tørket den godt. Hadde hun vært flittig, hadde hun barnetøy nok, ifølge Sverdrup. (s 23) Han overdriver nok litt, det var vel bleier det her er snakk om. Sverdrup forteller hvordan flyttinga foregår, hvordan leirplassen organiseres, og ikke minst hvordan den forlates, ryddig og hvor etterlatenskaper fjernes omhyggelig. 

Sverdrup var ellers ikke særlig imponert over ordenssansen blant sine reisekamerater. Med det var det mye han beundret dem for, bl.a. evnen til å tåle kulde: "Når renen infanges kan ungguttene springe sig gjennomsvette, så skinnklærne klistrer seg til kroppen, og sette sig på sleden og kjøre i timevis uten å fryse." I detalj får vi vite hvordan arbeidet fordeles mellom ung og gammel, kvinne og mann. Det samme gjelder redskaper, transportmidler og hvordan raidene er organisert. Og han forsøker å forklare hvorfor det er slik eller slik, som regel tyr han til funksjonelle forklaringer. Mat og matskikker blir gjennomgått nokså fri for fordommer og Sverdrup åt det meste, men rått kjøtt og tran som delikatesse avholdt han seg fra. 

Vi får vite at menn og kvinner kler seg nakne etter at alle lys og lamper er slukket og legger seg under skinnfellene. Og vi får vite en del om ekteskapsinngåelser, samliv og forholdene mellom kjønnene. Det siste virker å gjøre et visst inntrykk på forfatteren, han hevder i alle fall at kvinnene er: "--- fullstendig likestillet med mennene, deres arbeid er naturligvis forskjellig, men det vurderes ikke ringere." Sverdrup beskriver bryllup og bryllupsskikker og gir en funksjonell og rasjonell forklaring på flerkoneri og konebytter som foregikk. Det siste førte ofte til dobbeltekteskap, hvor konene fikk to ektemenn og mennene to koner, en dobbeltallianse ifølge Sverdrup. Han forklarer ordninga med at den var en forsikring mot barnløshet. Barn var i slike samfunn den viktigste aldersforsikring. Et samliv mellom fire personer ville selvsagt øke sjansen for at det ble barn av det. Og i en slik allianse ble alle barn betraktet som felles barn. Religion, syn på naturen og lov og rett tas også opp i boka. 

Når boka går slik i dybden, og gir så detaljerte skildringer av for eksempel mentalitet, tenkesett, tro og religiøsitet henger det trolig sammen med at Sverdrup brukte tid på lære språket. Sverdrup har bl.a. en detaljert gjennomgang av begravelsesskikker og syn på døden. Han gir også leseren en tidvis morsom innføring om hvordan språkopplæringa foregikk, bl.a gjennom de misforståelser og forviklinger som Sverdrups første vaklende skritt inn i det tsjuktiske språket, førte til. Språket var naturligvis ordfattig sammenligna med et «kulturspråg» ifølge Sverdrup, og med en «forvirrende» ordrikdom m.h.t. deres eget felt, nemlig reindrift. Denne beskrivelsen er et eksempel på den litt nedlatende og fordomsfulle holdningen hos vestlige oppdagere og vitenskapsmann, og som noen ganger skinner gjennom i boka. Og han fant en interessant forskjell på kvinne- og mannsspråk.

Sverdrups studier av tsjuktsjerne ble betrakta som verdifulle for kulturforskninga noe Harald Dag Jølle, påpeker i sitt kapittel i Norsk Polarhistorie. Etnografisk Museum hadde nesten ingen gjenstander fra dette folket. Sverdrup fant harpunspisser som viste seg å ligne på funn gjort i Alaska, og dermed viktige for spørsmålet hvor inuittene stammet fra. I Norge stod spørsmålet om hvor samene kom fra stammet sentralt, og en hadde spesielt interesse av for folkegrupper østover i Sibir. Relasjonen mellom reinnomadisme og kystkultur var også en viktig problemstilling for arktiske kulturstudier. Her kunne Sverdrups arbeid brukes. Sverdrups etnografiske samling ble sammen med billedmateriale og notater overlevert til Etnografisk Museum, og språkforsker Konrad Nielsen arbeidet videre med den ordboka Sverdrup hadde laga for tsjuktsjerisk. 

Men når det gjelder Sverdrups holdninger og forståelse av kulturen, er Jølle nokså kritisk. I motsetning til Nansen, Amundsen og Eivind Astrup, finnes det liten beundring og fascinasjon for polarfolkets samfunnsstruktur hos Sverdrup. Jølle mener Sverdrups framstilling «avviker sterkt fra for eksempel Nansens fokusering på at inuittene opprinnelige samfunn var velfungerende og moralsk høyverdige». I boka "Tre år i isen med Fram" (1926) som omhandler sledereisen Sverdrup og Wisting hadde rundt Tsjuktsjer-halvøya i våren 1921, reiser Sverdrup tvil om tjuktsjernes intellektuelle evner. «Vårt indtryk av tsjuktsjerne i det hele er at deres aadelige utvikling stanser i en tidlig alder» (s. 22) 

Etter å ha lest "Hos Tundrafolket" er jeg ikke like kritisk som min medredaktør. Mitt inntrykk er at Sverdrups holdninger er veldig sprikende, et godt eksempel står på nest siste side hvor han sier at han ikke hadde møtt annet enn «forekommenhet og vennlighet». Videre heter det: «Fra de ren-tsjuktsjerne jeg traff har jeg derfor for en stor del hatt de beste inntrykk ….» Men i neste setning heter det: «Deres største karakterfeil er deres grenseløse ubesluttsomhet og upålitelighet.» Uansett: Boka er vel verdt å lese. Den gir et unikt innblikk inn i en arktisk kultur sett gjennom en norsk polar- og havforsker, og senere direktør for Norsk Polarinstitutt. 

Også Roald Amundsen var bevisst på at de ugjestmilde områdene i Arktis krevde spesifikke kunnskaper, teknikker og evner. Amundsen rendyrket denne kompetansen. Han videreutviklet det som ble kjennetegnet med den skandinaviske polarforskningsskolen, det å kunne overleve, arbeide og ta seg fram under polarhimmelen. Han så dette som en viktig del av å være polarforsker, en måtte være vel så god i kunsten å overleve, som å forske. Men ikke minst var Amundsen i likhet med Nansens opptatt av å trekke lærdom av folk som levde i Arktis. 

Hans møte med en gruppe inuitter (netsilikene) under Gjøa-ekspedisjonen (1903-06) var nok tidvis preget av en ovenfra og nedad holdning, og først og fremst var Amundsens interessert i hvordan inuittisk teknikk kunne brukes til sitt formål. Hans beskrivelser fra Nordvestpassasjen er full av eksempler på teknikker han lærte av inuittene, - hvordan varme forfrosne fingre, hvordan få meiene til å gli mest mulig, hvordan pakke en fornuftig slede, hvordan skulle en kle seg, og hvordan bygge den perfekte iglo. Det siste brukte han mye tid sammen med ”Teraiu” for å lære seg: ”en ypperlig læremester”, i følge Amundsen. 

Denne viljen til å tilegne seg arktisk kompetanse, gjorde både Nansen og Amundsen, - og Sverdrup til ufrivillige kulturforskere. Ingen av dem hadde formell kulturvitenskapelig skolering og de reiste heller ikke ut for å studere arktiske urfolk, men de fikk relasjoner til de innfødte som kan minne om et senere sosialantropologisk ideal om deltakende observasjon. Men det er også mye som skiller dem fra denne tradisjonen. De var alle kultursamlere, enten av gjenstander eller i form av å beskrive verdier, samfunnsstrukturer og institusjoner. Nansen skiller seg riktignok fra Amundsen ved at han i sterkere grad var opptatt av å analysere og forstå kulturen på den egne premisser og var mer opptatt av allmenne trekk ved skikker og moral. 

Amundsen, eller rettere hans ekspedisjoner, var de eneste av de norske polarekspedisjonene som samlet et etnografisk gjenstandsmateriale av noe omfang og det fra folkegrupper som var lite kjent i Vesten, ja netsilikene var til da ikke kartlagt. Samlinga fra denne folkegruppa teller 700 gjenstander og ble overtatt av Etnografisk Museum, nå Kulturhistorisk Museum. De ble utstilt i det som fikk navnet Gjøa-salen. Det er fortsatt verdens største samling av gjenstander fra denne inuittiske folkegruppen. Og som vi så, ble også etnologisk materiale fra Maud-ekspedisjonen overtatt av til Etnografisk museum. Amundsen hadde ingen ambisjoner som kulturforsker. Han så et kommersielt potensial i kajakkene, harpunene, skinndressene og pile-spissene. De kunne bringe penger i en slunken reisekasse og den kunne skaffe prestisje til Amundsen personlig og nasjonen. Og den etnografiske samlinga var også viktig for å vitenskapeliggjøre Gjøa-ekspedisjonen. 

Så til slutt: tilbake til de to sitatene vi starta med, d.v.s Fridtjof Nansen, - det første skrevet før han la ut på turen over Grønlandsisen i 1888, det andre etter at han var kommet hjem. Hans syn på inuittene før 1888-ekspedisjonen var ikke prega av innsikt, men et typisk uttrykk for den rådende og nedlatende kulturbeskrivelsen som var vanlig på den tid. I et foredrag han holdt like før han dro kommer dette klart fram. «--- paa Grønland som saa mange andre steder på jorden, at trods den megen skrig om trange tider og sult, så dør flere folk av for meget mad end for lide (og de) spiser saa længe de kan gabe». Og de var langt fra vakre, særlig gjaldt det kvinnene, som aldri vasket seg, og som kun drev sitt «dorske dagdriverliv indendørs i snevre vinterhuse». 

Da han kom tilbake etter ekspedisjonens ufrivillige overvintring, var tonen en helt annen. I et nytt foredrag kritiserer han i sterke ordelag slike holdninger han selv hadde gitt uttrykk for bare to, tre år tidligere. Den hovmodighet «vi europeere» har utvist overfor andre folkeslag har ført til at «vi selv er villige til å se ned på alle naturfolk som lave og usiviliserte». Slike holdninger ønsket Nansen nå å komme til livs. Det gjør han ikke minst i boka «Eskimoliv» utgitt i 1891. Det preget også han syn på koloniseringa av Grønland, koloniherrene, d.v.s danskene «burde pakke sine varebeholdninger sammen», bringe dem og handelsmennene om bord i de danske handelsskipene og seile alt sammen tilbake til Danmark. Og under striden om suvereniteten over Øst-Grønland mellom Danmark og Norge i mellomkrigstida, var Nansen en av de ytterst få som påpekte at «landets rettmessige eiere er eskimoene». 

Denne 180-graders vendinga i Nansens holdninger og kultursyn var resultat av det tette samlivet med grønlendere Nansen hadde hatt under overvintringa 1888/89. Han fikk respekt for kulturen, ikke minst for å ha utvikla en kulturform som var tilpasset slike ekstreme og marginale natur- og klimaforhold. I motsetning til Sverdrup og Amundsen drøfter og diskuterer Nansen overordnede synspunkter og teorier om kulturformer og den kulturhistoriske utviklinga, og hans refleksjoner omfatter langt mer enn arktiske overlevelsesstrategier. Men til tross for Nansens positive erfaringer og opplevelser under overvintringa, og til tross for hans rosende omtale av de moralske normer hos de inuittene han møtte, ja, i så måte stod over europeerne, - endret ikke det hans synspunkter om at det fantes »laverestående» og «høyerestående» kulturer, - og at han tilhørte den sistnevnte. Nansens kritikk av den moderne vestlige verdens fordervende og ødeleggende virkning på inuittenes kultur, kan jo også være uttrykk for en forestilling om «den lykkelige villmann», - en tilværelse uten kulturell og økonomisk endring. Ville grønlenderne vært lykkeligere uten økonomisk og kulturell modernisering? – uten et skriftspråk, moderne skolevesen, helsetilbud, motorisert fiske- og fangst, og småflyplasser? Det mente nok heller ikke Nansen. 

Nordlendingers kultur og økonomi, - og Narve Fulsås.

Innlegg ved festseminar i anledning av at kollega, professor Narve Fulsås, rundet 70 år og gikk over til å bli emeritus.

               Powerpointbilde 1: (Narve til høyre, til venstre Hans Georg Gadamer, Ernst Sars, Henrik Ibsen og Ottar Brox)

Mitt forhold til Narve Fulsås begynte med en bløff, eller en nesten-bløff. Det har å gjøre med Hans Georg Gadamer. 

Som nyansatt i fast vitenskapelig stilling på slutten av 1970-tallet var det viktig å kapre hovedfagsstudenter, og gjerne de skarpeste hodene. Konkurransen gikk mellom fag, vi konkurrerte med samfunnsviterne som da var på sterk frammarsj, og ikke minst med filosofene, et populært fag blant datidas progressive og teoriorienterte studenter. Men konkurransen om hovedfagsstudenter gikk også mellom oss historikere, selv om det ikke var tema når vi diskuterte studentrekruttering rundt møte- og lunsjbordene.  Mange av mine eldre og mer erfarne kolleger hadde rykte blant studentene som framragende veiledere. Noen av disse sitter i salen i dag.

Og studentene gikk gjerne en runde blant oss for å høre hva vi kunne tilby. Her gjaldt det for en fersk og uerfaren amanuensis å være på høgget for å kunne kapre sine første, for ikke å si den første, hovedfagsstudent. I den anledning dukket altså denne unge karen til høyre på bildet, opp på mitt kontor. Jeg husker ikke så mye når det gjelder hvilke tema som vi luftet som mulig hovedoppgave, men det som har satt seg i minnet er at Narve ønsket å skrive en oppgave som lå i skjæringspunktet mellom filosofi og historie, og at han da snakket mye om en Hans-Georg Gadamer. Jeg var nok ikke særlig pratsom under den delen av samtalen, for å si det slik. Men jeg husker bestemt at jeg likevel var helt klar på at en slik oppgave måtte være midt i blinken. Jeg tror nok Narve ante at Gadamer ikke akkurat var mitt spesialfelt, og jeg trodde at denne fisken, altså Narve, hadde glippet av kroken. Men håpet om at han skulle dukke opp igjen på mitt kontor, var likevel såpass stor at de neste dagene gikk til en intensiv oppgradering av mine kunnskaper om Gadamer, - det skulle da heller ikke så mye til.  Selv om jeg nok ikke rakk å gi meg i kast med hans hovedverk, Sannhet og metode, forstod jeg ganske snart Gadamers relevans for historiefaget.  

Men Narve dukket ikke opp, han forsvant, til Bodø av alle steder, til et vikariat på Distriktshøyskolen. Der ble han gjort oppmerksom på arkivet til handelsstedet Kjerringøy. Vi kan være glade for at historikerne i Bodø, som distriktshøyskole-historikere på den tid, ikke spilte i samme divisjon som oss universitetshistorikere.  De hadde nemlig ikke anledning å gi hovedfagsundervisning og uteksaminere cand. philol´er. Tenk om Bodø hadde stukket av med et talent som Narve Fulsås, det ville vært på linje med Bodø-Glimts ran og bortføring av TIL´s Daniel Bassi.

 Da Narve på nytt banket på min kontordør, presenterte han et prosjekt om Kjerringøy handelssted. Det passet min kompetanse adskillig bedre enn Gadamer. Jeg kunne puste lettet ut, jeg hadde fast fisk.

Herrene til venstre for jubilanten er tatt med for å illustrere noe av bredden i Narves faglige interesser, og ikke minst hans mot til å gi seg i kast med noen av de viktigste aktørene i norsk og internasjonal kultur- og vitenskapshistorie. Og bildet kunne ha rommet flere forskerkjendiser, som den amerikanske historiker Hayden White og den norske vitenskapshistorikeren Ottar Dahl. 

    Ottar Brox

Denne karen, Ottar Brox, skal symbolisere Narves innsats når det gjelder nordnorsk regional- og kysthistorie, hvor økonomisk og kulturell modernisering har vært omdreiningspunktet, - herunder den nordnorske tenkemåte og nordlendingenes vesen. I mer konkret og kontant forstand er Ottar Brox også skyteskiven for Narves kritikk av bestemte perspektiver på landsdelens historie. Vi kan kanskje si at Ottar Brox representerer Narves nordnorske raptus. Og det er denne delen av Narve´s faglige liv vi nå skal konsentrere oss om.  

Narve Fulsås sine to viktigste enkeltarbeider, monografier, om nordnorsk historie er så utvilsomt UiTs 25-årshistorie, Universitetet i Tromsø 25 år, som utkom i 1993 og boka Havet, døden og vêret fra 2003. Selv om universitetshistoria så utvilsomt har noe å gjøre med både kultur og økonomi, og til tross for at jubilanten disputerte på boka, har jeg valgt å holde den utafor denne gjennomgangen. Men begrunnelsen er ikke at det er en dårlig bok, dersom noen skulle lure på det. Jeg ville nemlig også ha plass til hans tidlige faglige karriere, ikke minst hovedoppgaven. Vi har nemlig her å gjøre med en forsker som var ute av startblokka før andre hadde fått på seg piggskoene. 

Bilde 3 (Samling av bilder som representerer ulike næringer: jordbruk, fiske, industri og  oljenæring )

Narve starta sin vitenskapelige karriere midt i grøtfatet når det gjelder nordnorsk økonomisk -og sosialhistorie, - nemlig de nordnorske handelstedene og deres rolle i moderniseringsprosessen. Denne omlegginga og modernisering representerte samtidig nedgangstida, og i noen tilfeller undergangen, for de tradisjonelle handelsstedene. Spørsmålet gir seg selv; hva var årsakene og kunne svaret finnes i Kjerringøy-arkivet? 

Det var det Narve forsøkte å finne ut av i sin 237 siders hovedoppgave om «Voksteren og fallet til ein nordnorsk handelsstad. Kjerringøy i K. Zahl si tid 1850-1900.» Hva fant han så? I konklusjonskapitlet diskuterer forfatteren de tre enkeltfaktorene historikeren Aksel Coldevin vektla når det gjaldt nedgangstida for de nordnorske handelsstedene. For det første: modernisering av kommunikasjonsformer i form av dampskip og motorisering, hvor handelstedene plutselig ble liggende utenfor skipsleia For det andre: den økende konkurransen fra landhandlere som følge av liberaliseringa av handelsnæringa. Og til slutt: konkurransen fra de nye sparebankene når det gjaldt handelsmannens rolle som kredittgiver. Narve modifiserer, problematiserer og imøtegår Coldevin. Og han presenterer et bredere årsaks-spekter: Moderniseringene i omsetningsformer, av kommunikasjonsformer og i produksjonssektoren. Konjunkturene i internasjonal fiskevarehandel var heller ikke gunstige for handelsstedene etter 1880. Et mislykket forsøk på investering i industri og bergverksektoren er også en del av forklaringa på Kjerringøys fall. 

Og han fant selvfølgelig svarene ikke bare i Kjerringøy-arkivet. Han sier selv at han i hovedoppgaven har vært «eklektisk» med hensyn til teori, men analysen viser foruten solide kunnskaper om europeisk handelskapitalisme og overgangen fra husholdsøkonomi til markesøkonomi, også teoretisk skolering. Han har bl.a. trukket veksler både på den kjente franske Annales-historikere Ferdinand Braudel og økonomi-historiker Carl Polanyi.

Hovedoppgaven om Kjerringøy ble basis og startpunktet for Narves arbeid med de lange linjer i nordnorsk økonomisk historie. Jeg vil trekke fram et arbeid, Husholdsøkonomi og kapitalistisk økonomi i Nordland trykt i Historisk tidsskrift nr 1 1987. 

Studier av den økonomiske og kulturelle moderniseringsprosessen i landsdelen har stått sentralt både for historikere og samfunnsvitere ved UiT. Diskusjonen om den økonomiske moderniseringa har tromsøhistorikerne først og fremst ført med Ottar Brox. Den har bl.a. dreid seg om den relative styrken og forholdet mellom fiskarbondens husholdsøkonomi og markedsøkonomien, og hvordan de to systemene var innvevd i hverandre, hvordan dette forholdet endra seg over tid, om startpunktet for endringene, de store vendepunktene i utviklinga; og om årsakene bak endringene. Hva betydde for eksempel den statlige moderniseringspolitikken etter krigen, bl.a Nord-Norge planen i 1952 for den nordnorske fiskarbondens fall? Startet fallet da, eller hadde endringene skjedd lenge før krigen? Hvilken betydning hadde Nygårdsvoll-perioden i 1930-åra og hva hadde krigen å si for utviklinga? Var 1930-åra en konsolideringsperiode for den tradisjonelle husholdsøkonomien, eller bare ei midlertidig oppbremsing av en langsiktig trend? 

Mange tromsø-historikere har tatt del i den såkalte Brox-debatten, meg selv inkludert, - denne bataljen starta langt tilbake på 1980-tallet. Men den som først rydda opp i debatten, og trakk de lange linjene, var Narve i HT-artikkelen fra 1987. Den er en analyse av brytningene mellom husholdsøkonomien og den kapitalistiske økonomien i perioden 1850 til 1950, med hovedfokus på Nordland. Artikkelen gir en realhistorisk oversikt over en lang periode, utmeisler hovedtrekkene og vendepunktene, basert på egen, men ikke minst på andres forskning, og den er oppdatert. 

Hva med Brox? Hans forskning og synspunkter er trukket inn under analysen og veid opp mot annen forskning. Narve imøtegår Brox sine synspunkter om fiskarbonden-økonomiens dominans helt fram til 1950, og at glansperioden var de siste par tiårene før Nord-Norgeplanen i 1952. Samtidig mener Narve at en heller ikke kan snakke om et brått tidsskifte på slutten av 1800-tallet da den voksende kapitalistiske sektor, representert med bergverk, industrialisering og urbanisering, innledet den økonomiske omdanninga av landsdelen. 

Bilde 4 (Bilde av noen bokverk om illustrerer den kulturelle vendinga). 

Etter 1990 skjer det ei «kulturell vending» i historiefaget med mindre vekt på sosial- og strukturhistorie og mer fokus på kultur- og mentalitetshistorie. I Tromsø bidro ikke minst jubilanten med sin monografi Havet, døden og vêret fra 2003. Men han gjorde seg også gjeldende som kommentator og debattant i spørsmålet om kulturell modernisering av landsdelen. Denne debatten har mye dreid seg om nordlendingenes vesen, identitet og kultur. Finnes det noe særeget nordnorsk, en nordnorsk «essens», og er den i så fall upåvirkelig for tidens tann? 

Bilde 5 (Illustrasjon av «erkenordlendingen»)

Narve problematiserer denne «jakta på den nordnorske identiteten» i to bokkapitler i to bøker om Nord-Norge som ble utgitt på 1990-tallet: Spenningens land. Nord-Norge etter 1945, redigert av Øyvind Thomassen og Jostein Lorås  utgitt i 1997 og boka Landskap, region og identitet: Debatter om det nordnorske som ble utgitt i 1999 og redigert av Trond Thuen.

    De to kapitlene inneholder en gjennomgang av framstillingene av Nord-Norge og nordlendingene i en del sentrale nord-norgebøker, fra Eivinds Berggravs Spenningens land på 1930-tallet, Ottar Brox og Hva skjer i Nord-Norge fra 1960-tallet, Ivar Bjørklunds bygdebok for Kvænangen skrevet på 1980-tallet, og fra 1990-tallet: 2.bindsverket Nordnorsk kulturhistorie, og boka Nordlendingen forfattet av Edmund Edvardsen. Interessant nok konstaterer Narve at Ottar Brox i svært liten grad er opptatt av kultur og kulturelle særtrekk i sine analyser, men opptatt av å vise at fiskarbonde-tilpasninga var økonomisk rasjonell. «Brox tilskriv ikkje nordlendingane noka spesiell «folkesjel».  Dei er kulturelt og mentalitetsmessig fleksible og tilpassar seg nye situasjonar om de blir nødd til det,» ifølge Narve (Thuen 1999). Kulturfaktoren er derimot framtredende hos begge de to øvrige samfunnsviterne Narve omtaler, Bjørklund og Edvardsen. Jubilanten ser i så måte ei klar forskyvning av perspektiv og interessefokus fra 1960-tallet til 1980 og over i 1990-årene. For Brox var det den økonomiske politikken som var problemet, for Bjørklund mangelen på etnopolitikk og for Edvardsen var det den kulturelle disiplinering og sivilisering påført utenfra, som var problemet. Hos alle forfatterne er det fiskarbonden som innehar hovedrolla.

Felles for bøkene er at problemene har kommet utenfra. For å sitere jubilantens sviende konklusjon. «Det er som om utan ein norsk stat, utan legar, utan «Nord-Norge-planen», og framfor alt, utan velstanden - så ville nordlendingane framleis ha levd utan skam, i harmoni med seg sjølve, som frie, sjølvhjelpte fiskarbønder i fredeleg samliv med katt, kyr – og lus.»

Men det er ikke bare samfunnsviternes jakt på nordnorsk identitet Narve Fulsås stiller seg kritisk til. I boka Spenningens land har han kommentert bokverket Nordnorsk kulturhistorie, som tromsøhistorikere har levert mange bidrag til, en historiker befinner seg sågar i redaktørteamet, i dag står han her på talerstolen. Narve hevder at verket ikke helt klarer å bestemme seg for hvilket historiebegrep en bruker, og da blir også sammenhengen mellom identitet og historie uklar. Så mener han nok at spørsmålet som redaktørene stiller i innledninga, «om der finnes noe spesifikt nordnorsk», er retorisk. Redaktørene har jo allerede skrevet noe «om vårt særpreg som region og nordlendinger». Verket gir heller ikke noe klart og entydig svar på hva «det nordnorske» er, simpelt hen fordi det ikke finnnes noe entydig svar på det, ifølge Fulsås. Og han avslutter med ei klar advaring mot å bruke historievitenskapen som redskap til å skape kollektive identiteter. Det bør oppfattes «meir som eit vitskapeleg objekt enn som ei vitskapleg oppgåve». Han er riktignok mer positiv til andre deler av bokverket.

Bilde 5 (Bokomslaget for Havet, døden og vêret)

    Boka Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850-1950, utgitt i 2003, er et nyskapende og originalt bidrag til forskningslitteraturen om den kulturelle moderniseringa og framveksten av det moderne Nord-Norge, og det hittil siste bidraget i Narves nordnorske raptus. Her får Narve anledning til å ta hele registret av sine teoretiske og vitenskapshistoriske kunnskaper, og sin kjennskap til klassikere i  kulturvitenskapene og filosofi, både nasjonalt og internasjonalt, i bruk, og også sine evner og utholdenhet til å drive nitid  historisk kildearbeid. 

Boka tar utgangspunkt i Eilert Sundts undersøkelser på 1850/60-tallet om drukningsulykker i Tromsø stift – tilsvarende Nord-Norge i dag, og hvor Sundt dokumenterte at landsdelen skilte seg ut m.h.t. antall forulykkede. Drukningsulykkene ble så gradvis færre, og fra 1900 fram til 1950 drastisk redusert. For å forstå endringene i ulykkesstatistikken må en kjenne den omfattende samfunnsendringa og moderniseringa av det norske samfunnet som skjedde på et bredt felt i perioden 1850-1950. Det gjelder institusjoner, organisasjoner, teknologi, økonomi, media og kommunikasjonsformer, kultur og mentalitet, og ikke minst politikk, alle faktorer som forfatteren turnerer i boka..  

Han starter analysen med si noe om hvordan fiskerne taklet den usikre tilværelsen, ikke minst på havet, før moderniseringa tok til. Fatalisme og overtro var noen av mestringsstrategiene i det førmoderne samfunnet, der mennesker i stor grad var overgitt uberegnelige naturkrefter (farer). En av disse mestringsstrategiene, knytta til fiskeriene, var forbudet mot å snakke om visse tema, eller å nevne ting med dets rette navn, det en gjerne kaller nemningsfordommer. I boka analyseres slike språklige tabu både i et sosialantropologisk og religionsvitenskapelig perspektiv, og de settes inn i en meningssammenheng. Det mest grunnleggende var at en ved være varsomme med ord kunne anerkjenne og syne respekt for naturkreftene og erkjenne sin egen sårbare situasjon på havet. Å snakke åpent kunne virke overmodig, en skulle ikke utfordre maktene ved å påkalle dem. Og det var en måte å skape avstand mellom menneske og natur, ved å tale et språk «tingene ikke forstår». 

Moderniseringa innebar større og sikrere båter, motorer, telegrafi og aviser, værmeldinger og ikke minst en aktiv stat. Det betød at rommet for farer fra en uberegnelig natur ble mindre, samtidig som mulighetene for rasjonelle risikovurderinger ble større. Behovet for de tradisjonelle mestringsstrategiene ble dermed mindre, selv om de ikke helt forsvant. Endringene i mentalitet, gudstro og kultur skjedde i takt med samfunnsendringene, først blant eliten. Et talende eksempel på dette er kapitteloverskrifta Statistikk: Gud blir tamd. «Sundt frigjorde demografiske faktorar frå Gud og naturen, og gjorde dei til noko som var regulert av reit sosiale, menneskelege forhold, ---«

    Narve satte seg ambisiøse mål for boka, han skulle se hvordan nyskapningene som moderniseringa «på ulikt vis har ordna forholda mellom menneske, ting og omgjevnader, mellom natur og samfunn, mellom fortid og framtid, mellom individ og samfunn, mellom individ og fellesskap, og på den måten skapt subjektposisjonar og handlingsrom.» Lista er lagt veldig høyt.

Kommer han ned på beina?

Les boka, - dere vil ikke bli skuffet.