Det er ikke enkelt å være i utlandet når det skjer viktige ting hjemme som en gjerne ville oppleve sammen med landsmenn. Det har skjedd oss både nå og den 22.7 2011. Jeg og Magnhild fant stillhet og ro i den vakre St Cyril & Methodius kirka i Burgas, Bulgaria. Her tente vi lys for Kong Harald. 
Reisebrev 2
Vi starter vår interrailtur 2026 i Burgos ved Svartehavet. Når en reiser i Bulgaria, må en som et minimum lære seg det kyrilliske alfabetet mener lingvisten som er mitt reisefølge også i år. Praktisk når en skal lese gatenavn og finne matbutikken. Her et eksempel på hva hun bruker som undervisningsmateriell for skoleringen av en litt treig elev som nok må ha flere timer for at alfabetet skal sitte. Bildet viser den bulgarske poeten Peyo Yavorov (1878 – 1914). (Ja, jeg har kvalitetssikret de biografiske opplysningene AI kom opp med).
Etter undervisningstimen ble det tid til en busstur til perlen Sozopol med sin særegne trehusbebyggelse, her luktet det tjære som i Gudbrandsdalen. Og også her ble det tent lys for kong Harald i et lite kapell ved sjøkanten.
Reisebrev 3
Reisebrev 4
Vi har nå gjennomført vår første togstrekning i interrailsesongen 2026, fra Burgas til Varna, litt lenger nord langs Svartehavskysten. Det gikk bra, vi husket prosedyrene fra sist sommer for å få rail-planner-appen opp å gå. Det er nødvendig for å kunne overbevise bulgarske konduktører om at vi er skikkelige folk med gyldige billetter. Vi ble heller ikke skremt av det bulgarske togmateriellet, selv om vi hadde blitt advart. Med unntak av et litt skranglete tog fram til Karnobat, var intercity-toget derfra helt på høyde med det vi kjenner fra Vest-Europa.
Så var det denne badinga da. Jeg er gift med en pasjonert bader. Et år skrøt hun av å ha badet i sju land, - ja, i samme år. Jeg innrømmer at det er sant, jeg satt på land og bivånet det hele. Selv utsetter jeg meg sjelden for bading i friluft før jeg kan gjøre det i Middelhavet i siviliserte former, d.v.s i over 20 grader. Svartehavet svarte til mine forventninger i så måte, ja, til overmål, - men så var det bølgene da.
Etter min mening bør ikke 80-åringer hive seg ut i de store bølger, i vår alder er verken skjelett eller muskulatur egna for slikt. Slik er det ikke for min frue, for henne skal det mye til for ikke å få seg et bad. For en som føler seg mer i slekt med Ludvik enn med Solan i Aukrust sitt persongalleri, han som synes det meste i verden er farlig, var det betryggende, men også litt komisk, å se en badevakt i uniform komme stormende for først å jage de badende ungene i land, for til slutt med myndig hand kommandere mitt reisefølge på tørt land. For en badevakt av hans støpning gjelder det å trygge badegjestenes sikkerhet, det trumfer alt annet. Jeg tror kanskje han også kjedet seg litt, og ville skape litt liv på sin vakt – bølgene var da ikke så store.
P.S. Badebildene er fra Varna, der det var adskillig smulere hav enn i Burgas. Her i Varna ser vi heller ikke bistre badevakter, bare noe rødekors-menn som slapper av i sola. For de som tror vi bare er ute på badeferie: heretter blir det mye mer kultur og historie. Rytteren til hest på sokkelen er et varsel om at jeg mener alvor.
Brolegginga i gamlebyen i Plovdiv er ikke beregna for rullekofferter, var vår første erfaring. Vi ankom byen etter en helt sømløs 6-timers reise fra Varna. Vi hadde fraveket vårt faste prinsipp som interrailere: hotell/hostell så nært som mulig til jernbanestasjonen. Vi måtte derfor ty til drosje. Her opplevde vi på nytt alfabetenes utfordringer, nå med omvendt rekkefølge: drosjesjåføren hadde problemer med de latinske bokstavene da vi presenterte adressen til vårt hotell, og annet hadde vi ikke. Reisens lingvist klarte ikke på kort varsel å finne de riktige kyrilliske tegnene, og jeg kunne med litt tilfredshet konstatere at andre enn meg har problemer med bokstavene, også de latinske. Men av gårde bar det, sjåføren forstod vi skulle til gamlebyen, men her er det forbudt med drosjer, han slapp oss følgelig av på første, for ikke å si verste plass. Da startet problemene for alvor, broleggingene i denne unike gamlebyen var ikke beregnet på rullekofferter, og bakkene er bratte her, ditto nedoverbakkene. Jeg fikk litt sympati for kineserne på vinterferie i Tromsø med sine rullekofferter, det hender de brukes som akebrett på jakt etter sine airbnb-adresser, her hadde vi ikke den muligheten. Men vi kom da fram til slutt med hjelp av vennlige «plovdivianere» og GPS.
Byen Plovdiv er vel verdt slike utfordringer, ja vel så det. For historisk interesserte på reise i Bulgaria er et byen et must. Det er den eldste, i alle fall en av de eldste byene i Europa med sammenhengende bosetting fra steinalder og bronsealder og fram til våre dager, ikke minst antikken, fra den gang Philip, far til Aleksander den store, erobret byen på 300-taller før Kristus, og den fikk navnet Philippopolis. Da romerne hersket, het den Trimontium (byen på de tre høyder), mens de slaviske navnene var Puldin. Byen har altså skiftet navn i takt med de som satt ved makten, ikke ukjent fra våre dager.
Plovdiv har antikke kulturminner så det holder. En trenger ikke å reise til Roma eller Athen for å få inntrykk av antikkens kulturskatter, det være seg rester etter byens Forum, bibliotek, teater, stadion og konserthus (Odeon). Men det som gjorde sterkest inntrykk, var Biskopens Basilica, funnet og utgravd så seint som på 1980-tallet, med den praktfulle mosaikk-kunsten, der de eldste delene stammer fra 300-tallet. Ja, også biskopens egen bolig var rikt utsmykket med mosaikk. Fra kirka til bispebolig vandret vi på en brolagt romerske veibane, godt egnet for rullekofferter, ikke noe hull i asfalten der i gården. Skulle du har dårlig tid, finnes «Den lille Basilica» rett opp i gata. Der kan du se døpefonten, for ikke å si bassenget hvor de første kristne døpte både barn og voksne. Det er ikke spart på mosaikken, heller ikke her.
Biskop Stig i Nord-Hålogaland: du må skaffe Domkirka mer mosaikk, da vil kirkesøkninga ta seg opp. Litt mer mosaikk i Bispegården ville også øke arbeidsgleden i staben.
Plovdiv er en by en ønsker å komme tilbake til, - en praktfull by!
P.S. Rytteren jeg skremte dere med i forrige reisebrev er Tsar Koloyan som regjerte fra 1197 til 1207 og konsoliderte det bulgarske kongedømme både innad og utad, en effektiv herre kan en si.
Reisebrev 5
En stillferdig hotellvert.
Det er ikke mulig å forlate Plovdiv uten noen ord om hotellverten på Hotell Alafrangite i bakken opp mot Dzhambaz Tepe. Her i en liten sidegate, K. Nektariv, midt i gamlebyen, gikk han stille rundt, vannet og stelte sine blomster – og sine gjester. Han hadde hjelp av en kvinne til å holde rommene og lakenene reine, - vi vet det ikke, men det virket som det var hans kone. Han kunne ikke engelsk, men noen få ord tysk, men det var ikke vanskelig å se han ville sine gjesters vel. Det var på ingen måte noe sted preget av luksus. Men det er lett å overse en haltende dusj, når en kunne sitte på balkongen og se denne stillferdige mannen vanne sine blomster, og spekulere på hvilket liv han hadde levd. Den eneste gang vi så han litt stresset og hoderystende var da han gjorde alt han kunne for å skaffe oss drosje. Det var tydeligvis visse vansker med drosjene der i byen, men hans gjester skulle ikke miste toget. Taxien stod og ventet på oss da vi kom fram til bommen som stenger veiene inn til en gammelby vi sjelden har gjestet. Alt for gjestene var kanskje hotellvertens motto. Vi var et minne rikere.
Reisebrev 6
Tenk dere Karl Johan, fra Stortinget til langt opp i Slottsparken, pakket med bokboder i to rader hvor 68 norske forlag presenterte sine utgivelser. Det var synet som møtte oss første kvelden i den største gågata i Sofia, Vitosha. Folksomt var der også denne varme sommerkvelden, de bladde i bøker, stod i kø for å kjøpe og noen satt og leste for sine barn i de bodene som var fylt av barnebøker. Selvfølgelig så vi også her ungdom fordypet i sine i-Phoner, men likevel. Bulgarere må være et lesende folk. Vi ga oss ut på leit etter boden der forlaget til Jon Fosse hadde sine bøker. Det fikk vi hjelp til av en eldre dame i en av bok-køene, ho visste det var List, og viste oss hvor bokboden var. Dermed hadde vi funnet en bedre presang enn en flaske vin til vårt bulgarske vertskap, Triologien av Jon Fosse.
Reisebrev 7
En grunn til at jeg lenge har hatt lyst til å foreta en bulgarsk reise, er at det er hjemlandet til en god kollega, Petia Mankova. Og hun har vært vår trofaste reiseguide via e-mail i smått og stort, og en forsikring om å kunne hjelpe oss ut av ethvert havari.
Til tross for all fin natur, vakre bygg, kirker, monumenter, minnesmerker, museer, så vel historiske som kunstmuseer, pittoreske småbyer og hvite strende, - men også slitne bygninger og mennesker, er møtene med mennesker viktigere: en hjelpsom konduktør, en hyggelig resepsjonist, folk på gata, en universitetsbibliotekar vi husker. Ja, sannelig traff vi ikke sjefsbibliotekaren ved Sofias universitet på trappa inn til biblioteket. Selv om hun trolig var på sprang mellom to møter i universitetets byråkrati, inviterte hun oss inn da hun forstod at mitt reisefølge var tidligere bibliotekar ved UiT. Der ba hun en av sine folk om å gi oss full omvisning i bibliotekets irrganger.
Det å sitte under pæretrærne der Petia sprang som barn, sammen med hennes søster, Katia og hennes mor, Anastasia, og bli servert et bulgarsk herremåltid, med hjemmelaget banitsa og karamellpudding, vin og rakia, er et slikt møte mellom mennesker som vil sitte lengst i vårt minne fra våre dager i Sofia.
Vi ble lenger i Bulgaria enn vi hadde planlagt, og som dere ser med god grunn.
Reisebrev 8
Kan man reise i Bulgaria eller Romania uten å se kirkene, - og også å stikke innom, enten for å se kirkerommene, utsmykningene, hvile trøtte bein, slippe unna 35 plussgrader for en stakket stund, eller simpelthen finne ro i sinnet og bearbeide de mange nye inntrykk enhver reise innebærer. Og for oss en anledning til å minnes og tenne et lys for en god kollega og venn, Lars Ivar Hansen, som er gått bort mens vi har vært på reise.
Men gudshusene er også en påminnelse om at det finnes mange måter å tilbe Gud på. I Sofia kunne vi i en radius på noen få hundre meter rundt vårt hotell besøke tre ortodokse og en katolsk kirke, og også få med seg en synagoge og en moské. Den største og mest kjente Alexander Nevsky Katedralen var også i gangavstand som nærmeste nabo lå den historisk mest interessant, St. Sofia Basilica,
Vi kunne gå rett inn i kirkene, verre var det i moskeen og synagogen. I den sistnevnte ble både våre vesker og kropper skannet og visitert, mens i moskéen var det bekledningen som var problemet. En brysk vakt passet på, særlig på kvinnene, mennenes brudd på kleskodene syntes ikke å være noe problem. Vi måtte finne annet å gjøre. Det lå heldigvis noen romerske ruiner like i nærheten, vel verdt et besøk. Romerne slipper en ikke unna, heller ikke i Sofia.
Det oppløftende etter denne rundturen i europeisk religionshistorie fant vi i synagogen. I den korte presentasjonen av jødenes historie i Bulgaria heter det: Den religiøse toleranse og de gode holdninger som bulgarere har vist til ikke-kristne, er en av de sjeldne eksempel på vedvarende sameksistens i europeisk historie. Ikke alle nasjoner kan smykke seg med en slik attest. Noe å tenke på for oss fra en nasjon hvor jøder var utestengt helt til 1851, til og med i grunnloven.
Det hendte vi også satte oss på bakerste benk og hørte den særegne messesangen i de ortodokse kirkene. Den vakreste flerstemte sangen hørte vi i Catedrala Mitropolitanâ i Timisoara, Vest-Romania. Det er vanskelig ikke å bli berørt av slike opplevelser.
Vi var vitne til både barnedåp og bryllup, det seremonielle var det vanskelig for oss å forstå særlig av, men brudeparets opprømthet og forventning, og foreldrenes glede over å bringe sitt barn fram til dåp var lett å kjenne igjen.
Og prestene da: Noen dypt engasjert i å spre røkelse for å hjelpe våre bønner å stige opp til Herren, andre så ut til å være litt lei av å spre det hellige evangelium og helst ville hjem til middag. Men vi så også en ung prest, livlig, tydelig glad over å være prest, og ikke minst glad i sine egne barn. Det var ikke lett å se når leken sluttet og messa begynte. Alt dette ikke vanskelig å kjenne igjen fra vår egen kirkehverdag.
Tanken melder seg snart: Hvor kommer denne kirkelige rikdommen som har resultert i disse praktbyggene? Vi nordmenn er stolte over Nidarosdomen, samtidig vet vi at den i sin tid er reist med rikdom høstet av tørrfiskhandel og basert på nordnorske fattigfolks slit.
#Sigrun Høgetveit Berg: Sofia må være stedet for komparativ kirkehistorie, det er bare å sette i gang.
Reisebrev 9
Oppe i Balkanfjellene ligger Bulgarias Eidsvold. Vi er glade for at vi ikke lot togtider og togbytter diktere reiseruta på vei mot Bucuresti, da ville vi ikke ha havnet i Veliko Tărnovo. Og det ville vært flaut for en historiker, som å kjøre forbi Eidsvold for å stoppe på Minnesund.
Bulgaria var en selvstendig stat mellom 680 og 1018 og mellom 1185-1396. Da tyrkerne beseiret bulgarerne i 1396, gikk landet inn i en 500-årsnatt under tyrkisk styre. Veliko Tărnovo, som byen het før 1965, var sentral både før og etter at tyrkerne hersket. Byen var hovedstad før 1396, og viktig i frigjøringskampen mot tyrkerne på 1800-tallet. Det er fødeby for forfatteren og frigjøringshelten Vasil Levski, og i denne byen ble Bulgarias første grunnlov utarbeidet og signert av den grunnlovgivende forsamling 16. april 1879, en for sin tid en svært progressiv grunnlov.
Vi installerte oss på Hotel Concord seint på kveld. Neste dag var her ingen bønn: reisefølget måtte i samlet flokk oppsøke Museum of Revival and Constituent Assembly. Her var det laga en rekonstruksjon av møtelokalet hvor grunnlovsforhandlingene forgikk. Ellers var forsamlingas menn, (jeg så ingen kvinner) og de viktigste dokumenter behørig presentert. Det var ikke lagt særlig vekt på dagens digitale formidlingsformer. Men selv for en som foretrekker gammeldagse muséer, med ting og tang, ville jeg nok ha anbefalt en forsiktig modernisering.
Selv for folk uten interesse for nasjonal frigjøringskamp på 1800-tallet er det mange andre gode grunner for å overnatte i Veliko Tărnovo, det håper jeg vil framgå av bildene.
Reisebrev 10
I Bucuresti registrerte skrittelleren ny rekord, 19 402 skritt eller 13,5 km. Det kan vi takke Nicolae Ceausescu for, eller rettere sagt hans palass. Vi hadde som mål å gå rundt muren som omgir palasset, og det kostet sine skritt. Det ble et absurd møte med et brutalt regime som bygget slott for seg selv og ga blaffen i folket. Men like overraskende var at det innenfor muren befant det seg en nybygd megakirke, National Cathedral of Romania, ferdigstilt i 2010. Vi fikk inntrykk av å befinne oss på Petersplassen i Roma. Sansen for det mastodontiske er altså ikke bare knytta til sekulær ideologi. Vi hadde også som mål å finne gamlebyen. Overraskende mange av de vi spurte visste ikke hvor den lå, heller ikke google Maps var særlig hjelpsom Vi ga opp og tok metroen hjem.
Timisoara var verdt den 10-timers togturen vestover i vakker natur, på slutten av reisen med Karpatene på avstand og Donau til venstre, men med et tog som minte meg om min første reise med Nordlandsbanen i 1952. HMS-inspektøren hadde neppe vært innom verken toaletter eller togkupeene. Timisoara var desto vakrere, en småby med sine 250 000 innbyggere sammenlignet med Bucurestis rundt 2 millioner. Her startet opprøret mot Ceausescu 16.og 17. desember 1989, hvor sikkerhetsstyrkene drepte over 70 mennesker og skadet langt flere. En av hovedgatene har da også navn etter massakren: «Bulevard 16. desember 1989», en annen «Boulevard Revolusjonen av 1989». Timisoara har også en hovedgate «Bulevard 3. august 1919» da regionen Banat hvor byen ligger, ble en del av Romania. I denne byen har ulike herskere holdt hus opp gjennom historien: romerske, ungarske, osmanske og østeriske.
Reisebrev 11
Budapest: her har vi vært før, sammen på interrail i 1991, og for min del også på «Verdenskongressen for økonomisk historie» i 1982, ti år før murens fall. Den sommeren hadde jeg mine to første besøk bak jernteppet, først Sovjetunionen så Ungarn. Spennende og eksotiske opplevelser, i Budapest med minner om interessante foredrag, varme sommerdager og samlet med gode kolleger rundt kaffebordene på plassen foran Istvan Bascilica.
I år ble det tre dager med besøk på steder vi hadde vært før, fint for nostalgikere som jeg. Men vi rakk ikke over så mye som da vi var 45, selv om metro og buss nå er gratis for pensjonister. Det er ingen lett erkjennelse, men slik er det. Da kan en velge noe mer bedagelig. En kan for eksempel gå til messe, nå en katolsk, i St. Istvan Bascilica. Den ungarske prekenen fikk vi ikke så mye ut av, men vi forstod hvilket skriftsted han preket over og det virket som han var en god formidler.
P.S. Dersom du bor i nærheten av Semmelweis universitet og har bruk for en dyktig frisør finner du henne i Márton utca. Hun var «praten», som min svigerfar brukte å si, attpå til prata hun på engelsk. Jeg var godt fornøyd med både klippen og praten.
Reisebrev 12
Hovmod står for fall heter det i Bibelen. Interrail er en mulighet til å la innfallene styre reiseruta, og det passer oss best. Vi havnet i Romania, men hadde egentlig tenkt oss gjennom Serbia. En slik reisefilosofi er en krevende logistisk utfordring, heldigvis har jeg et reisefølge som er logistiker av natur: det gjelder reiseruter, rutetabeller, hotellreservasjoner, plassbestillinger, alt gjennom diverse reiseapper. Slikt krever nøyaktighet, og gode nerver, særlig når skal skje på kort varsel. Det her hovmodet og jeg kommer inn.
Hun hadde i god tid forsøkt å bestille en guidet tur til Auschwitz mens vi var i Krakow, men fikk beskjed fra Booking: no tickets available. Jeg mener at slikt ordner man best «on the spot», av gårde bar det med en lokal buss hvor sjåføren forsikret, gjentatte ganger, at han stoppet rett ved museet og besøkelsessentret. Da viste det seg at billetter verken kunne ordnes «on the spot» og ei heller i de dagene vi skulle være i Krakow. Sjelden har vel en historiker stått så «langmasket» ved inngangsporten til Auschwitz.
Men Krakow bød også på oppturer, den har den mest komplette «gammel by» noen av oss har vært i, men også en norsktalende kelner, Peter. Etter å ha sett oss om i «Den gamle synagogen» med utstilling om Krakow-jødenes historie, gikk vi på restauranten Ariel. Da Peter hørte vi var norske, ønsket han oss velkommen på norsk. Norsken hadde han lært på noen måneders som hospitant hos Bocuse d`Or kokken Ørjan Johannessen ved Bekkjarvik Gjestgiveri i Austevold. I Bekkjarvik ligger det to gårder, Nordre og Søndre Drivenes, det er derfra jeg har navnet mitt. Peter og jeg ga en high five for Bekkjarvik da vi skiltes.
Reisebrev 13
Kan historikere spå om framtida? En dag i mai/juni 1989 gikk jeg sammen med norske og vesttyske historikere langs gata Unter den Linden i Berlin, den gang Øst-Berlin. Samtidig var studentopprøret i full gang på Den himmelske freds plass i Beijing. En av oss spurte våre tyske kolleger om de trodde det kinesiske kommunistregimet i Kina ville falle før Honecker måtte gi fra seg makta i Øst-Tyskland. Etter det jeg husker, var svaret unisont: Honeckers maktbase var solid, mens det bare var et tidsspørsmål når Deng måtte gi fra seg makta i Kina. Fem måneder senere ble Berlin-muren revet, mens kommunistregimet i Kina står på tilsynelatende solide føtter den dag i dag.
Vår diskusjon den gang ble levende for meg, da vi gikk den samme ruta langs Unter den Linden, nesten 40 år senere, og spørsmålet mange stiller i dag, er: Hvor går Tyskland? Jeg våger ikke å spå. Ingen kjenner framtida, heller ikke historikere.
Like i nærheten av vårt hotell ved Savignyplatz ligger restauranten/puben, Dicke Wirtin, stampuben til den legendariske NRK-korrespondenten Jahn Otto Johansen. Vi mente det var en passende plass å avslutte vår fem-ukers reise gjennom Øst-Europa. Maten var god, men som dere ser, neppe beregna for våre vektklasser. En god venn, som kjenner Berlin godt, ga oss mange gode tips om ting og steder å se, også utenom allfarvei. Takk for det.
En god kollega har kalt mine Fb-innlegg fra turen for postkort, slik vi sendte i gamle dager. Dette blir mitt 13. og siste postkort. Takk til de som har fulgt oss under reisen, gitt gode råd, kommentarer og «likes». Ikke minst for all hjelp fra folk på Fb-gruppa Togferie, uten dere kunne mye gått galt.
