Kong Haakon og Grønlandssaka

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus og medredaktør av Norsk polarhistorie 

Revidert versjon av artikkel skrevet i 2005.

  

 

Kong Christian IV foretok i 1599 sin berømte sjøreise til Finnmark og Kola og markerte med det den dansk/norske stats interesse for nordområdene. Den første norske kongen etter at Norge hadde kuttet båndene både til Danmark og senere Sverige, kong Haakon, var også opptatt av Norges posisjon som polarnasjon. 

Striden om suvereniteten over Øst-Grønland endte for Norges vedkommende i det totale nederlag i Haag-domstolen i 1933. Det har siden vært et ømt punkt i norsk historie. Mange historikere har bedømt det som skjedde nokså nådeløst selv om ikke alle har svinget pisken så grundig som Jens Arup Seip i sitt berømte foredrag om Norges vei fra embetsmannsstat til ettpartistat i 1963: 

”En liten gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger på en måte som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket”. 

En skikkelig faghistorisk gjennomgang og et korrektiv til Jens Arup Seip fikk en først med professor Ida Bloms doktoravhandling fra 1972. Hun ga saka den dimensjon den fortjener, blant annet ved å vise at det norske engasjementet i Grønlandssaka var svært sammensatt så vel politisk som regionalt. Hennes arbeid er da også fortsatt standardverket om denne konflikten mellom de to polarnasjonene Norge og Danmark.

Det er kjent at kong Haakon i enkelte vanskelige politiske saker, både når det gjaldt forholdet til fremmende makter og på hjemmebane, hadde en hånd på rattet, - ikke bare det, han viste i tillegg politisk kløkt og en egen evne til å tolke stemninger i folket. Det er nok å nevne utnevnelsen av landets første Arbeiderpartiregjering i 1928 og hans rolle under krigen.

Med sine nære forbindelser til Danmark er det ikke forbausende at han engasjerte seg i den bitre striden mellom de to nabostatene. Ida Blom er meget knapp i sin omtale av Kongen, men refererer til justisminister Lindboe som i sine notater fra arbeidet i regjeringa har notert at Kongen var alvorlig bekymret over situasjonen, men lot seg overbevise om at en statlig okkupasjon var et riktig trekk i den situasjonen som var oppstått. 

I Norsk Polarhistorie bd. 2 (2004) ble kongens rolle i Grønlanssaka gått nærmere etter i sømmene og nye funn ble gjort. Siden er kongens rolle i detalj blitt behandlet av Bomann-Larsens i bd. V i hans biografi om kong Haakon (2011) og av Tore Rem i bd.II i hans biografi om kong Olav (2020). Denne litteraturen gir et annet inntrykk av kongens rolle. Det skal sies at en nå har tilgang til kilder som Ida Blom ikke hadde tilgang til. 

 Det gjelder bl.a. advokat Per Ryghs dagbok. Rygh var en av landets mest anerkjente advokater og ble våren 1932 engasjert som en av statens advokater for å føre saka i Haag. I mai 1932 var han i audiens hos kongen i den anledning. I samtalen med Kong Haakon hadde Rygh fortalt at han selv hadde betraktet saka som ei tapt sak, men hadde skiftet mening etter å ha lest de norske innlegg i saka. Kongen hadde satt seg meget godt inn i Grønlandsspørsmålet, ifølge Rygh. Kongen fortalte at han etter å ha lest det danske innlegg selv hadde sagt: ”Gud, for noget Skidt. Er det Alt, hva de har at fare med, er jeg sikker på at vinde.” Men alt lenge før striden blusset opp i Norge, hadde kong Haakon tatt spørsmålet opp med sin far, Fredrik VIII av Danmark. I 1906 hadde han sagt omtrent følgende til faren:  

«Nu har Norge i 1905 havt sit opgjør med Sverige, Nu kommer utvilsomt Norge til at ville have et Opgjör med Danmark om Bilandene særlig Grønland. Nu burde Danmark tage Initiativet og tilskynde et saadant Opgjør, ...” Knapt etter et år som norsk monark hadde Kongen altså etterlyst et initiativ fra dansk side for å få til et minnelig oppgjør med Norge om Grønland. Et slikt initiativ ville etter Kongens mening bidra til å dempe motsetningene mellom de to land. Kong Fredrik hadde lovet å tenke på det, men så kom verdenskrigen og en fikk annet ”at tenke paa” (Norsk Polarhistorie bd. s. 238). Midt under striden sommeren 1931, involverte han igjen sin familie (Bomann-Larsen. 2011 s.72).

Mer oppsiktsvekkende er det imidlertid at Per Rygh i sin dagbok har notert at kongen likte å høre at Rygh mente den norske politikken fra og med vinteren 1931 var ”helt udmerket”. Kongen understreket da at det var    «…hans Linje; det var ham, som havde lagt den og drevet den igjennem». Kongen hadde riktignok ønsket at regjeringa skulle ha sendt enda en note til Danmark før en gikk til okkupasjon, men da for å få danskene til enda tydeligere å vise at de ikke ville gjøre noen innrømmelser.  

Opplysningene hos Rygh bekreftes i Gustav Smedals dagbok fra noen år senere. Smedal var grønlandsaktivist og leder for Norges Grønlandslag. I oktober 1938 hadde Smedal en samtale med hoffmarskalk Broch som hadde forsikret at kongen var helt på norsk side i denne striden. Kongen hadde tatt dommen i Haag svært tungt, og hadde i en tid etter sett så dårlig ut at de nærmeste hadde vært engstelige for han. Broch hevdet også at kongen så med sympati på arbeidet for å oppnå en revisjon av uretten som var begått da Kiel-traktaten ble undertegnet i 1814 og Norge mistet Grønland og de øvrige besittelsene i vest. I årene etter dommen i Haag hadde kongen ifølge Broch gjentatte ganger tatt saka opp med utenriksminister Koht, men uten at det ble gjort noe. Samtalen med Broch endte i hva Smedal oppfattet som et løfte fra Broch om å få i stand et møte med kongen dersom Smedal ønsket det.  

Begge de to dagbøkene jeg refererer til er ført i pennen av personer som var part i saka, mens både Bomann-Larsen og Tore Rem har hatt et bredere kildemateriale å bygge på. Begge understreker kongens engasjement for Norges sak, mens Rem legger mer vekt på kongens betenkeligheter knytta til aktivistenes rolle og at saka gjaldt økonomiske interesser etter kongens mening.

Så langt synes jeg materialet viser en monark som usedvanlig tidlig fornemmet stemninger i folket, som lojalt stilte seg bak Bondepartiregjeringa i 1931, men ikke bare det. Det viser en konge som ikke var engstelig for å utrykke egne meninger selv i kontroversielle saker. Og i denne saka synes hans synspunkter å ligge nærmere aktivistenes enn de som i sterke ordelag kritiserte myndighetenes politikk i 1931, og ikke minst da nederlaget var et faktum.