Innlegg ved festseminar i anledning av at kollega, professor Narve Fulsås, rundet 70 år og gikk over til å bli emeritus.
Mitt forhold til Narve Fulsås begynte med en bløff, eller en nesten-bløff. Det har å gjøre med Hans Georg Gadamer.
Som nyansatt i fast vitenskapelig stilling på slutten av 1970-tallet var det viktig å kapre hovedfagsstudenter, og gjerne de skarpeste hodene. Konkurransen gikk mellom fag, vi konkurrerte med samfunnsviterne som da var på sterk frammarsj, og ikke minst med filosofene, et populært fag blant datidas progressive og teoriorienterte studenter. Men konkurransen om hovedfagsstudenter gikk også mellom oss historikere, selv om det ikke var tema når vi diskuterte studentrekruttering rundt møte- og lunsjbordene. Mange av mine eldre og mer erfarne kolleger hadde rykte blant studentene som framragende veiledere. Noen av disse sitter i salen i dag.
Og studentene gikk gjerne en runde blant oss for å høre hva vi kunne tilby. Her gjaldt det for en fersk og uerfaren amanuensis å være på høgget for å kunne kapre sine første, for ikke å si den første, hovedfagsstudent. I den anledning dukket altså denne unge karen til høyre på bildet, opp på mitt kontor. Jeg husker ikke så mye når det gjelder hvilke tema som vi luftet som mulig hovedoppgave, men det som har satt seg i minnet er at Narve ønsket å skrive en oppgave som lå i skjæringspunktet mellom filosofi og historie, og at han da snakket mye om en Hans-Georg Gadamer. Jeg var nok ikke særlig pratsom under den delen av samtalen, for å si det slik. Men jeg husker bestemt at jeg likevel var helt klar på at en slik oppgave måtte være midt i blinken. Jeg tror nok Narve ante at Gadamer ikke akkurat var mitt spesialfelt, og jeg trodde at denne fisken, altså Narve, hadde glippet av kroken. Men håpet om at han skulle dukke opp igjen på mitt kontor, var likevel såpass stor at de neste dagene gikk til en intensiv oppgradering av mine kunnskaper om Gadamer, - det skulle da heller ikke så mye til. Selv om jeg nok ikke rakk å gi meg i kast med hans hovedverk, Sannhet og metode, forstod jeg ganske snart Gadamers relevans for historiefaget.
Men Narve dukket ikke opp, han forsvant, til Bodø av alle steder, til et vikariat på Distriktshøyskolen. Der ble han gjort oppmerksom på arkivet til handelsstedet Kjerringøy. Vi kan være glade for at historikerne i Bodø, som distriktshøyskole-historikere på den tid, ikke spilte i samme divisjon som oss universitetshistorikere. De hadde nemlig ikke anledning å gi hovedfagsundervisning og uteksaminere cand. philol´er. Tenk om Bodø hadde stukket av med et talent som Narve Fulsås, det ville vært på linje med Bodø-Glimts ran og bortføring av TIL´s Daniel Bassi.
Da Narve på nytt banket på min kontordør, presenterte han et prosjekt om Kjerringøy handelssted. Det passet min kompetanse adskillig bedre enn Gadamer. Jeg kunne puste lettet ut, jeg hadde fast fisk.
Herrene til venstre for jubilanten er tatt med for å illustrere noe av bredden i Narves faglige interesser, og ikke minst hans mot til å gi seg i kast med noen av de viktigste aktørene i norsk og internasjonal kultur- og vitenskapshistorie. Og bildet kunne ha rommet flere forskerkjendiser, som den amerikanske historiker Hayden White og den norske vitenskapshistorikeren Ottar Dahl.
Ottar Brox
Denne karen, Ottar Brox, skal symbolisere Narves innsats når det gjelder nordnorsk regional- og kysthistorie, hvor økonomisk og kulturell modernisering har vært omdreiningspunktet, - herunder den nordnorske tenkemåte og nordlendingenes vesen. I mer konkret og kontant forstand er Ottar Brox også skyteskiven for Narves kritikk av bestemte perspektiver på landsdelens historie. Vi kan kanskje si at Ottar Brox representerer Narves nordnorske raptus. Og det er denne delen av Narve´s faglige liv vi nå skal konsentrere oss om.
Narve Fulsås sine to viktigste enkeltarbeider, monografier, om nordnorsk historie er så utvilsomt UiTs 25-årshistorie, Universitetet i Tromsø 25 år, som utkom i 1993 og boka Havet, døden og vêret fra 2003. Selv om universitetshistoria så utvilsomt har noe å gjøre med både kultur og økonomi, og til tross for at jubilanten disputerte på boka, har jeg valgt å holde den utafor denne gjennomgangen. Men begrunnelsen er ikke at det er en dårlig bok, dersom noen skulle lure på det. Jeg ville nemlig også ha plass til hans tidlige faglige karriere, ikke minst hovedoppgaven. Vi har nemlig her å gjøre med en forsker som var ute av startblokka før andre hadde fått på seg piggskoene.
Bilde 3 (Samling av bilder som representerer ulike næringer: jordbruk, fiske, industri og oljenæring )
Narve starta sin vitenskapelige karriere midt i grøtfatet når det gjelder nordnorsk økonomisk -og sosialhistorie, - nemlig de nordnorske handelstedene og deres rolle i moderniseringsprosessen. Denne omlegginga og modernisering representerte samtidig nedgangstida, og i noen tilfeller undergangen, for de tradisjonelle handelsstedene. Spørsmålet gir seg selv; hva var årsakene og kunne svaret finnes i Kjerringøy-arkivet?
Det var det Narve forsøkte å finne ut av i sin 237 siders hovedoppgave om «Voksteren og fallet til ein nordnorsk handelsstad. Kjerringøy i K. Zahl si tid 1850-1900.» Hva fant han så? I konklusjonskapitlet diskuterer forfatteren de tre enkeltfaktorene historikeren Aksel Coldevin vektla når det gjaldt nedgangstida for de nordnorske handelsstedene. For det første: modernisering av kommunikasjonsformer i form av dampskip og motorisering, hvor handelstedene plutselig ble liggende utenfor skipsleia For det andre: den økende konkurransen fra landhandlere som følge av liberaliseringa av handelsnæringa. Og til slutt: konkurransen fra de nye sparebankene når det gjaldt handelsmannens rolle som kredittgiver. Narve modifiserer, problematiserer og imøtegår Coldevin. Og han presenterer et bredere årsaks-spekter: Moderniseringene i omsetningsformer, av kommunikasjonsformer og i produksjonssektoren. Konjunkturene i internasjonal fiskevarehandel var heller ikke gunstige for handelsstedene etter 1880. Et mislykket forsøk på investering i industri og bergverksektoren er også en del av forklaringa på Kjerringøys fall.
Og han fant selvfølgelig svarene ikke bare i Kjerringøy-arkivet. Han sier selv at han i hovedoppgaven har vært «eklektisk» med hensyn til teori, men analysen viser foruten solide kunnskaper om europeisk handelskapitalisme og overgangen fra husholdsøkonomi til markesøkonomi, også teoretisk skolering. Han har bl.a. trukket veksler både på den kjente franske Annales-historikere Ferdinand Braudel og økonomi-historiker Carl Polanyi.
Hovedoppgaven om Kjerringøy ble basis og startpunktet for Narves arbeid med de lange linjer i nordnorsk økonomisk historie. Jeg vil trekke fram et arbeid, Husholdsøkonomi og kapitalistisk økonomi i Nordland trykt i Historisk tidsskrift nr 1 1987.
Studier av den økonomiske og kulturelle moderniseringsprosessen i landsdelen har stått sentralt både for historikere og samfunnsvitere ved UiT. Diskusjonen om den økonomiske moderniseringa har tromsøhistorikerne først og fremst ført med Ottar Brox. Den har bl.a. dreid seg om den relative styrken og forholdet mellom fiskarbondens husholdsøkonomi og markedsøkonomien, og hvordan de to systemene var innvevd i hverandre, hvordan dette forholdet endra seg over tid, om startpunktet for endringene, de store vendepunktene i utviklinga; og om årsakene bak endringene. Hva betydde for eksempel den statlige moderniseringspolitikken etter krigen, bl.a Nord-Norge planen i 1952 for den nordnorske fiskarbondens fall? Startet fallet da, eller hadde endringene skjedd lenge før krigen? Hvilken betydning hadde Nygårdsvoll-perioden i 1930-åra og hva hadde krigen å si for utviklinga? Var 1930-åra en konsolideringsperiode for den tradisjonelle husholdsøkonomien, eller bare ei midlertidig oppbremsing av en langsiktig trend?
Mange tromsø-historikere har tatt del i den såkalte Brox-debatten, meg selv inkludert, - denne bataljen starta langt tilbake på 1980-tallet. Men den som først rydda opp i debatten, og trakk de lange linjene, var Narve i HT-artikkelen fra 1987. Den er en analyse av brytningene mellom husholdsøkonomien og den kapitalistiske økonomien i perioden 1850 til 1950, med hovedfokus på Nordland. Artikkelen gir en realhistorisk oversikt over en lang periode, utmeisler hovedtrekkene og vendepunktene, basert på egen, men ikke minst på andres forskning, og den er oppdatert.
Hva med Brox? Hans forskning og synspunkter er trukket inn under analysen og veid opp mot annen forskning. Narve imøtegår Brox sine synspunkter om fiskarbonden-økonomiens dominans helt fram til 1950, og at glansperioden var de siste par tiårene før Nord-Norgeplanen i 1952. Samtidig mener Narve at en heller ikke kan snakke om et brått tidsskifte på slutten av 1800-tallet da den voksende kapitalistiske sektor, representert med bergverk, industrialisering og urbanisering, innledet den økonomiske omdanninga av landsdelen.
Bilde 4 (Bilde av noen bokverk om illustrerer den kulturelle vendinga).
Etter 1990 skjer det ei «kulturell vending» i historiefaget med mindre vekt på sosial- og strukturhistorie og mer fokus på kultur- og mentalitetshistorie. I Tromsø bidro ikke minst jubilanten med sin monografi Havet, døden og vêret fra 2003. Men han gjorde seg også gjeldende som kommentator og debattant i spørsmålet om kulturell modernisering av landsdelen. Denne debatten har mye dreid seg om nordlendingenes vesen, identitet og kultur. Finnes det noe særeget nordnorsk, en nordnorsk «essens», og er den i så fall upåvirkelig for tidens tann?
Bilde 5 (Illustrasjon av «erkenordlendingen»)
Narve problematiserer denne «jakta på den nordnorske identiteten» i to bokkapitler i to bøker om Nord-Norge som ble utgitt på 1990-tallet: Spenningens land. Nord-Norge etter 1945, redigert av Øyvind Thomassen og Jostein Lorås utgitt i 1997 og boka Landskap, region og identitet: Debatter om det nordnorske som ble utgitt i 1999 og redigert av Trond Thuen.
De to kapitlene inneholder en gjennomgang av framstillingene av Nord-Norge og nordlendingene i en del sentrale nord-norgebøker, fra Eivinds Berggravs Spenningens land på 1930-tallet, Ottar Brox og Hva skjer i Nord-Norge fra 1960-tallet, Ivar Bjørklunds bygdebok for Kvænangen skrevet på 1980-tallet, og fra 1990-tallet: 2.bindsverket Nordnorsk kulturhistorie, og boka Nordlendingen forfattet av Edmund Edvardsen. Interessant nok konstaterer Narve at Ottar Brox i svært liten grad er opptatt av kultur og kulturelle særtrekk i sine analyser, men opptatt av å vise at fiskarbonde-tilpasninga var økonomisk rasjonell. «Brox tilskriv ikkje nordlendingane noka spesiell «folkesjel». Dei er kulturelt og mentalitetsmessig fleksible og tilpassar seg nye situasjonar om de blir nødd til det,» ifølge Narve (Thuen 1999). Kulturfaktoren er derimot framtredende hos begge de to øvrige samfunnsviterne Narve omtaler, Bjørklund og Edvardsen. Jubilanten ser i så måte ei klar forskyvning av perspektiv og interessefokus fra 1960-tallet til 1980 og over i 1990-årene. For Brox var det den økonomiske politikken som var problemet, for Bjørklund mangelen på etnopolitikk og for Edvardsen var det den kulturelle disiplinering og sivilisering påført utenfra, som var problemet. Hos alle forfatterne er det fiskarbonden som innehar hovedrolla.
Felles for bøkene er at problemene har kommet utenfra. For å sitere jubilantens sviende konklusjon. «Det er som om utan ein norsk stat, utan legar, utan «Nord-Norge-planen», og framfor alt, utan velstanden - så ville nordlendingane framleis ha levd utan skam, i harmoni med seg sjølve, som frie, sjølvhjelpte fiskarbønder i fredeleg samliv med katt, kyr – og lus.»
Men det er ikke bare samfunnsviternes jakt på nordnorsk identitet Narve Fulsås stiller seg kritisk til. I boka Spenningens land har han kommentert bokverket Nordnorsk kulturhistorie, som tromsøhistorikere har levert mange bidrag til, en historiker befinner seg sågar i redaktørteamet, i dag står han her på talerstolen. Narve hevder at verket ikke helt klarer å bestemme seg for hvilket historiebegrep en bruker, og da blir også sammenhengen mellom identitet og historie uklar. Så mener han nok at spørsmålet som redaktørene stiller i innledninga, «om der finnes noe spesifikt nordnorsk», er retorisk. Redaktørene har jo allerede skrevet noe «om vårt særpreg som region og nordlendinger». Verket gir heller ikke noe klart og entydig svar på hva «det nordnorske» er, simpelt hen fordi det ikke finnnes noe entydig svar på det, ifølge Fulsås. Og han avslutter med ei klar advaring mot å bruke historievitenskapen som redskap til å skape kollektive identiteter. Det bør oppfattes «meir som eit vitskapeleg objekt enn som ei vitskapleg oppgåve». Han er riktignok mer positiv til andre deler av bokverket.
Bilde 5 (Bokomslaget for Havet, døden og vêret)
Boka Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850-1950, utgitt i 2003, er et nyskapende og originalt bidrag til forskningslitteraturen om den kulturelle moderniseringa og framveksten av det moderne Nord-Norge, og det hittil siste bidraget i Narves nordnorske raptus. Her får Narve anledning til å ta hele registret av sine teoretiske og vitenskapshistoriske kunnskaper, og sin kjennskap til klassikere i kulturvitenskapene og filosofi, både nasjonalt og internasjonalt, i bruk, og også sine evner og utholdenhet til å drive nitid historisk kildearbeid.
Boka tar utgangspunkt i Eilert Sundts undersøkelser på 1850/60-tallet om drukningsulykker i Tromsø stift – tilsvarende Nord-Norge i dag, og hvor Sundt dokumenterte at landsdelen skilte seg ut m.h.t. antall forulykkede. Drukningsulykkene ble så gradvis færre, og fra 1900 fram til 1950 drastisk redusert. For å forstå endringene i ulykkesstatistikken må en kjenne den omfattende samfunnsendringa og moderniseringa av det norske samfunnet som skjedde på et bredt felt i perioden 1850-1950. Det gjelder institusjoner, organisasjoner, teknologi, økonomi, media og kommunikasjonsformer, kultur og mentalitet, og ikke minst politikk, alle faktorer som forfatteren turnerer i boka..
Han starter analysen med si noe om hvordan fiskerne taklet den usikre tilværelsen, ikke minst på havet, før moderniseringa tok til. Fatalisme og overtro var noen av mestringsstrategiene i det førmoderne samfunnet, der mennesker i stor grad var overgitt uberegnelige naturkrefter (farer). En av disse mestringsstrategiene, knytta til fiskeriene, var forbudet mot å snakke om visse tema, eller å nevne ting med dets rette navn, det en gjerne kaller nemningsfordommer. I boka analyseres slike språklige tabu både i et sosialantropologisk og religionsvitenskapelig perspektiv, og de settes inn i en meningssammenheng. Det mest grunnleggende var at en ved være varsomme med ord kunne anerkjenne og syne respekt for naturkreftene og erkjenne sin egen sårbare situasjon på havet. Å snakke åpent kunne virke overmodig, en skulle ikke utfordre maktene ved å påkalle dem. Og det var en måte å skape avstand mellom menneske og natur, ved å tale et språk «tingene ikke forstår».
Moderniseringa innebar større og sikrere båter, motorer, telegrafi og aviser, værmeldinger og ikke minst en aktiv stat. Det betød at rommet for farer fra en uberegnelig natur ble mindre, samtidig som mulighetene for rasjonelle risikovurderinger ble større. Behovet for de tradisjonelle mestringsstrategiene ble dermed mindre, selv om de ikke helt forsvant. Endringene i mentalitet, gudstro og kultur skjedde i takt med samfunnsendringene, først blant eliten. Et talende eksempel på dette er kapitteloverskrifta Statistikk: Gud blir tamd. «Sundt frigjorde demografiske faktorar frå Gud og naturen, og gjorde dei til noko som var regulert av reit sosiale, menneskelege forhold, ---«
Narve satte seg ambisiøse mål for boka, han skulle se hvordan nyskapningene som moderniseringa «på ulikt vis har ordna forholda mellom menneske, ting og omgjevnader, mellom natur og samfunn, mellom fortid og framtid, mellom individ og samfunn, mellom individ og fellesskap, og på den måten skapt subjektposisjonar og handlingsrom.» Lista er lagt veldig høyt.
Kommer han ned på beina?
Les boka, - dere vil ikke bli skuffet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar