Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus
Tromsø - fra ishavsby til forskningsby.
Den første vitenskapelige institusjonen i Nord-Norge, Tromsø Museum, ble opprettet i 1872. Først seks år senere fikk museet en fast ansatt konservator. Da var Tromsø en by på vel 5400 innbyggere med økonomisk basis i handel, sjøfart, fiskeri og ishavsfangst. Porten til Ishavet var da en riktigere merkelapp på byen enn Nordens Paris. I dag, 150 år senere, har byen mer enn tidoblet sitt innbyggertall (ca.77 000) og har ca. 4 400 ansatte ved de to forskningsinstitusjonene UiT og Fram-senteret. Inkluderer vi antall ansatte ved UNN (i Tromsø), som også er en tung forskningsinstitusjon, er nesten 9000 ansatt ved de tre institusjonene. Legger vi så til antall studenter i Tromsø (ca. 11 600) utgjør disse tre forskningsinstitusjonene over 1/4 av byens befolkning. Tromsø er ikke lenger ishavsbyen, men forsknings- og studentbyen.
Ishavsbyen og forskningsbyen henger imidlertid nøye sammen. Da Tromsø Museum ble etablert 16. oktober 1872, var Ishavet og Arktis en del av de områdene som skulle dekkes.
Geolog Karl Pettersen (1826-1890) var viktig som en av grunnleggerne og lederne de første årene. Han organiserte et fast opplegg for å få ishavsskipperne til å ta vitenskapelige observasjoner på sine ferder. Han samarbeidet med den norske meteorologen og oseanografen Henrik Mohn (1835-1916), og den tyske polarforskeren og geografen August Heinrich Petermann, (1822- 878). Peterman trykket bl.a. mange kart fra Arktis i sitt tidskrift, Petermanns Geographische Mitteilungen, basert på observasjoner gjort av nordnorske ishavsskippere.
Ishavskipperne var de første kartleggerne av Ishavet og Arktis. Det er naturlig å trekke fram tre personer. Elling Carlsen (1819-1900) var fangstmann, oppdager/kartlegger, kjentmann og is-los for flere vitenskapelige ekspedisjoner. Han gjennomførte den første omseilinga av Svalbard i 1863 og var den første ishavsskipper som drev fangst i området rundt Novaja Zemlja og Karahavet. I 1871 oppdaget han Willem Barentsz overvintringsbase fra 1596-97 på Novaja Zemlja. Carlsen var også is-los for den østerisk-ungarske ekspedisjonen til Frans Josefs land med skipet Tegentthoff (1872-74).
Edvard Holm Johannesen (1844-1901) var den første som seilte rundt Novaja Zemlja. Han samlet vitenskapelige data på oppdrag fra Karl Pettersen, og fikk sine iakttagelser publisert i svenske Kungliga VetenskapsakademiensHandlingar. For denne innsatsen fikk han Vitenskapsakademiets medalje i sølv (1869) og gull (1870).
Hans Christian Johannesen (1846-1920) var bror av Edvard Holm Johannesen og skipper på et av to følgeskip, Lena, under Nordenskjølds gjennomseiling av Nordøstpassasjen med Vega i 1878. Hans Christian Johannesen solgte i 1901 Gjøa til Roald Amundsen, ei skute han hadde fangstet med i 18 år. Han var også konsulent for Nansen under planlegginga av Fram-ekspedisjonen. Nansen ville ha han til å føre Fram, og Amundsen ville ha han med som skipper på Maud-ekspedisjonen, han avslo begge tilbudene.
Det skulle gå 50 år før de to neste vitenskapelige institusjonene med ansvar for Arktis ble etablert i Tromsø, Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet. I 1915 fikk Olaf Devik, ei bevilgning for å starte forberedende arbeider til opprettelse av et værvarslingssystem for de nordlige landsdeler. To år senere ble selskapet for Geofysisk institutt i Tromsø opprettet, og i 1918 stod et nybygg ferdig (Geofysen). I februar 1920 startet stormvarslingstjenesten for Nord-Norge opp. Geofysen huset de første årene både stormvarslingstjenesten og registreringa av jordmagnetisme. I 1927 ble det vedtatt at vær og nordlys skulle skille lag, Vervarslinga for Nord-Norge fortsatte i Geofysen, mens målinger av magnetfelt og nordlysforskning ble lagt til det nybygde Nordlysobservatoriet (Tromsø geofysiske observatorium), som stod ferdig i 1928.
Tromsø har også sterk tilknytning til polargigantene Amundsen og Nansen. Amundsen hentet en av sine viktigste menn i Tromsø. Helmer Hansen (1870-1956) deltok på ferden gjennom Nordvestpassasjen, erobringa av Sørpolen i 1911, og var kaptein på Maud (Maud-ekspedisjonen, 1918-1925). Han mønstra av i 1920 etter en konflikt med Amundsen. Tromsø var også i begivenhetenes sentrum da Amundsen forsvant siste med Latham i 1928, og hele verdenspressen strømmet til Tromsø.
Tromsø var også i sentrum for oppmerksomheten lørdag 22 august 1896, da over tre hundre mennesker samlet seg til fest i Arbeiderforeningens lokaler, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Dagen før hadde Nansen og Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord og 101 grader østlig bredde, i et forsøk på å nå Nordpolen. Det var all grunn til å feste, - og festen i stort format starta i Tromsø.
Det ble snart til noe mer enn en varm velkomst for Fram-mennene. Det ble en fest for nordmenn og Norge. Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt. Den ble et samlingsmerke som hele nasjonen kunne flokkes om og identifisere seg med. Samtidig ble ekspedisjonen tolka som et uttrykk for norske egenskaper og dyder. Nansen takket for mottakelsen, men sørget også i en av sine taler å framheve ishavsfarerne fra Tromsø. De hadde vist vei, og deres årlige kamp i Ishavet var vel så dristig og rosverdig som hans egen ekspedisjon. I likhet med ordføreren trakk Nansen de historiske linjene og satte deres innsats inn i en nasjonal sammenheng. Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø, en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.
Da Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968 og åpnet i 1972, hadde det et program om å styrke forskning i regionen og i nordområdene, og å bidra til kvalifisert arbeidskraft, både i skoleverk, off. administrasjon og forskning i Nord-Norge. Tromsø Museum og Nordlysobservatoriet ble inkorporert med UiT da det ble etablert. I tillegg kom en rekke andre fag som også hadde nordområdene som forskningsfelt, fra naturvitenskap til humaniora og samfunnsvitenskap.
I 1993 ble det besluttet å flytte Norsk Polarinstitutt (NP) til Tromsø. Stortingsrepresentant Torbjørn Berntsen fra Oslo hadde vært en innbitt motstander av at NP skulle flyttes ut av hovedstaden, men som miljøvernminister med ansvar for institusjonen, skifta han standpunkt. Det skjedde, ifølge han selv, da han forstod at hans ønske om et krafttak for norsk polarforskning kun kunne gjøres ved å koble distriktspolitikk og forskningspolitikk. Det var den gang langt lettere å skaffe politisk støtte til å bygge et nytt og moderne polarinstitutt i periferien, d.v.s. i Tromsø, enn på Vippetangen i Oslo. Dette dreide seg derfor ikke minst om investeringer og penger. Det kom selvfølgelig Tromsø til gode. Flyttinga impliserte også at det skulle reises et opplevelses- og formidlingssenter for arktisk forskning, Polaria. Tromsø fikk en turistattraksjon på kjøpet.
Men det lett dokumenterbare antall stillinger og bygningsmasse er likevel ikke det mest interessante i denne sammenheng. Sammenligna med 50- åringen i Breivika, UiT, er NP en mygg om en snakker om investeringer. Men NPs symbolske betydningen trenger ikke å være noe mindre for byen Tromsø. Universiteter finnes nå i så mange byer, men Norge har bare ett polarinstitutt med et nasjonalt ansvar. Norsk polarinstitutt er heller ikke bare et forskningsinstitutt, men også et forvaltningsorgan. Her legges mange av premissene for norsk politikk både i Arktisk og Antarktis. NP sitter på sitt fagfelt mye nærmere den politiske makt enn andre forskningsinstitusjoner.
Ei viktig forutsetning for at det overhodet ble aktuelt å flytte NP til Tromsø, var at UiT var etablert 25 år tidligere, og hvor en også drev arktisk forskning. Målet med flyttinga var å styrke arktisk/polarforskning og å gjøre Tromsø til det desiderte nasjonale senteret for denne forskningsaktiviteten. I Nord-Norge var Tromsø på den tid uten konkurrenter. På samme måte som i 1968, da universitetet ble reist, stod en samla landsdel bak kravet om flytting av NP. Det er grunn til reise spørsmål om det kunne skjedd i dag.
Flyttinga fikk en selvforsterkende effekt. Uten flyttinga av NP hadde en neppe kunnet etablere noe Fram-Nordområdesenter for klima- og miljøforskning, som er en paraplyorganisasjon som omfatter mange samarbeidende institusjoner i Tromsø, også UiT. Det ene har fulgt det andre, som snøballen i kram snø, - og rett i fanget på Tromsø by, vil vel noen onde tunger si. Bildet halter om en tror dette betyr at det har kommet gratis. Det har krevd hardt arbeid, fra forskerne, forskningsinstitusjonene og fra politikere, lokalt og regionalt. Vi skal heller ikke glemme noen nasjonale politiske strateger som har ønsket å ta hele landet i bruk.
Det var derfor heller ingen tilfeldighet at da utenriksminister Gahr Støre lanserte nordområdestrategien i 2005, hvor forskning var omdreiningspunktet eller navet, skjedde det i Tromsø, i UiTs storstue, auditorium 1. Der han har holdt flere slike programtaler i årene etter, senest som statsminister i januar i år. Ved den siste anledningen spilte NP en mer beskjeden rolle enn ved tidligere besøk av Jonas Gahr Støre.
Det er liten tvil om at NP-flyttinga bidro til å flytte fokus over mot Arktis og polarstrøkene, også for de øvrige forskningsmiljøene i byen. Forskningsfokus for UiT i startfasen var landsdelen, i noen grad Nordkalotten og Svalbard. Det ble ikke snakket så mye om Arktis, heller ikke det sirkumpolare og slett ikke om Antarktis. Nå bor vi plutselig i Arktis og UiT har skiftet navn til UiT – Norges arktiske universitet. Det må vel også bety at en mener institusjonen har et nasjonal arktisk ansvar, slik NP har det.
Tromsø har i økende grad også blitt en internasjonal møteplass for forskning og politikk. Et uttrykk for internasjonaliseringa av forskningsmiljøet i Tromsø er konferansen Arctic Frontiers som hvert år fyller byens hoteller og restauranter og Arctic Science Summit Week, som nettopp har gått av stabelen. Et annet kraftfullt uttrykk for internasjonaliseringa er at Arktisk råds sekretariat ble lokalisert her. Dette hadde neppe skjedd uten bredden og styrken til forskningsmiljøene i Breivika og ved Fram-senteret.
For første gang siden Amundsen fikk bygd polarskuta Maud, har Norge nå fått et spesialbygd forskningsskip beregna på polarstrøkene, Kronprins Haakon. Skipet er eid av NP, det skal driftes av Havforskningsinstituttet, og den største brukeren er UiT. I den sammenheng er det også etablert et gedigent nasjonalt forskningsprogram, Arven etter Nansen (2018-2023), med en totalramme på nesten 800 mill kr ledet av UiT.
Tromsø er i dag den desidert ledende forskningsbyen i Norge når det gjelder nordområdene, Arktisk og Antarktis. Det gjelder både om vi tar utgangspunkt i publikasjoner eller antall årsverk, enten om vi snakker om nordområdene, Arktis eller Antarktis. En undersøkelse fra 2021 viser at mellom 40 og 50% av all publisering om Arktis (i denne undersøkelsen definert som områder nord for Polarsirkelen) i Norge foregår i Tromsø.
Hjemmehavnen for Kronprins Haakon er Tromsø - bak på hekken står det: Tromsø. Et sterkere symbolsk uttrykk for Tromsøs posisjon i norsk polar- og arktisk forskning finnes knapt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar