Einar-Arne Drivenes
Tidligere professor i historie, Universitetet i Tromsø, medredaktør Norsk Polarhistorie.
Artikkelen ble publisert i Klassekampen i 2011
Boka "Nord i Tåkeheimen" av Fridtjof Nansen er en klassiker i norsk polarlitteratur. Her er hva jeg mente om boka i 2011. Siden den gang har litteraturviter Henning Wærp (UiT) omtalt boka i flere publikasjoner.
Fridtjof Nansens «Nord i Tåkeheimen» har mot alle odds blitt en klassiker innafor polar sakprosa. Det dreier seg her om ei faglitterær bok som ikke handler om det den skulle handle om, verket slutter over tre hundre år før den var ment å gjøre. Utgivelsen ble også sterkt forsinka. Det engelske forlaget purret i fire år, og forfatteren var irritert: forlaget hadde laget hva han kaller «et helvetes haloi». Boka ble heller ikke noen kioskvelter, i alle fall sammenlignet med andre salgsmessige braksuksesser fra samme forfatter. På toppen av det hele var bokverket en bi-syssel.
Likevel ble boka et vendepunkt i polarlitteraturen. Så vidt jeg kan se, er boka ikke nevnt med et ord i oversiktsverket «Norsk litteraturhistorie. Sakprosa 1750-1920». Jeg vet av egen erfaring at slike alvorlige hull i oversiktverk kan ha nokså banale, men likevel forståelige årsaker. Likevel er det i dette tilfellet god grunn til å stille seg kritisk til at Nansens ypperste kultur- og faghistoriske publikasjon, er utelatt. Det betyr ikke at Nansen ikke har fått sin plass som sakprosaforfatter. I «Sakprosa 1750-1920» er han oppført med like mange referanser som Halvdan Koht. I sakprosahistorien analyseres reiseberetningene «På ski over Grønland», og «Fram over Polhavet», de samme tekstene som litteraturviterne gjerne trekker fram. Også rene sakprosatekster av Nansen er tatt med, men «Nord i Tåkeheimen» er altså ikke funnet verdig til å bli analysert. Heller ikke på de ulike listene som forsøker å etablere en norsk skjønnlitterær eller og faglitterær kanon kan vi finne Nord i Tåkeheimen. Den eneste Nansentekst som er representert på noen av listene er På ski over Grønland.
(Etter at denne artikkelen ble publisert (2011) har litteraturviteren Henning Wærp (UiT) skrevet artikler og sakprosa som også har en grundig omtale av "Nord i Tåkeheimen", bl.a. «Fridtjof Nansen som forfatter – en litterær vurdering av reiseskildringene» og i fagboka «Arktisk litteratur – fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde»).
Så litt mer om selve verket. Initiativet til bokprosjektet ble tatt av den legendariske sekretæren for Royal Geographic Society i London, John Scott Keltie. Han blir regnet som en pioner innafor geografivitenskapen i England. Nansen regnet Keltie som en av sine venner. Oppdraget var å skrive ”et bind av nordpol-reisenes historie” i Kelties bokserie om geografisk forskning. Prosjektet trakk ut og fra 1906 begynte forlaget å bli utålmodig, til Nansens irritasjon. Han innrømmer riktig nok at prosjektet hadde blitt forsinket, men han hadde som han selv sier i forordet, også andre studier å ta seg av. Det han da hadde i tankene var det vitenskapelige prosjektet han og Helland-Hansen arbeidet med i disse årene, og som resulterte i publikasjonen Norwegian Sea, og som for alvor etablerte Nansen som internasjonal oseanograf. I årene fram til 1906 hadde han også redigert og skrevet deler av den vitenskapelige rapporten fra Fram-ekspedisjonen, i 6 bind og med 17 vitenskapelige avhandlinger. I tillegg var han som kjent dypt involver i politikken i forbindelse med løsrivelsen fra Sverige i 1905, og det følgende kongevalget. I 1906 ble han sendt til London som den første norske sendemann. Oppdraget var å sikre den nye nasjonens stilling, utenriks- og sikkerhetspolitisk, gjennom integritetstraktaten.
Ikke rart at bi-gesjeften Nord i Tåkeheimen måtte vente på tur. Boka kom først i flere hefter, det første var i salg fra 25. april 1910, mens hele verket ble ferdig og kom ut i 1911. Vi feirer altså ikke bare 100-års jubileet for erobringa av Sørpolen i år.
Da Nansen for alvor kom i gang, tok ”emnet helt makten fra meg” som han sier i forordet. Kanskje det er forklaringen til at det som trolig var tenkt som en innledning ble til ei bok på 600 sider. De egentlige ”pol-reisene” som han skulle skrive om, kom han altså ikke fram til. Noe Nansen villig innrømmer i forordet. Hva skrev han så om?
Boka er delt opp i 15 kapitler hvor Nansens framstiller bildene, mytene, om det nordlige Europa og Amerika. Det som imidlertid var hovedmålet for Nansen, var å beskrive oppdagelsen av nytt land, hav og øyer i nord, så sannferdig det var mulig med datidens vitenskapelige metoder. Men han rakk altså ikke å ta for seg selv kartlegginga av polhavene, øyene i den nordlige polbassenget, for ikke å snakke om Sørishavet og iskappen over det antarkiske landmassivet, polarfarernes rike.
Perspektivet er for det meste nord sett fra sør, fra det som en gang av de kulturer som betraktet seg som den siviliserte del av verden, middelhavskulturen. Men også forestillingene, mytene om nordområdene hos nordens folk er tatt med. Ikke minst beskrives nordmenns reiser, oppdagelser og koloniseringer av Island og Grønland, men også mer spektakulære reiser til Kvitsjøen og Nord-Amerika.
Går vi til forordet av Nord i tåkeheimen er det klart at Nansens ambisjon var en historievitenskapelig undersøkelse, selv om forfatteren var oseanograf. Og han gjør en grundig, nitidig og god jobb som historiker etter datidens krav. Målet ved framstillinga var en kildekritisk gjennomgang av litteraturen om polarstrøkene. Nansen fant mye han ikke festet lit til, “den ene forfatter har ofte skrevet av efter den anden, og feil og anskuelser som engang slap ind er blitt heftende i den litterære tradition. Det gjaldt å holde seg til kildene selv, og mest mulig og bedst mulig at bygge selvstendig op på ny, helt fra grundmuren av.” Her opptrer Nansen som en tradisjonell historiker ville gjort, en skreller vekk myter, fabler og holdningene, verdiene, verdensanskuelsene hos tekstenes opphavsmenn og i kildenes samtid, for å komme fram til hvordan det “virkelig” var. Dette “avskrellet” var viktig nok, men først og fremst for å kunne foreta en vurdering av kildenes troverdighet.
Nord i Tåkeheimen er også en demonstrasjon av nytten av en flerfaglig tilnærming. Nansen trakk bl.a. inn folklorister, språkspesialister i bl.a. arabisk, latin, gresk, og kartografer. Hans kartografiske gjennomgang i kap. 13 er imponerende, men kunne neppe vært gjort uten hjelp av bibliotekar ved det Kongelige Bibliotek i København, Alex Anthon Bjørnbo.
For en historiker er ikke minst Nansens omfattende historiefaglige analyse i kapittel 3 og kapittel 9 av interesse. Det gjelder Pytheas berømte reise til Nord-Europa på 300-tallet f.kr. og Nansens gjennomgang av Leiv Eirikssons Vinlandsreise på slutten av 900-tallet. I det første tilfellet har han bl.a. en omfattende drøfting av hvor landet/ landskapet Thule var lokalisert. Nansen satset på Norge.
Men mest oppsikt gjorde hans kritikk av sagaene. Fortellingene om vinlandsreisene i saga- litteraturen så han på ”nærmest som historiske romaner”. Han viderefører Gustav Storms kritiske gjennomgang av de samme reisene fra 1880-årene. Hadde Storm egget til motstand, var det flau bris mot den storm Nansens sagakritikk vakte. Noen historikere som Yngvar Nielsen og Aleksander Bugge ble rett og slett oppbrakte. Videskabs-selskapet i Christiania måtte rydde plass til to møter og en rekke ekstaordinære, og til den mest omfattende debatt i videnskaps-selskapets historie.
Nobelgårdens store sal var da også fylt, med Kong Håkon og statsråd Qvigstad på første rad da det første møtet fant sted 7. oktober 1910. Nansen foredrag varte i 2 timer. To uker senere tok han opp tråden, også da med kongen til stede. Debatten ble het, ikke bare fordi radiatorsystemet sviktet under det første møtet. Diskusjonen ble også preget av en viss arroganse fra begge sider. Et anonymt innlegg, mulig forfattet av Aleksander Bugge, i Morgenbladet konkluderte slik: ”La Hr Professoren (altså Nansen), komme med sine Bemerkninger, saa kan vi i sin Tid svare ham; (…), vi kan historisk Forskning, hvilket er noget ganske andet enn Zoologi eller Havstrøminger eller ”Oceonografi” ”. Nansen sparte heller ikke på konfekten når han karakteriserte sine motstandere, riktignok i private brev: ” Den stakkars Yngvar Nielsen måtte jo også opptre, men bare med utenomsnakk, det er med løst krutt i helt andre retninger for å minne om at også han har skrevet om dette emnet, skjønt like slett som det meste fra ham.”
Sett i etterpåklokskapens lys må det innrømmes at mine to fagkolleger som var involvert, tapte denne debatten. Dette ble lett match for Nansen, i dagens språk: et barneskirenn.
Interessant nok fulgte snart mer kjente historikere som den svenske historikeren Lauritz Weibull og hans norske kollega Halvdan Koth, opp Nansens sagakritikk, men uten en eneste referanse til debatten i Videnselskabet eller Nord i Tåkeheimen.
Til slutt noen ord om noe jeg har mindre greie på, Nord i Tåkeheimens litterære kvaliteter. Selv om jeg ser at Nansen til tider blir vel høystemt, kan jeg ikke annet enn å begeistres. Jeg velger her å se bort fra Roald Amundsens sarkasmer, og som kanskje var myntet på Nansen. I boka Sydpolen har han følgende spark til høyprosa da han sto reiseklar for Sørpolen:
”Imens stod jeg og betraktet de pakkede sleder som stod der ferdige til å begynne den lange reise. Jeg søkte å puste opp en smule poesi- ”den aldri hvilende menneske ånd” – ”den mystiske, grufulle isørken!” Nei det gikk ikke. Det var visst for tidlig på morgenen. ”
En kan kanskje diskutere Amundsens litterære evner, men selvironi hadde han. På det punktet var det verre med Nansen, men skrive det kunne han – ikke minst i store bokstaver.
Nansen fanger leseren fra første setning: ”I begynnelsen var verden …” Her spiller fritenkeren Nansen på en bibelsk tekst: åpningsordene i Johannes evangelium: ”I begynnelsen var ordet, ….
Tilbake til Nansen, i en språklig lett modernisert form:
”I begynnelsen var verden et eventyr for menneskene, alt som lå utenfor det nærmeste kjentes runde krets var en fantasiens vikende heim, tumleplass for alle myters fabelvesner; - men ytterst ute var mørkets og tåkenes rike, hvor hav og land og himmel fløt sammen til en størknet masse, - og til slutt åpnet sig avgrunnens umåtelige svelg, og redselens tomme rom. –”
På siste side i boka skriver Nansen om motivene som ligger bak denne evige streben etter å utforske jorden: ”Det som trakk ut på langferd var vel ofte nok håpet om å finne rikdommer og lykkelandet, men ennå dypere lå trangen til å lære vår egen jord å kjenne. Frem til rikdom fant menneskene sjelden, til de lykkelig øyer aldri; men kunnskap vant vi alltid.”
Nansen avslutter verket med å bruke Aleksander den store som eksempel: ”Sagnet om ham er et bilde av menneskeånden selv, uavlatelig søkende, aldri stengt av noen grense, i evig jag, høyde etter høyde, dyp efter dyp – alltid videre, videre, videre ….
Åndens verden kjenner ikke rom, og kjenner ikke tid.”
Klassekampen 3/3 2011:
https://e-avisa.klassekampen.no/titles/klassekampen/5402/publications/5048/pages/14
