Bureisere på Nordmo i Pettvika

 

                                                  

Bussforedrag på familietreffet Vestvågøy 10 - 12. juli 2026 

Einar-Arne Drivenes 

Jeg voks jo ikke opp i Pettvika, men har forsøkt å kompensere det ved å studere tilblivelseshistoria for vår heimgård, bureisningsbruket Nordmo. Dessverre kunne ikke Per være med på familietreffet, som 94-åring husker han også førkrigstida og brureisningsperioden. Eivind-Atle dekker etterkrigstida, og dere barnebarn har jo mange minner herfra som jeg håper dere deler med oss andre denne helga. 

Det jeg skal fortelle bygger derfor på det pappa og mine søsken har fortalt. Men dette kunne heller ikke blitt fortalt uten at Einar Olsen var en formidabel brevskriver, - og han brant ikke sine brev. De ca. 230 brevene gir innblikk i ei familiehistorie preget av traumer, fattigdom og slit for det daglige brød. Men brevene forteller også om oppofrelse, medmenneskelig solidaritet, livsmot og optimisme, - om folk som elsket livet, hadde det like artig som vi, ja de danset også ut i de små timer, kanskje vel så mye som vi. Og ikke minst; brevene rommer en kjærlighetshistorie. Som jeg historiker føler jeg en forpliktelse å formidle dette unike kildematerialet, det finnes nemlig svært få bevarte brev fra den samfunnsklassen vår familie kom fra, men også de skrev brev, - mange brev. 

 Ingen annen gård i gamle Hol kommune, har så mange dokumenter fra middelalderen som Pettvik. Dette tyder på at gården tidlig har vært et betydningsfullt sted, og allerede på 1500-tallet hadde Pettvik langt flere oppsittere enn noen annen gård i Hol. Første gang vi finner Pettvik i skriftlige kilder er i en eiendomsoverdragelse den 30. april 1396 mellom Olaf Andersøn og Finn Tordsøn. Det gjaldt eiendommen «Nordre Pettuik i Lofota». I pappas brevsamling fant jeg også annet materiale og dokumenter som forteller om bureisningstida, 

Våren 1930 var Einar på Finnmarksfiske i Båtsfjord. Han hadde mange ting å tenke på, i hans fravær hadde Anne født deres 2. barn, Elise. Fisket og fortjenesta var dårlig, og han var bekymra for Anne og den nyfødte. Men han hadde også andre ting å tenke på. De hadde nemlig planer om å få seg et småbruk og flytte fra mor og svigermor, ho Agda, på Fygle ved Leknes. I 1929 hadde de fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Pettvika, 4-5 km fra Fygle. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk, det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding. 

Samtidig med at Nordmo ble utskilt i 1929, hadde Einar søkt om støtte til bureising. Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500 - 15000). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges. Men før de kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass. 

Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank». 

 Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1940 ble det gitt støtte til hele 14 303 bureisings bruk, hvorav over en tredjedel (5879) i Nord-Norge. På Vestvågøy ble det gitt støtte til 238 bureisingsbruk fra 1921 til ca 1965. I brevene fra Båtsfjord framgår det at Einar var bekymra for at drømmen om et småbruk var i ferd med å gå i vasken. Han hadde fått brev fra Ole Johansen, som hadde solgt ham «Nordmo», og han fortalte at fylkesagronomen bare ville godkjenne 18 dekar som dyrkbar jord av de 25 dekar som Nordmo omfattet, kravet var 20 dekar dyrkbart areal. Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Johansen tvilte på at Einar ville få lån og støtte til bureising, men han lovte å snakke med agronomen for å få fortgang i saksbehandlinga. 

 Da Einar reiste fra Båtsfjord i juni 1930, så det altså ikke særlig lyst ut for husbygging og ny-rydding i Pettvika. Men da han kom hjem, forelå plantegning, beskrivelse og kostnadsoverslag over fjøsbygninga, og lånesøknaden var klar for å sendes til banken. Fylkesagronom Anderssen hadde holdt ord. I desember 1930 forelå også en detaljert jorddyrkingsplan. 

Men det skulle gå 1 år før finansieringa var i orden, og Einar og Anne kunne gå i gang. Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Bare fjøsbygninga var kostnadsberegna til 2940 kr. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få inntil 1/3 av bygge-kostnadene som gjaldt bolighuset, dekket som direkte tilskudd. De fikk også tilskudd til fjøsbygget. 

Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. Det er heller ingenting i de skriftlige eller muntlige kildene som tyder på at de opptok privatlån. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden, Per. 

Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Ved å la byggetiden strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av svogeren, han Peder. Men torvmyrene skulle også omskapes til dyrkbar mark. Jeg fant en jorddyrkingsplan for ca 6 dekar, en del av jorda mellom hovedveien og bolighuset, (vi kommer til å kjøre rett forbi dette jordstykket). De 6 dekar er bare en del av det som ble oppdyrka totalt. 

Av jorddyrkingsplanen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det. Men noe av steinen måtte hentes fra fjæra, - ofte langt unna som dere vil se. På jorda på oversida av bolighus og fjøs husker Per at han på slutten av 1930-tallet hjalp til med steinlegginga av grøftene. Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt. En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. 

Det ble aldri skaffet hest på «Nordmo», forutgiftene ville bli for store. Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode, og ifølge Eivind-Atle og Per, godt over naboenes. Eivind-Atle fortalte at når en stod oppe i Ramntinden rett bak gården, kunne en om våren eller høsten tydelig se det var mye grønnere på Nordmo enn på de andre gårdene. Vi må jo her ta litt høyde for «gårdspatriotismen», men likevel ---. 

Alle torvmyrene kunne ikke gjøres om til jordbruksland. Torv var i et skogfattig distrikt som Lofoten svært viktig når det gjaldt oppvarming. Torvtaking var en rettighet hver gård hadde, også «Nordmo» som hadde en egen teig av torvmyrene i Pettvika. Torv som brensel ble det først slutt med rundt 1960 på «Nordmo». I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfora sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge Per «sikkert mellom 1000 og 2500 kg. Lite ble solgt, mest til husholdninga og til «dyrefor». 

Vannforsyninga var en sak for seg. I de første åra henta en det fra en utendørs brønn, i 1937 ble sprengt en brønn i kjelleren med ei pumpe oppe i kjøkkenet. Først etter krigen ble det lagt inn vann fra en brønn utafor dyrka mark, da ble også fjøsen tilkobla. Elektrisitet ble installert i 1937 og «Nordmo» fikk telefon i 1946. 

 Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. De sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld. 

Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig. Pers ansvarsområde og domene var i alle år var fjøset. På slutten av 1960-tallet ble bolighuset renovert, utvida og ombygd. Det kom bl.a. et moderne bad med vannklosett og durs, og utedoen ble historie og kulturminne. 

Omtrent samtidig gikk den siste kua ut av fjøset på Nordmo. Saueholdet varte ved noen tiår. Yngstemann, Rolf Egil, overtok gården i 1978. Rolf Egil kjøpte senere hovedbruket i Pettvika og brukte Nordmo som tilleggsjord og drev med sauer til litt utpå 2000-tallet, men da bare som bierverv. I dag leies «Nordmo» ut til fremmedfolk. 

Bilde av Einar stående midt i enga sommeren 1940, er tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. Bureiser Einar 1941 (Foto: Jentoft Olsen)

Bildet som er tatt av Einars yngre bror, Jentoft, står Einar midt i enga sommeren 1941, det var tatt for å demonstrere hvor høyt gresset kunne bli på «Nordmo», ifølge broder Per. På baksiden av fotografiet står det: "...gubben sjøl står i timoteiåkeren, --du skal tro der var gras". Men bildet viser en stolt mann - stolt over hva de hadde fått til på få år, 10 år tidligere hadde her bare vært torvmyrer. 

1.mai 1995 døde fiskarbonden og bureiseren Einar Olsen, nær 91 år gammel, en passende dag for en mann som i alle år bar Arbeiderparti-nåla på jakkeslaget.