Einar Niemi - Veiviser i det mangfoldige nord.

Innledninga i festskriftet til Einar Niemi i anledning hans 70-årsdag i 2013.

Forfattere:

Einar-Arne Drivenes                                         

Hallvard Tjelmeland                           

                         

Himmelen er stor over Saltjern, hjembygda til Einar Niemi. Det er ikke mye som stenger for utsikten mot Barentshavets himmelrand og Varangerhalvøyas vidder. Fra skrivestua i barndomshjemmet ser han over mot Ekkerøy, halvøya med sin karakteristiske rygg, Jieko, som stikker ut i fjorden, med fuglefjell og fiskeværsbosetting fra middelalderen. Over fjorden ser han bukta inn mot Grense Jakobselv og langt ute kan han, om værgudene vil, skimte profilen av Fiskerhalvøya og den store nabo i øst, Russland. Bak barndomshjemmet ligger Varangervidda med sine fiskevann, multemyrer og sin spektakulære natur, og utallige kulturminner. Stedsnavnene forteller om den flerkulturelle Nordkalotten; Langsmedvannet, Akslavannet, Kibymyra, Keita, Tanelinjärvi, Mastinjärvi, Riddojávri, Vinikabekken, Nattfjelldalen,  Idjaoaivi, Lovttasvárri og innerst inne, selve juvelen; Komagdalen.

Setter et slikt natur- og kulturlandskap sitt preg på et menneske på et eller annet vis?

En skal ikke ha lest mye av Einar Niemi eller snakket lenge med han før en stryker spørsmålstegnet. I artikkelen Den lykkelige landsbyen ved ishavet skriver han om hjemplassen  Saltjern og i artikkelen Soupanjárga – det glemte bygdesenteret i Deatnu om barndommens sommerparadis i Tana. Stilen er nøktern, ja selv i såpass personlige tekster er han den kildekritiske historiker og den kjølige analytiker. Men underteksten røper et varmt bankende hjerte for hjemtraktene, naturen og kulturen, og ikke minst en dyp respekt for generasjonene som har gått foran.

Når en ser hans samlede produksjon under ett, vil en se at Varanger har vært et sterkt faglig referansepunkt, som han selv sier, “et brennglass”, for nesten alle slags tema han har vært innom; etnisitet, samer, kvener, skolehistorie, kirkehistorie, demografi, fiskeri, politikk, industri. Men det er ingen nærsynt historiker vi har med å gjøre. Hans detaljkunnskaper skygger ikke for utsynet, tvert i mot.  Det er oversikten og utsikten som preger hans virke som historieforsker, han ser Varangerhistoria fra fuglens perspektiv. Det lokale er del av noe langt større; regionalt, nasjonalt, transnasjonal og globalt. Han gjør Varanger til en del av verdens historie og vice versa. Derfor er han en slik eminent faglig veiviser.

Einar Alfred Niemi ble født den 16. september i 1943. Familien er et typisk uttrykk for det flerkulturelle og flerspråklige Finnmark. På farssida var oldeforeldrene født i Finland og flytta til Varanger på 1860-tallet. Mathis og Kaisa Hyvönen slo seg ned Saltjern, Kaisa og Mathis Niemi i nabobygda Høvik.  Fra en tilværelse som bønder i de nord-finske skogene i traktene rundt Tervola og Rovaniemi, ble de nå nødt til å skaffe seg det daglige brød som fiskere, småbrukere og handverkere på strandflatene til det veldige Barentshavet. Morsslekta kommer fra Tana, med både finske og samiske familierøtter, Tapio og Hallonen, og med tilknytning til andre kjente slekter i indre Finnmark som Fors, Gaup, Hirsti og Pavelsen. Faren hadde finsk som morsmål og mora samisk, men hun snakker også flytende finsk. I hjembygda Saltjern var dagligtalen finsk eller kvensk, men som overalt ellers under fornorskningsperioden, var hans foreldre opptatt av at ungene skulle beherske norsk til fingerspissene.

Hans første leveåret var dramatisk. Da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944, bodde familien hos hans besteforeldre i Tana mens faren var anleggsarbeider på den nye Tana bru. Sementen og malinga hadde så vidt tørket da brua ble sprengt og sivilbefolkninga ble jaget på flukt. De kom seg  til fjells sammen med naboer, til en gamme og var forberedt på overvintring, men ble sporet opp i nysnøen av en tysk patrule og arrestert. De ble så sendt på en 18-timers busstur over Ifjordfjellet til Kunes i Laksefjorden, deretter til Billefjord i Porsanger. Da hadde de vært vitne til at moras hjemgård, Lundemo, sammen med den øvrige bebyggelsen var blitt flammenes rov, et resultat av den brente jords taktikk.

Fra Billefjord ble de med på den beryktede Karl Arp-transporten til Narvik. Om bord i Karl Arp ble over 1800 evakuerte stuet sammen i akterrommet. Det brøt ut tyfus, dysenteri, og diare herjet. Svake og elendige kom de til Narvik etter 5 døgn på reise, et 20-talls mennesker døde under veis. De neste månedene tilbragte familien Niemi i Stadsbygd i Rissa kommune hvor de ble meget godt mottatt. Men faren var fast bestemt på å returnere så snart det lot seg gjøre. Til tross for de svært strenge restriksjonene på tilbakevending den første sommeren etter krigen, var de allerede i slutten av juli 1945 tilbake i hjembygda og først i august fikk Einar en søster. De hadde deltatt på det som enkelte har omtalt som "Norges største sivile ulydighet". Som så mange andre finnmarkinger brant de etter å starte arbeidet med å reise Finnmark fra asken.

Som så mange ungdommer drømte Einar Niemi om å se mer av verden, og for gutter fra kyst-Norge var det ingen uoppnåelig drøm heller. Noen år som sjømann var den vanligste form for dannelsesreise i de dager for kystungdom. Han insisterte på å gå et år ekstra på folkeskolen for å bli gammel nok til å få reise til sjøs, mens både lærer og skoleinspektør la press på mora for å få henne til å overtale Einar til å velge skoleveien. Meget motstrebende søkte han seg inn på realskolen i Vadsø. Møtet med rektor og norsklærer Tom Hustad ble viktig. For første gang ble han fra en bak katetret gjorde oppmerksom på sin egen særegne etniske og kulturelle bakgrunn, og møtte utfordringa om å få skrevet historia om den finske innvandringa.

Gymnasårene fra 1960 til 1963 tilbragte han som flere av sine historikerkolleger ved Finnmark offentlige gymnas i Alta. Det ble for han som for mange andre, det første skrittet inn i et yrkesliv og tilværelse som var totalt fremmed for foreldre og generasjonene før han. Forutsetninga for videre studier og en akademisk karriere var at skoleprestasjonene og karakterene holdt mål. Ryktene i klassene under han gikk om at han overtok både historietimene og engelskundervisninga når læreren ikke dukket opp. I tillegg gjorde han seg også bemerket på idrettsbanen, både vinter og sommer. Flere av hans nåværende kolleger husker hans elegante måte å ta seg fram over isflatene på Bossekop skøytestadion, i konkurranse med lokale, men også med datidas nasjonale skøytehelter.

Etter militærtjeneste med påfølgende tjeneste som FN-soldat i Gaza tok han fatt på studiene ved Universitetet i Oslo med fagene statsvitenskap, engelsk og historie. I 1972 avla han hovedfagseksamen i historie med hovedoppgaven om den finske innvandringa til Vadsø by og landdistrikt 1845-1885. Han hadde altså fulgt realskolerektor Hustads utfordring om å skrive den finske innvandringshistoria. På veien hadde han fått stor inspirasjon av Hans Kristian Eriksens artikler om kvenenes historie og støtte i det solide forskningsmiljøet rundt sin veileder, nestoren i norsk migrasjonsforskning i etterkrigstid, professor Ingrid Semmingsen.

Resultatet ble glimrende, et forskningsarbeid senere migrasjonsforskere har vært nødt til å forholde seg til, og et standardverk for migrasjoner på Nordkalotten. Likevel var det ingen forskerkarriere han så for seg. Med hovedoppgaven i kofferten vendte han hjem til Vadsø og Vadsø gymnas til ei lektorstilling. Det utfordret hans medfødte evner som faglig formidler, et talent han har utvikla og dyrket i et langt faglig liv og som har gjort han til en etterspurt foreleser og foredragsholder i inn og utland. Einar Niemi trives på talerstolen og bak kateteret.

Da han vendte hjem i 1972, stod landsdelen midt oppe i kraftig vekstperiode både når det gjaldt helsevesen, utdanning og forskning, ja til og med kultursektoren fikk sitt. Nå ble det også mulig å drive forskning i den nordlige landsdelen, ved Universitetet i Tromsø, distriktshøyskolene i Alta og Bodø og Nordisk samisk institutt i Kautokeino. 1970-tallet var regionenes tiår, politisk og kulturelt, noe studie- og forskningsprogrammene ved landsdelens nyetablerte universitet bar preg av det, ikke minst gjaldt det et fag som historie. Nå måtte Nord-Norges og Nordkalottens historie tas på alvor og bli gjort gjenstand for akademisk historisk forskning, og ikke minst formidles. Tid og sted var med andre ord perfekte for de av etterkrigsgenerasjonen som hadde valgt en akademisk utdannelse, inkludert kultur- og humanistiske fag. Når en i tillegg hadde dokumentert et så unikt forskertalent som Niemi hadde gjort, var det ikke rart henvendelsene fra Tromsø snart begynte å komme, bl.a. fra Berge Furre, den første historikeren ved UiT. Utålmodige hovedfagstudenter som mente at nordnorsk lokal- og regionalhistorie var selve meninga med livet, presset også på.

Da den stillinga som skulle ha et særlig ansvar for det nordnorske perspektivet skulle lyses ut i 1974, var det viktig for hovedfagsstudentene å gjøre Einar Niemis kandidatur kjent. Den sikreste måten på å gjøre det på, var å tilby han talerstolen som gjesteforeleser. Det ble en typisk Niemi-forelesning, med stor flukt i tid og rom, med fokus på Nordkalotten og Nordområdenes økonomiske og politiske historie over flere hundre år. Den professorale usikkerheten som måtte ha vært i lærerstaben om den unge Vadsø-lektorens faglige potensiale, forsvant som dogg i morgensol i takt med at han skapte orden og fikk fram de store linjer i et uoversiktlig stoff.  

I 1975 var han på plass i Tromsø som universitetslektor i historie og tok med stor energi opp arbeidet med oppdraget han hadde fått: å styrke den lokal- og regionalhistoriske profilen. Men det var det ingen introvert lokalisme som preget hans forskning, veiledning og undervisning, den internasjonale og transnasjonale koblinga var tilstede fra første stund. Utad påtok han seg et stort ansvar for kontakten med den lokalhistoriske bevegelse i landsdelen og for fagmiljøets utadretta virksomhet, bl.a. gjennom De nordnorske historieseminarene som seksjonen arrangerte årlig fra 1976. Hans faglige formidlingsevner kom til nytte fra første stund.

Allerede i 1976 bidro han med en 80 siders oversikt og syntese over nordnorsk historie, fra Komsakulturen til etterkrigstid, i boka Trekk fra Nord-Norges historie utgitt av Gyldendal Norsk Forlag. Det er hans første bidrag i en lang rekke slike syntetiserende sammenfatninger av historiske utviklingstrekk hvor fokus kan være ulikt; regioner, lokalsamfunn, mellomstatlige forhold, minoriteter og etniske grupper eller historiografi. Et senere eksempel på hans syntetiserende evner er hans bidrag i Nordnorsk kulturhistorie fra 1994. Dette er en sjanger Einar Niemi har dyrket bevisst og behersker bedre enn de aller fleste, og er kanskje et av hans viktigste faglige merkenavn.

Fra Vadsø hadde han tatt med seg et stort forsknings- og oppdragsprosjekt som i 1983 resulterte i et over 600 siders praktverk om hjembyen, Vadsø bys historie bd. 1, Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833). Boka har en imponerende bredde i tema og emner, og viser en uforferdet vilje til å trekke inn alle typer kildemateriale, navnemateriale og ikke minst materiell kultur. Forfatteren demonstrer sin evne til se lokalsamfunnet i en større kontekst, boka er også ei Varangerhistorie, til tider også Finnmarks historie.        

I Tromsø startet også hans forskningssamarbeid med Knut Einar Eriksen, en kollega sørfra som hadde pakket ut flyttelasset i Tromsø omtrent samtidig som han selv. Det resulterte i standardverket om norsk minoritetspolitikk fram til 1940 som de ga ut i 1981, Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Det var et nybrottsarbeid i den historiske litteraturen om norsk minoritetspolitikk. Ikke bare var det den første systematiske historiefaglige behandlingen av temaet, perspektivet var også nyskapende. Norsk minoritetspolitikk ble vurdert både i forhold til ideologi, nasjonsbygging, mellomstatlige forhold og sikkerhetspolitikk i nord. Boka vakte og vekker debatt når det gjelder sikkerhetspolitikkens forklaringskraft, men er utvilsomt fortsatt standardverket på feltet.               

Den første periode ved Universitetet i Tromsø ble kort. I 1977 ble Einar Niemi den første fylkeskonservator i hjemfylket, ei stilling han hadde fram til 1989. Fylket kunne dermed dra veksler på en av sine egne med bred historiefaglig og kulturhistorisk kompetanse og som i tillegg hadde både blikk og evner for de store administrative og faglige utfordringene stillinga innebar. Det viste seg da også å bli et lykkelig sammentreff av oppgaver og person i en viktig omstillingsperiode for kultursektoren i fylket. Her fikk han også en plattform hvor han kunne demonstrere sine evner til å gjøre historieforskning samfunnsmessig og politisk relevant. Slikt ryktes raskt og han ble trukket med i flere store offentlige utredninger, utvalg og råd. I 1976 hadde han sammen utredet norsk-finske kulturforhold på oppdrag fra Norsk kulturråd og på 1980-tallet deltok han i Samekulturutvalget som ble opprettet i kjølvannet av Altasaka. I de senere år har han vært medlem i Europarådets Advisory Committee for Framework Convention for Protection of Nation Minorities.

Han brøt på ingen måte båndene til forskning og det historiefaglige miljøet i Tromsø. I 1984 ble han professor II ved UiT med ansvar bl.a. for de årlige nordnorske historieseminarene. Han var sentral i styringa av forskningsprogrammet Samisk og kvensk språk, historie og kultur som ble finansiert og drevet av Norges allmenvitenskapelige forskningsråd gjennom hele 1980-tallet. Han deltok samtidig i et stort europeisk forskningsprosjekt, Comparative studies on governments and non-dominant ethnic groups in Europe, 1850-1940. Prosjektet var organisert i ulike forskningsgrupper og resulterte i en serie på 8 bøker ut gitt på New York University Press.

I 1989 vendte han tilbake til Tromsø, nå som professor i full stilling. Dette korresponderte med de store endringene som oppløsninga av den kalde krigens strukturer førte med seg, ikke minst i nord. Med stor kraft gikk Einar Niemi inn i samarbeidsprosjekt som nå kunne realiseres under de nye forutsetningene, i en vifte av aktiviteter der han ble en primus motor. De nye åpningene mot øst, institusjonelt forankret i Barentsregionen fra 1993, ga også en plattform for transnasjonalt samarbeid mellom historikere. I 1992 kom praktboka “Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom 1000 år”, der Niemi var redaktør og der han også skrev den innledende artikkelen. Samme år holdt han innledningsforedraget på et stort norsk-russisk historikermøte i Tromsø. På grunnlag av denne kom så publikasjonen “Den menneskelige dimensjonen i nordområdene”, utgitt på norsk i Arkhangelsk i 1994, igjen med en oversiktsartikkel av Einar.

Dette var starten på et omfattende historikersamarbeid innenfor hele den nåværende Barentsregionen – hele tida med vår mann som omdreiningspunkt. I november 1993 var det en oppstartkonferanse for det omfattende nordområdeprosjektet “Stat, religion, etnisitet i nord ca 700-1990”, der Einar Niemi tegnet og forklarte på en slik måte at alle de tilstedeværende, fra universitetene i Tromsø, Arkhangelsk, Oulu og Umeå, så hvordan dette gigantiske spenn av tid og begivenheter på magisk vis kunne henge sammen i en stor, samlende idé, en idé som materialiserte seg i en rekke publikasjoner, alltid med artikler fra Einars hånd. 

Fra nå av ble han nordområdehistorikeren par excellence, en nettverksbygger av første rang. Han var sentral organisator og faglig bidragsyter til nye nettverk og nye prosjekt i nord, slik som “The Modernisation Processes in the Barents region” fra 2004, som etter hvert resulterte i fire artikkelsamlinger, der også nye stemmer fra nord kunne komme til orde, stipendiater fra en lang rekke universitet fra alle de fire nordlige regionene i Barentsregionen. Dette transnasjonale engasjementet både på Barentsregion-nivå og i det norsk-russiske historikersamarbeidet toppet seg i 2014, da verket “Barents History and Encyklopedi” ble utgitt i tre bind (med Einar i styringsgruppa og som bidragsyter) og et tobindsverk om norsk-russiske relasjoner (der han hadde bidrag til begge bind). Artikkelen om pomorhandelen fra 1992 og artikkelen “Etnisitet, nasjonalitet og grenseforhold i det nordligste Skandinavia fram til vår egen tid” fra 2005 får representere dette grenseoverskridende og grensehistoriske engasjementet i denne boka.

Niemi etablerte seg altså som historiker på et nordområdenivå, med utgangspunkt i det transnasjonale, grenseoverskridende. Men samtidig gikk han tungt inn i det subnasjonale, i den regionen han sjøl hadde utspring i – Nord-Norge. Her hadde han markert seg alt på 1970-tallet, og han var som tidligere vist også sentral i arbeidet med Nordnorsk kulturhistorie, der han kom med i redaksjonsutvalget helt fra starten i 1989. Ved inngangen til 1990-tallet løftet han dette feltet inn i den europeiske diskusjonen om oppkomsten av regioner og regionalisme, i ei tid der “regionenes Europa” var tidas slagord. Væpnet med teorier om regioner og nasjoners utviklingshistorie, med den finske geografen Anssi Paasi som særlig viktig inspirasjonskilde, etablerte han regionhistorie som et nytt felt i Norge. Artikkelen “Regionalism in the North: The Creation of “North Norway” i Acta Borealia 2/1993 (trykt i denne artikkelsamlinga) er karakteristisk for denne ambisjonen. Dette var et felt han holdt varmt i åra som skulle følge. På Verdenshistoriekongressen i Oslo i 2000 ledet Einar Niemi sesjonen “Regions and Regionalisation”, den eneste norske, der han holdt innledningsforedraget og der det ellers var foredragsholdere fra Kamerun, Canada, Tyskland, Nigeria, USA, Nederland, Finland, Danmark og Norge.

På tross av at Niemi her bygde opp en regionhistorisk karriere på å vise hvordan Anssi Paasis stadieteori passet svært godt på Nord-Norge, der han sjøl viste hvor og når en nordnorsk strateg i eksil på slutten av 1800-tallet oppfant Nord-Norge som region, var han likevel den første til å vise hvordan den nordnorske fellesidentiteten forvitret utover på 1990-tallet, der rivalisering mellom regionale sentra og nye identiteter utfordret den nordnorske regionalismen (se for eksempel artikkelen “Skapingen av Nord-Norge – av én eller flere regioner?” fra 2010). Her er ingen teleologi, en forutbestemt retning i utvikling av regionen Nord-Norge!

Dette sterke engasjementet for nordområdehistorie, nordområdesamarbeid og regionhistorie hadde fra første stund ei forankring i hans opprinnelige interesse for minoritetshistorie. Nordområda var ikke bare nordlige, de var også flerkulturelle, slik også Nord-Norge som region var det. Ei gruppe som i særlig grad ble rammet av grensedragninger og geopolitikk gjennom århundrer er Neidensamene, eller østsamene. Dette var ei gruppe Niemi først omtalte i en artikkel i 1989. men som han siden gjorde grundige studier av under arbeidet med en offentlig utredning for Samerettsutvalget i 1996. Dette var et grundig nybrottsarbeid som løftet fram en tragisk skjebne i nord, i forkortet form her representert med artikkelen “Østsamene: Urfolk og grenseminoritet” fra 1999.

Det var likevel en annen minoritet i nord som i økende grad utover på 1990-tallet ble viet mest oppmerksomhet fra Einar Niemis side, nemlig kvenene – som jo var hans faglige utgangspunkt med hovedfagsoppgava fra 1972. Her kunne han også trekke veksler på sitt grunnleggende arbeid med boka “Den finske fare” fra 1981. Kvenene var den usynliggjorte minoriteten i nord, som dessuten kom i skyggen da samene i økende grad fikk gjennomslag i sin rettighetskamp. Niemi var sterkt involvert i Norges forskningsråds satsinger på kvensk forskning, først ved å være medforfatter av en rapport om kvensk forskning i 1995 som førte til utlysing av forskningsmiddel i siste halvdel av tiåret. I 2003 ble han leder av NFR-prosjektet “Kvenner og skogfinner i fortid og nåtid”, administrert fra Tromsø. Sjøl bidro han også som veileder av ei rekke master- og doktorgradsavhandlinger om kvenske forhold.

Dette fagpolitiske engasjementet ble fulgt av et stort faglig nybrottsarbeid i studiet av kvenene som nasjonal minoritet, en status kvenene fikk da Norge ratifiserte Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter i 2000. Artikkelen “History of minorities: The Sami and the Kvens” gir en første samlet historiografisk oversikt over kvensk historieforskning, for øvrig typisk for svært mange artikler Niemi har skrevet som gir en forskningshistorisk og aktuell presentasjon av faglitteraturen på felt som han går djupt inn i (se for eksempel artikkelen “Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt” fra 2010). I de tjue år som fulgte skulle det komme ei rekke artikler som diskuterer kvenene som nasjonal minoritet, alltid forankret i oppdatert kunnskap og teorier om minoritetshistorie og identitetsskaping. 

Med Niemis bakgrunn – som forsker på finsk innvandring til Norge, som ekspert på minoritetshistorie og på 1990-tallet også som forsker på norsk utvandring til USA (se artikkelen “American, Norwegian, or North Norwegian?”) med et etnisk og regionalt perspektiv, var han et opplagt valg som medlem av den forskergruppa som ga ut Norsk innvandringshistorie i tre bind i 2003, et verk som for øvrig oppnådde Brageprisen. Her kunne han i bind to tilføre verket et nordlig perspektiv, med nye perspektiv og ny kunnskap om norsk minoritetspolitikk i tida fram til 1860 (poeng fra dette arbeidet kan gjenfinnes i artikkelen om lappologen Jens Andreas Friis). 

Siden slutten av 1990-tallet har Niemi vært opptatt av hvordan kategorisering av ulike minoritetsgrupper også involverer hierarkisering, politikk og makt, noe artikkelen “Kategorienes etikk og minoritetene i nord: Et historisk perspektiv” fra 2002 får stå som eksempel på. Dette har også i noen sammenhenger ført Niemi inn i diskusjoner om forholdet mellom politikk og vitenskap, der han forfekter den kritiske distansens perspektiv. Niemis ekspertise på feltet innvandring, minoriteter og flerkulturalitet førte han også inn i rollen som norsk ekspert i Europarådets “Advisory Commitee for Framwork Convention for Protection of Nation Minorities” og i det regjeringsoppnevnte utvalget som la fram NOU-en “Velferd og migrasjon” i 2011 (“Brochmannutvalget”).

Nordområdenes historie, regionhistorie og minoritetshistorie har vært de tre mest sentrale forskingsfelta . Men i Einar Niemis rikholdige arsenal av faglige arbeider er det også mange innslag av større og mindre artikler på andre områder; byhistorie, idrettshistorie, arbeiderhistorie, lokalhistorie. Det er en rekke eksempel på slike arbeid i denne artikkelsamlinga, og de er alle preget av engasjement og av at de ulike fenomena, samme hvor avgrenset temaet i utgangpunktet har vært, blir plassert i en større sammenheng som gir ny innsikt og aha-opplevelser for leserne. 

Og da er det et siste aspekt ved vår jubilant som må framheves: Hans enorme formidlingsevne og -vilje. Einar Niemi tar ikke lett på de oppgaver han aksler, enten det er artikler til et vitenskapelig tidsskrift eller til ei lokal årbok. Han stiller minst like gjerne opp for et lokalt publikum av historieinteresserte som på vitenskapelige konferanser. Talløse er de foredrag han har hatt over hele landsdelen, alltid godt mottatt og alltid gitt tilhørerne faglig substans – i en populær form. Det var da også svært fortjent at han i 2009 fikk Universitetet i Tromsøs formidlingspris.

Og til slutt må nevnes at Einar Niemi har vært en lagspiller, en kollega som har gitt av seg sjøl, som har inspirert og tatt på seg krevende oppdrag for fagmiljøet vårt, en kollektivitetens mann. Vi er derfor glade for at han som professor emeritus fortsatt tilhører det historiefaglige miljøet i Tromsø, der han fortsatt vil spille en viktig rolle som vitenskapsmann, som samfunnsengasjert borger og som inspirator – sjøl om han nok i perioder trekker seg tilbake til skriverstua ved barndomsheimen i Saltjern. Vi slipper ikke taket i han!

  

Tromsø - fra ishavsby til polarforskningsby

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie 

Senioruniversitet i Tromsø 15 februar 2023

I pionertida for Universitetet i Tromsø, da UiT holdt til i sentrum, avslutta mange ansatte arbeidsuka fredag ettermiddag på Ølhallen, selve episenteret for ishavskulturen i Tromsø. Her hadde isbjørnkongen Henry Rudi og andre fangstmannslegender sittet og delt sine historier og skrøner fra et langt fangstliv på Svalbard eller Øst-Grønland. Nå overtok studentene, og forskerne, representantene for det nye Tromsø, forsknings- og studentbyen Tromsø. 

Men det er langt fra hele bildet. Forskning og studentliv var ikke noe nytt i Tromsø før 1972, da UiT starta undervisning og forskning. Ishavskultueren og ishavskompetansen spilte en viktig rolle da arktisk forskning og kartlegging av Arktis hadde sin spede begynnelse på slutten av 1800-tallet. 

Det er det dette foredraget skal handle om. Da må vi gå vel 150 år tilbake i tid.

Men først må vi plassere byen geografisk og klimatisk. De aller fleste merkelapper eller forsøk på å definere byen har utgangspunkt i beliggenhet: Ishavsbyen, Porten til ishavet, Porten til Arktis, Porten til Polhavet, Nordlysbyen eller Den arktiske hovedstad. Ja, selv det eldste merkenavnet, Nordens Paris, har i bunn og grunn beliggenhet som utgangspunkt. 

Det er resultat av reisende utenfra som ble så forbauset av å finne en by åpen mot utenverden, med pomorer og samer i gatene, teater og aviser, og europeiske klesmoter moter og et elevert selskapsliv. Der de hadde ventet å finne en eksotisk, isolert liten by i isødet så ufattelig lang mot nord. Da hadde de ikke andre byer å sammenligne med enn Berlin eller Paris. Det er mer et uttrykk for deres forbauselse, enn at de mente det bokstavelig. Tromsøværinger grep det begjærlig, som merkenavn. Det holder seg forbausende godt 150 år etter at det ble lansert. Dette vil dere finne mye, og morsomt om, i Nils Magne Knutsens bok «Nordens Paris» utgitt i 1996. (Eduard Oskar Smith, naturforsker, 1850 sammenligna med Paris og Wien. Fra 1870- flere, da det ble tatt i bruk lokalt. Lensmann Brun i diktet Hilsen til Tromsø 1870, Georg Hartung (tysk forfatter) 1874)

Hvor ligger vi så i geografien og klimasonene?

Klimasonene, kart, grenser Arktis/Antarktis

Polarområdene omfatter både Arktis og Antarktis. Arktis defineres etter ulike kriterier, enten a) alt nord for temperaturgrensa (isoterm) på + 10 gr gjennomsnittstemperatur for juli, eller b) alt nord for tregrensa (ikke helt sammenfallende i alle deler av Arktis). Nå flytter +10 grensa seg nordover, og Norges eneste arktiske by etter den definisjonen, Vardø, er nå i ferd med å miste den statusen. Men Arktis har også vært definert som områder nord for c) polarsirkelen, men den definisjonen brukes nå ikke så ofte. 

Nordområdene/The High North som vi har hørt så mye om de siste årene, er en norsk oppfinnelse som omfatter Arktis pluss de tre nordligste fylkene i Norge, i noen sammenhenger også Nord-Sverige, Nord-Finland og Nord-Vest Russland (Murmansk og Arkangelsk fylker). 

Antarktis er områdene sør for den «antarktiske konvergens», hvor kaldt polarvann fra sør støter mot varmere vann fra lavere breddegrader, mellom 53 gr og 62 grader sørlig breddegrad. 

Rundt 1870 var Tromsø en småby med omkring 5000 innbygger. Dersom tar utgangspunkt i det geografiske området som i dag utgjør Tromsø kommune, var ca. 10 000 bosatt her. (Tromsøhistoria bd 2. s. 299). Ishavsnæringa var da ei forholdsvis ny næring, først fra omkring 1860 voks den for alvor fram, og Tromsø overtok da Hammerfests rolle som den viktigste ishavsbyen. I 1870-årene ble det utrustet mellom 25 og 30 ishavsskuter fra Tromsø. Men så seint som i 1900 utgjorde ishavsfangst og fiskeri likevel bare vel 12 % i byens yrkesstatistikk, mens handel og håndverk stod for 32 %. (Tromsøhistoria bd.2 s 216) 

1. fase: 1872-1918

Den første fasen i vår fortelling om Tromsø fra ishavsby til forskningsby, strekker seg fra 1872 til 1918. Starten er etableringa av Tromsø Museum i 1872. La oss likevel begynne med ishavsfarerne, de var nemlig de første arktiske kartleggerne. Ei historie som illustrerer det, finner vi i Norsk Polarhistorie. Jens Petter Nielsen skriver her om en av ekspedisjonene Nordenskiøld hadde til Jenisei i årene før han seilte gjennom Nordøstpassasjen i 1878. I 1874 hadde han hyret inn ishavsskuta Prøven med et mannskap på 11 fra Tromsø. Da de hadde rundet Jamalhalvøya og nærmet seg Jeniseis munning, samlet Nordenskiøld mannskapet og talte lenge og vel om den bragd de nå var i ferd med å utføre: Intet fartøy hadde inntil nå seilt så langt øst langs den nordlige sjørute. Det vakte litt latter om bord, og noen mente at en ikke kunne være så sikker på det. Og riktig nok, samme kveld møtte de ei skute fra Hammerfest, Freja, med skipper Johannes Nilsen, eller Nikin-Jussa på kvensk. Og Freja kom seilende rett østfra, og hadde gjort god fangst. Nordenskiøld ble invitert ombord, og fikk to hvalrossunger i foræring.

Ishavsmiljøet

Ishavsskippere fra hele landet har bidratt til kartlegging og forskning i Arktis. Ei veldig fin oversikt finner dere i ei hovedoppgave i historie fra UiT fra 2000:  «De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen» skrevet av Sven Johannesen. Her vil vi nøye oss med de fire store kartleggerne fra Tromsø.

Den kanskje mest kjente er Elling Carlsen, født i Tromsø i 1819 død i 1900, 81 år gammel. Den første turen hadde han til ishavet i 1843 som bestmann hos J.H. Ludvigsen fra Hammerfest. Og han var siden både fangstmann, oppdager/kartlegger, kjentmann og islos for vitenskapelige ekspedisjoner. I 1863 var han skipper på den første skuta som seilte rundt Svalbard og han var første ishavsskipper som drev fangst i området rundt Novaja Zemlja og Karahavet (fra 1867). I 1871 oppdaget han Willem Barentsz overvintringsbase fra 1596-97 på Novaja Zemlja. I årene 1872-1874 var han islos for den østeriske-ungarske ekspedisjonen til Frans Josefs land, ledet av Carl Weyprecht og Julius Payer med skipet «Tegentthoff»

Neste mann er Edvard Holm Johannesen,  ishavsskipper fra Tromsø, født 16.juli 1844 i Balsfjord. Han var den første som seilte om Novaja Zemlja, og han oppdaget øya «Ensomheten» som ligger i det vest-sibirske hav øst for Novaja Zemlja. I 1898 var han islos for fyrst Albert av Monaco. Han samlet vitenskapelige data på oppdrag fra Karl Pettersen, Tromsø museum og fikk sine iakttagelser publisert i Kungliga Vetenskapsakademiens Handlingar. For dette mottok han vitenskapsakademiets medalje i sølv (1869) og gull (1870). 

Han omkom på en tur i åpen båt fra hjemstedet i Balsfjord til Tromsø høsten 1901.

Den tredje av de fire store er Hans Christian Johannessen, han var født i 1846 og døde i 1920. Han var bror av Edvard Holm Johannesen. Han var skipper på «Lena», et av to følgeskip, under Nordenskjølds gjennomseiling av Nordøstpassasjen med «Vega» i 1878. I 1901 solgte han «Gjøa» til Roald Amundsen, ei skute Hans Christian hadde fangstet med i 18 år. «Gjøa» ble som kjent skuta som brakte Roald Amundsen og hans menn gjennom Nord-Vestpassasjen. Han var konsulent for Nansen under planlegginga av «Fram» ekspedisjonen. Nansen ville, som vi skal se, ha han som skipper på «Fram», og Amundsen ønsket han med på «Maud» ferden. Hans Christian avslo Amundsens tilbud av helsemessige grunner.

Tromsø museum - Institusjonalisering av polarforskninga.

Nå til Tromsø Museum. Det er den første forskningsinstitusjonen som ble etablert i Tromsø, bl.a. drive forskning i Arktis. 

Tromsø museum ble oppretta i 1872, og feira 150-årsjubileum som falt sammen med 50-årsdagen for UiT, som starta undervisning i 1972. Geolog Karl Pettersen (1826-1890) var viktig som en av grunnleggerne og som leder de første årene. Museet skulle være et museum for hele stiftet (hele Nord-Norge), men også ha ansvar for de arktiske regionene. Karl Pettersen organiserte et fast opplegg for å få ishavsskipperne til å ta vitenskapelige observasjoner på sine ferder og samle inn både bergprøver, naturhistorisk materiale og kulturminner.  Han samarbeidet også med den norske meteorologen og oseonografen Henrik Mohn (1835-1916), og den tyske polarforskeren og geografen August Heinrich Petermann, (1822 - 1878). Sammen med Mohn utarbeidet Karl Pettersen meteorologiske journaler som ishavsskipperne skulle fylle ut, og utstyrte dem med moderne måleinstrumenter. Alle spørsmål om bruk av instrumentene og føring av journalene ble nøye gjennomgått på forhånd.   Peterman trykket bl.a. mange kart fra Arktis i sitt tidskrift Petermanns Geographische Mitteilungen, basert på observasjoner gjort av nordnorske ishavsskippere. Og han var full av lovord når det gjaldt de norske ishavsskipperne. I Petermann Mittheilungen i 1870 ble de norske ferdene ved Novaya Zemlja og i Karahavet gjennomgått. På hele fem sider kommenterte den tyske geografen fartøyenes fortreffelighet og nordmennenes suksess i det nordvestlige Sibirhavet.  

Amundsen, Nansen og Tromsø

Tromsø har også sterk tilknytning til polargigantene Amundsen og Nansen. Begge benytta seg som vi har sett av ishavskompetansen i Tromsø. Under forberedelsene til Fram-ekspedisjonen, fra 1893-1896, rådførte Nansen seg med Hans Christian Johannesen om strømforholdene i Polhavet. Johannesen hadde helt fra 1870-åra ment at det gikk en havstrøm fra øst mot vest over Polhavet, basert på egne erfaringer og kunnskap. Den teorien lo de fleste av datidens eksperter av, unntaket var Nansen. Denne hypotesen var selve grunnlaget for hele Fram-ekspedisjonen, og Nansen fikk støtte hos ishavskipperen. «Jeg behøver vel neppe sige Dem, at jeg gir mer for Deres mangeårige erfaring og for Deres udtalelser end for alle disse gamle stabeister mening til sammen: ------« skriver Nansen i et brev til Johannesen. (Hovedoppgave Sven)

Nansen måtte nøye seg med en tromsøværing om bord, Bernt Bentsen, 33 år, som kom med i Tromsø på svært kort varsel. Men helst ville han ha hatt Hans Christian Johannesen med, og da som skipper : « … jeg føle meg overbevist om at Fram vanskelig kunde ha kommet i bedre hænder end Deres …» (Hovedoppgave Sven Johannesen).

Amundsen kjøpte som sagt sitt første ekspedisjonsfartøy Jøa av Hans Christian Johannesen og hentet en av sine viktigste menn i Tromsø. Helmer Hansen var født i 1870 på Bjørnskinn i Vesterålen, men bosatt mesteparten av sitt liv i Tromsø. Han deltok på Amundsens ferd gjennom Nordvestpassasjen, var med på erobringa av Sørpolen i 1911, og var kaptein på Maud, på Amundsens Maud-ekspedisjon fra 1918-1925. Han mønstra av i 1920 etter en konflikt med Amundsen.

Tromsø var i begivenhetenes sentrum da Amundsen forsvant med Latham i 1928, hvor hele verdenspressen var her. Det samme skjedde også i andre polarhistoriske sammenhenger, for eksempel da levningene etter Andreekspedisjonen kom med fangstskuta «Bratvaag» til Tromsø i 1930. Skjelettene etter ekspedisjonsmedlemmene samt deres verktøy og dagbøker, ble funnet i 1930 på Kvitøya nordøst for Svalbard av fangstmennene om bord i «Bratvaag». Da ble historien kjent i all sin tragiske detaljrikdom. Igjen strømmet journalistene til Tromsø.

34 år tidligere, lørdag den 22 august 1896, var over tre hundre mennesker samla til fest i arbeiderforeningens lokaler i Tromsø, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Dagen før hadde Nansen og Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord og 101 grader østlig bredde i et forsøk på å nå Nordpolen. Den genialt enkle, men ukonvensjonelle ide, ja i ifølge datidas eksperter vanvittige ide, å la seg frakte med isen tvers over Polhavet, hadde vist seg å være realiserbar - uten tap av menneskeliv.  Det var all grunn til å feste - og festen i stort format starta altså i Tromsø.

Det ble snart til noe mer enn en varm velkomst for Fram-mennene. Det ble en fest for nordmenn og Norge. Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt.  Framekspedisjonen ble et samlingsmerke som hele nasjonen kunne flokkes om og identifisere seg med. Samtidig ble ekspedisjonen tolka som et uttrykk for norske  egenskaper og dyder.  

Nansen takka for mottakelsen, men sørget også i en av sine taler å framheve ishavsfarene fra Tromsø som hadde vist vei, og hvis årlige kamp i ishavet var vel så dristig og rosverdige som hans egen ekspedisjon. I likhet med ordføreren trakk Nansen de historiske linjene og satte deres innsats inn i en nasjonal sammenheng. "De er idrætsmænd disse folk, og deres ferd er en Vikingeferd Aar etter Aar" (Tromsø Stiftstidende 27. aug 1896). 

Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.

Fase 2: 1918-1968/72

Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet 1920-1928.

Det skulle gå 50 år fra Tromsø museum ble etablert før de to neste vitenskapelige institusjonene med ansvar for Arktis, ble oppretta i Tromsø ; Vervarslinga for Nord-Norge og Nordlysobservatoriet.

I 1915 fikk Olaf Devik, tidligere assistent til Vilhelm Bjerknes, ei bevilgning for å starte forberedende arbeider til opprettelse av et værvarslingssystem for de nordlige landsdeler. Året etter, i 1916, fikk planene om et geofysisk institutt i Tromsø prinsipiell støtte, og Selskapet for Geofysisk institutt i Tromsø ble opprettet i 1917. Etter en pengeinnsamling i Tromsø til etablering av et bygg for å huse instituttet, stod «Geofysen» ferdig og ble tatt i bruk i desember 1918. I februar 1920 startet stormvarslingstjenesten for Nord-Norge opp.

«Geofysen» huset de første årene både stormvarslingstjenesten og registrering av jordmagnetisme d.v.s nordlysforskning . I 1927 ble det vedtatt at vær og nordlys skulle skille lag, og institusjonen fikk det navnet den har i dag, Vervarslinga for Nord-Norge. Målinger av magnetfelt og nordlysforskning ble lagt til det nybygde Nordlysobservatoriet i Tromsø, (Tromsø geofysiske observatorium) som stod ferdig i 1928.

Dagens bygg som huser Vervarslinga i Nord-Norge stod oppført i 1960 og det nyeste bygget for Nordlysobservatoriet i 1972. (vis bilder)

Fase 3: 1968/72 - 2022

UiT 1968/72

Universitetet i Tromsø hadde et program om å styrke forskning i regionen og i nordområdene, og å bidra til kvalifisert arbeidskraft, både i skoleverk, off. administrasjon og forskning i Nord-Norge. De to øvrige vitenskapelige institusjonene i Tromsø, Tromsø museum og Nordlysobservatoriet, ble inkorporert i universitetet da det kom i gang. UiT bidro med en rekke andre fag som også hadde Arktisk som forskningsfelt, fra naturvitenskap til humaniora og samfunnsvitenskap. Fagbredden ble utvidet formidabelt og var et kjempeløft for polarforskning, arktisk forskning og nordområdeforskning. Av statusgjennomgangen nedenfor vil vi se at UiT har en dominerende rolle innafor alle disse feltene. Fra da av ble Tromsø for alvor en arktisk hovedstad i forskningssammenheng.

Flyttinga av NP til Tromsø 1993

Torbjørn Berntsen var som stortingsrepresentant fra Oslo, en innbitt motstander av at Norsk Polarinstitutt  skulle flyttes ut av hovedstaden. Som miljøvernminister med ansvar for institusjonen, skifta han standpunkt. Det skjedde, ifølge han selv, da han forstod at hans ønske om et krafttak for norsk polarforskning kun kunne gjøres ved å koble distriktspolitikk og forskningspolitikk. Det var den gang langt lettere å skaffe politisk støtte til å bygge et nytt og moderne polarinstitutt i periferien, d.v.s.  i Tromsø, enn på Vippetangen i Oslo. 

Dette dreide seg derfor ikke minst om investeringer og penger. 

Flyttinga impliserte også at det skulle reises et opplevelses- og formidlingssenter for arktisk forskning, Polaria. Ja, flyttinga av Norsk Polarinstitutt gjorde at Tromsø fikk en turistattraksjon på kjøpet. 

Men det lett dokumenterbare antall stillinger og bygningsmassen er likevel ikke det mest interessante i denne sammenheng. Sammenligna med 50- åringen i Breivika: UiT -Norges arktiske universitet, er Norsk Polarinstitutt en mygg om en snakker om investeringer i bygningsmasse og personell. Men NPs symbolske betydningen trenger ikke å være noe mindre for byen Tromsø. Universiteter finnes nå i så mange byer, men Norge har bare ett polarinstitutt med et nasjonalt ansvar. Norsk polarinstitutt er heller ikke bare et forskningsinstitutt, men et forvaltningsorgan. Her legges mange av premissene for norsk politikk både i Arktisk og Antarktis. NP sitter på sitt fagfelt mye nærmere den politiske makt enn andre forskningsinstitusjoner.  

Ei viktig forutsetning for at det overhodet ble aktuelt å flytte NP til Tromsø var at UiT var etablert 25 år tidligere, og hvor en også drev arktisk forskning. Det var da også her saka ble reist da en ble klar over planene om et nybygg i Oslogryta.  Amundsens-senteret med geologen Tore Vorren i ledelsen og universitetsrektor Ole Mjøs mobiliserte lokal- og regionalpolitisk støtte.  Målet var å styrke arktisk/polarforskning og å gjøre Tromsø til det desiderte nasjonale senteret for denne forskningsaktiviteten.  

Men det viktigste: Skulle en først flytte, var logikken at en måtte flytte dit der var et levende forskningsmiljø på feltet. Og i Nord-Norge var Tromsø på den tid uten konkurrenter. På samme måte som i 1968 da universitetet ble reist, stod en samla landsdel bak kravet om flytting av NP. Det er grunn til reise spørsmål om det kunne hadde skjedd i dag.

Men når det gjelder Tromsø som polarforskningssenter, har snøballen fortsatt å rulle og vokse i kram snø, - og rett i fanget på Tromsø by vil vel noen onde tunger si. Bildet halter om en tror dette betyr at dette har kommet gratis. Det har selvfølgelig krevd hardt arbeid, fra forskerne, forskningsinstitusjonene, og fra politikere, lokalt og regionalt. Vi skal heller ikke glemme nasjonale politiske strateger som har ønsket å ta hele landet i bruk.

Flyttinga fikk en selvforsterkende effekt og har ført til at Tromsø har blitt et kraftsenter i norsk arktisk og antarktisforskning.  Uten flyttinga av NP hadde en neppe kunnet etablere noe ”Framsenter”. Fram-Nordområdesenter for klima- og miljøforskning er en paraplyorganisasjon som omfatter et 21samarbeidende institusjoner i og utenfor Tromsø, også UiT. Framsenteret i Sør-byen rommer NP, og er også arbeidsplassen til nær 500 ansatte fra 14 institusjoner og sekretariater.

Det var derfor heller ingen tilfeldighet at da utenriksminister Gahr Støre lanserte nordområdestrategien i 2005, hvor forskning var omdreiningspunktet eller navet, så skjedde det i Tromsø, i storstua til UiT, i auditorium 1. Hvor han har holdt flere slike programtaler i årene etter, senest som statsminister. Det er all grunn til å spørre om det hadde skjedd uten at det nasjonale tyngdepunktet for polar- og arktisk forskning nå befinner seg i Tromsø.

Nordområdesatsninga ble det neste krafttaket for forskning, noe ikke minst forskningsmiljøene i Tromsø nøt godt av. Og universitetsrektor, Jarle Årbakke, og direktøren for NP, Jan Gunnar Winter, fikk fremtredende roller i nordområdeutvalget. Og igjen kan vi snakke om symbolmakt for Tromsø by. Hvor mange medieoppslag så vi ikke med Jan Gunnar Winter eller Jarle Aarbakke i årene etter 2005, gjerne ute på kaia, med Ishavskatedralen og brua i bakgrunnen. Ingen kunne være i tvil om at det var i Tromsø forskninga om nordområdene foregikk, - enten det nå gjaldt minkende havis, eller miljøproblem knytta til klimaendringene, eller for den saks skyld samfunnsforhold og historie i nordområdene. 

Det siste eksemplet på denne – mye får mer-effekten, er Senter for hav og Arktis. Bevilgninga kom i 2017. Senteret skal innhente, analysere og kommunisere forskningsresultater, nasjonalt og internasjonalt, med tanke på bærekraftig næringsutvikling knyttet til hav i arktiske strøk.

Det er liten tvil om at NP-flyttinga bidro til å flytte fokus over mot Arktis og polarstrøkene, også for de øvrige forskningsmiljøene i byen. UiT var i utgangspunktet et forsøk på å heve en hel landsdel ved å bygge et universitet her, utdanne lektorer og leger, etter hvert jurister og ingeniører.  Forskningsfokus var landsdelen, i noen grad Nordkalotten og Svalbard. Men det ble ikke snakket så mye om Arktis, heller ikke det sirkumpolare og ikke om Antarktis. Nå bor vi plutselig i Arktis.  Og UiT har skiftet navn til UiT – Norges arktiske universitet. Det må vel også bety at en mener at institusjonen har et nasjonal arktisk ansvar, slik NP har det.  

Flyttinga av Norsk polarinstitutt bidro ikke bare til at Tromsø ble et nasjonalt senter for polarforskning og polarpolitikk.  Men Tromsø har i økende grad også blitt en internasjonal møteplass for forskning og politikk, også her har NP bidratt.

Et uttrykk for internasjonaliseringa av forskningsmiljøet i Tromsø er konferansen Arctic Frontiers som hvert år fyller byens hoteller og restauranter og Arctic Science Summit Week. Et annet kraftfullt uttrykk for internasjonaliseringa er at Arktisk råds sekretariat ble lokalisert her, og ikke i en eller annen hovedstad. Det er vel tvilsomt om noen av disse institusjonene hadde ligget i denne byen realitet uten bredden og styrken til forskningsmiljøene i Breivika og ved Fram-senteret. 

Den posisjon Tromsø har fått, har gjort at utenlandske politikere og diplomater med interesse for polarområdene må legge kursen om Tromsø. Hadde NP blitt liggende i Oslo hadde trolig disse gjestene trolig flydd rett til Longyearbyen, kanskje med en kort mellomlanding på Langnes. 

For første gang siden Amundsen fikk bygd polarskuta Maud, har Norge fått et spesialbygd forskningsskip beregna på polarstrøkene.  Skipet er eid av NP, det skal driftes av Havforskningsinstituttet, og den største brukeren er UiT.  Det er også etablert et gedigent nasjonalt forskningsprogram, Arven etter Nansen, (2018-2023) med en totalramme på nesten 800 mill kr ledet av UiT, Norges arktiske universitet, og med en rekke samarbeidene institusjoner. Foruten UiT, er Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt, Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetssenteret på Svalbard, Nansensenteret (NERSC) og Akvaplan-Niva deltakere i prosjektet.

Hjemmehavnen for Kronprins Haakon er Tromsø. Og de som er opptatt av symboler, og symbolsk makt, - bak på hekken står det: Tromsø. Et sterkere symbolsk uttrykk for Tromsøs posisjon i norsk polar- og arktisk forskning finnes knapt.

Hva kommer så ut av investeringene av forskningsresultater? 

Tromsø er i dag den desidert ledende polarforsknings-byen i Norge. Det kan vi se uansett om vi tar utgangspunkt i publikasjoner eller antall årsverk, enten om vi snakker om nordområdene eller i snevrer det inn til polarforskning eller bare arktisk forskning. Det er laga en undersøkelse om vitenskapelige publikasjoner innafor arktisk forskning i Tromsø som viser dette nokså klart. 

Publisering

Dette er en oversikt over publisering i tidskrifter når det gjelder arktisk forskning i Norge. I denne undersøkelsen er polarsirkelen brukt som avgrensning av Arktis. Mellom 40 og 50% av all publisering foregår i Tromsø. Når det gjelder siteringer ,ligger også Tromsømiljøene godt an. 

Årsverk Nordområdeforskning

Tromsømiljøenes, men særlig UiTs dominerende rolle viser seg også om vi tar utgangspunkt i antall årsverk. Figuren gjelder Nordområdeforskning, men det samme gjelder polarforskning.

Konklusjon

På de 150 år etter at Tromsø Museum ble etablert i 1872, har Tromsø åttedoblet sitt innbyggertall til litt i underkant av 78 000 (77 731 i 2. kvartal 2022). Av disse er ca. 4 400 ansatte ved de to forskningsinstitusjonene UiT og Fram-senteret. Inkluderer vi antall ansatte ved UNN (i Tromsø), som også er en tung forskningsinstitusjon, er nesten 10 000 ansatt ved de tre institusjonene. Legger vi så til antall studenter i Tromsø (ca. 11 600) utgjør disse tre forskningsinstitusjonene over 1/4 av byens befolkning. Avgrenser vi oss til kommunens yrkesbefolkning, jeg har da regna de mellom 20- og 70 år, så utgjør studenter, UiT- og UNN -ansatte og ansatte ved Fram-senteret ca. 40 % av byens innbyggere i yrkesaktiv alder. Tromsø lever m.a.o. ikke lenger av ishavsfangst, fiskeri, handel og handverk, men for det meste av studenter, forskere, leger, sykepleiere, hjelpepleiere, lærere, konsulenter og noen advokater for å si det litt tabloid. Men handelsnæringa holder stand.

For Tromsø som forsknings-by var det store vendepunktet med etableringa av UiT i 1968, og utflyttinga av Norsk Polarinstitutt vedtatt den 9. juni 1993. Og forskning i Nordområdene, om Arktis og polarområdene utgjør en vesentlig del av forskninga som drives ved disse institusjonene.  Det er ikke en ishavsfangst, men forskning som er i dag er merkevaren for Tromsø. Denne utviklinga har vært en sammenhengende suksesshistorie.

 Det har selvfølgelig kommet Tromsø by til gode. Tenk dere Breivika uten universitet og universitetssykehus, tenk dere Sør-byen uten det praktbygget som huser Framsenteret. Disse institusjonene er fylt med studenter, forskere og administrativt personale;  gode skattebetalere, og som fyller konsertlokalene, pubene og handlesentrene og bidrar til en kulturelt og sosialt mer levende by. Og ikke minst: hva har ikke den årelange byggeaktiviteten generert av økonomisk vekst.