Det norske livsrom

Einar-Arne Drivenes

Under krigen tok geologen og den NS-innsatte rektoren ved Universitetet i Oslo, Adolf Hoel,  i bruk begrepet “livsrom” i sine skrifter og i foredrag om Norges stilling i Arktis. Mange vil se dette i sammenheng med hans tilknytning til NS og nazismen. Lebensraumideologien var som kjent en måte å legitimere den nazistiske ekspansjonismen på.

Men var Hoels tanker om det norske livsrom identisk med det nazisistiske lebensraum?  Hva innebar hans livsromsteori, og kan vi finne endringer i hans polarpolitiske tenkning før og etter at han tok begrepet i bruk? For å finne Hoels inspirasjonskilder er det nødvendig med en gjennomgang av den idéhistoriske bakgrunnen for forestillingene omkring “livsrom”. Begrepet og teoriene om lebensraumn er nemlig eldre enn nazismen.

Det er vanskelig å forstå Hoels polarpolitiske tenkning uten å se den i lys av vitenskapshistoria innafor hans eget felt, geologi/geografi. Fra slutten av 1800-tallet har vi en rekke forsøk på å "vitenskapeliggjøre" sosial- og humanvitenskapene ved å bruke teorier og modeller henta direkte fra naturvitenskapene. Den nye fagdisiplinen geografi utvikla seg nettopp i dette skjæringsfeltet mellom kultur- og naturvitenskapene. Mange mente at faget geografi var særlig velegnet til å kunne bygge bro mellom disse fagtradisjonene. Denne tendensen ser vi både i England, USA og Tyskland hvor den "nye" geografien ble etablert med menn som Halford Mackinder (1861-1947), William Morris Davis (1850-1935) og Friedrich Ratzel (1844-1904) i spissen. David Livingsstone kaller dette "the geographical experiment - an experiment to ceep culture and nature under one conceptuel umbrella" i sin vitenskapshistorie om geografifaget.^[1] 

Disse geografene mente at historiske og politiske prosesser kunne forklares ut fra de naturforhold de ulike folk levde under. Den nye geografien var ikke bare "a science of discriptions nor of distribution, but of causality, that its function was to exhibit the way in which a variety of physical causes played, firstly upon one another, and secondly upon man".^[2]

Politisk geografi og geopolitikk ble snart viktige underdisipliner i det "nye" geografifaget som vokste fram som universitetsdisiplin på slutten av 1800-tallet. Den tyske geografen Friedrich Ratzel (1844-1904) regnes som grunnleggeren av moderne politisk geografi. Hans teorier om den organisk voksende stat hvor forestillingen om livsrom(lebensraum) var sentral, er prega av biologisk og naturdeterministisk tankegang typisk for siste del av 1800-tallet. Vi skal se nærmere på Ratzels ideer i forbindelse med en gjennomgang av Hoel nedenfor. Hans teorier ble videreført og utvikla av den svenske statsviteren Rudolph Kjellén (1864-1922). Han mente som Ratzel at stater måtte betraktes som analoge med biologiske organismer, de måtte vokse og ekspandere eller dø. Det ble dermed både legitimt og nødvendig  for stater å utvide sitt territorium. Det var Kjellén som først brukte og utvikla begrepet geopolitikk, hvor lebensraumtenkninga inngikk som et sentralt element^[3]. 

Denne vitenskapelige begrunnelsen for en ekspansiv utenrikspolitikk ble utdypa og videreført av den tyske generalen og senere professoren i geografi ved Universitetet i München, Karl Haushofer (1869-1946) ^[4]. Han sier selv han var elev av Ratzel og står i gjeld til hans teorier. Det er liten tvil at Haushofers inspirerte den nazistiske imperialismen og utenrikspolitikken. Både Haushofer selv og hans to sønner hadde viktige posisjoner i statsforvaltning og vitenskap under nazistene. En av hans tidlige studenter og senere omgangsvenn var Rudolf Hess.

I løpet av i 1930-åra og under siste krig ble geopolitikk så sterkt sammenfiltra med nazistisk tankegods at det siden har skygget for den førnazistiske tradisjonen innafor dette feltet.  Den sterke koblinga til nazismen gjorde at livsromsteoriene ble marginalisert av etterkrigstidas kommentatorer. Men går vi bak naziperioden, vil vi finne dette tankegodset svært utbredt både i vitenskapelige og politiske kretser. 

Som geograf stod altså Adolf Hoel i en solid fagtradisjon når han ga seg inn i på historie, økonomi og politikk. Det er derfor galt å vurdere hans utlegninger som naturviten-skapmannens amatørmessige forsøk på å forstå samfunnsmessige, politiske og historiske prosesser. I Hoels polarpolitiske tenkning finner vi tidlig en forestillinger om Arktis som det norske "livsrom". Selve begrepet bruker han riktignok ikke før under krigen, men det tankegodset som er knytta opp til begrepet kommer klart til syne i hans betenkninger der han argumenterer for opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) i 1928. 

I likhet med de “nye” geografene rundt århundreskiftet var Hoel prega av en naturdeterministisk tankegang. Et hvert folk ble i den grad prega av de fysiske betingelser de levde under at de utvikla helt spesielle forutsetninger for å mestre nettopp disse naturforholdene. Nordmenn stod i en særstilling når det gjaldt Arktis. "Intet annet folk har slike betingelser for å gjøre noe ut av polartraktene som det norske" slår Hoel kategorisk fast i 1927.^[5] I et større notat, "Våre interesser i Polarområdene" som han opprinnelig skrev i 1931, men som er retta og revidert flere ganger på 1930-tallet heter det; "Det er ikke bare som polarforskere at vi nordmenn har større betingelser enn andre, men også for utnyttelsen av polartraktene har vårt folk egenskaper, som stiller dem i en klasse for sig".^[6] 

Noen få ganger forsøker Hoel å forklare hvorfor det forholdt seg slik: I 1935 ordla han seg slik i en 17-maitale på Lillehammer: "Hvad kan nu dette komme av? For å besvare et slikt spørsmål må vi se litt på vårt lands beliggenhet og natur.--- Som følge av landets nordlige beliggenhet og store høide over havet er næringsmulighetene få og små så Norge er det tynneste befolkede land i Europa. Vestpå og nordpå gir landet mangesteds så små muligheter for livsopphold at mennesker ikke kunne leve der, hvis de ikke hadde havet. Dette hav er et av jordens mest stormfulle. Meterologisk Institutt sender hvert år 400 stormvarsler. De folk som måtte søke sin næring der blev opdratt til verdens beste sjøfolk."^[7](Min understrekning). 

Mer eksplisitt var han i et fordrag han holdt under krigen. "Norges interesser i polartraktene er betinget av geografiske og klimatiske forhold. --- Norges naturlige beskaffenhet gjør at vår befolkning er mere skikket enn andre lands innvånere til å ferdes i disse trakter, til utforskning av landet og havet og til utnyttelse av disse områders rikdomskilder. Våre landsmenn kjenner seg hjemme i disse trakter. De treffer ikke noen nye, ukjente forhold som virker fremmede, hindrende og skremmende på dem. Tvertimot, det er hjemandets kjente natur som de her møter".^[8]Nordmenns særegne karakteregenskaper var altså skapt gjennom kampen mot de arktiske naturkrefter som omga dem. "De er fra sin hjemstavn vant til ensomhet, kulde og mørketid om vinteren. De blir derfor i høyere grad enn andre skikket til å utforske, bebygge og utnytte polarlandene."^[9] 

Hoels tenkning er prega av den samme naturdeterminisme som hos Ratzel. Hos Ratzel impliserte det to forhold. For det første mente han at universet var underlagt innebygde, immanente, naturlover. De gjaldt også alt organisk liv, såvel menneskeliv som plante- og animalsk liv. Gjennom studier av naturforhold var det også mulig å avdekke de lover som gjaldt det menneskelige samfunn. Dernest mente Ratzel at menneskesamfunn, kultur, sosiale og politiske forhold ble omforma av det fysiske miljøet. Forklaringsfaktorene synes i begge disse tilfeller å være eksterne faktorer, enten generelle "lover" eller de fysiske omgivelsene.^[10] 

Men hos Ratzel var det ikke bare snakk om en passiv tilpasning til de fysiske omgivelser. Hans emigrasjonsteori går i korthet ut på at levende organismer som klarte å undertvinge seg naturen i ett fysisk rom ville ha en iboende tendens til å emigrere til nye omgivelser. Her ville en ny tilvenningsprosess skje. Denne iboende tendens til romlig ekspansjon var avgjørende for et folks overlevelsesevne, samtidig var denne uavvendelige tendens til migrasjon den viktigste årsaken til kulturell endring ifølge Ratzel. Også Adolf Hoel legger spesiell vekt på emigrasjon og folkevandringer i beskrivelse av norsk historie. Hos han var dette riktignok et særegent norsk kjennetegn.“Vi har vel alle sammen en eller annen gang sunget Bjørnsons herlig kvad;"Norrønafolket det vil fare. Det vil bringe kraft til andre". Disse linjer karakteriserer på en mesterlg måte to eiendommelig trekk ved vårt folk. Siden vår histories gry og inn til idag har vi vært et farende folk og et folk som har gitt megen kraft til andre."^[11] (min understrekning). Utvandring og okkupasjon av nytt land var den "norske" krisestrategien under de marginale arktiske natur- og klimaforhold her under Nordpolen, " .. nordmennene bor for en stor del på grensen av eksistensmulighetene. En liten forværrelse av klimaet kan fremkalle hungersnød, noe som gjentagne ganger er hendt i vår historie. Store deler av vårt folk har derfor til alle tider vært nødt til å søke ut for å livnære seg, bl.a. ved utvandring til oversjøiske land".^[12]

Den iboende trang til migrasjon som alle levende vesener syntes å ha, viste ifølge Ratzel at alle levende skapninger skapninger måtte ha ekspansjonsområder. Men det gjaldt ikke bare enkeltindivider, det gjaldt også kollektiv. I boka Politishe Geographie utvidet han teorien om lebensraum til også å gjelde kulturelle og politiske enheter. "Here in Spencerian fashion, he dilated on the biological analogy of the state as an organism which inevitably underwent population enlargement to the point where resource exhaustion or territorial expansion was inevitable. For the state to exist, was to extend".^[13]

Adolf Hoels analyser av norsk historie er prega av lignende tanker. Han så en klar sammenheng mellom nasjonal og politisk vitalitet (storhetstid) og evnen til å ekspandere i nord. I den norske nedgangstida i seinmiddelalderen makta vi ikke å opprettholde den økonomiske aktiviteten i området eller holde på suver­eniteten. I stedet var det andre stormakter som utnytta de veldige rikdommene i Arktis. "Men så snart vi begynner å våkne av vår lange dvaletilstand vender blikket sig atter mot nord".^[14] Hoel pekte så på hvordan nordmennene økonomiske sett erobra Ishavet i løpet av det 19. århundre, videre hvordan Norge gjennom oppdagel­ser gjort av norske fangstfolk, Den norske Nordhavsekspedisjonen, Nansens, Sverdrups, Amundsens ekspedisjoner og Spitsbergen-ekspedisjonene, vitenskapelig sett "underla" seg polarområda. Omsider våkna  også den politiske bevissthet om vår "politiske rett", og Norge erverva til slutt suvereniteten til Svalbard, "nøkkelen til det europeiske polarhav". Norge hadde ikke bare en historisk rett, men også en "naturlig" rett til å ekspandere i nord. Det var den eneste retning hvor landet vårt hadde muligheter for ekspansjon og "tillike den for vårt folk mest naturlige retning" fordi nordmenn gjennom så mange århundrer hadde tilpassa seg lignende natur og klimaforhold.^[15]

Men selv om der finnes mange paralleller mellom Hoels tenkning og Ratzels teorier har jeg ikke funnet noen direkte belegg for at Hoel kjente Ratzels livsromsteorier. I sine mange artikler og notater om økonomi, samfunnsliv, geografi og historie gir Hoel ytterst sjelden litteratur eller kildehenvisninger, heller ikke til Ratzel. I den bokmassen Hoel solgte til Polarinstituttet på 1950-tallet finnes riktignok en liten publikasjon av Friedrich Ratzel fra 1883 om polarforskingas betydning for geografifaget, men hovedverket i vår sammenheng,“Politische Geographie” fra 1897 finnes ikke blant disse bøkene. Ratzels hovedverk ble presentert i Norge et par år etter det utkom gjennom en lang artikkel i årboka til Norske geografiske selskap.^[16] En gjennomgang av denne årboka viser også at Ratzel var kjent innafor geografifaget i Norge. Når vi i tillegg vet at Hoel i faglig spørsmål orienterte seg sterkt mot Tyskland, er det svært sannsynlig at han iallefall kjente til hovetrekkene i Ratzels politiske geografi.  

 

Begrepet livsrom dukker riktignok ikke opp i Hoels vokabular før i 1941. Tidligere brukte han helst begrepet "ekspanjonsområde" (1931) eller analoge begreper.^[17] Men i et manuskript fra 1941 bruker han begrepet for å legitimere norske krav i det oppgjøret som måtte komme etter krigen om suverenitets-spørsmålene. "Det er vårt håp at Norge ved dette oppgjør må få sine rettmessige krav tilfredstillet i disse trakter som er vårt naturlige livsrom".^[18] Året etter holder han et offentlig foredrag i Aulaen om "Norges interesser i polartraktene". Dette var del i en serie foredrag som ble arrangert av Rikspropagandaavdelinga i NS og som skulle “danne grunnlaget for en positiv propagandaaksjon over hele landet”.^[19] En rekke av partitoppene med Quisling i spissen bidro med foredrag. Foredragene ble trykt i serien “Norges nyreisning”, vistnok uten Hoels viten og vilje.

I sitt foredrag i mars 1942 knytta Hoel begrepet livsrom direkte til Norges rett til å ekspandere nordover. "Disse områder, og da særlig de i nord, som jo ligger utenfor vår stuedør, hører med til til Norges livsrom og er vårt naturlige ekspansjonsområde".^[20] 

Som vi tidligere har sett mente han at en slik ekspansjon var legitim og "naturlig" fordi nordmenn levde under så marginale naturforhold at de alltid hadde måttet søke ut. Dernest var folk i disse områdene mer skikka til et liv i Arktis. I "Nasjonalverket. Det nye Norge" redigert av den kjente NS-kvinnen, Halldis Neegård Østbye, skrev Hoel en artikkel om de norske interesser i Artis under tittelen “Norges Livsrom”.^[21] Artikkelen er en gjennomgang av polarområdenes økonomiske og politiske betydning for Norge, men forfatteren utdyper ikke livsromsbegrepet. I 1942 sa Hoel også¨ja til å skrive en artikkel om betydninga av det “arktischen Räume für  Europa” i et verk om “Lebensraumfragen der europäischen Völker” redigert av prof. W. Credner ved Geografisk institutt ved Den tekniske høyskolen i München.  

Det er symptomatisk at Hoel først tar i bruk betegnelsen “livsrom” under krigen og da i NS-sammenheng. Det kan tyde på at han bevisst og av taktiske grunner knytta an til den nazistiske lebensraumtenkninga. Han visste hvor sentralt lebensraum stod hos de tyske makthaverne. Norske interesser kunne fremmes ved å bruke makthavernes retorikk. 

Men egentlig var hans livsromsteori langt fra nazistisk. Hans synspunkter endra seg heller ikke etter at han tok ibruk ordet “livsrom”. På 1920 og 1930-tallet var Hoel opptatt av den den internasjonale spenninga i Arktis. Mange nasjoner ønska å ekspandere inn i det samme området, og Hoel framheva "de farer" Norges stilling i disse traktene innebar. Når det gjaldt Svalbard, påpekte han det faktum at utlendinger hadde den samme rett til å utnytte ressursene og til å drive vitenskapelig utforskning av området. Nordmenns dominans m.h.t. økonomisk aktivitet og forskning kunne lett gå tapt. Og uansett ville den utenlandske aktiviteten reise problemer når det gjaldt forvaltninga av øygruppa. Utenom Svalbard var Hoel fra slutten av 1920-tallet særlig bekymra for den danske og den russiske ekspan­sjonen. "Russerne i øst og danskene i vest forsøker å klemme oss mellem skjolde".^[22] Han hadde da spesielt i tankene den russiske utvidelsen av territorialgrensa til 12 nautiske mil og de danske suverenitetkrav for hele Grønland. Begge disse forholda hadde betydning for den norske fangstnæringa. Hoel var også bekymra for at stormaktene satte seg i besittelse av større havområder. Det var ingenting i veien for at Russland utvida territorialgrensa til 24 mil eller  erklærte området mellom Novaja Zemlja og Russlands nordkyst for et russisk innhav. Hoel pekte på Storbritannias praksis fra Sydishavet hvor de hadde tatt  store havområder for å kunne ha kontroll med den norske kval­fangsten. Norges stilling var derfor meget utsatt, og spørsmålet var hvordan vi på beste måte kunne "forsvare vår stilling i disse våre fjerne interessesfærer og uteliggende dele av vårt land".^[23]

Men tross de sterke mellomstatlige interessekonfliktene i nord var Hoel hele sitt liv overbevist om at utvidelse av norsk suverenitet i nordområdene bare kunne oppnås gjennom fredelige midler. Selv etter det sviende nederlaget i Grønlandsaka framholdt Hoel folkeretten som det eneste grunnlaget Norge kunne basere suverenitetsutvidelse på. Derfor var det så viktig å dokumentere historisk, økonomisk og vitenskapelig bruk av de områdene en gjorde krav på. Dette synspunktet holdt han fast på også under krigen. I den omtalte Aula-talen i 1942  understreka han foran en forsamling av NS-folk at disse spørsmålene først kunne løses etter at krigen var slutt og da gjennom forhandlinger. Krig tok han eksplisitt avstand fra: "Vi kan ikke forsvare våre rettigheter eller vinne nytt land i polartraktene ved krig. Det er kun ved solid viden, ved videnskapelig innsats, økonomisk utnyttelse og ved å ha våre kunnskaper i orden at den kan skje".^[24]

Hans livsromsteori var ikke som hos nazistenes kobla til militærstrategi. Livsrom innbefatta for nazistene også forsvarsikre grenser og rett til militær erobring av nødvendig livsrom om så på andre nasjoners bekostning.^[25] 

Hoels synspunkter skilte seg også fra den nazistiske livsromsteorien når det gjaldt rasespørsmål. Læra om  livsrom var innafor nazismen kobla sammen med raseteorier.^[26] Den nazistiske raselære med vekt på de genetiske egenskaper stod i motstrid til Ratzels naturdeterminisme hvor naturforhold, geografi og eksterne faktorer var avgjørende, ikke rasemessige forhold. Nasjonal enhet og samhold var for Razel ikke et produkt av etnisk og rasemessig homogenitet, men heller et resultat av "geographical conditions which create similar conditions of life".^[27]  Hoel la heller ikke vekt på raseegenskaper, eller genetiske forhold som forklaring på nordmenns arktiske fortrinn. Han henviser riktignok flere steder til den hvite rase, men jeg har aldri sett at han bruker raseegenskaper som forklaring på nordmenns arktiske fortrinn. Hoel synes å stå i en klar Ratzeltradisjon med vekt på natur, topografi og klima som forklaringsvariabler.

 

---

[1].David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Episodes in the History of a Contested Enterprise. Oxford 1992.

[2]. Livingstone, sm.st. s. 191

[3]. S.D. Brunn and K.A. Mingst: "Geopolitics"  i Michael Pacione: Progress in Political Geography. London 1985.

 

[4].Hans-Adolf Jacobsen: Karl Haushofer, Leben und Verk. 1979.

 

Woodruff D. Smith: The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford 1986.

 

Jean Klein: "Reflections on Geopolitics: From Pangermanism to the Doctrines of Living Space and Moving Frontiers" i Ciro E. 

Zoppo, Charles Zorgbibe: On Geopolitics: Classical and Nuclear. 1985. 

 

Henning Heske: "Karl Haushofer: his role in German geopolitics and in Nazi politics", Political Geography Quarterly, Vol 2, No. 2, April 1987.

 

Mark Bassin: "Race contra space: the conflict between German Geopolitik and National Socialism". Political Geography Quarterly, Vol 2, No. 2, April 1987.

 

J.H. Paterson: "German geopolitics reassessed". Political Geography Quarterly, Vol 2, No. 2, April 1987

 

Klaus Kost:"The conception of politics in political geography and geopolitics in Germany until 1945". Political Geography Quarterly Vol 8, No. 4, Oktober 1989.

Pacione (forrige note, sm.st.)    

[5].Adolf Hoel: Brev 18. februar 1927. NSIU-arkiv. Pk.19. Riksarkivet.

[6].Adolf Hoel: Våre interesser i polarområdene. NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[7].Adolf Hoel: Tale 17.mai på Lillehammer 1935. Hoels privatarkiv. (Adv. Paul Røer, Oslo)

[8].Adolf Hoel: Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitets aula fredag 17. april 1942 (Kretsmøte i NS). NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkiet.

[9].Adolf Hoel: Om utforskningen av polartraktene. 1941. NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[10].Mark Bassin: "Race contra space: the conflict between German Geopolitik and National Socialism". Political Geography Quarterly. Vol. 6. No. 2, April 1987.

Woodruff D. Smith: The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford 1986.

 

David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Oxford 1992.

 

 

En alternativ tolkning av Ratzel finner vi hos James M. Hunter: Perspective on Ratzels political geography. New York 1983. 

[11].Adolf Hoel: Tale 17. mai på Lillehammer 1935. Hoels privatarkiv. (Adv. Paul Røer, Oslo)

[12].Adolf Hoel: Norges interesser i plartraktene. Foredrag i Universitetets aula 17. april 1942. Kretsmøte NS. NSIUs arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[13].Sitatet er henta fra David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Oxford 1992.

 

Woodruff D. Smith: The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford 1986.

 

Mark Bassin: "Imperialism and the nation state in Friedrich Ratzel's political geography" i Progress in Human Geography, Vol 11 1987.

[14].Adolf Hoel: Brev 18. februar 1927. NSIU-arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

 

[15].Adolf Hoel: Brev 18. februar 1927. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[16]. H. Magnus: Friedrisch Ratzels Politiske Geografi. Det norske geografiske selskaps aarbok XI 1899/1900.

[17].Adolf Hoel: Våre interesser i polarområdene. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet. Her bruker han begrepet "vårt naturlige ekspansjonsområde". s. 36. 

 

I 1927 sier han om områdene i nord: "den eneste retning hvori vi har anledning til å utvide vårt land og tillike den for vårt folk mest naturlige retning". Se brev av 18. februar 1927. NSIU's arkiv. Pk 19. Riksarkivet.

[18].Adolf Hoel: Om utforskningen av polartraktene. s. 21. NSIU's arkiv. Pk.19. Riksarkivet.

[19]. Brev til A. Hoel fra NS 25. Februar 1942. Handskriftsamlinga UB/Oslo. Boks Ms4 2095 -F.

[20].Adolf Hoel: Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitets aula 17. april 1942. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[21]. Haldis N. Østbye: Det Nye Norge: Nasjonalverket / tilegnet Vidkun Quisling. Oslo : Blix 1941.

[22].Adolf Hoel: Brev av 18. febr. 1927. NSIU's ariv. Pk. 19. Riksarkivet

[23].Adolf Hoel: Brev av 18. februar 1927. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet

[24].Adolf Hoel: Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitetets Aula 17. april 1942 (NS-kretsmøte). s. 18. NSIU's arkiv. Pk. 19. Riksarkivet.

[25].Woodruff D. Smith (1986) s. 221

[26].Mark Bassin: "Race contra space: the conflict between German Geopolitik and National Socialism". Political Geography Quarterly. Vol. 6. No. 2, April 1987.

[27].Mark Bassin: "Race contra space: the conflikt between German Geopolitik and National Socialism" i Political Geography Quaterly, Vol 6, nr.2, April 1987.

 

Mark Bassin: "Imperialism and the nation-state in F. Ratzel's political geography" i[27]. Progress in Human Geography, 11, 1987.

 

David N. Livingstone: sm.st.

Heftig og begeistret i folkeopplysningens tjeneste.

Einar-Arne Drivenes

Da jeg sa ja til å lage et portrett av Anders Ole Hauglid, var jeg ikke i tvil om at rammen for samtalen måtte bli Aulestad, hjemmet til dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Her avsluttet Anders Ole sin yrkeskarriere som leder for dikterhjemmene til Bjørnson og Sigrid Undset (Aulestad og Bjerkebæk). Og jeg fikk hva jeg var ute etter; en levende, intensiv og kunnskapsrik tre timers innføring i Bjørnsons liv og virke.

Der vi satt foran dikterhøvdingens skrivepult, gikk mine tanker 45 år tilbake i tid og mitt første møte med Anders Ole. En gang på høsten 1972 samlet noen få ferske hovedfagsstudenter i historie seg på en studenthybel i Tromsø. Vi hadde startet vårt eget forskerseminar før professorene hadde fått flyttelasset på land og fått etablert både undervisning og studieprogram, og det var her jeg for første gang møtte Anders Oles faglige engasjementet og begeistring. Det gjaldt hans første store prosjekt; historia om nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms den siste krigsvinteren samt gjenreisningsårene. Den levende beretninga og hans innlevelse i enkeltskjebner grep meg. Men Anders Ole hadde også evnen til å la seg begeistre over historieforskerens mer trivielle sider, som for eksempel gleden over å finne kasser av kildemateriale om gjenreisninga på Finnmarksbiblioteket i Vadsø som ingen før hadde brukt.

Ikke minst hadde han hadde en sterk tro på at historie var viktig for folks liv, her og nå. Den akademiske forskning måtte formidles til folk flest, og det måtte skapes møteplasser for akademikere og den historieinteresserte allmenhet.  Derfor ble han en drivkraft for å få etablert Historisk klubb i Tromsø, i dag Historisk forening. Den skulle være noe langt mer enn et rent studentsosialt tiltak. Universitetet i Tromsø hadde som målsetting å ”tjene landsdelen”,  skrev han i sitt diskusjonsnotat, og da måtte en stå fritt i forhold til gamle akademiske tradisjoner. En toveiskommunikasjon mellom universitet og landsdel var i så måte vital.

Hvor kommer denne sterke troen på historiefagets betydning fra?

Anders Ole Hauglid er født i 1940 og hadde sin oppvekst i Veldre øst for Mjøsa. I 1964 avla han eksamen ved Hamar lærerskole og samme høst kom han til Lakselv for å ta fatt som lærer. Det ble på mange måter et kultursjokk; ” det var en opplevelse av å være kommet til utlandet”. Han understreker at han ikke hadde en utdanningsbagasje som hadde forberedt han på det flerkulturelle samfunnet han møtte her. Men også den brutale krigshistoria kom han inn på livet på en helt annen måte enn tidligere. Begge deler skapte et akutt behov for å skolere seg historisk. ”Det var mitt møte med det ukjente og fremmedartede i Porsanger og Finnmark som fødte historikeren i meg”.  

           

Beslutningen om å bli historieforsker ble tatt på loftet i Rasmussen-gården på Lyngseidet, heimplassen til Anne Kirsti, som han hadde møtt i Lakselv, og giftet seg med i 1967. Her på loftet hos svigerforeldrene Helga og Ivar Rasmussen med bøker, gamle aviser og blad, brever og protokoller fra butikkdrift og gjenreisning satt han andektig bak klokker Rasmus Andreas Rasmussens skrivepult, ”Det var historiker jeg måtte bli, tenkte jeg”.

           

Der er som regel kort tid mellom tanke og handling hos Anders Ole. Etter å ha flyttet til Nordreisa og til jobb ved Storslett u-skole i 1968, startet han som deltidsstudent i historie ved Universitetet i Oslo (sommerkursene) våren 1969. Da jeg møtte han i september 1972, hadde han tatt alle eksamener som skulle til for å bli hovedfagsstudent ved siden av sitt arbeid som skolerådgiver. Våren 1975 hadde han fullført det første større historiefaglige arbeidet om gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms og blitt en av de første uteksaminerte historieforskere ved Universitetet i Tromsø. Basen var Nordreisa, og hele tida med jobb i skoleverket, som lærer, rådgiver og vikarierende skolesjef. Betegnende nok døpte han generasjonsboligen de også bygde i disse årene, for ”Vilje”.

Knapt nok før blekket hadde tørket når det gjaldt hovedoppgava, hadde Anders Ole lansert ideen om ei årbok for Nord-Troms. I snøkav og vind kom 10 utsendinger fra hele regionen til Storslett den 10. mars 1975 og valgte Anders Ole til årbokas første redaktør. Tiltaket var inspirert av Hans Kr. Eriksen og ”Årbok for Senja”, og oppmuntret av andre ”formidlingsprosjekter” Anders Ole med stor suksess hadde vært involvert i: lærerkurs, bygdekvelder, og ikke minst det første regional- og lokalhistoriske seminaret Historisk klubb arrangerte i Nordreisa høsten 1974.

I årboka kjenner vi igjen parolene fra hans arbeid med Historisk klubb, og i enda sterkere grad ble nå idealet at historieskrivinga ikke bare skulle være en oppgave for forskerne, men også skapes og skrives nedenfra. Målet var å skape ”aktivitet og bevisstgjøring i våre lokalsamfunn” både gjennom å gi akt på nedarvede verdier og historie, men også ”stake ut veien framover” som redaktør Hauglid formulerte det i den første årgang i 1975. Da han takket av etter fire år i redaktørstolen, var det da også det store antallet lokale skribenter han trakk fram. Den var blitt en liten ”folkebevegelse” het det i Ragnhild Enoksens portrett av den avtroppende redaktøren i avisa Nordlys.

           

Da han sluttet hadde han i tre år stått midt oppe i arbeidet med å skrive Balsfjords historie i to bind. Det er, sammen med gjenreisningsarbeidene, hans hovedarbeid som historiker. Hans solide hovedfagsarbeid hadde imponert professorene i Tromsø som pekte på han da Balsfjord kommune ønsket et råd om forfatter. Men som ventet var, ble han ikke sittende ensom på sitt forskerkontor. Det var like viktig å skape ”aktivitet og deltakelse”. Formidling og lokalhistorisk aktivisme preget også hans virke som lokalhistorieforsker i Balsfjorden. Det resulterte i årlige Balsfjordseminarer knytta til bygdebokarbeidet. Hans iver inspirerte andre til å etablere ei årbok, og han bidro med ny kunnskap. I faghistoriske kretser vakte hans analyser av den samiske bosettingshistoria, og de såkalte finnerydningene oppsikt da de ble lansert i 1979. Hans funn ble viktige for utredningene om samiske rettigheter til vann og land på 1980-tallet, noe Ole Henrik Magga også ved en senere anledning takket han for. I 1981 kom bind 1 av Balsfjordhistoria, og Anders Ole var klar for nye oppgaver. Nord-Troms museum skulle reises.

Arbeidet med årboka hadde skapt et regionalt nettverk av enkeltpersoner i Nord-Troms, men man savnet en mer permanent administrativ og økonomisk basis. Svaret ble Nord-Troms historielag, som ble stifta i 1977, og som etter hvert omfattet alle kommunene i regionen. Igjen var Anders Ole en entusiastisk organisasjonsbygger. Med historielaget på plass var det ikke vanskelig å tenke seg neste skritt, et regionalt museum. Nord-Troms Museum ble etablert i 1979, med Anders Ole blant stifterne. I 1982 hadde en skapt det økonomiske grunnlaget som skulle til for å ansette den første konservator og leder, Anders Ole Hauglid. 

Det skulle drives desentralisert og den opprinnelige franske ideen om økomuseum ble en inspirasjon for den nye museumslederen. De kulturhistoriske samlingene skulle bli værende i sine opprinnelige og naturlige omgivelser, og de skulle vise hvordan mennesker og miljø hadde påvirket hverandre gjennom tidene. Utfordringen, økonomisk og administrativt, var den sterkt desentraliserte modellen dette krevde. Selv om administrasjonen ble lagt til Bjørkly-gården i Sørkjosen, var ikke tanken å bygge noe stort sentralmuseum her. Det skulle tjene som et dokumentasjonssenter for det arbeidet som skjedde lokalt og rundt de lokale samlingene.

Og igjen, folkelig engasjement og aktivitet var nøkkelen til å kunne lykkes. Slagordet var : ”Historie er våre handlinger nå”. Uten at folk ble engasjerte og ”medarbeidere” i museumsprosjektet, ville prosjektet være mislykket. Ikke minst skulle arbeidet, helt i tråd med økomuséteorien, bidra til å gi de små lokalsamfunn en identitet. ”Vår oppgave må være å bidra til at folk her skal få en tilhørighetsfølelse til Nord-Troms. En slik identitetsfølelse vil gjøre folk sikrere på seg selv, slik at man tør å stå på for å skape noe nytt,” utalte han i et avisintervju i 1984. Er ikke det en meget ambisiøs oppgave for et nyetablert museum? spurte journalisten.  Svaret gir et inntrykk av Anders Oles kompromissløse tro på folkelig engasjement: ”Det er klart det er enorme oppgaver, og det vil ta tid. Det er en umulig oppgave for en eneste mann… Museet bør tvert imot ha

19 000 medarbeidere. Det betyr med andre ord samtlige innbyggere i Nord-Troms. Det dreier seg tross alt om holdningen til oss selv og vår egen samtid, og hvordan vi skal møte framtida.”

Han utnyttet de mulighetene de ekstraordinære sysselsettingstiltak myndighetene initierte. Det muliggjorde en aktivitet langt utover ordinært budsjett. ”I fjor fikk vi bevilget 320 000 kr og brukte 1 250 000 kr” fortalte han stolt i samme intervju.

           

Samtidig med oppbygninga av museet fikk han også tid til å være historisk konsulent for den storslåtte TV-dokumentaren Knut Erik Jensen laget om krigen i Finnmark og gjenreisningsperioden; Finnmark mellom øst og vest. Han deltok aktivt i forberedelsene, dokumentasjon, research og klipping av det enorme råfilmmaterialet de satt igjen med. Arbeidet med dokumentaren og hans tidligere forskning resulterte også i ei bok på nesten 300 sider: Til befolkningen, Brannhøsten 1944- Gjenreisningen etterpå.

           

Dokumentarserien ble belønnet med Amanda og har, med rette, blitt karakterisert som den beste historiske dokumentaren NRK noen sinne har laget.

Hans virke i årbok og museum var ikke friksjonsfritt og uten motstand. Den sterke vekta han la på den samiske og kvenske kulturen vakte noen lokale reaksjoner, også i avisene. Den kritikken avfeiet han kontant. Men det som sved mer var at noen hevdet at hans sørnorske bakgrunn hemmet hans forståelse av den lokale kulturen.  ”Jeg skjønte at jeg levde i Nord-Norge på lånt tid og at jeg uansett strev ville bli en fremmed fugl, - på besøk! Og så gikk det slik, egentlig mot min vilje!” Men han fikk også høre at ”vi kanskje hadde godt av denne ”søringen” som kom utenfra og så oss selv i et nytt lys”. 

Så brøt han opp, uventet for mange, på samme måte som han raskt hadde bestemte seg for å ta jobb i Finnmark, vendte han til mer hjemlige trakter i 1987 for å fortsette sin museumsgjerning ved Maihaugen, Lillehammer.  Han hadde blitt lagt merke til i museumsverden, det gjaldt både hans iver og begeistring, men også hans tanker om økomuseer. Lederen for Maihaugen ville ha han dit for å prøve ut sine ideer på et stort og veletablert museum.

 

Og det var ingen ”fremmed fugl” som til slutt havnet som leder på Aulestad. Her vi står på Aulestadterrassen, kan vi se husmannsplassen til hans oldefar som var i tjeneste hos dikteren. Og Anders Ole får igjen anledning til å fortelle om Nord-Norge. Nå gjelder det hans siste prosjekt, ei bok om Bjørnstjerne Bjørnsons Nord-Norge-reise i 1869. Ei reise Anders Ole mener fikk stor betydning for dikterens forståelse av sin egen dikterrolle i samfunnsliv og politikk. Det er til tider vanskelig å skille Bjørnsons og Hauglids begeistring for landsdelen.

Nord-Norge var et eventyr, - for dem begge.

(Artikkelen er trykket i  Årbok for Nord-Troms 2017).

                                                                     

            

Et folk - flere navn

Arkeolog Walter Meyer Pedersen-Leijon, har i avisa Nordland en kommentar til en kronikk jeg skrev i avisa Nordlys 26. mai 2017. I denne kronikken kommenterte jeg debatten om fornorskningspolitikken som har pågått i media og sosiale medier de siste årene, i år aktualisert gjennom diskusjonen om en eventuell undersøkelseskommisjon om fornorskningspolitikken. Siden neppe alle lesere av avisa Nordland følger debatten i avisa Nordlys og avisas debattportal Nordnorsk debatt, er det nødvendig å starte med et litt langt sitat fra kronikken som angår de punkt Meyer Pedersen-Leijon særlig har reagert på.

            «Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst  ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder det noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.»

(Hele kronikken: http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20

Jeg lar det stå opp til leserne å bedømme om utsagnene er uttrykk for en nedlatende hersketeknikk som Meyer Pedersen-Leijon hevder. Men han reiser et faglig interessant spørsmål om betegnelser/kategorier på befolkningsgrupper i Nord-Norge og Nordkalotten, som f.eks. sjøfinnene. Grensekommisær Peter Schnitler som gjorde sine undersøkelser i 1740-årene opererer med ei tredeling av den samiske befolkninga i Nordland og (Troms): bufinner eller boesiddendes finner, bygdelapper og østlapper på svensk. Alle disse gruppene var samer ifølge artikkelen:  One people – many names: on different designations for the Sami population in the Norwegian county of Nordland through the centuries forfatta av Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen. Men der finnes flere kategorier og benevnelser opp gjennom tidene. Artikkelen er trykket tidsskriftet Continuity and Change (2009) utgitt av Cambridge University Press og er en grundig gjennomgang av ulike kategoriseringer av samer og kvener.  http://search.proquest.com/docview/201609186/C7723B43C87C4B89PQ/2?accountid=17260

Når det gjelder innholdet på nettstedet Finnmarkforlag.no, har jeg kun kommentert utsagnet om at historikere og arkeologer ved UiT:”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  Det har jeg karakterisert som usaklig og uegnet som grunnlag for en faglig debatt. Det gjelder uavhengig av at der på nettstedet reises faglige spørsmål som kan være av interesse å diskutere. Det overlater jeg til forskere som har forsket på de tema det her gjelder. Men jeg har stor forståelse for fagkolleger som ikke ønsker å bruke tid på å diskutere med personer som starter med å erklære en som en forfalsker av samisk og nordnorsk historie.

Hvem eier historia ?

Kronikk i avisa Nordlys 26/5 2017
http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia

 

Debatten om samenes status som urfolk og om fornorskningspolitikken som har pågått i nordnorske aviser og i sosiale media over flere år, er også en strid om hvem som eier historia. Derfor er det ikke rart at den vekker et sterkt engasjement, og appellerer til følelser. Som deltaker i debatten og med over 40 års erfaring som historieforsker, har det vært en tankevekkende prosess. Den aktuelle striden reiser flere faglige prinsipielle spørsmål og aktualiserer forholdet mellom fag og politikk.

Den høye temperaturen tyder på at historie er viktig for langt flere enn de av oss som har fått det privilegium å ha dette som et levebrød. Hva som blir vektlagt i forskninga, hvordan historiske kilder blir tolket og ikke minst formidlet, har betydning samfunnsmessig og politisk. Men like viktig viser debatten at dette berører enkeltmenneskers levde liv på en svært direkte og personlig måte. Diskusjonen viser også at det ikke bare er fagfolk ansatt ved forskningsinstitusjoner som besitter kunnskaper og innsikt. Flere deltakere i debatten er universitetsutdanna og velskolerte personer utenfor akademia, og andre har ervervet seg imponerende kunnskaper uten en eneste universitetseksamen.

Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er  derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når  en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder den noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.

Debatten om fornorskningsprosessen i 2016 og nå i forbindelse med en eventuell sannhetskommisjon, har mye dreid seg mye om hvor nyansert og omfattende ei framstilling av fornorskninga skal være. Skal den bare omfatte den intenderte politikken for å fornorske samer og kvener, eller også ta med de økonomiske og sosiale moderniseringsprosessene som også bidro til fornorskning. Mange har pekt på at det nå er virkningene av fornorskninga, særlig historiene til enkeltmennesker som må stå i fokus. Det synes som flere mener at det da er uinteressant å finne mer ut om årsakene bak selve fornorskninga. Det kan argumenteres slik, men det synes også som om noen mener at ei nyansert og helhetlig framstilling ”tilslører” eller til og med unnskylder de overgrep som ble gjort i fornorskningens navn. Noen kan sikkert oppleve det slik, men det betyr ikke at vi kan drive forsking på slike premisser. Der er etter mitt skjønn uttrykk for et kunnskapssyn jeg vil advare mot. De feilgrep for eksempel kirka begikk i fornorskningens tjeneste blir ikke mindre selv om en historiske framstilling av fornorskninga selvfølgelig også må ha med at den samme kirke var en viktig bidragsyter til at det ble utviklet et samisk skriftspråk.  

Selv om temperaturen i debatten har vært stor, synes det som der er enighet om at en trenger mer kunnskap, men ikke minst at en nå trenger et krafttak når det gjelder formidling av kunnskap til nye generasjoner. Og selv om det fortsatt er uenighet om hvilken måte det skal skje på, er det stor enighet om at en nå på en eller annen måte må ha et oppgjør med fortida slik at en kan se framover. Videre er det betryggende at debatten ikke har ført til at det står samiske forskere på den ene siden og norske på den andre side. Hadde frontene fulgt etniske skiller, ville faren for politisering vært adskillig større. Nå finner vi både samiske og norske forskere på begge sider i debatten.

Høringene i Stortinget  med de organisasjoner og institusjoner dette særlig angår, og med de to nordligste fylkene og enkelte ordførere fra de samme områdene, viste stor oppslutning om en offentlig oppnevnt kommisjon, med få unntak. Den brede oppslutninga er et viktig premiss for at jeg personlig slutter opp om en kommisjon. Men det må legges ned mye arbeid i å utforme mandatet for arbeidet.

Det ansvaret som spesielt tilligger fagfolk i alle disipliner, er etter min mening først og  fremst å formidle hvor forskningsfronten går til enhver tid: hva vi vet noenlunde sikkert, hva som er usikkert, og hva vi slett ikke vet. Og alle, uansett faglig bakgrunn og formell skolering,  må bidra til at debatten dreier seg om sak og ikke person. Og ingen må utelukkes fra å ytre seg. Ingen eier historia, - her gjelder allemannsretten.

Minneord. Helge Vold 1941-2016

En kjær venn og stor faglitterær veileder er gått bort. Helge Vold var forlags- og tekstredaktør for Nordnorsk kulturhistorie som utkom i 1994 og Norsk polarhistorie som ble utgitt 10 år senere. Han har også bidratt i det pågående prosjektet Norsk polarpolitikk. Jeg var medredaktør i alle verkene sammen med andre kolleger ved UiT (Marit Anne Hauan, Helge A. Wold, Harald Dag Jølle og Stian Bones). Prosjektene har pågått over flere år og involvert ca. 80 forfattere, pluss redaktørene. I tillegg var han også forlagsredaktør for to andre bokprosjekter med base ved UiT på 1980- og 1990-tallet, nemlig Nessekongene redigert av Nils Magne Knutsen og boka Pomor med Einar Niemi som redaktør.

Helges innsats var en vesentlig årsak til at disse bøkene ble fullført, flere av dem ble trykket i flere opplag og Nordnorsk kulturhistorie fikk Brageprisen.  Mine erfaringer med Helge under arbeidet med det siste bokverket gjorde at da Norsk polarhistorie skulle trykkes, var vårt ufravikelige krav at Gyldendal igjen stilte med Helge Vold som forlagsredaktør. Det er det eneste absolutte ultimatum jeg har stilt i forhandlinger noen sinne. Som jeg i flere sammenhenger har uttrykt offentlig: Uten Helge Vold ingen Nordnorsk kulturhistorie, heller ingen Norsk polarhistorie. 

Hva gjorde Helge Vold så unik som tekstredaktør? Helges redskap i arbeid med andres tekster var pinsetten. Jeg minnes godt min første erfaring med han når det gjaldt mine egne tekster. Jeg var nervøs for hans kommentarer, jeg visste jo han var den beste forlaget kunne stille med. Jeg slapp å vente lenge, - et annet av hans varemerker, han lot aldri forfattere sitte på pinebenken. Tidlig neste morgen etter at han hadde mottatt manus, jeg tror det var en lørdag, eller kanskje en søndag, hadde jeg hans milde røst i telefonen. Han hadde lest og hadde sine kommentarer. 

Men han ville sende en versjon av min tekst der hans rettinger ikke framgikk. Da manus kom, den gangen ved hjelp av det norske postvesen, la jeg merke til at manuset virka så kort. Det var opplagt at det var kraftig slanket. Men sjokket var å lese min egen tekst uten å kunne merke hva han hadde kuttet. Det var småordene, fyllordene og de unødvendige bisetningene som var borte. Det eneste jeg merket, var at teksten hadde blitt så mye lettere og bedre å lese. Og Helge hadde gitt meg den første skolering som redaktør: En tekst blir som regel bedre når den slankes, eller  ”legges i syrebad” som han engang uttrykte det. Og han var en mester til å se hvordan et manus kunne forbedres ved små omrokkeringer, en annen inngang eller innledning, noen nye overganger. Av og til er det små ting som skal til for å berge en tekst, men det gjelder å ha blikk for det. Helge hadde denne evnen og hadde utviklet og dyrket denne kunsten gjennom et langt forlagsliv. 

Han var også bunnsolid når det gjaldt å sjekke kildereferanser og å kontrollere at forfatterne hadde sørget for å gjengi sitater pinlig riktig.  Hvor ofte ringte jeg ikke og fant han på Deichmanske bibliotek eller Nasjonalbiblioteket i arbeid med å sjekke sitater. Men først og fremst var han en solid faglig støtte for oss andre gjennom sine unike og brede kunnskaper i norsk historie, litteratur og kultur.  Han reddet mange forfattere fra å begå kulturhistoriske blødmer og historiske feil, siden han var et levende leksikon.  

Men Helge var ikke bare en profesjonell tekstredaktør, det var hans menneskelige egenskaper som også gjorde han så unik. Han hevet ikke røsten i møte med gjenstridige forfattere, han ga sjelden eller aldri opp selv de håpløse manus. Han fulgte Bibelens ord om å gå den ekstra milen med forfatteren for å kunne nå det lovede land: en trykkeklar tekst. Slik har han berget mange bøker i dette landet fra totalhavari. Og han møtte sine forfattere med ekte respekt, men uten å snakke dem etter munnen. Vi er mange redaktører og forfattere som har mye å takke han for. Mesteparten av det jeg har lært om redaktørrollen, har jeg lært av Helge Vold. 

Helge skrev også selv, bl.a. den innsiktsfulle biografien: Helge Krog 1889-1962: en biografi (2011) og Nordahl Grieg om seg selv (1983). Han var redaktør og medredaktører for flere bøker, bl. a Landsgymnaset (2007). 

Det ble et faglig samarbeid som med årene voks til et vennskap. Helge ble en venn jeg satte stor pris på og ble glad i. I de siste månedene fullførte han en tekst og fikk trykket en artikkel om vårt samarbeid og om Gyldendals arbeid med nordnorsk faglitteratur fra 1970-tallet fram til i dag. Selv da han visste at den tidsfristen han nå måtte forholde seg til, var livet selv, hadde han overskudd og glede av å produsere tekster, det som hadde fylt hans yrkesliv. Men han gjorde det også for min skyld. Han visste hvor glad jeg ville bli. Og en uke før han døde ringte han for å takke for samarbeidet og vårt vennskap. Raus, vennlig og beskjeden på egne vegner. Slik var han, og slik vil jeg minnes han.  

Fred over hans minne!