Einar-Arne Drivenes
Foredrag Senioruniversitet i Tromsø høsten 2025
Denne mannen er Adolf Hoel, slik tegneren Pedro i avisa Verdens Gang har framstilt han. Scenen er rettsal 15 i Oslo Tinghus den 10. mai 1949, og anledninga er landssviksaka mot Hoel. Pedros tegning gir inntrykk av en liten, spinkel, reservert, ja, nesten litt fryktsom eldre herre, fem dager senere fylte han 70 år. Lite tyder på at vi her har å gjøre med «en av Norges store sønner», slik dommeren kom til å ordlegge seg i domspremissene. Adolf Hoel hadde da også klokelig latt medaljene og utmerkelsene henge hjemme denne dagen: blant annet Kongens fortjenestemedalje i gull (1912) og Ridder av St. Olav (1938), i tillegg til en rekke utenlandske ordner.
Dette var nesten på dagen fire år siden livet hans hadde blitt snudd opp ned. Natt til 9. mai i 1945 hadde han blitt arrestert av tre bevæpna menn, to fra hjemmefronten og en politimann, hjemme på Dal gård i Nittedal. I arrestordren var grunngivninga kort og godt: rektor ved Universitetet. På veien venta en lastebilkortesje som var på veg oppover dalen for å hente sin last av landssvikere, som det het i de dager. Han ble plassert på lasteplanet sammen med en handfull andre. Det ble, som Hoel selv beretter, en dyster kjøretur i den kjølige mainatta. Tause og nedtrykte stod de der, de visste alle at de gikk en uviss og trist framtid i møte.
Pedros tegning fra 1949 forteller oss heller ikke om fornedrelsen og ydmykelsen han hadde kjent da han to dager etter arrestasjonen ble ført til Møllergata 19. I gatene utenfor stod en tettpakket rasende folkemengde som ropte og skrek, knyttet nevene og spytta etter dem. Da hadde han tilbragt to døgn, skal vi tro hans forsvarsskrift, uten mat på brannstasjonen i Lillestrøm, et opphold Hoel senere kom til å assosiere med Vigelands relieff av helvete i Nasjonalgalleriet.
Nå satt han så endelig her, på tiltalebenken, og skulle slå tilbake. «Et oppgjør med landsmenn» er da også tittelen på hans forsvarsskrift.
Adolf Hoel var født den 15. mai 1879 i Sørum kommune i Akershus. I 1895 tok han middelskoleeksamen og to år etter eksamen artium som privatist ved Kristiania katedralskole. Starten på Hoels akademiske løpebane lovet det beste. Hans innsats som student røpet både evner, ambisjoner og ikke minst vilje til hardt arbeid. Han begynte sine universitetsstudier samtidig som han tjente til livets opphold som vikarlærer i Eidsberg høsten 1897. Men fart i studiene ble det først da kom tilbake til hovedstaden våren 1898.
For Hoel ble studieårene prega av hardt arbeid ved siden av studiene, og dårlig økonomi. Likevel kunne han på normert tid, 6 ½ år, i desember 1904, avlegge matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen med studier både i matematikk, astronomi, zoologi, botanikk, geologi og geografi med samla karakter 1,4. Men det var geologien som først og fremst hadde fanget han, her fikk han 1,3. Ingen av realistene som avla eksamen i 1904 var i nærheten av denne karakteren, uansett fag.
Han ble forskningsstipendiat, senere dosent i 1919, og i oktober 1940 ble han utnevnt til professor. Hans akademiske karriere endte med at han ble rektor ved landets eneste universitet; en karriere som for de fleste andre og under normale omstendigheter ville ha vært en suksess. For Adolf Hoel ble det en tragedie. Hva var det som hadde skjedd?
De to hovedpunktene i tiltalebeslutninga var hans medlemskap i NS og at han lot seg oppnevne av NS-myndighetene, først som prorektor og siden rektor ved Universitetet i Oslo. I tillegg ble han tiltalt for å ha skrevet et avisinnlegg som forsvarte nordmenn som vervet seg som soldater og gikk i tysk tjeneste, og at han hadde bidratt til NS sitt forsøk på å «nyordne» statsstyret og statsforvaltninga i Norge gjennom å la seg oppnevne i det såkalte Kulturtinget.
Dommen ble 1,5 års fengsel og tap av stemmerett i 10 år. Det sved nok også at Kirkedepartementet senere nektet å godkjenne hans utnevnelse til professor under nazistyret høsten 1940, med henvisning til «lov om utrenskning i offentlig tjeneste».
I én forstand hadde Hoel likevel grunn til å være rimelig fornøyd. Han hadde nemlig mest av alt fryktet et tiltalepunkt som angikk hans arbeid på Grønland under krigen, og som ville ha trukket forbindelseslinjen mellom hans livsgjerning i Arktis og hans NS-engasjement. Lettelsen måtte imidlertid ha vært blanda med skuffelse over at tiltalen dermed heller ikke innbød til en skikkelig gjennomgang av hans omfattende arbeid med polarforskning og polarpolitikk.
Ingenting i tiltalen berørte hans altoppslukende og livslange engasjement i Arktisk. Dermed framstår Hoel i en uforklart dobbeltrolle, den upletta og nasjonalt innstilte polarentusiasten og polarforskeren på den ene sida, og den litt naive medløperen på den andre, knytta til hans rolle som universitetsrektor.
Adolf Hoel ble først en offentlig kjent person i prosessen som førte fram til at Spitsbergen ble en del av Norge og omdøpt til Svalbard, og hvor forskningsinnsats på øygruppa ble tillagt vekt. Hoel var den norske forskeren som hadde tilbrakt mest tid på feltarbeid og foretatt de mest omfattende kartlegginger av de geologiske forhold på øygruppa. Han ble også trukket inn som rådgiver under de forhandlinger som førte fram til Svalbardtraktaten i 1920. Hoels innsats for at Svalbard ble norsk, har derfor fått velbegrunna og velfortjent ros.
Etter at Norge hadde overtatt suvereniteten over Svalbard i 1925, arbeidet Hoel de par neste årene med å få etablert en institusjon som skulle samordne, drive kartlegging og forskning på Svalbard og i polarområdene. Og i 1928 lyktes han å få etablert Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser, det som i dag er Norsk Polarinstitutt, og hvor Hoel satt som leder helt til natta mellom 8. og 9. mai 1945. Han kan med rette kalles «the Founding Father» av det som i dag er Norges viktigste forvaltnings- og forskningsinstitusjon i polarområdene, i nord og i sør.
Dette arbeidet gjorde polarforskeren Hoel også til polarpolitikeren Hoel. Fra nå av finner vi i arkivene en lang rekke program- og strateginotater om norsk forskning og politikk i polarområdene, som han brukte i sin lobbyvirksomhet overfor statsapparat og politikere.
I bunnen for hans polarpolitiske tenkning lå en forestilling om Arktisk som et interesse- og ekspansjonsområde for nordmenn og Norge. Det var den eneste retning hvor vårt land hadde muligheter for ekspansjon og «den for vårt folk mest naturlige retning» fordi nordmenn gjennom mange århundrer hadde tilpassa seg lignende natur- og klimaforhold. Nordmenn var med andre ord spesielt kvalifisert for næringsvirksomhet og utforskning i Arktis. Norge hadde dermed ikke bare en historisk rett, men også en «naturlig» rett til disse ressursene. Vi skal senere se at Hoel under krigen begynte å bruke begrepet «det norske livsrom» i denne sammenheng.
Hoel foreslo også konkrete handlingsplaner for hvordan den norske polare erobringa skulle foregå. I et brev til Handelsdepartementet i 1928 når det gjaldt Øst-Grønland, presenterte han ei liste over generelle tiltak som burde gjennomføres før eventuelle anneksjoner av landområder. (1) Sende ut forskningsekspedisjoner for å kartlegge ressurser og økonomiske muligheter, (2) etablere forskningsstasjoner, humanitære stasjoner (bl.a kirker), meteorologiske og seismografiske stasjoner, (3) oppmuntre og støtte norsk næringsvirksomhet, (4) agitasjon i inn og utland.
Viktigst av alt var vitenskapelig kartlegging, som det heter i et annet notat: «Forut for en stats anneksjon - politisk eller økonomisk - av nye landområder, går nesten alltid videnskapelige eller praktisk-videnskapelige undersøkelser." Dette er rene ord for pengene, dette er ishavs-imperialisme i praksis.
Sammenhengen mellom helt og sviker, som er dagens tema, finner vi for Hoels vedkommende på Grønland. Mellom 1921 og 1933 utspilte det seg en bitter strid mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Øst-Grønland, eller deler av Øst-Grønland. Forhandlinger resulterte i første omgang til Øst-Grønlansavtalen i 1924. Dansk og norsk opptrapping av forskning og kartlegging på Øst-Grønland førte imidlertid til at striden blusset opp igjen på slutten av 1920-tallet.
I juni 1931 okkuperte norske fangstmenn et område på østkysten, kalte det Erik Raudes land og gjorde det «i kong Håkons navn». Dette var en planlagt aksjon som norske grønlandsaktivister stod bak, for å få regjeringa å gå til en statlig okkupasjon. Da den norske regjeringa godkjente denne private okkupasjonen, bragte Danmark saka inn for den internasjonale domstolen i Haag. I 1933 falt dommen. Norge tapte på alle punkt.
Fra 1928 engasjerte Adolf Hoel seg i grønlandssaka, både som forsker og leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, men også som politisk aktivist. Planene for den private okkupasjonen i 1931 ble lagt på hans kontor. Han var også sakkyndig i den norske delegasjonen i Haag. Hoel var med andre ord en viktig aktør både i svalbardsaka og grønlandssaka, det første en norsk polarpolitisk suksess, det andre en fiasko.
Dommen i Haag førte Hoel rett inn i NS. I boka "Et oppgjør med landsmenn" 1951 forteller han hvordan dette gikk til. Bare noen måneder etter at dommen var falt, tok Vidkun Quisling kontakt, og ba Hoel om å melde seg inn i det nystifta partiet Nasjonal Samling og å stå på partiets valgliste, på plassen bak Quisling, ved stortingsvalget i 1933. Under inntrykket av «… den sviende smerte» han kjente da dommen i Haag ble kjent, takket han ja til Quislings invitasjon, men på én betingelse.
Hoel krevde at det i partiets program kom inn et punkt om «ivaretakelse av våre polarinteresser». Quisling var ikke sein å be, og punkt 29 i partiets program kom nå til å lyde slik: «Norske interesser i polarstrøkene skal hevdes våkent og sterkt.» Slik havna Hoel både i NS og på valglista til Stortingsvalget i 1933.
Det Hoel frykta mest av alt da rettssaka tok til, var forhold knytta til to ekspedisjoner som skulle bringe forsyninger til norske fangststasjoner/meteorologiske stasjoner på Øst-Grønland. Som leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) hadde han hatt ansvar for organisering av ekspedisjonene med «Vesle-Kari» i 1940, og med «Buskøy» i 1941. Begge ble oppbragt av allierte marinefartøy og tatt med til USA.
Det var særlig Buskøy-affæren i 1941 Hoel var bekymret for. Om bord befant det seg en nordmann i tysk spiontjeneste, Iacob Bradley, utstyrt med sambandsutstyr. Dersom Hoel hadde vært involvert i et tysk spionprosjekt, risikerte han en alvorlig tiltale om å ha gått i «fiendens tjeneste». Hoel hevdet at han ikke visste noe om Bradley før «Buskøy» la ut fra Senja (Hoel 1977, Mitt liv i og for polartraktene). Mine arkivstudier og Frode Skarsteins bok om Adolf Hoel, viser at han ble informert om dette fra tysk side i alle fall ei uke før. Han protesterte da mot at det ble sendt med en tysk spion. Kildene sier ikke noe om han hadde vært dypere involvert i de tyske planene på et tidligere tidspunkt. Spionaffæren kom ikke med i tiltalen.
Buskøy-ekspedisjonen var imidlertid ledd i et større polarpolitisk prosjekt som Hoel og lederen for den norske grønlandsbevegelsen, Gustav Smedal, stod bak. De planene som da ble lagt, kunne ikke blitt realisert uten aktiv tyske støtte.
Allerede i juni 1940 tok Hoel og Smedal kontakt med Administrasjonsrådet, som midlertidig ledet siviladministrasjonen i den okkuperte delen av Norge mellom 15. april til 25. september 1940. Hoel og Smedal var bekymret for norske interesser i Arktis og på Grønland, etter at Norge var dratt inn i krigen. De ønsket at det ble oppretta et sakkyndig utvalg som kunne gi myndighetene råd i polarsaker. Administrasjonsrådets leder, fylkesmann Christensen, mente imidlertid at dette lå langt utenfor administrasjonsrådets mandat, og at det ville bli ansett som landsforræderi om et slikt rådgivende organ ble oppretta.
Men Hoel og Smedal ga seg ikke. Knapt en måned senere sendte de en fem siders utredning til administrasjonsrådets leder, Christensen, med kopi til Quisling. Der foreslo de like godt at det ble oppretta et eget «departement for Norges arktiske og antarktiske interesser». Innspillet kom midt under riksrådsforhandlingene sommeren 1940, hvor den tyske okkupasjonsmakta forsøkte å tvinge fram en norsk regjering som skulle erstatte konge og regjering i London. I utredninga fra Hoel og Smedal blir det også henvist til den forestående nyordninga, og at forslaget om et polardepartement var et innspill i den anledning.
Etter at ordninga med kommissariske statsråder var innført 25. september, sendte de et nytt brev, denne gangen til Quisling. I begge skriv vektlegges administrative, økonomiske og forskningsmessige, men først og fremst politiske grunner til at det måtte skje ei kraftig opprustning av de polare saksfeltet, noe et eget departement for polarsaker ville bidra til. Men Hoel og Smedal er også opptatt av de territorielle nyordninger, som de mente ville komme etter krigen. Det gjaldt Antarktis og Nordishavet, men ikke minst Grønland, og da måtte Norge ikke sitte på gangen.
I brevet til Quisling legges hovedvekta på det politiske. Ingen nasjon var så avhengig av polarområdene som Norge, det eneste naturlige ekspansjonsområde for nasjonen. «Disse egne er i egentligste forstand norsk livsrom» heter det (brev 29/10 1940). Dette er første gang jeg kan se Hoel bruker begrepet «norsk livsrom». I et manuskript året etter, i 1941, brukes begrepet for å legitimere norske krav i det oppgjøret som måtte komme etter krigen om suverenitetsspørsmål i Arktis: «Det er vårt håp at Norge ved dette oppgjør må få sitt rettmessige krav tilfredsstillet i disse trakter som er vårt naturlige livsrom».
Og i en foredragsserie i Universitetets Aula arrangert av rikspropagandaavdelinga i NS, holdt Hoel et foredrag i 1942 om «Norges interesser i poltraktene». Her knytta han "livsrom" direkte til Norges rett til å ekspandere nordover: «Disse områder, og da særlig de i nord, som jo ligger utenfor vår stuedør, hører med til Norges livsrom og er vårt naturlige ekspansjonsområde.»
Begrepsbruken kan riktignok ha vært taktisk for å vinne gehør i NS-kretser og hos tyske myndigheter. Hoels begrep «livsrom» var heller ikke rasemessig begrunna, slik det nazifiserte begrepet «lebensraum» var. Dessuten mente han at folkerettslige prinsipper måtte legges til grunn når stater underla seg nytt land, og folkerett hadde ikke de hardkokte nazistene særlig sans for.
I brevet til Quisling om et ishavsdepartement understreket Hoel og Smedal at NS ville kunne spille en historisk rolle i kampen for de norske polarinteressene. Opprettelsen av et polardepartement og medfølgende opptrapping av norsk polaraktivitet kunne bidra til å samle en splittet nasjon om Nasjonal Samling: «De store nasjonale spørsmål har i langt høiere grad enn de indrepolitiske, evnen til å samle et splittet folk, --- Oprettelsen av et ishavsdepartement vil være en nasjonal fane som i høi grad vil påskynne det norske folks samling under deres førerskap», skriver de til Quisling.
NS hadde særlige forpliktelser, men også forutsetninger for å ta seg av denne saka. Hoel og Smedal viste til partiets program og det «ansvars- og førerprinsipp» bevegelsen bygget på. Det siste tilsa at landets polarinteresser måtte legges under en fagkyndig statsråds ledelse.
Et ishavsdepartement ble aldri realisert. Smedal og Hoel valgte da å gå et skritt tilbake og ba undervisningsminister Skancke opprette et polarråd, slik de først hadde bedt administrasjonsrådet om. Endelig fikk de napp, og i mars 1941 ble de bedt om å danne en ishavskomité. Senere kom også professor Carl Marstrander med i komitéen. Mandatet var vidt: De skulle besvare henvendelser fra statsapparatet, og de kunne selv reise saker. Dermed hadde de skaffet seg et fagpolitisk forum, og en plattform de kunne bruke i sitt arbeid for å ivareta norske polarinteresser.
Med basis i Ishavskomiteen begynte Hoel og Smedal nå å legge større planer. De var særlig bekymra for norske interesser på Grønland etter at USA hadde plassert militærbaser her. Det gikk også rykter om at USA ønsket å kjøpe Grønland. Nå gjaldt det å ta et krafttak for å utvide den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Hoel og Smedal skrev straks et notat som ble presentert både for den tyske okkupasjonsmakta og Quisling.
De fikk positive tilbakemeldinger og gikk i gang med planlegginga. Det resulterte i en plan om «å belegge en stor del av Nordøstgrønland med norske fangstfolk og der opprette en rekke radiostasjoner» sommeren 1941. Planen ble ferdig i slutten av mai. En skulle sende 4 skip og ca. 50 fangstmenn som skulle dekke ulike lokaliteter mellom Oscar-fjorden og Germania Land. I en tidlig fase hadde det vært snakk om et langt større norsk framstøt, Quisling hadde bl.a. bedt om ca 100 mann.
Men mens de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge hadde vært positive, nølte overordnende myndigheter i Berlin. De frykta at et norsk opptrappingsprosjektet på Øst-Grønland skulle bli oppfattet som et tysk framstøt. Ishavskomitéen var dermed tvunget til å nedskalere ekspedisjonen. Da «Buskøy» la ut fra Laukvik på Senja 29. august, var det i tillegg til mannskapet, bare 10 fangstmenn og en nordmann i tysk spiontjeneste om bord i skuta.
Hoels og Smedals grønlandsaktivisme under krigen var et forsøk på omkamp med Danmark om Grønland. De så for seg en deling av Grønland mellom Norge og Danmark. I en henvendelse til Quisling ba de om et «energisk arbeide» for å overbevise tyske myndigheter om at den norsk-danske grønlandsstriden måtte løses. Og det var viktig at dette skjedde før en fredsavtale etter krigen. Det faktum at en internasjonal domstol allerede i 1933 hadde avgjort striden om suvereniteten på Øst-Grønland, ble ikke problematisert i de mange notater duoen Hoel/Smedal stod bak.
Var Adolf Hoel en polarhelt eller en landssviker? Kan en være både helt og sviker? Jeg har ikke tatt opp hans rolle som universitetsrektor, til tross for at det var hovedpunktet både i tiltalen og dommen. Og selv om han fikk en fellende dom, var det flere formildende forhold ved hans virke som universitetsrektor, blant annet hans innsats for å få frigitt studenter under nedstengninga av universitetet og massearrestasjonen som fulgte. Og det hevdes også at han snudde ryggen til åpenbart motstandsarbeid på universitetsområdet.
Når jeg har rettet søkelyset på Hoel som polarforsker, polarpolitiker, polaraktivist og polarstrateg er det fordi det er her en må søke etter forklaringene på hans tragedie. Ikke bare fordi nederlaget i grønlandssaka var den direkte årsak til at han havna i NS, men også fordi hans polarpolitiske tanker hadde en så stor resonans i NS-kretser.
Det er også en annen grunn til at jeg har valgt denne vinklinga. Etterforskninga i landssviksaka mot Adolf Hoel Hoel omfatta noen få saker knytta til hans polare aktivitet, blant annet Buskøy-ekspedisjonen. Men mange av de andre polarsakene, som jeg har gjennomgått i arkivene og presentert her, ble derimot ikke etterforska. Dette var tiltak som bare kunne ha vært gjennomført i ly av tyske bajonetter. Påtalebeslutninga inneholdt heller ikke et eneste punkt som berører hans langvarige virksomhet som polarforsker og polarpolitiker. I domspremissene er Hoels virke som polarforsker så vidt nevnt, men da utelukkende positivt: «Man kan således med tiltaltes forsvarer godt si at tiltalte har vært en av Norges store sønner», står det.
I domspremissene heter det også at tiltalte først og fremst har vært vitenskapsmann og neppe har vært «noe synderlig politisk interessert». En påfallende bemerkning sett i lys av hans meget aktive, for ikke å si aktivistiske, virke i en rekke kontroversielle polarsaker.
Hvorfor ble tiltalen og dommen slik den ble?
Det korte svaret er at påtalemyndigheten ikke fant bevisgrunnlaget godt nok i polarsakene. Det lange svaret må bare henge i lufta: Ville ikke en tiltale og dom knytta til norsk aktivisme i polområdene også kaste skygge over norsk polarpolitikk generelt, og over andre norske polarhelter? Det var det neppe noen som ønsket, heller ikke påtalemyndighetene.
Adolf Hoel var NS-mann, men ingen ideologisk nazist, han var en polarimperialist. Han gjorde en imponerende innsats som geolog og kartlegger på Svalbard, og spilte en viktig rolle i norsk polarpolitikk før krigen. Hans motiv var utvilsomt å ivareta norske interesser, både på Grønland og på universitet. Men det fritar han ikke ansvar for sine valg.
