Bussforedrag på Historieforeningen i Tromsø (HIFO)s reiseseminar til Lofoten 23-26 mai 2024.
I diskusjoner om forskarbonde-systemets vesen og dets forfall, har jeg noen ganger, særlig når argumentene var i ferd med å bli oppbrukt, og med stigende debatt-temperatur, falt for fristelsen å slå i bordet med mitt fiskarbonde-opphav. Og når vi nå er på disse kanter, har jeg funnet tida inne for å vise dere et «sanctus locus eller axis mundi», dvs et hellige sted for de som driver studier om fiskarbonde-systemets økonomi, kultur og dets vesen, -og for meg personlig.
Dette dreier seg om bureisningsbruket «Nordmo» i Pettvika på Vestvågøy. Der etablerte Einar og Anne Olsen seg med familie på begynnelsen av 1930-årene med fiske og jordbruk som inntekst-kilder. I takt med at torvmyrene ble omgjort til dyrkbar jord voks ungeflokken til hele 9, de siste to var tvillinger og kom til verden i juli 1946. I januar 1947 døde Anne, 42 år gammel, og Einar satt tilbake med 9 unger fra ½ år til 18. Tvillingene ble fostret opp av en søster av Anne og hennes mann, Edvarda og Lauritz Drivenes, og flyttet allerede i 1949 til Namdalen, siden til Finnmark. På slutten av 1950-tallet giftet Einar seg på nytt, og fikk to barn til, den yngste er i dag eier av «Nordmo».
Einar og Anne er, som dere kanskje har forstått, mine foreldre. Jeg er en av tvillingene i pappas første kull.
Einar og ungeflokken 1952
Nordmo er i dag utleid og leietakerne vil nok ikke sette pris på at vi labber inn på tunet, parkeringsmuligheter langs veien er det heller ikke, og det eneste som er slik det var på 1930-tallet, er fjøset. Vi kommer derfor til å kjøre sakte forbi Nordmo på tur til Mortsund. De som sitter på vestre side i bussen har da godt utsyn. I Mortsund er det er plass å snu, og på returen kan de som sitter på høyre side få sett fjøsen og marka som ble spadd og grøfta av Einar, og under høyonna raka og hesja av Anne og etter hvert ungene.
Det jeg skal fortelle bygger på det jeg har fått fortalt av min pappa og mine søsken, først og fremst av min eldste nålevende bror Per, som har runda 92 år. Han har flere av dere møtt, bl.a. under markeringa av historiefagets 50 første år ved UiT i 2022. Han husker godt slutten av 1930-åra på Nordmo. Men først og fremst er dette basert på ca 230 brev Einar etterlot seg. Blant brevene fant jeg også annet materiale og dokumenter som forteller om bureisningstida, dere har fått utdelt noen smakebiter.
Våren 1930 var Einar på Finnmarksfiske i Båtsfjord. Han hadde mange ting å tenke på, i hans fravær hadde Anne født deres 2. barn, Elise. Fisket og fortjenesta var dårlig, og han var bekymra for Anne og den nyfødte. Men han hadde også andre ting å tenke på. De hadde nemlig planer om å få seg et småbruk og flytte fra mor og svigermor, ho Agda, på Fygle ved Leknes.
I 1929 hadde de fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Pettvika, 4-5 km fra Fygle. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk, det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding.
Samtidig med at Nordmo ble utskilt i 1929, hadde Einar søkt om støtte til bureising. Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500 - 15000). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges. Men før de kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass.
Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank».
Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1940 ble det gitt støtte til hele 14 303 bureisings bruk, hvorav over en tredjedel (5879) i Nord-Norge. Toppårene var så desidert fra 1930-1940 både nasjonalt og regionalt. Tallene er hentet fra Olav Randens bok om bureisinga i Norge, utgitt i 2002.
Hva med Vestvågøy? Her ble det gitt støtte til 238 bureisingsbruk fra 1921 til ca 1965. Randen har ikke tall for enkeltår/femårsperioder på kommunenivå, men regner vi med samme fordeling som i Nordland fylke, ble det gitt støtte til ca 190 bureisere på Vestvågøy mellom 1921 og 1940.
I brevene fra Båtsfjord framgår det at Einar var bekymra for at drømmen om et småbruk var i ferd med å gå i vasken. Han hadde fått brev fra Ole Johansen, som hadde solgt ham «Nordmo», og han fortalte at fylkesagronomen bare ville godkjenne 18 dekar som dyrkbar jord av de 25 dekar som Nordmo omfattet, kravet var 20 dekar dyrkbart areal. Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Johansen tvilte på at Einar ville få lån og støtte til bureising, men han lovte å snakke med agronomen for å få fortgang i saksbehandlinga.
Da Einar reiste fra Båtsfjord i juni 1930, så det altså ikke særlig lyst ut for husbygging og ny-rydding i Pettvika. Men da han kom hjem, forelå plantegning, beskrivelse og kostnadsoverslag over fjøsbygninga, og lånesøknaden var sendt til banken. Fylkesagronom Anderssen hadde holdt ord. I desember 1930 forelå også en detaljert jorddyrkingsplan. Men det skulle gå 1 år før finansieringa var i orden, og Einar og Anne kunne gå i gang.
Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Bare fjøsbygninga var kostnadsberegna til 2940 kr. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få inntil 1/3 av bygge-kostnadene som gjaldt bolighuset, dekket som direkte tilskudd. De fikk også tilskudd til fjøsbygget. Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. Det er heller ingenting i de skriftlige eller muntlige kildene som tyder på at de opptok privatlån. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden, Per.
Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Ved å la byggetiden strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av bror og svoger, han Peder.
Men torvmyrene skulle også omskapes til dyrkbar mark. Dere har fått utdelt en plan for jorddyrking av ca 6 dekar, en del av jorda mellom hovedveien og bolighuset, (vi kommer til å kjøre rett forbi dette jordstykket). De 6 dekar er bare en del av det som ble oppdyrka totalt. Av jorddyrkingsplanen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det. Men noe av steinen måtte hentes fra fjæra, - ofte langt unna som dere vil se. På jorda på oversida av bolighus og fjøs husker Per at han på slutten av 1930-tallet hjalp til med steinlegginga av grøftene. Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt.
En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. Det ble aldri skaffet hest på «Nordmo», forutgiftene ville bli for store. Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode, og ifølge mine brødre godt over naboenes. En av dem forteller at når en stod oppe i Ramntinden rett bak gården, kunne en om våren eller høsten tydelig se det var mye grønnere på Nordmo enn på de andre gårdene. Vi må jo her ta litt høyde for «gårdspatriotismen», men likevel ---.
Alle torvmyrene kunne ikke gjøres om til jordbruksland. Torv var i et skogfattig distrikt som Lofoten svært viktig når det gjaldt oppvarming. Torvtaking var en rettighet hver gård hadde, også «Nordmo» som hadde en egen teig av torvmyrene i Pettvika. Torv som brensel ble det først slutt med rundt 1960 på «Nordmo».
I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfora sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av 1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge Per «sikkert mellom 1000 og 2500 kg". Lite ble solgt, det meste gikk til husholdninga og til «dyrefor».
Vannforsyninga var en sak for seg. I de første åra henta en det fra en utendørs brønn, i 1937 ble sprengt en brønn i kjelleren med ei pumpe oppe i kjøkkenet. Først etter krigen ble det lagt inn vann fra en brønn utafor dyrka mark, da ble også fjøsen tilkobla. Elektrisitet ble installert i 1937 og «Nordmo» fikk telefon i 1946.
Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. Det sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld.
Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig. Pers ansvarsområde og domene var i alle år fjøset.
På slutten av 1960-tallet ble bolighuset renovert, utvida og ombygd. Det kom bl.a. et moderne bad med vannklosett og durs, og utedoen ble historie og kulturminne. Omtrent samtidig gikk den siste kua ut av fjøset på Nordmo. Saueholdet varte ved noen tiår. Yngstemann overtok gården rundt 1980. Han og kona kjøpte etter noen år hovedbruket i Pettvika og brukte Nordmo som tilleggsjord. De drev med sauer til litt utpå 2000-tallet, men da bare som bierverv. I dag leies «Nordmo» ut til fremmedfolk.
Bildet dere ser av Einar midt i enga sommeren 1941, var tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. På baksiden av fotografiet står det: "...gubben sjøl står i timoteiåkeren, --du skal tro der var gras". Men bildet viser også en stolt mann - stolt over hva de hadde fått til på få år, 10 år tidligere hadde her bare vært torvmyrer.
1.mai 1995 døde fiskarbonden og bureiseren Einar Olsen, nær 91 år gammel, en passende dag for en mann som i alle år bar Arbeiderparti-nåla på jakkeslaget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar