Det Norske Samlaget. Oslo 2007.
En dag i august i 1961 stod jeg utenfor Turisthotellet i Bossekop i Alta og så Nord-Norge bussen svinge ut på E-6, eller riksvei 50, som det den gang het. Jeg hadde nettopp sagt farvel til mor mi som hadde hjulpet meg til rette som hybelboer i Alta. Jeg var blant de heldige som hadde kommet inn ved Finnmark offentlige gymnas og skulle nå stå på egne bein. Sant å si følte jeg meg ikke så høy i hatten, med mine 15 år, 44 kg og 156 cm over bakken, selv om jeg så godt som jeg kunne forsøkte å gi inntrykk av det motsatte. Men jeg var i godt selskap, det fikk jeg erfare da jeg stilte på skolen noen dager etter. Utenfor skoleporten var vi mange forventningsfulle 14–15 åringer fra hele Finnmark og Nord-Troms, klare for å ta fatt på vår nye tilværelse, først realskoleelever og etter to år forhåpentligvis verdige å bli tatt inn som gymnaselever.
Frykten for ikke å strekke til faglig måtte først overvinnes. Det å ikke få bestått i ett eller annet fag var ensbetydende med et bortkastet år, en måtte starte på nytt. Vi hadde jo allerede hørt historiene om de som ”dumpa”. Snart skulle vi bli kjent med dem, de fantes nesten i hver klasse. Og slett ikke alle var skolesinkere. Om det var noen trøst, vet jeg sannelig ikke. Bare tanken på å måtte ta et år på nytt drev mange av oss inn i en meget disiplinert lekse- og livsstil – i alle fall det første året. Angsten for å ”dumpe” ble forsterka av at det var noen der hjemme som betalte gildet. For de fleste av oss var det helt alminnelige lønnsmottakere – fiskere, bønder, industriarbeidere – som finansierte dette.
Vel fantes det noen få og slett ikke rikelige kommunale og fylkeskommunale stipend, men ingen offentlige låneordninger omfattet på den tida realskole og gymnas. Vi kunne kun basere oss på foreldrenes lommebøker og det vi selv skaffet til veie i sommerferiene. Det kom godt med at 1950- og 60-tallet økonomisk sett var blomstrende for kystsamfunnene i Finnmark. Hvert år så snart jeg hadde kommet hjem til Mehamn etter skoleslutt i juni kunne jeg trekke på meg oljebuksa og stille på fiskebrygga neste dag, til godt betalt arbeid sommeren lang.
Det at en etter hvert ble mer økonomisk selvhjulpet hjalp på selvtilliten. Vel så viktig i så måte var kloke og innsiktfulle lærere, dvs. de som hadde øyne for mer enn fag. En prøve i matematikk i første klasse ble en katastrofe, en av de få skikkelige nedturene høsten 1961, men til gjengjeld var dette den aller første prøven. For meg ble matematikklærer Hermod Larsen en sann redningsmann, som fikk meg til å forstå at det gikk flere tog og at det ikke var noen grunn til å pakke skoleveska og reise hjem. Hans pedagogiske innsikt gjorde han i stand til å forstå hvor dypt skuffelsen satt og at noen få oppmuntrende ord var det som skulle til for at episoden ikke ble noe mer enn en episode.
Og han var slett ikke den eneste som visste hva som skulle til for å få oss til å yte vårt beste. Senere, da vi hadde bevist for oss selv og andre at vi taklet de faglige krav, men samtidig blitt vel kjepphøye og slappe, ble vi vekket av norsklærer Karl Østlyngen. Vanligvis var han godmodigheten selv, han var raus med vennlige kommentarer til norskstilene. Riktignok ga han ikke ved dørene når det gjaldt tema, vi måtte levere refleksjoner om alt mulig fra ”Universitetet og lærdom i Danmark på Holbergs tid” til ”Den amerikanske politikk i Sørøst-Asia” eller ”Verdensrommet og vi”. Praktiske problemer skulle utredes: ”Hva kreves av en god bolig”, ”Vinterfisket her nord”, og mer personlige spørsmål, ”Ensomhet, venn eller fiende?”, ”Et selvstendig menneske”. Prestasjonene varierte selvsagt en del, avhengig av tema eller dagsform. I ett tilfelle hadde klassen fått et kollektivt sammenbrudd og Østlyngen stod i døra med bister mine. Opp av veska trakk han stilebunken mellom tommel- og pekefinger. Så slapp han den på gulvet og gav beskjed: Plukk opp dritten!
Kaffekos i solveggen for lektorer og lærere, høsten 1960.
Hermod Larsen nr 2 og Karl Østlyngen nr 4 fra høyre,
Kirsten Friis nr 1 og Liv Koller nr 3 fra venstre
Resultatet ble et fireårig landsgymnas i Troms og et femårig statsgymnas i Finnmark. Østlyngen engasjerte seg sterk i arbeidet for å få fylkets første gymnas lokalisert til Alta, der det ble etablert i 1948 i provisoriske brakker. 22 gymnaselever likelig fordelt på reallinje og engelsklinje, rektor (Olav Hoel) og en lektor (Ørnulv Vorren) – det var det hele. Da jeg stilte til første time i 1961, var det 113 elever i 3., 4. og 5. klasse (gymnasdelen), mens 211 var realskoleelever (1. 2. klasse og 3. realskoleklasse). Skolen hadde da flyttet inn i nye flotte bygninger og var inne i en kraftig vekstperiode. I 1960 var det samla elevtallet knapt 200, mens det var nærmere 400 elever da jeg gikk ut i 1966. Artiumsfrekvensen i Finnmark, målt i andelen av årskullet som gikk i siste året på gymnaset, var likevel bare 6,3 % i skoleåret 1962/63. Det tilsvarende tallet på landsbasis var 19,7 % og i Oslo 36,8 %. Derimot var kjønnsfordelingen ved Finnmark offentlige gymnas omtrent som landet for øvrig først på 1960-tallet. Av 56 Alta-russ i 1966 var 21 jenter (38 %), på landsbasis var andelen jenter 42 %.
Selv om det var kommet gymnas i Kirkenes i 1950 og en nå var i ferd med å etablere et fast tilbud i Hammerfest, samla Finnmark offentlige gymnas elever fra hele fylket og Nord-Troms på 1960-tallet. De aller fleste av oss hadde til felles at vi kom fra bygdene og småstedene uten særlig akademisk tradisjon å støtte oss på. Svært få hadde foreldre som hadde vært gjennom dette før. Vi måtte stole på oss selv og skolemiljøet, først og fremst lærerne. De fleste av dem var unge, ivrige og dyktige, og sørfra. Det siste betydde at få ble særlig lenge i Finnmark og at vi fikk desto flere lærere å forholde oss til.
I tillegg kom så den nye tilværelsen som hybelboere. Jeg fikk et innsmett i et nytt hus i Bossekop. Det var såpass nytt at eierne ikke hadde rukket å installere WC, slik at vi måtte benytte utedo så lenge jeg bodde der. Men hybelen var helt ok etter datidens standard: seng, klesskap, matskap, et lite bord, vaskefat og kokeplate. På veggen en enkel bokhylle og et nattbord med lampe, en lysblå Kurér reiseradio og vekkerklokke. Kjøkkenavdelinga var såpass spartansk at de kulinariske høydepunktene var speilegg, eller steikte pølser til kvelds. Med jevne mellomrom fikk vi hybelboere tilsendt matforsyninger hjemmefra, ikke minst var det populært når det lå et par mektige sjokoladekaker i bunnen av pakken. Det hendte at kakehungeren var så stor at jeg åt kaka opp på direkten og skylte ned med melk, av og til med mindre heldig resultat fordøyelsesmessig. I starten gikk det også sport i å vise hvor sparsommelig en kunne leve.
Forfatteren på hybelen i 1963
Men det ble fort slutt på denne sporten. De fleste av oss hybelboere fant fort en trygg havn hos den omsorgsfulle og myndige fru Olsen som bestyrte skolemessa. Ho sørget for at vi fikk i oss rikelig og riktig kost til overkommelige priser. Jeg hadde også fordelen av at jeg hadde en stødig hybelkamerat i rommet ved siden av, en kar fra Segelvik i Kvenangen. Han var et par år eldre, gymnasiast og med et flegma som imponerte en skarve førsteklassing. Det virka som om han hadde livserfaring som en gammel onkel, særlig var jeg imponert over at han hadde et visst drag på damene. Siden han måtte gjennom mitt rom for å komme inn på sitt, hadde jeg full kontroll på når de kom og ikke minst når de gikk.
Det å gå på besøk til andre i samme situasjon var en viktig del av det sosiale liv for oss hybelboere. Noen hybler ble mer populære enn andre. Det avhang selvsagt av den enkeltes gjestfrihet, popularitet og sosiale talent, og ikke minst husvertens toleransegrenser for den slags selskapsliv. De heldigste var de som fant kompiser som bodde hjemme. Det å komme innenfor stueveggene og få kjenne en hjemlig atmosfære, men først og fremst å nyte ferske boller, vafler, og noe som lignet på mors kjøttkaker. Det var himmelen for en hybelboer. Jeg ble fort kjent med sønnen til sognepresten, Frode Syverstad. Prestegården i Bossekop ble et slikt sosialt pustehull for meg. For ikke å snakke om samlingene i stua hos Rolf og Åse Ballo.
Han døde 30. september samme år, 89 år gammel.
Han var nytilsatt og fersk som lærer på gymnaset. Men ryktene og fortellingene fra de som hadde hatt han som lærer på framhaldsskolen nede på Elvebakken sa at vi hadde noe å glede oss til. Det var det da også, Ballo var et fyrverkeri av en lærer. Jeg husker den dag i dag hans gjennomgang av Is-slottet av Tarjei Vesaas. Han trollbandt oss med sin tolkning av Siss’ og Unns historie.
Og han var en av de lærerne som tok seg tid, og ikke minst hadde overskudd til å la realskoleelever og gymnasiaster invadere huset etter at han hadde fått skysset sine egne barn til sengs, bl.a. en livlig og snakkesalig krabat, senere stortingsmann Olav Gunnar. Med jevne mellomrom fikk vi som var med i det kristelige skolelaget, kjent som ”Laget”, bryne oss i etiske eller teologiske diskusjoner i stua der nede ved Bossekop-sjøen. Norges Kristelige student- og skoleungdomslag var kjent for sin konservative og strengt lutherske teologiske profil. Men det bekymret oss ikke noe særlig.
Skolelagsfolk samlet til påskeleir på Talvik skole i 1965.
Her ute i periferien, også i teologisk forstand, følte vi oss ikke særlig tynget av paroler og retningslinjer fra sentralt hold. For oss var det viktigere å samle de forholdsvis få som hadde slike interesser. ”Laget” i Alta var derfor en herlig blanding fra pinsevenner til læstadianere med teologiske meninger i alle himmelretninger. Ikke minst var posisjonene sprikende når det gjaldt skjæringsfeltet mellom teologi og samfunn: sosialetikken og politikken.
Rolf Ballo var såkalt voksenleder i ”Laget”, men jeg tror aldri han bekymret seg særlig for vår liberale profil, for eksempel hvem vi slapp til på vår talerstol, slik noen av de reisende sekretærene i organisasjonen var opptatt av. Ballo var mest interessert i å høre på oss, men også utfordre våre meninger og posisjoner. Som kjent kan meningene være sterkere enn argumentasjonen hos 16-åringer, det gjaldt selvfølgelig også oss. Selv om han på ingen måte prøvde å dytte på oss egne meninger, røpet hans entusiasme og iver et samfunnsengasjert og samfunnskritisk menneske. Og hans humor, hans måte å takle ungdommelig fleip og hans unike evne til å vise interesse for den enkelte av oss gjorde disse samlingene til sosiale høydepunkter. Og så var det vaflene da!
Andre personligheter i lærerpersonalet utfordra mer ukjente sider hos oss. Det gjaldt så absolutt Kirsten Friis, tegnelærer og drivkrafta bak skoleteateret. Ho så evnene hos Nils Utsi, som hadde sitt lokale gjennombrudd som advokat Strøm i Tante Ulrikke, det først stykket som ble oppført i mi tid. En annen lokal stjerne, Haldis Olsen fra Snefjord i Vest-Finnmark, gjorde stor lykke som tante Ulrikke. Jeg debuterte i pyjamas i en birolle i et stykke som het Den blå engel, eller var det Finn veien, engel? Det spiller for så vidt ingen rolle. Den store stjernen var som året før Nils Utsi fra Tana. Min rolle var ikke av de mest krevende, jeg tror jeg hadde to replikker å holde orden på.
Men av en eller annen uforståelig grunn hadde Kirsten Friis fått det for seg at jeg hadde et visst talent. Det var ikke helt enkelt å si nei til fru Friis, gift med rektor var ho også. Og litt smigret ble jeg vel da ho inviterte meg hjem i rektorboligen og i ramme alvor tilbød meg hovedrollen i en enakter hvor jeg skulle stå for mesteparten av showet. Heldigvis hadde jeg vett nok til å si nei, noe jeg tror norsk teater har grunn til å være glad for. Men tenk om vi ikke hadde hatt slike entusiaster som Kirsten Friis som oppdaget talentene hos en samisk unggutt fra Auster-Tana og lot han få sjansen til å teste dem ut. Neste gang jeg så Nils Utsi på scenen spilte han Peer Gynt på Den Nasjonale Scene i Bergen. Han ble siden en av pionérene på Hålogaland teater og var den første i den lange rekken av samiske teater- og filmfolk som slo gjennom etter 1970.
Det var imidlertid som revykunstnere de fleste fikk prøve seg. Revy og russetid hørte sammen i mi tid. Men det ble også laga revy i fjerdeklassen, det var vel en slags generalprøve. Revyene hadde en kommersiell side, overskuddet skulle finansiere russeturen, den store ”dannelsesreisen” for artianere i vår generasjon. Alta-russen 1966 endte opp i Hamburg.
Omreisende revyartister: Arne Pedersen, Kåre Nilsen og Unni Rapp
Den store revystjernen i de to revyene fra vår klasse ble så desidert Kåre Nilsen fra Arnøyhamn i Nord-Troms. Det var en totalt uventa suksess. Han hadde gjennom årene sittet stille, vennlig og uten å gjøre noe særlig vesen av seg bakerst i klassen. Så feil kunne en altså ta. På scenen avslørte han nemlig et komisk talent i Oluf-klassen – minst. Innsatsen førte til portrettintervju i skoleavisa Fogium, hvor det framgikk at Kåre til og med kunne tenke seg større sceneroller. Revyen inneholdt også andre overraskelser. Henry Minde, som jeg trodde jeg kjente ganske godt og som senere har gjort seg mer kjent som samisk historiker, avslørte seg som visesanger. Hans fotballsang med melodi stjålet fra Einar Roses Landskampen, med det kjente refrenget ”Og vannet steg, og vannet steg”, gjorde et dypt inntrykk, i alle fall på meg som aldri hadde hørt han synge. For et mot! På skoleteateret hadde han spilt klassikeren ”full mann”, helt på grensen til overspill. Men det holdt, det holdt!
Alta var kjent for sitt idrettsmiljø. Det preget også skolesamfunnet. Den største stjernen blant bygdas mange kjente idrettsnavn, Bjørn Wirkola, slo gjennom på denne tida. Jeg hadde tatt hoppskiene med fra Mehamn i et forsøk på å gjenoppfriske kunstene fra barndomsårene i Namdalen. Men i den bakken hvor Wirkola hadde landet på sletta fra han var 12 år, havna jeg på kulen, gang på gang. I forbannelse solgte jeg hoppskiene og kjøpte skøyter. Heller ikke det ble noen suksess, men mange av mine medelever drev det forholdsvis langt.
Skøytefolket i Alta tok idretten på alvor. Skøyteforbundets trener Hans Egnestangen, en av den berømte ”Hadelandstrioen”, ble hentet opp for å instruere de lokale talentene. Den første lokale skøytestjernen fra gymnasiastenes rekker var Einar Niemi, stilløperen fra Salttjern i Øst-Finnmark. Han fikk snart konkurranse og ble forbigått av yngre krefter i klassetrinnene under han, altaguttene Harald Olsen og Ivar Nielsen, og en kraftkar fra Kviby ute i Altafjorden, Johan H. Larsen. Han gikk riktig nok på yrkesskolen. Men ingen tok seg fram over isflaten med den samme eleganse som Niemi, i alle fall ikke i mi tid.
Amund Sjøbrend i fint driv på Bossekop stadion i 1974.
Høydepunket for de lokale skøytestjernene var den såkalte ”skøytekarusellen” i Nord-Norge hvor de fikk konkurrere med berømtheter som Rolf Trøen, Magne Thomassen, Per Ivar Moe, Knut ”Kupper’n” Johannesen, Fred A. Maier og Ard Schenk. Det hendte at våre lokale helter beseiret både verdensmestre og OL-vinnere. Nå var nok formen ”råtten” for noen av de store stjernene så seint på sesongen. Og de mange sosiale, for ikke å si festlige sammenkomstene denne ”karusellen” bød på hadde sine følger for de sportslige prestasjonene dagen derpå. Men en seier var en seier, også på 1960-tallet.
Da de nye gymnasbyggene sto ferdig høsten 1959, fikk Alta samtidig sitt første svømmeanlegg. Her gjorde jeg mitt siste og mest alvorlige forsøk på å nå opp i idrettsverden. Jeg kom jo fra et sted på kysten som også hadde vært tidlig ute med et slikt anlegg og mente vel at jeg hadde et lite forsprang. Men jeg måtte se meg slått, ikke med så mange tiendeler, men nok til at det var folk som Bjørn Marki fra Vadsø, og treningsproduktene fra Alta, Henry Minde, Svein Erik Bull, og ikke minst Åge Driveklepp som fikk reise på konkurransestevnene.
Åge Driveklepp hevdet seg til og med i nasjonale stevner. Men den som skulle nå lengst av alle, husker jeg bare som en liten guttunge som omtrent bodde i bassenget, Ove Wisløff, sønnen til vaktmesteren. Han konkurrerte ute i Europa og satte nordiske rekorder. Men det var lenge etter vår tid.
Jeg fikk snart nok av eimen av klorvann og kvalmen etter harde treningsøkter og konsentrerte meg om administrativt arbeid. Jeg havnet som leder for skolens idrettslag, Fogil. Det var en svært allsidig forening som omfattet de disiplinene elevmassen til en hver tid var interessert i, vinter som sommer. Spennvidden var med andre ord stor og organisasjonen tilsvarende tungrodd. Økonomien var en sak for seg. En av de få men sikre inntektskilder var skolefestene.
Det å arrangere disse festene var nå en ting, noe helt annet var å svinge på jenter 10 cm høyere enn en selv. Jentenes hårmoter på den tid gjorde heller ikke swingen lettere for en kortvokst danseløve. Det kunne til tider gå på selvtilliten løs. Det store prosjektet under mitt lederskap i Fogil var imidlertid å få innreda et aktivitetsrom eller ”hobbyrom” som det het på den tida, med bordtennisbord og tilliggende herligheter. Det ble da også realisert, selv om jeg i skoleavisa i et anfall av selvkritikk hevdet at jeg ikke ”utrettet så mye som jeg burde og skulle som formann”.
Også på idrettsfronten hadde vi støttespillere blant lærere. Blant dem var gymnastikklærerne Charles Jensen og Liv Koller, begge med utdannelse fra Statens gymnastikkskole. Liv Koller lærte oss å bruke kart og kompass, både i teori og praksis. Praksisdelen besto i orienteringsløp. Jeg hørte aldri ho klaget på at ho selv måtte stå for hele arrangementet. Og vi fant da postene oppe i bjørkeskogen i Raipas eller på furumoene mellom Kvenvik og Kåfjord, selv om det noen ganger holdt hardt.
Skidag
Charles Jensen var et fenomen for seg. På fritida bygde han like godt opp et privat lite idrettssenter, ”Raipastun”. Han blåste også nytt liv i idrettslaget Frea, alt på egen fritid. På ”Raipastun” arbeidet han så svetten dreiv for å anlegge en liten hoppbakke, slalåmbakke, turløype og ei lysløype. Lysarmaturen laget han like godt selv. Men så hadde han da også en særdeles allsidig bakgrunn. Han hadde sin oppvekst på et nyreisningsbruk langt inne i Langfjorden i Tana, landbruksskole, befalskole og altså gymnastikkskolen. Yrkeserfaringen var heller ikke å kimse ad: tømmerhogger, selfanger, politi, idrettsoffiser, før han havnet i Alta. Charles Jensen hadde mye å lære bort.
Charles Jensen instruerer i orienteringens kunst
Skoleavisa, Fogium, var i bunn og grunn John Persens prosjekt. Musikktalentet og senere komponisten fra Porsanger gikk i en av lærerskoleklassene som ble oppretta i Alta fra 1963, men som delte lokaler, lærere og fasiliteter for øvrig med gymnaset. Han, som jeg, hadde flytta inn i det nye internatbygget som var ferdig høsten 1964. I sene kveldsstunder overtalte han en gjeng av oss til å bli med å starte skoleavis. Skolen hadde jo allerede på 1950-tallet hatt to aviser, Heidrun og Tamerstikka, men særlig var lærerskolestudenten Persen opptatt av at det ved moderinstitusjonen, Tromsø Lærerskole, ble utgitt ei avis som var et mønster innenfor sjangeren: Tolken. Skolemiljøet i Alta måtte holde tritt, også på dette feltet. Og en ting var vi helt samstemte om, ei avis ville vitalisere skolemiljøet. Forfall på det området har jo aktivister alltid bekymret seg for, også på 1960-tallet.
Det var et storstilt prosjekt. Vi planla ti nummer i året, trykt i blysats, og med et budsjett på 5000 kroner, ei kvart årslønn på den tid. De journalistiske ambisjonene sto i stil med budsjettene. Ifølge formålsparagrafen skulle avisa være ”et fritt organ for elever og lærere” og arbeide for å ”heve miljøet ved skolen” og også øke forståelsen mellom ”folket i bygda og skolen”. Og den skulle favne bredt, ikke være ”ensporet”. Samtidig skulle avisa ikke bare speile skolens dagligliv med rapporter fra diverse arrangement og møter, elev- og lærerportretter og annet obligatorisk skoleavisstoff. Fogium skulle også være et nyhets- og debattorgan.
Redaktør Persen langet i første nummer ut mot den pro-vestlige tendensen i lærebøkene. ”Vi i vesten nedvurderer kommunisme og diktatorstyre, vi vil ha demokrati, alle skal få lov til å være med på å styre landet. Men kan vi tenke oss den samme muligheten for eksempel i China hvor så stor del av befolkningen er analfabeter? Jeg tror det ville bli samme forhold om en av oss skulle være leder for en liten forsamling av uoppdragne barn. Kineserne er ikke modne til et demokratisk styre, de må ha en sterk og målbevisst diktator.”
Denne kraftsalven fikk ikke stå uimotsagt. Johan Kalstad, en samfunnsbevisst og debattglad kar fra Kautokeino med sympatier på høyresida, reflekterte i neste nummer om forholdet mellom kommunisme og frihet. Det måtte være rimelig å spørre om ikke også Østens folk skulle få de goder som ”sivilisasjonens frihet bringer med seg”.
Også Vietnam-debatten finner vi spor av i Fogium. I januarnummeret 1966 kunne avisas utsendte rapportere fra et møte arrangert av AULs skolelag med tema ”Vietnam, et offer for USAs aggresjon?”. Rektor og SF-er Arne Wik holdt en av de to grundige innledningene. Det forhindret ikke at debatten ble ”tildels usaklig” hvor det ikke ble ”spart på kruttet” ifølge Fogium.
Men alliansene og posisjonene endret seg dramatisk på disse tiårene. I 1962 ble en flokk gymnasiaster kastet ut av 1. mai- toget med politiets hjelp da vi møtte opp i Bossekop med pro-EEC paroler. Den ulovlige og ungdommelige protesten mot at 1. mai ble ”utnyttet” av kommunistene i agitasjonen mot et eventuelt norsk medlemskap i EEC vakte stor harme. Arrangørene mente det hele var av ”nynazistisk karakter”. Heller ikke Finnmark Dagblad satte særlig pris på den slags ”urostiftere”. Aksjonen var på kort varsel blitt organisert av en del ledende lokale ungdomspolitikere både fra AUF og Unge Høyre og var utvilsomt inspirert av den tverrpolitiske ungdomsaksjonen for medlemskap i EEC.
Ti år senere flokket de fleste av de unge aksjonistene i Alta seg under helt andre faner.
Et annet eksempel på at det var langt mellom 1960 og 1970, var Fogiums første store nyhetssak. ”Det er ikke behov for et eget samisk gymnas” het det i tabloid format på side 3 i første nummer. Og det var ingen hvem som helst som uttalte seg, Harald Nordvang, same fra Karasjok og en drivende kraft i skolens AUF-lag. Få år seinere var han aktiv del i den samiske bevisstgjøringen og kulturreisningen. Men i 1965 var han meget pessimistisk. Dersom utviklinga fortsatte i samme retning, ville ”samisk i dagligtale være borte om to eller tre generasjoner”. Verre var det at han heller ikke hadde særlig tro på mottiltak: ”Det går ikke an å stoppe en naturlig utvikling, men utviklinga kan bremses ved for eksempel å ha samisk som et frivillig fag på skolene.” Og noe eget samisk gymnas var det altså ikke behov for, kanskje ei samisk linje ved et fylkets øvrige gymnas, ifølge Nordvang. Fire år senere i 1969, ble de første gymnasklassene opprettet i Karasjok.
Fogium møtte snart veggen, som så mange slik ungdommelige vågestykker. Publikasjonen slet med økonomi og stofftilgang fra første stund. Selv ikke poetiske appeller i følgende sjanger hjalp særlig på stofftilfanget:
Vil du formidle tanker, ord –
Så sett deg ved ditt skrivebord,
der finner du din tørrblekk-penn
og blir vår medarbeidervenn.
Økonomisk fikk prosjektet riktignok et kort pusterom da en gikk over i offset. Men til slutt døde det vel hen slik det bruker med skoleaviser flest, med færre enkeltnumre og flere dobbeltnummer og til slutt ingenting. Den driftige entreprenør Persen trakk seg tilbake da de to prøvenumrene var vel i havn og konsentrerte seg siden om musikken og komposisjonene. Vi andre fikk erfare hvilket slit det er å formulere seg skriftlig med tanke på et større og mer kritisk publikum enn norsklærere. I tillegg kom stresset med ubønnhørlige deadline.
Fogiums falmede årganger avslører ei påfallende moralisering over mangel på engasjement hos lærere og medelever, enten det nå gjaldt elevlag, idrett eller politikk. Spaltene er fulle av sukk og stønn over passivitet både fra lærere og medelever. Og med stigende undring har jeg konstatert at jeg selv deltok i klagekoret. Det kan umulig ha vært riktig. Skolen måtte jo ha boblet av aktiviteter, på alle felt. Er det heller ikke grunn til å spørre: Hva med skolearbeidet?
De aller fleste visste hvorfor vi var her. Vi skulle ha en utdannelse og vi skulle bli noe annet enn det våre foreldre og besteforeldre hadde vært. Framtiden var åpen på en helt annen måte enn den hadde vært for generasjonene før oss. Gymnaset var et nødvendig første skritt inn i denne nye verden. Derfor var skoleprestasjonene og karakterene viktige. Det gikk historier om skolelysene.
En fra Øst-Finnmark var visstnok så flink at han overtok undervisninga både i historie og engelsk når læreren uteble. Jeg har hatt god anledning til å sjekke sannhetsgehalten med vedkommende, men har aldri brydd meg om det. Poenget er nemlig ikke om historien er sann eller ikke, poenget er at den ble fortalt. Det å gjøre det godt på skolen ga prestisje. Det gjaldt å kunne et årstall ingen andre hadde fått med seg, løse ei ligning på enkleste måte eller kanskje avsløre kunnskaper utenom pensum. En anledning til det var frie foredrag for klassen. En belest kar fra Porsanger påtok seg i den anledning å forklare oss hemmeligheten bak Einsteins relativitetsteori. Om forholdet mellom energi, masse og lysets hastighet ble så mye klarere for oss, husker jeg sant å si ikke. Men bare forsøket på å få oss til å forstå, var nok til at vi lot oss imponere.
Hva ble det så til, hvor ble det av denne generasjonen finnmarksgymnasiaster? Omtrent samtidig som vi fikk våre eksamenspapirer og adgangskortet til videre utdanning, ble Norge en oljenasjon. Veksten i antall arbeidsplasser som passet våre studievalg og yrkesforventninger ble formidabel i disse årene. Det gjaldt først og fremst offentlig sektor og ikke minst gjaldt det Nord-Norge.
Forfatteren sommeren 1966
Noen få havnet i privat næringsliv. Og overraskende mange har slått seg i ro nord for polarsirkelen. Noen gjorde riktig nok mer spektakulære yrkesvalg, slik som klassens Einstein-ekspert, Kjell Johansen fra Lakselv. Han ble pilot og har tilbragt et helt yrkesliv bak spakene på en Twin-Otter for å hjelpe nødlidende i Afrika, eller for å frakte arabiske oljesjeiker.
I disse dager har noen av oss mottatt tilbud om å delta på seniorkurs for å sette oss inn i AFP og andre ordninger for å få en verdig avslutning på yrkeslivet. Begynnelsen på dette yrkeslivet ble på så mange måter lagt på skiferhellene i skolegården mellom messa og de gråhvite og lyserøde skolebygningene til Finnmark offentlige gymnas. Her gikk vi runde etter runde i friminuttene og diskuterte verdens problemer en gang langt tilbake på 1960-tallet. Det hendte vi snakket om hva vi skulle bli. Nå vet vi det.
Og årene har heldigvis lagt glemselens forsonende slør over nederlagene, enten det nå var på idrettsbanen, i klasserommet, på dansegulvet eller der det kanskje smertet mest, når det gjaldt kjærligheten. Det er de gylne øyeblikkene som først og fremst står tilbake. Det er best slik.
En del av russekullet 1966 samlet under 50-årsmarkeringa i 2016.
Artig og trivelig lesning :)
SvarSlettHyggelig at du likte artikkelen !
Slett