Ingenting å skamme seg over

Innlegg i Nordnorsk debatt (avisa Nordlys)

 UiT må bidra mer i den offentlige debatten og særlig legge til rette for at unge forskere kan bidra mer i så måte. Dette er marsjordren fra Nordlys på lederplass 31. mars. 

                  Først noen basistall. UiT har ca. 3900 ansatte og 11500 studenter i Tromsø, i tillegg kommer de andre studiestedene, bl.a. Alta, Harstad og Narvik. Totalt har UiT – Norges arktiske universitet ca. 15 500 studenter og ca 4700 ansatte. UNN, hvor der også forgår utstrakt forskning og utdanning innafor medisin, har ca. 4500 medarbeidere i Tromsø (totalt 6300). Studenter og ansatte ved disse to institusjonene utgjør 1/4 del av Tromsøs 77500 innbyggere. I tillegg kommer en rekke andre forskningsmiljø, bare Fram-senteret huser nær 500 personer. De nesten 20 000 personene ved UiT og UNN resulterer også i en rekke andre arbeidsplasser, ikke minst i kultur-, service- og handelssektoren. Er det rart at noen spør: Hva hadde Tromsø vært uten UiT og UNN?

            Det er derfor helt på sin plass at Nordlys mener at UiTs størrelse og betydning må avspeiles i media og den offentlige debatt, også i Nordnorsk debatt. Men det må også gi seg utslag i avisas dekning utenom debattspaltene. Der mener jeg Nordlys enda har en jobb å gjøre, men det overlater jeg trygt til avisa selv.

            Så er jeg også enig med lederskribenten i Nordlys at det må legges til rette for at yngre forskere deltar i samfunnsdebatten. Og dette handler også om å formidle forskningsresultater til allmenheten.

Når det gjelder forskning, har nemlig UiT ingenting å skamme seg over.  I nordområdeforskning, forskning som gjelder Arktis pluss Norges tre nordligste fylker, var UiTs bidrag målt i antall årsverk i 2018, like stort som alle de andre universitet og høyskoler til sammen. (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), Rapport 2019:24). Det samme gjelder polarforskning, forskning i Arktis og Antarktis. UiT er så desidert størst innenfor universitets- og høyskolesektoren, med 16 % av antall årsverk i polarforskning totalt. Universitetet i Oslo, det universitet som kom nærmest UiT, stod for 9 %. 

Når det gjelder utført arktisk forskning (publisering og siteringer), er det gjennomført en undersøkelse i 2021som omfatter hele forskningssektoren i Tromsø. Det viser det samme som NIFU-rapporten. UiT kommer meget godt ut, både nasjonalt og internasjonalt. Det samme gjelder Norsk Polarinstitutt (NP) som har en imponerende publikasjons- og siteringsstatistikk, sett i forhold til antall ansatte.

Forskere i Tromsø har altså mye å formidle, også til allmenheten. Og selv om forskning kan dreie seg om fenomen svært få har hørt om, må det formidles i et språk alle forstår. Det krever mye arbeid og tid. Tid er en knapp ressurs særlig for unge forskere, formidling og debatt må veies opp mot egen forskning. De er i etableringsfasen yrkesmessig og ofte når det gjelder egen familie. Som emeritus med god tid (også til Nordnorsk debatt), kan jeg daglig observere denne tidsklemma. Og det har ikke blitt bedre med årene. Forskning er inngangsbilletten til faste stillinger, det er ikke innlegg i Nordnorsk debatt. 

På toppen av det hele er det de siste 20 år innført et insentivsystem i hele forskningssektoren hvor publisering i anerkjente utenlandske tidsskrift får størst uttelling. Dette er det første som må endres om forskere i kvalifiseringsfasen skal ha tid til formidling og debatt. Rektor ved UiT kan ikke gjøre det på egen hånd, men han kan ta initiativ til at noe blir gjort.