Kirka og universitetene

Innledning ved Høymesse i Tromsø Domkirke 4. sept 2022

Einar-Arne Drivenes

Den 1 september i 1972 åpnet kong Olav det nye universitet i Tromsø her i Domkirka. Sist torsdag hadde vi en en flott 50-årsmarkering, også her i Domkirka, nå med kong Olavs barnebarn, kronprins Haakon, til stede. Høytidelig kom de tre gamle institusjonene, kongemakt, kirke og universitet opp midtgangen, universitetets folk i sine kapper og kjeder, - jeg merka meg at kirkens folk kom uten sine kapper.

 

Kirka og universitetene har opp gjennom århundrene levd i symbiose, men også i spenning til hverandre. 

 

Kirka spilte en viktig rolle da universitetene voks fram som institusjoner i middelalderen, til dels initiert av kirka selv. Universitetene hadde riktignok indre selvstyre, men var også underlagt paven. 

 

Universitetene utdannet de teologene som trengtes i kirker og klostre, - slik har det vært helt til i dag, etter hvert også i Tromsø. På samme måte som de utdannet jurister og medisinere og senere også lektorer og lærere.

 

Spenninga har, særlig etter opplysningstiden på 1700-tallet, dreid seg om forholdet mellom tro og viten, mellom dogmer og vitenskap. Det kan jeg ikke, på mine tre minutters tilmålte tid, gå særlig dypt inn i. 

 

På torsdag sa kronprinsen at det er tvilen som driver vitenskapen videre fram, - det at man ikke tar noe for gitt, men stiller nye spørsmål til etablert kunnskap. Her er vi ved kjernen av spenninga mellom kirke og vitenskap. Til tross for at universitetene i middelalderen hadde stor frihet i forskninga, f.eks. når det gjaldt natur og skaperverket, var det langt vanskeligere og risikabelt å stille spørsmål om kirkens dogmer. 

 

Men som for vitenskapen, tror jeg at tvilen også gjelder den kristne tro, - tro og tvil er følgesvenner. Det er det jeg kaller den kjempende tro. 

 

Et eksempel er mannen i Markusevangeliet (kap. 9) som kom til Jesus for å be han hjelpe sønnen om å bli kvitt en “ånd som gjorde han stum”. Alt er mulig for den som tror, svarte Jesus. “Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 

 

Til tross for sine tvil overlot han sin sønn til Jesus.

 

En kjempende tro er altså ingen død tro.