Først skal jeg hilse fra alle søsken og svigersøsken med de hjerteligste ønsker for dagen: Rolf- Egil og Tove, Einar-Arne og Magnhild, Eivind- Atle og Judith, Finn Thomas og Ellen, Odd og Vidar.
Du vil i løpet av kvelden bli vipset et beløp som du disponerer helt fritt, det være seg konsert i Kulturhuset, reservedeler til snøfreseren eller investere i fond.
90 årstaler er vanligvis enten korte eller lange, alt etter jubilantens form. Dagens jubilant er i toppform fysisk og mentalt, så det her må bli den litt lengre varianten. Vi er også mange generasjoner her i dag, som trolig ikke kjenner familiehistoria i detalj, derfor har jeg tatt med litt mer kontekst enn jeg ellers ville gjort. Noen vil derfor ha hørt noe av dette før.
Kjære Per!
Sommeren 1949 flytta jeg og tvillingsøster Anne-Mari, tre år gamle, sammen med våre fosterforeldre, tante Edvarda og onkel Lauritz, fra Lofoten til Namdalen. I voksen alder kalte vi dem mor og far. Vi flytta til et lite småbruk, Sagmohaugen, ved elva Namsen i Harran, nåværende Grong kommune. Vi ble tidlig fortalt at vi hadde en stor søskenflokk og en pappa i Lofoten, og at mamma var død.
Den første av denne søskenflokken jeg har et minne om, er du Per. Vinteren 1949/50 var nemlig Per rekonvalesent etter et snev av tuberkulose på Sagmohaugen. Det jeg særlig husker fra di tid der, er at du installerte et ringeapparat på ditt soverom i 2 etg, slik at mor kunne vekke deg når det var tid for slikt. Det var dere ikke alltid enige om, og da koblet du like godt ut hele ringestasen. For en 4-åring var det imponerende å ha en slik handy-mann som storebror. Interessen for teknikk og elektronikk har fulgt deg hele livet, og en ubendig trang til bygge apparatene selv, ja i alle fall reparere dem. Og du har mange ganger uttrykt forundring over å ha en slik teknisk ignorant som lillebror. Du rister på hodet når vi 70-åringer ikke engang skifter dekk på egen hånd, eller gidder å lese instruksjonsboka slik at vi vet hvor jekken befinner seg i bilen. Om bein og armer holder, vil du nok skifte dekk eller frese snø til du blir hundre.
Sommeren 1952 reiste vi for første gang på besøk til Lofoten. Der fikk vi det første møte, som jeg har klare minner om, med søsken vi hadde hørt så mye om. For oss to 6-åringer var det overveldende å møte vår store søskenflokk; at vi virkelig var ni, fem jenter og fire gutter. Den sommeren har eventyrets glans over seg, jeg husker bare solskinn, nordlandslyset og morsomheter, og mennesker som ville oss så vel. Og der var du Per, høy, mørk og pen, og du kjørte lastebil mener jeg at jeg husker. Du kjørte vel inn tørrhøy. (?)
Det neste glimtet jeg har av deg er vinteren 1955. Spent møtte Anne-Mari opp på stasjonen på Gartland, for å ta imot en storebror på vei hjem fra den store verden, Oslo. Like mye var spenninga knytta til om han hadde noe med seg? Og du sviktet ikke, en ring til Anne-Mari og til meg ei pengebok, eller «pængbok» på trøndersk. Alltid stor stas med storebrorbesøk. Og vi så at mor gledet seg over at du tok deg tid til oss. Per hadde en spesiell plass hos tante Edvarda.
Vi flytta så til Finnmark og Mehamn 3 år seinere, i 1958. Vi og flyttelasset kom med «Finnmarken», skipet som i dag utgjør hurtigrutemuseet på Stokmarknes. I Havøysund kom Per om bord, og hilste oss velkommen til Finnmark. Året etter, ble den store opplevelsen bryllupet 16. mai 1959. Per hadde nemlig kapret den peneste jenta i Havøysund. På det punket var far, altså onkel Lauritz, klinkende klar da han rapporterte om denne kapringa til oss i Mehamn. Tenk at to tolvåringer fikk reise alene til Havøysund, vår første lengre tur på egen hånd. På kaia stod selvfølgelig Per og venta, beredt til å gjøre alt for å få gjestene til å føle seg velkommen, som du alltid gjør – uansett gjestenes alder.
Det er ikke tid å gjennomgå alle møter vi har hatt med deg, vi får nøye oss med disse barndomsminnene. Når jeg tenker på at vi aldri bodde sammen, og hvor få møtene var, sier det noe om at du har gjort inntrykk, - i tillegg til mors mange fortellinger om deg.
Det jeg husker aller mest fra disse møtene med søskenflokken var latteren, alle vitsene og fortellingene om hendelser i slektshistoria, om folk, originaler og ordinære typer. Og det er fra deg, Per, jeg hørt de fleste historiene, du har jo hukommelse som en elefant. Og det gjelder ikke bare livets lyse sider, men også kampen mot sykdom og fattigdommen i 1930-åras Norge. Det siste gjør at jeg har lyst å sitere fra et brev.
Som noen av dere vet, etterlot pappa seg ei brevsamling på 237 brev. 11 av disse brevene er skrevet av mamma. Ho døde fra 9 barn i alderen fra ½ til 18 år, 11. januar 1947, 42 år gammel. 17 dager etter fylte dagens jubilant 15 år. Utdraget jeg skal lese er fra et brev fra mamma til pappa, datert 4 desember, årstallet er ikke oppgitt, men det framgår at det var det året Buvikveien ble påbegynt. Siden Assrunn er nevnt må det være etter 1935, sannsynligvis rett før krigen.
Ho skriver bl.a. : «..det er i det siste jeg forstår hva din far har skrevet. Du må nu bare sende han litt penger, hvis du får til å gjør det. Vi får da sende en kasse (fisk, regner jeg med) når du kommer (h)jem. Jeg må visst til doktoren med Per, han klager så ofte på hodepine og ont i halsen. Tenk(g)te du skulle ha kommet (h)jem først. Jeg føler meg ikke oplagt til å fare i mellom, men må vel ivei alikevel. Har ikke noget å skriv om. Jeg har lagt (ligget) nesten hele dagen så jeg er lite oplagt. Hvis du går op på nogen forretning og du synes du har råd til det, kan du ikke se om du ikke kunde finde en billig rest (rest-tøy antar jeg) til bukse til Per, han er så fri. I dag gråt han for han hadde så dårlig bukse, og ikke vilde han bruge juleklærne sine heller. «
Det er ikke mulig å holde en tale til deg uten å nevne din største fan i min nærmeste krets, nemlig Magnhild. Ho er like oppgitt som du, over min mangel på interesse, og muligens evner, til å ta tak i hverdagslivets mange mer praktiske oppgaver. I Askeladdsvingen hadde vi en nabo, Bjarne Dahl, som drev med å mekke på bilen, vaske bilen, frese snø, spa snø av taket, reparere takrenner, skifte takpanner, legge steinheller, beise hus, klippe plen, sette poteter, - konstant og hele året. Ikke rart han var teknisk sjef på UNN. For alt jeg vet, baket han brød, laga kjøttrull og strøk sine egne skjorter også. Når det toppet seg litt for oss i heimen, kunne Magnhild bryte ut: «tenk den som var gift med han Bjarne Dahl».
Jeg er nokså sikker på at ho egentlig mente og fortsatt mener: «tenk den som var gift med han Per». Gratulerer med dagen, kjære storebror!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar