SVALBARDFORSKNING OG SVALBARDPOLITIKK 1870-1925. FORSKERE SOM POLITISKE AKTØRER

Adolf Hoel (1879-1964)

Einar-Arne Drivenes, professor emeritus

(Publisert i Nordlit 2012, nr 29) 

 

Det har alltid vært en nær sammenheng mellom vitenskap og politikk i polarområdene. Det gjelder den forskninga som de enkelte nasjonalstatene har stått for, men det gjelder også det internasjonale forskningssamarbeidet. Vitenskap og utforskning har ofte vært brukt politisk, i f.eks. i nasjonsbyggingsprosesser. Men polarforskere har også vært politiske aktører, noe som jeg vil forsøke å få fram i denne artikkelen. Jeg vil bruke Svalbardsaken, prosessen som førte fram til norsk suverenitetsovertakelse i 1925, som utgangspunkt for ei slik drøfting.[2]  Det finnes mange aspekter å gripe fatt i: I hvilken forstand har forskere vært pådrivere for en bestemt politikk og i så fall i hvilken hensikt? Finnes det forskjeller mellom ulike vitenskapsdisipliner, mellom for eksempel kulturfag, historie, folkerett/rettsvitenskap og naturfag. Og finnes det forskjeller mellom ulike land når det gjelder forholdet politikk og forskning? 

Svalbardsprosessen, hvor Svalbard endret status fra terra nullius til å bli en del av kongeriket Norge, kan framstilles som et skuespill i fire akter, hvor første akt omfatter perioden 1870-1890 (sånn omtrentlig), andre akt går fra 1890 til 1907/1908, tredje akt fra 1907/08 til 1918/19 og siste akt avsluttes i august 1925 da Norge formelt fikk suverenitet over øygruppa. Ved alle disse vendepunktene i svalbardpolitikken har forskning og forskere vært involvert i en eller annen forstand. 

Forsknings- og næringsaktivitet i den skandinaviske delen av Arktis økte merkbart i de siste tiårene av 1800-tallet og fram til 1920-årene. Ikke uventet ble tanken om å bringe den største gruppen av de herreløse ishavsøyene, Spitsbergen, inn under norsk eller svensk kontroll lansert i denne perioden.

I 1867 søkte en norsk fangstmann om økonomisk støtte til å anlegge en fast koloni på Spitsbergen som base for fangst- og vitenskapelige observasjoner. Søknaden ble trolig fremmet i samarbeid med den svenske polarforskeren Adolf E. Nordenskiöld (1832-1901) som i 1870 selv søkte om å anlegge en koloni ved Kap Thorsen. Rundt 1870 hadde  meteorologene fattet interesse for sammenhengen mellom klimatiske forhold i polarområdene og i Europa. Det geografiske selskap i Paris hadde bl.a. lansert ideen om en meteorologisk stasjon på Svalbard. Også amerikanerne hadde sine planer, polarfareren Charles F. Hall planla bl.a. en ekspedisjon til Spitsbergen.[3] Nordenskiöld mente også at kunnskap om polarbassengets klimaforhold var avgjørende for å forstå Europas og Skandinavias værforhold. Nordenskiöld ivret for å bringe Spitsbergen under norsk kontroll, og den svenske regjeringen foreslo da også i 1871 at høyhetsretten over øygruppa burde tilkjennes Norge. I svenske næringslivskretser var det interesse for et slikt framstøt og Nordenskiölds initiativ skjedde i samarbeid med dem. Nordenskiöld hadde i 1864 funnet store mengder koprolittforekomster ved Kap Thordsen som en ønsket å utnytte kommersielt.[4]

Initiativet fra Nordenskiöld viser hvor viktig ishavsmiljøet i Tromsø var for han. Her skaffet han seg dyktige ishavskippere og is-loser som hadde lang erfaring med å manøvrere og klare seg i drivisen. Nordenskiöld planla å anlegge en norsk koloni ved  Kap Thordsen. Ei fast bosetting med kompetente ishavsfolk var ei forutsetning for å drive forskning i polarstrøkene ifølge Nordenskiöld. 

 

Enden på visa ble at Sverige foreslo at Norge skulle overta Spitsbergen. Men motstanden fra bl.a. Russland og den påtagelige lunkne mottakelsen forslaget fikk i Norge, gjorde at initiativet falt i fisk. I Norge var polarforskning bare i sin spede begynnelse, og norsk fangst og fiskerinæring hadde andre interesser enn de svenske kapitalistene i dette området. Dessuten kunne dette bli et dyrt prosjekt.

 

Det neste vendepunktet i Svalbardsaka kom først på 1890-tallet da Spitsbergens politiske status igjen ble tatt opp til drøfting, nå fra norsk side gjennom en fortrolig henvendelse fra innenriksminister Wollert Konow (H) til utenriksminister Lewenhaupt våren 1892. Konow fryktet at noen av stormaktene ville underlegge seg Spitsbergen og true norske økonomiske og nasjonale interesser. I 1898 og 1899 drev den tyske havfiskeforeningen fiskeriundersøkelser i områdene rundt Bjørnøya, med gode resultater. Det fristet to private selskaper til å okkuperte Sørhamna på Bjørnøya. Planen var å opprette en hvalstasjon.[5] I 1896 ble det i flere aviser reist krav om at Norge skulle ta Spitsbergen i besittelse. Disse forslagene var trolig påvirket av den nasjonale rusen etter Fridtjof Nansens vellykka polarekspedisjoner. Nå da Norges innsats i polarforskninga var anerkjent overalt, måtte tida være inne for å kreve suverenitet over Spitsbergen. Men i motsetning til i Sverige på 1870-tallet kan jeg ikke se at forskere i Norge var politiske aktører slik Nordenskiöld var.[6]

 

Riktignok engasjerte noen historikere seg i spørsmålet om oppdagelsen av øygruppa. Var virkelig Wilhelm Barents den første oppdageren? Da Dagbladet foreslo en internasjonal overenskomst som sikret Bjørnøya status som ingenmannslandhvor alle skulle kunne høste av naturressursene under ”samtlige interesserede Magters Tilsyn og Garanti”[7] vakte det motbør blant historikere som Gustav Storm og Aleksander Bugge. De la vekt på historiske forhold og knyttet forbindelseslinjene tilbake til håløyghøvdingen Ottars reiser nordover til Kvitsjøen og til norske og islandske sjøreiser i nordområdene, hvor det ifølge islandske årbøker ble oppdaget nytt land i 1194, Svalbardi. Svalbard var norsk – kort og godt. 

I Norge spilte forskere derfor en mer indirekte, men ikke desto mindre viktig rolle for den økte norske interessen for Spitsbergen fra 1890-årene av.  De refererte historikerne var nemlig med på å forsterke bildet og bevisstheten om Norge som polarnasjon. Det var et viktig ideologisk og kulturelt bakteppe for den nasjonale og økonomiske interessepolitikken som kom til å dominere Spitsbergenspørsmålet i årene som fulgte. Men den økte interessen førte heller ikke nå til noen endring i Spitsbergens folkerettslige status.

 

Nordmenn hadde i flere tiår vært involvert i mye av næringsvirksomheten på øygruppa, fra fangst til turistvirksomhet. Men den norske vitenskapelige innsatsen hadde vært beskjeden, særlig sammenlignet med den svenske.  Men så – nokså brått – ble norske forskere og kartleggere i de nærmeste årene etter 1905, da unionen med Sverige opphørte og Norge fikk et eget utenriksstyre, interessert i en vitenskapelig kartlegging av Spitsbergen.[8]

 

Det skjedde bl.a. gjennom nesten årlige ekspedisjoner helt fram til mellomkrigstiden, fra 1909 gjennom De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjonen. Før 1911 var rittmester og topograf Gunnar Isachsen leder og drivkrafta bak den norske utforskninga av Spitsbergen. Fra 1911 overtok geologen Adolf Hoel  rollen som den store forskningsentreprenøren når det gjaldt Svalbard. Men det var ikke bare som forskningsentreprenører at polarforskere, herunder Svalbardforskerne, gjorde seg gjeldende. De ble i perioden etter 1906 og fram til 1925 i økende grad politiske aktører, dels aktivister i spillet om Svalbard.  

 

Den første spitsbergenforskeren som offentlig argumenterte for en norsk overtakelse var Arve Staxrud  som var topograf på Isachsens første Spitsbergenekspedisjon. Det gjorde han  i en lengre artikkel i Aftenposten i 1906.  Ekspedisjonsleder Isachsen støttet offentlig opp om de historikerne som mente at det måtte være nordmenn/islendinger som hadde vært de første på øygruppa.[9]

 

I januar 1907 ble en norsk overtakelse av øygruppa drøftet på et møte i UD hvor næringslivsfolk og politikere, og tre markerte forskere og utforskere, geologen W.C. Brøgger, rittmester Gunnar Isachsen og Fridtjof Nansen var innkalt. Den økte virksomheten på Svalbard gjennom kulldrift og forskning hadde ført til at behovet for en ordensmakt hadde blitt akutt. Det var da også det som var den viktigste grunnen til at møtet kom i stand. 

I møtet holdt imidlertid Isachsen en lav profil. Nansen var svært skeptisk til en okkupasjon og Brøgger hadde forfall. Polarforskerne trakk på det tidspunktet heller ikke forskningsargumenter inn i debatten, slik Nordensköld hadde gjort på 1870-tallet. Konklusjonen på av møtet ble at Norge skulle forsøke å få til en internasjonal ordning for å sikre ro og orden på øygruppa, regulere eiendomsforhold og jakt på vilt. Ingen av deltakerne gikk inn for en norsk okkupasjon. 

 

I 1908 henvendte  Det norske Utenriksdepartementet seg til de interesserte stater og ba om forhandlinger med tanke på å få til en internasjonal overenskomst for Spitsbergen. I påvente av reaksjonene på det norske initiativet gjaldt det å styrke den norske aktivitet på øygruppen, ikke minst vitenskapelig kartlegging.  En ville da stå sterkere i eventuelle forhandlinger. 

I 1909 og 1910 ble det da også utrustet omfattende forskningsekspedisjoner med solid statsstøtte, men også ved hjelp av private sponsorer. Som i 1906-07 ble ekspedisjonene ledet av Gunnar Isachsen. Selv om det ikke sies eksplisitt, er det liten tvil om at det politiske spillet som Norge i 1907 hadde satt i gang gjennom sin henvendelse til de interesserte stater om å få til en internasjonal overenskomst for Spitsbergen, var den viktigste årsaken til at den toårig forskningsekspedisjonen ble utrustet på kort tid med solid statsstøtte og private sponsorer i ryggen: ”Da spørsmaalet om ordningen av eiendoms- og andre forhold av nærliggende grunde for tiden er aktuelt, er tiden inde til netop nu at ta fat.”[10]

 

Det norske krafttaket m.h.t. Svalbardforskning var et forsøk på å ta igjen det forspranget Sverige hadde skaffet seg gjennom den solide forskningsinnsats i tiårene før 1905.  Det var av politiske grunner viktig å utligne denne ubalansen mellom de to land. Ikke minst var Isachsen imponert over de svenske planene i forbindelse med verdenskongressen i geologi i 1910 i Stocholm. Her skulle forskningsmateriale fra Spitsbergen presenteres på bred basis. Blant de noen og tjue ekskursjonene arrangørene fristet de 800 deltakerne med, gikk den mest spektakulære via Narvik til Spitsbergen. De som tok sjansen på den tre uker lange utflukten, var overbegeistret.[11]

 

Selv om det ikke ble sagt direkte, ligger der er et nokså klart premiss under Isachsens understrekning av den svenske forskningen. Ei opptrapping av norsk forskning ville på sikt svekke den svenske retorikken om at landet hadde ei særstilling på øygruppa takket være de svenske polarforskernes mangeårige innsats. Samtidig var Isachsens sterke påpekning av ubalansen mellom norsk og svensk vitenskapelig aktivitet en indirekte innrømmelse av at de norske forskningsekspedisjonene også hadde politiske mål. Det hadde svenske vitenskapsmenn hevdet i flere sammenhenger, bl.a. polarforskeren Axel Hamberg. At svenske vitenskapsmenn var fanget i det samme garn når de la så stor vekt på svensk forskning i interessespillet om Spitsbergen, hadde Hamberg tilsynelatende ikke tenkt på.[12] Nå viste det seg da forhandlingene om Spitsbergen kom i gang, at også Sverige brukte sin vitenskapelige innsats for å styrke sin posisjon. 

 

Også økonomiske forhold tilsa ei kraftig opprustning av forskningsinnsatsen, mente Isachsen. Både når det gjaldt kvalfangst, fiske, fangstnæring, turisme og kulldrift var norske interesser involvert. Men skulle nordmenn fortsatt kunne høste av naturressursene i dette herreløse landet, var det nødvendig ”å delta i dets utforskning.”[13]  Formålet med ekspedisjonen var da også ei hydrografisk, topografisk og geologisk kartlegging. Utarbeidelsen av skikkelige sjøkart, topografiske og geologiske kart ville muliggjøre en mer effektiv utnyttelse av naturressursene. Det var da også disse momentene som ble tillagt mest vekt i departementet og i budsjettkomiteen. Den pågående diskusjonen om Spitsbergens politiske status ble bare nevnt i forbifarten av statsminister Gunnar Knudsen under debatten i Stortinget, hvor søknadsbeløpet på kr 25.000 ble innvilga enstemmig. I tillegg ble et marinefartøy, ”Farm”, stilt til disposisjon for ekspedisjonen både i 1909 og 1910.[14]

 

Det var ikke vanskelig å få Det norske stortinget til å bevilge pengene. Helt fram til Spitsbergen formelt ble underlagt norsk suverenitet i 1925 fikk forskningsekspedisjonene til Spitsbergen sine bevilgninger stort sett uten store diskusjoner. Det kan ikke ha vært uten grunn, noe svenskene også noterte seg.[15] Adolf Hoel som overtok lederrollen etter Gunnar Isachsen hadde da heller ikke vesentlige problemer med å skaffe statsstøtte. Og han var helt eksplisitt i koblinga mellom vitenskap og Svalbardpolitikk “ våre ekspedisjoner inngår som del av et saadant arbeid for Spitsbergens fornorskning”. [16] At de norske vitenskapelige og økonomiske framstøt på Spitsbergen hang sammen med interessekampen om Spitsbergen er derfor lite egnet til forbauselse. Men det er ikke alltid lett å skille årsakene fra virkningene. Ble den norske politikken i spørsmålet om Spitsbergen drevet fram av den voksende norske økonomiske og vitenskapelige innsatsen, eller var den økte aktiviteten på øygruppa et resultat av en mer aktiv og pågående norsk polarpolitikk? Det er heller ikke lett å finne faktorenes rekkefølge når det gjelder forholdet mellom økonomi og vitenskap.

 

Leter vi i departementsarkivene ser vi hvor infiltrert disse faktorene var. Mens Utenriksdepartementet i 1909 helhjertet sluttet opp om Isachsens ekspedisjon for å styrke Norges stilling på øygruppa, var departementet langt mer forbeholden høsten 1910 til en tilsvarende ekspedisjon av hensyn til de internasjonale konsultasjonene som var igang som følge av den første Spitsbergen-konferansen i Oslo sommeren 1910. Norsk forskning på øygruppa avhang altså av den internasjonale prosessen om Spitsbergen.[17] Et annet eksempel på faktorenes uorden gjelder spørsmålet om ekspedisjonene kunne foreta landanneksjoner på egne eller andres vegne. Hoel og Holmsen hadde nokså bramfritt drevet både som vitenskapsmenn og økonomiske entreprenører i 1908. I 1909 var Holmsen igjen på Svalbard på oppdrag fra selskapet A/S Kulspids. Adolf Hoel som var engasjert som geolog på Isachsens ekspedisjoner i 1909 og 1910, reiste i 1909 opp en måned før de øvrige for å bistå Det norske Kulkompani Ltd. Green Harbour, et selskap hvor han selv hadde eierinteresser, med å få igangsatt kulldrift. Verken Hoel eller Holmsen så noe galt i det. Tvert imot hevdet Hoel at han ble tilrådd av sin kollega og nestor innenfor geologifaget, professor Amund Helland, å forsøke å utnytte sin kullfunn på Spitsbergen økonomisk. Helland tipset ham også om hvor han skulle gå for å reise kapital.[18]

 

Utenriksdepartementet var våren 1910 oppsatt på at feltene i Bellsund ble sikret for norske undersåtter. I departementet sirkulerte det planer om å yte tilskudd gjennom ”de hemmelige utgifter” for å støtte norske anneksjoner av kullfelt, bl.a. for å forhindre store svenske okkupasjoner.[19] Det er uklart hvordan utenriksminister Johannes Irgens stilte seg til dette. 

Samtidig var UD nøye med å understreke at staten selv ikke kunne gå til okkupasjoner og at det også gjaldt de statstøttende forskningsekspedisjonene. Dette var Isachsen uenig i. I alle fall leverte han 6. juni en anneksjon som gjaldt hele nordvest Spitsbergen:  alt land vest for ei linje trukket fra innerst i Van Mijenfjorden i sør til Verlegenhuken på Mosselhalvøya i nord, men med unntak for de okkupasjoner som allerede var gjort av andre innenfor det samme området. 

 

Utenriksministeren fant grunn til å framholde for Isachsen at han så det som utelukket at hans okkupasjon kunne bli respektert, bl.a. på grunn av den ”uhyre utstrækning”.  Isachsen ble også gjort oppmerksom på at hans stilling som norsk embetsmann og som leder av en statsunderstøttet ekspedisjon gjorde hans okkupasjonsforetak til en ”høist  tvilsom affære.”[20]

Under møtene i departementet forut for Isachsens anneksjon hadde han også antydet ytterligere okkupasjoner på Spitsbergen sommeren 1910. Etter å ha tenkt seg om skrev han brev fra Green Harbour i juli 1910 til utenriksminister Irgens og lovet at han ikke ville forta ytterligere okkupasjoner.[21] Senere hevdet Isachsen at han hadde levert denne anmeldelsen for at Norge kunne vise til dette i tilfelle utenlandske aktører senere skulle fremme lignende anneksjonskrav.[22] UDs holdning kan forklares med at en for alt i verden ikke ønsket å provosere noen av deltakerne på Spitsbergen-konferansen som skulle finne sted i Kristiania få uker etter at ”Farm” med Isachsens ekspedisjon om bord, hadde satt kursen mot Spitsbergen.[23]

Denne engstelsen for å provosere fikk da også statsministeren til å rykke ut mot synspunktene til historikeren Macody Lund. Han hadde publisert en artikkel midt under Spitsbergen-konferansen der han hevdet at Spitsbergen var gammelt norsk land og at myndighetene ikke burde gi seg inn på noen forhandlinger om dette. Han gjentok synspunkter som historikere og andre tidligere hadde fremmet, uten at det hadde ført til særlig oppstuss. Men tidspunktet og det faktum at Lunds artikkel kom på trykk i en avis som stod regjeringen nært, skapte sterke reaksjoner. Fridtjof Nansen forsøkte på utenriksledelsens vegne å få fram at Lunds synspunkter ikke var representative for norske myndigheter, men gjorde ikke saken noe bedre ved selv å si seg enig i at øygruppa faktisk var gammelt norsk land.[24]

 

Ekspedisjonen i 1910 ble Isachsens avskjed som Spitsbergen-forsker selv om han skulle komme sterkt tilbake som norsk sakkyndig under fredsforhandlingene i Paris. Hans ekspedisjoner til landet med de kalde kyster endte i en stor forskningsmessig triumf, men for Isachsen selv ble det en heller trist sorti. 

 

Mannen som skulle overta Isachsens rolle for den norske utforskningen på Svalbard var Adolf Hoel. Han var født den 15. mai 1879 i Sørum kommune i Akershus som den første av en søskenflokk på seks. Faren, Martin Hoel, var jernbanemann og familien flyttet mellom ulike stasjonsbyer i Østfold mens Martin steg i gradene. En gang på 1890-tallet kom de til Kristiania, der eldstesønnen i 1897 avla examen artium som privatist ved katedralskolen. Adolf Hoel var klar til å ta fatt på sin akademiske karrière. Det ble en akademisk løpebane som endte med at han under krigen ble rektor ved landets eneste universitet, en karrière som for de fleste andre og under normale omstendigheter ville ha vært en suksess. For Adolf Hoel ble det en tragedie som endte med en landssvikdom etter krigen 1940-45. [25]

I årene 1910 til 1914 ble det så avholdt tre internasjonale konferanser om Svalbard hvor formålet var å komme fram til en internasjonal administrasjon og rettsordning for området. En greide heller ikke nå å komme til enighet.  

Verdenskrigen 1914-18 bidro imidlertid til at Svalbard-spørsmålet kom i et nytt lys. Aktiviteten på Svalbard hadde endret seg under krigen. Norge hadde allerede fra 1910 overtatt Sveriges ledende rolle når det gjaldt den vitenskapelige aktiviteten og norske selskaper overtok under verdenskrigen det meste av kullproduksjonen, i tillegg var norske jakt- og fangstmenn totalt dominerende.

 

Fredsoppgjøret etter verdenskrigen medførte en rekke territorielle endringer, også i Nord-Europa. Det åpnet også for å løse Spitsbergen-spørsmålet en gang for alle. Norge endret posisjon i løpet av noen måneder etter at våpnene hadde stilnet på Vestfronten, fra å arbeide for en eller annen form for fellesstyre, til å kreve suverenitet over øygruppen, m.a.o. full kontroll.[26]  

 

Gunnar Isachsen ble utpekt som rådgiver under sluttforhandlingene våren 1919. På vegne av den norske regjering ble han bedt om å reise til Paris. Han skulle bistå den norske legasjonen ”vedrørende Spitsbergens økonomiske forhold, derværende okkupasjoner og videnskapelige expeditioner”.  Sammen med bl.a. folkerettseksperten Arnold Ræstad (1878-1945) gikk han straks i gang med sitt oppdrag:  å bistå norske forhandlere   under ledelse av  ambassadør Wedel Jarlsberg  i arbeidet med å sikre Spitsbergen for Norge. Ræstad var en av de mange folkerettsjurister som i mellomkrigstida leverte argumenter for norsk polarpolitikk. Ræstads folkerettsstudier var nært knytta til norsk interessepolitikk i Arktis. 

 

Ræstad var del av et lite, men meget kompetent gruppe norske folkerettsjurister som spilte en viktig rolle i perioden mellom 1905 og 1940 og som ble trukket inn som sakkyndige i de to av store utenrikspolitiske sakene i tiårene før 2. verdenskrig; Svalbardsaken og Grønlandssaken. Foruten Ræstad bestod denne kretsen av folk som: professorene Frede Castberg, Nikolaus Matias Gjelsvik, Jon Skeie og høyesterettsdommer Helge Klæstad.

Helge Klæstad (1885-1965), cand.jur. fra 1908, hadde som Arnold Ræstad også erfaring fra departementskontorene. Han var i flere år i Justisdepartementet før han ble ansatt i UD i 1921. Klæstad var havrettsekspert og UDs fremste ekspert under sjøgrenseforhandlingene med England i 1924/25, men kom kraftig på kant med stats- og utenriksminister Mowinckel som ifølge Klæstad var altfor ettergivende. Fra 1929 var han norsk medlem av voldgiftsdomstolen i Haag før han i 1931 ble ekstraordinær dommer i Høyesterett. Fast høyesterettsdommer ble han i 1935. [27]

 

De tre professorene fra juridisk fakultet representerte en bred kompetanse, ikke minst innenfor folkeretten, hvor de utgjorde landets ypperste eksperter på den tid. Den yngste av dem, Frede Castberg (1893-1977) ble i 1925 folkerettslig konsulent i UD og utnevnt til professor i 1928. Han var en sentral skikkelse i norsk rettsvitenskap gjennom store deler av 1900-tallet. Jon Skeie (1871-1951) og Nikolaus M. Gjelsvik (1866-1938) var begge nestorer i faget på denne tid. De var bondesønner og oppvokst under sterkt inntrykk av den politiske polarisering i de siste tiårene av 1800-tallet som resulterte i parlamentarisme, politiske partier og unionsbruddet i 1905. Både Skeie og Gjelsvik soknet til Venstre, de var målmenn og nasjonalt radikale i unionssaken. Frede Castberg var sønn av venstremannen, stortingsmann og statsråd Johan Castberg. Også han var oppvokst under sterk påvirkning av den radikale nasjonalismen i årene rundt unionsoppløsningen: ”Politikken var luften vi åndet inn,” sier han i sine erindringer, ”det nasjonale, unionsfiendtlige syn var det selvfølgelig riktige, - gyldig som en religiøs tro.”[28]

 

Arnold Ræstad tok juridisk embetseksamen i 1900 etter bare tre års studium. Etter studiene arbeidet han som dommerfullmektig og advokatfullmektig, og studerte i utlandet. I 1906 ble han sekretær i det nye utenriksdepartementet hvor han arbeidet til 1910. I 1912 disputerte han på en historisk avhandling om det norske sjøterritoriet “ Kongens Strømme”. Avhandlingen resulterte i Nansenprisen og en utmerkelse fra Institut de France. I 1912 publiserte han også en avhandling om "Norges høyhetsrett over Svalbard". Ræstad baserte seg på priærkilder i sitt arbeid og fikk ry for å være en grundig, skarpsindig og en fantasifull og iderik jurist. Det er som folkerettsjurist han kom til å bli mest anerkjent, men han beskjeftiget også seg med en lang rekke andre saksfelter. Han skrev om Grønland og Svalbard, sjøgrenser, og kvalfangst, men også om borgerkrigens og asylrettens juridiske og politiske sider, handelspolitikk, nøytralitet og den kollektive sikkerhet, om mellomfolkelig anerkjennelse og de statsløses rettsstilling. Fra 1913 til 1918 var han universitetsstipendiat i folkerett og handelspolitikk. I en kort periode på begynnelsen av 1920-tallet var han utenriksminister i Blehrs regjering. 

Trekløveret Wedel-Jarlsberg, Isachsen og Ræstad trakk også inn vitenskapsmenn som Hoel og geologen/geografen Werner Werenskiold (1883-1961) i arbeidet med å dokumentere norsk næringsaktivitet og vitenskap på Spitsbergen. Resultatet av forhandlingene i Paris ble som kjent Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris i februar 1920. Den ga Norge suvereniteten over øygruppa, riktignok med visse begrensninger når det gjaldt økonomisk virksomhet, skatteforhold og militær aktivitet. Men det gikk hele fem år før Norge formelt kunne overta Spitsbergen. Traktaten måtte først godkjennes av Stortinget og det måtte utarbeides en bergverksordning. Dessuten måtte en innhente Tysklands og Russlands aksept. [29]

 

Norges nasjonale politiske ambisjoner i nord syntes å ha vokst i takt med den  økonomiske og vitenskapelig aktivitet. Hvilken rolle spilte så vitenskapen i Svalbard-saka?

Det er ingen grunn til å hevde at naturvitenskapene skilte seg fra historie-,  kulturfagene og rettsvitenskapen når det gjaldt fornorskning av Arktis slik noen forskere har gjort. [30] I forbindelse med Svalbardtraktaten trykket tidsskriftet Naturenen rekke artikler om den vitenskapelige kartlegginga av Spitsbergen og Arktis, en bred dokumentasjon av norsk arktisk forsking innafor felt som klima, geologi, biolog, topografi/geografi, forskningshistorie og historie. Det første heftet inneholdt bl.a. en artikkel om oppdagelsen av Spitsbergen forfattet av ingen ringere enn Fridtjof Nansen. Han konklusjon var : ” Det er sandsynlig at Spitsbergen først er blit funnet av Nordmenn, ....”.[31]

 

Flere av artiklene om tilsynelatende nøytrale naturvitenskapelige temaer synes også å være skrevet ut fra den grunnholdningen at  Spitsbergen var norsk. Geologen  Olaf Holtedahl hevdet i sin artikkel i Naturen at rett nok var mange yngre geologiske formasjoner på Svalbard vesensforskjellige fra Norge og Nord-Europa,  men i hovedsak var de geologiske forhold  sterk knyttet  til vårt eget land”. [32] Også i geologisk forstand var altså Spitsbergens fjell norske. 

 

Eller de ble gjort norske.  Den første landstigningen Adolf Hoel gjorde i Kongsfjorden på Spitsbergen sommeren 1907 ble en påminnelse om at dette ikke var norsk territorium. Fuglehuken (Vogelhook), som utgjør nordspissen  av Prins Karls Forland, var navnsatt av nederlenderen Barentsz så tidlig som i 1596, og engelskmannen Scoresby hadde i 1818 satt navn på Kapp Mitra. I dette området av Svalbard var det knapt et stedsnavn som indikerte norsk aktivitet, men da den fransk/norske ekspedisjonen som Hoel deltok på, var ferdig med sitt kartleggingsarbeid, som hadde pågått i to korte sommermåneder i 1906 og 1907, hadde området mellom Forlandssundet i sør, Magdalenafjorden i nord og Liefdefjorden i nordøst fått 86 nye stedsnavn. Kjente vitenskapsmenn, ekspedisjonsmedlemmer og familiemedlemmer hadde fått steder oppkalt etter seg, av disse 86 personene var 49 norske. Adolf  Hoel fikk sitt navn festet både til ei halvøy og et fjell, mens lederen for den norske delen av ekspedisjonen, Gunnar Isachsen, raust brukte sin egen familie for å navnsette området. Fornorskninga av Spitsbergen hadde for alvor tatt til takket være norske topografer, landmålere og geologer.

 

 I spillet om Svalbard brukte altså norske myndigheter bevisst forskningsresultater og forskningsaktivitet som argumenter for at Spitsbergen var norsk. Men også Spitsbergen-forskerne arbeidet planmessig for en norsk erobring, først økonomisk og kulturelt, og i siste runde politisk.[33] De opererte både selvstendig og på oppdrag av myndighetene, i likhet med sine kolleger i andre land. Den vitenskapelige aktiviteten var viktig del av konsolideringen av nasjonalstaten og i forsøkene på å legge nytt land inn under seg. 

 

 

Litteratur:

 

Norsk Biografisk Leksikon. Oslo, 1999-2003.

Amundsen, Leiv, Det juridiske fakultet. Lærere og forskning. Universitetet i Oslo 1911–1961. Oslo1961.

Anker, Peder, "Norsk Polarhistorie " Isis 96, no. 4 (2005): 662.

Berg, Roald,  Norge På egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo1995.

Bjørgo, Narve, Øystein Rian, Alf Kaartvedt, Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, Bd. 1 Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo1995.

"Dagbladet."

Drivenes, Einar-Arne, "Norsk polarforskning på 1900-tallet." Tromsø, 1989.

Drivenes, Einar-Arne, Harald Dag Jølle, red. Norsk polarhistorie. 3 bind . Oslo Gyldendal, 2004.

Fure, Odd-Bjørn, Mellomkrigstid. 1920–1940. Vol. 3 Norsk Utenrikspolitikks Historie. Oslo1996.

Hoel, Adolf 1966,  Svalbards Historie 1596–1965. Oslo 1966.

Holtedahl, Olaf, "Spitsbergens og Bjørnøens geologi.” Naturen. Illustrert maanedskrift for populær naturvidenskap  (1920).

Isachsen, Gunnar, "Om Opdagelsen Af Svalbard." Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog  (1906/07).

Mathisen, Trygve, Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925. Oslo1951.

Nansen, Fridtjof, "Spitsbergens Opdagelse." Naturen. Illustrert maanedskrift for populær naturvidenskap  (1920).

"Norsk Biografisk Leksikon Bd. Vii. Oslo Mcmxxxvi."

Reusch, Hans, "Et par ord om geologkongressen i Stockholm. Turen Til Spitsbergen." 7/9 1910.

Ruud, Morten, "Svalbardtraktaten i Norsk og internasjonal Svalbardpolitikk." Speculum Boreale. Skriftserie frå Institutt for historie, Universitetet i Tromsø. 5 (2004).

Ræstad, Arnold, Grønland og Spitsbergen. Kristiania1923.

"St.Prp. 1 1909. Hovedpost V. Bilag Nr. 6 : Plan for Den Norske Spitsbergenekspedition 1909 Og 1910." 1909.

Storm, Gustav, "Ginnungagap i mythologien og i geografien." Arkiv för nordisk filologi  (1889).

"Stortingsforhandlingene 1909. Innst. S. Nr. 34." 1909.

" Ud. Boks 5175. P 7d/09. Rittmester Isachsen Spitsbergenekspedisjon 1909-10. Notat 18/10 Og 25/10."

"Ud. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: Spm. Om Okkupasjon Av Kulfelter På Spitsbergen. Brev Fra Isachsen Til Utenriksminister Irgens 1/7 1910."

"Ud. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: Spm. Om Okkupasjon Av Kulfelter På Spitsbergen. Internt Notat 24/2 1919 Og Brev Fra Isachsen 12/1 1926.  Ra."

"Ud. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: Spm. Om Okkupasjon Av Kulfelter På Spitsbergen. Pm Datert 27/5 Og 30/5 1910.  Ra."

Østreng, Willy, Økonomi og politisk suverenitet. Interessespillet om Svalbards politiske status. Oslo1974.

 

 

Summary:

The research and commercial activity in the Scandinavian portion of the Arctic increased appreciably in the last decades of the 19^th century and up until the 1920s. Not unexpectedly, the idea arose during this period to bring the largest group of the as yet unclaimed Arctic islands, Spitsbergen, under Norwegian or Swedish control.

 

Norwegian political ambitions in the far north seem to have expanded proportionally with economic and scientific activity. What role did science play in this process? In the contest to win Svalbard, Norwegian authorities deliberately used research results and research activity as justification that Spitsbergen was Norwegian. Also, Spitsbergen researchers worked systematically towards a Norwegian conquest of the archipelago, economic and cultural at first, but ultimately political.

 

Nøkkelord: Spitsbergen, Svalbardsaken, polarpolitikk, polarforskning, interessepolitikk, vitenskap og politikk. 

 

Einar-Arne Drivenes, professor emeritus ved Institutt for historie og religionsvitenskap.

Forskningsfelt: Vitenskapshistorie knytta til utforskninga av Arktis og Antarktis i det 19. og 20. århundre, sosialhistorie og økonomisk historie på 1800- og 1900-tallet, politisk historie knytta til arbeiderbevegelse og regional reisning i Nord-Norge og minoritets- og etnohistorie særlig knytta til læstadianismen.

Større publikasjoner (forfatter og redaktør): Fiskarbonde og gruveslusk 1985, Nordnorsk kulturhistorie (2 bd.) 1994 , Norsk polarhistorie (3 bd.)2004, Into the Ice 2006.

---

[1] Trygve  Mathisen, Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925 (Oslo1951), 45; Roald  Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie (Oslo1995); Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle, red., Norsk polarhistorie, 3 vols. (Oslo Gyldendal,2004).

[2] Drivenes, Jølle, red., Norsk polarhistorie; Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie, 150 ff.

[3] Mathisen, Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925, 24.

[4] Ibid., 24.

[5] Ibid., 45.

[6] Ibid. 24, 26, 151 ff; Narve Bjørgo, Øystein Rian, Alf Kaartvedt Selvstendighet og union. Fra Middelalderen til 1905, Bd. 1 Norsk utenrikspolitikks historie (Oslo1995), 319 ff; Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie, 150 ff; Willy  Østreng, Økonomi og politisk suverenitet. Interessespillet om Svalbards Politiske Status (Oslo1974). 17; "Dagbladet." 8.august 1899; ibid., 4. august 1899; ibid. 8., 16., 20. og 21 august 1899. Forfatteren kan ha vært histrikeren Alexander Bugge; Gustav  Storm, "Ginnungagap I mythologien og i geografien," Arkiv för nordisk  filologi (1889).

[7] "Dagbladet," 4. august 1896.

[8] Drivenes, Jølle, red., Norsk polarhistorie, bind 2, s 177.

[9] Gunnar  Isachsen, "Om opdagelsen af Svalbard," Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog (1906/07).

[10] "St.Prp. 1 1909. Hovedpost V. Bilag Nr. 6 : Plan for Den norske Spitsbergenekspedition 1909 Og 1910. ,"  (1909).

[11] Hans  Reusch, "Et par ord om Geologkongressen i Stockholm. Turen til Spitsbergen," 7/9 1910.

[12] Drivenes, Jølle,  red., Norsk polarhistorie, bind 2, 241.

[13] "St.Prp. 1 1909. Hovedpost V. Bilag Nr. 6 : Plan for Den norske Spitsbergenekspedition 1909 Og 1910. ."

[14] "Stortingsforhandlingene 1909. Innst. S. Nr. 34,"  (1909), s 54 ff; Einar-Arne Drivenes, "Norsk polarforskning på 1900-tallet," (Tromsø1989).

[15] Berg, Norge På Egen Hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie. 161

[16] Drivenes, Jølle, red., Norsk polarhistorie. bd 2, 197

[17] " Ud. Boks 5175. P 7d/09. Rittmester Isachsen Spitsbergenekspedisjon 1909-10. Notat 18/10 Og 25/10."

[18] Adolf 1966 Hoel, Svalbards historie 1596–1965 (Oslo1966), 738.

[19] "Ud. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: Spm.  Spm. om okkupasjon av kulfelter på Spitsbergen. Pm Datert 27/5 Og 30/5 1910.  Ra.."

[20] Ibid.

[21] "Ud. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: Spm. om okkupasjon av kulfelter på Spitsbergen. Brev fra Isachsen til utenriksminister Irgens 1/7 1910."

[22] "Ud. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: Spm. Om okkupasjon av kulfelter på Spitsbergen. Internt Notat 24/2 1919 og brev fra Isachsen 12/1 1926.  Ra."

[23] Mathisen, Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925, 114 ff.

[24] Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie, 170.

[25] Drivenes, Jølle, red., Norsk polarhistorie, bind 2, 188.

[26] Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie; ibid; Arnold  Ræstad, Grønland og Spitsbergen (Kristiania1923); Leiv Amundsen, Det juridiske fakultet. Lærere og forskning. Universitetet i Oslo 1911–1961 (Oslo1961); Morten  Ruud, "Svalbardtraktaten i  norsk og internasjonal Svalbardpolitikk," Speculum Boreale. Skriftserie frå Institutt for historie, Universitetet i Tromsø. 5(2004).

[27] Odd-Bjørn  Fure, Mellomkrigstid. 1920–1940, vol. 3 Norsk utenrikspolitikks historie (Oslo1996), 84; "Norsk biografisk leksikon Bd. Vii. Oslo Mcmxxxvi.."

[28] Norsk biografisk leksikon (Oslo: 1999-2003), bind 2.

[29] Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie. 287

[30] Østreng, Økonomi og politisk  suverenitet. Interessespillet om Svalbards politiske Status. 97 f.

[31] Fridtjof  Nansen, "Spitsbergens opdagelse," Naturen. Illustrert maanedskrift for populær naturvidenskap (1920).

[32] Olaf  Holtedahl, "Spitsbergens og Bjørnøens geologi," Naturen. Illustrert maanedskrift for populær naturvidenskap (1920).

[33] Berg, Norge på egen hånd. 1905–1920, Bd 2 Norsk utenrikspolitikks historie. 299; Østreng, Økonomi og politisk suverenitet. Interessespillet om Svalbards politiske status. 97 f.

Ny nordområdepolitikk – på nytt ?

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie 

 

Det er verken nytt eller oppsiktsvekkende at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger nøye sammen. Et lands utenrikspolitikk kan heller ikke formes uten hensyn til den offentlige opinion og involvering av “folk flest”.

 

Statsminister Jonas Gahr Støre stod torsdag igjen i auditorium 1 ved UiT - Norges arktiske universitet, for å snakke om regjeringens politikk for nordområdene. 

Samme talerstol har vært brukt flere ganger av ulike regjeringer, for å markere Norges ambisjoner som polarnasjon. Støre innledet selv denne tradisjonen da han som utenriksminister i 2005 lanserte en ny nordområdepolitikk foran et stappfullt auditorium. Og på samme talestol stod han i april 2010, bare 2 dager etter at det var kjent at det var oppnådd enighet mellom Russland og Norge om delelinja i Barentshavet. Begge talene vakte stor begeistring og skapte forventninger. Få, om noen av dagens politikere, behersker denne talerstolen som han – i så måte er han en sjelden fugl i norsk politikk. Det er ikke mange her til lands som får sine taler analysert i masteroppgaver. https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4182/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Selv om talen, ikke overraskende, var velkomponert, velformulert og vel avlevert, var stemninga mer avventende på torsdag enn ved de to tidligere anledningene.

Men noe har da skjedd siden 2005.  Delelinjeavtalen med Russland er allerede nevnt. Et annet eksempel, både symbolsk og i pengebruk, er at Norge for første gang siden polarforskningens glansdager først på 1900-tallet, har tatt seg råd til et spesialbygd isgående forskningsfartøy, kronprins Haakon. Støre har stått sentralt ved begge anledninger. Riktig nok har båten de siste måneder blitt brukt som isbryter i Antarktis, ikke til forskning i nordområdene, men det er en annen historie ,som ikke kan lastes Støre.

Det er en rungende politisk enighet om at landet skal ha en aktiv nordområde- og polarpolitikk, men den politiske harmoni er ikke fullt så total når det gjelder hva denne aktiviteten skal være, og hvilke aktører som skal involveres. Det forrige forsøket, hvor en ville snu Norge på hodet gjennom en ny nordområdepolitikk, lansert av Støre, skapte store forventninger hos folk bosatt i nord. Kritikerne pekte på svak politisk forankring og at folk og institusjoner i regionen ikke var involvert i tilstrekkelig grad. Unntaket var de store forskningsinstitusjonene i landsdelen.

Dette har blitt en øm tå og et dilemma for politikerne. Dilemmaet er knytta til at polar- og nordområdepolitikk så til de grader er et konglomerat av utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og innenrikspolitikk. Vi kjenner det igjen fra diskusjonen om Barentsregionen på 1990-tallet. Flere i UD-korridorene var i utgangspunktet lite komfortable med at fylkespolitikere i nord skulle drive utenrikspolitikk ved for eksempel å ha ansvar folk til folk samarbeid med Russland. 

I torsdagens tale var blandingsforholdet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk en helt annen enn ved de to tidligere anledningene, sikkert som et resultat av erfaringene etter det forrige forsøket på en nordområdestrategi. Nå snakket Støre mye og godt om ny industri knytta til det grønne skiftet (batterifabrikker, hydrogen og vindmøller), befolkningsutvikling, statens rolle for å skape nye arbeidsplasser og ny industri, helsepolitikk med tjenester nært folk og transport og kommunikasjoner i nord. Men en ting ligger fast, kunnskap og forskning må ligge i bunn. Statsminister Støre brukte mindre tid på sikkerhets- og forsvarspolitikk, enn utenriksminister Støre ved tidligere anledninger. Her gjaldt det å sikre seg gjennom Nato, men å holde åpne kanaler med Russland, altså tradisjonell norsk politikk: avskrekking og beroligelse. Så langt Støre.

Dagens utenrikspolitiske klima gjør det langt vanskeligere å drive folk til folk samarbeidet innenfor Barentsregionen. Historikerne Hallvard Tjelmeland og Kari Myklebost (UiT) skriver i Nordlys at også den innenrikspolitiske utviklinga i Russland «gir grunn til å stille spørsmål om Barentssamarbeidets legitimitet». https://www.nordnorskdebatt.no/russland-ukraina-og-nordomradene/o/5-124-163186

Trøsten må være at selv under den kalde krigen bidro sivile aktører som fiskeri- og polarforskere gjennom forskningskontakter og vitenskapelig samarbeid å holde kanalene åpne til vår store nabo i øst. Det bidro trolig til å gjøre den utenrikspolitiske spenningen lavere og jernteppet mer porøst. Vi kan kanskje, som historikeren Stian Bones (UiT), snakke om en polarkanal. I dag er det viktig å holde slike sivile kanaler åpne, ikke minst i regi av Barentssamarbeidet.

Dagens kritikk og politiske diskusjon om norsk polar- og nordområdepolitikk er imidlertid som flau bris å regne mot det landets politiske ledere måtte forholde seg til da striden med Danmark om Øst-Grønland pågikk som heftigst på 1920- og 1930-tallet. Politikere hadde da en langt vanskeligere oppgave med å balansere mellom lokale, regionale og økonomiske interessegrupper på hjemmebane og de utenrikspolitiske og folkerettslige overveielser som måtte tas. I tillegg kom en pågående presse, som kunne spille på sårede nasjonale følelser, og som forlangte en aktiv polarpolitikk.

Noen historikere har vært nådeløse i sin dom: “En gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket” (Jens Arup Seip, 1963).

Dette er en altfor streng domfellelse. Den må i så fall også gjelde kong Haakon, som så tidlig som i 1906 hadde engasjert seg for å rydde opp i denne verkebyllen mellom Danmark og Norge. Ja, ikke bare det, han støttet også regjeringen lojalt i sluttfasen av saka. I en samtale med en av de norske advokatene under Haagprosessen, Per Rygh, skal kongen ha uttrykt at det var “hans Linje; det var ham som havde lagt den og drevet den igjennom” (Norsk polarhistorie, 2004 bd. 2).

Også den gang var det politisk enighet om de langsiktige politiske målsettingene, det gjaldt da å sikre norsk næringsinteresser og aktivitet på Grønland og Ishavet.  Og det var allmenn oppslutning om datidens folkerett blant politikere og landets jurister, bl.a. prinsippet om at aktivitet og bruk av området som grunnlag for å påberope seg suverenitet. Det var valget av kortsiktige virkemidler i en akutt situasjon skapt både av andre polarstater, overivrige norske polaraktivister og polarforskere, noen pågående presseorgan og stemninger i deler av den offentlige opinion, som gjorde saka så vanskelig og debatten så het. 

Den gang, som i dag, var det vanskelig å skille mellom ren ekspansjonisme og staters helt legitime nasjonale interesser forankret i folkerettslige prinsipper.  I dagens urolige utenrikspolitiske situasjon må våre politiske ledere ha klare hoder og tunga rett i munnen, og ikke nødvendigvis sitte stille i båten, som mange mener småstater bør gjøre. Det gjelder også i nordområdepolitikken. Jeg mener Norge nå har rett mann til rors.

90- årsdag – Per

Først skal jeg hilse fra alle søsken og svigersøsken med de hjerteligste ønsker for dagen: Rolf- Egil og Tove, Einar-Arne og Magnhild, Eivind- Atle og Judith, Finn Thomas og Ellen, Odd og Vidar.

Du vil i løpet av kvelden bli vipset et beløp som du disponerer helt fritt, det være seg konsert i Kulturhuset, reservedeler til snøfreseren eller investere i fond.

 

90 årstaler er vanligvis enten korte eller lange, alt etter jubilantens form. Dagens jubilant er i toppform fysisk og mentalt, så det her må bli den litt lengre varianten. Vi er også mange generasjoner her i dag, som trolig ikke kjenner familiehistoria i detalj, derfor har jeg tatt med litt mer kontekst enn jeg ellers ville gjort. Noen vil derfor ha hørt noe av dette før. 

 

Kjære Per!

Sommeren 1949 flytta jeg og tvillingsøster Anne-Mari, tre år gamle, sammen med våre fosterforeldre, tante Edvarda og onkel Lauritz, fra Lofoten til Namdalen. I voksen alder kalte vi dem mor og far. Vi flytta til et lite småbruk, Sagmohaugen, ved elva Namsen i Harran, nåværende Grong kommune. Vi ble tidlig fortalt at vi hadde en stor søskenflokk og en pappa i Lofoten, og at mamma var død. 

               Den første av denne søskenflokken jeg har et minne om, er du Per. Vinteren 1949/50 var nemlig Per rekonvalesent etter et snev av tuberkulose på Sagmohaugen. Det jeg særlig husker fra di tid der, er at du installerte et ringeapparat på ditt soverom i 2 etg, slik at mor kunne vekke deg når det var tid for slikt. Det var dere ikke alltid enige om, og da koblet du like godt ut hele ringestasen. For en 4-åring var det imponerende å ha en slik handy-mann som storebror. Interessen for teknikk og elektronikk har fulgt deg hele livet, og en ubendig trang til bygge apparatene selv, ja i alle fall reparere dem. Og du har mange ganger uttrykt forundring over å ha en slik teknisk ignorant som lillebror. Du rister på hodet når vi 70-åringer ikke engang skifter dekk på egen hånd, eller gidder å lese instruksjonsboka slik at vi vet hvor jekken befinner seg i bilen. Om bein og armer holder, vil du nok skifte dekk eller frese snø til du blir hundre.  

              Sommeren 1952 reiste vi for første gang på besøk til Lofoten. Der fikk vi det første møte, som jeg har klare minner om, med søsken vi hadde hørt så mye om. For oss to 6-åringer var det overveldende å møte vår store søskenflokk; at vi virkelig var ni, fem jenter og fire gutter. Den sommeren har eventyrets glans over seg, jeg husker bare solskinn, nordlandslyset og morsomheter, og mennesker som ville oss så vel. Og der var du Per, høy, mørk og pen, og du kjørte lastebil mener jeg at jeg husker. Du kjørte vel inn tørrhøy. (?)

             Det neste glimtet jeg har av deg er vinteren 1955. Spent møtte Anne-Mari opp på stasjonen på Gartland, for å ta imot en storebror på vei hjem fra den store verden, Oslo. Like mye var spenninga knytta til om han hadde noe med seg? Og du sviktet ikke, en ring til Anne-Mari og til meg ei pengebok, eller «pængbok» på trøndersk. Alltid stor stas med storebrorbesøk. Og vi så at mor gledet seg over at du tok deg tid til oss. Per hadde en spesiell plass hos tante Edvarda.  

              Vi flytta så til Finnmark og Mehamn 3 år seinere, i 1958. Vi og flyttelasset kom med  «Finnmarken», skipet som i dag utgjør hurtigrutemuseet på Stokmarknes. I Havøysund kom Per om bord, og hilste oss velkommen til Finnmark. Året etter, ble den store opplevelsen bryllupet 16. mai 1959. Per hadde nemlig kapret den peneste jenta i Havøysund. På det punket var far, altså onkel Lauritz, klinkende klar da han rapporterte om denne kapringa til oss i Mehamn. Tenk at to tolvåringer fikk reise alene til Havøysund, vår første lengre tur på egen hånd. På kaia stod selvfølgelig Per og venta, beredt til å gjøre alt for å få gjestene til å føle seg velkommen, som du alltid gjør – uansett gjestenes alder.

          Det er ikke tid å gjennomgå alle møter vi har hatt med deg, vi får nøye oss med disse barndomsminnene. Når jeg tenker på at vi aldri bodde sammen, og hvor få møtene var, sier det noe om at du har gjort inntrykk, - i tillegg til mors mange fortellinger om deg.

            Det jeg husker aller mest fra disse møtene med søskenflokken var latteren, alle vitsene og fortellingene om hendelser i slektshistoria, om folk, originaler og ordinære typer. Og det er fra deg, Per, jeg hørt de fleste historiene, du har jo hukommelse som en elefant. Og det gjelder ikke bare livets lyse sider, men også kampen mot sykdom og fattigdommen i 1930-åras Norge. Det siste gjør at jeg har lyst å sitere fra et brev.

             Som noen av dere vet, etterlot pappa seg ei brevsamling på 237 brev. 11 av disse brevene er skrevet av mamma. Ho døde fra 9 barn i alderen fra ½ til 18 år, 11. januar 1947, 42 år gammel. 17 dager etter fylte dagens jubilant 15 år. Utdraget jeg skal lese er fra et brev fra mamma til pappa, datert 4 desember, årstallet er ikke oppgitt, men det framgår at det var det året Buvikveien ble påbegynt. Siden Assrunn er nevnt må det være etter 1935,  sannsynligvis rett før krigen.

            Ho skriver bl.a. :  «..det er i det siste jeg forstår hva din far har skrevet. Du må nu bare sende han litt penger, hvis du får til å gjør det. Vi får da sende en kasse (fisk, regner jeg med) når du kommer (h)jem. Jeg må visst til doktoren med Per, han klager så ofte på hodepine og ont i halsen. Tenk(g)te du skulle ha kommet (h)jem først. Jeg føler meg ikke oplagt til å fare i mellom, men må vel ivei alikevel. Har ikke noget å skriv om. Jeg har lagt (ligget) nesten hele dagen så jeg er lite oplagt. Hvis du går op på nogen forretning og du synes du har råd til det, kan du ikke se om du ikke kunde finde en billig rest (rest-tøy antar jeg) til bukse til Per, han er så fri. I dag gråt han for han hadde så dårlig bukse, og ikke vilde han bruge juleklærne sine heller. «

           Det er ikke mulig å holde en tale til deg uten å nevne din største fan i min nærmeste krets, nemlig Magnhild. Ho er like oppgitt som du, over min mangel på interesse, og muligens evner, til å ta tak i hverdagslivets mange mer praktiske oppgaver. I Askeladdsvingen hadde vi en nabo, Bjarne Dahl, som drev med å mekke på bilen, vaske bilen, frese snø, spa snø av taket, reparere takrenner, skifte takpanner, legge steinheller, beise hus, klippe plen, sette poteter,  - konstant og hele året. Ikke rart han var teknisk sjef på UNN. For alt jeg vet, baket han brød, laga kjøttrull og strøk sine egne skjorter også. Når det toppet seg litt for oss i heimen, kunne Magnhild bryte ut: «tenk den som var gift med han Bjarne Dahl». 

                   Jeg er nokså sikker på at ho egentlig mente og fortsatt mener: «tenk den som var gift med han Per».  Gratulerer med dagen, kjære storebror!

Polarmannen

Dette er mitt kapittel i boka Maskuliniteter i nord. Tromsø 2007.

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus 

Ser en bort fra de arktiske urfolk har polarhavene, de arktiske isviddene og snøens ødemarker vært mannens arena helt opp til vår tid. 

Her kunne de mest ekstreme rekordene settes; - lengst nord eller lengst sør -. Og her kunne de store rikdommene hentes; marine ressurser som sel, kval og kvalross. Ishavsøyene og de polare landmassivene var tilholdssted for moskus, rein, rev og isens konge; isbjørnen. For ikke å snakke om alle fuglene, i ufattelige mengder. Selv de frosne fjell gjemte rikdommer som mineraler og kull. 

Men isens skatter var ikke lett tilgjengelige. Kulden, mørket, isen, stormene og den snikende skjørbuken har gjort polarnæringsdrift til en risikabel affære. Naturforhold og store avstander bidro til at fangst og annen yrkesutøvelse under polarhimmelen forgikk uten det samfunnsmessige sikkerhetsnettet en hadde på fastlandet.  I jakten etter de polare rekordene og rikdommene ble mye satt på spill: utstyr og båter, helse og menneskeliv. Det var et felt for de unge, de sterke, de dristige og de dumdristige, for de som hadde råd til tap, men også for de som hadde så lite at de ikke hadde noe å miste. Men ikke minst har det vært en sak for menn. 

En kan lett henfalle til ironien når temaet er det polare og det maskuline. Er ikke tradisjonelle mannsidealer som skapt for en tilværelse i snø og is? En tilværelse dominert av natur og naturkrefter som krever fysisk aktivitet, styrke, vågemot og vilje til å klare seg alene? En verden uten sivilisasjon og samfunnsmessige bindinger? Hvor kravet til sosial kommunikasjon og evnen til å bygge sosiale nettverk ikke er avgjørende for suksess? Den tause, sterke mannen med rim i skjegget, omgitt av hylende bikkjer i kamp mot isbjørn – er ikke det selve “urmannen”?  

“Når ting blir for tette, bør kvinnen gi mannen en sag og sende ham til skogs,” hevder eneboeren og naturelskeren Peder Hjelm Nielsen.[i]  

Fangstfolk som valgte ensomheten på Svalbard, var nok opptatt av å skaffe seg et levebrød, men det var også en måte å slippe trykket fra sivilisasjonen og samfunns-forpliktelsene. Fangstmannen Odd Ivar Ruud uttrykte det slik:

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg er her og ikke i en by full av mennesker, selskaper og       neonlys. Jeg liker ikke alltid meg selv slik jeg er sammen med andre mennesker. Det er noe unaturlig ved måten jeg må kontrollere, veie og iaktta mine reaksjoner på. Det er visse ting som ventes av meg – jeg skal være sønn, venn, elsker, fiende, bror, samfunnsborger, soldat. Det betyr ingenting her.

 

Jeg er ingen gud her ute. Jeg kan ikke få vinden til å blåse eller snøen til å falle. Det hender at jeg ikke engang kan få sledehundene mine til å lystre. Men jeg er nest etter en gud. Jeg er et menneske, i live, takket være meg selv.(Hauan 2004: 214)

 

En lignende sivilisasjonskritikk kan en finne hos Nansen hvor han til tider tvilte på vitenskapens velsignelser. Hans higen etter viten var, som han selv uttrykker det i et brev til Johanne Sylow i 1886: “... parret med foragt for civilisasjon og tørst efter naivitet og natur”(1961: 57). I andre sammenhenger var han enda klarere: “Men døgnets jag, unner pengenes mareritt, der nede i byene, forflater menneskene. Det var fra ørkenen, fra ensomheten, fra naturens enkle dyp, de nye menn kom – alltid”(1988: 233).

Polarstrøkene synes, som klodens villmarker forøvrig, å ha en appell til “ekte” maskuline verdier eller mentaliteter. Det minner om den kulturen som den amerikanske historikeren Turner mente utviklet seg i den “ville” Vesten, en slags frontiermentalitet. Her, på grensen mellom sivilisasjon og villmark, utviklet det seg en livsform preget av: individualisme, styrke, råhet, oppfinnsomhet, fysisk og sosial mobilitet, en rastløs energi, en sterk vilje til selvrealisering og materialisme (1894).

Turners tese forutsetter at det finnes en sammenheng mellom bestemte mentaliteter og kulturformer og den fysiske og samfunnsmessige arena som disse verdiene/idealene spiller seg ut på. Finnes det en slik sammenheng mellom det polare og bestemte maskuline ferdigheter/verdier?

Den menneskelig virksomhet i polarstrøkene har vært svært forskjellig og spenner fra tradisjonell ishavsfangst og overvintringsfangst til gruvedrift og forskningsvirksomhet. Tilværelsen som enslig overvintrer og jaktmann i total isolasjon var svært forskjellig fra dagliglivet i et arktisk gruvesamfunn bestående av flere hundre mennesker, selv om også disse var overlatt til seg selv i store deler av året. Livet om bord i et forskningsfartøy på slutten av 1800-tallet, innefrosset i isen i årevis kan heller ikke sammenlignes med et opphold på dagens forskningsstasjoner i Arktis eller Antarktis, med flyforbindelser og GPS-navigering.  

Det følgende vil først og fremst omhandle den polare fangst- og forskningsaktivitet før 1940. 

Mulighetene for å overleve i polarområdene avhang både av ervervede og medfødte egenskaper. Nå gjøres det riktig nok noen ganger et poeng av at manglende arktiske ferdigheter kunne kompenseres gjennom ekstraordinære medfødte egenskaper som vilje, mot og snarrådighet. Det gjaldt f.eks. dansken Richard Bøgvad i John Giævers fortelling om Et mannfolk (1970: 103 ff). ”... nordpå skulle han. Enskjønt han ikke hadde begrep om teltliv i snø eller noe slags ekspedisjonsteknikk.”

Men innenfor den skandinaviske polarforskningsskolen var idealet å forene kyndighet, kunnskap, nitidig planlegging med vilje, mot og snarrådighet. Det gjaldt å forene det tillærte med det medfødte. 

Den tradisjonsforankrede kunnskap om å ferdes i snø, is og tåke var nøkkelen til suksess i polarområdene. Denne kunnskapsbasen var utviklet gjennom generasjoners ishavsfangst, og ble overført til nye generasjoner gjennom praksis. Skandinaviske polarforskere som Nordenskiöld, Nansen og Amundsen tok denne kunnskapen systematisk i bruk. Samtidig forstod de at arktiske urfolk, som for eksempel samer og inuitter, hadde ferdigheter og kunnskaper som var helt avgjørende for å kunne overleve under polarhimmelen. Den polare overlevelseskunsten var preget av allsidig og ikke spesialisert kunnskap, avhengig av årelang praksis og under veiledning av erfarne folk. En måtte kunne alt, være like god baker som snekker, smed, skytter og skomaker, hevdet fangsmannen Henry Rudi. Han utropte fangstkameraten til en tusenkunstner, den beste attesten han kunne gi: “Knoph kunne gjøre hva som helst; han kunne alt, det har jeg sett på ham fra den dagen jeg møtte ham. En snedig kar med hendene, den Gunnar Knoph.” (Hauan 2004: 206)  

En ishavsskipper måtte derfor mestre alt, finne fangstbyttet, manøvrere i dagevis i drivisen, mestre strøm, vind og isgang, kunne bedømme forholdene og ta de riktige beslutninger slik at båt og mannskap ikke ble utsatt for unødig risiko. I boka Hardbalne polarkarer, forteller John Giæver om “skipperen som alltid kom fram.” Skipper Marø stod time etter time i tønna, tolket isens bevegelser, fant veien ut og inn av isen, og en mester til å finne sel. Det skyldtes et skarpt syn, men først og fremst “utholdenhet, tålmodighet” og ikke minst lang erfaring. Tålmodighet var ikke stor overfor den ukyndige, også Giæver fikk erfare det da han avslørte at han ikke kunne: “ … Han så på meg med stålis i de blå øynene. Dummere var jeg ikke enn at jeg begrep den åpenbare ringakten som skar mot meg”(1957: 13).

Men selv om tradisjonelle ferdigheter og erfaringer har vært viktig, har evnen til å gjøre noe nytt gitt status og prestisje. Pioneren har ofte helterollen i ishavslitteraturen, enten det gjaldt oppdagelse av nye fangstfelter, nytt land eller nye seilingsruter. Slik virksomhet var forbundet med større risiko og farer enn fangst i kjente farvann. Fare er noe en utsettes for, mens risiko er noe en tar. Risiko er knyttet til egne valg og vurderinger, faren er den trusselen naturkreftene og omgivelsene representerte. Selv om en i polarstrøkene ofte var utsatt for farer som ikke kunne forutses, fantes der et vidt rom for risikovurderinger som forutsatte kunnskaper, erfaringer og ferdigheter. Hver dag i isen bestod av avveininger om hvor langt en kunne presse båt, seil og redskap i forhold til naturkreftene. 

Når naturkreftene slo til, brått og uventet, var det ofte andre ferdigheter som gjaldt. En påkalte da gjerne høyere makter, enten det nå var vår Herre eller andre overnaturlige krefter. Men mannsmot og rådsnarhet var heller ikke å forakte i farens stund. I boka Hardbalne polarkarer forteller John Giæver om “ishavsridder” Johan Olsen, legendarisk skipper på ishavsskuta Vesle Kari som gikk på grunn inne i en av fjordene på Øst-Grønland uten mulighet til å komme ut ved egen hjelp. Alle andre fartøy var gått hjem til Norge og faren for forlis og en ufrivillig overvintring var overhengende. Olsen ga da ordre om å feste ei trosse til et av isfjellene som var i drift ute på fjorden. Og han oppnådde hva han håpet, Veslekari ble trukket fri.

Men først og fremst er det motet som blir heroisert i ishavslitteraturen. I Giævers omtale av Richard Bøgvand heter det: “… det kanskje mest karakteristiske trekket ved denne rolige by-dansken. Han var så absolutt fryktløs som et vesen i to buksebein kan bli”(1970: 105). Den samme attesten fikk Roald Amundsen: 

 

De egenskaper som våre sagaer setter høyest hos mannen, var først og fremst det ukuelige motet, som ikke vek, men måtte la det bære eller briste – dertil den djerve foretaksomhet, den sikre rådsnarhet – og så når det stod om livet, det lekende smil på leppene – de gikk i døden med en spøk (Nansen 1928). 

 

Evnen til ikke å vise frykt fremheves ofte i polarlitteraturen og en brist i denne evnen var ikke heldig for ens rykte som polarfarer. Adolf Hoel, geolog, polarforsker og mannen bak det som i dag er Norsk Polarinstitutt, hadde ingen ytre fysiske kjennetegn som imponerte, men forsøkte å kompensere sine fysiske handikap gjennom hard trening. Hoel var sikkert i like god form som sine forskerkolleger, men ikke sjelden blir hans fysikk kommentert. Verre var en historie fra Spitsbergen som fulgte han hele livet. Hoel skulle en gang under en overfart i dårlig vær av en av fjordene tydelig ha gitt uttrykk for at han ikke likte situasjonen. Hans redsel ble kommentert av en av hans kolleger 40 år etter. Også Hoel selv var nok preget av den tids idealer om at frykt og engstelse skulle fortrenges. Et eksempel på det er hans beskrivelse fra sommeren 1909 da han og noen kolleger lå værfaste på en av Spitsbergens isbreer. I sin beskrivelse som ble publisert i Den norske turistforenings årbok (1912) skildres snøstormen som “julestemning” hvor de sang julesanger og hygget seg i sine telt. Episoden er langt mindre idyllisk og mer skremmende i feltdagboka som ikke ble skrevet for offentligheten. Her er stemninga trykket og amper, deltakerne kranglet om hva de skulle gjøre for å unnslippe den knipa de var kommet opp i, og salmesangen var prega av trøstesalmer som “Vår Gud han er så fast en borg” og “Påskemorgen slukker sorgen”(1909). 

            Det var ikke bare ytre trusler som skulle beherskes, tilværelsen i is, snø og ødemark satte store krav til den indre styrken. Isolasjonen, fraværet fra familie og venner, og ikke minst ventetiden var en stor belastning for mange. En tilværelse som polarforsker, overvintrer eller ishavsgast betydde i varierende grad atskillelse fra kone, kjæreste, barn og det sosiale nettverk på fastlandet. Mest ekstremt gjaldt det overvintrerne, enten de nå var forskere eller jaktfolk. Egenskaper og teknikker for å tåle denne atskillelsen var viktige, men også viljen til å ta dette bruddet blir ofte understreket. Igjen Giævers mannfolk: Richard Bøgvad. “Hva ville De ha gjort om De hadde vært nygift like før avreise?,” spør Giæver leseren,  “Richard Bøgvad gikk i land og overvintret” (1970: 103). Underforstått: Richard var et skikkelig mannfolk. Ingen synes heller å ha ment at det var noen karakterbrist hos Nansen da han forlot kone og en halvt års gammel sønn på ubestemt tid for å risikere liv og helse i polhavet. 

Hvordan taklet en så dette fraværet fra sine kjære? En snakket ikke om det, skal en tro mye av polarlitteraturen:

 

Aldri nevnte han med et ord den unge kvinnen som satt og ventet nede i Danmark og som fikk et kort lite brev den høsten istedenfor mannen sin. Nei, vi diskuterte heller inkafolkets religion eller muligheten for et Skandinavias Forente Stater. Aldri ble vi enige. Det var ikke meningen heller. (Giæver 1970: 104)

 

Fangstmannen Bjørvik Jakobsen forteller at han og hans to kollega ble enige om ikke å prate om politikk, religion, kjærester eller koner. Slik kunne de unngå å provosere hverandre (Hauan 2004: 206). Selv i dagbøkene gir fangstmenn sjelden uttrykk for følelser, med noen få unntak. Hjemlengsel, savn etter kone, barn eller familie, depresjoner skulle kureres med arbeid og daglige faste rutiner som holdt tankene på plass. Føleri eller kjerringsjuke kunne kureres med hardt arbeid: “Sett karen i arbeid så hardt at han stuper i køya utpå seinkvelden. Jag han opp om morgenen. Til arbeids med elendigheta, arbeid er god medisin.” (Hauan 2004: 206). Men ikke minst var viljen til å skape seg daglige rutiner viktige. Historiene om fangstmannen som dro med seg hele årganger av aviser forteller om det. Hver kveld ble morgendagens avis lagt i postkassa ute på hytteveggen for så å bli henta inn neste morgen. Det var en effektiv måte til å holde orden på tiden, skille dagene fra hverandre, kort sagt få tida til å gå. Da spilte det mindre rolle om nyhetene var ett år gamle. 

Gjennom en sterk selvdisiplin kunne fangstmannen lettere mestre de indre destruktive kreftene – som likegyldighet og uvirksomhet. Dagboka var en viktig del av å holde orden på dagene og en kontroll på at de daglige oppgaver ble utført – en slags bekreftelse på egen overlevelsesevne. Særlig viktig i den hardeste mørketida, hvor skillet mellom dag og natt ble borte og det var sidene i dagboka som hindret at tida stod stille.

Kjedsomheten kunne takles og naturkreftene beseires gjennom kunnskap, kyndighet, allsidighet, fysisk og psykisk styrke, vilje, mot og rådsnarhet. Men isens rike var også et sted hvor de livsødende krefter rådde, ikke sjelden seiret døden. Hvordan ble livskrisene taklet? 

De fangstdagbøker som er skrevet av folk i dype livskriser og som visste de at de gikk døden i møte, har en annen karakter enn de øvrige (Hemmingsen 1983). Her finner vi en stigende grad av intimitet og fortrolighet, her kommer “føleriet” fram. Samtidig er det ikke tvil om at selv i slike situasjoner var det snakk om underkommunisering. Hvordan kan det for eksempel ha seg at forfatterne i mange tilfeller blir mer observatør enn deltaker i en skrivesituasjon med døde og halvdøde mennesker rundt seg? Det kollektive samvær av menn var bygd opp etter bestemte idealer hvor det mandige var ensbetydende med tapperhet og dødsforakt. Svakhetstegn som stod i motstrid til disse idealene ble sanksjonert. Det gjaldt å aktivt kjempe mot dødskreftene, ikke fortape seg i grublerier og negative tanker. Nå kan dette også ha andre forklaringer. En måte å forholde seg til farer en ble utsatt for var at fenomenet ikke ble nevnt, det kunne gå “troll i ord.” Ordmagi kan være ei forklaring på at skjørbuk så sjelden ble nevnt selv av folk som måtte vite at de led av sykdommen. Men når krisen var akseptert som en realitet og alt var gjort for å mestre den, ble livskampen akseptert som del av det naturfellesskapet en selv var del av. 

Fatalismen, resignasjon og aksept av skjebnen var også en del av den maskuline polarmentaliteten. 

 

Litteratur

 

Giæver, John 1957 Hardbalne polarkarer, Oslo

 

Giæver, John 1970 Den gang jeg drog av sted, Oslo

 

Hauan, Marit Anne “Det sterke, frie liv i villmarken” i E. A. Drivenes og H. J. Jølle (red.) Norsk Polarhistorie bind 1, Oslo

 

Hemmingsen, Stein Thode 1983 Den arktiske dagboka, Hovedoppgave i nordisk litteratur. Tromsø 

 

Hoel, Adolf 1909 Feltdagbok

 

Hoel, Adolf 1912 “En slædetur paa Spitsbergen under ritmester Isachsens ekspedisjon i 1909,” Den norske Turistforenings årbok.

 

Jackson, Turner 1894 The significance of the frontier in American history / Ed., with an introduction, by Harold P Simonson. - 4.print. New York 1973.

 

Nansen, Fridtjof 1928 Minnetale over Roald Amundsen

 

Nansen, Fridtjof 1961 Nansens brev bind. 1 1882-1895, Oslo 

 

Nansen, Fridtjof 1988 Friluftsliv, Oslo

 

---

[i] http://www.saltstraumenbasecamp.com/urmann.pdf.pdf.

Kong Haakon og Grønlandssaka

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus og medredaktør av Norsk polarhistorie 

Revidert versjon av artikkel skrevet i 2005.

  

 

Kong Christian IV foretok i 1599 sin berømte sjøreise til Finnmark og Kola og markerte med det den dansk/norske stats interesse for nordområdene. Den første norske kongen etter at Norge hadde kuttet båndene både til Danmark og senere Sverige, kong Haakon, var også opptatt av Norges posisjon som polarnasjon. 

Striden om suvereniteten over Øst-Grønland endte for Norges vedkommende i det totale nederlag i Haag-domstolen i 1933. Det har siden vært et ømt punkt i norsk historie. Mange historikere har bedømt det som skjedde nokså nådeløst selv om ikke alle har svinget pisken så grundig som Jens Arup Seip i sitt berømte foredrag om Norges vei fra embetsmannsstat til ettpartistat i 1963: 

”En liten gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger på en måte som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket”. 

En skikkelig faghistorisk gjennomgang og et korrektiv til Jens Arup Seip fikk en først med professor Ida Bloms doktoravhandling fra 1972. Hun ga saka den dimensjon den fortjener, blant annet ved å vise at det norske engasjementet i Grønlandssaka var svært sammensatt så vel politisk som regionalt. Hennes arbeid er da også fortsatt standardverket om denne konflikten mellom de to polarnasjonene Norge og Danmark.

Det er kjent at kong Haakon i enkelte vanskelige politiske saker, både når det gjaldt forholdet til fremmende makter og på hjemmebane, hadde en hånd på rattet, - ikke bare det, han viste i tillegg politisk kløkt og en egen evne til å tolke stemninger i folket. Det er nok å nevne utnevnelsen av landets første Arbeiderpartiregjering i 1928 og hans rolle under krigen.

Med sine nære forbindelser til Danmark er det ikke forbausende at han engasjerte seg i den bitre striden mellom de to nabostatene. Ida Blom er meget knapp i sin omtale av Kongen, men refererer til justisminister Lindboe som i sine notater fra arbeidet i regjeringa har notert at Kongen var alvorlig bekymret over situasjonen, men lot seg overbevise om at en statlig okkupasjon var et riktig trekk i den situasjonen som var oppstått. 

I Norsk Polarhistorie bd. 2 (2004) ble kongens rolle i Grønlanssaka gått nærmere etter i sømmene og nye funn ble gjort. Siden er kongens rolle i detalj blitt behandlet av Bomann-Larsens i bd. V i hans biografi om kong Haakon (2011) og av Tore Rem i bd.II i hans biografi om kong Olav (2020). Denne litteraturen gir et annet inntrykk av kongens rolle. Det skal sies at en nå har tilgang til kilder som Ida Blom ikke hadde tilgang til. 

 Det gjelder bl.a. advokat Per Ryghs dagbok. Rygh var en av landets mest anerkjente advokater og ble våren 1932 engasjert som en av statens advokater for å føre saka i Haag. I mai 1932 var han i audiens hos kongen i den anledning. I samtalen med Kong Haakon hadde Rygh fortalt at han selv hadde betraktet saka som ei tapt sak, men hadde skiftet mening etter å ha lest de norske innlegg i saka. Kongen hadde satt seg meget godt inn i Grønlandsspørsmålet, ifølge Rygh. Kongen fortalte at han etter å ha lest det danske innlegg selv hadde sagt: ”Gud, for noget Skidt. Er det Alt, hva de har at fare med, er jeg sikker på at vinde.” Men alt lenge før striden blusset opp i Norge, hadde kong Haakon tatt spørsmålet opp med sin far, Fredrik VIII av Danmark. I 1906 hadde han sagt omtrent følgende til faren:  

«Nu har Norge i 1905 havt sit opgjør med Sverige, Nu kommer utvilsomt Norge til at ville have et Opgjör med Danmark om Bilandene særlig Grønland. Nu burde Danmark tage Initiativet og tilskynde et saadant Opgjør, ...” Knapt etter et år som norsk monark hadde Kongen altså etterlyst et initiativ fra dansk side for å få til et minnelig oppgjør med Norge om Grønland. Et slikt initiativ ville etter Kongens mening bidra til å dempe motsetningene mellom de to land. Kong Fredrik hadde lovet å tenke på det, men så kom verdenskrigen og en fikk annet ”at tenke paa” (Norsk Polarhistorie bd. s. 238). Midt under striden sommeren 1931, involverte han igjen sin familie (Bomann-Larsen. 2011 s.72).

Mer oppsiktsvekkende er det imidlertid at Per Rygh i sin dagbok har notert at kongen likte å høre at Rygh mente den norske politikken fra og med vinteren 1931 var ”helt udmerket”. Kongen understreket da at det var    «…hans Linje; det var ham, som havde lagt den og drevet den igjennem». Kongen hadde riktignok ønsket at regjeringa skulle ha sendt enda en note til Danmark før en gikk til okkupasjon, men da for å få danskene til enda tydeligere å vise at de ikke ville gjøre noen innrømmelser.  

Opplysningene hos Rygh bekreftes i Gustav Smedals dagbok fra noen år senere. Smedal var grønlandsaktivist og leder for Norges Grønlandslag. I oktober 1938 hadde Smedal en samtale med hoffmarskalk Broch som hadde forsikret at kongen var helt på norsk side i denne striden. Kongen hadde tatt dommen i Haag svært tungt, og hadde i en tid etter sett så dårlig ut at de nærmeste hadde vært engstelige for han. Broch hevdet også at kongen så med sympati på arbeidet for å oppnå en revisjon av uretten som var begått da Kiel-traktaten ble undertegnet i 1814 og Norge mistet Grønland og de øvrige besittelsene i vest. I årene etter dommen i Haag hadde kongen ifølge Broch gjentatte ganger tatt saka opp med utenriksminister Koht, men uten at det ble gjort noe. Samtalen med Broch endte i hva Smedal oppfattet som et løfte fra Broch om å få i stand et møte med kongen dersom Smedal ønsket det.  

Begge de to dagbøkene jeg refererer til er ført i pennen av personer som var part i saka, mens både Bomann-Larsen og Tore Rem har hatt et bredere kildemateriale å bygge på. Begge understreker kongens engasjement for Norges sak, mens Rem legger mer vekt på kongens betenkeligheter knytta til aktivistenes rolle og at saka gjaldt økonomiske interesser etter kongens mening.

Så langt synes jeg materialet viser en monark som usedvanlig tidlig fornemmet stemninger i folket, som lojalt stilte seg bak Bondepartiregjeringa i 1931, men ikke bare det. Det viser en konge som ikke var engstelig for å utrykke egne meninger selv i kontroversielle saker. Og i denne saka synes hans synspunkter å ligge nærmere aktivistenes enn de som i sterke ordelag kritiserte myndighetenes politikk i 1931, og ikke minst da nederlaget var et faktum. 

    

 

  

 

 

 

            

                

Polarforskning i flaggets tjeneste?

 Publisert i Nordnorsk debatt (avisa Nordlys og Khrono.no)

 

Tidligere UiT-rektor Jarle Aarbakke spør i Nordlys om det er riktig å bruke forskningsfartøyet Kronprins Haakon som isbryter i Antarktis på bekostning av forskning i de nordlige polarstrøk. 

 

Spørsmålet om polarforskning og norske politiske interesser er ikke ny. Det ble også et brennhett tema da det gjaldt den norske deltakelse i Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957/58. Vitenskapshistorikeren Robert Marc Friedman har avslørt hvordan forskningsinteresser måtte vike for utenrikspolitiske hensyn da det norske bidraget til IGY ble planlagt (Norsk polarhistorie, bd.2 s. 372 ff). Midt under den kalde krigen ble det etablert et storstilt internasjonalt forskningssamarbeid, hvor land fra alle kontinenter deltok. Da IGY startet, hadde 68 land opprettet vitenskapelige programmer med om lag 60 000 deltakere. IGY-retorikken var at dette var ren vitenskap, ikke politikk. 

 

Så enkelt ble det ikke, særlig etter at Sovjetunionen bestemte seg for å delta. USA var bekymret for Sovjetunionens eventuelle vitenskapelige baser i Antarktis og ønsket å få sine allierte med på mottiltak. Norsk UD ble spurt om Norge hadde noen planer for norsk forskning i IGY-året i Antarktis. Da byråsjef Gustav Heiberg sendte forespørselen fra USA videre til Norsk polarinstitutt (NP) og den nasjonale komiteen for IGY, var svaret et kontant nei. NPs direktør Sverdrup mente at økonomiske grunner gjorde det opplagt at Norge burde konsentrere seg om Svalbard. Den nasjonale IGY-komiteen var fra begynnelsen også meget skeptisk til ekspedisjoner som forutsatte store grunnlagsinvesteringer, og en ekspedisjon til Antarktis var dermed utelukket. Byråsjef Heiberg i UD var derimot mer urolig for Norges posisjon i Antarktis og «våre suverenitetskrav» og for Sovjetunionens hensikter, og byråsjefen hadde USA i ryggen. UD konkluderte med at Norge var nødt å sende en ekspedisjon til Antarktis. Regjeringen foreslo og Stortinget vedtok at Norge skulle sende Norway Station-ekspedisjonen, organisert og ledet av Norsk polarinstitutt. Polarforskerne måtte følge flagget.

 

Tilbake til dagens bruk av landets flotteste forskningsskip som isbryter for å bringe forsyninger til forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Det er ikke vanskelig å slutte seg til Aarbakkes skepsis. Riktig nok har det vært og vil alltid være en tett forbindelse mellom politikk og forskning i polarområdene. Det trenger vi som nasjon ikke å være beskjemmet av, og der er vi i godt selskap med alle polarnasjoner. Men er det ikke nå tid for å diskutere hvor store pengesummer en skal bruke av knappe forskingsbudsjetter til forskning i Antarktis. En forskning som så sterkt er knytta til utenrikspolitikk. I hvor stor grad skal utenrikspolitikken være styrende for ressursbruken i polarforskninga. Må forskerne eller forskningspengene alltid følge flagget?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nordnorsk havari

Innlegg i Nordnorsk debatt (Avisa Nordlys) 23. okt. 2021

I oktober 1994 ble Nordnorsk kulturhistorie lansert i Bodø. Verket ble godt mottatt og fikk Brageprisen for beste faglitterære verk samme år.

 At Bodø ble valgt som lanseringssted, var ikke tilfeldig. Ideen til verket hadde daværende fylkeskultursjef i Nordland, Aslaug Vaa. Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen finansierte verket, og det administrative ansvaret ble lagt til Nordland fylkeskommune. Og de tre redaktørene var bosatt i Tromsø. Dette var et felles nordnorsk løft. Det første Aslaug Vaa gjorde da bevilgningen var på plass, var å ta en telefon til UiTs rektor, historikeren Narve Bjørgo. Aslaug Vaa tok det som en selvfølge at Universitet i Tromsø, som hele landsdelens universitet, tok sitt ansvar for å realisere bokverket. Bjørgo sendte stafettpinnen videre til historikerne ved UiT. Redaksjonskomiteen avspeilet også at dette var et felles nordnorsk prosjekt med medlemmer fra Mosjøen til Vadsø, og de 50 forfatterne kom fra ulike disipliner og profesjoner i landsdelen.

Over 30 år har gått siden ideen ble født, og altså realisert i 1994. Kunne dette bokprosjektet ha blitt realisert i dag? 

Årene etter 1994 har vært preget av en kraftig forvitring av det nordnorske regionale felleskapet og identitet. Felleskap og identitet er nå knyttet til mindre regioner og til fylkene. Samfunnsforskerne kaller det gjerne fylkifisering. Den opprivende striden om regionreformen og sammenslåinga av Troms og Finnmark er eksempler på dette. 

Det at landsdelen i dag står med to universitet, hvorav det ene også omfatter Nord-Trøndelag, er et uttrykk for det samme. I Nordland var fylkeskommunen og Bodø kommune viktige og trolig avgjørende økonomiske støttespillere for ei faglig styrking av den daværende høyskolen, som var ei viktig forutsetning for Nord universitet. Solide bevilgninger til to store forsknings- og bokprosjekter, Nordlands historie og Bodø byhistorie, var en del av dette. Resultatet var solide bokverk og et faglig sterkt historiemiljø ved Nord universitet.

Ingenting er galt med engasjement og konsentrasjon om prosjekter på fylkes- eller kommunalt nivå. Kanskje var det naturlig at den nordnorske bølga fra 1970-tallet dabbet av, kanskje også nødvendig. Men jeg synes det er synd at landsdelsengasjementet nå er på et lavmål. Flere av de fellesarenaer vi hadde bl.a. innafor kultur, er lagt ned eller sover tornerosesøvn. Så langt har det gått at det er kommet forslag om å rive portalen ved fylkesgrensa mot Trøndelag. Den som har ønsket oss velkommen til Nord-Norge. Nei, Nordnorsk kulturhistorie kunne neppe blitt realisert i dag.

Jeg mener fortsatt at folk nordpå er tjent med å løfte i flokk, politisk og kulturelt. Det regionale Nord-Norge må gjenreises.  Noen av de viktigste aktører i et slikt prosjekt er Nord universitet og UiT-Norges arktiske universitet. De må i langt sterkere grad enn i dag samhandle og opptre med en stemme i det nasjonale kor. På lengre sikt bør vi ha ett universitet, Universitetet i Nord-Norge. Det forutsetter at de mindre forsknings- og studiemiljøene, som nå er fusjonert inn i de to universitetene, får tid til å styrke seg og ikke må leve i frykt for å bli nedlagt. Det er et ansvar som de to universitetene ikke alene har ansvar for, det er også en sak for politikerne, som må sørge for at penger følger de politiske vedtak. 

Når jeg er en smule optimist, kommer det av den felles begeistring og stolthet vi nå observerer, fra Majavatn til Grense Jakobselv, når det gjelder det viktigste av det uviktige i livet, nemlig fotball. En landsdel som har et lag og fostrer spillere som viser en fotball som til nå ikke har vært vist her til lands, må da kunne agere som en region. 

Heia Bodø-Glimt!